jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg husker jeg satt og oppsummerte ukas små øyeblikk forrige søndag, og gledet meg over den gryende feriefølelsen fordi jeg hadde en uke med herlig og lat høstferie foran meg. Så blunket jeg, og plutselig var det søndag igjen, og i morgen er det tilbake til den berømte “striskjorta og havrelefsa”!. Eller som vi kaller det her i måsahuset, tilbake til “BH og kokosbolle”! For egentlig er det ikke stor forskjell på ferie og hverdag, bortsett fra at jeg må trøkke to utdaterte mammapupper på plass i en vattert push-up, etter at de har fått henge fritt en hel ferieuke.

Denne uka mangler det ikke akkurat små øyeblikk å se tilbake på. Sånn er det jo når man går hjemme hver dag, og rekker å pusle med litt mer enn man gjør i typiske hverdagsuker, der størsteparten av dagen tilbringes på jobb. Det er nesten vanskelig å plukke ut noen denne uka, nettopp fordi det har vært så mange.

På mandag var været litt sånn typisk innevær, og for å få mest ut av dagen, stod jeg opp når gubben dro på jobb. Man er liksom ikke like trett kl 7 om morgenen når man vet at man har fri. Mens gutta sov og nøt høstferiemodus, fant jeg frem symaskinen og startet et par syprosjekter som har ligget på vent lenge. Jeg sydde en drøss vatterte hjerter som senere skal brukes på bjørkehjerter. Nå venter jeg bare på at resten av høstbladene skal falle slik at jeg kan begynne å flette kranser. En av bestemors gamle lusekofter fikk nytt snitt, og kan nå brukes uten at det ser ut som jeg kom mer rett fra 1987….selv om gensere med den type snitt og farger ser ut til å være på mote igjen, om man skal tro reklamekatalogene fra diverse kleskjeder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Huset har tidvis vært stappet av ungdommer, og fersk gjærbakst har derfor gått unna som varmt hvetebrød… (Duuuuh, NÅ skjønte jeg lissom det ordtaket…. )

( Når ungdommen samles i sofakroken for å godte seg med fersk gjærbakst. Den beste følelsen. Bilde lagt ut med tillatelse fra ungdommen selv! )

( Skolebollefoccachia i langpanne. Når man skal fore en skokk lokal ungdom! )

Tirsdag ettermiddag røyk denne ukas påstartede slankekur, men det skjedde heldigvis ved et uhell, og siden det ikke var min skyld teller derfor heller ikke kaloriene….

( Dette med åpen munn rett ned på ei kokosbolle…at det går an å ha sånn uflaks! )

Onsdag var en dag med blandede følelser. Gubben hadde tatt seg fri for å bli med meg til Martina Hansens for kontroll av reparert fot. Mange har kanskje fått med seg at legen som for et år siden opererte foten først var litt sånn over snittet barsk og snasen, og i medisinrus og med litt mangel på sosiale antenner presenterte jeg meg selv den gangen som pornostjerne. ( Har du ikke fått det med deg, kan du lese om det HER )

Selv om jeg jeg ganske fornøyd med måsagubben gjorde jeg meg likevel litt ekstra flid med håret og maskaraen i forkant av møtet med MR.Barsking, og selv om ikke resultatet etter operasjonen var tilfredsstillende for verken meg eller Dr.Digg, følte jeg for å i hvert fall ikke være helt BH-løs og uflidd akkurat denne formiddagen. Det er bare det at å gafle i seg en berlinerbolle med løst bringebærfyll, for deretter å parkere langt unna hoveddøren og løpe 100 meter i pøsende regnvær ikke akkurat gjorde underverker for måsafruen, og en rask titt i speilet på damedoen etter å ha sett inn i de blåeste doktorøynene i hele Sandvika, samt kanskje også siklet litt ufrivillig da han masserte meg på foten, konstanterte at jeg ikke bare hadde syltetøy på skjorta OG i munnviken, jeg hadde også tidenes p**e-sveis….av regnet selvsagt, ikke noe annet! Det er “pornostjerna” si det…. Ute i bilen ventet måsagubben tålmodig , og bøy på en aldri så liten cheeseburger date på drive-in på Mc` rn på vei hjem. Måsagubben ass… ikke opererer han feil, OG han veit å fore frua med riktig trøstemat!

( Når du nettopp har vært på kontroll hos Dr. Digg, og innser at du har syltetøy på puppa, og tidenes ….-sveis! Skjønner du hvorfor jeg aldri har hatt draget eller??? )

Ukas nedtur, som ble litt morsomt sånn i etterkant var den litt ufrivillige amputeringen av øyebryn og pannelugg, da mor helte bensin på bålet, sprengte fire grillpølser og en god dose ansiktshår, samt jagde husets tre pusekatter opp i hver sin furu. Det blir lenge til neste grillings, for å si det sånn!!! Vil du vite hvorfor du ikke skal helle bensin på bål kan du finne det ut HER!

( Brent barn skyr ilden, svidd kvinne lukter vondt! Gammelt jungelord! )

Omtrent midt på natten annenhver kveld denne uka har vi blitt vekket av sånn landstryker av en katt. Jeg vil anta, ut fra vekten hans, at han hører til en annen plass på måsan der han får rikelig med mat, likevel henger han altså ute i hagen her og lager et spetakkel om kveldene og nettene. Han er lite kresen hva kvinnfolk angår, og flirter like gjerne med mor som med datter her i huset, og tar gjerne et broderlig slagsmål med Baghera, vår litt pysete guttepus. Hver kveld står han i vinduet vårt og pør om kattene våre vil komme ut og leke. Noen ganger vil de, andre ganger spiser de lassagne rester og er ikke spesielt klare for å gå ut. Da setter omstreiferen opp et furtetryne en omstreifer verdig, og furter utenfor en halvtimes tid før han vender nesa hjem igjen. Ukas kattefjes i vinduet tilhører altså ikke en av våre måsapuser, men en matglad nabokatt, som ikke ble invitert inn på middagsrestefest. Gjett hvem som kommer til å drite i blomsterbedet mitt nå lissom…

( Jasså…lassagne-reste-fest, og jeg blir ikke invitert inn…greit det, går og gjødsler tulipanløkene dine jeg, kjerring!!! )

Fredagskvelden slappet jeg skikkelig av etter mange dager med masse feriesysler, og det slo meg at jeg begynner å bli skikkelig voksen. Når det beste med fredagen er å krype under et teppe i sofaen, med god avstand til åpne flammer i form av levende lys og peis (her gjelder det jo å spare på øyebrynet som fremdeles eksisterer), en kopp te og god bok, da er du offisielt voksen.

( Når dette er fredagskvelden…voksenpoeng ass! )

Lørdagen fylte denne bloggen ett år, og selv om det ikke ble store feiringen, heller ikke  noe feiring i det hele tatt egentlig, så tok meg i å tenke på ikke bare for fort dette året har gått, men hvor masse nye “online-bekjentskaper” jeg har fått. I den anledning vil jeg rett og slett bare sende en stor takk til alle dere som ikke bare leser, men til dere som fra tid til annen legger igjen en hyggelig kommentar enten her inne på bloggen, eller på bloggen sin facebookside. Tusen takk for at dere gidder! Dere gjør meg rett og slett glad! Lørdagen ble tilbragt på nok en crosstrening, denne gangen på Rudskoen. Den mellomste og yngste poden durte avgårde over hopp og gupp i flere timer, mens mor vekslet mellom å holde pusten og hakke tenner. Å være crossmamma er slett ikke for pyser!

( Hjula på bakken??? Hvorfor det? )

Nå har vi akkurat kommet hjem fra Sørumsand der vi på etterskudd har feiret bursdagen til pappa. God lunsj, eplekake og koselig selskap. Finnes det noe bedre enn å sitte timevis rundt et dekket bord, og bare snakke om alt og ingenting. Morfar som deler røverhistorier med gutta, og spiller rockemusikk fra 70 tallet på høytaleranlegget, mens mormor dekker bord og vrikker litt skralle hofter til gitarsoloen fra Gary Moore, mens oldemor skrur ned lyden på høreapparatet og forteller om de gode gamle dager da trekkspillmusikk og gammaldans var trendy!

( Fineste oldemoren i verden, med eller uten høreapparat! Fru Fjeld blir liksom aldri gammel. )

( Morfar og måsagutta, sprek 61 åring i røde bukser! )

( Når både opphav og avkom er like ille….da er det ikke rart en stakkars blogger blir mentalt forstyrra! )

Herlig søndagsøyeblikk i fleng, og en fin avslutning på en fin høstferieuke.

Her blir det en liten tur ut i frisk luft, før vi hoper oss sammen i sofaen for film og popcorn, slik at vi sammen kan tyne et aller siste hverdagsøyeblikk ut av en allerede innholdsrik uke.

Håper du har en flott søndagskveld, og måtte den kommende uka bli full av fine øyeblikk! Det fortjener du!

Vi blogges!

