Har du lest denne bloggen tidligere har du sikkert fått med deg historien. Historien om hobbytorturisten «Mona» (jeg bruker dekknavn på jentene her i bloggen da de ikke er så gira på å bli eksponert på blogg!), som mer eller mindre tvang tre venner, meg inkludert, til å melde oss på Hvalerløpet. Et sånn ordentlig løp, hvor det er meningen at man skal løpe. Med startnummer og hele pakka. Seriøse greier.

Noe motvillig, og aller mest under tvang meldte vi oss på, «June», «Tine» og jeg. Det var Mars måned, og vi hadde all verdens av tid, da løpet ikke skulle finne sted før St.Hans helgen.

 

Tre utrente og delvis umotiverte damer langt uti overgangsalder-åra gikk friskt til verks, og avtalte faste treningsdager, med opplegg av ulik karakter, men med en felles oppfattelse av at innen Juni, da skulle vi være syltynne, dødsdigge, og mer enn nok kapable til å løpe 5 km i strekk. Selv hadde jeg allerede funnet treningsgleden for en tid tilbake, og kunne på daværende tidspunkt løpe 5 km uten store problemer, og raus som jeg er, kvinnen med det store hjertet, anså jeg det litt som min oppgave å motivere de andre damene, til tross for at det var «Mona» som var primus motor.

 

 

Vi startet friskt med fast treningstirsdag, og selv om vi bare jogget en lyktestolpelengde den aller første turen, hadde jeg trua.

Da vi den andre tirsdagen skulle løpe opp trappa til hoppbakken burde jeg begynt å ane ugler i mosen da «June» bare kunne gå til det første platået, fordi hunden hennes hadde «høyedeskrekk.» Det hjalp heller ikke at «Tine», ei sånn nett lita flis av ei dame som lider av manisk vinnerinstinkt, beinflaug opp 318 trappetrinn , og ble stående på toppen og gaule «Kom igjen damer, dette klarer dere! Det er nyyydelig utsikt her oppe!», da det viste seg at «Mona» er allergisk mot positiv motivasjon, og ble stående midt i trappa og skrike tilbake «Hold kjeft, di flis!!! Ellers tupper jeg deg på hue og rævva ned derfra!»

 

 

Ettersom tiden gikk, slik tiden ofte gjør, og det var lite som tydet på at løpsformen ville være på plass innen avtalt tid, begynte selv primus motor for hele skiten, «Mona» å lure på om det beste kanskje ville være å melde seg av løpet. For ikke på en eneste trening har det vært særlig fokus på akkurat det med løping. Joda, riktig nok har vi trasket mye rundt på mange av bygdas vakre skogsstier, men hovedfokuset har liksom alltid vært litt sånn på nivå med «Åh, her var det fint! Her kunne vi ha drekki vin!» eller «Åååååjjj, her var det vakkert! Skal vi ta en selfie til snapchat???»

 

Så har jeg da, mor go-hjerta, tenkt som så, at om jeg kanskje legger inn noen treningsøkter alene også, så kan jeg muligens klare, når løpsdagen kommer, å «dra» disse damene litt. Være litt sånn motivator. Kanskje ikke for «Tine» da, for hun er sta som et esel, og hadde garantert varmet opp med å løpe fra Oslo til Hvaler om noen utfordret henne på det, men jeg hadde et ørlite håp om å få hele gruppa samlet i mål på en respektabel tid.

 

 

Selv ikke da planleggingen av selve hytteturen, og drikkevarene som skulle handles inn tok mer fokus enn selve løpet, mistet jeg trua. For med sprett nye rosa lag t-skjorter med navnene våre trykket på ryggen, i regi av lagets egen oppmann «Beate», økte selvtilliten noe, og da sola skinte og musikken ljomet over torget på Skjærhalden på løpsdagen hadde jeg skikkelig trua da starten gikk.

Det skulle jeg ikke hatt!

For ikke bare fikk vi ufrivillig vokset leggene våre da vi før løpet desperat forsøkte å åle oss inn i sprett nye og trange treningstightser, bukser som på et tisdpunkt nesten forårsaket koldbrann på bena til «June» da de kuttet alt blodomløp fra ankelen og ned til skoa, men oppmann «Beate» hadde ordnet proviant til løpet bestående av marsipan, sjokolade og cider!!!

Og med trange tights, og magen full av sjokolade gikk det som det måte gå!

 

Etter ca 48 meter opp i den første bakken hørte jeg «June» rope bak meg: «PAUSE!!!»

I samme øyeblikk hørtes offing fra «Tine», som forbannet magetasken som ikke var noe god å løpe med likevel, etterfulgt av et hjertesukk fra «Mona» som stønnet «Er det langt igjen???»

Etter ca 102 meter ble det klart at vi hadde dannet baktropp, og den holdt vi! Halvveis ut i løpet var det kun et menneske bak oss, og det var en aldrende, dog blid og hyggelig funkjsonær på sykkel.

Med jevne mellomrom prøvde jeg å inspirere til litt lett jogging, for bare å bli møtt av «Herregud Janne!!! Slutt å stress da!»

Det var da jeg innså at her var det bare å kaste inn håndkle. Jeg døpte laget til Team Baktropp, og satset heller alt på å nyte turen. Det klarte vi. For flere steder i løypa dukket det opp vakre plasser hvor vi som «Mona» så fint poengterte «kunne ha drekki vin!», og vi nøt utsikten. På stien nedover mot drikkestasjon holdt vi til høyre for å slippe forbi de andre løperne som var på vei tilbake, og på et tidspunkt løp vi så sakte at funkjsjonæren på sykkel mistet balansen og kjørte på «June» så hun hadde sykkeldekk-spor fra ankelen og opp til hofta på den nye tightsen!

 

Og midt oppe i alt dette lot jeg løp være løp, og begynte å nyte turen. For ikke bare trasket vi rundt i de vakreste omgivelser, vi fire damene, sammen, men over alt i løypa stod blide mennesker og heiet, inderlig og oppriktig, og den ene barske funksjonæren etter den andre viste tommel opp, og ropte «Bra damer, ikke langt igjen nå!», til glede for gruppas single jenter!

 

Så nærmet vi oss målstreken, og plutselig fikk damene opp farta. For i mål stod en fotograf fra Fredrikstad Blad, alle de andre 996 deltagerne som hadde kommet i mål før oss, oppmann Beate, og på hytta lå x antall liter sprudlevann på kjøling og ventet på oss. På oppløpssiden kjente jeg hjerte boblet av glede over samholdet i gjengen, og stolthet over damene som sånn helt på tampen av løpet virkelig ga jernet. Endelig følte jeg at alle forsøk på å motivere gruppa gjennom løypa i 5 km var verdt det, for nå skulle vi, som avtalt, løpe i samlet tropp over målstreken, juble, og klemme hverandre, slik skijentene gjør etter OL-gull på stafetten!

 

 

Men så!!! 30 meter fra mål «mister» «June» flasken sin med vann, og i det jeg bøyer meg ned for å ta den opp våkner konkurranseinstinktet i damene som helt fra begynnelsen av Mars har hatt «vondt i vil ikke». «Hei!!! Vent på meg da!» roper jeg, Vi skulle jo løpe sammen over streken!!!

Men gjengen, de såkalte «vennene» mine gir en lang faen, flyr som om de har treningstightsene fulle av smuglervin over grensa til Sverige, nyter jubelen fra publikum, og løper samlet, de tre, smilende over målstreken der fotografen fra Fredrikstad blad knipser bilde av trioen til avisa i nye rosa t-skjorter med navnene på ryggen, og alt du ser av meg på bildet er en arm, med flaska til «June» fem meter bak de andre!

 

Jeg, mor go-hjerta, hun som motiverte og heiet og fikk flokken helskinnet igjennom, hun ble etterlatt til seg selv på oppløpssiden, endte på en imponerende sisteplass av i alt 1000 deltagere!

 

Når alt kommer til alt må jeg likevel si at det var verdt det. Turene vi har hatt i vinter og i vår, all latteren, alle samtalene, all den friske luften, alle stedene vi har funnet hvor det ville vært fint å drekke vin, det er verdt den sisteplassen, og aldri, ALDRI har jeg ledd så mye som jeg gjorde den helgen, og oppmann Beate, hun kunne meddele at hun aldri hadde aldri fraktet en idrettsgjeng som fremdeles luktet frisk deodorant og skyllemiddel hjem fra noe som helst idrettsarrangement tidligere.

 

Og tilbake på hytta spratt vi en flaske bobler, skålte for begrenset innsats, og danset, og sang, og lo hele midtsommernatten igjennom.

 

Neste løp er allerede planlagt. Det blir bakkeløp på Hafjell, den 28 September. Innen da har vi lovet oss selv å trene masse, eller i hvert fall rusle nok rundt i skogen til at vi finner enda flere steder det hadde vært fint å drekke vin.

 

Og tror du denne historien er noe overdrevent, og full av oppspinn, så kan du tro igjen, og ta en titt på bildebevisene under!

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi jogges blogges!