jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Han spør hvert år, denne minste poden. Ikke tjener han penger selv, ukelønna er relativt lav og ganske sporadisk, og sparekontoen sin har han ikke engang tilgang til. Likevel spør han, hvert år. “Hva ønsker du deg til jul, mamma?” 

Og jeg svarer det samme som i fjor, og året før der, og årene før der igjen. “Jeg ønsker meg ingenting, gutten min. Jeg har alt jeg trenger!”

Det er liksom sånn man skal si, nå som man er voksen. Poden tuslet opp på rommet sitt igjen, lukket døren, og nede i fra stua kunne jeg høre han sitte der oppe og spille på kassegitaren. Han gjør alltid det. Sitter der oppe, spiller gitar, lytter til musikk. Hver eneste dag.

Jeg ble sittende på sofaen og sveipe innom ulike nettsider på mobilen. Kikket på Zalando, Ellos og Skeidar og Ikea sine nettbutikker.  Da jeg sa jeg ikke ønsket meg noe, at jeg hadde alt jeg trengte, da løy jeg egentlig litt. For jeg har ting på ønskelista. Men det blir liksom sjelden mulighet til å handle inn stort til seg selv. Man skulle nesten tro at i en alder av litt over førr skulle man hatt mer på konto, at man kunne unne seg både det ene og det andre, men den gang ei. Det er en ærlig sak, rett og slett. For når Desemberlønna kommer er det ikke til å komme bort i fra, at selv med halv skatt og fornuftige innkjøp, så får pengene ben å gå på, og selv om ikke kontoen viser røde tall, så er det heller ikke særlig rom for de store utskeielsene.

“Hva ønsker du deg til jul, mamma?” Om jeg kunne velge, tenkte jeg, sånn helt uten å bry meg om kostnadene, jo da ville jeg hatt mer enn nok på ønskelista.

Et salongteppe. Et varmt salongteppe, fordi det er så gulvkaldt i dette gamle huset. En bluse jeg har siklet på ei stund. En altfor dyr silkebluse som jeg sikkert ikke engang hadde hatt samvittighet til å bruke. Den ønsker jeg meg. Varme vintersko, skikkelig varme og gode vintersko! Vitrineskap til den korte veggen i stua. Et med både hyller og skuffer. Frisørtime! Burde ha vært hos frisøren. Det ønsker jeg meg. Ny lommebok. Den jeg har duger. Den har mistet glidelåsen, men den duger. Likevel ønsker jeg meg en ny. Lusekofte og ullundertøy, selv om ullundertøyet jeg fikk for tre år siden er like fint. Ny sofa. En hvor putene ikke er nedsittet og slitne. En diger hjørnesofa som rommer en haug med tenåringer og et sett foreldre. Burde ikke være så vanskelig for nissen å stappe en sånn ned gjennom pipa…jeg er villig til å være behjelpelig med akkurat det altså! Levis olabukse, for det har jeg aldri hatt før. Slike overfladiske ting står på ønskelisten min, ting som kanskje er en selvfølge for hvermansen. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer kjipt ble det, å vite at ingen ting av dette er ting jeg kommer til å kjøpe meg med det aller første.

( Salongteppe, og ny sofa? Jo takk, men jammen har jeg mer enn nok likevel. )

Så joda, til å “ønske meg ingenting” var ønskelista jammen meg ganske lang likevel. Deprimerende? Njah, kanskje litt. Ærlig sak det også. Jeg logget ut av nettbutikken til Skeidar, la fra meg mobilen og lente hodet bakover mot sofaputene akkurat i det lukten av nytraktet kaffe nesten slo mot meg fra kjøkkenet.

Det er noe eget med lukten av nytraktet kaffe altså! Hverdagsluksus nesten. Det lukter hjemmekoselig. Og med en kopp kaffe i hånda og en litt irriterende kjelen pusekatt som ville varme kalde poter på fanget ble jeg sittende å tenke over alt jeg har. Ikke alt jeg ikke har. For tenk på alle de små gledene jeg tar for gitt, hver eneste dag. Slik som en kaffekopp, i en sofa. Gammel sofa vel og merke, men kjøpt og betalt!

Det å kunne tre føttene inn i varme ullsokker. Du vet den følelsen, når kalde tær varmes opp av deilig ull, og hvordan hele kroppen liksom blir varm i det føttene får på tykke, gode sokker.

Julegavene til gutta er kjøpt og pakket inn. Ikke de dyreste gavene, men likevel vet jeg at de kommer til å bli glade. Fryseren er full av deilig julemat. Masse mat som kommer til å vare hele jula, og sikkert lengre enn det. Varme middager som kommer til å samle hele familien rundt bordet, hver eneste dag. Ikke alle har det!

Julekjolen min er ikke ny i år heller, men jeg føler meg fin i den. Fin, og den strammer ikke over magen når jeg velter meg ned på sofaen i ribbe-koma etter julemiddagen.

( Tak og fire vegger, rommer alt jeg trenger og mer til. Heldig! )

Jeg har arvet en vinterjakke etter svigermor. Den er noen år gammel, men man kan knapt se den er brukt. Den er varm, virkelig god og varm. I banken står det nok penger til å betale regningene som kommer i Januar, og på under fire år skal tre gutter få førerkort på bil. Også det klarer vi. Bil har gutta selv spart til, spleiset på, og kjøpt.

Og jo mer jeg tenker på ting som dette, jo mer uviktig blir den ønskelista. For ingen silkebluse i hele verden, ei heller en ny lommebok, eller et salongteppe kan måle seg med fyr i peisen, mat på bordet, følelsen av tykke ullsokker på bare føtter, eller kaffe i koppen, og det å kunne feire jul i et hus jeg eier sammen med de jeg elsker høyest her i verden.

Og mens roen senker seg i sofakroken, mens jeg legger den ønskelista til side, og det nesten er på tide å fylle opp kaffekoppen igjen kommer minste poden ned igjen, med gitaren under armen.

” Jeg fant ut hva du kan få i julegave, mamma!” sier han, og setter seg ned på stolen foran meg.

