Har du noen gang gjemt deg godt inne i folkemengden, tittet opp på menneskene rundt deg, og tenkt at de alle er bedre enn deg? At de kan noe du ikke kan, tør noe du ikke tør?
Akkurat det jeg skal skrive nå kjennes litt vondt. Litt skummelt å dele, kanskje til og med litt flaut. Men så stopper jeg opp litt, trekker pusten og hever hodet, og tenker at av alle mennesker i hele verden, så kan det umulig være bare jeg som av og til kjenner det slik. Jeg sier av og til, for denne følelsen er ikke konstant. Den er mer som en følgesvenn, en som har kjent meg siden barndommen, og som av og til stikker innom. Ikke så ofte. Mer og mer sjelden de senere årene, men som like fult, når den stikker innom, slår meg litt ned i støvlene. Stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok. Bra, men ikke bra nok. Stemmen som får deg til å kjenne deg liten i voksenverden.
De som har blitt kjent med meg i godt voksen alder tror ikke på meg når jeg forteller at jeg var sjenert som liten. Jeg var det. Så sjenert at det til tiden nesten gjorde fysisk vondt. Jeg gruet meg lenge i forkant til ting jeg ikke hadde noen kontroll over. Trivdes best i den lille leiligheten i Jernbanegata i Lillestrøm, hjemme sammen med mamma. Var tryggest når jeg kunne sitte på steinhellene ute ved smijernsporten om ettermiddagene, og vente på pappa når han kom hjem fra jobb. Livet var best når vi var sammen, den lille familien. Jeg elsket de stille og rolige hverdagene, og kjente på en uvelkommen uro i nye situasjoner. Ting andre synes var spennende, synes jeg var en utfordring. Jeg vet ikke engang om mamma og pappa var klar over det, kan ikke huske at jeg noen gang sa det med klare ord.
( Førsteklassing, og lykkelig uvitende om alle voksenlivets utfordringer. )
Barneskolen var fin. Jeg fikk alltid rom til å bare være meg. Fikk lov til å være stille, ble likevel sett. Hadde en fantastisk flink lærer. En dreven og godt voksen dame som evnet å se hver elev for den de var, og som hentet frem det beste i oss alle. Den dag i dag vet jeg at hun så noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaget enda.
( Når man i ettertid ser at “frøken” så mer potensiale i deg, enn du selv gjorde. )
Ungdomstiden var også fin. Utfordrende, slik som de fleste tenåringer føler det, men likevel fin. Jeg var fremdeles sjenert, snakket sjelden høyt i skoletimene, rakk ikke opp hånden i frykt for å svare feil. Likevel var jeg lykkelig i min lille gruppe med gode, og nære venner. Var virkelig heldig sånn, og fant min plass i en fin liten gjeng med jenter, en gjeng hvor ulikhetene våre gjorde oss både sårbare og spennende på samme tid. Vi fant ekte vennskap tidlig, og det vet jeg, for de er fremdeles mine beste venner, den dag i dag.
Det var ikke før jeg begynte på videregående jeg kjente at ting løsnet litt. En norsklærer som ga gode tilbakemeldinger på tekster, en som pushet meg til å lese høyt i timen. Teatergruppa på Blaker. Et sted der vi fikk blomstre, vi ungdommene som satt inne med en trang til å dele. Jeg var ikke bedre enn alle de andre, ei heller dårligere. Jeg var bare endelig bra nok, og det kjentes så fint.
Og så blir man voksen, tar voksne valg. Det gjorde jeg også. Følte at det å kjøpe hus, betale ned gjeld, jobbe, lage middag, være kjæreste, få barn, være mamma, det var veldig voksne ting. Likevel, oppe i alt dette her, kom stadig tankene om at selv om jeg gjorde det bra, var det alltid noen som gjorde det bedre. Det er så vanskelig å forklare, for det er jo ikke sånn at alle andre var bedre fordi de betalte mer gjeld, hadde større hus, var en bedre kjæreste eller hadde flere barn. Jeg vet jo det. Så hvorfor følte jeg det slik da?
Så fort ungene begynte på skolen tok jeg et bevisst valg på å “være synlig”!. Ikke for min egen del, men for ungenes. Jeg takket ja til så mange verv jeg kunne. Jeg har vært klassekontakt så godt som alle år jeg har hatt unger i grunnskolen. Har sittet min periode i FAU, tatt på meg ansvar for grupper i 17 Mai komiteen, og takket ja til å holde taler på avslutninger. Alle disse tingene jeg gjør med glede, og skrekkblandet fryd. For her hjemme er jeg trygg. Trygg på meg selv. Vet at jeg duger som mamma, som kone. Vet at selv om huset er trangt, så er det et hjem. Mitt hjem. Vet at jeg gjør en god jobb på arbeidsplassen. Vet at jeg har gode venner som bare er en tekstmelding unna, og at jeg har familie som heier på sidelinja.
( Når man er voksen, men likevel leter etter selvtilliten i et filter på instagram… )
Men ute blant folk, i den store mengden, kan jeg altså fremdeles kjenne meg så innmari liten i den voksne verden. En sånn indre uro, den litt leie følgesvennen som plutselig dukker opp og rister litt i selvtilliten. En litt sleivkjefta kommentar fra mennesker som ikke burde ha noen som helst betydning for meg kan få meg til å stille spørsmål ved meg selv som mamma. Få meg til skamme meg over et bad som roper etter oppussing, være flau over å ikke ha tatt enda høyere utdanning. Være enda mer voksen, med stålkontroll på voksenlivet.
Den siste tiden har jeg fått en del tilbud, noen muligheter jeg ikke har hatt tidligere. Små ting altså, ubetydelige for alle andre enn meg. Muligheten til å bidra med noe, snakke i litt større forsamlinger. Når det første tilbudet kom ristet jeg på hodet. Tenkte av gammel vane at dette var tøys, at jeg var det desperate sistevalget. Hva kunne jeg bidra med liksom? Så kom det enda et tilbud. Noe liknende. Snakke foran en liten gruppe mennesker, by litt på meg selv. Fremdeles skummelt. Hvorfor meg, liksom?
Så tikket det inn enda to liknende tilbud i går ettermiddag, og jeg brukte kvelden til å snu litt på egen tankegang, riste av meg den følgesvennen som sier jeg ikke burde. For pokker heller. Jeg er 41 år gammel. Midtveis i livet, (forhåpentligvis) og jeg har ikke lyst til å sitte her og tenke at jeg ikke burde, fordi alle andre sikkert er litt bedre. Så i dag, sånn litt utpå morraskvisten, tok jeg enda et lite skritt ut i voksenverden, og takket ja til noe jeg egentlig ikke tør. For hvis andre har trua på meg, hvorfor skal ikke jeg ha det da? Jeg er da voksen, for pokker!
( Voksen, tross alt. )
Carpe Diem lissom, grip (den fordømte) dagen!
Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det Janne! Vit at du er god nok! Heier på deg fra sidelinja!
Eva: Jeg tror jeg bare skal hoppe med begge bena 🙂 Tusen takk!
Jeg tror nok de aller, aller fleste av oss har lignende følelser, både i barndommen, ungdommen og også i voksenlivet. At alle andre er flinkere, penere, fornuftigere, tøffere, modigere og voksnere….Jeg synd det høres ut som du slett ikke lever i en liten lukket boble av en verden, med alle de vervene og alt det du er med på. Jeg når deg ikke opp til knærne engang, jeg, som aldri har takket ja til noe sånt. 🙂
Lykke til med oppdraget du skal ta fatt på! Føler meg temmelig sikker på at du klarer deg veldig bra! 🙂
Akkurat sånn er det. :o) Jeg er temmelig introvert, men med de riktige menneskene så er jeg frempå, sosial og aktiv. Som på arbeidsplassen blant gode kolleger. Men det tok meg mange år å innse at introvert er like bra som ekstrovert. Det skjedde på et foredrag i regi av Fagforbundet (!) om introverte og ekstroverte på arbeidsplassen (eller noe sånt). Husker det som det var i går (det er vel 8 år siden kanskje), der satt jeg og lyttet til det den gamle foreleseren snakket om, han bød på seg selv, skikkelig introvert kar som sprudlet og fortalte om alvor med stor humor. Plutselig slo det ned i meg – jeg er ikke mindre verdt selv om jeg er introvert! At man skal bli over 40 før man skjønner det er nesten en skam.
Du er kjempetøff Janne – jeg er helt sikker på at du klarer dette med glans! :o)
Magni: Tusen takk. Jeg har en hel sommer på å “kvinne meg opp”, så det skal nok gå bra. Og alle vervene jeg har tatt, har vært med en bismak i munnen, helt til jeg bare hopper i det. Det har vært både lærerikt og gøy 🙂
Endelig er du DER—!!!! Men den gamle stemmen ligger der på lur og dukker nok opp igjen . Da får du bare si at du er opptatt med å være voksen. LYKKE TIL VIDERE— og ikke glem å være barnslig iblant.
Anne Berit: Ja, tenk at det skal ta oss over 40 år å forstå det som burde vært åpenbart hele tiden. Bedre sent enn aldri da, det er helt sikkert. Ønsker deg en nydelig dag 🙂
Ellbjørg: Hahaa! Så herlig! “Jeg er litt opptatt med voksenting akkurat nå, vennligst prøv igjen senere.” Det skal jeg definitivt si! Og tusen takk. Barnslig kommer jeg alltid til å være, det er jo det som holder en ung 😉
Kjenner meg så veldig godt igjen! Og det har holdt meg tilbake lenge. Det tok meg også over 40 år å finne ut at jeg er bra nok akkurat som jeg er, og at man innimellom (eller kanskje ofte) bør tørre å hoppe inn i nye utfordringer med begge beina. Uten å bry seg om hva andre måtte si eller mene. Og det gir en ny type trygghet og glede.
Det høres ut som det skjer spennende og positive ting hos deg om dagen. Og jeg er helt sikker på at du takler alt du måtte begi deg ut på med glans! LYKKE TIL!
Hei Janne.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver. Jeg vokste også opp som en stille sjenert jente. Jeg har søsken, men de var nok langt mer utadgående enn meg. I dag kan jeg ta ordet i en forsamling hvis jeg føler meg trygg. Og når jeg virkelig mener at noe bør bli sagt så sier jeg også noe når jeg ikke føler meg trygg (men da rødmer jeg og jeg kan slite litt med å få frem hele poenget mitt).
Liker så godt å lese bloggen din for da få jeg litt følelse at jeg fortsatt har litt kontakt med en barndomsvenninne som dessverre har trukket seg vekk fra verden. Hun var like rapp i kjeften som deg 😉
Jeg vil gi litt mer faan, men det er ikke alltid lett. Og så finner jeg det så mye mer artig å være litt barnslig enn dette voksne greiene. 🙂
Det er rart med den barndommen. Tror ungene er sjenerte eller veldig frampå når de vokser opp. Få som er i midten. Gamle folk angrer stort sett på de de ikke gjorde, ikke det de har gjort. Det ser de på som erfaring. Det er stort sett mellom ørene alt sitter. Så har en trua så er det utrolig hva man får til. Lykke til, regner med vi blir informert etterhvert 😉
Lillian: Ja, det er noe med det. Lettere å angre på det man ikke har gjort, enn det man har gjort. Dette er ingen stor greie for andre, men jeg er bedt om å holde noen foredrag. Ikke bare ett, men fire. For meg er det ganske stort 🙂
Marit: Haha! Ja, å være barnslig har helt klart mer for seg en å være voksen, hva det å ha det artig angår. Jeg kan også godt ta ordet i forsamlinger, men så er det noe med den usikkerheten som enten kommer i etterkant, eller den irriterende følelsen av at det jeg skal si ikke er viktig nok, i forkant. Kjempedumt, for jeg tenker jo selv aldri slik om andre som tar ordet. Jeg synes jo stort sett bare de er tøffe som tør!