Åh, så herlig med høstferie sier dem, dissa sambygdingene med hytte på Sjusjøen og Budor, og poster utallige bilder på sosiale medier av fjellandskap i nydelig høstdrakt, av røde kinn på toppen av Norge, av lodne små veskebikkjer som ligger i lyngen og tigger til seg en beta med Kvikk Lunsj, og utallige bilder av hvitløksmarinerte lammelår med all slags føkkings krydder fra hagen til Brimi, og svindyr akkevitt laget på gylne poteter og karve fra blomsterbedet til Kong Harald i slottsparken. Misunnelig??? Jeg???

Neeeeei!!! Høres det sånn ut?

Synes det er topp med hjemmeferie jeg! Her på måsan, hvor det eneste som vitner om høsten er en litt ustelt hage med langt gress og råtne lønneblader. og eimen av fis som ligger som et teppe over nabolaget som bevis på at fårikålsesongen er godt i gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Hjemmeferie… kjempefint! Blæææææh! )

Jeg var faktisk ikke like bitter når jeg stod opp i dag, men dagens hendelser, så langt (Herregud, det er fremdeles mye igjen av dagen, og det kan potensielt skje enda mer gæli!), har lagt en aldri så liten demper på humøret og den gode avslappende feriefølelsen jeg hadde når jeg stod opp.

Jeg startet dagen med litt små sømprosjekter foran symaskinen, og når den eldste poden stod opp ruslet vi sammen bort på Europris for å kjøpe en halv liter Pepsi Max til mor sjøl. Det er jo litt krise når det er tomt så tidlig på dagen, for jeg trenger tross alt drivstoff for å fungere.

Hjemme igjen, og med en halv flaske drivstoff i kroppen kom energien snikende, og jeg fylte gressklipperen med bensin for å klippe gresset i hagen en siste gang før vinteren. Etter det tredje forsøket på å fyre i gang det droget av en klipper begynte jeg å miste tålmodigheten, og når jeg hadde stått der og dratt i den gressklippersnora lenge nok til å pådra meg en aldri så liten skulderskade og kink i nakken var humøret synkende.

( Bloggerlivet, ingen “dans på roser” ass. Litt mer sånn “vakling på vått gress” egentlig! )

Da den til slutt startet steg humøret i nøyaktig 30 sekunder flør maskindriten nok en gang stoppet fordi skjæret allerede var fullt av vått gress og råttent løv. Hvert 45 sekund gjennom hele seansen stoppet klipper`n, og fordi måsahagen ikke akkurat er liten tok hele jobben omtrent to timer. Mellom svettetokter og blodtrykksfall bannet jeg som en værbitt nordnorsk bryggesjauer, og pulsåren i panna stod i fare for å eksplodere. Å klippe 20 cm langt vått gress er i seg selv en utfordrende nok jobb, men når et av hjulene i tilegg takker for seg, og spinner av klipper`n raskere enn en lokalpolitiker løper og steller seg i kø når han ser en journalist fra lokalavisa, da er deg jaggu ikke lett å være gartener i egen hage. Jeg dytta som en dopet russisk jkulestøter da hjulet spant av, og klipper`n bråstoppet da deg harvet opp et jordestykke på en drøy kvadratmeter. Kroppen stanset ikke like rast som klipper`n, og jeg kjørte mellomgulvet og puppene ( skulle hatt på BH ass!)  inn i håndtaket, før jeg supte over hele driten og landet på nesa i bringebærhekken!

( Når gressklipperhulet stikker av, og du bråstopper for så å ta en dobbel frontflipp 360 kjerringsalto med flikk-flakk over håndtaket. Det rumenske turnlandslaget, here I come!!! )

( Når du har mer gress på kroppen enn en doplanger har i innerlomma! )

Mens jeg lå der i krattet og kjente svetten sile, leira feste seg i utrekte visdomstenner, undertøyet drukne i svette og fiselukta sige innover tomta fra nærliggende får-i-kål elskende naboer ble jeg sulten. Det er jo en kjent sak at denne damen har fagbrev i trøstespising, og magen romler etter snadder i det øyeblikket selvmedlidenheten inntar hjernen. Fast bestemt på å nyte den nyklippede hagen, og siste rest av høstferien, lot jeg kroppen trekke i et varmt badekar i en snau halvtime før jeg tredde på ei lusekofte, dro frem ei pakke grillpølser, og tvang en gutteflokk som egentlig hadde andre planer til litt “kvalitetstid” med mor ute ved bålpanna.

Det var bare det at å få fyr på en bunt ved som har ligget ute i regnet noen dager ikke var så lett som jeg hadde trodd. Aviser og tennbriketter brant opp, og veden ble liggende i en litt sur eim av mørkegrå røyk, uten å ta skikkelig fyr. I mangel på tennvæske og gode ideer dristet en av gutta seg til å spørre . “Vi skal ikke bare gå inn og steke vafler i stedet da?”

Men denne dama var fast bestemt på pølser og påtvunget kvalitetstid med avkommet, og løsningsorientert som jeg er fant jeg frem bensinkanna jeg hadde brukt til gressklipperen.

( Nå blirè bål! Lars Monsen er bare en liten  bygutt i forhold til meg lissom! )

“ØØØH, mamma! Det der er kanskje ikke så lurt eller?” smeller det fra unga, men jeg er ikke datter av en tidligere småvilt-jeger for ingenting, og beroliget flokken med at når Lars Monsen lurer på noe, er det meg han ringer til. Gutta fant likevel på en rekke unnskyldninger til å trekke seg bakover, en måtte tisse, en måtte bæsje, og en måtte plutselig sjekke noe viktig på den andre siden av huset. “Pyser!” ropte jeg etter dem, tok bensinkanna, holdt om lag en meters avstand til bålet og helte på!

KAAABANG!!!

I bålpanna eksploderte en bunt vedkubber, fire sprengte grillpølser lettet fra panna som en fjellrype under høstjakta, og tre av tre katter spant opp i den høyeste fura bak huset. Midt på tomta rullet en halvfeit midtlivskrise-blogger rundt i vått gress, mens lusekofte, pannelugg og øyenbryn brant verre enn Ålesund gjorde i 1904!

( Sot, viker og brent øyebryn, eller som jeg liker å kalle det…hjemmespa med naturlig peeling! )

Rullende på gresset mens hendene desperat klappet på et øyebryn i full fyr tenkte jeg på tre ting.

1: Finnes det støttegrupper for mennesker med ett øyenbryn.

2: Hvordan skal jeg forklare at jeg har fått viker?

3: Hva skal jeg spise nå som pølsene har eksplodert, og dingler øverst i bjørka?

( Når du ikke vil innrømme nederlaget, og tar en helt naturlig blogg-selfie. Filter hadde kanskje vært en ide… )

( Villmarksdama si det! )

Det er i skrivende stund midt på dagen.  Svidd pannelugg og øyebryn drysser verre enn tante Gerd flasset etter å ha sovnet i sola på trekkspillfestivalen i Førde i 1984. Ute er gresset fremdeles vått, bålet har sluknet, kun to av tre katter har kommet ned fra furua, gutta har søkt dekning i garasjen, og jeg er fremdeles like sulten. Jeg Googler hvordan man lettest kan skjule viker og hvordan man kan male på seg øyebryn, mens jeg tar trøstespising til et nytt nivå, og spiser kakestrø med skje mens jeg kikker trist på den tomme halvlitersflaska med Pepsi Max, og drømmer om glade feiredager på fjellet, med veskehunder, Kvikk-Lunsj og marinerte lammelår.

Misunnelig? Jeg????

Ja, litt!

Vennlig hilsen, svidd kjerring!

Meg: “Du kan komme ned fra furua nå, Nelly. Mamma er ferdig å grille pølser!”

Katta: “Kjøtthue!”

Det er en helt egen ro i måsahuset. Det er andre dag av høstferien, og hele gutteflokken er i hvilemodus. De ligger til ladning i senger og sofaer, og nyter at ruskeværet trommer på vinduene, slik at de med god samvittighet kan kose seg inne. Det brenner levende lys i kroker og kriker, en og annen nysgjerrig, og litt dumdristig pusekatt svir av et værhår eller en haletipp, det varmer godt fra peisen, og det lukter kakao og nystekte boller fra kjøkkenet. Lukten av bål henger igjen i klærne på knaggen i gangen. Ikke fordi vi har vært en sånn instagram-vennlig familie full av sprekinger på fjelltur, men fordi jeg og den eldste poden fyrte et lite bål i bålpanna tidligere, og grillet pinnebrød ute, bare for å kjenne litt på høstlufta.

Mens vi satt der ute og snakket om alt og ingenting slo det meg plutselig hvor mye som har skjedd på et lite halvår. Denne gutten som nå er et par cm høyere en mora si (og det skal litt til da denne dama ikke akkurat er særlig stutt) har blitt så stor! Så stor, så reflektert, og så trygg. De av dere som har lest bloggen en stund husker kanskje innlegget jeg skrev i vinterferien. ( Kan leses HER ) En ferie som egentlig burde vært brukt til å senke skuldrene, hente seg inn til siste innspurt av det som burde vært et spennende siste år på ungdomsskolen. I stedet brukte vi dager av ferien på å snakke oss igjennom en frykt for å å ikke være god nok, å ikke strekke til. Stressnivået på 16 åringen var så høyt, og som mamma var det så sårt å være vitne til. Å vite at den arbeidsomme, fine, snille tenåringen din hele tiden kjente på følelsen av å ikke være bra nok, når sannheten jo var at han var det! Mer enn bra nok.