Først stemmer han gitaren, så ser han på meg. “Er du klar?” spør han, og jeg nikker.  “Jeg har lært meg oldefar sin sang.” sier han, og så begynner han å spille. En liten uklar tone her og der, men jeg kjenner sangen. ” Livet er langt, lykken er kort”. Oldefar sin sang.

Og mens minsten spiller sangen som fremkaller både dypt savn og noen av de fineste minnene jeg har, svelger jeg noen kameler, skjuler noen tårer, og tenker at stort bedre julegave enn denne kunne jeg vel knapt ha fått, og den stod ikke engang på ønskelista.

Jeg tror aldri jeg har følt meg rikere.

Man blir nesten svimmel om man stirrer for lenge på de, og de er svimlende gode- derav navnet, karusell-cookies. Snedig, ikke sant? Fy flate, noen ganger blir jeg så imponert over min egen fantasi at jeg nesten tror jeg er bakeblogger! Neida, tulla! Men kakene ble kjempegode, og det er helt sant. Også ble de kule å se på, litt sånn juleaktig. Kommer til å gjøre seg godt på julens kakebord, om de da overlever så lenge. For de ble nemlig mer enn godkjent av gutteflokken i måsahuset, og alle tre er tatt på fersken mer enn en gang med lange fingre langt nede i kakeboksen.

Om vi går tomme de kommende dagene skal jeg alltids få laget noen flere, for oppskrift og fremgangsmåte er veldig enkelt. Om du er i bakemodus, er fysen på noe søtt og godt, eller vil imponere julebukkene med noe som ser mer avansert ut enn det egentlig er, da kan du bare skrolle videre, for her kommer oppskriften.

Grunndeig:

500 gr hvetemel

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

300 gr smør

2 egg + ett egg til pensling

Perlesukker til dekor

En neve polkagriser, litt kokesjokolade, og rød matfarge.

Steketid ca 10 min, midt i ovnen, 175 grader

Smuldre smør i mel, bakepulver og vaniljesukker. Tilsett sukker og egg, og elt deigen sammen.

Del deigen i to. Tilsett hakket sjokolade i den ene delen.  Tilsett rød matfarge og knuste polkagriser i den andre.

Legg deigen i kjøleskapet en halvtimes tid. Da blir den lettere å arbeide med.

Kjevle deigene ut til to like store rektangler. Jo tynnere du kjevler, jo mer snurrer får kakene.

Legg deigene opp på hverandre, og rull de sammen. Skjær tynne skiver på ca 5 mm tykkelse.

Noen av mine kaker ble tredd på pinner. Spennende for ungene å spise kaker på pinne, dessuten ser de dekorative ut samlet i en bunt i en vase på kakebordet. Resten ble stekt uten pinner, som vanlige cookies. Måtte jo fylle kakeboksene også. Penslet med egg, og drysset over perlesukker før steking. Smør på flesk, og alt det der, men perlesukker er dekorativt da.

Aldeles nydelige lunkne, til et glass kald melk. (Jepp, jeg har testa! )

Og enklere får det neppe blitt! Så fine, så gode. Tror nesten det må bli en runde til med disse, uansett om det blir tomt eller ei. Ser for meg en karusell-cookie variant med peanøtter og salt karamell også. Fy flate, skulle vært bakeblogger ass!

Vi tygges blogges!

Nytraktet kaffe, lukten av røkelse, og blogg. Søndag, og oppsummering av ukas små øyeblikk. Begynner nesten å bli en vane det her nå, en sånn ukesoppsummering hver søndag. Litt vanskeligere akkurat nå i Desember kjenner jeg. Mest fordi jeg jo titter innom bloggen hver dag, oppdaterer med noen setninger og et par bilder, og de fleste av ukas små øyeblikk havner jo på bloggen nesten umiddelbart etter at de hender. Da blir de jo få øyeblikk igjen å oppsummere på en søndag morgen. Det er helt greit, jeg har masse annet jeg vil gjøre i dag enn å sitte her og hamre løs på tastaturet.  Jeg har bestemt meg for å lage litt julepynt i formiddag, fikk en tanke i hodet fredag kveld, skisset og drodlet  litt i notatblokka i går, og har noen ideer for et par girlandere jeg kunne tenke meg å lage. Fint å være litt kreativ en søndags formiddag, før vi setter kursen mot gamlebygda med  julemiddag og gavebytting med hele bonusfamilien i regi av pappa og fruen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka har vært full av fine små øyeblikk. Sammen laget de en fin adventsuke, og nå sitter jeg egentlig bare her og gleder meg til innspurten før julaften. Foten er på bedringens vei. Endelig. Sakte men sikkert forsvinner hevelsen, og jeg har så smått begynt å bevege meg sakte rundt. En skikkelig opptur var en tur ute blant folk, i frisk vinterluft. Endelig se litt kjente ansikter, få noen nye impulser, istedet for å hinke rundt i stua, alene. En kopp kaffe i butikken til Mona, og jeg fikk handlet inn de aller siste julegavene til gutta. Herlig å være helt ferdig.

( Når det ser ut som du har slakta katta og tredd den på hue, men egentlig bare er livredd for å fryse på øra! )

Hver eneste morgen står jeg opp, trer føttene ned i gubbens tøfler, tusler bort til kalenderen, og åpner dagens gave. Det er vanskelig å beskrive hvor mye denne kalenderen betyr for meg.  Jeg vet jeg gjentar meg selv her, men gurimalla så gøy det er med egen pakkekalender, og gavene er så innmari fine. Midt i blinken faktisk. Enten lukter de godt, eller så smaker de godt, eller så er de nyttige, eller som i går, rett og slett bare kjempefine! Heldig er jeg, rett og slett.

( Små gleder, hver eneste dag! )

Den dagen jeg fikk julekort og pakke i posten av Beate.  Herlighet så rørt jeg ble. To fine snøkuler, sånne gammeldagse, fine. To små gleder! Nå står de på hylla i vinduet til pryd og glede sammen med de andre, og endelig begynner det å likne en samling! Målet er å kjøpe meg en selv  år også. Tenkte det ville være en fin ting, spare på slike snøkuler. Fint øyeblikk. Tusen takk, Beate!

