jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg stønnet da klokka ringte i dag tidlig. Stønnet da det ikke nyttet å slumre mer. Stønnet da jeg smurte matpakker til gutta, og da jeg knakk kroppen opp trappa for å vekke dem. Hadde mest lyst til å bruke denne fridagen til å krype tilbake under dyna, og bli der. Sånn ca ut helgen!

Minsten kastet et litt skrått blikk bort på meg og så ut som om han hadde sett et spøkelse…

“Wow! Tror du har sånn filterdag ass!” sier han med tilgjort trutmunn og “bloggstemme”!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En kjapp titt i speilet, og jeg må si meg enig. Posene under øynene er svære som to søplesekker, og den sinnarynken mellom de noe viltvoksende øyenbrynene er dypere enn diktene til Aune Sand! Det har bare vært ei sånn uke. Sliten, rett og slett, og litt lei. Da hjalp det liskom ikke akkurat at misten skulle ha med muffins til hele klassen fordi det er kakefredag, og at mellomste poden våknet opp med sår hals, igjen! For jeg er ikke noen supermamma altså! Enkelte dager er alle slike gjøremål som kommer i tillegg til planen, eller sånne uforutsette basiller og virus nok til å vippe meg av pinnen, og ja, dyna frister mer enn alt annet.

( Filter! Gi meg FILTER!!! )

Men så spurte største poden om jeg ikke bare skulle hoppe opp i joggeskoa, og slå følge med han til skolen, for mopeden hans lekker bensin, og det er kjedelig å traske til skolen alene. Lettere motvillig takket jeg ja til tilbudet, for om det er en ting som hjelper på slike grå dager. så er det jo tid med gutta, og man takker slett ikke nei når tenåringen din VIL tilbringe litt tid med deg, alene.

Og selv om jeg fortsatt kjente jeg var litt sur når den iskalde høstlufta beit godt i nesa i det jeg stakk hodet utenfor døra, så gikk det ganske fort over. For nedover stien, på vei mot skolen hans, slo det meg. Tenk så helige vi er, som kan ta på oss sko, og gå til jobb og skole, langs en gammel traktorvei, der sola står opp over granskogen, og rådyrene beiter borte i lysninga!

( Tenk å ha dette som skolevei. Heldige poden, heldige mamma! )

Så gikk vi der og skravla, litt kalde på nesa og på tærne, men med stigende humør, og i det poden svingte opp mot skolen gikk jeg like gjerne videre mot skogen for en ekstra runde.

( Altså…hvem finner vel ikke energi og kreativitet i farger som dete? )

( Når du har funnet ut hvor smurfene bor, men de nekter å komme ut å hilse på… )

Det gikk ikke fort, for jeg stoppet opp så mange ganger for å puste inn den friske lufta, nyte fargene, og knipse bilder. Er det en ting naturen ikke trenger på denne tiden, så er det filter. Og vakker natur, og morgenlys gjør noe med meg. Humøret stiger, kreativiteten blomstrer og energien kommer snikende.

( Morgenlys, tåke, rim, frost… og helt alene ved dammen! Lykke! )

Med hodet fult av glade tanker og gode ideer tråkket jeg gjennom skogen, forbi dammen, og stoppet på butikken på vei hjem for å kjøpe den aller siste julekalendergaven til gutta. Godt med alt som er gjort.

( Verden er så vakker! Helt uten filter! )

( Filterfri dag. Sjekk de posene under øya da! Jeg kunne SÅ lett vært mann..og trønder! )

Den siste kilometeren før måsahuset satte jeg opp farten akkurat nok til å bli litt svett på ryggen, og i det jeg låste meg inn i det tomme huset var det som om den morgenen med akutt filterbehov var forsvunnet som dugg for solen. Matlysten er tilbake, jeg sitter her og tygger på to skiver med brunost, og drikker varm te. Jeg har lovet gutta kakao og ferske boller etter skolen, og mens deigen hever skal jeg ta et langt, varmt bad. På bordet ligger to tegninger som skal gjøres ferdig, og sendes med posten. Ute ligger enda en bundt kvister som skal flettes til kranser, og blir det tid til overs skal jeg jammen meg pakke inn litt julegaver også.

( Bedre med en sopp i hånda enn ti i underlivet! Gjelder å tenke positivt serru! )

Er det ikke utrolig hva en tur ute i frisk luft kan gjøre med et menneske.

Ønsker alle som titter innom en feiende, flott fredag, med eller uten filter.

Dette gjorde jeg forrige søndag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Når kusinen din lager de fineste barna i hele verden, og du får lov å være tante. )

Og dette er følelsen jeg desperat har prøvd å klore meg fast til hele uka. Lukten av en nyfødt liten skatt. Følelsen av myke, herlige barnekinn, og den vesle hånda som griper tak i fingeren min. Lydene, de små og nærmest uhørlige knirkene fra en søvnig liten kropp, og ikke minst øyekontakten og smilene. Jeg grein. Ble så rørt over å få være “tante” til enda en sånn fin liten en. Gutta lekte med veslejenta på halvannet år, helt oppslukt av å være “fettere” til ei tulle som snurrer tre tenåringsgutter rundt lillefingeren. Jo, forrige søndag var virkelig fin, og utover i ei uke som har vært litt sånn hipp som happ, har jeg klort meg fast til dette.

( Lykke! Rett og slett! )

Nå har det ikke skjedd noe voldsomt denne uka som har snudd verden på hodet, men jeg kjenner at jeg må jobbe litt med meg selv i dag om jeg skal kunne hente frem de fine små øyeblikkene og glede meg over dem. Noen uker er bare sånn, det blir lettere å fokusere på alt det som går trått, selv når man er bevisst på å trekke frem det positive. Som jeg skrev forrige søndag var det måsagubben sin tur til å ta et langt skritt utenfor komfortsonen denne uka, og det gjorde han på mandag. Det gikk bare sånn passe, i følge han selv. Å skulle “selge” seg selv, fortelle andre om sine gode sider og egenskaper er ikke noe han synes er lett, og derfor satt han ikke igjen med følelesen av at det gikk spesielt bra når han var ferdig. Selv om skuldrene hang litt akkurat da ristet han det likevel fort av seg. Som han sa, “Jeg er jo ikke avhenging av denne endringen jeg ønsker meg, det hadde bare vært en kjærkommen forandring!” Men selv om måsagubben selv er positiv, klarer jeg ikke la være å føle med han. Denne forandringen akkurat nå, midt i livet hadde vært så positivt for denne lille flokken vår, og jeg skulle ønske andre fikk se det jeg, og vi rundt han ser hver dag.  Ser du? Der har du meg denne uka, fokusert på det negative, oppslukt av utfordringene, istedetfor det positive. For det positive her er enkelt å se. Jeg er gift med en gubbe som har evnen til å børste støvet av knærne i det øyeblikket han faller, for så å gå videre. Glede seg over det han har, og ikke deppe over det som kunne vært. Det er positivt. Det er skikkelig positivt.

( Når to gamle tullinger oppdager filter på Snapchat. Joda, en negativ, og en positiv. Det er en brukbar match det! )

En liten rusletur på kirkegården satte tankene i sving igjen, både for måsagubben og meg. Å vandre slik mellom to graver, to mennesker som ble borte så altfor tidlig, det kjennes rart. Urettferdig. Likevel blir man så bevisst på egen tilværelse, så opptatt av å gjøre det beste ut av hver eneste dag. Ta vare på de små øyeblikkene, og akkurat det er fint. Så lærer de oss noe, mammaene våre, selv om de ikke er her lenger.

På fredag jobbet jeg halv dag og satte snuta mot sykehuset. Det også var litt sånn “pest eller kolera”, for ingen ting av det de skulle fortelle meg kunne være spesielt positivt. Om de ikke skulle operere betuyr det flere år til ved vonde føtter og små hindringer i hverdagslige gjøremål. om de velger å operere vil det si noen uker borte fra jobb med føttene høyt, og det passer jo heller aldri. Det blir ny operasjon. ikke helt uventet, ikke spesielt gledelig, men jeg har fremdeles noen uker til med føttene fri, og jeg skal bruke tiden godt. Det mest nedslående var beskjeden om løpeforbud. Ikke bare akkurat nå, men bestandig. Om jeg vil gå når jeg blir gammel, da må løpingen ta slutt NÅ.  For et halvt år siden hadde jeg ledd høyt og tenkt at jeg løper jo aldri uansett, men akkurat nå var denne beskjeden tung å få. Over en periode på et halvt år har jeg stadig jogget mer og mer, og endelig merkes det på kondisjonen. Det merkes på humøret også. Å sette på seg joggesko, løpe noen kilometer, det klarner tankene. Nå må jeg finne meg nye metoder. Der ser du, igjen, negative tanker. Men i går, mens resten av bygda så på “Skal vi danse”, tok jeg på joggeskoa, og løp! Beinfløy gjennom bygda (i sakte tempo), for siste gang. Løp lenger enn jeg pleier, bare for å dra det ut. Stoppet ikke før jeg måtte hive etter pusten. Og akkurat det ble et fint øyeblikk. Tussemørkt, kjølig, alene, og så fint.

( Løpe, gjennom hele bygda. Og kjenne at man orker. Fint øyeblikk. )

Jo mer jeg sitter her og skriver, jo fler fine øyeblikk dukker opp i bakhodet. Bursdagen til misten og moder`n. Tusen takk for alle klemmer, gaver, hilsninger og gratulasjoner. Vi hadde en super dag, både poden og jeg. Bløtkake til frokost, et av ukas fineste øyeblikk. Den barnlige gleden til fjortisen over alt bursdagsstas. De nye klærne, fete nye hodetelefoner. Evnen han har til å glede seg over slike ting, og ikke ta det for gitt, det ga mange fine mammaøyeblikk.

( Når lykken er ei flanellskjorte, og en boks med syndefull brus. Da er det fett å fylle fjorten! )

To svære paller med tørr og fin ved, og en pode som snekrer “vedskjul” helt på egenhånd. Helt klart en av ukas høydare. Gleder meg til en vinter med levende lys, og fyr i peisen. Gleder meg skikkelig!

Familieselskapet i går. Noe redusert gjesteliste fordi mange måtte jobbe og heller stakk innom tifdligere i uka, likevel så koselig. Stulle og stelle litt med mat og kaker, tid nok til å sitte ned og snakke med alle, og gaven fra pappa og fruen. JEG HAR FÅTT STEKETAKKE! En svær en! Hvor mange år har jeg ønsket meg det? Sånn ca 20 tror jeg. Jeg gleder meg så skikkelig til å steke flatbrød, sveler, lefser…you name it! Nå har jeg kjøkkenmaskina “Bodil” stående alltid parat på kjøkkenbenkern, og steketakka “Marry” i boden, oppkalt etter bonusmammaen. Hun skal få kjørt seg, det er garantert.

Joda, det finnes masse av små fine øyeblikk i ei litt grå uke også, jeg har bare brukt litt mer energi på å finne dem. Når sant skal sies finnes det noe vakkert med nesten alt, selv en tåkete høstmorgen.

( Å ankomme jobb en tidlig høstmorgen. Dis, tåke og sol. det er fint! )

Håper uka har bydd på noen fine fremtidige minner for deg og dine, og at uka som kommer blir full av glede. Jeg logger av, legger meg på sofaen, og nyter et 12 timer langt øyeblikk jeg velger å kalle søndag. Vi blogges.

