jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg begynner å le bare jeg tenker på det. Gårsdagens øyeblikk. ikke et sånt fint og bloggvennlig øyeblikk til ettertanke, med en sånn dyp bakliggende mening som får folk til å stoppe opp og lissom bare…aaaahhhh…men et sånn, “Herregud da mann, erè mulig lissom?”– øyeblikk!

Jeg tror kanskje det er et sånn øyeblikk som kun er morsomt om man var der, men det må liksom med i dagens blogg likevel. Måsagubben hadde vært sitt sedvanlige snille jeg, og kjørt denne fruen rundt på to svære kjøpesentre innafor, for at fruen skulle få handlet seg en olabukse. Fant ingen i min størrelse, så vi spiste istedet lunsj ute, og stoppet på lensene på Fetsund på vei hjem for en pust i bakken. Flott der, virkelig flott! Og jeg, som elsker å fange små øyeblikk og detaljer på kamera vandret ut på elva for å stagge den kreative gleden, mens jeg ba gubben, som kanskje er mest glad i å sitte stille, finne seg en krakk med utsikt, slik at vi kunne drikke kaffe der når jeg var ferdig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så knipset jeg litt, nøt solen og elven, stemningen og blide mennesker som var ute i samme ærend før jeg gikk tilbake til gubben. Og han hadde funnet en krakk til oss han, men utsikt??? Der satt han, blid og fornøyd med utført oppgave fra a mor, og stirret rett inn i ei diger bjørk. Av i alt ca 40 krakker strategisk plassert med utsikt over vakre Glomma, kirkespirer og båter hadde han funnet den krakken med utsikt mot bark! Og da gliste jeg da, for han hadde ikke registrert det en gang. Og jeg lo så høyt og så lenge at jeg nesten tissa på meg, mens gubben trudde det hadde tippa for fruen…. AAh, min mann, Ronny “Lars Monsen” Nordvang…villmarkens sønn! Dævver!

Jeg gliste en annen dag og. Av noe helt annet, men tilsvarende dumt. For jeg fikk plutselig så lyst til å bake en rabarbrakake jeg fant oppskriften til på nettet, og kom på at da vi flyttet hit fantes det to svære rabarbra-tuer rett bak uthuset. Så ropte jeg på minsten, og spurte om han ville bli med bak i skogen og plukke rabarbra, og selv om han virket noe motvillig (til han å være) takket han ja. Men tua stod ikke der den pleide, og i ei lang stønn trodde jeg nesten minnet mitt spilte meg et puss. Men minsten løfta liksom skyldsbetinget på stubber og blader og lette med meg, helt til jeg lissom bare “Herregud, det må ha tørna for morra di, det var da HER det pleide å være!”. Da ser poden på meg, kikker litt ned i bakken, sparker vekk litt småstein og sier…det kan hende at vi gutta har harva opp den planta di med moped…kanskje..for et par år sia…kanskje…

Og da flira jeg igjen, for den sannheten satt så langt inne at poden tilogmed, vel vitende om at tua for lengst var harva opp, lette med meg i minst en halvtime! Så gliste han letta når mutter`n ikke blei grinete, vi flira sammen, og fant ut at eplekake er godt det og. Så ble det eplekake den ettermiddagen. Fint øyeblikk.

Den kvelden alt var fint! Humøret, været, formen. Alt. Da jeg tok på meg joggeskoene og gikk rundt hele Bjørkelangen. Beinflaug fra Eidsdammen og ned til siloen, bare fordi adrenalinet pumpet i hjernen etter å ha møtt huggorm på stien ved Eidsverket. Jeg HATER orm! Er dødsredd, men jeg har aldri før løpt fortere eller blitt mindre sliten heller!

Skal si jeg fikk opp farta, og den stoppet bare fordi jeg nesten løp rett inn i rassen på en fullvoksen elg nede ved siloen. Snakk om kveld full av yrende dyreliv! Men når jeg da først ble tvunget til en pause etter adrenalin-kikket, sånn for å ikke kræsje i høstens beitende biffgryte, så måtte jeg bare knipse et bilde. For Bjørkelangen nå på sommeren, med grønne jorder, geiterams og røde låver, det er vakkert det! Fint øyeblikk!

Søvnløse netter. De som kommer innimellom og forstyrrer døgnrytmen. Av og til ganske frustrerende og slitsomme, men ikke nå i sommerferien. For nå skal jeg jo ingen ting dagen etter. jeg kan sove så lenge jeg vil utover dagen, og søvnløse netter er bare enda en mulighet til å nyte nuet. Så da gjorde jeg det, den natten søvnen uteble. Fant frem scrappesaker, og laget kort, halve natten. Hørte på rolig musikk, drakk bringebær-te, og koste meg med papir og lim. Litt kreativt kaos, midt på natten, når resten av verden sov. Fint øyeblikk.

Sommervarmen. Når den endelig kom. Fint øyeblikk. Kaffe på trammen en tidlig morgen, rusle på baker`n og kjøpe ferske horn, overraske podene med frokost på senga, og flate ut på terrassen ved bassenget helt tid det er middagstid. Slike late sommerdager! Det er fine øyeblikk!

Nevnte jeg kaffe på trammen? Ikke en uke på sommer`n uten kaffe på trammen! ikke bare til frokost, men til kvelds også. Den kvelden jeg bakte ei langpanne med skolebolle-foccachia til en liten drøss av bygdas tenåringer som hadde samlet seg i garasjen til måsagubben for å få hjelp til å fikse litt motordeler til diverse kjøretøy. Da jeg lurte unna et stort stykke til meg selv før ulveflokken ble servert (gurimalla som tenåringen kan fortære gjærbakst!), og plasserte meg selv i godstolen i kveldssola med kaffe og boller. Det er sånne øyeblikk som bare må nytes! Vite at ungdommen og måsagubben mekker og skravler, mens mor bare har seg selv å passe på! Herlig øyeblikk! Egoistisk, men herlig!

Å starte dagen med en styrkeøkt. Orker det ikke hver dag, gidder det ikke heller, men de dagene energien bobler etter frokost, og jeg får til en god time på Avancia, det er fine øyeblikk. Prosjekt “En synlig muskel i sommer” går sakte, men jeg har ikke gitt helt opp. Veldig spent på hvor og når det popper opp en muskelll Uansett, når treningen gir energi, da er det herlig!

Trene på morran, spise sjokolade på kvelden! Herregud, jeg eier ikke viljestyrke, og jeg kjenner at det plager meg veldig lite. Men sånn helt seriøst, sitte i sofaen på kvelden, nydusja, i pysj, og gasse seg med sjokolade man har gjemt så godt at selv ikke tenåringene, som vanligvis sniffer seg frem til sjokolade lettere enn narkohunder avslører fandenskap på danskebåten, det er herlig det! Fint øyeblikk! Spiste jeg mer enn en? Jah….

Meningsløse ting…sånn som å le høyt av andre som ikke klarer slutte å le. Jeg elsker Phil og Holly! Min “guilty pleasure”. Dette klippet har jeg sett på YouTube om og om igjen denne uka, og jeg ler like høyt hver gang. Latter altså. Latter som smitter, det er herlig det. YouTube er et latterlig teit tidsfordriv, men om du kjeder deg en kveld, eller kanskje trenger en liten oppmuntring, da anbefaler jeg å se DETTE klippet.  Kanskje det byr på et fint øyeblikk 🙂

Og da er det vel på tide å avrunde søndagsbloggen. Avrunde en uke full av sol, varmt sommerregn, spenstige løpeturer i skogen og late timer på terassen, softis som smelter i varmen, late pusekatter i gresset, unger som sover til langt på dag, og som skrur motor i garasjen i de sene kveldstimer. Kaffe og latter bak disken i butikken til Mona, et morsomt tilbud fra kommunene i forbindelse med høstens festival, mysterier med forsvunnede rabarbra-tuer, og en en gubbe med førsteklasses utsikt over en bjørkestamme!

Jo, uka har vært full av gode hverdagsøyeblikk.

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Annonse, i samarbeid med Makeløs.

Det lå liksom aldri i kortene at jeg skulle bli ei jålete dame. Tross mamma sine iherdige forsøk på å «pynte» sin eneste datter i de flotteste hjemmesydde kreasjoner i alle 80 tallets pasteller, var og ble jeg det som på den tiden ble beskrevet som ei typisk guttejente.