( Julestemning i vinduet. )

Skolen min har verdens triveligste vaktmester. En sånn raus og blid fyr som alltid løfter armen og vinker. Snart pensjonist, og det er litt trist egentlig! På fredag ringte han på døra her hjemme, og på trappa, i sprengkulda stod han og smilte med en blomst i hånda. Vi vekslet ikke mer enn noen korte setninger, litt sånn ” Hvordan står det til?”, og “God jul!” Det varte ikke lenge. Han hutret tilbake til bilen som stod og gikk, jeg tok med meg blomsten fra snille kolleger inn i varmen. Men det var fint. Utrolig hva et blidt ansikt kan gjøre med dagen din!

( Juleblomst på døra fra verdens beste vaktmester. Slå den a!!! )

Kvelden vi pyntet juletreet. Åh, det må ha vært et av ukas aller fineste øyeblikk. Det er noe spesielt fint med å hente frem esken full av gode minner, for så å henge dem på treet. Lukten av gran som sprer seg i stua, lillebror som fikk æren av å sette stjerna i toppen, katta som går inn i akutt jaktmodus hver gang de blankeste julekulene blinker fristene ytterst på grenene.  Slenge seg ned på sofaen når treet er ferdig, beundre det fra avstand. Fint, fint og atter fint!

Den kvelden søvnen liksom aldri kom. Ville normalt ha vridd meg i sengen, irritert meg, men ikke denne gangen. Jeg skulle jo uansett ikke på jobb dagen etter, så jeg stod like gjerne opp. Så en klissete juleromantisk film på TV, og hoppet i seng da øynene begynte å gli igjen. All verdens tid dagen etter til å hvile ut mens guttene var på skolen.

Så ble gutta syke, på tur, og tilogmed det var fint. Ikke for gutta selvsagt, men for mora som har lenget etter litt alene tid med hver og en av de. Så fikk jeg stulle og stelle litt rundt disse ungdommene denne uka. Servere varm te, bake boller, stryke på ryggen. Ligge sånn på hver vår sofa midt på dagen, snakke sammen. Fine øyeblikk, kjærkomne øyeblikk. De blir så store, og tiden med dem kjennes noen ganger så knapp. Her er det bare for a mor å suge til seg alle de øyeblikkene hun får, så får det så være om det er i forbindelse med tette neser og såre halser. Jeg tar det jeg kan få!

Ukas spontane jubel kom den kvelden jeg fant ut at bakedronning nr 1 følger meg på instagram. Herlighet! Da dævva jeg nesten, og så fikk jeg brått et realt magasjau og prestasjonsangst, og fant ut at nå er det slutt på å legge ut egne bakebilder. Men sånn seriøst, er du på instagram, men ikke allerede følger Elin, så bør du endre på det! Flotte oppskrifter, hyggelig ansikt, fast fredagspolka på stories, og vanvittig fristende bilder av nydelig bakverk. Verdt å følge. Lurer veldig på om jeg bør sende henne et julekort, nå som vi er bestevenner  og greier. Hun har blogg også, seriøs bakeblogg, og den finner du HER. 

( Og jeg bare : “Wrææææææl!” )

Pepperkakebaking med podene. Alltid fint, et sikkert tegn på jul. Julemusikk på radioen, mel på benken, og lattermilde poder som liksom ikke får skikkelig julestemning før minst en av dem har laget et realt sett brøster på en pepperkakedame.

Og alt dette, ispedd en god del lodne pusekatter, en solid dose kaffekopper, smultringkoking, julekort, varme bad og rolige kvelder, utgjør altså ukas små øyeblikk. Kort oppsummert.

Og da er det på tide å logge av, finne frem papir og lim, og lage det som kanskje blir en del av borddekkingen på julekvelden. Håper din adventssøndag blir fin, og at uka har bydd på drøssevis av små, verdifulle øyeblikk. Vi blogges.

Vi pyntet alltid juletreet lille julaften. Pappa var nøye med akkurat det. Lille julaften, kvelden, og ikke et sekund før! Jeg elsket juletreet. Det var selve symbolet på jula. Helt magisk faktisk.  Lysene, de samme julekulene år etter år. De fire skjøre konglene av tynt glass, med glitter, de som bare pappa fikk henge opp fordi han var så redd for akkurat dem.

( En gave fra en god venn. Liker denne så godt. Ganske så ny, likevel så nostalgisk. )

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lukten av gran som spredte seg i stua, den intense gode julefølelsen som kom når juletrelysene glitret i den mørke stua på kvelden før kvelden. Ah, magisk! Jeg husker jeg tviholdt på den følelsen hele romjulen, for jeg viste at så fort det nye året startet ville magien bli borte, ihvertfall for min del. For selv om mamma og pappa holdt på den gamle tradisjonen om å la treet stå til 13. dag jul var julemagien over for min del etter nyttårsaften.

( Billig, slitt, men alltid på treet. Kjøpt for en tier det året vi måtte handle både kjøleskap og vaskemaskin i Desember, og  snudde på hver krone for å få endene til å møtes. )

Sånn er det fremdeles. Jula for meg er Desember. Hele Desember. Så fort nyåret kommer pakkes julen bort, og slik har det vært siden jeg flyttet for meg selv. Jeg bestemte meg derfor tidlig at den dagen jeg fikk egne barn skulle juletreet på plass i stua noe tidligere enn lille julaften.  Ikke første uka i Desember, da tror jeg kanskje juletreet hadde mistet noe av glansen for min del, lenge før julen ringes inn, men sånn ei drøy uke før julaften, det kjentes akkurat passe. Og sånn har det blitt. Et par-tre uker ut i Desember starter jakten på juletre, og så fort det er i hus pynter vi sammen.

( Fra mitt barndoms juletre. Kun tre slike igjen av en nissefamilie på ti. )

Vi har ingen store krav til treet, annet enn at det skal være ekte. Lukten av treet er jo halve jula for meg, og kombinerer du lukten av buske med lukten av ribbe, ja da er måsafruen lykkelig som en toppblogger på rød løper.

