Vi hadde så vidt fått somlet oss til å kaste råtne gresskar og annen halloweenpynt, før butikkene rant over av gratulasjonskort og kaffekopper med teksten “Verdens beste mor”. Forrige søndag kom poden hjem med en bukett overprisede røde roser fra bensinstasjonen, og gratulerte meg med morsdagen. Jeg klistret på meg et smil og takket lettere rørt, mens den dårlige samvittigheten over at han hadde brukt så masse penger på moren sin svei litt i hjertet. Det skal sies at den samvittigheten gikk over da den mellomste poden konstanterte at pengene til blomstene kom fra bensinpengene jeg hadde vippset over til podens konto kvelden før.  Om det er en ting den mellomste poden er god på, så er det å få beina til mor si fort ned på jorda igjen.

Og lenge før de røde rosene fra bensinstasjonen har visnet flyter handelsstanden over av hjerteformede sjokolader, fluffy bamser og annet krimskrams som oser av instens kjærlighet og ungdommelig forelskelse. Og jeg, jeg blir sånn passelig småsentimental til å være en godt gift og passelig satt middelaldrende måsakjærring med hus, gubbe, unger og katt. For det er ikke til å stikke under en stol at selv i denne halvgamle husmora med snusfornuftige tanker og hverdagslivet, bor det en liten romantiker.  For når hverdagens mas og kjas dabber av, og dagen går mot kveld kryper jeg gjerne opp i sofaen, pakker meg inn i myke pledd og fortaper meg i en romantisk komedie på Netflix, eller drømmer meg bort i en real husmorroman fra kioskseksjonen på Rema 1000. Du vet, en sånn bok hvor mennene heter Romeo, Carlos eller Juan, har italienske aner, mørke krøller, smilehull,  overkropper som greske statuer, og lemmer av fløyelsovertrukket stål.

Og der var jeg i går. Midt i kapittel syv. Men munnen full av kokosboller fra Europris nøt jeg selskapet til til en ung italiensk multimiliardær som var i ferd med å drukne  edle deler av kroppen i venusgrotten til en ung fristerinne, akkurat i det jeg hørte et høyt “Aaaatshjooo!”, etterfullt av “Å fy flate, æsj, den var jaggu grønn!”, fra gubben i den andre enden av sofaen! Og så var magien brutt…

For denne frua fant seg aldri noen Don Juan. Ingen italiensk hingst med mørke krøller og smilehull. Neida, hun fant seg en ganske så røslig og hårete bilmekaniker med svære møkkete arbeidsnever, og en imponerdende samlig verktøyskataloger fra Wurth og Biltema.

Så la jeg boken ned i fanget og ble sittende å kikke bort på denne måsagubben som prøvde å sjonglere mobiltelefonen og et glass sjokolademelk, mens han prøvde å lokalisere den grønne busen som nylig hadde skutt ut av en småforkjølet nese som en en turbojet, og funnet veien til den midterste siden i et reklameblad fra Clas Olson.

Måsagubben. Han som på denne Valentinsdagen ikke kommer til å kjøpe en eneste rose, eller en hjerteformet sjokolade. Han som ikke eier et eneste romantisk bein i kroppen, og som synes kommersielle merkedager er reinspikka vås. Han som likevel kan få hjertet mitt til å hoppe over et slag nå og da, selv etter mer enn et halvt liv som tospann. Nå sier jeg ikke at blomster og sjokolade ikke er fint. Selvsagt er det det. Det er bare det at det er så innmari mye annet som teller mer.

For tenk så heldig man er som får være to. Så heldig jeg er, som får være med han. Så heldig som får leve med hverdagskjærligheten. For det er ufattelig mye kjærlighet i det som for mange av oss bare er en vane, eller kanskje tilogmed en selvfølge. Den type kjærlighet som lett overgår en dag med kommersiell romantikk.

Det er kjærlighet når man bytter på å bysse barnet sitt i søvn hver kveld. Det er kjærlighet å komme hjem til nyklippet gress eller måket gårdsplass og nystrødd innkjørsel. Det er kjærlighet å sitte oppe til langt på natt og bare snakke sammen, og det er kjærlighet å sitte i samme rom uten å si et eneste ord.

Det er kjærlighet å kunne krype tett inntil en naken kropp om natten, selv når man har hoppet over de fire siste intimbarberingene, og deler av kroppen kan forveksles med en godt voksen bever. Det er kjærlighet når man kan tisse på doen mens den andre pusser tenner, og når man kan synge i dusjen mens den andre bretter klær og korer.

Å sovne rygg mot rygg, og å våkne med en arm rundt seg. Å se på hverandre og le av det samme, noe vi synes er vittig, noe ingen andre har oppfattet. Det er mye kjærlighet i en god biffmiddag for to, og det er kjærlighet i den tredje dagen med pasta og tomatsaus i påvente av lønning. Det er trygghet i betalte regninger og nedbetaling av det gamle røde måsahuset, det er kjærlighet i lange sommerkvelder oppe ved Røytjern, og i kalde vinterkvelder krøllet sammen foran peisen. Det er kjærlighet i å holde hender på kino, og i det å kunne si “Unnskyld, nå var jeg skikkelig teit!” Det er kjærlighet i å tørre å prompe foran hverandre!

Så i dag slår jeg et slag for hverdagskjærligheten, et slag for alle oss om er lykkelige med en passelig uromantisk hverdagsfyr eller hverdagskvinne. I kveld skal kysse litt på en røslig, hårete og halvgammel mekaniker, gjerne foran ungene. Det er nemlig mye kjærlighet i å gjære podene skikkelig flaue også. Ekte hverdagskjærlighet.

Til alle dere som feirer kjærligheten i dag, med og uten blomster og sjokolade. Happy Valentinesday!