Jeg trivdes aller best i avklipte olabukser og slitne t-skjorter. Jeg valgte alltid joggesko fremfor lakkskoene alle de andre jentene i gata hoppet paradis med, og med et gammelt putetrekk knyttet som superheltkappe rundt halsen, og med et gevær spikket av plank på ryggen var barndommen på sitt aller beste når jeg hadde skrubbsår på knærne, og lykken var komplett den dagen jeg endte i grøfta under brua i Jernbanegata i Lillestrøm, etter å ha syklet fra alle gutta i klassetrinnet over meg helt fra plommetrærne ved gartneriet og hjem!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Blå kjole i herlig lin, finnes i nettbutikken HER )

Mamma plastret albuer og knær, ristet lett på hodet og kunne ikke skjønne hvorfor jeg valgte hjernerystelse fremfor ballerinaskjørt.

Det ble «dame» av meg også, selv om jeg fremdeles, i en alder av godt over 40 trives aller best med litt skitt under neglene, og i klær som er komfortable fremfor klær som i all hovedsak kun tar seg godt ut på bilder i sosiale medier.

Jeg er ikke god på mote. Har aldri vært det, og blir det aldri heller. Sett på meg pastellfarger og jeg føler meg som korist under den svenske finalen av Melodi Grand Prix i 1984, med høye kjøpekrøller, nynnende på «Gyldna skor!» Prøv og tre på meg så mye som en cm med  rysje eller blondekant, og jeg ser ut som bryllupskaka til Charles og Lady Diana! Det er bare ikke meg! Jeg er og blir et vanedyr hva garderoben min angår, og jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det.

(Kjole i gul lin, finnes i nettbutikken HER )

Derfor falt det meg ALDRI inn å skulle inngå et samarbeid med en klesdesigner! Men så feil skulle jeg altså ta. For som de som har lest denne bloggen en stund vet, har jeg en god venninne her på Bjørkelangen som driver en herlig interiør og klesbutikk, og nede på senteret «Hos Mona» traff jeg på en kundekveld Grete-Marie! Hun var der for å promotere Makeløs, og for å møte kundene direkte. Flott tiltak synes jeg, så vi kom i prat, og hun fortalte meg om hvordan hun startet Makeløs, med fokus på etisk produksjon! Sånt liker jeg! Skikkelig! Jeg antar at det er alderstillegget, det å tenke litt mer igjennom hva man handler, hvor det kommer fra, og ikke minst arbeidet som er lagt ned i det vi faktisk kjøper! Tenker du over det? Hvem som syr klærne du har på deg? Om de har gode arbeidsforhold, og levelig lønn? Det er viktig, er det ikke?

Og jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen, for er det en ting jeg heier på, så er det kvinnelige grundere. Damer som våger, som satser, som lever ut en drøm! Det er så modig, så tøft, og når de i tillegg kan vise til produkter som virkelig leverer, ja da hopper jeg mer enn gjerne inn i et samarbeid, og det med begge bena! ( De med arr etter skrubbsår fra tiden i avklipte olabukser, og fartsrekord på oransje sykkel med bulkete bagasjebrett og fantomet klistremerker!)

(Velourkjolen finnes i mange glade sommerfarger. Min ser du HER. )

Grete-Marie er klesdesigner, og daglig leder i Makeløs, et firma hun selv har startet. Og jeg, jeg er bare en helt vanlig ujålete dame, med litt arrete knær, som bare digger de verdiene denne dama står for, den jobben hun legger ned i livsverket sitt, og klærne! De flotte, fargerike, brukervennlige, bærekraftige, tidløse og behagelige klærne!

Om seg selv og Makeløs forteller Grete-Marie:

Makeløs har fokus på bærekraftig design. Jeg ønsker at kundene skal bli så glad i klærne fra Makeløs at de velger å beholde dem i lang tid. Dette setter krav til at Makeløs leverer høy kvalitet og at snittene er gode og tidløse. Dette er en motvekt til «bruk og kast», eller det man kaller «fast fashion» der plaggene bare beholdes én sesong for så å byttes ut.

Makeløs ble etablert i 2013 og alle klærne produseres i Litauen. Det er viktig for meg at klærne produseres av voksne mennesker under god arbeidsforhold. Hos fabrikken i Litauen er det alltid åpne dører til produksjonslokalene. Her tar de godt vare på sine ansatte med en kontrakt som sikrer dem en lønn de kan leve av, regulert arbeidstid, pauser og ferier. Jeg setter stor pris på å ha den personlige kontakten med utrolig dyktige fagfolk ved fabrikken.  Kolleksjonene utvikles i tett samarbeid med dem og jeg ser på dem som kollegene mine.

Nå øker Makeløs også fokus på materialene vi bruker i kolleksjonene. Vi finner kreative måter å bruke opp overskuddslager for å unngå svinn. Vi stiller også krav til at stoffleverandørene har riktig sertifiseringer , økologisk produksjon, og lite bruk av kjemikalier. Nylig besøkte vi en fabrikk i Tyrkia som har ekstra stort fokus  på ren produksjon. I neste kolleksjon bruker vi økologisk bomull fra denne leverandøren.

Jeg mener at bærekraftig design og god kvalitet i kombinasjon med etisk produksjon gir «glade klær» som selvstendige og bevisste damer kan være stolte av å ha på seg. Jeg ønsker at vi kvinner skal feire oss selv, uansett form og størrelse. Jeg har derfor adoptert et slagord som er min hilsen til både de som lager klærne og de som bruker klærne : NOTHING COMPARES TO YOU!

Klærne fra Makeløs selges i utvalgte butikker over hele Norge, og på nettsiden finner du full oversikt over alle forhandlerne. Nå er også nettbutikken endelig åpen, slik at alle de som ikke har en slik liten perle av en butikk som vi har «Hos Mona» her på Bjørkelangen også har mulighet til å handle seg et plagg eller tre. Nettbutikken finner du HER.

Og det er dagens anbefaling, fra den litt arrete, ujålete, blonde-og rysje-allergiske brukskjerringa som for 35 år siden lå glisende i ei grøft med sykkelen over seg, og aldri i hele sitt liv trodde hun skulle reklamere for noe som helst, og minst av alt et klesmerke! Unn deg et plagg fra Makeløs, og det med god samvittighet. Det er verdt det!

DU er verdt det!

Noen uker kommer de så naturlig, alle disse små øyeblikkene som popper opp på minnet når jeg setter meg ned for å skrive søndagsbloggen. Andre ganger må jeg jobbe litt for å huske de. I dag er en sånn dag. Det er jo ikke det at øyeblikkene ikke har vært der, for all del, det har vært flust av dem, likevel må jeg jobbe litt med meg selv for å lete de frem. Kanskje har jeg ikke vært like flink til å stoppe opp å nyte dem denne uka. Når sant skal sies, så har jeg nesten kjedet meg litt. Tror jeg da, uten at jeg kan si hvorfor jeg har kjedet meg egentlig. For jeg har jo gjort noe, stort sett hele tiden, det er bare det at de planene jeg la for uka kanskje ikke gikk helt som jeg trodde. Boken jeg skulle lese var kjedelig, sola jeg skulle sole meg i kom altfor seint og varte kort, og varmen jeg skulle klage over, ja den uteble. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Bare Lillegrå og jeg, litt kjølig på trammen, pakket inn i pysj og ullteppe, med kaffe og blogg.

Det fineste øyeblikket på mandagen…hmmm…må nok ha vært da jeg ruslet rundt tjernet alene. Skulle egentlig bare tusle en tur bort på butikken og kjøpe vaniljesaus til en pai jeg hadde paner om å bake dagen etter, men så hadde jeg på joggesko, også tittet sola frem, også bare styrte liksom kroppen seg selv inn i skogen og opp mot vannet. En liten om-tur kan man trygt si, på vei til Kiwi, men det er jo det som er så bra med sommerferien. At det ikke er noe som haster. Så ble jeg ruslende rundt på stiene oppe i skogen, med musikk på øret, og ved tjernet ble jeg sittende å bare glane ut på vannet, mutters alene, og kjenne varmen fra sola på nesetippen. Og akkurat da var livet skikkelig deilig. Det var et fint øyeblikk det!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den formiddagen jeg ryddet i boden. Ble angrepet av det svært så sjeldne rydde-viruset, og fant ut at for en gangs skyld fikk nostalgien vike til fordel for hylleplass, og satte i gang med et realt kaste-sjau. Gamle vesker og annet smått etter mamma og mormor, tatt vare på kun for nostalgiens skyld, men aldri i bruk, og svært sjelden fremme for minnenes skyld likevel. Bare for å være på den sikre siden gikk jeg gjennom hver veske, hver lomme, og i den ene toalettmappen, den mamma fikk av oss den siste bursdagen, der lå det et smykke. Og akkurat dette smykket har jeg lurt på hvor ble av. Mamma brukte det, i mange mange år, og helt frem til den siste turen inn til sykehuset. Jeg vet ikke hvem hun fikk det av, eller om det har en spesiell historie, men jeg kan huske dette smykket da jeg var veldig liten, og det var mammas favoritt. og det var et fint øyeblikk det, finne igjen en liten skatt.