( Petter`n. Tøff utenpå, myk inni… Hans egne ord! )

Å være snill gutt er fint. Å være en rolig gutt er godt for alle som er rundt deg. Man blir godt likt, man får være med på leken, man blir invitert i bursdager, og lekekaerater ringer ofte på døra. Å være snill, og litt stille betyr også at man ofte setter andre foran seg selv, og selv om det er en flott egenskap å ha, gjør det også at man risikerer å bli sliten. Selv som liten skolegutt, og senere som skoleungdom. Å være en som tenker mer enn han sier, som sier ja når han gjerne skulle sagt nei byr også på utfordringer. Man blir ofte alene om tanker som kan være vanskelige og såre, fordi det er lettere enn å bry andre.

Vi kjenner gutten vår. Vi viste at når han ikke ville sove borte, så hadde han en god grunn for det. Vi viste at når han ikke ville i et bursdagsselskap, eller til en venn etter skolen, så var det ikke fordi han var lei eller sær. Å møte gutten på det var lett, selv om det for andre kanskje virket vanskelig å forstå hvorfor vi ikke bare utfordret han enda mer, “tøffet” han opp litt, som de sa.

Det blir mange tanker her ser jeg, uansett, poenget mitt er at på det siste halvåret har det skjedd en endring. En stor endring. Sammen med meg ute satt en gutt som har vokst så mye, på så kort tid. I stedet for å bruke ferien på å grue seg til skolestart sitter han hjemme og nesten verker etter å komme tilbake på skolen. For videregående har vært en eneste lang opptur for denne gutten. Å komme inn på det han ønsket, å få arbeide med hendene, høste drøssevis av nyttig yrkeserfaring sammen med ikke bare gode lærere, men med en gruppe elever som ønsker det samme som han, det har gjort noe med han. Jo mer han lærer, jo mer gløder han og jo mer som forventes av han, jo dyktigere blir han.

Vi har hatt så mange år med samtaler om “hva hvis” og “hva hvis ikke”, nå går samtalene i “når jeg”. Litt klønete forklart kanskje, men han har funnet sin greie. Det er ikke lenger et spørsmål om hvis og hva, men om når han når målet, og han nyter veien dit, selv om han nesten akkurat har startet.

Når ting falt på plass i sommer, når skoleplassen var sikret, og den harde jobbingen siste året på ungdomsskolen hadde gitt resultater, da senket han endelig skuldrene, og når skuldrene senket seg, da begynte ting å skje.

En ny trygghet og en økende nysgjerrighet på livet kom så fort. Nye bekjentskaper ble gjort, og vennegjengen er betraktelig utvidet, selv om båndene til gamle venner fremdeles er like sterke. Gårdsplassen, skuret og garasjen fylles kveld etter kveld av kompiser med mopeder og slitne gamle senkede Volvoer. Vafler og pizzaer stekes og levers ut til sultne ungdommer fra hele bygda. Tenk at det bodde en likandes kar rett borti gata, en med litt like interesser, som man likevel aldri hadde snakket med før. Det er sånt som skjer når man blir trygg på seg selv, da åpnes en hel verden av muligheter, og gleder.

Ute ved bålet satt en gutt med boblende latter og en god ose galgenhumor. En arbeidsom gutt med talenter jeg ikke viste han hadde. En gutt med varmt smil, stor omsorg for andre, og nå også med stor omsorg for seg selv. En gutt med empati, og en gutt med god selvinnsikt. En gutt som gleder seg over noen dager med høstferie, men også en gutt som er glad for at den bare varer en uke, slik at han snart kan tre på seg arbeidsbuksa, og gå på skolen igjen. En gutt med mer positiv energi enn jeg noen gang har sett.

Det finnes fremdeles bekymringer. Det finnes vel ikke en ungdom i hele verden som er helt bekymringsfri. Vil jeg bli god nok? Vil jeg få lærlingplass når den tid kommer? Blir eksamen vanskelig? Fagprøven? Men spørsmålene stilles med en liten gnist, og i positiv undertone, og inntil videre nyter han som sagt veien mot drømmen.

Jeg er så stolt av hva han får til, så stolt av den personlige veksten han har hatt, og fremdeles har, og jeg er så stolt av den lille, snille og litt usikre gutten som er i ferd med å bli en flott ung mann. Tenk så mye som kan skje på kun et lite halvår!

( Ungdommen nå til dags! Bedre blir de ikke! )

Helt til slutt. Her i måsahuset har vi lav terskel for hva vi snakker om. Vi ler av ting vi ikke burde le av, vi gråter sammen når noe er trist, vi diskuterer oss frem til løsninger som passer for oss, og ikke noe er for flaut, eller for dumt til å dele. Ikke alt passer å dele på blogg, mye blir mellom oss her hjemme. Mange leser med argusøyne når noen deler historier og bilder av egne barn, det er forståelig. Barn skal skjermes, og personlige opplysninger hører ikke offentligheten til. Jeg vil at du skal vite, du som velger å lese mine historier fra hverdagslivet, at alle innlegg og bilder postes etter gjennomlesning og godkjenning av de det gjelder. Som poden selv så klokt sa da jeg spurte om dette var greit å dele: “Herregud mamma, jeg er da ikke den første tenåringen som synes enkelte ting har vært litt vanskelig! Dette er da ikke flaut, det er bare sånn det er! Men pass på å bruke et bilde hvor skjegget synes da!!”

Og med det ønsker jeg deg som titter innom en nydelig høstdag, og så håper jeg dette halvåret har vært innholdsrikt og godt for deg også.

September gikk fort. Kjempefort. Kalenderen viser 1 Oktober, og enda en søndag.

Jeg sitter her med en litt lei følelse i kroppen. Jeg aner ikke hva det kommer av, og blir litt sånn smågal av å ikke vite. Jeg har på følelsen av at jeg har glemt noe, eller noen, men kan bare ikke komme på hva. Det er egentlig duket for en herlig søndag, men søndagsfølelsen slipper liksom ikke helt til fordi jeg tror det er noe jeg burde vite som jeg ikke vet…. damehjerner assa, hvorfor er de koblet så rart???

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Baker eplekake mens jeg tenker på hva jeg ikke husker at jeg har glemt, hvis jeg har glemt noe jeg ikke husker! )

September har uansett vært både innholdsrik og fin, og den siste uka var ikke noe unntak. Fargene ute, temperaturen, luktene, alt er nydelig, og jeg har vært mer ute enn inne, bare fordi jeg vil. Det har vært masser av de fine små øyeblikkene, puslespillbrikkene som har satt sammen hverdagen, og gjort selv de grå dagene litt fargerike og gode. Ikke alle øyeblikkene varer lenge nok til å bli fotografert, men de er jo minst like betydningsfulle. Ikke alle øyeblikkene tenker man over mens de skjer heller, men i ettertid ble de liksom så betydningsfulle likevel. Det passer seg ikke å skrive en hel masse om jobben min på bloggen, men akkurat denne uken er det to spesielle episoder jeg tar med meg videre, og gleder meg over. Det finnes så mange flotte og reflekterte ungdommer , og jeg er så heldig at jeg får tilbringe arbeidsdagene mine sammen med mange av dem, og selv om jeg nå ser frem til en uke med avslappende høstferie, gleder jeg meg allerede til å komme tilbake på jobb om en uke.

( Hverdagsøyeblikk. Helt alene i skogen, nesten magisk stemning. Herlig! )

Det har vært en rolig uke i måsahuset. Gutta har hatt en sånn siste innspurtsuke på skolen før ferien, og har vært slitne om kvelden. Minsten har for alvor begynt å interessere seg for gitarspilling, slik som storebrødrene, og selv om den gamle kassegitaren er limt sammen flere ganger enn hofta til mormor, har han så masse glede av den. Høyest på ønskelista til den kommende 13 års dagen står både kassegitar og el-gitar, men i mellomtiden øver han på den gamle, og han har lært overraskende masse av seg selv. Ekstra stas er det de kveldene mellomste poden setter av tid il å lære bort litt grep og noter, og de koser seg med 80talls rock på hver sin gitar.

( Minsten, en gammel kassegitar, og tadaaa- Et hverdagsøyeblikk! )

Også denne uken tok jeg frem fotoapparatet da katta ville ta snarveien inn vinduet, men i motsetning til forrige uke da hun rett og slett så dritsur ut fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet denne uka, for mens jeg dro frem kamera fremfor å åpne vinduet satte hun opp tidenes mest uskyldige og sørgmodige blikk, og jeg følte meg som verdens verste katte eier. Det dyret vet å spille på følelser ass! Utspekulerte faen, for senere den ettermiddagen da det var tid for en ormkur stakk katta opp i andre etasje da hun fikk se sprøyta med godsakene, og nektet plent å komme ned uten kamp.

