Testosteriør.

Da jeg kom hjem fra jobben i går var humøret akkurat like fint som vårsola som skinte inn gjennom stuevinduene, og kastet lekne skygger på alle veggene i stua. Vårsola gjør noe med tiltakslysten og kreativiteten, det er helt klart. Og med vissheten om at ettermiddagen enda var ung, at en ubrukt fridag var i vente, og at sola laget dansende skygger og fargespill hjertet av huset tok jeg frem skurefille og støvkost, og vrikket stive hofter rundt i kåken til smektende rytmer av Tina Turner, mens jeg san “Simply the best” av full hals, og rengjorde kriker og kroker, helt frivillig.

 

( Når vårsola danner dansende skygger i hjertet av måsahuset, og livet leker. )

Fint lite gleder meg mer enn vissheten om at huset er rent. Da slapper jeg virkelig av. Lukten av grønnsåpe er like avslappende som et stykke napoleonskake. Eller en brownie med salt karamell og ristede nøtter. Eller en fotmassasje. Eller iskald Pepsi Max. Eller George Clooney. Eller en bukse med strikk i livet. Ok da, så er det flere ting som er avslappende, men et rent hus er i alle fall høyt på lista.

Og i det rom for rom ble rent og relativt støvfritt, kom lysten til å rydde litt ekstra også. Stæsje litt, flytte om litt på saker og ting. Bare fornye litt med det man allerede har fra før. For selv om måsahuset er i overkant lite, og mulighetene ikke er mange, er det likevel lett for en interiørfrelst å la seg lokke av mulighetene for små ommøbleringer i ny og ne, om enn bare på et par kommoder, eller på et pyntefat på benken.

Og slik gikk det til at småmøbler og litt inventar av ymse slag en mandag ettermiddag byttet litt plass i måsahuset, til undertegnedes store glede.

Men en kvinnes glede kan fort bli en manns sorg, og med intet mindre enn fire testosteroninfiserte mannfolk i huset er det vanskelig å glede seg lenge over små forandringer, for enkel forskning tyder på at mannehjerner ikke like enkelt takler forandringer, selv ikke de som kun innebærer forflytning av en og annen lysestake, og redebyggingen jeg var så fornøyd med i går ettermiddag, er under et døgn senere alt annet enn instagram-vennlig. Godt jeg ikke er interiørblogger, si!

 

I går. En relativt støvfri kommodetopp. En liten samling av nytt, gammelt og enda eldre. Oldemor og oldefar fra Danmark, i en ramme mormor fikk i konfirmasjonsgave. Vakreste lille hånden til vesle tantejenta, favorittlampen, lykter fra den fine butikken til Mona, og en plante det er vanskelig å ta livet av.

 

 

I dag. Et musikkstudio for “wannabe” rappere med fancy oppheng til øreplugger og headset.

 

I går. Et hjemmesnekret fat med favoritter fra alle verdensdeler.

 

I dag. Et garderobeskap for en gjennomsnittlig møkkete mekaniker med lyssky øyne.

 

I går. En trappegang som trenger et strøk maling, men som likevel var ren og fri for sko, tøfler, skolebøker, gymbagger og alt annet som vanligvis samler seg på trinnene.

 

Det tok ikke lenger enn et halvminutt før bevissanking i form av fotografering ble ødelagt, før en røytende pusekatt saboterte fotoshooten, og gnei den møkkete katteræva over tregulvet.

 

Så kom minstepoden i litt for stor fart fordi han hadde stjålet en ferdigsmurt lefse fra kjøkkenbenken, og prøvde å skjule bevismateriale ved å løpe opp trappene for ikke å bli oppdaget, i det han snublet i katta som gnei den møkkete puseræva over tregulvet. I hjørnet nederst til venstre skimtes crosshjelmen som den mellomste poden på daværende tidspunkt var i ferd med å slenge fra seg på en hvilken som helst ledig plass.

 

I dag. Alle tre podene og pappaen har glemt hvor knaggrekkene befinner seg, og har vilkårlig slengt fra seg det aller viktigste arbeids og kjøreutstyret der det måtte passe.

 

I går. Kommoden i gangen trenger og et strøk maling, men har sin naturlig slitte sjarme etter år med bruk, og favorittenglene, en gave fra en god venn i USA pryder tippoldefars gamle verktøykasse, som kommer til sin rett under speilet.

 

I dag. Det var tydeligvis ikke mer plass på gulvet til diverse arbeidsklær og kjøreutstyr.