Jeg bruker fint lite smykker selv. Om jeg skal velge meg noe blir det armbånd, men bruker sjeldent annet enn gifteringene min. Men dette, det skal jeg bruke. Tenk så heldig jeg var som ble smittet av dette rydde-viruset. Ukas kanskje aller fineste øyeblikk!

Trening. off, når er det trening skal bli gøy? Altså, en løpetur i skogen, topp! Koser meg! Men styrketrening? Lærer man seg noen gang å like det? Målet for sommerferien er å få EN synlig muskel, men det målet når jeg neppe i det tempoet og med den labre energien jeg legger ned i treningen nå om dagen, selv med motivasjon fra June som pisker meg på styrkerommet i tide og utide. Likevel, den dagen jeg “trente” på egenhånd, en tidlig morgen, det må nesten få bli med som et av ukas øyeblikk.

For selv om treningen er dødskjedelig, så kan jeg det med å more meg selv!

Sånn helt seriøst, her synes jeg selv at min egen humor var så morsom at jeg bare måtte dele den med andre på snapchat og instagram. Enkel forskning viser at ikke alle synes det var like morsomt som meg, men jeg lo ihvertfall skikkelig av meg selv. Høyt og lenge! Gøyalt øyeblikk. Tyggegummiboble i rompa lissom…LITT morsomt er det jo. Jeg ler enda!

Kjedelig ja, jeg vet det. Alltid de samme gledene, men hallo??? Fersk gjærbakst! Fyttirakkr`n denne ble god! Bladkringe, med salt karamell, mandler og eple. Dæven døtte! Det var den ettermiddagen halve bygdas tenåringer må ha kjent lukta, for en etter en flommet de inn på gården på sykler, mopeder og i gamle Volvoer, med lange neser og bedende blikk! To svære kringler, ei kanne kaffe og sånn ca en bøtte med saft gikk med i løpet av formiddagen.

Og det var fine øyeblikk, for det er slik jeg alltid ønsket at det skulle være. Åpent hus, glade ungdommer, sultne, og klare for å slå av en prat. Kjente meg heldig den dagen, som får lov til å tilbringe litt tid, noen minutter her og der, kanskje en drøy halvtime, med unge mennesker, så fulle av liv. Lykke!

Også min egen ungdom så klart. Litt tid med mellomste poden, mens minsten er i garasjen og mekker moped og snekrer krakker, og eldstemann er på jobb. Lage lunsj til bare oss to, skravle litt, le av de samme tingene på YouTube, og bare “henge” i sofaen en times tid. Sommerferie på sitt beste. Tiden. Det gir fine øyeblikk, både for to og firbente.

Ukas minste glede? Skal vi bare la det øyeblikket få bli med også?

Skulle bare løpe innom butikken etter trening for å kjøpe vaskepulver. Stoppet foran kjøleskapet med alle de kalde drikkevarene, tenkte i ca 2 sekunder, og dro med meg en boks med Pepsi Max. Det ER altså så bortkasta penger. ikke bare fordi jeg hadde en full vannflaske i sekken, men fordi er det så himla lite brus for pengene. MEN….OMG, denne nøt jeg! Svett og sliten, rusle hjem med vaskepulver i sekken og en iskald brusboks i hånda! Bedre enn kake! Bedre enn Geroge Clooney eller en episode av Neighbours fra 1988! (og det skal det mye til for å toppe!) Helt seriøst! Fint øyeblikk!!! Aaaah!!

Den dagen det ENDELIG ble varmt nok til en dukkert i bassenget ute! Endelig! Løpe i Høgåsen, svette som en gris, åle seg inn i en gammel bikini, og vake som en hval på jakt etter sild på en rosa flytemadrass i vannskorpa. Endelig en skikkelig sommerdag! Fint øyeblikk!!!

Markblomster! Får ikke nok. Tenk å kunne gå to skritt utenfor stuedøra, og plukke seg en ny bukett. Dag etter dag!

Små gleder, jeg vet det, men jeg skal pokker meg nyte det så lenge jeg kan! Fargene, luktene! Glede! Markblomster gjør meg glad, og jeg fyller opp hver krok og hver eneste vase i huset, så lenge jeg kan! Gratis glede, blir jo neppe bedre enn det.

Den dagen Gry hadde bursdag. Det er jo om å gjøre å finne de aller verste bildene man har når de aller beste vennene fyller år, for så å poste dem på nettet med en gratulasjon. Så ble jeg sittende slik, og se gjennom albumene våre, og kom over bilder jeg nesten har glemt jeg hadde. og da kommer minnene, de vanskelige og de gode, også blir jeg bare så glad for alt jeg har. Jeg burde bla i albumene våre mye oftere! Fint øyeblikk!

Kjøreturen i går, bare gubben og jeg. Skulle bare ta turen til Skedsmo og kirkegården, sette ned litt blomster på graven til mormor. Så rart at hun har vært borte så lenge allerede. Så mange mennesker vi har mistet disse årene, og av alle sammen er det henne jeg fremdeles føler meg nærmest. Kanskje fordi jeg hadde henne så lenge. Jeg savner telefonsamtalene, den myke hånden, og den oppriktige gleden hun viste over gutta.

Og det fikk meg til å tenke på akkurat hvor heldig jeg er som har fått vokse opp med de mest fantastiske kvinnene som fantes. Rollemodeller. Skjøre og sterke på samme tid. Mormor altså, for et vakkert menneske, både utenpå og inni. Morfar også selvsagt. Han var ingen kvinne da, men for en mann. For en bauta. Livsgleden hans smitter enda. Fine morfar.

Og når vi først var ute og fartet, måsagubben og jeg, dro vi like greit på en liten rundtur. Durte rundt i en gammel Volvo over halve Romerike. Handlet litt smått på Biltema, sang til gamle slagere på radioen, stoppet for en matbit og en slik syndig deilig milkshake, og skravlet hele veien hjemmat til måsahuset og podene.

Og så ble det søndag, og her sitter jeg. I ovnen står tre brett med rundstykker, klare for å mette et ukjent antall ungdommer spredt rundt på madrasser og gjestesenger i annen etasje. Så klarte jeg å lete frem mange av ukas små øyeblikk likevel. Godt jeg har denne bloggen gitt, som får meg til å erindre litt, lete litt.

Håper uken som kommer blir din aller beste! Nyt dagen folkens.

Vi blogges.

Mammaen min ble 41 år gammel. Hun var en fantastisk dame. Raus, mild, varm, fargerik, kreativ, arbeidsom, og med en helt spesiell evne til å få andre til å føle seg vel. Det er slik jeg husker henne. Hun var slik jeg ønsker å være. Hadde mamma skulle sagt noe om seg selv ville det antagelig ha hørtes omtrent slik ut: “Jeg burde sikkert ha gått ned noen kilo!”

Mamma var alltid på “slanker`n”, selv om mamma egentlig var helt perfekt. På et eller annet tidspunkt adopterte jeg den innstillingen. Jeg kan ikke forklare akkurat når, men jeg antar at det var tidlig i tenårene. Det var ikke mamma sin feil, bare for å ha det på det rene. Det var aldri noen som sa til meg at jeg burde være annerledes enn det jeg var. Det er bare det, at i likhet med så mange andre kvinnfolk der ute definerte jeg meg selv ut i fra “hva alle andre sikkert syntes jeg burde”. Hvordan jeg burde se ut, hvordan jeg burde te meg, hva jeg burde like og ikke like.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å være 12 år og den lengste jenta i klassen var lite stilig, særlig når den kjekkeste gutten, han det var obligatorisk at alle skulle være forelsket i på daværende tidspunkt var 40 cm kortere enn meg. Skulle så gjerne ha vært litt stuttere.

Å ha størrelse 42 i u-kule mørkeblå  herrejoggesko med borrelås på håndballbanen, og snuble i sine egne tær, når resten av laget spratt lekent rundt i nette små hvite og lyserosa Nike Air i str 37 var heller ikke kult. Skulle så gjerne hatt litt mindre føtter.

Og slik fortsatte det. Skulle bare hatt litt lysere hår, skulle hatt litt flatere mage, skulle gjerne hatt sånn søt oppstoppernese eller litt smalere hofter.

Selv ikke da jeg møtte måsagubben, som fra da, og i alle årene frem til nå har gjort det klinkende klart at jeg er mer enn akkurat passe, kunne jeg tro på selv. Tenk på det! Tenk å føde tre friske gutter, oppdra tre flotte barn, jobbe kveld, natt og dag, betale gjeld på eget hus, pleie et godt ekteskap, og i tillegg klare å ta vare på venner og øvrig familie, også gikk jeg der og tenkte at “hvis bare”, og “skulle ha vært litt mer sånn og slik”!

