“Men er du ikke bar bittelitt nervøs engang?”

Ordene blir liksom hengende litt i lufta. Jeg studerer han. Nøye. Gransker nesten ungen min. Eller, ungen og ungen, fru Blom. Poden er 18. Langt fra noen unge lenger. Likevel står jeg her og gransker han, leter etter tegn på den forsiktige og litt engstelige lille gutten han engang var. Tar meg selv i å lure på om jeg er mer nervøs enn han.

“Fælt som du gnåler om det da mamma! Nei, jeg er ikke nervøs. Ikke egentlig. Litt kanskje, men ikke egentlig!”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så står jeg der, og en del av meg kjenner at jeg er glad på hans vegne, glad for at han er trygg. Mens den andre delen av meg, den står bare der og lengter etter den lille gutten som klamret seg til føttene mine, han som trengte meg. Fælt å si, ikke sant? For alt jeg ønsket den gangen var en gutt som skulle bli trygg på seg selv.

Det var dag to, av en i alt tredagers eksamen. Han hadde korntroll. Følte seg sikker. Godt preppet etter to år på skolen, guidet gjennom pensum av dyktige faglærere, på en helt enestående videregående skole. Og han var trygg.

“Jeg tror det kommer til å gå helt fint jeg, mamma!”

Så er det han som studerer meg. Gransker meg, slik jeg akkurat hadde gransket han. Så kommer det.

“Eller forresten, litt nervøs er jeg jo da! Kanskje vi skulle finne på noe, få tiden til å gå liksom!”

Han lyver! Jeg skjønner det på tonefallet. Denne gutten er, og har alltid vært lett å lese. Som en åpen bok. Han er ikke nervøs for eksamen. Ikke i det hele tatt. Han bare forstår at jeg, denne masete mora, trenger litt tid med poden. Trenger å være litt mamma. Så teit! Så flaut. At det nå er han som leser meg som en åpen bok. Så teit. Og så herlig!

Så gjorde vi som vi alltid har gjort, når tankene har hatt behov for sortering. Vi stakk ut på tur. Før kunne vi pakke sekken og vandre innover på myra, ut i skogen, tenne et bål, drikke kakao, bade. Snakke, helt til ingen ting lenger var usagt, og de største hindrene bare var små ubetydelige bagateller.

Men poden er ingen unge lenger, ikke en usikker liten gutt. Han er en ung voksen. En ung mann med egen bil. Og det måtte utnyttes. Så da dro vi ut på tur i går ettermiddag, poden og jeg. På raggen i en gammel Skoda, kjøpt og betalt for egne opptjente penger. På raggen i en bil hvor basskassa og klynga med wunderbaum i sladrespeilet tilsammen kostet mer enn hele kjerra.

I flere timer kjørte vi rundt, lyttet til musikk. Noe fra hans spilleliste, og noe fra min. Plumbo og Pavarotti på grusveier som snodde seg langs stille tjern. Stoppet opp langs veien, fant en kro, og bestilte pizza for to. Ble sittende slik og snakke, mimre, le høyt og lenge, bare han og jeg. Kvalitetstid heter det visst! Eller terapi, for mammaen da i det minste.

Kjøpte med oss brus og sjokolade, på en torsdag, og spiste med god samvittighet. Følte oss nesten litt gærne. Kjørte rundt på veier vi har kjørt på hundrevis av ganger tidligere, stanset flere steder langs veien bare for å nyte utsikten, eller dyppe tærne i vann som enda er for kaldt for et skikkelig sommerbad. Ble sittende på stenene ved vannkanten nesten helt til sola gikk ned før vi kjørte hjem.

I dag tidlig spiste vi frokost sammen, og så gikk vi hvert til vårt. Jeg på jobb, han på skolen, klar for siste og avgjørende eksamensdag.

“Lykke til da!” sa jeg. “Håper du ikke er altfor nervøs!”

” Neida, det går nok fint. Hjalp skikkelig med den turen i går!” svarer han, og ler. Vel vitende om at i går var det omvendt. I går var det han som roet meg. I går var det poden som “passet på” mamma!

Og nå er det over. Poden har hatt eksamen, og han bestod, med glans. Ikke bare litt glans heller. Beste karakter! 6! Helt rått faktisk, synes jeg da! Poden selv er helt avslappet. Glad selvsagt, men lugn som bare han kan være! “Joda, gikk helt fint! Jeg sa jo det, ikke noe å være nervøs for!”, ropte han i det han igjen forsvant ut døra, omtrent før han kom hjem, for å stikke på jobb. Og her sitter jeg. Stolt som en høne. ( Vet det heter hane, men jeg er dame liksom…føltes feil å si hane! )

For den lille usikre og forsiktige gutten min, gutten vår, han finnes knapt lenger. Foran meg står det istedet en ung mann, med føttene plassert et langt og trygt skritt ut i voksenlivet. En ung mann med bestått eksamen, med lærlingplass fra høsten av, med trygt og våkent blikk, med drømmer og visjoner, ståpå-vilje og arbeidslyst, og med akkurat den selvsikkerheten jeg en gang drømte om at han skulle få eie. Så inderlig fortjent!

Og jeg, jeg bare klorer meg fast til den tiden han er villig til å gi meg, og vil leve lenge på turen vi hadde i går.

Jeg er så stolt av deg, Petter.