jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

“Ha en fin fridag!”, sa folk. “Sees på fredag!”. Også dro vi, hvert til vårt, lykkelig vitende om at vi skulle ha en sånn herlig velkommen fritorsdag. Skravla hadde gått jevnt og trutt over hele skolen, hele dagen. Hvor godt det skulle bli med en fridag, nå midt oppe i eksamenstiden, alle vurderingene, karakterene. Det slo meg på vei hjemover fra jobb, hvor travle alle er til enhver tid. Hvor hektiske liv vi lever.

I hvert fall er det slik vi liker å fremstille oss selv, mange av oss. At vi er så travle. At hverdagen er så travel. “Alt er liksom så hektisk på dene sia av året!”. Og akkurat det samme sier vi hele året. Jula er hektisk, Januar er så travel, våren er full av gjøremål, skal rekke så mye på sommer`n, høsten er omtrent den travleste tida av dem alle, også “svosjjj!”, så er det den travle julestria igjen.

Jeg er sånn jeg og. Eller egentlig ikke. Men jeg sier at jeg er det. Travel. Skjer så mye, rekker ikke alt. Ting er så hektisk. For det er nesten som om det er forventa at vi skal være så travle hele tiden. Som om det å være travel, ha mange gjøremål, og det å leve et hektisk liv er forbundet med en slags status. Som om man har oppnådd noe viktig når man er litt stressa, og skuldrene har hengt seg opp under øra!  Også blir vi slitne. Dønn slitne. Orker ikke det vi skal, men gjør det likevel. Og du har ikke gjort det skikkelig, om du ikke har dokumentert det på sosiale medier! (sa hu med blogg ironisk!)

 

( Rett ut av senga. Trøtt, men ikke travel. )

Vi skal ha hektiske dager på jobb. Vi skal travelt løpe fra den ene aktiviteten etter den andre med unga, klemme inn en hektisk treningsøkt selv. Være tilstede på alle kveldsmøter, gladelig ta på seg det ene vervet etter det andre. Haste i oss middag, skynde oss overalt, og rekke festligheter i helgene. Travel er populær, hektisk er status.

Og på vei hjem fra jobben i går tenkte jeg litt på hva alle andre skulle bruke fridagen på, og mye på hvordan  min dag burde se ut. Burde rydda boden. Skulle ha plante litt i krukkene på terrassen og på kirkegården. Burde bretta klær, og retta den prøven. Skulle ha lest litt Engelsk med mellomste poden, og sydd sammen den olabuksa til minsten. Burde hjulpet størsten med den loggen, gravd ut den grusen foran porten. Alt det jeg ikke rekker ellers, når jeg sier at jeg er så travel, bare fordi det er akkurat det verden forventer.

 

( På toppen av bygda. Akkurat herfra ser ikke våren særlig hektisk ut. )

Men sannheten er ganske enkelt at jeg slett ikke er travel i det hele tatt. At det skjer mye, med hus, mann og tre unger? Ja! Seff! Men jeg velger jo helt selv hva jeg vil bruke tiden på, og er man egentlig så travel, og er livet virkelig så hektisk hele tiden? Nei. Ikke hvis du ikke vil!

Noen dager ja, men livet generelt? Ikke så veldig. Mest fordi jeg har kommet til et punkt hvor jeg gjør det jeg syntes gir meg glede, og glede gir energi. Jeg jobber med det jeg elsker, og føler at jeg mestrer. Jeg tar på meg de vervene jeg selv ønsker, ikke fordi andre forventer det av meg. Jeg oppdrar mine unger slik jeg ønsker de skal bli oppdratt, og huset mitt er reint og ryddig de dagene jeg har overskudd til slike høyst nødvendige skippertak.

Og alle planene for i dag, alle de “burde” og skulle ha gjort” greiene, de som hadde tatt seg bra ut i en status på facebook, de droppa jeg. Trengte ikke den “statusen”!

 

( Svett, sliten, og like rød som skjorta, men ikke travel. )

For i dag var det sol, og fri. I dag ble det frokost på trammen, og morgenkaffe i solveggen ute i bare nattskjorta. Det ble en lang tur oppe i åsen, og gjennom skogen. Det ble svett og tomatrødt ansikt, og sure sokker. Det ble nistepakke ved tjernet, og kroppen horisontalt flata ut i en solstol på gresset. Det ble hjemmebakte rundstykker til en Toro-lassagene, og dessert på terrassen mens lukta av nyvasket sengetøy fulgte vinden over hagen fra tørkestativet.

 

( Spiser matpakka her. Ikke spesielt hektisk. )

Og resten av kvelden? Aner ikke. Ingen planer, men den blir i hvert fall ikke hektisk og travel. Den blir skikkelig lat! For det kan godt være at det å ha det travelt, og det å leve hektisk for mange er ensbetydende med status, men det å kunne være skikkelig lat, det er rein luksus!

 

( Heller lat og lykkelig, en travel og stressa. )

Ønsker deg en nydelig himmelsprett. Håper du slapper av litt.

I løpet av 20 korte sekunder fikk jeg i går tidenes selvtillitsknekk, da jeg skulle sende avgårde en sånn digg og deilig i sola snap til alle på vennelista. ( Kan leses HER ) For i det jeg satte meg opp for å trykke avgårde et sånt litt misvisende , dog passelig smådeilig bilde av meg selv, hoppet tyngdekraften ut av skapet og bare: “Tadaaaaa!!”, og kødda til hele selvtilliten.

Fordelen med å ha blogg da, er at kommentarfeltet nesten renner over av kjerringer i alle aldre med samme problem, og vips, så føler man seg ikke dønn alene om slike uheldige vinkler, og fleskemarkise over høna. Godt å vite at vi er flere i samma båt, si. Og med gårsdagens sympati og støtte friskt i minne startet jeg denne dagen med nyvunnen selvtillit og et bredt smil. Hva magen angår er det jo bare å bli liggende på rygg hele sommer`n, slik at ting flyter og flater ut, dersom det skulle være behov for å sende bilder.

Nei, kanskje ikke denne blogg sommer-kroppen er så ikke likevel. Kanskje jeg for en gang skyld skulle gå sommeren i møte, med hevet hode, og tenke at denne kroppen fremdeles er brukandes til en ting eller to. Fin nok lissom!

Men nå sitter jeg plutselig her, og tror ganske sikkert jeg har endret mening igjen. Denne blogg sommer-kroppen er det neppe håp for likevel.

La meg kort forklare i et aldri så lite bilderaid.

 

Hobbyblogger. Greit fornøyd med dagens innsats på jobb. Nettopp hengt opp ei klesvask på tørkestativet. Lukter litt sånn kokos og sommer av en dæsj av fjorårets solfaktor 6. Fuglene synger, sola varmer. Tar en velfortjent fem-minutter i solstolen.

 

Blir litt døsen etter en sånn dag på ærbe, og litt husarbeid, si…. Innafor meg en bitteliten cowboystrekk før a skal starte på middan? Jah, tror det gitt!

 

Feis av midt i solsteika. Skjønn når a sover da! Som en skjør liten engel lissom.