Så ble jeg 40, og den dagen startet jeg blogg. Tenkte at nok var pokker meg nok! For ikke en gang i alle de årene mamma har vært borte har jeg tenkt om henne at hun burde ha gått ned noen kilo. Jeg har tenkt at jeg savner, varmen, det oransje håret, det brede smilet med den røde leppestiften, latteren, ostekaka og den kreative energien. Og jeg tror jo ikke, innerst inne, at folk vil huske meg den dagen jeg ligger seks fot under bakken og dytter opp prestekrager, som hun som “kunne ha tatt av noen kilo!”

Så hvorfor bruke energi på å skulle være noe annet enn det man er da? Hvorfor ikke bare ta tak i utgangspunktet, være den beste versjonen av seg selv? Og gjennom skriveriene her inne, gjennom tegningene, og gjennom alle hverdagsøyeblikkene har det åpnet seg en helt ny verden. For jeg er mer enn bra nok. Jeg har vært det hele tiden, uansett om håret har vært langt eller kort, eller om puppene har pekt oppover eller nedover.

Og på et eller annet tidspunkt begynte folk å se det samme, like budskapet, og humoren i det. Og nå, i snart et halvt år, har jeg med jevne mellomrom fått lov til å stå foran folk, hovedsaklig kvinnfolk, i sin beste alder, og fortelle om hverdagslivet, hverdagsgledene, og om det å vare et passelig brukanes kvinnfolk, og det er så himla kult!

Som nå på lørdag for eksempel. Da fantastiske Wenche, et fyrverkeri av en fargerik dame, og eier av Teppa Gård inviterte et knippe brukanes kvinnfolk til et arrangement hun kalte “Janne, jenter og jordbær”.

Og selv om nervene tar meg, og overgangsalder og sommersol gjorde meg gjennomvåt av svette, så kjenner jeg meg så innmari heldig som får lov! Som får lov til å snakke om det perfekte uperfekte, som får lov til å le skikkelig av meg selv, alt jeg ikke er, og aldri ble, men også sette fokus på det som virkelig betyr noe. Det at kroppen virker, at jeg har et hav av mennesker rundt meg som gir masse energi og kjærlighet, og at livet er til for å nytes, og ikke kastes bort på “burde gjort og skulle vært!” 

Så kjære Wenche, kjære alle som kom på lørdag, og alle dere andre som har “booket” dette brukanes kvinnfolket til et aldri så lite foredrag den kommende høsten, tusen takk! Takk for at jeg får lov å komme, for lov å snakke, får lov å le, og by litt på det uperfekte. Tenk at jeg tør, og tenk at jeg er deres tillit verdig! Det er tøft det! Det tror jeg mamma hadde vært stolt av også!

Jeg er 42 og et halvt år for pokker! Ikke søren om jeg skal være den dama som “sikkert kunne gått ned noen kilo!”

Jeg skal være hun som elsket livet, og hun som turte å leve! Ferdig snakka!

Det er virkelig de små hverdagsøyeblikkene som gjør meg lykkelig. Jo mer jeg sier det, jo mer sant blir det. Denne uka er de så mange at det er vanskelig å skulle velge ut noen. Hvem skal få plass på bloggen liksom? Hvem skal velges bort? Jeg tror det må bli sånn i dag, at hvert øyeblikk kun får et bilde, og en enkel forklaring, hvis ikke kommer jeg til å skrive meg helt vekk. Jeg vil liksom ikke luke ut noen heller, har ikke lyst til å glemme noen av de, hvor enkle, eller ubetydelige de kanskje må virke på deg som er inne her nå og leser.

Ta mandagen for eksempel. Første feriedag for meg, men måsagubben var på jobb. Så kom han hjem, varm og sliten, og kunne så lett flatet ut på sofaen og snorket høyt, slik jeg ville ha gjort. Istedet pakket vi med kaffe på termos, litt frukt i en kurv, og kjørte opp til et stille tjern litt lenger ut i bygda etter middag. Ble sittende der i et par timer. Snakket egentlig ikke stort, på et tidspunkt tror jeg nesten vi duppet av litt begge to også. Det var så fint. Lytte til fuglene, og de små plaskene fra fisken som vaket i vannet. Spise seg mett på frukt, drikke varm kaffe, puste inn lukten av skog og vann. Så enkelt, og så fint, bare sitte slik, stryke litt på hånden hans, være sammen. Hvis ikke det er hverdagslykke, ja da vet ikke jeg.

Den dagen jeg endelig fikk handlet litt blomster, og plantet litt i kasser og potter rundt måsahuset. Bedre sent enn aldri. Denne våren har det liksom alltid vært noe som har vært viktigere enn det å bruke penger på blomster. Konfirmasjon, regninger, alt det dere voksengreiene. Men nå, endelig, var det rom for litt blomster også. Ikke mange, men akkurat nok til at inngangspartiet på dette gamle huset ble litt mer sommerlig og innbydende. Små gleder, fine øyeblikk. Så får jeg bare håpe jeg husker å vanne….

Sommerferiefølelsen! Åh, den er digg den. Selv om gubben skal jobbe noen uker til, og de to eldste podene begge har sommerjobb, så kjenner jeg på sommerferiefølelsen. Bare det å ikke skulle smøre matpakker hver dag. Det å våkne til fuglekvitter, til sola som skinner inn gjennom gardinene på soverommet, koke en kopp kaffe, og nyte den på trappa, i pysjen. Det er fine øyeblikk det!

Tusle barbent rundt i hagen. Det er fint det. Liksom følge etter sola. Nyte den på terrassen på formiddagen, rusle ned til trampolina i hjørnet av hagen, sitte på den og dingle med bena på ettermiddagen, fortsatt med nesa vendt opp mot sola. Og hele tiden med den lille pelsdotten av en katt hakk i hel. Min lille skygge. Tenk så heldig, å få ha selskap i en liten grå pusekatt hele dagen. en som bare letter på øyelokkene når du beveger deg, følger etter, for så å falle i søvn igjen i det solvarme gresset, rett ved føttene dine. Hankatten vår er sterilisert og hjemmekjær, men likevel mye på vandring i sommerhalvåret. Lillegrå derimot, hun holder seg tett ved familien. Hverdagslykke.

Overskudd og lyst til å trene. Det er herlige øyeblikk. En melding fra June, sent på kvelden. ” Møtes til styrketrening i morgen tidlig?”  også faktisk gjennomføre det. Herlig, tungt, men energigivende. Hele fire treningsdager på en uke, det er slett ikke verst.

Investere i et sett nye joggesko, noen som kjennes gode ut på kranglete føtter. Jeg elsker salg!!! Kom over disse på en handletur, fant ut at jeg ikke ville bli ruinert om jeg svidde av 500 kr, og har testet de ut både i hallen og i skogen. Lykke kan kjøpes for penger, innimellom 😉

Å få lov til å rusle en tur i skogen med denne vakre skapningen, og eieren hennes. Det var et fint øyeblikk. Ut på tur med Torunn, og Gaya, svette litt, skravle litt. Av og til kjenner jeg at jeg savner å leve med hund, til tross for at det er 20 år siden jeg gjorde det sist. Når jeg blir gammel, når arbeidsdagene er kortere, da skal jeg ha hund igjen. Turkamerat på fire ben, det er fint det. i mellomtiden nyter jeg slike dager i selskap av andres vofser. Ganske fint det også.

Slike dager hvor man er skikkelig sulten på noe godt, men for lat til å gå på butikken. Slike dager hvor to “kloke” hoder går sammen, finner alt man har i kjøkkenskapene, og mekker noe av alle restene. Slik som den dagen minste poden og jeg trylle frem en supergod salat av smått og mindre vi hadde på kjøkkenet, og skrøt oss selv opp i skyene etter måltidet. Da var vi gode da! Kiwi salat, med fetaost, vårløk, epler…you name it! Lagde så mye at det ble nok til middag også, men da fikk salaten selskap av grillet laks. Fint øyeblikk…mat er i grunn lykke det og altså!

Ok, dette høres kanskje rart ut. Men nyvasket pysj, rett fra snora, duftende av sol, og gul Comfort tøymykner!!!! Det er et fint øyeblikk det. Pakke seg inn i ren pysj etter en dusj på kvelden, krype opp i sofaen, og bare nyte. Små gleder altså, men herlighet. Å sitte slik i ren pysj er som å være pakket inn i klem fra mormor! Så får det heller høres rart ut, for meg var det ihvertfall et av ukas fineste øyeblikk!

Å gå forbi kjøleskapet. Normalt blir jeg jo, matvrak som jeg er, mest lykkelig av å åpne kjøleskapet, men nå rusler jeg bare forbi det flere ganger om dagen for å se på startnummeret fra Hvalerløpet forrige helg! Ikke imponerende resultater på selve løpet kanskje, men alt hva det startnummeret representerer. Starten på sommerferie, vennskap, hyttetur, bad i sjøen, latter, og det faktum at vi gjennomførte! Fint øyeblikk, hengende på et kjøleskap!

