Mopedligaen, en fryktløs bande.

Mopedligaen. Et like sikkert vårtegn som hestehoven i grøfta, og linerla på tunet. De poppet frem som perler på ei snor (mopedistene altså), flere og flere for hver vårdag som gikk. Først kom de mest etablerte pøblene, de som tok lappen i fjor og allerede hadde en sesong med breisladd og bensinforbruk bak seg. Så kom årets kull. En etter en, nye for hver dag, etter hvert som de fylte 16 og bestod teoriprøven.

Som jeg fryktet dem! Mopedligaen. De tøffeste av de tøffe. Det ene øyeblikket var de som alle andre. Vanlige tenåringer med steinvaska Levis bukser med høy brettekant, stripete Ball genser i blasse pastellfarger, nok hårspray i den høye panneluggen til å alene forårsake hull i ozonlaget, og en felles frykt for gymlærer Brubak. Men så fikk de mopedlappen, og alt ble forandret. Det var som om de en etter en “joinet” en hemmelig klubb, og ble fryktløse over natta. For med blodtrimma Suzuki TS 50x fulgte en ny æra. Plutselig skulle Levis buksene klippes og rives i alle bauer og kanter, til de knapt hang sammen i restene av en buksesmekk og en innersøm. Pastellfargede Ball-gensere skulle dekkes av sorte skinnjakker med nagler, eller ei litt posete olajakke med lommer store nok til å romme ei feit lommebok med midlertidig kjørebevis, passbilder av alle vennene dine, Pusur skoledagbok, ei pakke Hubba Bubba, og en diger pumpeflaske Clynol hårspray, for å rette opp i hjelmsveisen og rottehalen ved eventuelle kjørepauser. Frykten for gymlærer Brubak forsvant som dugg for solen så fort de fikk lappen.

Igjen satt jeg. En kvistete, hengslete tenåring med nyføna kjøpekrøller. Hun som enda ikke på langt nær var komfortabel med de stadige forandringene i den hormonelle tenåringskroppen, og som i et forsøk på å få en 180 cm lang hengslete kropp til å fremstå som liten og nett gikk foroverbøyd som en skadeskutt elg. Hun som ikke hadde råd til pastellfarget Ball-genser, og som fikk kjeft da hun i et desperat forsøk på å være som “alle andre”, klippet opp ei sprett ny olabukse til det ugjenkjennelige med ei sløv kjøkkensaks. Hun som fremdeles fryktet gymlærer Brubak, og som var livredd for den fryktløse mopedligaen.

 

( Når du er 15 år, en meter lenger enn alle vennene dine, og den eneste uten stripete pastellfarget Ball-genser. 90 tallet altså…savner det ikke så veldig! )

 

Åh, som jeg fryktet dem. Disse tøffingene, de kuleste av de kule. De som stod på “Grillen” kveld etter kveld, med mopedene parkert på rad og rekke. Noen dro på bakhjulet nedover Jentoft-parken, andre stod på stasjonen og holdt utkikk etter lensmann Hestvik. Han som var kjent for å hytte med pekefingeren, og heve stemmen om han oppdaget en breisladd for mye. De erfarne fjorårsmopedistene kjørte ned til Kuskerudnebben for å kline med hverandre. De bytta på litt. I April klina Rånåsfossgutta med Blakerjentene. I Mai var det gutta fra Lørenfallet sin tur, mens gutta fra Rånåsfoss sjekket smårips fra Sørumsand. Og sånn gikk sommern, og innen høsten hadde alle klina med alle på rundgang, bortsett fra meg.

Hun som ikke hadde lappen, hun uten pastellfarget Ball-genser, og med ei bukse som mamma hadde lappet sammen med stoffrester fra gardinene Tante Mariann hadde på hytta, fordi “snille piker” ikke hadde fillete bukser, hun satt fremdeles ukyssa hjemme på jenterommet og ønsket seg snø i september, så mopedligaen skulle parkere doningene, og den trygge verden skulle vende tilbake.