 

Oisann, se der ja. Våken alt? Kjennes uthvilt !  Godt for kropp og sjel da. Får vel ta opp mobilen og sjekke hva klokka er. Svir litt i kjakan, mulig det blei litt mer enn en fem-minutters dupp gitt.

 

Og tadaaaaa!!! Selvtilliten knekt, nok en gang. For andre gang på to dager. Drit i hengemage og åreknuter, for nå har a sola på seg dobbelthakeskille. Og ikke bare ett! Neida! TO!!! Så kom ikke her og fortell meg at “Du er så fin som du er!”, og “Kropp er topp!”, for det er pokker ikke du som skal gå rundt med et føkkings trekkspill fra øra og ned til puppa i ei ukes tid fremover. Her lukter det pologenser og skjerf!

Hengemagen i går var bare barnemat! Verre sku`det bli!

Klar for ukas korteste blogginnlegg? Har ikke tid til å skrive no særlig. Må bake noe digg litt brennkvikt. Noe med smør og sukker et tonn av karbohydrater. Hjernen bare roper etter trøstemat nemlig.

Hvorfor?

Kroppen var sånn rimelig støl og mørbanka etter intet mindre en to treningsturer, to dager på rad. Har klatra opp til Høgåsen begge dagene denne helgen med minstepoden, og kjørte på med enda en tur etter jobb i dag. Peste som en strandet hval på vei mot toppen, melkesyra svei rundt åreknutene, og ansiktet var blodrødt og kroppen våt av svette. Vrengte av meg alt bortsett fra undertøyet når jeg kom hjem, og flata andpusten ut på to stolputer på den nederste plattingen. Skulle bare ligge der og la den varme vinden blåse meg tørr mens jeg fikk igjen pusten og normal ansiktsfarge.

Ble liggende å kjenne sola varme, overraskende deilig temperatur altså. Sjekka Snapchat. Tantejenta hadde lært å gå, Trine var tentamensvakt, og Ida hadde fått støttebandasje på hånda. Tenkte å svare alle med en felles Snap og tok et sånt bilde av meg selv der jeg lå paddeflat i sola.

Fyyy flate!!! Ikke for å skryte, men tre dagers intensiv klatre og løpetrening har virkelig gjort underverker for kroppen! Her var det duket for skrytesnapper til alle på hele vennelista!

 

Altså…passelig flat mage, lange bein, nett liten navel, og pur flaks at den tre-for-to bomullstrusa fra Cubus matcha sports BH`n fra Rema 1000.  Tre dager med trening, og plutselig Blogg-kropp!! Her er det duket for full innboks på mailen og greier, sponsorene kommer til å stå i kø.

Så jeg satte meg opp for å krysse meg nedover navnelista for hvem som skulle få bilde av blogg-kroppen 2018…

 

…og da forsvant selvtilliten! For så fort kroppen kom opp i 90 graders vinkel hang magen over bomullstrusa som ei slapp markise, navlen blei like lang og djup som Mjøsa, cellulittene på låra klistret seg sammen som et puslespill, og hadde åreknutene blitt større hadde jeg snubla i dem når jeg reiste meg.

Sendte ikkeno skrytesnap jeg… Tror kanskje ikke innboksen bugner av sponsorer som vil fronte akkurat denne blogg-kroppen heller!

 

 

Hvordan knekke egen selvtillit på under 20 sekunder? Sett deg opp! Pokker ass!!!

Vi blogges.

 

Hele huset stinker egg og bacon. Herremin som jeg angrer på at vi handla en sånn six-pack med bacon i Sverige på fredag. Digger smaken, hater lukta, og podene har fått dilla. Står frivillig tidlig opp i helgene for å steke bacon lissom… Vinduer står oppe, og ytterdøra står oppe, prøver å lufte ut lukta av svidd gris med en god gammeldags gjennomtrekk. Det er fint da. Gjennomtrekken. For akkurat nå sitter jeg her, og kan ikke engang kjenne at hele huset er åpent. Temperaturen er nydelig, og sola skinner. Et sånt herlig vårøyeblikk, når det plutselig går opp for deg at årstidene har skiftet, og at du kan ta morgenkaffen ute i sola. Bare nye fuglekvitter, sval vind og ikke den intense lukten av bacon. Fint hverdagsøyeblikk, på en helt vanlig søndag.

 

( Slapp dame i spenstig tights, på toppen av bygda, en søndagsmorgen. Hverdagsmagi. )

Uka har, som i likhet med de fleste andre uker, vært både ravel og lat, innholdsrik og kjedelig. En god mix av alt som til lutt utgjør hverdagen. Mandagen startet så bra. Tuslet til jobb sammen med minste poden som syklet sakte ved siden av meg. Så hyggelig å ta følge halve veien, bare snakke om løst og fast, rekke å ønske hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt. Sånne ting jeg bare vet jeg kommer til å savne om kort tid. Bare to år igjen før også minsten starter på videregående. Klarer ikke helt å fatte hvor tiden ble av. Kjenner meg fryktelig gammel når jeg sier det, men det er sant. Noen ganger vil jeg bare stoppe opp hele greia, hoppe av verden litt og nyte nuet. Ikke la ungene bli så himla store så himla fort.

 

( Skulle ønske det var sånn bestandig. Alle tre, sammen, her hjemme hos meg. At tiden bare kunne stoppe opp litt. )

På pulten mandag morgen lå en pakke og ventet på meg. Først fikk jeg litt sånn småpanikk, lurte på om vi hadde enda et sånn “hemmelig venn” opplegg som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida, jeg hadde fått pakke av en kollega, en sånn dame som bare gjør sånne ting, kun fordi, og akkurat denne mandagen gjorde denne damen meg ekstra glad. Tenk å få starte uka med en sånn fin overraskelse. Hverdagsøyeblikk på sitt aller beste.

 

( June altså. Alle skule hatt en sånn kollega! )

Tirsdagen husker jeg ikke stort av. Gikk vel på jobb, jobba, gikk hjem igjen, lagde middag, leste bok, og sovna på sofaen med en pus i fanget. Fint det og. Hverdager man ikke husker er ikke nødvendigvis kjedelige, de er bare vanlige. Vanlig er bra det! Da har man tid til å sette litt ekstra pris på det litt ubetydelige, likevel fine. Sola for eksempel. For akkurat nå på våren er sola spesielt magisk. På vei til jobb stoppet jeg på innfartsparkeringen ved bussholdeplassen for å plukke med meg en liten gul blomst, tenkte å pynte kontorpulten litt, bare fordi. En liten gul sak som fremdeles var lukket etter natten. På vei hjem, i strålende sol var blomstene sprunget ut, og dannet et gult teppe langs hele parkeringsplassen. Sånne små ubetydelige ting, som plutselig blir fine hverdagsøyeblikk, bare fordi man har tid til å se etter. Det er ganske fint.