Da går årets crosssesong mot slutten. Det ble lite kjøring fram til etter ferietid grunnet sykdom og dødsfall i familie. Når noen du er glad i er i livets avslutningsfase settes alt annet på vent, sånn skal det være. Vi fikk til å bli med på NM runde i etappeenduro på Rømskog 28 april, der stilte Martin i klassen Åpen bredde og kjørte inn til 2 plass, lå an til klasseseier, men klarte og kjøre fast sykkel i ett gjørmehull og tapte ca 1 min på det, men sånn er gamet. Det er fin læring i det også. Seier er ikke alt, selv om det svir for en gira guttunge å ikke nå målet sitt. Da jobber man bare enda hardere neste gang.
Etter dette ble enduro og motocross lagt litt på hylla pga tid med familie.
Med en sommer som vi aldri har opplevd før ble det badestrand istedenfor kjøretrening, vi trenkte nok, kanskje særlig jeg, å fokusere kun på tid sammen denne perioden, men gutta har hatt fullt fokus på høstens konkurranser og trent veldig bra fysisk gjennom året. Det står respekt av all tiden de bruker på egentrening, for innsatsen de legger igjen her er stor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har blitt ett klubbløp i motocross og ett klubbløp i etappeenduro før årets største begivenhet, Gultvedt Grand Prix på Gultvedt gård i Ås.
Det er som en VM runde for oss i Nordvang Motorsport. Martin og Mattis stilte til start i klassen MX Junior.
I motsetning til været i sommerferien, åpnet himmelen seg så det holdt dagen før og samme dag så det ble ett skikkelig mudrace, Martin hadde i tillegg feber og var ikke helt i topp form denne dagen.

Første heat ble kjørt og Martin fikk ikke flyten i kjøring men havnet på 7 plass v. målgang.
Mattis kjørte inn til 25 plass.
Martin måtte ta seg en dupp etter heatet, og det skulle vise seg og være lurt, for i andre heat skulle han klinke til selv med dårlig dagsform, og det endte da med en 3 plass. 

Mattis hadde som mål og klare alle heat og komme til mål denne dagen grunnet lite kjøretrening, han fikk en tur på trynet i starten, men kom avgårde igjen og endte på en 24 plass i heatet. Det er så herlig som pappa å se hvordan denne gutten gleder seg over idretten og sin egen innsats. Han er ikke best i sporet, men om det hadde vært premiering for idrettsglede og sportslighet hadde pokalhylla til den guttungen vært full. Han bare gleder seg over egne resultater, konkurerer mot egne tider, og jubler høyest av alle når brødrene vinner. Jeg er så stolt av den gutten. Han har en instilling til detta som andre bare må beundre.

Totalt endte Martin på en 4 plass i klassen og Mattis på en 27 plass.
Neste konkurranse som sto på listen vår var 102 års enduroetappeløp på Bjørkelangen.
Martin vant klassen Junior Rekrutt i fjor på 101 års løpet og hadde jo da bestemt seg for at det skulle han i år også.
Mattis hadde sin debut i enduroløypa denne gangen og hadde som mål og fullføre.
Dette er bygget opp med etapper som kjøres akkurat som i rally med bil.
Dagen ble vellykket og Martin kjørte igjen inn til seier i klassen Junior rekrutt og Mattis fullførte med en 10 plass. (Mål oppnådd for begge to) Et veldig godt gjennomført arrangement av klubben vår på hjemmebane. Innsatsen klubbmedlemene har lagt igjen her er stor.

I skrivende stund har gutta kun ca 33 timer på sykkel i år, og det er svært lite i forhold til de aller fleste andre utøvere. Derfor en innsatsen i sporet desto større, alle ære til gutta våre for det.  Vi må få takke alle som har støttet oss i år med Norsk tipping sin grasrotandel, Vippset oss et bidrag til Nordvang Motorsport, dekk og oljespons fra bestefar Nordvang. Uten dere hadde faktisk ikke denne seongen blitt noe av. Jeg har ikke ord, det er vanskelig å beskrive takknemligheten vi føler. Tusen takk.

Vi vil i tillegg gi en stor takk til Alf Graarud Motor v/Lene Graarud, for fantastisk god hjelp og støtte, i form av kjøreutstyr og deler, uten dere hadde ikke dette vært mulig. Å handle i en butikk som ønsker å fremme også de små utøverene er en glede, og det skal vi fortsette med.

Vi skal fortsatt trene litt utover høsten men begynner nå allerede og tenke litt på neste års sesong. Også den sesongen blir mulig på grunn av støtten fra dere der ute. Vi lover å gjøre vårt beste for at 2019 sesongen skal bli bra!

Tusen takk!

Hilsen crosspappa, måsagubbe, og snart proffblogger, Ronny Nordvang m familie 😉
 

Så ble det skikkelig, god og gammeldags bløtkake til frokost igjen. Kanskje ikke helt i tråd med helsedirektoratets anbefalinger, men tradisjon er tradisjon. Aldri en bursdag uten bløtkake til frokost.

For tradisjoner er viktig for poden. Kake til frokost, pakke på sengekanten, pizza til middag, brus med sugerør, og albumet.

Vi skal titte i albumet. Se på bildene av den store magen til mamma, og si, som i alle årene før, « Tenk at det var du som lå inni der!» Vi skal le litt av hvor ung pappa så ut, og vi skal lese de små historiene under hvert bilde. Historiene om poden som klorte seg til livet da panikken spredte seg på fødeavdelingen, som var så liten, men så kjempetøff allerede den gangen. Historiene om han som kom til verden på mamma sin bursdag, som var den fineste gaven mamma noen gang har fått. Lillebroren vår, minstemann som skulle vise seg å bli verdens største gledesspreder. Han med de varmeste klemmene, og de mest oppriktige komplimentene. Han med den lyse luggen og de store blå øynene.

Pjokken som aller helst ville henge i buksebena på pappaen ute i garasjen, og som skrudde sammen sin første motor før han klarte å snakke rent. Han som kjørte tohjuling før han kastet bleie og smokk, og som ikke fikk sove uten pussefille og skiftenøkkel i senga.

Lillebroren som ville gitt hva som helst for å være en av de store gutta, som lovet å sitte musestille på stolkanten bare han fikk være sammen med de andre. Han som lykkelig tasset bakerst i rekka, bare han fikk være med.

Gutten som lærte seg å snakke med hendene lenge før han fant stemmen sin, men som aldri lot det være noe hinder. Han som stilmodig lærte seg livets spilleregler ved ren observasjon, og som ble en ener på å tolke andre.

Gutten med det store hjertet. Han som med en gang ser de som ikke har det bra, som setter egne behov til side for å hjelpe andre, helt uoppfordret. Han som ofte holdt det vonde inne i seg. De stygge blikkene, de slemme kommentarene. Han som til tross for ung alder ventet med en moden tålmodighet på at ting skulle bli lettere, og det ble de.

Den unge mannen som blomstrer litt for hver dag som går. Han som gleder seg over de små tingene, og som tar de nye utfordringene på strak arm. Han som våger å satse, han som finner gleden i hverdagsutfordringene, og har en indre ro vi andre bare må beundre. Han som har funnet et knippe riktig gode venner. Han som kan holde på hemmeligheter, og han som er så oppriktig glad på andres vegne. Han som synes teori er kjedelig, men som er den fødte praktiker.

Historien om han som var minst, men som har vokst over hodet på alle andre i den lille familien vår. Lillebroren som har blitt så stor.

Han som fyller 14 år i dag. Det er 14 år med lure smil, og varme klemmer. 14 år med møkkete fingre, og verktøy i baklomma. 14 år med en kjærlighet.

Klart det skal være bløtkake til frokost. Det sier seg jo selv.

Gratulerer med dagen gutten min! Jeg er så glad i deg.

Søndag igjen. Ikke bare gikk helgen usedvanlig fort, men det kan virke som om hele uka bare ble borte i et eneste stort “svosj!”. Her sitter jeg og skal notere meg ukas små fine øyeblikk, og så tar jeg meg selv i å lure på om jeg i det hele tatt har vært tilstede denne uka. Altså, jeg vet jeg har vært på jobb, og der slutter det. Tror vi rett og slett bare starter med gårsdagen, fordi den ennå sitter friskt i minne. To av podene kjørte løp på hjemmebane. Det er noe spesielt med å delta i et løp man selv har vært med å rigge istand. For hele uka har gutta etter skoletid vært nede på jordet og banket ned stolper, og båndet opp ei lang løype. Det ligger noen timer med jobb bak det ferdige resultatet, og da er det ekstra gøy å kunne stille til start, når man vet hvilken innsats som ligger bak. Løpet gikk strålende. Podene stilte i samme klasse, men med helt ulike mål og forutsetninger. Ekstra gøy er det å stå på sidelinja sammen med guttas familie og vennegjeng, heie dem frem, og se at begge to oppnår ønsket resultat, og jubler for seg selv og hverandre. Idrettsglede, et kjempefint øyeblikk!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Idrettsglede! )

Første dag tilbake på jobb etter ferien. Det var fint. Altså, ferie er topp det, men jeg er og blir et vanedyr, og hverdagen er aller best. Sofakroken og kaffekoppen kjennes faktisk enda bedre ut etter en dag på jobb. Mandag ettermiddag var fin. Spiste middag, sovnet på sofaen. Mer skal liksom ikke til før denne frua er litt ekstra happy. Fint øyeblikk.

( Hverdag. Finnes det noe bedre? )

Den dagen jeg følte for en liten forandring, og fant frem pensel og malingsspann, startet med prosjekt sofabord, og i løpet av et par, tre timer var det litt nytt i stua. Den eldste poden pusset ned bordflaten for meg, og så “tadaaa!”, nytt bord. Slike små forandringer gleder meg skikkelig, til frustrasjon for måsagubben selvsagt, som aldri helt vet hva som venter han når han kommer hjem fra jobb.

( Ny farge på sofabordet, og nye gardiner…og gubben har enda ikke oppdaga det! )

Bursdagen til måsagubben. Herlighet så fine dere er, dere som titter innom denne bloggen. Tusen takk for alle bursdagshilsninger til denne gubbeluren min. Dere skal vite at alle er lest, og alle er satt pris på. Det ble kake den kvelden. Kjedelig sjokoladekake med kakestrø, akkurat slik måsagubben liker det. Alle små øyeblikk med kake er fine øyeblikk. Kjenner at jeg er litt fysen på kake i dag og…

Høsten! Jada, jeg vet at jeg gjentar meg sev, men fyttikatta så fint det er ute om dagen. Det ser jo ut som om måsaskogen står i brann. Og jeg vet jo at jeg kommer til å forbanne de lønnetrærne nå som jeg snart må rake løv, men denne uka har jeg bare gledet meg over gule og røde trær, og et tykt fargerikt teppe av høstløv på bakken. Det er altså så fint. Den kjølige lufta som river litt i nesa, den sterke sola som varmer i ryggen på vei hjem fra jobb. De fine øyeblikkene venter jo i hopetall bare man stikker snuta ut døra, og jeg digger det!

( Når man går omvei hjem fra jobb, bare fordi høsten er nydelig! )

Meldingen fra Mona som tikket inn på snapchat i midten av uka. “Har du tid til en kaffe en dag?” Åh, som jeg digger å ha tid til en kopp kaffe i butikken til Mona. Flir og latter, skamløs slarving på skrekkelig kjerringvis. Diskusjon om hvordan man uttaler den delen av sofaen hvor man kan strekke ut beina. “Cheselong”, eller “sesselång”. Noen som vet? Fine øyeblikk. Den snille mammaen hennes som slår seg ned bak disken, skravler litt og stryker en litt på ryggen slik bare mammaer kan, og får meg til å savne min egen. Sånne fine folk, de gir fine øyeblikk.

( “Sesselång” du lissom… Bare innfødte bygdetullinger som uttaler den sånn ! )

En pakke i posten fra en barndomsvenn, en tidlig bursdags/høst/vennepakke, bare sånn helt plutselig og overraskende. Da ble jeg glad da. Glad, og rørt til tårer, For tenk å ha noen, som kjenner deg så godt at de bare vet hva du liker, og akkurat hva du trenger, og hva som gleder deg. Slike venner man ikke snakker med hver dag, men som man bare vet er der om man skulle trenge det. Å lese kortet fra Gry var som å få en varm klem, og et flashback til den tiden vi var usikre med lykkelige ungdommer, og det var så absolutt et av ukas aller fineste øyeblikk.

( Sånne venner. Heldige meg! )

Kjøreturen til Sverige sammen med måsagubben, for å handle bursdagsgave til minstepoden. Tenk at han blir fjortis til uka. Jepp, svensketuren var fin. Spiste på Mc. Donalds, og det er så lenge siden sist at jeg omtrent innhalerte en Big Mac. Ble litt fysen på burger igjen nå kjenner jeg. Burger OG kake. Ser for meg at jeg ryker på en skikkelig smell utpå dagen i dag.

( Når du innser at drømmen om å ansette egen mann som fast bloggfotograf slik som “Fotballfrue” gjorde, kanskje ikke er den beste ideen du har hatt. Men burger`n var digg da, om det skulle være noen tvil. )

Joda, uka har så visst vært full av små og store fine øyeblikk, og nå gleder jeg meg allerede til å se hva neste uka har å by på. På mandag er det måsagubben sin tur til å ta et langt skritt ut av komfortsonen. Han skal gjøre noe han har ønsket lenge, men jeg vet han synes det er vanskelig. Å skulle gjøre noe for seg selv, for en som alltid bare gjør noe for andre, det er uvant, men jeg unner han virkelig dette, og går det rette veien vil livet snart ta en ny vending. Kryss fingrene for han i morgen, og send noen gode tanker.

Snart stikker jeg avgårde, klar for det som garantert vil bli ukas aller fineste øyeblikk. Jeg skal innover, og bare være tante i noen timer. I veska ligger pakker til gullungene, og jeg er overklar for myke barnekinn, og lubne små hender. Her skal det koses, okke som!

Vi blogges!

“Finn deg en som gjør deg bedre!” sa mamma, og jeg trodde det hadde rabla for dama. Ikke fordi jeg ikke hadde noe forbedringspotensiale, for all del, det var, og er vel forsovit enda kanskje det jeg har mest av. Det var bare det at jeg på den tiden ikke helt klarte å se for meg hvordan et annet menneske kan gjøre noen andre bedre, sånn rent borsett fra diverse landslagstrenere og Jan Thomas. (den mannen er jo en kunstner med sminkekosten og gir håp for selv en smådvask hobbyblogger med poser under øya som ender nede ved munnvikene)

Men så snublet jeg over han der måsagubben helt tilfeldig hos en felles kompis en kveld, og selv om jeg synes den litt røslige, hårete gutten med hvite tennissokker, mokkasiner med dusk og frynser, og skinnjakke med nok lommer til en fire-fem multiverktøy var litt stille og snodig, så fortsatte jeg å snuble over han en halvt års tid, og sånn godt utpå vinteren, og helt på starten av 1998 snubla jeg skikkelig, og falt pladask, og plutselig forstod jeg hva mamma mente.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For måsagubben er en sånn fyr som tar lite plass, men som man likevel kjenner det gode nærværet av. En sånn som står litt bak, holder en varm hånd på ryggen din, dytter deg et skritt frem og hvisker “Dette fikser du!”. En sånn som har trua nok for oss begge når jeg er usikker.

Måsagubben  ler når jeg detter, knegger faktisk, ufarligjør fallene, og strekker alltid ut hånden for å dra meg opp. Nå mente jeg dette sånn rent metaforisk, men han har ledd høyt de gangene jeg har sklidd på den glatte trappa og. Han gjør fallhøyden mindre, og applauderer når jeg klatrer opp igjen.

Måsagubben gråter åpenlyst av glede, og tørker sorgens tårer i skjul. Bare jeg får lov til å se de, da er det min tur til å være den varme hånda på ryggen. Jeg tør å være sterk når han er svak, for han har lært meg hvordan.

Måsagubben er en sånn pappa alle barn burde ha. En sånn som har vugget og bysset og sunget i søvn, en sånn som har blåst på vondter og plaster skrubbete knær. En sånn som har skrudd av støttehul, og løpt bak sykkelen. En sånn som har dyttet huska i så stor fart at mammaen nesten ikke tør å se, og en sånn pappa jubler på sidelinja hver gang podene tar enda et skritt videre ut i den store verden. En sånn pappa som stepper inn hver gang jeg kommer til kort, og en som ber meg ta over når hans egen tålmodighet er i ferd med å renne ut. En sånn pappa som gjør meg til en bedre mamma.

Måsagubben hjelper andre før han bruker tid på sitt eget. Han sier ja når han kan, og nei bare når han må. Nesten for snill sier folk, og det stemmer nok litt. Han får dårlig samvittighet når han gjør noe for seg selv, selv om han vet det er viktig.

“Vil du ha kake på burdagen din?” spurte jeg. ” Næh, det er ikke så farlig! Men gutta på jobben blir sikker glad om du lage en, og gutta her hjemme vil sikkert ha og!” svarte han. Så da ble det sånn. En kake til gutta på jobben, og en kake til ungene her hjemme, for måsagubben har bursdag.

Han ville ikke ha “noe styr”, men vi styrer litt likevel, for han fortjener det. Etter jobb i dag venter ei pakke, et kakestykke, og en liten drøss kyss og klemmer, for det fortjener han, han der måsagubben.

Gratulerer med dagen, verdens beste. Du gjør oss alle litt bedre. Vi elsker deg!

Det er søndag, og tekoppen jeg laget til frokost har blitt kald. Jeg satte meg ned, som jeg bruker å gjøre på søndags morgen, for å skrive, og dele ukas små øyeblikk.  Jeg var godt igang også, så gjennom bilder av solskinnsdager og tunge renskyer, ukas beste bakverk, og et bilde av minneboka fra barneskolen som jeg fant igjen i skuffen. Men det blir ingen oppsummerling av uka denne søndagen, for kalenderen minnet meg på noe annet. I dag kjennes det viktigere å oppsummere bloggen, for akkurat i dag, den 7 Oktober er det to år siden jeg postet det aller første blogginnlegget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg satt her i akkurat denne stua, på akkurat denne plassen ved dette bordet, var 39 år 356 dager gammel, sånn ca, og ventet på den midtlivskrisa folk sier er forventet når man runder 40. Og med en kommende krise på vei logget jeg meg inn på Blogg.no, og opprettet min egen side.