 

Og selv om jeg sitter her, og rister på hodet av hvordan jeg har feilet totalt som mor, som ikke engang har klart å oppdra gutter og gubbe nok til å sette pris på et ryddig og rent interiør, må jeg jo bare le litt også…..

 

 

For hvordan skal jeg klare på oppdra gutteflokken, når jeg ikke engang kan oppdra katta?

Og jeg vet jo at det er sant, som folk sier, at om noen år, når gutta har forlatt redet, og huset kjennes altfor stille, så vil jeg savne det.  Savne støvet, og savne rotet. I mellomtiden sitter jeg her i sofaen og blogger, mens jeg hytter med pekefingeren og beordrer den ene testosteronbomba etter den andre rundt i måsahuset med hver sin støvklut, og peker på hva som skal hvor. En gang i fremtiden skal jeg nok kose meg med rent og ryddig interiør, men i mellomtiden, og akkurat i dag, nøyer jeg meg med fire mannfolk som gjør sitt beste. Jeg kaller det testoseriør.

15 kommentarer
    1. Kan skrive under på at du kommer til å savne gutta den dagen de er flyttet ut! Men den bedre halvdelen blir nok å rote litt skal du se! Jeg har en bedre halvdel som har lagt verktøy og ditto annet på gjesterommet som jeg egenhendig har vasket og skrubbet, kasta ting og makulert papir. Nå er det i orden, men verktøyet. Irriterer meg grønn, og så får jeg kjeft når han ikke finner det fordi han har glemt av hvor han la det!
      Du så koselig det er i måsahuset, og ja vi takler det meste både mannfolk og katt.

    2. Her har alle ungene flytta ut, så har ikke de å skylde på lenger når trapperekka er full av brukte klær som BARE skal brukes litt til før de går i vasken 😉 Må bare innrømme at kjerringa her i huset e litt ustrukturert i hvor ho slenger fra seg ting 🙂

    3. Anonym: Så lenge huset er fult av tenåringer kommer jeg aldri til.å innrømme at også jeg er et rotehode… For det er jeg 😉

    4. Jeg veit ikke helt jeg, jeg syntes det var godt når de to eldste flyttet ut. Ennå bor minstemann på snart 16 her, men jeg tror ikke det blir så tomt om en tre års tid da hun skal studere heller. Man kan jo bare dra på besøk til de som har flyttet ut og “rote” litt hos dem så får de en forsmak på familielivet med barn i hus 😉 Jeg nyter nå stillheten og mankoen på alt rotet ennå i alle fall…

    5. Lillian: Det er egentlig ganske herlig å høre. Jeg er redd hverdagen uten unger vil bli kjedelig, men gleder meg allerede til den ekstra plassen 🙂

    6. Som alltid er det lett å kjenne seg igjen her, Janne 😂 Jeg har hatt DEN vårrengjøringen hjemme, fordi jeg i skrivende stund er på sykehuset med et nyfiksa kne. Tanken var å komme hjem til fortsatt grønnsåpelukt, støvfritt og ryddig hus. Men mine testosteronbomber ble ritt rare i ansiktet da jeg sa at jeg gleder meg til akkurat det, de måtte visst forte seg hjem etter sykebesøket 🤔 Og jeg må si meg enig med Anne Berit over her angående katta – helskjønn! Og det sier jeg som har hund! Ha en fortsatt nydelig mai-uke!

    7. Jøss, har du tenkt bli interiørblogger du da ? Ser slik ut. Når det gjelder mannfolk så må du være streng jeg får rote så mye jeg vil i kjeller’n. Nå har jeg jo fått hovedansvaret for heile huset og det er veldig oppdragende. 😉

    8. atlelundhaug.no: Hehe. Det er bare så merkelig hvordan hver pyntegjenstand plutselig får ny funksjon som oppbevaring for diverse småplukk… BESTANDIG. Tror neppe jeg har noen fremtid som interiørblogger. Har altfor lite hus til at det holder til mer enn et innlegg eller to 😉

    9. Med en «voksen» mann i hus, som har pynta toppen på vitrineskapet i stua med to basselementer i x antall år, samt innerdelen av ei bildør og et motordeksel fra tiden med konkurransebil, som jeg fikk lov å bære ut i garasjen før jul, så kan jeg relatere til denne. 😂😂😂

    10. Ann Kristin: Hahaha! Begynner å lure på om dette er et kjent trekk hos menn med en noe overutviklet form for motorinteresse 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg