Hvor begynner man liksom? Når uka har vært full av fine øyeblikk, og fremdeles står søndagen så godt som urørt foran meg, og jeg vet at også den kommer til å by på det ene lille øyeblikket etter det andre. Jeg ble liggende litt i senga i dag tidlig å høre gubben snorke rolig, men jeg kjente en mild bris og frisk vårluft fra det åpne soveromsvinduet. Så fint, å starte dagen med et slikt lite øyeblikk.

( Når det blåser svalt fra et soveromsvindu på gløtt. )

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det blir ikke tid for det lange og oppsummerende søndagsinnlegget i dag, for når kaffekoppen er tom, og jeg har fått trøtten ut av øynene skal jeg stryke et par skjorter, også skal måsafamilien farte avgårde for å feire enda en ung herremann på hans konfirmasjonsdag, og nå gleder vi oss til å være gjester. Gleder oss til å gratulere, til å høre på talene, til å spise god mat.

( Er det konf, så er det konf! Synnøve Finden, gå og legg deg! Det er ei ny budeie i “by`n”! )

I går var det Mattis sin dag, og for en dag det ble. En sånn dag hvor det ene fine øyeblikket avbrøt det andre. Må jo være lov å være stolt over den minste poden på en slik dag. De største podene også selvsagt, i det hele tatt, stolt over å få være en del av hele den fine gjengen som var med på feiringen. Det er ikke alle forunt å ha slik en flott, oppegående gjeng rundt seg, familie og venner. I går kjente vi oss heldige alle mann.  Heldige med konfirmanten, med feiringen, og med alle de som feiret sammen med oss. Talen fra storebrødrene, talene fra mormor og morfar. Maten, kakene og stemningen! Hele lørdagen var et eneste langt, fint øyeblikk, rett og slett.

( Flotteste konfirmanten, fineste poden! )

Akkurat nå sitter jeg pakket inn i dyna på sofaen, med to asjetter fulle av restemat på hver side av pc`n. Ganske greit øyeblikk akkurat dette også, om jeg skal være ærlig. Litt matvrak må det være lov å bli dagen derpå, dessuten smaker maten alltid bedre dagen etter, uten festklær som strammer nevneverdig over bringa. Jo, pysj, dyne og restemat. Fint øyeblikk!

Turen i skogen med June og Mona, og marsvinet Stella på onsdagen. Jeg stressa mer enn planlagt etter jobb. Snakket med flere enn jeg kan telle i telefonen, mistet nøklene, fant igjen nøklene, snubla i egne føtter på trappa, og satte fast popcorn- skall mellom tenna! Skuldrene var høye, og jeg var irritert. Mer enn jeg har vært på lenge. Du vet sånn stress-irritert, når selv den minste bagatellen får deg til å flekke tenner. Sånn var jeg da, og trodde ikke jeg skulle verken rekke eller orke noen treningstur heller. Men jeg rakk det, akkurat, og skogen er magisk! Og som liksom bare for å toppe det hele gikk vi på stier vi aldri har gått før! Altså, sånn i teorien gikk vi oss litt bort, så den planlagte runde på fem kilometer ble til halvannen mil, og nærmere tre timer i frisk luft og nydelig terreng, men det gjorde ikke noe. Snarere tvert imot! Det var balsam for sjela, og selskapet var selvsagt fabelaktig! Natur og godt selskap, verdens beste stress medisin. Fint øyeblikk!

Den dagen jeg ble ferdig med bordkortene. Du vet den følelsen du får når du endelig blir ferdig med gjøremål du har hatt hengende over deg en stund. Det var et fint øyeblikk det. Kunne krysse av en av de tidkrevende forberedelsesjobbene på lista. Det var digg det. Da samlet jeg alle bordkortene i ei klynge, skjenket meg en kopp kaffe, og feiret med to never tortilla chips. (i mangel på noe annet som var godt i skapet!) Fint øyeblikk!