Foran meg på bordet lå dagbøkene mamma skrev det siste året av sitt liv. Ærlig, vondt, sårt, ekte, og vakkert. Jeg er så glad i de dagbøkene. Der er det skrevet ned mye sykdomsrelatert selvsagt, men også små historier fra hverdagene, små hilsner til meg, fra en mamma som viste hun ikke ville være her stort lenger. Så tenkte jeg på hva som ville være etter meg den dagen jeg blir borte. Hva om jeg også skulle bli borte altfor tidlig, vil mine barn huske alle de små hverdagsglimtene? Jeg var bare dager unna å være like gammel som hun var da livet ebbet ut, og det kjentes så vondt om ungene skulle “miste” våre historier. Så begynte jeg å skrive.

Jeg kunne tatt penn og papir fatt, skrevet i bok jeg også, kun for meg selv, og mine. Men pc`n var så tilgjengelig, det var fint å kunne laste opp bilder, ha et virituelt album med minner, både skrevne og i bildeformat. Det var aldri meningen å nå ut til mange heller, det kjentes ikke viktig da. Det er fremdeles ikke det, selv om publikumet er noe større i dag enn jeg først antok det ville bli.

Akkurat det kjennes både fint og skummelt på samme tid, for selv om det er en glede i det å dele, så blottlegger man jo både seg selv og familien samtidig, med alt det medfører. Jeg har vært heldig. Det er så mange fantastisk flotte mennesker innom denne bloggen fra uke til uke, og mange av dere legger igjen spor etter dere som gleder meg stort. Responsen fra dere er nesten utelukkende positiv, og det er ikke noe jeg tar for gitt. Det kunne så fort vært motsatt, og man er sårbar på nettet, når man tillater det, og slipper ukjente inn i sin verden.

Lite ante jeg da jeg skrev innlegget om hvordan jeg flirtet med den kjekke legen i medisinrus, hvor mange som skulle lese om om flausen. For omtrent før jeg var kommet ut av narkosen hadde flere av landets aviser plukket opp og delt historien, og med sovesveis, poser under øynene og bandasje på foten ble jeg plutselig toppblogger for en dag. I løpet av 24 timer var det ikke bare et knippe nær familie og gode venner som leste de små hverdagshistoriene mine. Rart hvordan ting kan gå viralt, sånn helt uventet.

Det samme skjedde den dagen jeg våknet opp oransje av en aldri så liten brunkremtabbe, og endte dagen med et katteklor på skinka som jeg fremdeles har arr etter.

Faktisk har flere innlegg tatt meg til toppen av lista, og selv om det er like artig hver gang er jeg glad for at bloggen ikke er jobben min. Å skrive for å tjene penger, generere klikk for å få mat på bordet, måtte prestere hver dag, da hadde jeg fort mistet meg selv, og skrivegleden hadde blitt borte. Selv liker jeg best de innleggene jeg kan se tilbake på og gledes over. De innleggene som kommer rett fra hjertet…eller leveren, som skrives der og da uten noen plan, bare fordi det finnes en historie å dele. Kunne beskrive de små øyelikkene, finne tilbake til et fint øyeblikk ved å se på et middels godt bilde tatt på en solskinndag, sammen med de jeg er aller mest glad i.

Jeg elsker å skrive solskinnshistoriene, og jeg synes det er godt og skrive ut det som gjør vondt.

Det ville være så lett å skrive om bare det fine, de glade dagene, latteren og det gode familielivet, men da ville jeg malt et bilde som ikke stemmer, og det kjennes feil. For et helt vanlig A4 liv på bygda, med en helt vanlig A4 familie er ikke bare latter og glede, og det er da ikke vanskelig i det hele tatt å erkjenne. Hvordan skulle man kunne glede seg over de små tingene om man ikke måtte gjennom noen hinder i ny og ne?  Mitt favorittinnlegg her på bloggen skrev vi sammen, gutta, gubben og jeg, på en dag som var både sår og fin samtidig. En milepæl for familien vår egentlig, en dag vi som familie la noe vanskelig bak oss, og gikk videre med hevet hode og lettet hjerte. Disse historiene betyr mer for meg enn gjenfortellinger av “livets glade dager”, selv om jeg virkelig setter pris på de også.

Jeg skal ikke bruke dagens innlegg på å messe om en skarve 2 årsdag for en relativt liten blogg. Ja, for bloggen er slett ikke stor i den store sammenhengen. Skrveriene mine har ikke høstet meg ei eneste krone, og ikke en eneste fet sponsoravtale, men jeg har fått noe som er mer verdt en det. Jeg har fått julekort fra kreative mennesker, varme sullsokker og et nydelig sjal fra strikkeglade damer, en spenstig treningstights fra en supertøff grunder, gratulasjoner og kondolanser, gamle blonder til syprosjektene mine, to poser kattemat fra Felleskjøpet, en lindret skrivekløe, og en drøss nye bekjentskaper på nett. Det finnes så mange gode mennesker der ute med noe på hjertet, og jeg blir like glad hver eneste gang dere deler med meg.

Jeg gleder meg til å skrive mer, dele mer av livet, både på godt og vondt. 

I dag vil jeg bare takke for følget. Takk til deg som har vært med på lasset i to år, og takk til deg som leser for første gang i dag. Takk til deg som legger igjen kommentarer, oppskrifter, gode råd og saklig kritikk, både her på bloggen, på facebook, og på instagram. Takk for at du gir meg skriveglede, og uansett hvem du er , eller hvilken grunn nettopp du har til å titte innom denne bloggen, så skal du vite at jeg setter virkelig pris på det! Tusen takk.

Vi blogges.

Gubben kaller det kjerringlogikk. De tingene som tilsynelatende er totalt ulogisk, men som i mitt hode ikke kan bli mer logisk. Vi har diskutert det litt denne uka. Jeg ser hans side av saken. Jeg gjør virkelig det, jeg bare nekter å innrømme det. Så nå lurer jeg på da, om det kanskje er noe i det gubben sier. At denne logikken ofte er forbeholdt kvinner. La meg kort bruke denne ukas hendelser som eksempel.

Startet mandag morgen med å ligge i sengen og tenke at jammen skulle det bli godt med en uke høstferie. Helt fri. Skulle ikke gjøre noe som helst, bare sløve og late meg, dagen lang. Klarte det i nøyaktig tre minutter før jeg satte på en klesvask, brettet rene klær, bakte rundstykker, snudde om på to og treseteren, pusset glassene i peisen, satte på ei oppvask, gredde pelsen til en katte som slett ikke følte for å bli gredd, og pantet flasker på butikken. Man har jo ikke samvittighet til å gjøre ingenting før alt er gjort! Kjerringlogikk.

( Høstferie ja, det blir ikke slitsomt i det hele tatt! )

Var skikkelig glad den morgenen det regna, og vinden ulte rundt husveggene, for da kunne jeg bli inne med god samvittighet hele dagen. Kom på at jeg fikk dårlig samvittighet av å sitte inne en hel dag, så jeg kledde på meg, gikk ut, hutra og frøys i en drøy time, for å ha opparbeidet nok samvittighet til å sitte inne resten av dagen. Kjerringlogikk.

( Er ikke så glad i å trene, men det er kult å poste bilder fra toppen, i dødskule treningstights, på sosiale medier. )

Løp opp trappene til hoppbakken i alpintanlegget den dagen det regnet skikkelig. Fornøyd med egen innsats tok jeg sats og hoppet ned fra det siste trinnet i bunnen av trappa, skled på våt gress og sleip leire, datt så lang jeg var, og slo hodet i bakken og trappekanten så det smalt! Et kort øyeblikk svartnet det, og da jeg kom til meg selv sprengte det så til de grader i hodet at det kjentes ut som om kjeven, nesa og øynene var på vei ut av hodet. Burde blitt liggende noen sekunder ekstra, bare for å komme til hektene, men spratt opp likevel, og børstet lekent av meg mer lag med leire enn det finnes på en middels sor potetåker. For det viktigste her var jo ikke å kjenne etter om kroppen var vond eller ikke, det viktigste var å sprette opp bare sånn i tilfelle noen skulle ha sett meg falle. Flaut vet du. Kjerringlogikk.

( Når sporet av bakhodet ditt fortsatt sitter i leira, tre dager senere! )

På vei hjemover stivnet hode, nakke, skudre, rygg og halebein. For hvert skritt kjentes det ut som om noen gikk bak meg og skøt med spikerpistol inn i ryggraden. Jeg sjanglet svimmel nedover bakken med tåkesyn og lettere kvalme da en bil stoppet opp ved siden av meg, og et snilt, kjent ansiket rullet ned bilvinduet, og spurte om jeg ville ha skyss hjem i drittværet, for hun skulle den veien uansett.

“Jaaaaa!” skrek hjernen min, men da jeg åpnet munnen  hørte jeg meg selv si: ” Åneida, ellers takk, er så deilig å gå litt atte!” Også angret jeg hele veien hjem.  Kjerringlogikk.

“Ta deg en tur til legen!” maste gubben da jeg dagen etter fremdeles var svimmel, og stiv som en stokk! Men fastlegen min er sånn passelig småbarsk, og ikke pokker om jeg skal komme dit mens jeg går som en 90 åring med hoftekule av metall og overutviklet pukkelrygg, samt så forslått haleben at jeg vegrer meg for å bæsje, i frykt for å måtte trykke. Nei takk, skal jeg til den legen skal jeg være, fisk, opplagt og lekker! Kjerringlogikk.

( Men trappa er verdt utsikten da! På en god dag ihvertfall. )

Lovet gubben å ta det helt med ro dagen etter, så da gikk jeg trappene en gang til. Kjerringlogikk.

Og siden jeg var så godt igang, og egentlig ikke skulle gjøre noe som helst hele uka gikk jeg likså godt opp de trappene hver dag, i håp om å få sånn fast, rund bloggrumpe, og dødstynne legger som gjør seg godt i korte skjørt. Jeg har ikke eid et kort skjørt siden 1997. Kjerringlogikk.

Og sånn helt på tampen av uka, etter tur nr fem opp og ned de fordømte trappene, var je så fornøyd med egen innsats at jeg feiret mine potensielle tynne nye legger med å steke vafler. Skulle ikke ha mye altså, bare unne meg e smak av noe digg lissom. Så da la jeg fire halve vafler oppe på hverandre, med et greit lag smør, rømme og syltetøy imellom, og koste meg skikkelig. Med god samvittighet. For når man legger fire halve vafler oppe på hverandre registrerer ikke hjernen mer enn en halv vaffel, og teller kalorier deretter. Helt sant. Kjerringlogikk.

( En eller flere vafler? Det kommer an på øyet som ser. )

( Kom nærmere med den kattebørsten, og du er død kvinne. DØD! )

Så nå sitter jeg her etter en uke med total avslapning, i ei ommøblert stue, mett av et aldri så lite tårn av halve vafler, med opptil flere nybretta klesvasker, stiv nakke, kul i bakhodet, forstoppelse fordi jeg ikke tør å bæsje på grunn av ømt halebein, leirete treningsklær, såret stolthet, fersk gjerbakst, nygredd pusekatt og støle lår og legger, og tenker at jammen har det vært deilig med ei uke fri. Kjerringlogikk!

Men jeg har hatt tid til å være litt lat også altså!

Nå ville det være veldig politisk korrekt av meg og si noe sånn som, “Åh, ferie er fint det, men nå skal det bli godt å komme tilbake på jobb!”

Jeg mener jo det, litt. Men er det innafor å si at en uke med fri sånn ca midt på høsten er chill eller? For her sitter jeg og nyter den nest siste offisielle feriedagen, (helg er liksom ikke ferie) og tenker at jammen har det vært skrekkelig digg å ikke ha gjort en dr**t hele uka!

Her tusler jeg rundt i ullundertøy og tykke sokker fordi det er litt kjølig inne. Det brenner i peisen, jeg drikker meg mett på kaffe med sukker og fløte, og jeg har lyst til å gjøre absolutt ingenting i noen timer til, og det med god samvittighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I stad ble jeg liggende tissetrengt på sofaen i over to timer. Blæra sprengte så jeg nesten var gul i øynene, men jeg lå liksom litt for godt til å gidde å reise meg opp, før jeg ikke lenger hadde noe valg! Tre fødsler på under fire år gjør det å være tissetrengt til en risikosport! Når magen begynte å romle sprøytet jeg sjokoladekrem rett i munnen, direkte fra sprøytepose, restene etter to dager med baking av franske makroner. Jeg kjørte på med feit sjokoladekrem til jeg ble lettere kvalm, også la jeg meg under teppet på sofaen igjen, og så på gamle episoder av Dynastiet på YouTube.

( Den dobbelthaka kommer ikke av seg selv, for å si det sånn! )

Så joda, for den sosiale delen av livet holder det nok med en uke borte fra jobb for denne dama, men sofasliteren i meg nyter denne siste dagen av høstferien altså, det skal jeg ærlig innrømme.

Litt sånn småfornuftig har jeg fått til denne uka da. Ikke store greiene, men noen turer er gått i nydelig høstsol, masse tid med ungdommen i huset er jo aldri feil, litt bakst hver eneste dag, kom gjennom haugen av single sokker, kaffe på baker`n med en god venn, og malte salongbordet etter et akutt interiørinfall. Men bortsett fra det, kun en uke med deilig latskap, og det med god samvittighet.

Som bare for å understreke latskapen, og trekke det aller siste av feriefølelse ut av uka tor jeg rett og slett jeg logger av, legger meg på sofaen, skviser det siste av sjokoladekremen rett i “brødsaksa”, og Googler meg frem til den episoden hvor Crystal med de fluffy skulderputene vinner tilbake Blake fra den hurpa Alexis!

Ferie er ferie, tross alt! Verden kan vente noen timer til! Latskapen lenge leve.

Blogges da!

Jeg kjenner det igjen med en gang. Den litt rastløse gangen frem og tilbake i stua. Finner ikke helt roen. Mekker seg en brødskive, spiser bare halve. Lusker litt rundt meg slik han har gjort så mange ganger før, når tankene hoper seg opp.

Han er ikke liten lenger. Sjelden han vandrer frem og tilbake nå, jeg kan knapt huske sist. Han har akkurat ringt et tømrerfima. Et lokalt og veletablert firma han har fått anbefalt av dyktige lærere. Han har bedt om plass til å lære der noen uker i vinter, en del av utdannelsen på veien mot drømmen. Av og til synes jeg det er vanskelig å forstå at på denne tiden, om et år, da er han i arbeid, som lærling, om alt går etter planen. Det tror jeg helt sikkert at det gjør, for denne gutten har så mye å bidra med. Så dyktig, så lærevillig. Så løsningsorientert og dedikert.

Men han er ikke like sikker som meg. Ikke så rart. Hvem er det som er skråsikker på seg selv helt i starten av voksenlivet? Da jeg var på hans alder ante jeg ikke engang hva jeg ville bli. Han har kommet langt synes seg, som allerede vet akkurat hva han vil, og har planen klar for hvordan han skal nå målet. Jo, det kommer til å gå bra, han må bare tro det selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Firmaet kunne ikke umiddelbart si ja til utplasseringsplass. “Har du ikke hørt fra oss innen 14 dager, så ta kontakt med oss igjen!” Ingen lovnad om praksisplass, men ikke blankt avslag heller. Likevel nok til å trigge usikkerheten. Skulle så gjerne hatt et endelig svar, begynt å legge planer, sortere gjøremål og tanker. Han liker aller best å være forberedt denne unge mannen. En fin egenskap synes jeg. Forutsigbarhet er viktig.

“Er det mye akkurat nå?” spør jeg, som for å liksom starte en samtale, selv om jeg allerede vet svaret.

Han nikker. “Jah, litt. Kjøretimer, skole, praksisplass, kveldsjobb. Blir jo en del!” svarer han.

Jeg nikker. “Skal vi gå en tur?” spør jeg, som så mange ganger før. Gå tur er liksom vår greie, har vært det helt fra han var småpjokk.

Så tar vi på oss joggesko, og trasker ut i sola. Lufta er kald, men sola varmer i nakken når vi tråkker på kjente stier innover mot vannet.

Vi skravler som to gamle kjerringer, denne unge fine mannen, og jeg. Igjen tar jeg meg selv i å tenke på hvor stor han har blitt. Myndig, om få strakser. Tenk at jeg ikke har små barn lenger. Han kan knapt kalles ungdom engang. Ung voksen, det er det han er.

Vi snakker om kjøretimer og førerkortet. Turene vi skal ta til Sverige når han får lappen. Handle og spise hamburger ved grensa, han og jeg. Vi snakker om skolen. Alt han mestrer om dagen. Tenk at han som pugget i dagevis for en karakter midt på treet nå får toppkarakterer, og det kommer liksom så naturlig. Vi snakker om hvor heldig han er, som fant “sin greie” så tidlig. Vi snakker om praksisplassen. Blir det et nei derfra, er den neste han spør heldige som får akkurat han. Det ordner seg.

Og så løsner det. Et sted midt i skogen, på stedet hvor bakken er grønn av tykk mose, og solen finner veien mellom høye grantrær, der løsner det. Som så mange ganger før.

Lufta, sola, samtalene, det hjelper alltid. Selvsagt gjør det det. Å dele tankene med noen gjør at flere kan se løsninger, og at man ikke er alene om å se hindringene.

Vi er slitne i føttene når vi går inn døra hjemme. Lillebror har laget kakao, og vi sjenker oss hver vår kopp før vi hviler føttene på hver vår skammel.

Så sitter han rolig igjen, og skuldrene er senket. Går ikke lenger urolig frem og tilbake. Kjenner seg sulten, og setter til livs to store ostesmørbrød, med stor appetitt.

Vi trekker pusten og ser på hverandre. Er det ikke rart hva en tur ute kan gjøre? Gå litt, snakke litt, få litt nye perspektiv på ting. “Så stor han er blitt!”, tenker jeg igjen. Snart uavhengig og voksen, snart er mamma så godt som overflødig. Fint og vemodig på samme tid, men enn så lenge gleder jeg meg over enda en tur, og håper at vi rekker mange flere før han tar et langt skritt ut i voksenlivet.

“Det ordner seg!” sier han og smiler, og jeg smiler tilbake.

“Klart det gjør!”, svarer jeg. Og vi vet begge at det er sant.

Innlegget er lest og godkjent av en ung voken pode.