Jeg har hatt vinterferie hele uka. Egentlig burde jeg sittet her og delt bilder og historier fra snødekte fjell, koselige hyttefrokoster og nypreppede skiløyper, men vi eier ingen hytte. Faktisk eier jeg ikke ski heller, selv om jeg så absolutt gjerne skulle hatt et par. Neida, sannheten er at jeg har vært hjemme hele uka, og ikke har spesielt mange bilder eller staselige vinterferiehistorier å vise til i det hele tatt.

( Vår vinterferie, kort oppsummert i et bilde. )

Men jeg har kost meg likevel altså. Jeg har vært lat! Rett og slett skrekkelig lat, ei hel uke i strekk. Faktisk er det helt greit at hverdagen starter igjen i morgen, for jeg har snart liggesår på stjerten av for mye sofatid, rett og slett. Så er spørsmålet da, blir det noen små meningsfulle øyeblikk av latmannslivet? Svaret er ja. Altså, ikke sånne livsendrende wow-øyeblikk, men likevel noen fine stunder innimellom.

Ta den dagen jeg og eldste poden tok en sånn spontan liten roadtrip for eksempel. Skulle egentlig bare på butikken en kjapp tur, men musikken på anlegget i bilen var for bra til å ikke fortsette å høre på. Poden er nemlig like glad i gamle 80 talls slagere som mora si, så med min barndomshelt på full guffe i SKoda`n ble butikkturen til en rånerunde rundt i bygda, og endte opp med en liten tur til røytjern. Satt litt på krakken der, drakk kaffe, spiste sjokolade, og bare snakket, fine poden min og jeg. På en sånn ganske så grå og tåkete vinterdag. Og det var et fint øyeblikk. Turen, selskapet og musikken. Herlig.

 

( En kaffekopp med storepoden akkurat her. Så fint! )

Og når man får en sang på hjernen, en sånn som kaster deg omtrent 30 år tilbake i tid, og bringer frem minner fra den gangen du var en døll og totalt u-kul tenåring, da gjør man det en hvilken som helt ikke spesielt oppegående middelaldrende kjerring ville gjort, og googler barndomshelten. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det viser seg at dette australske såpeoperavidunderet fremdeles har samme rolle i serien jeg aldri fikk nok av den gangen, og at så godt som alle episodene er å finne på nettet. Derav det tidligere omtalte liggesåret, for nå har denne kjerringa snart tatt igjen intet mindre enn 6472 episoder av Neighbours, og ble med det akkurat like u-kul og døll som jeg var for 30 år siden. Men alle minnene som dukket opp underveis…herlighet. Ungdomsåra var kanskje fulle av flaue, såre og merkelige ukomfortable øyeblikk, men fy flate så gøyale de var også, for jeg hadde venner som var akkurat like skrullete og u-kule som meg selv. Jeg har ledd så tårene har trillet, og akkurat det har ihvertfall bydd på mange fine små øyeblikk.

( Han med ryggen til, han skulle jeg egentlig gifte meg med. Det er bare det at var ikke klar over det, så da ble det litt vanskelig! Neighbours altså, farlig vanedannende, selv i dag. Jeg trenger et liv ass! )

 

Tenåringer! Om det er noe denne vinterferien har bydd på, så må det være fine tenåringer. Den gangen vi fikk barn, for det som nå begynner å bli mange år siden var vi enige om å ha et “åpent hus”. Vi ønsket at ungene skulle ha med venner hjem, og at de skulle føle seg velkommen her. Vi høster av det nå, og jeg kjenner at det gleder meg så innmari. Selv om de vanlige ukedagene selvsagt inneholder regler om innetider og overnattingsbesøk er et fint å kunne slippe opp i ferieuker som denne, og måsahuset har vært proppet av ungdomsbesøk både dag og natt. Og det er så herlig. Vi tar oss selv i å tenke på hvor heldige vi er, som får ha slik kjekk ungdom på besøk. Stort sett hver morgen har jeg inntatt frokosten med bygdas unge håpefulle, og akkurat det har bydd på herlige øyeblikk. Ok, så ryker matbudsjettet, for tenåringer eter som hester, men det er så verdt det! Og det varer ikke evig, så det kan like gjerne nytes her og nå!