Ut å plukke markblomster, i gul sommerkjole som blåser i varm sommervind, og hvite joggesko. Sånne små ting. Gikk ikke langt heller, bare over veien, ved grøfta ved postkassestativet. plukket en stor bukett prestekrager, somlet, hadde all verdens tid. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen eldste poden signerte lærlingkontrakt med et lokalt byggefirma! Det var et fint øyeblikk. Tenk å være 18 år, ferdig med skolen, og vite at man fra høsten av skal få jobbe med det man liker aller best her i verden, hos mennesker han vil lære mye av. Slike øyeblikk er det virkelig fint å være mamma!

Tre store penal fulle av Promarker tusjer! GLEDE!!!! Ekte glede! En gave fra Anita. Tenk at det finnes folk der ute som bare sender en melding, sier “Disse bruker jeg ikke lenger, vil du ha dem?”  I likhet med blomster har ikke nye tusjer stått på prioriteringslista i år, men nå er lageret fylt opp, og jeg gleder meg så innmari til å tegne med disse! Kjenner kreativiteten nesten boble. Tusen takk Anita, du er helt gull!!!

Også var det lørdagen. Å enda en gang tråkke litt utenfor komfortsonen. Bli invitert til vakre Teppa Gård at Wenche, et sånt sprudlende fyrverkeri av et kvinnfolk, til et arrangement hun kalte “Jordbær, jenter og Janne”. Gurimalla så gøy. Vakker gård, vakker sommerdag, og det å få lov til å snakke med en gruppe fantastisk blide damer om den normale brukanes kvinnekroppen. Jeg må nesten fordøye dage og øyeblikkene den ga, og fortelle mer om det i et eget innlegg en annen dag. Uansett, en helt fantastisk avslutning på en herlig sommeruke!

Og da runder jeg av, for dette innlegget ble langt, enda bare halvparten av øyeblikkene er nevnt. Nå blir det frokost, og enda en kaffekopp i sola. Så skal det bakes. Grovt brød for hele uka, og en skikkelig juksepai. En sånn som mekkes på to minutter men som er så himla god likevel. Har tilogmed is i fryseren, is og vaniljesaus. Man slanker seg jo ikke på sommer`n!! Måtte søndagen din bli fin, virkelig fin, og måtte uka som ligger foran deg fylles til randen av fine små øyeblikk. Lov meg at du leter etter dem, og når du finner dem, stopp opp og nyt. Det vil gjøre deg godt!

Vi blogges.

Har du lest denne bloggen tidligere har du sikkert fått med deg historien. Historien om hobbytorturisten «Mona» (jeg bruker dekknavn på jentene her i bloggen da de ikke er så gira på å bli eksponert på blogg!), som mer eller mindre tvang tre venner, meg inkludert, til å melde oss på Hvalerløpet. Et sånn ordentlig løp, hvor det er meningen at man skal løpe. Med startnummer og hele pakka. Seriøse greier.

Noe motvillig, og aller mest under tvang meldte vi oss på, «June», «Tine» og jeg. Det var Mars måned, og vi hadde all verdens av tid, da løpet ikke skulle finne sted før St.Hans helgen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tre utrente og delvis umotiverte damer langt uti overgangsalder-åra gikk friskt til verks, og avtalte faste treningsdager, med opplegg av ulik karakter, men med en felles oppfattelse av at innen Juni, da skulle vi være syltynne, dødsdigge, og mer enn nok kapable til å løpe 5 km i strekk. Selv hadde jeg allerede funnet treningsgleden for en tid tilbake, og kunne på daværende tidspunkt løpe 5 km uten store problemer, og raus som jeg er, kvinnen med det store hjertet, anså jeg det litt som min oppgave å motivere de andre damene, til tross for at det var «Mona» som var primus motor.

Vi startet friskt med fast treningstirsdag, og selv om vi bare jogget en lyktestolpelengde den aller første turen, hadde jeg trua.

Da vi den andre tirsdagen skulle løpe opp trappa til hoppbakken burde jeg begynt å ane ugler i mosen da «June» bare kunne gå til det første platået, fordi hunden hennes hadde «høyedeskrekk.» Det hjalp heller ikke at «Tine», ei sånn nett lita flis av ei dame som lider av manisk vinnerinstinkt, beinflaug opp 318 trappetrinn , og ble stående på toppen og gaule «Kom igjen damer, dette klarer dere! Det er nyyydelig utsikt her oppe!», da det viste seg at «Mona» er allergisk mot positiv motivasjon, og ble stående midt i trappa og skrike tilbake «Hold kjeft, di flis!!! Ellers tupper jeg deg på hue og rævva ned derfra!»

Ettersom tiden gikk, slik tiden ofte gjør, og det var lite som tydet på at løpsformen ville være på plass innen avtalt tid, begynte selv primus motor for hele skiten, «Mona» å lure på om det beste kanskje ville være å melde seg av løpet. For ikke på en eneste trening har det vært særlig fokus på akkurat det med løping. Joda, riktig nok har vi trasket mye rundt på mange av bygdas vakre skogsstier, men hovedfokuset har liksom alltid vært litt sånn på nivå med «Åh, her var det fint! Her kunne vi ha drekki vin!» eller «Åååååjjj, her var det vakkert! Skal vi ta en selfie til snapchat???»

Så har jeg da, mor go-hjerta, tenkt som så, at om jeg kanskje legger inn noen treningsøkter alene også, så kan jeg muligens klare, når løpsdagen kommer, å «dra» disse damene litt. Være litt sånn motivator. Kanskje ikke for «Tine» da, for hun er sta som et esel, og hadde garantert varmet opp med å løpe fra Oslo til Hvaler om noen utfordret henne på det, men jeg hadde et ørlite håp om å få hele gruppa samlet i mål på en respektabel tid.

Selv ikke da planleggingen av selve hytteturen, og drikkevarene som skulle handles inn tok mer fokus enn selve løpet, mistet jeg trua. For med sprett nye rosa lag t-skjorter med navnene våre trykket på ryggen, i regi av lagets egen oppmann «Beate», økte selvtilliten noe, og da sola skinte og musikken ljomet over torget på Skjærhalden på løpsdagen hadde jeg skikkelig trua da starten gikk.

Det skulle jeg ikke hatt!

For ikke bare fikk vi ufrivillig vokset leggene våre da vi før løpet desperat forsøkte å åle oss inn i sprett nye og trange treningstightser, bukser som på et tisdpunkt nesten forårsaket koldbrann på bena til «June» da de kuttet alt blodomløp fra ankelen og ned til skoa, men oppmann «Beate» hadde ordnet proviant til løpet bestående av marsipan, sjokolade og cider!!!

Og med trange tights, og magen full av sjokolade gikk det som det måte gå!

Etter ca 48 meter opp i den første bakken hørte jeg «June» rope bak meg: «PAUSE!!!»

I samme øyeblikk hørtes offing fra «Tine», som forbannet magetasken som ikke var noe god å løpe med likevel, etterfulgt av et hjertesukk fra «Mona» som stønnet «Er det langt igjen???»

Etter ca 102 meter ble det klart at vi hadde dannet baktropp, og den holdt vi! Halvveis ut i løpet var det kun et menneske bak oss, og det var en aldrende, dog blid og hyggelig funkjsonær på sykkel.

Med jevne mellomrom prøvde jeg å inspirere til litt lett jogging, for bare å bli møtt av «Herregud Janne!!! Slutt å stress da!»

Det var da jeg innså at her var det bare å kaste inn håndkle. Jeg døpte laget til Team Baktropp, og satset heller alt på å nyte turen. Det klarte vi. For flere steder i løypa dukket det opp vakre plasser hvor vi som «Mona» så fint poengterte «kunne ha drekki vin!», og vi nøt utsikten. På stien nedover mot drikkestasjon holdt vi til høyre for å slippe forbi de andre løperne som var på vei tilbake, og på et tidspunkt løp vi så sakte at funkjsjonæren på sykkel mistet balansen og kjørte på «June» så hun hadde sykkeldekk-spor fra ankelen og opp til hofta på den nye tightsen!

Og midt oppe i alt dette lot jeg løp være løp, og begynte å nyte turen. For ikke bare trasket vi rundt i de vakreste omgivelser, vi fire damene, sammen, men over alt i løypa stod blide mennesker og heiet, inderlig og oppriktig, og den ene barske funksjonæren etter den andre viste tommel opp, og ropte «Bra damer, ikke langt igjen nå!», til glede for gruppas single jenter!