( En håndlaget engel, en julegave fra min superflinke og kreative kusine. En favoritt på treet hvert år. )

( Englevinger, kjøpt det året mormor døde. )

Hva pynten angår har vi også vært innom det aller meste. Et år var det spekket av kuler i gull og rødt, et annet år nesten helt hvitt. Men med tiden forsvant behovet for et stilrent tre, for det lar seg rett og slett ikke kombinere med tre små poder som ikke rakk høyere enn den midterste kvisten, og som stadig kom hjem fra skolen med hjemmemekket juletrepynt så fulle av lim og glitter at treet til slutt så ut som en scene i Las Vegas etter et heidundranes drag-queen show. At daværende kunst og håndverkslærer var ihugga LSK- fan og oppfordret alle ungene til å flette julekurver av gult og sort glanspapir gjorde også sitt til at juletreet sånn rent interiørmessig ikke akkurat stod i stil til resten av jula.

( Det aller første julekortbildet vi sendte ut da gutteflokken var komplett. Alltid på plass på juletreet. Fine nisseflokken min. )

( Gave fra en stolt førsteklassing. Minner. )

I dag, som i fjor, og som årene før der, er treet pyntet med en salig blanding av minner, og på mange måter kjennes nesten ut som å få en varm klem av gammel kjenning, hver gang vi pynter treet. For hver lille julekule eller papirkurv som henges på grenene kan det høres små “Åhhh, husker du denne?”, eller “Denne er fra den jula da…”, og “Som jeg savner oldefar!”.

( Oldefar. Tatt den dagen han han kom til Norge fra Danmark og møtte sitt livs kjærlighet. Savn. )

( Minner fra en jul, for lenge, lenge siden. )

Og i dag sitter jeg her, en tidlig og kald vintermorgen, i stua i måsahuset, og skriver dette i lyset fra årets juletre. Litt skjevt i toppen, fyldigere på den ene siden enn den andre, men helt perfekt likevel. Og alle minner fra barndommens juler kommer sigende på, blandet med fine tanker om høytider i nærmere tid. Eimen av gran slår mot meg med jevne mellomrom, og atter en gang kjenner jeg på den gode julegleden. Enda skal jeg nyte den noen uker til. En katt har funnet seg soveplass nederst i juletrefoten, en annen er godt plassert i stolen tett inntil treet, klar for å jakte litt på den skinnende julekula bare matmor snur seg litt uoppmerksomt vekk.

( Neida, jeg skal ikke røre. Jeg bare ligger her og er slett ikke fristet til å klinke til den blanke kula! )

( Åssen den kvasten kom dit? Neihh…det er ikke godt å si… )

Og for bare noen minutter siden åpnet jeg dagens adventskalender-gave fra den hemmelige julenissen, ( dere som følger meg på snap og instagram vet jo allerede hva pakken inneholdt ) og aldri har vel en pakke truffet mer perfekt. For inne i pakke nr 15 lå en vakker liten engel, og nå skal den få plass på treet. Under har jeg skrevet “fra julenissen 2018”, så vil den alltid minne oss på den jula mammaen i måsahuset hadde egen julekalender fra en fremdeles ukjent, men hjertevarm, og raus person. Tusen takk!

En kvast av minner midt i stua. Det er fint det. Ekte juleglede.

Hva er din fineste juletrepynt?

Det var med klump i magen vi kjørte fra Sørumsand med det aller siste flyttelasset for snart 20 år siden. Ikke fordi vi ikke gledet oss til å starte på voksenlivet i vårt eget hus, men fordi det var noe vemodig å flytte fra stedet vi begge var oppvokst, hvor vi møttes, og hvor familiene våre fremdeles bodde.

Måsahuset skulle bare være startgropa. Det var ikke noe impulskjøp, det var nøye planlagt og overveid. Vi ønsket noe eget, ville ikke kaste penger bort på leie, og når vi fant et lite hus i en prisklasse to unge lovende kunne klare var vi lykkelige. Etter noen år skulle vi selge, planen var å flytte tilbake til Sørum. Det var jo der vi hørte hjemme, både han og jeg. Den første sommeren malte vi huset rødt, kjøpte kulegrill, og plantet en avlegger av villvin fra morfars hage i solveggen. Den første julen vagget jeg rundt i stuen, høygravid, og gledet meg sånn til å snart få møte lillegutt i magen. Den andre sommeren  støpte vil gulvet til garasjen, og til jul vagget jeg rundt igjen mens jeg pyntet til jul med lillegutt på armen og lillebror i magen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den fjerde julen fant to små gutter nissens fotspor i snøen utenfor kjøkkenvinduet, vi hentet juletre fra skogen rett bak huset, og spiste julemiddag mens den tredje lille gutten tok middagshvil i vogga.

Det var trangt om plassen. Huset som som skulle være vår start på boligmarkedet hadde ikke soverom nok til hele gutteflokken, ei heller vaskerom, og med tre små aktive poder i hus lå det farlig nære veien. Folk spurte stadig om vi ikke ønsket oss noe større, noe nyere, kanskje tilbake til Sørum. Vi begynte å dra litt på det. Joda, og jada, noe større hadde vært fint, om noen år kanskje, når vi begge var ute i jobb igjen. Det fine med et lite hus og ikke altfor høy gjeld var jo at jeg kunne være hjemme med ungene. Ikke merket vi så mye til at det var trangt heller. Selvsagt kunne vi snuble i sko og støvler i en overfylt gang, men kun fordi stua rommet så mange barn. ikke bare våre, men alle andre små jenter og gutter som stadig tilbrakte dagene her.

Den syvende julen satt ni unger rundt det lille kjøkkenbordet og bakte pepperkaker, og ikke en eneste en klaget på plassen. Og uten at vi helt kunne sette ord på akkurat når det skjedde, hadde vi slått rot. Her, i det lille røde huset, nære veien, på måsan, på Bjørkelangen.