( Kaos i gangen. Herlig kaos! )

 

Latter og fjas på kveldstur med en god venninne. Vi spradet rundt i bygda og trente kondisjon i slake oppoverbakker og flat mark, og lo så magemusklene var støle dagen etter. Greit, så ble vi kanskje ikke syltynne og dødsspreke av akkurat den trimturen, men du verden så hyggelig det var. Fint øyeblikk!

 

Å prøve noe nytt. Det er alltid spennende, og når det blir vellykket, da får man et skikkelig fint øyeblikk. Som den dagen jeg bakte berlinerboller for første gang. OMG!!! Det var godt det, og mye enklere enn jeg hadde trodd.

( Holy crap, så himla digg! Sukker og fett, passer jo greit til det selvforskyldte liggesåret denne uka, )

 

Jeg har takket ja til å holde enda et foredrag. Denne gangen i nabobygda, og alle inntektene går til Krafttak mot kreft. Akkurat dette var det ekstra hyggelig å kunne si ja til, og for første gang kjenner jeg (tror jeg ihvertfall) at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til å steppe litt utenfor komfortsonen igjen. Håper mange har muligheten til å komme og spise et kakestykke og høre meg skravle litt, for en god sak.

 

 

Den kvelden vi ble sittende å mimre, gubben, podene og jeg. Sammen under ei diger dyne i sofaen ble vi sittende å se igjennom en gammel harddisc full av bilder og videosnutter fra da podene var små. Herlighet så fort som tiden går, og enda kjennes det ut som en evighet siden vi hadde småunger.  Jeg elsker å ha tenåringer, virkelig, men gurimalla så fint det var å være hjemme med tre små trollunger også. Så fint at jeg plutselig ble helt sentimental, og savnet det et øyeblikk. Et fint øyeblikk. Måtte dele en liten videosnutt på instagram i går. Fine minner og savn. God blanding, en påminner om å nyte hver dag, for livet er jo rett og slett hverdagene, og ikke noe varer evig. (Bortsett fra pepperkaker på boks fra Europris….de holder i evigheter!)

 

( Jepp, vi var litt rare den gangen også. )

 

La oss se…hva mer av små øyeblikk kan livet på under ei sånn skikkelig latmannsuke?

Ski VM, fra sofaen, i pysj, midt på dagen. Det er herlig. Ei bøtte med kaffe full av sukker og fløte, varme sokker og GULL!!!! Fint øyeblikk.

 

Fersk gjærbakst, for noe bør det stå på benken til enhver tid når måsahuset rennes ned av ungdommer. Jeg aner et mønster her. ror jeg nevner gjærbakst som ukas øyeblikk hver eneste søndag. Begynner jeg å bli forutsigbar tro? Samma det, godt var det ihvertfall, denne gangen også!

 

 

Nye blomster i gammel kjele.  Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat denne gamle kjelen etter svigers gjør meg i godt humør. Den minner meg om barndommen, lapskaus på det lille kjøkkenet i Jernbanegata i Lillestrøm. Sånne fine minner som får frem smilet. Jepp, jeg elsker den kjelen! Både med lapskaus og friske blomster.

 

 

I kjøleskapet står ei diger bløtkake. Vi skal snart sette snuta mot Riis, og ferie 2 årsdagen til vesle tantegullet. Noe sier meg at ukas fineste øyeblikk vil komme i løpet av ettermiddagen. Familieselskap, få kose litt med to små tantegull, leke litt, snuse litt på myke kinn, og spise kake. Jeg skal logge av og pakke inn presangen til prinsessa.

Håper din uke har vært litt mindre stillesittende enn min, og at uka som kommer vil by på mange fine små øyeblikk.

Vi blogges 🙂