Fotokjerring: Helt enig med deg. Å tørre gir en trygghet, og mestringsfølelsen i etterkant er absolutt en erfaring å ta med seg. Heia deg, og heia meg!!
Igjen Janne! Tusen takk! For et innlegg som rører meg helt inni hjerterota! Kan jeg si at det er en styrke? Da står man jo egentlig med begge bena godt plantet på jorden, man er jo da seg selv på godt og vondt og er dønn ærlige og de menneskene er jo de beste å forholde seg til😀 vi må tørre å være litt svake for å finne igjen vår egen styrke💪🏼 Det er sterkt å kunne være svak og innrømme det😀 jeg tror vi alle noen ganger har det slik, for vi er jo forskjellige men jeg tror ikke de som har mer enn både deg og meg i kapital nødvendigvis er noe lykkeligere, er ikke alt som kan kjøpes for penger! Det samholdet dere har i familien kan enhver riking misunne dere😀😀 stå på og vær deg selv, du er best på det! Lykke til med det du har takket ja til! Og håper vi får oppleve det vi også😉
Arianne: Tusen takk Arianne. Nei, penger og lykke hører nok ikke nødvendigvis sammen, likevel er det lett å trekke konklusjoner mellom de to. Liker det du sier, at det ligger styrke i å tørre å vise svakhet. Mye sannhet i akkurat det 🙂
Hopp fine du, HOPP!!
Gjør det for deg selv og gled deg! Fordi du fortjener det👍🏻Du er god som gull med bonus på✨
Hilsen en annen som skjønner😉
Jeg var sjenert og stille gjennom hele barne- ungdoms- og videregående. Veldig stille, Blomstret mer opp i studietida på høgskolen. Som voksen har jeg tatt mer og mer plass – noen mener kanskje til tider litt mye?
Jeg er den som står på barrikadene for andre. Som tillitsvalgt og lokalpolitiker. Men veien dit har vært lang.
Jeg husker læreren i 5. klasse som mildt bestemt tok armene mine som var knyttet sammen foran ansiktet der jeg sto skjelvende oppe ved tavla, og dro de ned langs siden. også. “Jeg vet du kan det du skal si – så ikke gjem deg”
Jeg svarte feil på et spørsmål i historietimen i 8. klasse, Jeg streberen med hånda oppe på første rad. Det var siste gangen jeg rakk opp hånda i timen.
Jeg presset meg til å snakke i en forsamling. Ikke g frem, Ikke reise meg, bare komme med en kommentar i et møte med over 50 mennesker -og holdt på å dø av skrekk som 30 åring.
Jeg entret litt vel provosert talerstolen på et landsmøte i fagforeningen min, og måtte holde meg fast i talerstolen for ikke å besvime da jeg så hvor mange det faktisk satt i salen. (Etterpå gikk jeg på do og spydde.)
Nå har jeg vært mange ganger på kommunestyrets talerstol, selv om jeg bare er vararepresentant. Jeg har holdt tale ved minnesmerke over de falne i parken en 1.Mai. (Det var litt vel utenfor komfortsonen, men jeg vokste på det.) Jeg har stilt som ordførerkandidat for et lite listesamarbeid på venstresida med alle de møtene og debattene det medførte. Jeg entra talerstolen på Rødt sitt landsmøte tre måneder etter at jeg meldte meg inn i partiet og sa at en av veteranene tok feil (Du kunne høre en knappenål falle etter den åpningssetningen)
Så ta utfordringene. Hvis det føles riktig- kanskje skummelt, men ikke helt feil.