 

( Når det stod en slik skummel doning på annenhver gårdsplass til hver fryktløse fjortis i hele bygda. Da var det vår. )

 

Jeg unngikk den skumle mopedligaen så godt jeg kunne hver vår, og senket skuldrene hver høst. Ble kanskje litt mer avslappet til de fryktløse jo eldre jeg ble, men fremdeles, i godt voksen alder kunne jeg titte bort på ungdommen med hullete olabukser og mopeder, og tenke at der, der står de fryktløse. De respektløse, unge lovbrytere med lite respekt for trafikkregler og gymlærere.

Og sånn gikk årene, med en litt hoven holdning til de unge bråkmakerne, helt til jeg en dag befant meg i sofaen på venteværelset på biltilsynet, med nervøs mage og fingrene krysset, for at mine egne poder skulle bestå teoriprøven, og endelig få lov til å kjøre moped. Og slik var det jeg møtte meg selv i døren. For i skrivende stund har jeg to fine gutter med hvert sitt flunkende nye førerkort, som til stadighet prutter rundt på bygda på hver sin “pill råtne” doning av en moped. De lakker og mekker. Garasjen og gårdsplassen fylles opp av den ene mopedisten etter den andre. Ungdommer, unge voksne jeg har kjent siden de var søte små førsteklassinger med dinosaurer og enhjørninger på genserne, og mistet melketenner oftere enn de byttet underbukser.. Sammen med kameratflokken, barndomsvennene, stiller de opp syklene på rad og rekke borte på “Grillen”. De ruser motoren, og legger inn en og annen breisladd da de kjører inn på gården om kvelden. I stuevinduet står pappaen og hytter med fingeren, akkurat slik som lensmann Hestvik i sin tid gjorde da han selv spolte opp grusveien inn på feltet i Lørenfallet.

 

( Når du vrenger livmora tre år på rappen, og 16 år senere innser at dine egne avkom er bygdas største rånere. #DenFølelsen )

 

Jepp, for måsamannen, mitt livs store kjærlighet, kanskje den mykeste, stilleste og snilleste mannen i verden, var i sin tid en av de fryktløse jeg så desperat prøvde å unngå, og alle mine fordommer har regelrett hoppet opp og tatt et kraftig jafs av min egen bakdel. (Metafor for “biti meg i ræva!” ) For jeg ser det jo nå, alle disse mopedistene jeg i alle år var så redd, de jeg har antatt å være fryktløse villmenn og villkvinner, de er kun en gjeng flotte ungdommer helt i startgropa av livet, som endelig får kjenne litt på frihetsfølelse og uavhengighet. Og uansett hvor kule de måtte være, hvor hullete buksene er, eller hvor mye eksospotta bråker og ryker, så er de fine folk. Fine ungdommer, alle med sine utfordringer, og sine styrker. Unger som takker for maten, gruer seg til matteprøver, og som motvillig tømmer søpla bare du maser lenge nok. Ikke fryktløse eller skumle i det hele tatt. Bare unge mennesker som tar små, forsiktige steg, og en liten breisladd, ut i voksenlivet.

 

( Tenk at jeg var dødsredd denne fryktløse mopedisten… Lite visste vel jeg at han et snaut tiår senere skulle befrukte meg i hytt og pine! )

 

Det tok meg syv sett kjøpekrøller, en oppklippet olabukse, og bare 41 og et halvt år å finne ut av det lissom…

 

 

16 kommentarer
    1. En meter lenger enn de andre 😀 ha-ha…men jeg skjønner hva du mener. Jeg var 165 cm allerede i 6. klasse, da de andre var 140 cm..sånn omtrent.
      Folk hang på grillen hos oss også.. men jentene hadde ikke mopeder. Men de aller kuleste ble med gutter i BIL faktisk… Jeg fikk aldri merkene som GJALDT, men ting som LIKNET….pga råd.. Og jeg var fremdeles så ukyssa som det gikk an i en alder av 16 😀
      Men jaggu meg ble det bra damer av oss til slutt da Janne 😉
      Ha en strålende fredag med gale mopedister på gårdsplassen 😀

    2. frodith: Nei,her satte også pengene en stopper for merkeklærne, men som du sier, det ble bra damer av oss likevel. Levis eller ei 🙂 Ønsker deg en nydelig fredag 🙂

    3. Som du kan skrive, og jeg husker disse Ball gensere, men på den tiden var nok jeg vel etablert med en skokk unger. haha.
      I godt voksen alder skaffet jeg meg Levis bukse, da hadde jeg plutselig råd!
      God helg til deg og dine!

    4. Eva: Hehe. I en alder av 41 har jeg fremdeles aldri hatt en eneste Levis bukse. Drømmer stadig om å eie en 🙂 Ball genser er ikke så viktig lenger kjenner jeg.

    5. 178 på strømpelesten, ikke moteklær, men valgte punkestilen for å ha mulighet til å passe inn. Fikk aldri mopedlappen, strenge foreldre, ble lovet juling om jeg i deg hele tatt så på noen med en tohjulinger med motor.
      Sommerjobb, helgejobbing og så vokste bankkontoen, jeg rett å slett sto med lappen på tung motorsykkel i hånden en mnd etter jeg fylte 18 år, å en kawasaki 650 hadde jeg kjøpt inn. Lykke 😄 billappen tok jeg to år senere

    6. Veldig godt skrevet!
      Også jeg som helt hadde glemt de snasne blusene med store krager som bare var såååååå kule sammen med gensere! Må si jeg følte meg veldig fin når jeg gikk sånn, så hva skulle man vel med Ball-genser da?
      Det bildet der tok meg virkelig tilbake! Wow, altså! Det var jo akkurat sånn vi så ut hele gjengen. Gøy å mimre litt, men jammen er jeg glad jeg er ferdig med den tiden av livet også 🙂

    7. Kristin: Ja,de gedigne blusekravene var så lekre. Vi gikk rundt og så ut som en blanding av pilegrimer og Madikken hele hurven 🙂 Fin tid ja, men også glad den er over 😉

    8. Haha, nå kom det mange flashbacks her 🙂 Jeg var en av de kule “gutta” i moped gjengen, nektet å ha en sånn stusselig jente moped og fikk mast meg til en gigant av en MTX sykkel!Haha veeeeldig praktisk ettersom jeg var bittelita og tynn som ei flis 🙂 Sparte opp til en blå ball genser, og fikk også grått meg til en sort poco loco genser. Haha, alt var myyyyye bedre før. Hærlig lesing, takk for turen ned memory lane 🙂

    9. Dere snakker vel om den kjente «Diana blusen»?Jeg fikk alt, manglet bare kjærlighet. Fikk tom en BMW på 18 års dagen. Hang med de kule, var den kule. Men jammen ble det folk av meg også. Mannen fortviler, sønnen er rå på sosseskolen, men bukser til 8000, sko til 5000, det lyver vi til Pappa om. Han jobber for pengene hver helg, trener hver dag i Norgestoppen som dine Janne, bare en annen sport. Ingen nevner mopedlappen her. Det er Porsche, aller helst en Lamborghini. Får se sier mor. Universitet først. Gutten måtte nok stått uten moped selvom presset hadde vært stort. Skjelver ved tanken. Så forskjellig kan vi ha det, men størst av alt er kjærligheten!
      Takker for hvert innlegg, du er gullego! Det var ikke bare bare å havne uskyldig på glattcelle i byen, med Diana blusen og lånt skinnjakke av typen med logo «If you want blood» bakpå. Huff stod i avisen, håper ingen kjenner meg igjen her🙈. Ja til flere innlegg, bilder og tegninger. Og fortell gjerne hvordan det går med guttene i NM. Lykke til alle i Måsafamilien👊🏾👏😀

    10. Line: Hehee!! Glattcelle med Diana blusen, du ville kvinne 🙂 Nei, du har helt rett. Det blir folk av de aller fleste, mopedligaen som BMW flokken, og fint er det 🙂 Nå er NM over , nettopp kommet hjem, og poden dro i land en veldig respektabel 2. plass 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg