Tenk deg at du er fem år, og står i skolerekka med 60 andre barn. Mange kjenner noen fra før, mange har allerede en bestevenn, en de har gått sammen med i barnehagen. Men ikke du, du kjenner nesten ingen, men du gleder deg likevel. Du gleder deg skikkelig, for læreren din har et varmt smil, hun lukter blomster og har lyst prinsessehår, og i noen klasserom lenger opp i korridoren er brødrene dine. De har sagt de skal vente på deg i friminuttene, passe på deg, og leke med deg, om det skulle være vanskelig å bli kjent med de andre i klassen.
Tenk deg at du har blitt seks år, og at du kaster deg over leksene med stor iver, men synes det er litt vanskelig å vise klassen hvor flink du har blitt til å stave, til å lese høyt. Tenk deg at du hører dårlig, og at noen ord derfor er vanskelig å uttale. Tenk deg at den du aller helst vil leke med sier at du snakker rart! Tenk deg at du leter etter brødrene dine i friminuttene fortsatt, for de synes ikke du snakker rart i det hele tatt, og de tar deg gjerne med i leken.
Tenk deg at du er litt større enn de andre i klassen. Du er ikke den som løper fortest, du klatrer ikke høyest, og du er ikke best i fotball. Tenk deg at en gjeng på fire ler av deg i gymgarderoben. Tenk deg at du er så modig at du gråter foran læreren din, og mamma, på en foreldresamtale. Tenk deg at læreren din tar deg på alvor, og selv om du fremdeles er litt lei deg smiler du på skolen dagen etter. Du liker fortsatt ikke å snakke høyt foran alle i klassen, du hører fremdeles ikke alt som blir sagt i timene, men du jobber like iherdig med skolearbeidet likevel.
Tenk deg at du skal starte i 5 klasse, og fremdeles ikke har det du kan kalle en bestevenn. Tenk deg at du aldri helt finner den ene vennen du er fullstendig trygg på, og at du kanskje ikke enda er helt trygg på deg selv engang. Tenk deg at du fortsatt er den som ikke løper fortest, eller klatrer høyest. Tenk deg at de kuleste gutta synes din idrett er rar, og kjedelig. Tenk deg at de trygge brødrene dine nå går på ungdomsskolen, og ikke er tilgjengelig for en klapp på skulderen eller en kjapp snakkis i friminuttene, men du smiler likevel.
Tenk deg at læreren din ser alt det fine som bor i deg. Tenk deg at han ser alle kvalitetene du kanskje ikke har sett selv enda. Tenk deg at det å løpe fortest ikke lenger betyr noe. Tenk deg at læreren din forteller deg at de andre i klassen ser opp til deg fordi du er snill! Fordi du er hjelpsom! Fordi du er blid!
Tenk deg at læreren din ler av de samme vitsene som deg! At han viser at han stoler på deg, og gir deg oppgaver du ikke bare mestrer, men blomstrer av. Tenk deg at han bygger selvtilliten din uten at du egentlig merker det selv. At han, ved å tro på deg, lar deg vokse til å bli en lugn, morsom, og selvsikker ung mann.
Tenk deg at du, en gutt på 11 år, selv om du fremdeles hører litt dårlig, og kanskje snakker litt rart, står på scenen foran 500 mennesker på juleavslutningen, og føder Jesusbarnet som Jomfru Maria, bare fordi læreren din er gøyal, tenker utenfor boksen, og har trua på deg.
Tenk deg at du er 12 år, og selv om du fremdeles ikke har funnet din bestevenn, gleder deg hver dag til å gå på skolen. For det er mange der som liker deg, selv om du fremdeles ikke løper fortest. Du er bra nok, og du vet det!
Tenk deg at du sykler til skolen, den aller siste dagen i 7 klasse. Sola skinner fra skyfri himmel. Du har tresko og flanellskjorte, klar for generalprøve til kveldens skoleavslutning. Du har en pakke til læreren på sykkelstyret, i smilet ligger en beundringsverdig selvtillit, og magen er full av sommerfugler. Herlige sommerfugler, som forteller deg at du gleder deg til sommerferie, og en ny start på ungdomsskolen til høsten.
Du kommer ikke til å løpe fortest eller klatre høyest der heller, men du vet du er bra nok! For det har læreren din sagt!
Tekst og bilder er selvsagt godkjent av pjokken, so akkurat har syklet avgårde til sin aller siste skoledag på barneskolen.