Og her sitter jeg, i stua som bare skulle være midlertidig, startgropa vår,  jeg har ikke kommet et skritt lengre på den planlagte ferden, og det gjør meg ingen verdens ting. Jeg har grodd fast. Hjemme er ikke nødvendigvis der du har plass til mange ting, men der du deler dagene med de som betyr aller mest, uavhengiig av plassen. Det er jul igjen, i det lille røde huset på måsan, og det er ingen andre steder jeg heller kunne tenke meg å feire jul. Det er her, utenfor kjøkkenvinduet at nissen laget spor mens han tittet inn for å se etter snille barn. Det er her ute på måsan man finner de litt skjeve grantrærne som likevel blir glitrende vakre med julelys og stjerne i toppen. Det er her dørkarmen inn til stua har hakk som viser hvor mye guttene har vokst, fra jul til jul. Det er her vi aldri har fått julestjerna i vinduet i gangen til å henge skikkelig rett, og det er her vi kan høre det knirke i den gamle slitte tretrappa hver julemorgen når guttene lister se ned tidlig for å finne julestrømpene.

For Bjørkelangen ble hjemme. Det er her ungene har gått i 17 mai tog og sunget “Ja, Vi elsker” foran sykehjemmet hver vår. Det er damen i kassa på Coop kjenner gutta ved navn, smiler når vi handler og ber oss hilse hjem. Det er på Bjørkelangen vi kan rusle rundt i gågata og se kjente ansikter hver eneste dag. Det er på senteret de arrangerer “Damenes aften”, og serverer sprudlevann i stetteglass, og det er på skolen de kreative lærerne inviterer til julemarked og nostalgisk underholdning på utescenen.

( Eidsdammen på Bjørkelangen. Like vakkert alle årstider. )

På Bjørkelangen finnes slarvekjerringer og sære gamle gubber, det finnes solstråler av mennesker, og bygdeorginaler med bart og alpelue. På bjørkelangen finnes det folk som knapt nok får bosatt seg høyt nok oppe i Festningsåsen, og det finnes de som sikkert aldri får flytta bort fra myra her på måsan. Det finnes frivillige som jobber for svømmehall, fotball, motorsport og alpinanlegg, og det finnes latsabber som aldri løfter en finger for lokalsamfunnet. Det finnes forfalne asfaltveier, og vakre turstier og små badevann. Her har vi vinmonopol, rulletrapp som kun rller oppover, store matkjeder og små nisjebutikker drevet av lokale arbidsfolk med en visjon og hjerte for egen bedrift. Og midt oppe i alt dette trives jeg, og kunne ikke tenkt meg å bo noe annet sted, om det så tilsier at jeg kommer til å bli gammel og grå her i startgropa mi.

Så i år har jeg slått et slag for lokalmiljøet, handlet hver eneste julegave i hjembygda,  og pakket de inn her i stua som er julepyntet i år, slik som alle år før. Og selv om jeg ikke tok mine første skritt her i bygda, og fremdeles ikke helt har forstått om jeg er “høllenning” eller “urskævving”, så har jeg blitt glad i bygda. Da holder det lenge med å “bare” være måsafrue, i det lille røde huset, her i “startgropa”. Jula er tross alt ganske fin, her på bygda!

Det var forleden da jeg skrev om minner fra tidligere høytider jeg fikk ideen. I kommentarfeltet både her på bloggen og på facebook delte folk sine egne minner om julen, og nostalgien tok rett og slett tak i meg.  Hva er det med minner, da særlig minner om julen som gjør at de fester seg, og at de hver høytid dukker opp som perler på ei snor. For meg kan det være en spesiell julesang på radioen.  “Vi tenner våre lykter når det mørkner” fremkaller alltid minnene om juleavslutning i gymsalen på Vigernes skole i Lillestrøm. Minner om spente klassekamerater, snaue 7 år gamle, stående på rekke og rad bak det tunge sceneteppet. Luer på hodene, votter på hendene, og med lykter i hånden. Mørk gymsal spekkfull av foreldre og besteforeldre, læreren bak pianoet. Spenning, sceneskrekk og juleglede, alt i et. Akkurat den sangen.

Lukten av skog, kongler, gran, og kald snø bringer frem minner om henting av juletre i skogen. Bli dratt på akebrett innover gjenngrodde stier, komme hjem med det aller, aller fineste treet, og glede seg til å pynte det.

• Så kom jeg til å tenke på Kaspara. En beboer på sykehjemmet hvor jeg jobbet helger og netter da gutta var små. En nydelig dame. Rolig og lungn. Hun så dårlig. Så dårlig at hun trengte armen min hver gang hun skulle ut av rommet. Jeg husker den natten tidlig i Desember da hun og jeg ble sittende å snakke. Hvorfor vi ble sittende slik husker jeg ikke lenger, men jeg husker samtalen. Husker at hun fortalte hvordan sansene hennes minnet henne om barndommens jul, og hvordan hun savnet slike ting som lukten av nystekte kaker, ekte julegran, og svovelen fra fysrikkene som tente adventslysene. For slike ting er i dag mangelvare på de fleste sykehjem.  Batterilys tar over for vanlige stearinlys, julekakene fraktes i bokser til hver avdeling, fra et kjøkken langt unna, og kunstige juletrær står på stas i flerbruksstuene på de ulike avdelingene. Julestemning i alle disse tingene,for all del,  men de gjør ingen ting for sansene dine.

Og med dette i tankene, sansene, og den flotte damen jeg en gang fikk lære å kjenne, tok kreativiteten overhånd, og jeg laget meg et lite sansetre. Et som skal få stå i stuen denne julen, og minne meg på alt jeg elsker ved denne høytiden.

Jeg fant frem et par av kjeglene jeg laget i fjor på denne tiden, men som ikke fikk plass blandt årets julepynt. Her kan alt brukses. Kjegler av isopor, eller noen enkle man kan lage selv av papp eller tykt papir. Gjenbruk er tingen,  og nå kom de til nytte likevel, fjorårets julepynt. Deretter rotet jeg frem litt smått som skulle få “pryde” treet. Alle ting jeg har et forhold til, og som minner meg om jul.

Krydderurter, som laubær, kanel og stjerneannis. Kongler og granbar, og for dekoren sin skyld, gamle boksider og små garnnøster. De to siste heller ikke helt uten grunn, for selv om de ikke lukter så godt minner boksidene meg om eventyrstundene i mormorhuset i romjulen, og garnnøstene minner meg om alle de flotte strikkeriene bestemor pakket inn hver eneste jul.

Og nå står treet her på kommoden i stua og lukter aldeles nydelig. Det vekker juleminner hver gang jeg ser på det, kjenner på det, og ja, tilogmed sniffer på det. Ikke tar det stor plass, men jammen gir det meg en god del juleglede. Og så enkelt kan det altså gjøres. Mange fine små juleminner, samlet i et bitte lite sansetre.

Hvilke lukter forbinder du med jul?

Tørre julekaker hører liksom julen til, og noen slag ligger allerede i kakeboksene på vent her i måsahuset.  For måsagubben blir det nemlig ikke jul uten krumkaker, og pepperkakebaking er jo tradisjon for gutta, så det hører også med. Men ser man bort fra tradisjonene rundt de tørre kakene er det ikke til å komme bort fra at det vi egentlig liker aller best er de saftige kakene, dessertene, og favoritten over alle favortter, gjærbakst. Her i huset spiser vi gjærbakst hele året. Boller med rosiner betyr ikke at det er Luciadagen, og kanelsnurrer er hverdagskos. Derfor var det litt artid å mekke sammen en gjærdeig, og lage noe som både ser ut som, og smaker som jul. Kombinere hverdagskosen med høytiden.

Istedet for å bake mange små snurrer laget vi denen gangen en svær snurr i kakeform, mest fordi kaken skulle brukes som dessert etter middagen, og et pent kakestykke med en dæsj vaniljeis eller pisket krem ser jo litt mer fancy ut på asjetten, ikke sant?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Resultatet ble en hittil navnløs bollekake, for denne inneholder så masse digg at det var vanskelig å finne et kort og fengende navn. Eple-karamell-kanel-pepperkake- oppned-snurrekake… Fenger ikke akkurat, men beskriver forsåvidt kaken godt 🙂

Bruk valig søt gjæreig. Har du en favoritt, en gammel familieoppskrift, da bruker du den. Jeg brukte min favoritt, oppskriften finnes i DETTE innlegget. Deigen blir stor, og jeg laget ca 15 vanlige kanelboller til fryseren utenom denne kaken 🙂

Smelt ca 2 ss smør i en kjele. Tilsett tre ss sukker, og en ss mørk sirup. Vend inn 3-4 epler i terninger, og la de karameliseres til de er møre og litt gyldene i fargen.

Fordel eplene i bunnen av en stor rund bakeform, og la den avkjøles.

Kjevle ut deigen til en et stort rektangel av en leiv, og spre ønskelig fyll utover deigen. Jeg har brukt 75 gr smeltet smør, 3 ss kanel, 3 ss sukker og en neve knuste pepperkaker. Skikkelig smak av jul.

Rull sammen stripene til en stor kanelsnurr, og legg den i formen, over eplene. La heve under håndkle eller plast i ca 40 minutter, og stekest i nedre del av ovnen på ca 175 grader i 35-45 minutter, avhengig av ovn.

Ferdig stekt og avkjølt vendes den oppned på fat. Jeg brukte en paiform i mangel på andre fat….lurer innmari på hvor alle fatene mine har tatt veien….

Kaken kan serveres som den er, eller med et lite lag dekor av melisglasur. Min ble dynket med en aldri så liten snøkrystall, slik at utseende skulle stå i stil til lukten av jul. Spises som den er, eller nytes med en liten dæsj av fløtekrem eller vaniljeis.

Riktig så god alene også, og sikre kilder har informert meg om at den smaker akkurat like fortreffelig som et lite bidrag i matpakken dagen etter også.

Hva er din julefavoritt? De syv slagene, kremkaker, eller fersk gjærbakst?

Det var den julen jeg var 13 at spenningen hadde forsvunnet. Spenningen rundt høytiden, da særlig julaften. Pakkene under treet var nettopp bare det. Pakker. Hvor mange som hadde navnet mitt på seg var liksom ikke like viktig lenger, å snike seg opp i boden i dagene før jul for å klemme på pakkene var ikke like spennende. Jul var fint, koselig tid med familien og alt det der, men jeg kan enda huske skuffelsen jeg følte ver at den barnlige, intense spenningen var borte. Det var nesten som en slags sorg, hvor rart det enn høres ut.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Det er helt vanlig.” husker jeg mamma sa. Du blir større, snart lærer du å sette pris på andre ting med julen. Hun hadde sevsagt helt rett. I årene som kom ble andre ting ved høytiden viktigere. Ribba, for eksempel.  2. juledags feiringen hos mormor og morfar. Kalkun, lek med søskenbarna, gå rundt juletreet med tanter og onkler, le av morfar som etter to glass akkevit snakket kav dansk.

En periode sent i tenårene var juleferien viktigst. Den ekstra fridagen i begynnelsen av januar, planleggingsdagen, var nesten et større høydepunkt enn selveste julaften for en skoletrøtt 17 åring. Jeg savnet den planleggingsdagen det året jeg begynte å jobbe. Da begynte jo nyåret samtidig for meg som alle andre.

Det året vi vi var alene hjemme på julaften, bare mamma, pappa og jeg savnet jeg å feire med flere. Synes det var urettferdig at mormor og morfar skulle feire med kusinen og fetteren min. Kjedellig at det bare var oss tre. Stille, rolig og fint, for all del, men litt kjedelig.

Så var det den julaften vi hentet mamma hjem fra rikshospitalet på formiddagen. Tre ganger på vei hjem stoppet vi bilen, og mamma kastet opp i grøfta. Hjemme ble hun liggende på sofaen, falt inn og ut av søvn. Orket ikke skifte ut av joggedressen som fremdeles luktet av sterile sykehuskorridorer. Ble kvalm av ribbelukta. Det var det første året pappa stod for julematen. Jeg husker det var overraskende godt, for en man som frem til da stort sett hadde servert ferdig grillet kylling de dagene han skulle stå for maten. Mamma lå i stua mens pappa og jeg spiste på kjøkkenet. Jeg ville bare at julaften skulle være over, ville at dagene skulle gå, slik at cellegiften forsvant ut av kroppen hennes. Ville spole frem til neste jul, feire med en frisk mamma, ville at alt skulle være som året før, da vi tre feiret julaften alene.

Den neste julen la vi ned krans og tente lys på graven hennes. Vi feiret julen med hele mammas familie det året. Tanter, onkler, søskenbarn, mormor og morfar, nede hos tante Mariann. Hun samlet oss alle, storfamilen, og det var fint.  Vi trengte det alle sammen det året, være sammen den kvelden. Hyggelig selskap, god mat, tårer. Kusinen min fikk saccosekk, den største gaven under treet. Jeg lengtet bare et år tilbake, til da mamma lå på sofaen.

Da jeg fikk barn kom den intense julegleden tilbake. Ikke den samme spenningen som da jeg selv var barn, og lysene på treet var magiske, og pakkene så spennende at de stjal nattesøvnen. Nei, enda bedre. Gleden over å oppleve det på nytt, som mamma, gjennom barnas øyne. Gleden over å glede andre, starte nye tradisjoner. Se tre sett barneøyne glitre i lysene fra treet, små fingre som snoket i kakeboksen i dagene før jul. Føle spenningen i det å se nissens spor utenfor kjøkkenvinduet, nesten tro på nissen selv, vel vitende om at sporene tilhører han du deler seng med.

Så ble ungene tenåringer. En etter en kjente de på den samme følelsen jeg selv satt med som 13 åring. Min tur til å fortelle at det er en del av det å bli eldre, at de nå vil sette pris på andre ting. De gjør det. Gleder seg over den planleggingsdagen i begynnelsen av Januar, gleder seg over lukten av nystekt ribbe, og poppelyden som kommer når man jekker av korken på en kald julebrus. Førjulstiden, varm kako og pepperkaker etter skolen, planlegge julegaveinnkjøp, glede seg til familiesammenkomster.

Og jeg, jeg bare nyter. Nyter minnene, de gamle, og de vi skaper akkurat nå. Lengter ikke tilbake en eneste gang, for det er det ikke noe poeng i. Ting blir som de blir, er som de er. Det er livet. Jeg minnes med glede spenningen av å klemme på pakkene i poden, eller lykken over en stjålet kransekakering i dagene før jul. Jeg minnes de koselige, rolige julaftene med kun meg, mamma og pappa. Så fint vi kunne ha det, bare vi tre. Jeg gleder meg over den siste romjulen med mamma, når cellegigften sakte men sikkert forlot kroppen, og vi kunne rusle små runder rundt byggefeltet. Nå hun kjente snøen knirke under føttene, og nesa ble rød av kulden, for aller siste gang.

Jeg er så glad for at tante Mariann samlet storfamilien julen etter. Første og siste gang vi feiret sammen, alle sammen, minner for livet. Jeg minnes med glede julen med tre små gutter som knapt fikk sove kvelden før kvelden, når de små kroppene nesten ristet av spenning. Lattetren, gleden over pakkene, og fri tilgang på alle julens godterier. Og denne julen, mens jeg minnes alle gledene som har vært, nyter jeg det som nå er.

Tre store gutter som gleder seg like mye som meg til ribbe med sprøstekt svor.  Den kommende førjulsmiddagenmiddagen med stefamilien. En ny tradisjon, fordi livet tok en ny vending da mamma ble borte. Ikke vemodig, bare fint. Flere å være glad i. Gleder meg over de to små tantebarna som i mange år fremover skal ha stjerner i øynene i julen, ungene til hun som for mange år siden jublet over saccosekken under treet. De rolige stressfrie førjulsdagene. Lukten av bakst, røkelse og gløgg. Tradisjoner som holdes ved like, minner som gleder, og komplett tilstedeværelse i nuet.  For om det er en ting livet har lært meg, så er det å glede seg over det du har, når du har det, og akkurat nå nyter jeg akkurat denne førjulsdagen, fordi jeg kan!

Jeg fikk takke til bursdagen min, av pappa og fruen. Sånn svær steketakke som dekker halve benken, og gir uante muligheter for en hobbyhusmor med medfødt bakekromoson. Steketakken har fått kjørt seg noen ganger allerede, og jeg elsker den. Før kunne jeg stå i lange stunder for å steke sveler til hele gutteflokken, men nå som man kan steke 8-10 stykker av gangen er det en fryd! Jeg har jo som mange kanskje har skjønt en overutvuiklet forkjærlighet for det søte, og elsker alt av kaker,men jeg er glad i det litt sunnere også, og tro det eller ei, men i hverdagen går det faktisk mest av det.

Og her om dagen fikk jeg så lyst på noe med litt tyggemotstand. Noe annet enn vanlig grovbrød, likevel noe som mettet godt. Derfor plugget jeg inn takken, ribbet kjøkkenskapene for små rester av korn og gryn, slang sammen en deig litt sånn på måfå, og mekket grove flatbrød. De ble kjempegode, rett og slett. Grove, sprøe, og brukanes både til mellommåltider med godt pålegg eller spekemat, som en liten godbit til en kopp te, bare med et lag godt smør på, og til supper og gryteretter. En hel kakeboks full av små flatbrødhjerter ble det, så når spiser jeg tykke, gode og mettende flatbrød til frokost i hele adventstiden.

Flere spurte på Snapchat den dagen jeg bakte, om jeg ville dele oppskriften, og siden den er latterlig enkel er det slett ikke noe problem.  Kan jo like gjerne leke litt bakeblogger innimellom.

Oppskriften er som følger:

200 gr grovbakst

200 gr hvetemel

200 gr havregryn

2 dl linfrø

4 dl vann

Eltes sammen i en bakebolle, for hånd, til en fast og litt tørr deig.

Kjevle ut deigen så tynn man får den. Jeg brukte vanlig kjevle, fordi jeg ikke har noe annet, men en flatbrødkjevle med spor vil gi en enda tynnere leiv.  Flatbrødene kan stekes store, og senere deles opp ved servering, men jeg ønsket meg mange små da de er lettere og oppbevare, og fant frem store pepperkakeformer. Denne gangen gikk jeg for hjerter, er jo tross alt jul.

Når leiven er kjevlet tynn drysser jeg på et knippe havsalt eller flaksalt, og kjevler det ned i leiven før jeg stikker ut former. Salt er selvsagt valgfritt, men jeg synes et hint av salt er prikken over i`en, sånn rent smaksmessig.

Noen hjerter stakk jeg hull i med et sugerør. Hvem sa at mat ikke kunne være juledekorasjon på kjøkkenet? Dessuten kan det jo være en fin julegave, om man vil gi bort noe spiselig. En god olje, litt spekemat og hjemmebakte flatbrød er jo en prima julegave.

Stekes på varm takke , på begge sider, til de er lett gyldene og sprøe.

“Tørkes” til slutt i stekeovnen, varmluft, 50 grader i ca en time. Da blir de tørre, og sprø.

Noen flatbrød ble buntet sammen, medbragt til en venninne, og prøvesmakt samme dag.

Og så er det bare å nyte. Enten med godt pålegg, eller som tilbehør til middagen.

Neste gang vil jeg teste takken til lefsebaking. Det har jeg aldri prøvd før. Har du en god oppskrift på lefser du er villig til å dele?

Ny uke, adventsuke til og med, og nye øyeblikk. Skulle nesten ikke tro uka kunne by på så masse fine øyeblikk for en som stort sett bare hinker rundt i stua, men denne uka har det ene fine øyeblikket bare tatt over etter det andre.

Så mange har det vært, at det nesten er vanskelig å skulle plukke ut og dele noen, og ikke skrive seg helt bort her på bloggen en søndagsmorgen. Mandagen ble jeg hentet på døra av Ida, fraktet til henne, servert salat, kaffe og napoleonskake, og til slutt kjørt hjem igjen. Så himla deilig å komme seg ut av huset. Litt nye impulser, noe godt å spise, skravle og le litt på ekte kjerringvis. Fin formiddag rett og slett, og mandagen ble hverken lang eller grå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Sukk…savner denne kaka her i dag! )

Hver eneste dag starter med et fint øyeblikk nå i adventstiden. Rusler ut av soverommet, setter på kaffetrakteren, tenner alle stjernene og stakene i vinduene, lager matpakker, dekker il frokost, og henter dagens pakke fra adventskalenderen. Som jeg koser meg med de pakkene. Drøyer med å åpne, lar de ligge på bordet en sund, klemmer litt på dem før jeg åpner. Øyeblikk hver dag, på rad og rekke.

Det er noe med denne adventstiden som byr på så mange fine øyeblikk uten å kunne sette fingeren på npe spesielt. Julefilmene hver kveld for å nevne noe. De skikkelig dårlig, klissete amerikanske julefilmene som går litt sånn utpå kvelden på ulike kanaler. Kaffe i koppen, mørket som kommer tidlig og gir rom for stearinlys over hele stua. Baking og prøvesmakking med god samvittighet bare fordi det tross alt snart er jul. Det er herlig! Gutta, som til tross for at de begynner å bli stre gleder seg stort over kalendergaven i strmpa hver dag, pepperkaker og ande førjulsgleder.

( Skikkelig dårlig julefilm, et must i førjulstiden. Nissen, flygede reinsdyr og hele sullamitten! )

Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, men denne uka har det ramlet inn med overraskelser, kort og gaver fra snille mennesker jeg aldri har møtt. Sånn helt seriøst, denne lille bloggen har garantert verdens fineste lesere. For en gruppe ruse, hjertevame mennesker! Jeg har ikke ord! Blomster og sjokolade på døra her en kveld, julekort og sukkertøy i postkassen, og en liten, aldeles nydelig hjemmelaget juleglede som skal få hedersplassen på juletreet senere i måneden når det kommer opp.  Tusen, tusen takk, det varmer. Virkelig!!!!

( Tenk å være så heldig! Jeg blir helt rørt, og veldig, veldig takknemmelig! )

Fint å kunne starte på middagen tidligere enn vanlig. Sånn som den formiddagen poden sendte melding hjem, med ønske om pizzarull til middag. Så fint å ha tid til sånn innimellom. Sette deigen i god tid, infri ønskene til sultne unge arbeidskarer som har stått ute i kulda og bygget hele dagen, for så å samles rundt middagsbordet kl fem. Sitte der sammen alle fem, skravle, spise, og ha all verdens tid. Nyte maten, og le av katta som tigger. Veit ikke om ei katte som er mer glad i pizza enn Lillegrå!

( Unnskyld meg, men du har vel ikke tenkt å miste en smule heller to sånn ca hitover? )

Litt uheldig med foten denne uka. Betennelse i såret, en reaksjon på tråden i stngene, så de måtte fjernes, og en aldri så liten hestekur måtte til for å bli kvitt skiten. Et skritt tilbake sånn rent helsemessig, og det er kjedelig, men denne frua er ikke vant til noe sterkere enn paracet, og en slik hestekur gjorde meg susete nok til å klappe ei pelslue i mange minutter, før jeg skjønte at det var ei lue, og ikke katta. Jeg godsnakka tilogmed med den fordømte lua! Og da fikk vi latterkrampe, skikkelig! Og latterkrampe er gøy. Le så kroppen rister og mageknipen verker. Fint øyeblikk. Susete, men fint!

Den dagen kulda kom tilbake, det var fint. Da hinket jeg ut i hagen bare for å nyte noen minutter med frost og kulde, klippet noen grener av furu og gran, og laget enda en liten krans, bare for å få lukten av enda mer jul i huset.

En kopp te med naboen en formiddag. Fint å få folk på besøk når man er litt låst til hjemmet. Huset for seg selv en time på kvelden mens gubben og gutta er i garasjen, også fint. Fyr i peisen, levende lys, gløgg i glasset. Fint, fint, fint! Håndball EM på TV, alltid et høydepunkt i Desember. Nå har ikke akkurat norges kamper vært mye å rope hurra for så lagt i mesterskapet, men det er liksom artig likevel.   Næh, tror jeg stopper der. Har ingen planer for dagen, men vurderer sterkt en sofadag, med enda mere gløgg, og enda flere julefilmer på Netflix, bare fordi jeg kan. Trenger jo ikke å være produktiv hver dag heller.

Håper du har hatt en nydelig adventsuke, at du har gledet noen, og at noen har gledet deg. Lag deg en fin søndag!

Vi blogges.