Jeg har et motto som sier at det er utfordringer litt utenfor komfotsonen som gjør at du vokser. Og tro meg. Når du har overvunnet frykten og klart det, får du en enorm mestringsfølelse. Så HOPP i DEt
Majamor: Tror jammen jeg skal ta sats med begge bena 🙂
Brit: Dette var oppmuntrende lesning. Takk for inspirasjon og gode ord! Du er tøff!!!
Så veldig godt beskrevet , og jeg er helt sikker på at svært mange gjenkjenner de samme følelsene og trenger jage bort dumme ….bedre enn meg -tanker.
Fortset med å “kjefte ” litt på deg selv. Så flott du tør, det kommer helt sikkert gå bra!
maiken: Tusen takk. Akkurat nå kjennes det ihvertfall veldig riktig å våge noe nytt 🙂
Så flott!
Grip (den fordømte) dagen!!!
Vi er nok mange som kjenner oss igjen…………….. Bra! Det er godt å kunne våge noe nytt 🙂
Dette med å stikke seg frem…………….. når jeg har stukket meg frem har jeg bare lyst å stikke hodet i sanden for jeg føler meg dum – janteloven lever…………………..
Men, vi har jo bare dette livet – og jeg vil gjøre mest mulig ut av det 🙂 Om det så er å stikke meg litt frem med det vere seg blogging og deling av innlegg og andre ting – så JA! Here we come!
Det er bare å stå på!
Sier jeg som nok hadde takket nei også til i tredje runde eller noe før jeg sa OK 🙂
Jeg har også holdt mine taler – ledet 17. ami fester og julefester – hoppet i det……….og det har gått bra 🙂
Jeg heier på deg jeg – du HAR noe – og du er dyktig med skribleriene/innleggene dine – herlige og engasjerende og fengende 🙂 Og du tegner 🙂 Jepp! Go for it!
Som du kanskje har forstått på alle kommentarene du har fått, så er du langt i fra den eneste som føler på dette. Jeg er med i samme klubben jeg også 😉
Men jeg har også øvd på å dempe dette. For det er mulig å snu det 😀
Hver eneste dag… fordømte dag har faktisk et snev av håp vet du. Hver fordømte dag kan du faktisk ta nye valg å våge litt. Trenger ikke å være det de store greiene, men bare litt. Til slutt bygger du opp deg selv å før du vet ordet av det så går du foran som et eksempel for de som ikke helt har kommet så langt.
Krysser fingrer og tær for deg. 😀
Gunn: Så sant, så sant. Det er jo ingen som snur slik tankegang for deg, om man ikke gjør det selv 🙂
Etdiktomdagen: Nemlig. Det går jo som regel bra, bare man våger. Som man sier, enten går det bra, eller så går det over 😉
Takk!
Takk for at du deler!
Takk for at du er modig!
Takk for at du er akkurat deg!
Takk og lov at det finnes flere som kan mestre å sette seg fast i sine egne solbriller eller vaske hendene med ketsjup! 😉
Jeg har nylig vært i de samme kvalene om å holde foredrag; men så kom jeg på ordene til en kordirigent jeg hadde: Hun spurte om jeg ønsket å opptre med solo på en konsert vi skulle ha. Og jeg svarte eplekjekt “Om du har en mirakelkur mot sceneskrekk så”. “Det har jeg!” svarte hun.
“Gjør det mye og gjør det ofte! Det blir bedre etterhvert!”
Påfølgende konsert hadde jeg 4 soloer.. 😆
Ragnhild: Herlig! Ja, jeg har trua på det, at selv det nye og skumle kan bli en vane. Takk for gode ord og inspirasjon.
Tror mange kjenner seg igjen i det du skriver. Jeg også, men jeg har lært å skjule det usikre og fremstår nok oftest som selvsikker også i situasjoner som skremmer vettet av meg. Godt ingen ser innsiden! 😀
Jeg synes du skal kaste deg ut i det. Sikker på at du lykkes uansett hva det er!
Stor lykke-til-klemmmmmmmm fra meg :)))