Så nærmet vi oss målstreken, og plutselig fikk damene opp farta. For i mål stod en fotograf fra Fredrikstad Blad, alle de andre 996 deltagerne som hadde kommet i mål før oss, oppmann Beate, og på hytta lå x antall liter sprudlevann på kjøling og ventet på oss. På oppløpssiden kjente jeg hjerte boblet av glede over samholdet i gjengen, og stolthet over damene som sånn helt på tampen av løpet virkelig ga jernet. Endelig følte jeg at alle forsøk på å motivere gruppa gjennom løypa i 5 km var verdt det, for nå skulle vi, som avtalt, løpe i samlet tropp over målstreken, juble, og klemme hverandre, slik skijentene gjør etter OL-gull på stafetten!

Men så!!! 30 meter fra mål «mister» «June» flasken sin med vann, og i det jeg bøyer meg ned for å ta den opp våkner konkurranseinstinktet i damene som helt fra begynnelsen av Mars har hatt «vondt i vil ikke». «Hei!!! Vent på meg da!» roper jeg, Vi skulle jo løpe sammen over streken!!!

Men gjengen, de såkalte «vennene» mine gir en lang faen, flyr som om de har treningstightsene fulle av smuglervin over grensa til Sverige, nyter jubelen fra publikum, og løper samlet, de tre, smilende over målstreken der fotografen fra Fredrikstad blad knipser bilde av trioen til avisa i nye rosa t-skjorter med navnene på ryggen, og alt du ser av meg på bildet er en arm, med flaska til «June» fem meter bak de andre!

Jeg, mor go-hjerta, hun som motiverte og heiet og fikk flokken helskinnet igjennom, hun ble etterlatt til seg selv på oppløpssiden, endte på en imponerende sisteplass av i alt 1000 deltagere!

Når alt kommer til alt må jeg likevel si at det var verdt det. Turene vi har hatt i vinter og i vår, all latteren, alle samtalene, all den friske luften, alle stedene vi har funnet hvor det ville vært fint å drekke vin, det er verdt den sisteplassen, og aldri, ALDRI har jeg ledd så mye som jeg gjorde den helgen, og oppmann Beate, hun kunne meddele at hun aldri hadde aldri fraktet en idrettsgjeng som fremdeles luktet frisk deodorant og skyllemiddel hjem fra noe som helst idrettsarrangement tidligere.

Og tilbake på hytta spratt vi en flaske bobler, skålte for begrenset innsats, og danset, og sang, og lo hele midtsommernatten igjennom.

Neste løp er allerede planlagt. Det blir bakkeløp på Hafjell, den 28 September. Innen da har vi lovet oss selv å trene masse, eller i hvert fall rusle nok rundt i skogen til at vi finner enda flere steder det hadde vært fint å drekke vin.

Og tror du denne historien er noe overdrevent, og full av oppspinn, så kan du tro igjen, og ta en titt på bildebevisene under!

Vi jogges blogges!

­Det er fremdeles ganske stille på hytta. Stille før stormen kanskje. Fire damer i sin beste alder samlet under samme tak gjør sitt til at stillheten nødig varer særlig lenge. Snart vil hønene kakle igjen, akkurat like mye som i går. Lørdagen altså. For en dag, og for en kveld! Flotte damer, fy flate så flotte. Tenk at vi løp i går! Saktest av alle,  men fy flate så mye som vi lo. Til tårene rant og magen var støl. Vi gjennomførte, og det er pokker meg så rått det! Akkurat det skal jeg tillate meg å være stolt av, i en lang, lang stund!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært en sånn uke igjen, hvor øyeblikkene har kommet som perler på ei snor. Jeg er trøtt i øynene, sliten i både hodet og kroppen, men godt sliten! Livet smiler, rett og slett!

Den ettermiddagen vi fartet til den lille perlen inne i skogen, vi jentene. Da vi skulle trene en siste skikkelig hard økt før løpet i går, men endte opp med to minutters styrketrening på brygga, og nærmere syv timer med grilling, sjokolade, latter og fjas. En sånn ettermiddag og kveld som bare gav og gav, i form av glede. Det  er jo videns kjent av hvile er vel så viktig som trening, så den naila vi skikkelig! Pakke sammen når sola er på vei ned, og kjøre hjemover med masse ny energi i bagasjen. Uansett, det var virkelig noen herlige timer, mange små øyeblikk å glede seg over.

Hobby. Å ha tid til litt hobby! Det var lenge siden kjente jeg. Skulle egentlig bare mekke sammen et par sommerkort til to kolleger som fortjente en ekstra oppmerksomhet, men det kortslutter et eller annet inne i hodet mitt når jeg finner frem papir og lim og glitter og fjas, og før jeg viste ordet av det hadde det gått flere timer, og en aldri så liten kortproduksjon var i gang. Musikk på høytaleren, kaffe i koppen, og en eske full av mønsterark. Rein lykke for en scrappe-entusiast, og nå er lageret fylt opp med både bursdags og julekort for det neste halvåret. Så deilig å kjenne litt på kreativiteten igjen. Fint øyeblikk!

Sommeravslutning med de flotte damene jeg deler kontor med. Bjørkelangen Videregående består av en diger gjeng supre kolleger, men damene på Helse og Oppvekst er helt spesielle. En sammensatt gjeng fulle av hver sine egne flotte egenskaper, og på mandag tilbragte vi noen ettermiddagstimer sammen i Gerdas Garasje, en slik liten lokal perle av en plass. Brukskunstbutikk, og spiseri. Fantastisk sted, så nære hjemme. Tenk hva bygda kan by på, bare man leter. Nydelig mat, herlig selskap, fint øyeblikk. Det er sånne stunder man føler seg heldig som får være en del av fellesskapet, selv om jeg ikke er lærer slik resten av flokken.

En løpetur til Stigtjern med minsten. Det var godt. Røre litt på støle bein, svette ut litt skikkelig, bli hengende etter tenåringen som flyger overraskende og irriterende lett opp bakkene på unge, milelange bein. Litt flaut å bli hengende så til de grader etter, med likevel så glad for å kunne tilbringe en liten time i skogen med minsten. Stoppe inne ved tjernet, tøye ut litt på stenene, puste ut og skravle litt før vi småjogger hjemover igjen. Fine fjortisen min, fint øyeblikk.

Oransje roser! Ikke et øyeblikk kanskje, mer en glede. Blomster fra en kollega. Så knalle i fargen at man neste ikke får sett seg mett på dem, og de blir bare finere og finere jo mer utsprunget de blir. Jeg brydde meg knapt om blomster før, nå gleder jeg meg så veldig over dem! Luktene og fargene, hvordan de pynter opp huset. Er det et alderdomstegn kanskje? Uansett, en liten bukett lykke!

Å komme hjem. Høres sikkert rart ut. Jeg kommer jo hjem hver dag. Men den dagen jeg kom hjem en time senere enn vanlig. Ruslet litt småstressa og irritert oppover stien, i ruskevær. Våt på skoene, hadde glemt paraplyen, litt murring i hodet…sånne små ting som irriterte litt. Så kommer jeg til enden av stien, og kjenner en eim av mat. Skimter måsahuset gjennom trærne og gresset som har vokst seg så stort de siste dagene, hører musikken fra gutterommet i andre etasje, ser at kjøkkenvinduet står åpent, skimter poden gjennom vinduet mens han kokkelerer, og kjenner plutselig på en sånn intens glede over å komme hjem. Komme hjem til ferdig middag, tørre sokker og dette gamle litt slitne måsahuset. Det var et fint øyeblikk det

Få lov til å holde tale for alle avgangselevene. Det var et fint øyeblikk.

Det er rart, det å skulle si hadet til elever man har fått kjenne i to og tre år. Grue seg til gi de en klem for siste gang, grue seg litt til å stå på scenen foran en fullsatt aula med elever og foresatte, men likevel bare hoppe i det. Det gjør noe med meg. Det å få lov. Ganske fint. Måtte det gå dem vel, alle disse flotte ungdommene, og måtte de senke skuldrene litt og nyte sommeren. Det fortjener de, alle og enhver. Så ja, torsdagen var en fin dag.

En sånn dag hvor alt skulle skje samtidig, likevel gikk kabalen opp. Jobb, dugnad på ungdomsskolen, holde tale på egen skole, og så komme hjem, og rekke en siste kaffekopp i skogen bak huset, mens jeg holdt poden som trente pull-ups i trærne med selskap. Det er på slike dager man føler at man eier verden. Det liker jeg! Fint øyeblikk! Flott å avslutte skoleåret og innta ferieformen akkurat når man er som høyest på livet.