 

( Nå sola er magisk. )

Onsdagen, da jeg våknet sliten, følte at jeg mistet bittelitt av meg selv i morgentimene, og hadde bare en sånn passelig fin dag. Når man kjemper litt mot det store systemet, ikke på vegne av seg selv, men på vegne av andre, og ikke føler at man kommer noen vei. Da var jeg sliten. Det resulterte i et lite blogginnlegg om å “gripe den fordømte dagen” (kan leses HER). Og på sånne dager, når man føler seg litt liten i en voksen verden, og ikke helt vet om man ønsker å hoppe i nye utfordringer med begge bena, da er det jammen meg fint å ha en blogg. Det finnes altså så mange gode mennesker der ute, og jeg er så glad for hver og en av dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar eller en tilbakemelding enter her på bloggen, på facebook, eller på snap og instagram. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å kjenne på det å ikke alltid strekke til. Dere er gode, virkelig gode, alle som en. Tusen takk! Måsagubben hadde en lang og trasig onsdag han også. Vi løste det rett og slett med en spontan date på Shell stasjonen rett borti gata. Burger og rifla poteter, bare han og jeg. Spise ute, snakke, kjenne kveldssola varme litt i nakken, tusle sakte hjem, hånd i hånd, og glede oss over alt vi har, i stedet for å legge vekt på det vi tror vi mangler. Vi har mye å være takknemlige for, og vi vet det.

 

( Når fintfolk er på spontan date midt i uka. )

Mellomste poden fikk, som mange har fått med seg, en respektabel 2.plass i NM forrige uke, og treningsgleden her hjemme er større enn noen gang. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at vi er takknemlige for alle som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen sin, men dere aner virkelig ikke hvilken stor forskjell dere utgjør. Nå satser vi mot nye løp, og så fort jeg er ferdig å skrive denne ukesbloggen farter jeg sammen med resten av gjengen opp på banen for litt teknikk og utholdenhetstrening. Drømmesøndag for a mor? Neppe. Sand mellom tenna, og grus i øya er ikke akkurat festlig for middelaldrende kjerringer, men det er så verdt det. For den idrettsgleden de viser, og det samholdet gutta har, den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Den skaper så mange fine og minneverdige hverdagsøyeblikk.

 

( Foto: Indre Akershus Blad. )

Torsdagen var hodet fullt etter jobb, og skuldrene verket. Løsningen fant jeg ved Stigtjern. Et bittelite vann inne i skogen, helt alene, i lett vår-regn. Stille og rolig, helt alene. Balsam for sjelen, magisk hverdagsøyeblikk.

 

( Et stille skogstjern, helt alene, i vårregn. Balsam for sjelen. )

Fredagen bød på ukas beste, kanskje verdens beste øyeblikk. Fortelleren i meg vil dele, mammaen i meg velger å ikke gjøre det. Men det var fint, noe jeg alltid vil huske. Vi feiret med en tur på Mc.Donalds…fintfolk vet hvordan man feirer si 😉

Lørdagen var jeg lat, flatet ut i sola helt til minsten fikk ånden over seg og ba med mora si på “trappeløp” i hoppbakken. Møkkaunge…der lå jeg og ante fred og ingen fare, og før jeg viste ordet av det lå jeg langflat på toppen av hoppbakken og heiv etter pusten som en blåhval på land. Fy flate så tungt! Og poden, han bare jogget lett og ledig i forveien! Tror aldri jeg har følt meg eldre. Hjemturen tok vi gjennom skogen, i strålende sol. Nøt både lydene av bekken som sildret, rådyrene som skvatt da de så oss, og solstrålene son fant veien gjennom tett skog. Det var hverdagsøyeblikket sitt det!

 

( En litt mer sliten enn den andre, men fint for det. )

Mere kan nevnes. Det er nok ikke engang alle øyeblikk jeg husker, her og nå. Årets første grillings, på en billig kulegrill fra Europris. Blåveisene bak huset. Turen innom bestemor på Sørumsand for å hente rånersykkel til minste poden. Noen minutter på mammas grav, bare for å luke litt, klargjøre til planting der før 17 mai. Slike ting som gir en indre ro. Fine øyeblikk.

 

( En liten tur innom graven. Kjenne litt på savnet, grave litt i jorda..men ikke så langt ned at det blir makabert altså! )

Men nå, nå skal a mor ut i solen. På med joggeskoa og hørselvern, opp på en eller annen avsidesliggende crossbane. Heie litt på sidelinja, ta noen bilder, kanskje jogge hjem gjennom skogen, og fyre opp grillen en siste gang denne uka. Nyte alle de små øyeblikkene søndagen er villig til å gi. Tipper det blir mange, bare jeg legger merke til dem.

Takk for at du titter innom. Håper uken din har vært full av små fine øyeblikk, og at neste uke blir super. Vi blogges.

 

Man har noen dager hvor man liksom er kulheten selv. Hvor man har stålkontroll på livet, synger som en stjerne, beveger seg som en catwalkmodell- en grasiøs gaselle, og klarer å le en litt sånn yndig trillende feminin latter og blafre lett med akkurat passe sminkede øyevipper når en kar med akkurat passe store biseps og bred brystkasse smiler til deg.

Også har man sånne dager hvor man vasker hendene med ketchup, nyser med mat i munnen, og smiler bredt på passbildet med to valmuerfrø og en persilledusk mellom tenna!  

 

Jeg har mest av sånne dager som sistnevnte.

Det går fint det altså. Jeg har blitt så gammel, og kommet til det punktet i livet, at jeg ikke alltid trenger å være sånn snasen gaselle for å komme gjennom hverdagen, men innimellom, bare av og til, skulle jeg ønske jeg hadde bittelitt mer stålkontroll i livet.

Sånn som i går, for eksempel. Hadde jeg bare hatt et snev av dannelse i går, en liten feminin snert, bittelitt bedre ordforråd og en anelse klasse, så hadde jeg ikke sitti her akkurat nå, og skrevet blogg mens jeg mentalt gravde min egen grav.

For vanligvis er jeg ganske så munnrapp. For munnrapp, vi mange si. Snakker før jeg tenker, angrer etterpå. Drar en grovis i upassende lag, selv om jeg er klin edru. Flere ganger har den store kjeften min fått meg i «trøbbel», og vi skal ikke mer enn et år tilbake før sleivkjeften min nådde store deler av Norge med DETTE innlegget.

 

( Fra riktig vinkel kan selv den største sugga se fattet og polert ut. Sånn delvis i hvert fall. )

Men så har du de dagene hvor jeg virkelig kunne ha bruk for den rappe kjeften, men så stopper bare hjernen helt opp. Total kortslutning. Som i går.

For lenge har jeg gått rundt med smerter i nakken og skuldre, antageligvis forårsaket av en salig blanding av lite trening, vond nakkepute og gammel madrass. Så vondt har det vært over tid, at jeg nå hver dag går rundt med stive skuldre, vond nakke og murrende hodepine. Plagsomt, rett og slett. Så plagsomt at jeg ble henvist til fysioterapeut. I går ettermiddag skulle jeg ha min første time. Egentlig bare en samtale. Litt sånn: «Hva er problemet, og hva gjør vi med det?» type opplegg.

Og jeg hadde en «sånn dag!» Glidelåsen i buksesmekken hadde røket, og var provisorisk fiksa med binders. Sola varmet gjennom vinduene på venteværelset, og jeg svettet som en gris i nakken. Måtte likevel beholde skjerfet på, for på den mørkeblå genseren kunne man fra mils avstand skimte en flekk tannkrem på den ene puppen, og en flekk Go`morgen Yoghurt på den andre.

Det eneste som talte til min fordel denne ettermiddagen var kjeftamentet mitt. Om jeg så ut som ei skikkelig sugge kunne jeg i hvert fall skli gjennom møtet på munnrapp sjarme og rask konversasjon.

Trodde jeg.

For plutselig, i døra inn til venterommet åpenbarer det seg en skapning som ville fått selv en død kvinne til å stønne i grava. En sånn solbrun gresk gud, med hår som bølgete sjokolade, og øyne, dyp brune som en kopp lunken kaffe mocca. Med andre ord, et skikkelig måltid, og jeg ble akutt sulten. Jeg rakk akkurat å reise meg før jeg sklei av stolen, tørket svette håndflater på låret, og inne i hodet mitt forberedte jeg meg på et litt hest og sexy «Hallooo?»

 

( Sannheten finner man oftest når man tar bildene underfra og opp…. Nei, det er ikke melkespreng! Det er tannkrem og Go`morgen yoghurt. )

Men akkurat i det han strakk frem en solbrun og senete, sterk arm, så meg dypt inn i øynene og sa «Hei!», gikk hele planen om en avslappet, sexy hilsen til helvete.

Han sa «Hei», jeg hadde planlagt et «Hallo». Skulle jeg holde meg til planen? Si «Hallo» selv om han hadde sagt «Hei», eller skulle jeg også svare bare «Hei», holde det vennlig og løst????  Og hva skjer, når hjernen koker og tunga krøller seg bak fortanna med det popcornskallet fra forrige lørdag?

Joda, da blander man sammen det han sa, og det jeg skulle si, og ender opp med et usexy og spontant «Heiloo!»

Faen!!! Driti ut, med en gang du åpner kjeften! Bra Janne, skikkelig smooth! Oste ikke akkurat kul og avslappet sexy eller???

Den greske guden kastet et kjapt, skrått blikk på meg, men var profesjonell nok til å ikke vise tegn på det han helt sikkert tenkte?at denne dama trenger mer enn litt fysio?litt psykolog også kanskje, og muligens en logoped.

Resten av samtalen holdt jeg, klok av skade, mest mulig kjeft. Jeg gikk helt og holdent inn for å lytte, ikke snakke. Svarte kort og konsist på spørsmål om smerter, og trening. Fokuserte på bindersen i glidelåsen på buksa som stakk meg litt i bilringen hver hang jeg lente meg fremover, en kjærkommen påminnelse om å ikke miste fatningen. Planla hva jeg skulle si når timen var over. Måtte ikke drite meg ut enda en gang.

«Hadet!»  Hadet, hadet, hadet!»  «HADET!». Et ord. Enkelt og greit! «Hadet!»

Men rett før timen var over reiste den bronsebrune fysioguden seg, stelte seg bak meg og la to store hender med velstelte negler på skuldrene mine. Met en kjapp håndvending dro han av skjerfet, en bevegelse som på en annen tid, i en parallell Hollywood-verden ville være begynnelsen på noe intimt og sexy, men som i stedet bare blottla to pupper fulle av tannkrem og Go`morgen yoghurt.

Flau, og spent på samme tid, knadde han på knuter jeg ikke viste jeg hadde. Så henrivende var det at jeg et øyeblikk tok meg i å stønne høyt, og sikle på min egen skulder, og da jeg hevet blikket og tittet i speilet på veggen foran meg, så det ut som om en sexgud i hvit piket-trøye med logo på brystkassa desperat prøvde å gjenopplive en slagrammet neandertaler.

Igjen stakk bindersen i buksesmekken meg, og brakte meg tilbake til virkeligheten, akkurat i det barskingen med mirakelhendene satte opp neste time, og viste meg til døren.

Inne i hodet mitt fløy tankene. «Vær kul. Vær rolig. Si hadet! HADET!»

Og så setter han to dyp brune øyne av mocca latte i mine, tar meg forsiktig i hånden og sier «Mårna!»

Kortslutning!!!

«Mårna???? MÅRNA??? Jeg skulle jo si hadet!!!???»

Hva gjør jeg nå? Holder jeg meg til planen? Sier jeg hadet? Eller skal jeg være like kul og fattet som Mr. Mocca Latte, og si mårna?

Og mens han står der, men min hånd i sin, og en sjokoladebrun hårkrøll faller lekent ned i panna hans, gjør jeg som jeg gjorde innledningsvis, og blander de to ordene.

«Mårna» og «Hadet». Så med flekker på puppene, svette i nakken, og sikkel på skuldrene klemmer jeg han litt ekstra i den sterke hånden, og sier:  «MåHaDet!»

 

( Bare låser meg inne litt jeg, og kommer aldri ut igjen lissom. Passer fint. )

Og nå sitter jeg her, og lurer på om ikke nakken kjennes mye bedre ut i dag. Så bra at jeg ikke trenger de fysiotimene likevel. For ikke pokker om jeg kan dukke opp på kontoret der igjen, kjent som den litt suggete kjerringa med flekker på puppene, popcorn bak tenna, åpen buksesmekk, og som sikler mens hun ser på fysioterapeuten og sier med hes stemme: MåHaDet!»

Glem det, og mårna! Ha en fin helg!

(Og for de som måtte lure…JA, jeg er fremdeles lykkelig gift med måsagubben, og JA, han vet at jeg skriver dette. )

Noen ganger er det skikkelig gøy å lage middag. Kokkelere ved grytene, prøve noe nytt. Andre ganger er det bare kjipt. Ingen har lyst på det samme, alt tar for lang tid. På sånne dager pleier jeg å ende opp med en diger salat, pasta med saus eller ovnsbakte rotgrønnsaker. Slike retter som mer eller mindre lager seg selv i ovnen, bobler i gryta, eller som bare kan kuttes og blandes, mens tankene er et helt annet sted.

Men slike retter er kjedelige alene, og smaker aller best med skikkelig godt brød til. Varmt, nystekt brød. Og fordi jeg egentlig aldri blir lei baking, slik som jeg fort kan bli med middags-kokkelering, snekret jeg i dag sammen et lite middagsbrød til hver og en av oss i familien.

 

 

Fast bestemt på å bli enda bedre til å spise opp rester ble middagen en pastasalat, mekket sammen av nykokt pasta og alt av salatrester i kjøleskapet. Men salat i seg selv er ikke alltid mettende nok, i hvert fall ikke for at par av gutta her hjemme. De trener jo hver eneste dag, trenger masse påfyll og energi til lange skoledager, OG de vokser jo pokker meg raskere enn ugresset i grøftekanten. Derfor ble det fylte pottebrød til salaten. Halvgrov gjærdeig, fylt med ønskelig fyll, fordi alle har hver sine favoritter, og stekt i små terrakotta-potter.

Deigen holdt til ca seks passe store kuvertbrød, men fordi et par av gutta i stedet ønsket seg vanlige grove rundstykker ble halve deigen brukt til det i stedet.

Oppskriften er superenkel:

50 gr gjær

7 dl vann

3 dl grovmel

11 dl hvetemel

1 ts havsalt

2 ss nøytral olje.

Alt eltes sammen i ti min eller mer, og heves under plast i ca en time.

Fremgangssmåte kommer som vanlig i påfølgende bilderaid.

 

Halvgrov gjærdeig. Kan også heves over natten, i kjøleskap.

 

Del deigen i like store emner, og trykk ut til flate leiver med hånden.

 

Fordel ønsket fyll på leivene. Jeg har brukt rester fra kjøleskapet. Spinat, ost, feta, tomat og paprika.

 

Snurp sammen leivene med fyll til en rund ball.

 

Legg opp ned i pottene (eller andre ønskelige former), og etterhev under håndkle i ca en time.

 

Stekes på nederste rille i stekeovnene. 200 grader i 45-50 minutter.

 

Brødet kan deles på midten, eller i skiver.

 

Supergodt tilbehør til enkle middager som pasta, salat eller enkle gryter. Også gode alene som et lunsjbrød, eller som en litt lun kveldsmat.

 

Fine på bordet når man har middagsgjester også, eller rett og slett som en vertinnegave til verten som allerede har alt. Spiselige gaver er ofte veldig populære.

 

Rundstykkene av samme deig stekes midt i ovnen. 200 grader, i 10-15 minutter.

 

Helt supre til kveldsmat, eller til matboksen de også.

Nå skal jeg dusje av meg vårregn og gjørme, etter en sårt tiltrengt, og nydelig tur inn til Stigtjern. Godt å kjenne litt på stillheten i i naturen før kveldingen.

Ønsker alle som vrenger innom en smakfull kveld.

Har du noen gang gjemt deg godt inne i folkemengden, tittet opp på menneskene rundt deg, og tenkt at de alle er bedre enn deg? At de kan noe du ikke kan, tør noe du ikke tør?

Akkurat det jeg skal skrive nå kjennes litt vondt. Litt skummelt å dele, kanskje til og med litt flaut. Men så stopper jeg opp litt, trekker pusten og hever hodet, og tenker at av alle mennesker i hele verden, så kan det umulig være bare jeg som av og til kjenner det slik. Jeg sier av og til, for denne følelsen er ikke konstant. Den er mer som en følgesvenn, en som har kjent meg siden barndommen, og som av og til stikker innom. Ikke så ofte. Mer og mer sjelden de senere årene, men som like fult, når den stikker innom, slår meg litt ned i støvlene.  Stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok. Bra, men ikke bra nok. Stemmen som får deg til å kjenne deg liten i voksenverden.

De som har blitt kjent med meg i godt voksen alder tror ikke på meg når jeg forteller at jeg var sjenert som liten. Jeg var det. Så sjenert at det til tiden nesten gjorde fysisk vondt. Jeg gruet meg lenge i forkant til ting jeg ikke hadde noen kontroll over. Trivdes best i den lille leiligheten i Jernbanegata i Lillestrøm, hjemme sammen med mamma. Var tryggest når jeg kunne sitte på steinhellene ute ved smijernsporten om ettermiddagene, og vente på pappa når han kom hjem fra jobb. Livet var best når vi var sammen, den lille familien. Jeg elsket de stille og rolige hverdagene, og kjente på en uvelkommen uro i nye situasjoner. Ting andre synes var spennende, synes jeg var en utfordring. Jeg vet ikke engang om mamma og pappa var klar over det, kan ikke huske at jeg noen gang sa det med klare ord.

 

( Førsteklassing, og lykkelig uvitende om alle voksenlivets utfordringer. )

 

Barneskolen var fin. Jeg fikk alltid rom til å bare være meg. Fikk lov til å være stille, ble likevel sett. Hadde en fantastisk flink lærer. En dreven og godt voksen dame som evnet å se hver elev for den de var, og som hentet frem det beste i oss alle. Den dag i dag vet jeg at hun så noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaget enda.

 

( Når man i ettertid ser at “frøken” så mer potensiale i deg, enn du selv gjorde. )

Ungdomstiden var også fin. Utfordrende, slik som de fleste tenåringer føler det, men likevel fin. Jeg var fremdeles sjenert, snakket sjelden høyt i skoletimene, rakk ikke opp hånden i frykt for å svare feil. Likevel var jeg lykkelig i min lille gruppe med gode, og nære venner. Var virkelig heldig sånn, og fant min plass i en fin liten gjeng med jenter, en gjeng hvor ulikhetene våre gjorde oss både sårbare og spennende på samme tid. Vi fant ekte vennskap tidlig, og det vet jeg, for de er fremdeles mine beste venner, den dag i dag.

Det var ikke før jeg begynte på videregående jeg kjente at ting løsnet litt. En norsklærer som ga gode tilbakemeldinger på tekster, en som pushet meg til å lese høyt i timen. Teatergruppa på Blaker. Et sted der vi fikk blomstre, vi ungdommene som satt inne med en trang til å dele. Jeg var ikke bedre enn alle de andre, ei heller dårligere. Jeg var bare endelig bra nok, og det kjentes så fint.

Og så blir man voksen, tar voksne valg. Det gjorde jeg også. Følte at det å kjøpe hus, betale ned gjeld, jobbe, lage middag, være kjæreste, få barn, være mamma, det var veldig voksne ting. Likevel, oppe i alt dette her, kom stadig tankene om at selv om jeg gjorde det bra, var det alltid noen som gjorde det bedre. Det er så vanskelig å forklare, for det er jo ikke sånn at alle andre var bedre fordi de betalte mer gjeld, hadde større hus, var en bedre kjæreste eller hadde flere barn. Jeg vet jo det. Så hvorfor følte jeg det slik da?

Så fort ungene begynte på skolen tok jeg et bevisst valg på å “være synlig”!. Ikke for min egen del, men for ungenes. Jeg takket ja til så mange verv jeg kunne. Jeg har vært klassekontakt så godt som alle år jeg har hatt unger i grunnskolen. Har sittet min periode i FAU, tatt på meg ansvar for grupper i 17 Mai komiteen, og takket ja til å holde taler på avslutninger. Alle disse tingene jeg gjør med glede, og skrekkblandet fryd. For her hjemme er jeg trygg. Trygg på meg selv. Vet at jeg duger som mamma, som kone. Vet at selv om huset er trangt, så er det et hjem. Mitt hjem. Vet at jeg gjør en god jobb på arbeidsplassen. Vet at jeg har gode venner som bare er en tekstmelding unna, og at jeg har familie som heier på sidelinja.

 

( Når man er voksen, men likevel leter etter selvtilliten i et filter på instagram… )

 

Men ute blant folk, i den store mengden, kan jeg altså fremdeles kjenne meg så innmari liten i den voksne verden. En sånn indre uro, den litt leie følgesvennen som plutselig dukker opp og rister litt i selvtilliten. En litt sleivkjefta kommentar fra mennesker som ikke burde ha noen som helst betydning for meg kan få meg til å stille spørsmål ved meg selv som mamma. Få meg til skamme meg over et bad som roper etter oppussing, være flau over å ikke ha tatt enda høyere utdanning. Være enda mer voksen, med stålkontroll på voksenlivet.