( Når katta spiller på følelser, og setter opp tidenes “synd-på-meg” blikk! )

( Når du prøver å lokke ned katta for en ormkur, og den bare “ Ja jøss! Dytt den ormkuren oppi din egen rass, ditt kjøtthue!” )

Ukas absolutte høydare var turene i skogen for å sanke skatter til litt kreativt krumspring. Bjørkelangen vet virkelig å by på seg selv altså, særlig om høsten. I et ubevoktet øyeblikk foran Eidsdammen dro jeg til og med frem mobilen for å ta en sånn liten bloggselfie. Jeg HATER selfier. Blir aldri fornøyd, synes det er dødskleint, og det ser altså så in i hampeskauen dust ut å posere foran egen mobil, som en selvdiggende toppblogger med divanykker og naturlig glinsende lepper! Hvordan får de det til?? De som lever av å blogge, lever av å poste bilder av seg selv? Blir de aldri flaue?

Til tross for at jeg kikket meg godt om på alle kanter før jeg holdt telefonen i en sånn “over dobbelthake-høyde” og knipset et påtatt uekte smil, ble jeg seff fersket av to glade turdamer i sin beste alder. de kniste litt og hilste pent, så jeg dro en sånn hvit løgn fordi det rett og slett var for flaut å innrømme at jeg stod der og tok bilde av meg selv. ” Bare prøver å få dekning på mobilen” løy jeg så det rant av meg, og viftet nærmest febrilsk med mobilen i lufta.

“Ååååja”, lo damene! “Vi trodde du tok bilder til bloggen vi!”

Hva gir du meg lissom? Midt uti svarteste skauen møter jeg to damer som tilfeldigvis leser bloggen, mens jeg befinner meg i tidenes kleineste selfiepositur? Så da kryper jeg til korset…damer, om dere leser dette…her er selfien. Dere hadde rett! Jeg leita ikke etter dekning, jeg stod der mutters alene foran dammen i skauen og knipset bilder av meg selv, som en PR-kåt fjortis med oppmerksomhetskompleks behov for annerkjennelse. Jeg innrømmer det, og det er flaut!

( Ubetalt amatørblogger klister på et uekte smil for å “finne dekning” i skauen…. Kleint!!! )

Fredagen ble bedre enn forventet da den eldste poden som egentlig skulle på sin første ungdomsfest ble hjemme likevel. Vi har snakket i det vide og det brede, til det kjedsommelige om hvor viktig det er å ta gode valg. Vi har en åpenhet jeg setter så innmari stor pris på, og foreldrenettverket er godt. Jeg vet hvor han skulle, hvem han skulle dit med, og vi skulle kjøre både til og fra. Likevel pustet jeg lettet ut da festen ble avlyst, og poden selv valgte å bli her hjemme med kjæresten i stedet for. Jeg vet jeg må slippe litt taket, jeg vet at poden selv er klar for det, men DJIIISES!!! Det er så vanskelig!!! Uansett, jeg feiret at festen ble utsatt med en energibar og en “proteindrikk”! Det var fredagsøyeblikket sitt det!!!

( Når en desperat hønemor prøver å tvinge en mer enn moden nok og fornuftig snart 17 åring til å se nok en “Det er ikke tøft å være død” video, og han bare : “Mamma, chill!!!”  )

( Når en jojoslanker passer vekta, og tar fornuftige valg! )

Lørdagen ble tilbragt i Ida sin nymalte stue. To damer med forkjærlighet for papir og lim tilbragte intet mindre enn 9 timer med “juleverksted”, og nå er jeg endelig godt i gang med årets julekort. Hele 12 kort ble jeg ferdig med, så nå gjenstår det bare å mekke ca 30 julekort til….godt det enda er en stund til jul.

( Når to voksne damer har “play-date”! )

( Ida, en proff scrapper! )

( Når en blogger skal bare ha “en” bit ost og kjeks… )

( Vin og julekort, fet lørdag! )

Slike dager er gull verdt. Ikke bare fordi man kommer langt på vei med slike små gjøremål, men fordi det er godt å senke skuldrene i trivelig selskap, ta et glass vin, og snakke i timevis om alt og ingenting.

Søndagsmorgenen ble tilbragt i sengen. En varm og litt hårete brystkasse å hvile hodet på, og en måsagubbe som pjusket meg i håret. Noen ganger er det godt å bare være tilstede sammen, uten å egentlig si så mye. Bare ligge å høre på gutta som spiller gitar i stua, høre kattene som maler i fotenden av senga, og fuglene som synger i furua utenfor. Hverdagslykke, å ikke måtte noe, men å bare være.

( Ubetalt amatørblogger tar enda en selfie, denne gangen på gubbens hårete brystkasse en tidlig søndag morgen. )

Gubben og to av gutta kom nettopp hjem fra trening. Eldstepoden og kjæresten holder meg med selskap i stua. Jeg blogger og baker, hører på radio, og gleder meg over tilbakeblikk på mange av ukas små øyeblikk. Forhåpentligvis finner jeg snart ut hvorfor jeg føler at jeg har glemt noe, hvis jeg ikke plutselig bare glemmer at det kjennes ut som om jeg har glemt noe da…

( Søndag er bakedag. Klippekrans med kanel. )

( Ferdig stekt. Nå logger jeg av, og jojoslanker meg litt med et stort stykke eplekake! )

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at du kan skape enda flere før søndagen er over.

Vi blogges. (uten noen flere selfier!)

Tekst og bilder godkjent av poder,gubbe og venner.

Det ble flere turer ut i skogen denne uka. Jeg får liksom ikke nok av fargene, sola, regnet, vinden og luktene. Jeg har vel nevnt det før (nesten manisk gjentagende) at kreativiteten blomstrer, og ideene bare kommer som perler på en snor på slike fine høstdager vi har nå. Ikke bare når det gjelder å bruke materialene man finner ute til å lage noe, men lysten til å kokkelere med sesongens varer blir større, og bakegleden like så. Her om dagen fikk jeg til og med lyst til å strikke, og jeg kan ikke strikke engang!

Flere ganger denne uka har jeg gått en ettermiddags eller kveldstur i skogene rundt på Bjørkelangen, og sanket smått og stort av små skatter for å ta med hjem. Høsten er så fin at den fortjener å bli med inn. Dette er liksom sesongen da det virker bortkastet å bruke penger på blomster og annen fancy dekor til huset, nettopp fordi det finnes så mange andre gode alternativer rett utenfor døra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Trenger ikke blomster når skogen er full av fargerike blader. )

( September…mulig å få den i reprise? Bare en gang til? )

I går kveld fikk jeg satt meg ned og lekt meg litt med ukas “fangst” fra skogen.

En bærepose mose ble surret sammen til moseballer i ulike størrelser. De er så enkle å lage, likevel så dekorative, og de bringer litt lukten av frisk skog med seg inn. Mosen blir surret med naturfarget tråd rundt en sammenrullet avisside. Avisen trekker til seg fuktigheten, men tørker likevel etter hvert, slik at mosen holder seg godt i form og farge. Egentlig er jeg ikke så glad i alt for mye dill-dall, og synes oftest at en helt enkel moseball er dekorativ nok i seg selv, men i går fikk noen av dem en liten ekstra finish med en stump lærtråd, og en halvspist kongle. For å ta knekken på eventuelle småkryp som følger med mosen inn får ballene ligge noen timer i fryseren før de får ligge til pynt.

Moseball. Surret med naturtråd, “røffet” opp med lærtråd og restemat fra Ekornet. )

( Et gammelt vindu, høstløv, halvspist kongle og moseball. Sesongbasert interiør lissom. Me like! )

( Ute på trammen. )

Moseballene ligger nå plassert flere steder rundt om i måsahuset. Noen på et pyntefat på spisebordet, noen på kommoden i gangen, og noen på ei hjemmelaget hylle ute ved inngangspartiet.

Som et alternativ til levende lys, som jeg egentlig foretrekker, ligger det nå en lyslenke sammen med noen moseballer på bordet, og skaper fin stemning i kveldsmørket.

( Når høsten skaper stemning inne. )

Levende lys må jo være noe av det beste med mørketiden, men med tre katter i hus, hvor to av dem lider av en eller annen form for trang til å leke med ilden er dette for tiden et litt dårlig alternativ. De to gangene jeg har prøvd å tenne levende lys denne høsten har det lukta svidd katte på hele Liermosen, og for tiden går en av kattene uten pels på halen, og en uten værhår….  Så inntil videre, og frem til pusekattene opparbeider seg et snev av intellekt, blir det batteridrevne lyslenker i stua i stedet.

( “Åh, er det levende lys på bordet??? Da legger jeg mer her og vifter med halen…” Dumme dyr ass! )

I stedet for blomster står det nå kvist og kvast fulle av fargerike høstblader i vaser og krukker rundt om i stua. De varer ikke mange dagene før bladene faller, men enn så lenge er de rett og slett vakre, og det handler jo om å nyte det man har mens man har det. Det er vakkert, og det er helt gratis!

Også på kjøkkenet er det høststemning, for i gryta putrer for andre gang denne uka en gulrot og søtpotet suppe, og i ovnen varmes hjemmelagede urtebrød med hvitløk og basilikum. Enkel og god høstmat som nesten gjør seg selv, mens måsafruen blogger om høsten, nok en gang.

( Gulrot og søtpotetsuppe med lime, basilikum og kesam med et dryss av sprøstekt bacon. Stønn!!! )

I dag dekkes til og med bordet med hjemmelagede serviettringer av blåbærlyng. Det meste av blåbærlynget har kastet bladene, men stilkene er fortsatt grønne og myke, og kjempelette å jobbe med. De kan tvinnes, rulles, og flettes, eller rett og slett bare buntes sammen med en enkel tråd slik som de jeg lagde i dag. Jeg har lekt meg med flere varianter i dag, og har så smått begynt å tenke borddekking til julemiddagen. (Uff, kan nesten ikke skrive det engang uten å fyse på ribbe med sprø svor!)

( Superenkel serviettring laget av tvunnet blåbærlyng. )

Det blir til og med høststemning over kveldsmaten i kveld. En trivelig kollega med en hage som bugner av godsaker hadde med seg ikke mindre en en hel bøtte aronia til meg i dag. Kanskje bedre kjent som svartsurbær i følge gamle kjerringer og Wikipedia. Disse bærene er helt nye for meg, men alt nytt er jo spennende. De fleste av bærene er vasket og fryst etter anbefaling, og skal syltes i helgen. En liten del av bærene ble karamelisert sammen med epler og søtpotet i ettermiddag, og befinner seg nå innbakt i en pai av søt mørdeig.

Jeg aner ikke hvordan det vil smake, men det lukter i alle fall godt. Det lukter høst.

( Svartsurbær og søtpotetpai….tror jeg må stikke å kjøpe vaniljeis også. )

Høst ute, og høst inne.

Nå skal denne fruen haste avgårde på et spennende møte, deretter blir det forhåpentligvis tid til en kosestund med gutta i sofakroken før det blir natt.

Ønsker deg en nydelig høstkveld!

“Hæh? Skal du blogge om høsten? Bare høsten lissom? Hvem gidder å lese om det a?”

Minstepoden henger litt over skuldrene mine her jeg sitter og ser igjennom bilder fra ettermiddagens lille spontane utflukt i skogen. Han har den siste uka fått med seg noen episoder av “Bloggerne” på TV2, (ok da, mulig han har plukket opp litt når jeg ser på også! …guilty pleasure lissom! ) og plutselig vet han alt om fengene overskrifter, og provoserende innlegg og skyhøye lesertall.

( Når høsten lissom bare sprer om seg med kjærlighet. Hjerteblad lissom, hva gir`u meg? Love is in the air! )

Jeg trekker litt på skuldrene og tenker at det ikke gjør noe om folk ikke leser, og hvis jeg bare for min egen del vil poste bilder av den rå og ekte høstgleden jeg kjente på akkurat i dag, så gjør jeg det. På søndagen gikk jeg en liten runde i skogen mens gutta trente, og bolledeigen og brødene hevet på benken hjemme. Jeg vandret gjennom et hav av spreke farger og friske lukter, og lovet meg selv at jeg en eller annen gang i løpet av uken skulle gå en tur til, denne gang med kurv eller pose, og samle inn litt av skogens skatter. Fargene ute akkurat nå gir meg så masse inspirasjon, og den kreative halvdelen av hjernen koker nesten over av ideer.

( Lykke er når soppen vokser ute, og ikke i underlivet! )

Etter jobb virket sofakroken så innmari forlokkende. Bena var ømme, hodet var trett og magen var i grunn fysen på at som fantes i skap og skuffer. Etter middagen ble det enda verre. Mett og varm er en farlig kombinasjon, for jeg sovnet nesten på do før klokken var fem. Det var da hånda glapp, haka traff lårene, og dorullen trillet ut av hendene jeg bare bestemte meg for å ta den lille turen ut i skogen.

Jeg angrer ikke. Har du vært uke og kjent på høsten enda? Virkelig kjent på den?

( Eidsdammen, i vakker høstdrakt! )

Har du ikke bare sett de fine fargene på løvtrærne, men kjent på bladene også. Holdt et illrødt høstblad i hånden, og virkelig kjent på høsten?

Har du stått midt ute i skogen med lukkede øyne og nesa i været, og kjent regndråpene kile deg i ansiktet? Det har jeg, og hvis du stopper opp og kjenner godt etter er det ganske så magisk!

( Sopp-kopp )

Jeg har plukket kvister fra bjørka, fulle av gule blader. Jeg har plukket kongler og myk mose, en hel kurv full! Jeg har møkk under neglene, regndråper i håret, våte tær og senkede skuldre, og alt det på en helt vanlig tirsdag.

En liten time ute, det var alt som skulle til. En liten time med rein høstglede, og det var herlig, selv om det verken er provoserende eller formuleres i en spennende overskrift.

( Grått, vått, og aldeles herlig! )

( Spis aldri en sopp som stirrer på deg! )

Nå sitter jeg her i sofakroken, som var akkurat like innbydende etter en skogstur som den var tidligere i kveld. Det knitrer i peisen, og det lukter te og pepperkaker. (Europris har tyvstartet på jula, og jeg gikk fem på!)

Høsten er og blir min absolutte favorittårstid. Høsten er magisk, og jeg gleder meg til å ta med litt av magien inn.

1. Ta en bit fluesopp for egen fornøyelse og billig rus!

2:Nyt en rekke festlige hallusinasjoner i sopprus. Jeg fant min avdøde oldemors ansikt i en sopp. Festlig!

3: Før rusen avtar, skrell en tilfeldig forbipasserende kråke og finn ditt personlige indianer navn. Janne, nå også kjent som “Smygende Trøstespiser!”)

Bare fantasien setter grenser for hva som kan kreeres av det man finner i skogen akkurat nå. I skrivende stund står en stor kurv i boden, fylt til randen av fargerik mose, tyttebærlyng, kvister og kongler, og jeg gleder meg til å lage noe av det. Dette blir nok heller ikke det siste innlegget på bloggen som oser av høstglede denne sesongen. Spennende overskrifter, lesertall eller ei. Høstgleden skal kjennes på, og den skal foreviges i bilder og lukter. Akkurat denne årstiden fortjener det.

Ønsker deg en nydelig høst, håper du finner tid til å nyte den.

Når uka starter med litt sånn rester av manneinfluensa, dårlig nattesøvn og en liten drøss foreldremøter osv., da er det egentlig ganske greit å ha en slik liten blogg, og vite at på søndagen skal man oppsummere ukas små øyeblikk et lite innlegg. For midt oppe i snørrete lommetørklær og skuldre som nesten konstant befinner seg oppunder ørene begynner man å lete etter de små fine øyeblikkene for å kunne dokumentere dem, og før man vet ordet av det er man mer opptatt av å lete etter alt det positive, enn å fokusere på det negative. Ikke at det har vært så masse negativt altså, for all det, men noen ganger har denne måsafruen en tendens til å svartmale enhver situasjon jeg helst ikke vil være i, og legger du til en god porsjon snørr og en grei dose natterlige hostekuler, da er jeg strengt tatt, i eget hode, døden nær.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Høsten. Finere årstid finnes ikke. )

Til tross for et par våken-netter og en høyst ufrivillig dotur midt på den lokale turstien, har uka vært full av små fine øyeblikk som krydrer hverdagen. Mandag var en typisk innedag. Etter jobb og skole satt hele måsafamilien samlet i en litt sliten tre-seter fra IKEA, med ei dyne over oss, og leste hver vår bok. Noen leste lekser, noen leste verktøyskataloger, og noen (du gjetter aldri hvem) leste en saftig kioskroman full av høye mørke italienere med mykt hår på brystkassa og et snev av eksotisk aksent. Midt i et relativt saftig kapittel ble undertegnede fysen, og valget falt på grillede marsmallows. Fra sofakroken satt altså to voksne og tre tenåringer og grillet reint sukker over stearinlys på bordet, mens praten gikk om hverdagslige ting som skole, jenter og fet musikk. Det var ikke et sånn “OMG” øyeblikk, men likevel noe jeg vil huske i lang tid fremover. For akkurat der og da, mellom to munnfuller av diettbrytende sukkerbomber slo det meg hvor lite som skal til for å skape bittelitt hverdagsmagi.

( Sofacamping , sukkerbombe og hverdagsøyeblikk )

Siden mandag har det gått slag i slag, og selv om travle jobbdager ble kombinert med foreldremøter og trening har det likevel vært masse små øyeblikk verdt å huske. Latterkrampen i bilen hjem fra Strømmen Storsenter sammen med Ida. Akkurat nå husker jeg ikke engang hva vi lo av, men moro var det.

Følelsen av å slappe fullstendig den kvelden  jeg spredte esker fulle av papir og lim utover gulvet foran peisen, og satt i timevis og snekret sammen små esker til en gruppe avgangselever. 

Lykkefølelsen jeg kjente på da gubben kom hjem med kokosboller.

( Bli`kke tjukk når man tar færre biter! )

Gleden over å bli invitert ut på kaffe av en tidligere elev. Det slo meg hvor heldig jeg er som ikke bare får jobbe med flott ungdom hver eneste dag, men som også innimellom blir oppdatert på livet til de som for lengst har avsluttet skolen og startet på nye epoker  i livet.

Det øyeblikket da katta forstod at den ikke kunne fly, og ble sittende målløs og litt trist i toppen av ei gammal eik mens den ble ertet og terget av ei skjære i en furu noen meter unna mens jeg lo rått og usympatisk, og øyeblikket da jeg flere timer senere kom hjem fra jobb og fant et skjærehode liggende på dørmatta. Karma lissom…. velkommen hjem!

( Lillegrå. Fuglejeger  og mobbeoffer! )

Jeg gleder meg over det fine øyeblikket da misten og moder`n gikk en lang tur et regntung ettermiddag. Om mindre enn tre uker entrer også denne poden tenårene. Vemodig for mor, spennende for han. En helt vanlig ettermiddag ruslet vi rundt og planla familieselskap, pakker og bursdagskake. Litt tid med bare minsten, det er hverdagsøyeblikk det.

( Kvalitetstid med lillegutt, som slett ikke er så liten lenger! )

Ukas måsagubbe-øyeblikk. Da måsagubben for fjerde gang denne uka kom hjem med bananer etter å ha vært på butikken alene, og uten handlelapp. For  måsagubben må ha en eller annen form for banan fetisj, eller som den mellomste poden så fint sa det det tidligere i dag: “Trur egentlig pappa er født i feil art!” For her hjemme er vi nå usikre på om den akk så hårete mannen kanskje er halvt ape, at det bor en liten bavian i han, at det finnes et snev av gorilla i gubben. For han klarer altså ikke å gå forbi fruktdisken uten å ta med en klase bananer. Og ikke en liten klase heller, neida! Han må på død og liv bære med seg den største bunten på 10-12 bananer. Spiser han dem? Nei!!! De er vist bare så kjekt å ha!

( Når du sender gubben på handletur alene, og han drømmer om å bli bestekompisen til Julius! )

Ukas kanskje minst grasiøse øyeblikk kom fredags morgen da jeg ganske så spontant dro på meg en snerten liten kjolesak fordi vi i midttimen skulle feire 60 årsdagen til en god kollega. Å ha på kjole en hel dag, samt å faktisk klemme kroppen inn i en er jo i seg selv en utfordring for meg, men problemene meldte seg for alvor da jeg skjønte hvor vanskelig deg ville bli å entre en litt rusten herresykkel uten å blafre med glufsa foran samtlige sambygdinger som var ute en tidlig fredagsmorgen. Med kort skjørt, herresykkel, skyldig en god porsjon østrogen og med en boblende latterkrampe fikk høna seg en ufrivillig luftetur en tidlig fredagsmorgen, og mindre grasiøs har jeg vel sjelden vært.

( Når du innser at kombinasjonen korte skjørt og herresykkel ikke nødvendigvis er noe sjakktrekk… )

( Når kjolen virker mot sin hensikt, og ikke gjør deg spesielt nett og feminin likevel! Her er det gjennomtrekk. Mulig det blir så hals…. altså, sår livmorhals! )

Helgen kom og gikk som den alltid gjør. Dagene har gått for fort, men slik er det jo når de er relativt innholdsrike. Gutta har trent og jobbet, og trent enda litt til. Etterlatt her hjemme mens de og gubben har trålet opp og ned på crossbaner på hele Romerike har jeg som vanlig tatt på et slitent bakeforkle, og slappet av på kjøkkenet med litt baking og kokkelering. Uten egentlig noen bestemt bakeplan har det blitt produsert et par nøttebrød, litt ulik bakst av søt gjærdeig, og en egenkomponert banankake med sjokolade og epler. Vi hadde jo som sagt en del bananer å ta av…. for å si det sånn!

( Banan og sjokoladekake med epler og karamell! )

( Sirupssolsikke med kanel. )

( Hjemmelaget karamellsaus med havsalt. )

( Knutebolle med salt karamell. )

Mens boller stod til heving, og kaker til avkjøling gikk jeg en liten runde i skogen mens gutta trente. Det finnes ingen årstid vakrere enn høsten, og keativiteten blomstrer etter en runde i frisk luft. Jeg angret på at jeg ikke tok med pose for å samle inn litt forskjellige skatter fra skogen, for det finnes lite som er mer inspirerende enn fargene og luktene ute akkurat nå. Til uka blir det definitivt en ny tur, og da skal sekken med. Her skal det samles, og kreeres. Jeg gleder meg allerede!

( Når Donald Trump har jogga forbi, og tupeen har satt seg fast i furua! )

( Når du mangler østrogen og selvinnsikt. God tur lissom! )

I skrivende stund er middagen fortært, og alle beboere i måsahuset, både mennesker og dyr er inne for kvelden. Siste rest av uken tilbringes sammen, i hvertfall nesten. Oppe sitter en pode og klimprer på gitaren. En eller annen Metalica låt øves inn, og det låter slett ikke verst!  En annen ligger på sofaen med musikk på øret og en pus på fanget. Den tredje sitter tålmodig bak meg og venter på at moder`n skal logge av nett. Da blir det vri åtter, kakao og rosinboller. Heldige oss, som rekker å skape enda noen fine små øyeblikk før den nye uka kommer.

Ønsker deg en nydelig høstuke full av fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

Jeg så en sånn oppskrift på et tyttebærbrød på en instagramkonto jeg følger, og tenkte at det hadde jeg skikkelig lyst til å teste. Tyttebær er jo godt for kropp og sjel, og baking er moro, så det så ut til å være den perfekte kombinasjon. Selv om tyttebæra i matbutikken så både røde, friske og innbydende ut, synes jeg de var grådig overpriset, og når man er så heldig å bo i ei bygd med skog på alle kanter kan man like gjerne benytte seg av det. Derfor tredde jeg to digre dameføtter ned i et par fargerike joggesko, klemte underkroppen inn i en litt for trang løpetights og satte snuta mot skogen for litt selvplukk sånn på tampen av bærsesongen. Jeg satset på at det var noen bær til overs, nok til å fylle en liten boks, nok til et saftig tyttebærbrød eller to.

Det skal sies at jeg hele denne uka har kjent på etterdønningene av manneinfluensaen jeg fikk av gubben forrige helg. Jeg har vært igjennom hele spekteret av den velkjente mannesykdommen. Tette ører, vondt i brøstet, etsende bihuler, bomull i hodet osv! Jeg var absolutt på bedringens vei da jeg entret skogholtet og trasket med godt mot innover en godt oppmerket og særdeles populær skogssti. Det som er så fint med skogen her på Bjørkelangen er at ildsjeler, ihugga turgåere i refleksvester og med termos full av kaffe og likør, i årevis har tråkket stier opp og stier ned med malingsspann, skilter og sperrebånd for å markere stier av ulik lengde og vanskelighetsgrad.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Når det er umulig å gå seg vill i lokalskogen. )

Her er det så godt som umulig å gå seg vill, selv for en middelaldrende blogger med dårligere retningssans enn en stup full russer på Vodka messe i Moskva! Her kan man altså både lett finne veien hjem, samt slå av en prat med kjente og ukjente sambygdinger. For sjansen er stor for at du møter på et titalls mennesker eller fler når man vandrer langs lokale stier, og særlig på en greit varm høstettermiddag. Da myldrer det på stiene av lokale staute midtlivskrisejoggere i sykkelshorts og singletter fra Sportsshoppen i Sverige, løpende rundt blant mose og kongler med magebelter fulle av sykkelflasker som lekker av proteindrikker med sjokoladesmak. Det kryr av syklubbdamer som desperat jobber av seg napoleonskakelåra i motbakkene, og småbarnsfamilier som lar unga løpe seg gode og slitne før leggetid. Her luftes det harabikkjer, fuglehunder med ADHD og sånne selskapshunder med puddelklipp og sløyfe i luggen, og alle, bortsett fra panikkjoggerne er mer enn villig til å slå av en fem minutters prat midt i svarteste skauen.

Derfor er det så trygt, fint, og koselig å vandre rundt på stiene i bygda en lun høstkveld, for å plukke en liten plastboks med tyttebær. Det vil si, fint…så lenge man ikke plutselig befinner seg i det siste stadiet av en manneinfluensa. Akutt rennebæsj stadiet! Når alt annet av betente bihuler og alskens kroppslige væsker har forlatt hode og brystregionen, og det eneste som står igjen for kroppen er å kvitte seg med de aller siste bakteriene! Her skal dritten ut, åkke som, og det haster tydeligvis noe voldsomt!

For midt mellom syklubbtrimmere, panikkjoggere og harabikkjer med los kjente jeg midt i ei tue med litt vasne tyttebær, at noe var alvorlig gæli!

( I det øyeblikket du innser at det kommer til å gå gæli, og at fisen mest sannsynlig ikke er helt tørr !!! )

 En salig blanding av manneinfluensa på siste verset, og hvitløksmarinert svinekam med blomkålstuing gjorde seg akutt gjeldende da de plutselig slo knute på tarmen. Jeg vet ikke om du har kjent på den følelsen, når alt du har døtta ned i brødkværna i to dager plutselig kjører berg og dalbane gjennom tarmen som får det bråtravelt med å levere avfallslasset? Det er så jævlig!!! Når magesyra voldtar tarmen og foretar en innvendig gjennomspyling i så voldsom fart at det svir i øya, svetten renner oppover og du må bite tenna sammen mens du kniper rumpeballene hardt nok sammen til å kunne sprette en ølkort med rassen, og du desperat løper rundt med rak rygg på leting etter en do, fordi du vet at om du bøyer kroppen i så mye som en bitteliten vinkel er det kjørt!

Sånn var det! Midt i ei tyttebærtue, med litt for stram tights over låra og med en plastboks i hånda vinklet jeg hodet i alle retninger, på leit etter en nærliggende treklynge eller en maurtue å gjemme meg bak for å lette på trykket i guds frie natur. Men over alt, på alle kanter løp det småbarnsfamilier, og syklubbdamer i matchende treningstrøyer, og panikkjoggere og bikkjer i alle retninger. Med rak rygg og korte skritt satte jeg kursen mot nærmeste bakketopp full av lyng og mose og ei gruppe tett sammenvokste furutrær, i håp om litt privatliv til å gjøre mitt u-ungåelige fornødende. I motbakken kjentes det ut som om bekkenet kom til å revne, og magen romlet høyere en enn gammel chevy på Amcartreff. Da jeg endelig nådde toppen var tarmen i ferd med å eksplodere, og etter nøye speiding etter sambygdinger på skautur kunne jeg endelig bekrefte at jeg var alene da jeg huket meg ned bak furutrær og lyng og lot det stå til.

( Når det virkelig kniper og man virkelig ikke klarer å knipe. )

Det luktet kloakk og hvitløk da tarmen opererte som en høytrykkspyler, og spraylakkerte mose og lyng som en proff tagger ødelegger betongvegger på Oslos beste vestkant!

Det finnes ingen bedre slankekur enn akutt renneræv, og midt i skauen mistet jeg om lag fire kilo, og en liten del av selvrespekten. Akkurat i det jeg strekker meg etter en mosedott skvetter jeg høyt da en rødbrun og overivrig fuglehund hilser på hunders vis med å stikke ei kald snute langt oppi glufsa. Jeg aner ikke hvor bikkja kom fra, men mens jeg med en hånd tørker meg bak med mose og lyng, og en hånd hoder bikkja unna hører jeg en mannestemme noen meter nede i lia:

 «Han er ikke farlig!! Han vil bare leke!!!»

I frykt for å reise meg opp med mose delvis hengende bak og tightsen nedpå knærne roper jeg tilbake :

« Det går bra, jeg bare plukker tyttebær!»

( Hyperaktiv kjøter av typen fuglehund søker kontakt med særdeles opptatt kvinne i tyttebærkratt. Bil.mrk: Snuse deg i skrittet? )

 Desperat prøver jeg å shusshe den innpåslitene bikkja unna mens jeg stående i hockey-stilling  prøver å trykke så lydløst jeg bare kan, men folk flest vet at en sånn renneræv lager ukontrollerte lyder enten man vil eller ikke! Midt i ei tue med røsslyng sitter en drøy kvadratmeter svær kjerringrumpe og «fjerter» og prutter», og «durer» , og ekkoet slår mellom høyreiste furutrær og mosedekte knauser. Jeg kaster ei trerot nedover skråningen for å få bikkja vekk, men for en fuglehund som er vant til å høste ros og godbiter for å bringe ting tilbake til jegeren ser den det som en lek, og kommer tilbake med rota for å «leke» mer mens jeg fremdeles i hockey prøver å tørke meg bak med en mosedott før jeg trøkker to tjukke lår inn i en litt for liten treningstights. Endelig oppreist ser jeg en smilende kar med halsbånd i hånda på vei oppover mot meg, og jeg tar meg i å undre på hvor mye han har sett og hørt. Jeg lemper den første passe svære steinen jeg finner og en trerot rask over for å dekke til åstedet, og med bikkja hoppende bak meg begynner jeg å klatre ned fra det midlertidige toalettet, slik at den ukjente ikke kommer opp og tråkker i en hvitløksmarinert husmor-ruke, og midt i bakken der vi møtes ser hunde eieren på meg med spørrende øyne og skrått blikk. Han titter på den tomme boksen i hånda mi og sier:

« Det var ikke no særlig med tyttebær der oppe?»

Den selvdianostiserte tourettesen i meg ville plutselig svare no sånn som at:

« Næh, der var det bare dritt-bær!»

med tanke på tarmtømmingen bare noen minutter tidligere, men jeg lot det være. Bare bikkja hans som var tilstedet under seansen ville forstått den akk så interne vitsen. Istedet ristet jeg litt forsiktig på hodet, og sa:

 «Næh, ikke no særlig!»

Når sant skal sies ble lysten på hjemmeplukket tyttebær bare mindre og mindre etter hvert som tankene tok overhånd, og jeg begynte å innse at det umulig bare kunne være meg som i nødens time må tømme kroppen for unødvendig avfall i guds frie natur. Plutselig så jeg for meg alle syklubbdamene på huk, på rekke og rad, mens de synkrontømte halvslappe blærer  utover skogens spiskammer. Jeg så for meg panikkjoggere med blæra full av proteinshake stående bak annenhvert tre mens de «vannet» blåbærtuene, og fuglebikkjer og prydvofser som legger igjen ruker fulle av halvfordøyd tørrfor og innmatspølse midt i tyttebærkrattet.

( Panikkjogger i midtlivskrise og sykkelshorts later vannet i blåbærtua! )

Med tom plastboks og en rumpesprekk full av kvist og bladverk trasket jeg gjennom skogen tilbake til sivilisasjonen. På vei hjem stakk jeg innom butikken og kjøpte en halv kilo ferdigrenset tyttebær fra kjøledisken, og tenkte at det tross alt var verdt pengene.

Skulle du være en av de som i disse dager er ute i skogen og sanker tyttebær til juleribba, eller trollkremen, så husk å skylde bæra godt! Du vet aldri hvem som var på «tyttebæsjtur» før deg!

Vi blogges!

Søndager er bakedag i måsahuset, og gårsdagen var intet unntak. Hele uka har jeg snust inn lukten av friske høstepler hver gang jeg har vært på butikken, og mer enn en handletur har resultert i fullt fruktfat på kjøkkenbenken. Epler er godt i matboksen, som mellommåltid eller rett og slett som kos, men for en profesjonell trøstespiser med medfødt søtsug synes jeg epler er aller, aller best i bakverk. Det finnes liksom så uendelig mange bruksområder når det kommer til epler, og jeg blir aldri lei av å eksperimentere. Det er et typisk høsttegn når lukten av eple og kanel sprer seg i huset. Det lukter høst, og det lukter barndomsminner. Fordelen med epler i bakverk er jo at så godt som alt blir slankemat!! Epler er sunt, sånn er det bare, og jeg nekter å tro noe annet.

I går ble eplene brukt til fire ulike typer bakst. Pai med karamelliserte epler. Porsjonseplekaker. Havrerundstykker med eplebiter, og krumkaker med is og epler i karamellsaus.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Eplepai, nesten som salat. Frukt er sunt. Fem om dagen sier de…så pass på å skjære store stykker! )

Paibunnen består av smør, mel og havregryn. Litt mer tyggemotstand enn en vanlig smørdeigbunn. Bunnen stekes i ti minutter på 200 grader, og imens lages eplefyllet i en kjele på komfyren. Tre epler deles i tynne båter, og legges i en varm kjele sammen med 1,5 dl sukker, 1 ss margarin, 1 dl fløte og en ss lys sirup. Jeg lar det putre på middels varme til eplene er møre og karamellen lys brun før de fordeles over paibunnen og et dryss revet marsipan. Stekes videre i ovnen i ca 20 minutter.

( Litt revet marsipan i bunnen. Fordi det godt, rett og slett! )

Kjempegod varm med vanilesaus eller is, men også kjempegod kald, da karamellen er seig, og eplene søte og møre. Nydelig høstmat, og et litt spennende alternativ til den vanlige eplekaken.

( Karamellisert eplepai med smørdeigsrose, Lukter høst…og litt dobbelthake! )

I går  ble det også mekket sammen porsjonseplekaker med kanel og karamell. Disse er så fine å putte i fryseren, de timer fort, og er gode i matpakka. Jeg pleier å putte disse i sekkene til gutta på turdager med skolen, eller når vi stikker ut på myra for å speide etter dyr, og grille pølser på bål. De bakes i store firkanter av bakepapir i stedet for muffinsformer, slik at e lett kan pakkes inn og knytes i toppen. Da holder se seg bedre i matboksen eller sekken. En deig skal gi 12 små kaker, men jeg var nok litt raus med røra i går når det gjaldt slikking av bakebollen og vispene, så det rakk til 11. Det må være innafor, det er tross alt viktig å prøvesmake deigen.