Og sånn gikk uka, med enda flere øyeblikk en hva jeg har rukket å gjengi her fra hytta på Kråkerøy. Stille junikvelder på måsan, fine meldinger fra så mange av dere der ute, tre nye forespørsler om å holde foredrag, og jeg har bare hoppet i det og takket ja til alle.Så spennende, og jeg er så takknemlig for muligheten. Ostesmørbrød med Brie og nøtteblanding, fy flate for et fint lite gastronomisk øyeblikk.  Sove med vinduet vidåpent bare for å kjenne lukten av vått gress etter regnet. Se “Norsemen” på Netflix og le så tårene triller bare fordi hele serien er SÅ teit, og SÅ min humor. Middag på brygga med måsagubben midt i uka, sovne på sofaen mens han masserer føttene mine. Rein hverdagsluksus.

Og sist men ikke mist, våkne her på hytta, sammen med disse flotte damene. Tenk at vi løp i går, her på Hvaler. At vi gjennomførte. Tror nesten det får bli en egen blogg i morgen.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidens gode minner.

Vi blogges.

Noen dager gir energi. Sånn skikkelig god energi. Energi du kan leve lenge på.

I går var en slik dag. Det er lenge siden hobbytorturist og nyfrelst mosjons-entusiast Mona nærmest tvang et knippe godt voksne og relativt utrente kvinnfolk til å melde seg på Hvalerløpet. Siden Mars har vi trent. Vi har ikke trent jevnlig, og ikke spesielt effektivt heller, men vi har trent. Faktisk. Sporadisk innimellom, gjerne i slakke nedoverbakker, og med innlagte sjokolade og “Oi her var det fint, la oss ta en selfie!”– pauser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men, til tross for en noe kanskje slækk oppkjøring til ufrivillig maraton har det kommet noe godt ut av det, sånn rent helsemessig. For selv om vi kanskje ikke slår ut på Richters skalaen når det handler om å sprenge fysiske grenser, så sies det jo at en god latter forlenger livet, og om det så er tilfelle, ja da blir denne gjengen steingamle! Og med kun få dager igjen før vi til helgen setter snuta mot Hvaler og vårt aller første løp, noensinne, brukte vi dagen i går på en siste innspurt. En slags bootcamp på hytta til June. Planen var ei god treningsøkt, planlegging av helgens løp, osv.

Nå ble det vel slik med denne bootcampen som det har blitt med de aller fleste andre treningsøkter vi har hatt i disse månedene. Altså, ikke helt etter planen og med større inntak enn forbrenning av kalorier, men igjen, FOR en dag!

Av hele syv tilbragte timer ved et lite paradis langt ute på Rømskauen ble to og et halvt minutt brukt til effektiv trening av “planken” nede på brygga. Tre minutter gikk med til en liten økt vi i ettertid har valgt å kalle “Ser dette ut som yoga?” , og de resterende seks timene og 54,5 minuttene gikk med til grilling, og høyt inntak av potetgull, sjokolade og smågodt.

Likevel er musklene herlig støle i dag. Lattermusklene vel og merke, men hva gjør vel det?

For en finere gjeng kvinnfolk skal du lete lenge etter, og jeg er heldig som får tilbringe tid i denne kokende gryta av latter, lek, sarkasme, ironi, hemmeligheter, alvor og fjas. Som jeg sa, helsemessig gjør slike dager, og slike damer underverker, og jeg skulle ønske de fantes på resept for alle som trenger en opptur.

Og formen sier du? Den fysiske, og ikke bare den psykiske? Joda, den kommer seg den også! Sakte men sikkert. Noe fyrverkeri av noen idrettsutøvere kommer vi aldri til å bli, men forbedring er det, helt klart. Vi klarer planken, ihvertfall litt.

Vi klarer å jogge, ihvertfall i nedoverbakker, og i korte intervaller, bikkja (som jeg fremdeles er ganske sikker på bare er et litt overvektig marsvin) har aldri vært lykkeligere, og June har fått minst en synlig muskel oppe ved skuldrene.

På lørdag er det løp. Med nummer på brystet og hele sulamitten. Vi gruer oss til å løpe, men vi gleder oss til alt det andre. Hytteturen, vinen, reker og loff, saltvann, og til å bruke de kule nye rosa skjortene med navnene våre på. Samhold og glede er tross alt, langt viktigere enn kondisjon!

Takk for i går damer, det var en herlig dag!

Vi blogges!

Jeg har nytrukket kaffe i koppen, og slike runde knekkebrød med kanelsmak på asjetten. Resten av måsahuset sover enda. Ikke engang den pusen som har vært inne i hele natt gløttet på øynene da jeg satte meg her, bare en meter unna, i det andre hjørnet av sofaen. Livet er godt, søndagen er god.

Jeg begynner å bli god på dette nå, finne de små øyeblikkene, glede meg over hverdagslige små ting. Slik som akkurat nå, akkurat dette øyeblikket. Det tikket nettopp inn en snapchat fra en dame jeg aldri har møtt, men som likevel sender meg noe  bilder og fine meldinger i løpet av uka. Det er altså så mange fine folk som leser disse små oppdateringene mine. Fine, rause folk! “Gleder meg til søndagsbloggen, setter på kaffen.” stod det. Så fint! Så innmari koselig! Lese en slik melding, kjenne lukten av egen kaffe, høre katta som durer der borte på teppet i hjørnet, se dagslyset trenge inn gjennom stuevinduet. Et ubetydelig øyeblikk i den store sammenhengen kanskje, men akkurat nå nyter jeg det. Jeg har det godt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så la oss se nå da, hvilke av ukas øyeblikk som får bli med i bloggen denne søndags morgenen. Snekkerbuksedagen!

Den dagen jeg bare hoppet i snekkerbuksa som har ligget i skapet noen uker, og bare ventet på at denne dama skulle hoppe ut av komfortsonen, og inn i ei gammal bukse. Nå handlet det vel egentlig ikke så mye om buksa, men om å tørre. Ikke snakke seg selv ned, fortelle seg selv at alle andre kan, men ikke du!  Det var den samme dagen jeg somlet. Somlet skikkelig!

Det var et fint øyeblikk det. Kjøpe en is på vei hjem fra jobb, rusle langs den gamle traktorstien helt hjem, den som slutter ved porten inn til hagen til måsahuset. Somlet skikkelig. Stoppet opp, plukket blomster, nøt solskinn i nakken, og langt gress som kilte på leggene. Så herlig det var, å kunne nyte det å ha al verdens tid til rådighet, bare roe ned skikkelig etter en lang dag på jobb. Herlig øyeblikk. Man skulle så absolutt somle mye oftere.

Den ettermiddagen jeg gikk gjennom skogen og opp til crossbanen for å se gutta trene litt.

Nå har jeg vel aldri lagt skjul på at motorsport ikke helt er min greie, at det er aller mest måsagubben og podene som nyter motordur og høy fart, MEN, det gleder meg skikkelig å se deres glede! Og det er helt sant. For det er noe eget å kunne stå på sidelinjen, se podene svever over eden ene grushaugen etter den andre, sette nye personlige rekorder, heie på hverandre, og glede seg så intenst over en økt med kall, fall, fart og grus mellom tenna. Når podene er lykkelige, da er mammahjertet lykkelig også. Fint øyeblikk!

Uventede gaver! Det er fint det!

Lena kom innom jobben denne uka, med verdens fineste sokker til meg. Litt sånn “grattis med fagprøven” gave. Blei helt satt ut jeg, og skikkelig glad. Har du sett noe så stilig? Mer passende gave skal man lete lenge etter. Jeg er helt avhengig av varme sokker, sommer som vinter. Føttene har jo ikke lenger hverken nerver eller følelse etter utallige reparasjoner, og jeg er alltid kald på bena. Nå begynte samlingen med ullsokker å bli slunken, og strikke selv kan jeg ikke, så dette fikk liksom ikke vært mer midt i blinken. Hjemmelagede gaver er de aller, aller beste. Noen burde seriøst designe en kofte med sånt kattemønster. Jeg er garantert første kunde!

Avslutning med en spesiell klasse. Fint, og rart.

Jeg er sammen med mange elever hvert år. Elever fra ulike klasser, i ulik alder, fra ulike studieretninger. Jeg blir glad i de alle sammen, det er ikke til å unngå. Skyggesiden av det å arbeide i skole, eller med mennesker generelt er jo når de dagene kommer at man skal si hadet. Når dette klasserommet ble tomt denne uka, og det var for siste gang i år kjentes det rart. Ganske trist, men litt fint også. Og det er på sånne dager, når man kjenner på følelsen av å ha blitt skikkelig glad i andres barn, at man gleder seg stort over fremgangen de har hatt, at man innser hvor glad man er i jobben sin. Og det, det er fine øyeblikk!

Også har man sine egne ungdommer da. De ingen kan måle seg med.