Den siste tiden har jeg fått en del tilbud, noen muligheter jeg ikke har hatt tidligere. Små ting altså, ubetydelige for alle andre enn meg. Muligheten til å bidra med noe, snakke i litt større forsamlinger. Når det første tilbudet kom ristet jeg på hodet. Tenkte av gammel vane at dette var tøys, at jeg var det desperate sistevalget. Hva kunne jeg bidra med liksom? Så kom det enda et tilbud. Noe liknende. Snakke foran en liten gruppe mennesker, by litt på meg selv. Fremdeles skummelt. Hvorfor meg, liksom?

Så tikket det inn enda to liknende tilbud i går ettermiddag, og jeg brukte kvelden til å snu litt på egen tankegang, riste av meg den følgesvennen som sier jeg ikke burde. For pokker heller. Jeg er 41 år gammel. Midtveis i livet, (forhåpentligvis) og jeg har ikke lyst til å sitte her og tenke at jeg ikke burde, fordi alle andre sikkert er litt bedre. Så i dag, sånn litt utpå morraskvisten, tok jeg enda et lite skritt ut i voksenverden, og takket ja til noe jeg egentlig ikke tør. For hvis andre har trua på meg, hvorfor skal ikke jeg ha det da? Jeg er da voksen, for pokker!

 

( Voksen, tross alt. )

Carpe Diem lissom, grip (den fordømte) dagen!

 

Da jeg kom hjem fra jobben i går var humøret akkurat like fint som vårsola som skinte inn gjennom stuevinduene, og kastet lekne skygger på alle veggene i stua. Vårsola gjør noe med tiltakslysten og kreativiteten, det er helt klart. Og med vissheten om at ettermiddagen enda var ung, at en ubrukt fridag var i vente, og at sola laget dansende skygger og fargespill hjertet av huset tok jeg frem skurefille og støvkost, og vrikket stive hofter rundt i kåken til smektende rytmer av Tina Turner, mens jeg san “Simply the best” av full hals, og rengjorde kriker og kroker, helt frivillig.

 

( Når vårsola danner dansende skygger i hjertet av måsahuset, og livet leker. )

Fint lite gleder meg mer enn vissheten om at huset er rent. Da slapper jeg virkelig av. Lukten av grønnsåpe er like avslappende som et stykke napoleonskake. Eller en brownie med salt karamell og ristede nøtter. Eller en fotmassasje. Eller iskald Pepsi Max. Eller George Clooney. Eller en bukse med strikk i livet. Ok da, så er det flere ting som er avslappende, men et rent hus er i alle fall høyt på lista.

Og i det rom for rom ble rent og relativt støvfritt, kom lysten til å rydde litt ekstra også. Stæsje litt, flytte om litt på saker og ting. Bare fornye litt med det man allerede har fra før. For selv om måsahuset er i overkant lite, og mulighetene ikke er mange, er det likevel lett for en interiørfrelst å la seg lokke av mulighetene for små ommøbleringer i ny og ne, om enn bare på et par kommoder, eller på et pyntefat på benken.

Og slik gikk det til at småmøbler og litt inventar av ymse slag en mandag ettermiddag byttet litt plass i måsahuset, til undertegnedes store glede.

Men en kvinnes glede kan fort bli en manns sorg, og med intet mindre enn fire testosteroninfiserte mannfolk i huset er det vanskelig å glede seg lenge over små forandringer, for enkel forskning tyder på at mannehjerner ikke like enkelt takler forandringer, selv ikke de som kun innebærer forflytning av en og annen lysestake, og redebyggingen jeg var så fornøyd med i går ettermiddag, er under et døgn senere alt annet enn instagram-vennlig. Godt jeg ikke er interiørblogger, si!

 

I går. En relativt støvfri kommodetopp. En liten samling av nytt, gammelt og enda eldre. Oldemor og oldefar fra Danmark, i en ramme mormor fikk i konfirmasjonsgave. Vakreste lille hånden til vesle tantejenta, favorittlampen, lykter fra den fine butikken til Mona, og en plante det er vanskelig å ta livet av.

 

 

I dag. Et musikkstudio for “wannabe” rappere med fancy oppheng til øreplugger og headset.

 

I går. Et hjemmesnekret fat med favoritter fra alle verdensdeler.

 

I dag. Et garderobeskap for en gjennomsnittlig møkkete mekaniker med lyssky øyne.

 

I går. En trappegang som trenger et strøk maling, men som likevel var ren og fri for sko, tøfler, skolebøker, gymbagger og alt annet som vanligvis samler seg på trinnene.

 

Det tok ikke lenger enn et halvminutt før bevissanking i form av fotografering ble ødelagt, før en røytende pusekatt saboterte fotoshooten, og gnei den møkkete katteræva over tregulvet.

 

Så kom minstepoden i litt for stor fart fordi han hadde stjålet en ferdigsmurt lefse fra kjøkkenbenken, og prøvde å skjule bevismateriale ved å løpe opp trappene for ikke å bli oppdaget, i det han snublet i katta som gnei den møkkete puseræva over tregulvet. I hjørnet nederst til venstre skimtes crosshjelmen som den mellomste poden på daværende tidspunkt var i ferd med å slenge fra seg på en hvilken som helst ledig plass.

 

I dag. Alle tre podene og pappaen har glemt hvor knaggrekkene befinner seg, og har vilkårlig slengt fra seg det aller viktigste arbeids og kjøreutstyret der det måtte passe.

 

I går. Kommoden i gangen trenger og et strøk maling, men har sin naturlig slitte sjarme etter år med bruk, og favorittenglene, en gave fra en god venn i USA pryder tippoldefars gamle verktøykasse, som kommer til sin rett under speilet.

 

I dag. Det var tydeligvis ikke mer plass på gulvet til diverse arbeidsklær og kjøreutstyr.

 

Og selv om jeg sitter her, og rister på hodet av hvordan jeg har feilet totalt som mor, som ikke engang har klart å oppdra gutter og gubbe nok til å sette pris på et ryddig og rent interiør, må jeg jo bare le litt også…..

 

 

For hvordan skal jeg klare på oppdra gutteflokken, når jeg ikke engang kan oppdra katta?

Og jeg vet jo at det er sant, som folk sier, at om noen år, når gutta har forlatt redet, og huset kjennes altfor stille, så vil jeg savne det.  Savne støvet, og savne rotet. I mellomtiden sitter jeg her i sofaen og blogger, mens jeg hytter med pekefingeren og beordrer den ene testosteronbomba etter den andre rundt i måsahuset med hver sin støvklut, og peker på hva som skal hvor. En gang i fremtiden skal jeg nok kose meg med rent og ryddig interiør, men i mellomtiden, og akkurat i dag, nøyer jeg meg med fire mannfolk som gjør sitt beste. Jeg kaller det testoseriør.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Motorstopp, søvnløs natt, og en liten arbeidsulykke som endte med delvis avrevet muskelfibre i armen på måsagubben. Sent fredag kveld, etter en tur innom legevakta, måtte vi ha et aldri så lite familieråd i måsahuset, og en liten stund vurderte vi å avlyse NM runden som skulle gå dagen etter. Med en pappa som ikke kunne bevege armen, en sykkel fremdeles trengte små justeringer, og en storebror som måtte bruke dagen til jobb, så det ganske så dystert ut.