( Oppskriften, for de som lurer…og ja, oppskriftsboka er godt brukt! )

( Når gutta er borte må man slikke vispen selv. Huff så leit lissom… )

( Eplekaker, med et dryss av kanel, karamell og perlesukker! )

( porsjonseplekake, klar for matboksen. )

Bare for å ikke ta helt av på kakefronten, og fordi gubben trenger matpakkemat til jobben, mekket jeg sammen noen grove havrerundstykker med eplebiter også. Egentlig synes jeg havremel er tungt å jobbe med, og deigen blir sjelden veldig luftig, men disse ble kjempegode, lette, og vil holde seg saftige lenge pga eplene. Et eple ble hakket opp i småbiter og eltet inn i deigen. Noen ble lagt i fryseren slik at gubben kan fiske med seg en liten pose hver morgen, noen ble rett og slett spist til kveldsmat med smør og brunost. Snadder!

( Nystekte havrerundstykker med eplebiter.)

Deig: 50 gr gjær

5 dl vann

1 kg havremel

3 dl havregryn

1 ts salt

1 finhakket eple

Forheves 1 time, etterheves 40 minutter, stekes midt i ovnen på 225 grader i ca 20 minutter.

Og mens gutta var på crossbanen for ei treningsøkt i går, avsluttet jeg kjøkkenøkta med å steke en porsjon krumkaker. Egentlig synes jeg de hører julen til, men i år tyvstartet jeg altså litt. ( Må jo sjekke at jernet funker! ) Noen av krumkakene ble formet som krumkaker flest. De er jo i seg selv rein slankemat da de hovedsakelig består av et stort hull i midten, i likhet med smultringer. Blir jo ikke tjukk av hull! Noen ble formet som skåler og brukt til dessert etter middagen i går. Søndag er som kjent dessertdagen.

( Krumkaker! Blir ikke tjukk at kaker med hull, det er jo som å spise ikkeno ! )

( Vaniljeis med karamellsaus og eplebiter i krumkakeskål…. Noen som nevnte tette blodårer? )

Over isen helte vi varm hjemmelaget karamellsaus med epler og kanel. Perfekt høstdessert. Vi våknet i dag tidlig til et hus som fremdeles luktet av stekte epler, og det var slett ingen dårlig start på en helt vanlig mandag. I matboksene til gutta ligger også et lite utvalg fra gårsdagens kjøkkenøkt, og senere i dag skal jeg handle inn et nytt lite lager med norske epler. Det finnes massevis av oppskrifter jeg enda vil teste ut.

Ønsker alle som titter innom en riktig fin mandag, og husk at et eple om dagen, er bra for magen.

Og et eple i kaken, gir fylde i dobbelthaken…eller no sånt!

( aaah, frokost. Epler og nøtter…blir nesten som en salat! )

Vi blogges!

Akkurat nå hadde det vært lett å sette seg godt til i sofakroken, tatt en overdose ingefær-te og noen halslinser, og tenkt at uka hadde vært sånn litt under middels. I ren selvmedlidenhet over å ha overtatt gubbens manneinfluensa natt til lørdag er det enkelt å trekke sofapleddet godt oppunder haka og synes bittelitt synd på seg selv, men om jeg leter litt godt bak obsternasige og irriterte bihuler, bak vidåpne tårekanaler og grønn irritert snørr, så finner jeg likevel alle de små øyeblikkene som gjorde denne uka fin også. Fin, og full av små hverdagshendelser som til sammen utgjør et helt alminnelig, men så innmari godt liv.

Først vi jeg bare takke alle som la igjen en liten hilsen på forrige innlegg. Som sagt mange ganger tidligere var det aldri meningen at denne bloggen skulle bli noe mer enn en slags online dagbok for meg selv og familien, noe fint å se tilbake på om noen år, og jeg er oppriktig overrasket over hvor mange som finner veien innom bloggen i ny og ne. I går følte jeg at jeg stiftet en liten haug nye bekjentskaper, og dere skal vite at jeg koste meg med hver enkelt tilbakemelding. Så heldig jeg er, som plutselig liksom fikk vite litt mer om dere også. Tusen takk!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Høstkos og sofagris )

I skrivende stund er jeg alene i måsahuset, nesten… Pusekattene er jo her, men gubben og gutta har tatt turen til Eksismoa for noen treningsrunder på syklene. Fordi formen fremdeles ikke er helt innertier har jeg loffet rundt i pysjen, og kost meg på kjøkkenet noen timer. Det oser av epler og kanel i hele måsahuset, og jeg elsker det! I dag ble det høstbakst for alle penga. Grove rundstykker, pai og porsjonseplekaker, pluss litt ekstra kakekos til dessert i kveld. Oppskrifter og bilder blir delt i løpet av uka.

(Hver gang jeg drar frem krumkakejernet og denne blir gubben både litt glad og litt satt ut. Han gleder seg til krumkaker, men er overbevist om at det jeg løfter de ut av jernet med er et gammeldags gynekolog- verktøy… Når jeg sier at jeg har arva den av bestemor blir han alltid likbleik! )

Ukas første høydare kom med ei saftig latterkule da de mellomste poden nok en gang lirte av seg en selvkomponert vits, noe ala den populære Sportsklubben på facebok pleier å slå til med. Jeg får ikke lov å dele vitsen her, fordi han visstnok skal bruke den som en sjekkereplikk i tiden fremover ( Kan jo bare si med en gang at det ALDRI kommer til å funke, men for all del, det er godt han har trua! ) Vel så mye lo jeg da minste poden kom hjem fra skolen med en ny venn, og valgte å kalle han “David Hasselnøtt”! De av dere som på 90 tallet fulgte med på vuggende klinkelulrunde pupper i røde badedrakter i  “Baywatch” vil skjønne greia!

( David Hasselnøtt… Unga er gudsjelov ikke helt venneløse lissom! )

Mandagen var ellers en relativt grå dag som bare ble så innmari mye bedre når man kom hjem til skinnende rent hus, og en skinkestek som allerede var satt inn i ovnen. Den yngste poden er i ferd med å bli et skikkelig husmor emne, og jeg ELSKER det!

( Når den minste kidden har starta på middagen før moder`n kommer hjem fra jobb!!! Helstekt purke in the making! Klapper seg selv på skulderen for gode gener ass!! )

Ukas andre lættis kom da det under en saftig regnskur tirsdag ettermiddag hørtes fortvilte katterop utenfor vinduet. Du vet du begynner å bli en rutinert blogger når du velger å dra frem kamerat og knipse bilde av den våte katta før du slipper den inn. Det var for øvrig først da jeg så igjennom bildene senere at jeg flirte høyt. Hvis blikk kunne drepe lissom!

( “Greit, ta det bilde til den føkkings bloggen du, ditt fordømte kvinnemenneske! Jeg hoster opp en hårball i skoen din i kveld!!!” )

De aller fineste hverdagsøyeblikkene er alltid de gangene vi klarer å samles rundt middagsbordet alle sammen, og akkurat det er vi faktisk ganske flinke til. Det er så masse fine samtaler som finner sted når man samles rundt spisebordet. Så mye latter. Det blir så tydelig i disse settingene hvor store gutta våre begynner å bli, og det er så fint å kunne ha gode samtaler med alle tre. Jeg vet at dette er en av de tingene jeg kommer til å savne aller mest den dagen de forlater redet, og jeg blir sittende her alene med måsagubben og en seig svinekotelett…

( Middagstid med flokken. Onsdagens kyllingburger med spinat og søtpotet. Åh, jeg savner den middagen assa!!! )

Ellers elsker jeg at høsten er her og at den kjennes på kroppen. Hver kveld hele uka har jeg gledet meg over kalde tær, fyr i peisen, kopper med varm te, tente stearinlys, litt høstplanter i vaser og potter, og pusekatter som strekker seg ut foran varmen, og aller helst vil være mer inne enn ute. DET er kos det! Jeg har kost meg på skolekjøkkenet med fine elever, avtalt å møtes til en kopp kaffe med en tidligere elev, og jeg kjenner meg så heldig som får lov til å tilbringe dagene med så masse fine folk, for så å komme hjem til min egen lille flokk. Sett bort i fra at de sjelden henger dorullen riktig vei, at måsagubben sjelden treffer skittenstøykurven når han kler av seg om kvelden, og at de alle til stadighet må minnes på at vi faktisk har knagger til ytterjakkene, så er de brukbare folk å tilbringe dagene med.

( Trenger meg på når kidden skrur moped,  og tvinger stakkar`n til “kvalitetstid” med skravlesjuk mamma! )

( Skulle bare hente en reddik (egentlig sjokolade, men reddik høres bedre ut på bloggen), og når jeg kom tilbake var stolen opptatt. Frøsen pusekatt! )

( En varm kopp te etter jobb, mens gutta gjør lekser og middagen putrer i gryta. DET er hverdagsøyeblikk det! )

Nå skal det snart logges av for kvelden. På ovnen står det ei gryte og putrer, og krumkakene på benken frister til prøvesmaking. Nå gjenstår det bare å få gutteflokken hjem fra trening, så vi kan skape enda et par hverdagsøyeblikk verdt å huske, før vi tar fatt på en ny uke.

( Krumkakeskåler ferdig, gleder meg til dessert! )

Håper du har en nydelig søndag, og at uka som kommer fylles av fine øyeblikk.

Vi blogges.