Og ett av ukas aller fineste øyeblikk var helt klart ettermiddagen jeg fikk tilbringe med denne fine poden. En langtur i en gammel Skoda, latter og gode samtaler, hemmeligheter delt, drømmer fortalt. Middag på en kro langs veien, stoppe ved stille skogstjern og duppe føttene i kaldt vann helt til tærne blir blå, bli ute til sola går ned. Så herlig. Dagen etter avsluttet han en tredagers eksamen med glans. Så rart å tenke på at han nå er ferdig med skole. At foran han ligger en spennende læretid, siste skritt på veien mot å leve ut drømmen om å bli tømrer. Han kommer til å bli en helt fantastisk arbeidskar. Fin pode, fint øyeblikk!

Søvnløse netter denne uka også. Ikke en glede egentlig, men jeg har lært meg å like deler av det. Se det fine i å ikke sove bort natten. For jeg vet jo at søvnen kommer tilbake, før eller senere.

Så gjør man det beste ut av det. Rigger seg til på sofaen. Leser noen kapittel i en bok som har stått i hylla lenge, nyter varmen fra en durende pusekatt som gladelig holder en med selskap hele natten, og gleder seg over dagslyset som trenger inn i stua lenge før resten av bygda våkner. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. En våkennatt nå og da, de kan by på fine øyeblikk, om du bare tillater det.

Å være trett dagen derpå kan faktisk by på noen fine øyeblikk det også. iallefall gjorde det det denne uka. Etter å ha gnidd trette øyne en hel dag på jobb, og gjespet seg gjennom siste økt med engelsk var det herlig å kunne rusle hjem, i varmt duskregn, med en iskaffe i hånden og musikk på øret.

For en herlig følelse. Lukke lydene av verden ute, høre to låter på repeat hele veien hjem, bare fordi de er favorittene denne uka, kjenne varmt sommerregn på nesetippen, og la koffeinen ta knekken på de trette øynene for et par timer. Få beskjed fra en venn på snapchat om at man må bytte spilleliste, tre inn i dette århundret, og flire høyt for seg selv der man rusler på gangveien.

Ukas favoritter, herlige låter å synge med til, nostalgien har tatt tak i meg. En får meg til å minnes morfar, og danse på tærne hans rundt på kjøkkenet i mormorhuset, den andre tar meg med tilbake til jenterommet i barndomshjemmet, og den aller første LP platen jeg kjøpte meg for oppspart ukelønn. Fine minner, fine øyeblikk. ( Bare le du Ida, og hør på den mååådææærne musikken din 😉  )

Ok, nå skriver jeg meg bort igjen. Sånn går det, når man noterer seg de små øyeblikkene. Det finnes mange flere små øyeblikk å glede seg over denne uka. Tur med måsagubben til Mangen, sitte side om side i sola på stenene ved vannkanten, og bare nye stillheten. Å endelig ha fått kjøpt matchende ROSA t-skjorter til de u-trente damene som skal løpe maraton på Hvaler neste helg…så kommer vi ihvertfall til å SE kule ut, selv om vi muligens aldri når målstreken. Varme kanelboller til kveldsmat, årets aller første grillmiddag, bruke moppen som mikrofon og ha konsert i egen stue under helgevasken av parketten. Fy flate så god jeg er til å synge når ingen andre hører på!

Og slik gikk uka. Pusekatter i fanget, og pusekatter på ullsokkene. Kvalitetstid med gutta, og kvalitetstid med gubben. Tårer og latter sånn på tampen av skoleåret, regn og sol, smågodt og styrketrening, søvnløse netter, og lange lyse dager. Fin kombinasjon, fine øyeblikk.

Har du et favorittøyeblikk fra denne uka?

“Men er du ikke bar bittelitt nervøs engang?”

Ordene blir liksom hengende litt i lufta. Jeg studerer han. Nøye. Gransker nesten ungen min. Eller, ungen og ungen, fru Blom. Poden er 18. Langt fra noen unge lenger. Likevel står jeg her og gransker han, leter etter tegn på den forsiktige og litt engstelige lille gutten han engang var. Tar meg selv i å lure på om jeg er mer nervøs enn han.

“Fælt som du gnåler om det da mamma! Nei, jeg er ikke nervøs. Ikke egentlig. Litt kanskje, men ikke egentlig!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så står jeg der, og en del av meg kjenner at jeg er glad på hans vegne, glad for at han er trygg. Mens den andre delen av meg, den står bare der og lengter etter den lille gutten som klamret seg til føttene mine, han som trengte meg. Fælt å si, ikke sant? For alt jeg ønsket den gangen var en gutt som skulle bli trygg på seg selv.

Det var dag to, av en i alt tredagers eksamen. Han hadde korntroll. Følte seg sikker. Godt preppet etter to år på skolen, guidet gjennom pensum av dyktige faglærere, på en helt enestående videregående skole. Og han var trygg.

“Jeg tror det kommer til å gå helt fint jeg, mamma!”

Så er det han som studerer meg. Gransker meg, slik jeg akkurat hadde gransket han. Så kommer det.

“Eller forresten, litt nervøs er jeg jo da! Kanskje vi skulle finne på noe, få tiden til å gå liksom!”

Han lyver! Jeg skjønner det på tonefallet. Denne gutten er, og har alltid vært lett å lese. Som en åpen bok. Han er ikke nervøs for eksamen. Ikke i det hele tatt. Han bare forstår at jeg, denne masete mora, trenger litt tid med poden. Trenger å være litt mamma. Så teit! Så flaut. At det nå er han som leser meg som en åpen bok. Så teit. Og så herlig!

Så gjorde vi som vi alltid har gjort, når tankene har hatt behov for sortering. Vi stakk ut på tur. Før kunne vi pakke sekken og vandre innover på myra, ut i skogen, tenne et bål, drikke kakao, bade. Snakke, helt til ingen ting lenger var usagt, og de største hindrene bare var små ubetydelige bagateller.

Men poden er ingen unge lenger, ikke en usikker liten gutt. Han er en ung voksen. En ung mann med egen bil. Og det måtte utnyttes. Så da dro vi ut på tur i går ettermiddag, poden og jeg. På raggen i en gammel Skoda, kjøpt og betalt for egne opptjente penger. På raggen i en bil hvor basskassa og klynga med wunderbaum i sladrespeilet tilsammen kostet mer enn hele kjerra.

I flere timer kjørte vi rundt, lyttet til musikk. Noe fra hans spilleliste, og noe fra min. Plumbo og Pavarotti på grusveier som snodde seg langs stille tjern. Stoppet opp langs veien, fant en kro, og bestilte pizza for to. Ble sittende slik og snakke, mimre, le høyt og lenge, bare han og jeg. Kvalitetstid heter det visst! Eller terapi, for mammaen da i det minste.

Kjøpte med oss brus og sjokolade, på en torsdag, og spiste med god samvittighet. Følte oss nesten litt gærne. Kjørte rundt på veier vi har kjørt på hundrevis av ganger tidligere, stanset flere steder langs veien bare for å nyte utsikten, eller dyppe tærne i vann som enda er for kaldt for et skikkelig sommerbad. Ble sittende på stenene ved vannkanten nesten helt til sola gikk ned før vi kjørte hjem.

I dag tidlig spiste vi frokost sammen, og så gikk vi hvert til vårt. Jeg på jobb, han på skolen, klar for siste og avgjørende eksamensdag.

“Lykke til da!” sa jeg. “Håper du ikke er altfor nervøs!”

” Neida, det går nok fint. Hjalp skikkelig med den turen i går!” svarer han, og ler. Vel vitende om at i går var det omvendt. I går var det han som roet meg. I går var det poden som “passet på” mamma!

Og nå er det over. Poden har hatt eksamen, og han bestod, med glans. Ikke bare litt glans heller. Beste karakter! 6! Helt rått faktisk, synes jeg da! Poden selv er helt avslappet. Glad selvsagt, men lugn som bare han kan være! “Joda, gikk helt fint! Jeg sa jo det, ikke noe å være nervøs for!”, ropte han i det han igjen forsvant ut døra, omtrent før han kom hjem, for å stikke på jobb. Og her sitter jeg. Stolt som en høne. ( Vet det heter hane, men jeg er dame liksom…føltes feil å si hane! )

For den lille usikre og forsiktige gutten min, gutten vår, han finnes knapt lenger. Foran meg står det istedet en ung mann, med føttene plassert et langt og trygt skritt ut i voksenlivet. En ung mann med bestått eksamen, med lærlingplass fra høsten av, med trygt og våkent blikk, med drømmer og visjoner, ståpå-vilje og arbeidslyst, og med akkurat den selvsikkerheten jeg en gang drømte om at han skulle få eie. Så inderlig fortjent!

Og jeg, jeg bare klorer meg fast til den tiden han er villig til å gi meg, og vil leve lenge på turen vi hadde i går.

Jeg er så stolt av deg, Petter.