Mattelekser! Off, jeg er egentlig motstander a hjemmelekser i utgangspunktet, men om minsten har mattelekser han trenger hjelp til, da blir jeg rett og slett mannevond. Jeg SUGER i matte, og har alltid gjort det. Kommer alltid til kort når poden har trengt hjelp med mattelekser. Men nå…nå har to av podene kommet seg på viderergående, og det har liksom knekt mattekoden grunnet fantastiske lærere og alternative læringsmetoder, så når minsten denne uka trengte hjelp til lekser g pugging til tentamen, da spurte han like godt brødrene istedet for meg. ( klok unge!!) Og mens to storebrødre utover kvelden byttet på å være leksehjelp slo det meg hvor heldige de er som har hverandre, og hvor heldig jeg er som har dem. Å sitte sånn på sidelinen, bare lytte til dem, observere litt på avstand, det var et skikkelig fint øyeblikk. Søsken! Det må være så fint å være en del av en liten søskenflokk. Jeg har alltid savnet det selv, og der og da, og akkurat nå, er jeg så glad for at gutta har hverandre. Så fint å kjenne litt på det, på det øyeblikket.

Gå trappene til toppen av hoppbakken, for så å klatre videre opp til Høgåsen, kjenne at syra fester seg i bena, og at kulda biter i nesa. Høres kanskje ikke ut som et minneverdig øyeblikk, men å nå toppen når musklene svir, i skikkelig drittvær, og vite at det er bare nedoverbakker hele veien hjem til en varm dusj og fyr i peisen, det var et helt greit øyeblikk!

Den dagen eldste poden ringte hjem i skoletiden og lykkelig kunne fortelle at lærlingplassen fra høsten av er sikret! For en lykke!!! Etter snart to år på yrkesfag, og kun tre dager i praksis hos et veletablert og lokalt firma er han godtatt som lærling, og vi kunne ikke vært gladere på hans vegne. Han fortjener det, så veldig, og jeg vet han vil være en styrke for de han skal jobbe med. Det finnes ikke noe bedre, enn å se at ungene lykkes. Ja, det var et fint øyeblikk. Virkelig fint øyeblikk! Et slikt man ikke glemmer med det første…kanskje aldri!

Så kom sola igjen, omtrent like raskt som den ble borte. Og med sola kom ugresset som driver folk flest til vannvidd, men som egentlig lyser opp de kjedelige grøftekantene og minner om sommer, gule neser, og flekker på klærne som mamma aldri fikk vekk i vask. Løvetann, en liten lykke! Og sånn var det den dagen jeg gikk hjem fra jobb, og bare måtte stoppe opp ved grøftekanten, plukke en av disse gule små, og mimre litt. For løvetann lukter barndom.  Fine barneår i Jernbanegata i Lillestrøm, med bestevenninnen i leiligheten over. Plukke løvetann på vei hjem fra skolen, småsko på bar asfalt, blomsterkrans i håret, flekker av løvetannmelk på hendene og på t-skjorta. Løvetann er minner, og løvetann er vår. Fint øyeblikk.

Og slik var uka. Fulle av små og store øyeblikk. Full av fine mennesker, sunne og usunne matvalg, trening og latskap, pusekatter som omtrent kryper opp i nakken på deg for en ettermiddagshvil, og unger som sovner av utmattelse etter skoledagen på sofaen i stua. En uke med familie, venner, kolleger, elever, “marsvin” som tror de er vaktbikkjer, muskler som verker fordi ingen i trimgruppa eier stedssans, fotspor i nysnø, og fregner på nesa av varm vårsol. Fest og hverdag. Hele spekteret av livet, klemt inn i en liten uke. Hverdagsgleder på rekke og rad.

Og nå må jeg avslutte. Bør vel slutte og spise restemat også, om jeg skal ha plass i magen til en ny forsyning på ny fest senere i dag. Håper din uka har vært full av fine øyeblikk, og at den kommende uka vil by på mange små og store gleder. Vi blogges.