Men så er det noe med denne guttegjengen min, noe som er så innmari rørende for en mamma å se. For de er mer enn brødre. De er bestevenner, og de er lagkamerater. De heier på hverandre, selv når de konkurrerer. Og akkurat på fredag, når det stormet som verst, da stod de aller tettest. Lillebror på 13 ble med pappa i skuret, og mens måsagubben , med armen i fatle, pekte og fortalte, skrudde minsten fra hverandre, reparerte, og satte sammen løpssykkelen. Storebror fikset matpakker og klargjorde sekken, mor sjøl pakket bilen og hengeren, og rett før sengetid kom vi i mål. Klokken 05.00 lørdag morgen ringte vekkerklokka, og klokken 06.00 satte fire av fem snuta mot Rømskog, og NM i etappe-enduro.

 

( Nyvasket, nyskrudd, og klar til løp. )

Eldste poden måtte bli hjemme, hadde jobb han ikke kunne skulke unna. Likevel ble bilen full, for litt lenger oppe i høgget plukket vi opp kompisen til poden. På bussholdeplassen stod han og ventet, i teamklær, med sekken på ryggen. Når storebror ikke kan bli med, da stiller kompisene opp.

 

( Når man har kompiser som gladelig stiller opp. Tusen takk til “teamsjef” Trym. )

 

For å avlyse noe en meget målrettet og standhaftig 16 åring har jobbet for helt siden fjorårets sesong sluttet, det ville ikke brødrene ha noe av, og tidlig lørdag morgen, mens tåka var i ferd med å lette, ankom vi Rømskog i god tid før innsjekk og teknisk kontroll.

Og heretter gikk det slag i slag. For selv om kvelden i forveien var aldri så tung og vanskelig, så forgikk samarbeidet lørdag morgen som et velsmurt maskineri. En nervøs pode jogget rundt i kjøredressen og varmet opp, kompis fikset sykkel ut av henger, lillebror ordnet opp med teknisk kontroll mens pappaen tok innsjekk og førermøter, og moder`n sørget for litt inntak riktig mat og drikke.

 

( Når ikke noe er råflott, men likevel mer enn nok. Heldige er vi, virkelig! )

 

NM runden på Rømskog må være et av de aller beste arrangementene vi noen gang har vært med på. Fantastisk flinke arrangører, fine løyper, trivelige hjelpsomme frivillige, nøye planlagt tidsskjema, OG do! Skikkelig do. Med dopapir, såpe og rennende vann. Bedre blir det ikke. Rundt oss, på alle kanter, stod unge og gamle enduro-førere, nervøse for dagens ritt. For en idrett, og for en arena. Sjelden tror jeg at man på en og samme idrettasrena finner så mange ulike mennesker. Her er det småbarn, og besteforeldre. Her er det bortskjemte pappagutter med polerte støvler, og folk som lever fra hånd til munn. Her finner man de tøffeste jentene, og de reddeste mammaene. De som roper høyest og elsker rampelyset, og de som liker seg i bakgrunnen. Felles for alle er at de deler gleden over samme idrett, og at de i løpet av de neste timene skal gjennomføre akkurat de samme etappene, hver i sin gruppe, i sin klasse, og at alle, helt garanert, på slutten av dagen, er slitne, og veldig, veldig møkkete.

 Og mens depoet våknet til liv, mens motorer ruset og duret, og frivillige fra hele Rømskog tuslet ut i løypene, slo det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er, som familie. For til tross for et relativt lite nettverk, til tross for en liten familie, så stiller vi altså likevel med et fullt team. I hengeren finnes det ikke sprett nye crossere, kjøredressen er lappet sammen med nål og tråd, og støvlene er arvet, godt brukt og limt i sålene. Men det gjør ingenting, for vi, til tross noe begrensede midler, er en  liten sammensveiset gjeng, med et felles mål. Idrettsglede.

 

( Det betyr så lite at utstyret er gammelt, når heiagjengen er verdens fineste. )

 

Og da startskuddet gikk, og poden gasset ut på første etappe satt en storebror hjemme og snakket med lillebror i telefonen. Lillebror som er ikledd ei arbeidsbukse med lommene fulle av verktøy, klar for å trå til om noe skulle skje. Potte tett av forkjølelse satt morfar hjemme på Sørumsand og fulgte rundetidene på nettet, mens han rapporterte til en noe nervøs mamma som befant seg midt ute på et jorde, med gjørme opp til øra. I depoet sto pappaen med verkende arm og krysset fingrene, langs løypa stod en smånervøs og stolt bestefar, og en stor kameratgjeng og heiet, og der ute, i det ene gjørmehullet etter den andre, over jorder, stein, skog og kratt, gjorde poden det han hadde kommet for å gjøre, det han har trent til i hele vinter. Han kjørte så leirspruten stod, og krøllene flagra. Gjennom til sammen 13 fartsetapper kjempet han med hud og hår, med knall og fall. Han satt fast i leira, og mistet tid. Kjørte seg inn, for så å miste festet, og ligge paddeflat under sykkelen midt i skogen. Hofta var skrubbet og blå, albuen klemt og hoven, og fingrene kalde.

 

( Når kroppen er øm, og crosseren er mer leirete enn en gjennomsnittlig potetåker, da er det godt gjort å hente frem de siste kreftene. )

Førsteplassen glapp med bare noen sekunder. Det gjør ikke noe. For etter mange timer med slit og strev, kjørte han inn til en meget respektabel 2. plass, av totalt 34 førere i hans klasse, og selv om han så veldig gjerne skulle stått øverst på pallen, var det en veldig glad og fornøyd pode som kunne ta imot årets første pokal, på premiepallen.

 

 

Og akkurat da, da han stod der og smilte med pokalen i hånda, i det sola endelig tittet frem mellom skyene, da kjente jammen meg denne mammaen et par gledestårer på bollekjakan. For den andreplassen, den er så fortjent. Her ligger det mange timer med iherdig egeninnsats bak. Utholdenhets og styrketrening, taktikk og teknikk. Bak denne andreplassen står et bittelite team. En mamma og en pappa, noen fine hjelpsomme kompiser, og en brødregjeng som heier hverandre frem, og som virkelig gleder seg på hverandres vegne.

 

 

Og helt til slutt, nå som jeg likevel sitter her og tørker litt snørr og stolte gledestårer, så må jeg, på vegne av hele denne familien, bare nok en gang få takke alle som velger å støtte Nordvang motorsport. Alle som har vippset, og alle som har valgt å gi akkurat Nordvang Motorsport sin grasrot andel. Det betyr så uendelig mye. En dråpe i havet for de store lagene og foreningene, men for oss utgjør det forskjellen, og det er takket være dere at poden kunne stille til start i akkurat denne NM runden. Det gledes! Virkelig! Tusen, tusen takk.

En bedre start på sesongen kunne vi ikke ønsket, og nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.

 

Tusen takk!

