Av alle teite ting å skrive om liksom. Somling. Det var da jeg gikk der og somlet, da øyeblikket var så fint, at jeg tenkte på det. Dette øyeblikket skal jeg ta et bilde av, og skrive litt om på søndag. Men så gikk jeg der og somlet, på vei hjem fra jobb, og fant det ene øyeblikket etter det andre, tenkte på hvilket øyeblikk jeg skulle velge meg på søndag, hvilket bilde som skulle få illustrere somlingen…også tenkte jeg bare, “Pokker eller!“, hvorfor kan ikke bare et av ukas små øyeblikk få sitt eget innlegg? Hvorfor må alle blogger, alle blogginnlegg ha en dypere mening, eller en agenda. Kan man ikke bare skrive litt om det å somle litt da?

Det startet i dag tidlig. I skapet har det ligget en snekkerbukse et par uker, en jeg har arvet av ei venninne. Jeg synes den er kul! Skikkelig kul. Men det er med snekkerbuksa, som det er med den slengbuksa som også ligger innerst i skapet. Den er litt sånn…“Eeeeh, er jeg kanskje litt for gammel for denne?”, også blir den liggende. Helt til i dag. Jeg bare bestemte meg for at det var en sånn snekkerbukse dag. At Janne, 42 og et halvt år skulle ha snekkerbukse på seg.

Mellomste poden har arvet humoren og den alltid så underliggende sarkastiske tonen i alt han sier, og lo godt da han kom ned trappen i dag tidlig!

“Hahahaha! Serr mutter`n??? Øøøøh, 1985 ringte og ville ha tilbake buksa si!”

Men denne mora lar seg ikke vippe av pinnen av en litt rappkjefta tenåring, og svarte like godt:

” Eh, ja? 2001 ringte og ba meg bruke prevensjon, men heldigvis for deg hørte jeg ikke etter da heller!!!!”

Også lo vi til vi knegget av våre egne morsomheter, og gikk hvert til vårt.

Så kommer vi til det med somlingen. For etter fjerde og siste økt på jobb gikk jeg nedom butikken for å kjøpe meg et eple en is, og istedet for å gå gangveien hjem, bestemte jeg meg for å nyte sola og sommervarmen før regnet som er meldt resten av uka ankommer, og trasket på stien istedet. Det vi kalte snarveien da gutta var små, men som egentlig ikke er en snarvei i det hele tatt.  Det er bare en sti. En gammel gjengrodd traktorvei som går fra siloen og helt opp til hageporten ved endene av hagen til måsahuset.

Så gikk jeg der, sakte, som for å dra ut tiden, få ettermiddagen til å vare. Nyte stunden mellom jobb og middag. Kom til å tenke på sist jeg brukte snekkerbukse. Det er faktisk mulig vi må helt tilbake til 1985, slik poden foreslo i dag tidlig. 1985. Juni. På vei hjem fra skolen. Sekk på ryggen, t-skjorte, lette sommersko, all verdens tid, og snekkerbukse. Og jeg er ganske sikker på at jeg somlet litt, for det var stort sett det jeg gjorde på den tiden. Somlet.

Og i dag, på turen hjem ble det nesten litt 1985 igjen. Somle så mye at man knapt rekker å spise opp isen før den smelter i varmen. Gå så sakte at man kjenner det lange gresset langs stien kile på leggene. Stoppe opp og se marihønene sole seg på bladene til bjørka, se sommerfuglene fly fra blomst til blomst.

Somle slik at tankene får tid til å vandre, vandre bort fra hverdagen og tilbake igjen. Blåse på en vissen løvetann og ønske seg noe. Barnslig, så barnslig at jeg først måtte se meg rundt, forsikre meg om at jeg var alene på stien, og at ingen så. Blåse, så ønske seg noe. Somle lenge nok til å lukte på rosene på buskene ved de gamle gjerdestolpene, stå rolig, lenge, prøve å huske navnet på de vakre små blomstene som danner et helt stort blå-lilla teppe langs kanten av det nysådde jordet.

Blå stående med hendene i lommene, speide mot skogkanten på den andre siden av jordet, der rådyrene beiter hver kveld vet solnedgang, snuse inn luften av varmt gress og våt jord. Tråkke gjennom langt gress og høye stråd forbi den gamle gården til Holen, den som snart ikke er annet enn et minne, og skimte måsahuset i enden av stien.

Bli møtt av veslepus som sitter og venter på gjerdet ved hageporten, som om hun viste at jeg skulle komme denne veien akkurat i dag, akkurat nå. Løfte opp hårballen som stryker seg mot leggene, mot snekkerbuksa, ta seg tid til å lytte til duringen av en malende katt. Også var jeg hjemme. Etter en liten halvtime med rein somling, i snekkerbukse. Og det var et fint øyeblikk det.

Og har du akkurat brukt et par minutter på å lese dette innlegget om absolutt ingenting, så er det bare å si tusen takk for at du ble med på turen hjem, og at du somlet bittelitt sammen med meg i dag.

Vi blogges.