Mopedligaen. Et like sikkert vårtegn som hestehoven i grøfta, og linerla på tunet. De poppet frem som perler på ei snor (mopedistene altså), flere og flere for hver vårdag som gikk. Først kom de mest etablerte pøblene, de som tok lappen i fjor og allerede hadde en sesong med breisladd og bensinforbruk bak seg. Så kom årets kull. En etter en, nye for hver dag, etter hvert som de fylte 16 og bestod teoriprøven.

Som jeg fryktet dem! Mopedligaen. De tøffeste av de tøffe. Det ene øyeblikket var de som alle andre. Vanlige tenåringer med steinvaska Levis bukser med høy brettekant, stripete Ball genser i blasse pastellfarger, nok hårspray i den høye panneluggen til å alene forårsake hull i ozonlaget, og en felles frykt for gymlærer Brubak. Men så fikk de mopedlappen, og alt ble forandret. Det var som om de en etter en “joinet” en hemmelig klubb, og ble fryktløse over natta. For med blodtrimma Suzuki TS 50x fulgte en ny æra. Plutselig skulle Levis buksene klippes og rives i alle bauer og kanter, til de knapt hang sammen i restene av en buksesmekk og en innersøm. Pastellfargede Ball-gensere skulle dekkes av sorte skinnjakker med nagler, eller ei litt posete olajakke med lommer store nok til å romme ei feit lommebok med midlertidig kjørebevis, passbilder av alle vennene dine, Pusur skoledagbok, ei pakke Hubba Bubba, og en diger pumpeflaske Clynol hårspray, for å rette opp i hjelmsveisen og rottehalen ved eventuelle kjørepauser. Frykten for gymlærer Brubak forsvant som dugg for solen så fort de fikk lappen.

Igjen satt jeg. En kvistete, hengslete tenåring med nyføna kjøpekrøller. Hun som enda ikke på langt nær var komfortabel med de stadige forandringene i den hormonelle tenåringskroppen, og som i et forsøk på å få en 180 cm lang hengslete kropp til å fremstå som liten og nett gikk foroverbøyd som en skadeskutt elg. Hun som ikke hadde råd til pastellfarget Ball-genser, og som fikk kjeft da hun i et desperat forsøk på å være som “alle andre”, klippet opp ei sprett ny olabukse til det ugjenkjennelige med ei sløv kjøkkensaks. Hun som fremdeles fryktet gymlærer Brubak, og som var livredd for den fryktløse mopedligaen.

 

( Når du er 15 år, en meter lenger enn alle vennene dine, og den eneste uten stripete pastellfarget Ball-genser. 90 tallet altså…savner det ikke så veldig! )

 

Åh, som jeg fryktet dem. Disse tøffingene, de kuleste av de kule. De som stod på “Grillen” kveld etter kveld, med mopedene parkert på rad og rekke. Noen dro på bakhjulet nedover Jentoft-parken, andre stod på stasjonen og holdt utkikk etter lensmann Hestvik. Han som var kjent for å hytte med pekefingeren, og heve stemmen om han oppdaget en breisladd for mye. De erfarne fjorårsmopedistene kjørte ned til Kuskerudnebben for å kline med hverandre. De bytta på litt. I April klina Rånåsfossgutta med Blakerjentene. I Mai var det gutta fra Lørenfallet sin tur, mens gutta fra Rånåsfoss sjekket smårips fra Sørumsand. Og sånn gikk sommern, og innen høsten hadde alle klina med alle på rundgang, bortsett fra meg.

Hun som ikke hadde lappen, hun uten pastellfarget Ball-genser, og med ei bukse som mamma hadde lappet sammen med stoffrester fra gardinene Tante Mariann hadde på hytta, fordi “snille piker” ikke hadde fillete bukser, hun satt fremdeles ukyssa hjemme på jenterommet og ønsket seg snø i september, så mopedligaen skulle parkere doningene, og den trygge verden skulle vende tilbake.

 

( Når det stod en slik skummel doning på annenhver gårdsplass til hver fryktløse fjortis i hele bygda. Da var det vår. )

 

Jeg unngikk den skumle mopedligaen så godt jeg kunne hver vår, og senket skuldrene hver høst. Ble kanskje litt mer avslappet til de fryktløse jo eldre jeg ble, men fremdeles, i godt voksen alder kunne jeg titte bort på ungdommen med hullete olabukser og mopeder, og tenke at der, der står de fryktløse. De respektløse, unge lovbrytere med lite respekt for trafikkregler og gymlærere.

Og sånn gikk årene, med en litt hoven holdning til de unge bråkmakerne, helt til jeg en dag befant meg i sofaen på venteværelset på biltilsynet, med nervøs mage og fingrene krysset, for at mine egne poder skulle bestå teoriprøven, og endelig få lov til å kjøre moped. Og slik var det jeg møtte meg selv i døren. For i skrivende stund har jeg to fine gutter med hvert sitt flunkende nye førerkort, som til stadighet prutter rundt på bygda på hver sin “pill råtne” doning av en moped. De lakker og mekker. Garasjen og gårdsplassen fylles opp av den ene mopedisten etter den andre. Ungdommer, unge voksne jeg har kjent siden de var søte små førsteklassinger med dinosaurer og enhjørninger på genserne, og mistet melketenner oftere enn de byttet underbukser.. Sammen med kameratflokken, barndomsvennene, stiller de opp syklene på rad og rekke borte på “Grillen”. De ruser motoren, og legger inn en og annen breisladd da de kjører inn på gården om kvelden. I stuevinduet står pappaen og hytter med fingeren, akkurat slik som lensmann Hestvik i sin tid gjorde da han selv spolte opp grusveien inn på feltet i Lørenfallet.

 

( Når du vrenger livmora tre år på rappen, og 16 år senere innser at dine egne avkom er bygdas største rånere. #DenFølelsen )

 

Jepp, for måsamannen, mitt livs store kjærlighet, kanskje den mykeste, stilleste og snilleste mannen i verden, var i sin tid en av de fryktløse jeg så desperat prøvde å unngå, og alle mine fordommer har regelrett hoppet opp og tatt et kraftig jafs av min egen bakdel. (Metafor for “biti meg i ræva!” ) For jeg ser det jo nå, alle disse mopedistene jeg i alle år var så redd, de jeg har antatt å være fryktløse villmenn og villkvinner, de er kun en gjeng flotte ungdommer helt i startgropa av livet, som endelig får kjenne litt på frihetsfølelse og uavhengighet. Og uansett hvor kule de måtte være, hvor hullete buksene er, eller hvor mye eksospotta bråker og ryker, så er de fine folk. Fine ungdommer, alle med sine utfordringer, og sine styrker. Unger som takker for maten, gruer seg til matteprøver, og som motvillig tømmer søpla bare du maser lenge nok. Ikke fryktløse eller skumle i det hele tatt. Bare unge mennesker som tar små, forsiktige steg, og en liten breisladd, ut i voksenlivet.

 

( Tenk at jeg var dødsredd denne fryktløse mopedisten… Lite visste vel jeg at han et snaut tiår senere skulle befrukte meg i hytt og pine! )

 

Det tok meg syv sett kjøpekrøller, en oppklippet olabukse, og bare 41 og et halvt år å finne ut av det lissom…