Møkksprut, motordur og mammas gledestårer.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Motorstopp, søvnløs natt, og en liten arbeidsulykke som endte med delvis avrevet muskelfibre i armen på måsagubben. Sent fredag kveld, etter en tur innom legevakta, måtte vi ha et aldri så lite familieråd i måsahuset, og en liten stund vurderte vi å avlyse NM runden som skulle gå dagen etter. Med en pappa som ikke kunne bevege armen, en sykkel fremdeles trengte små justeringer, og en storebror som måtte bruke dagen til jobb, så det ganske så dystert ut.

Men så er det noe med denne guttegjengen min, noe som er så innmari rørende for en mamma å se. For de er mer enn brødre. De er bestevenner, og de er lagkamerater. De heier på hverandre, selv når de konkurrerer. Og akkurat på fredag, når det stormet som verst, da stod de aller tettest. Lillebror på 13 ble med pappa i skuret, og mens måsagubben , med armen i fatle, pekte og fortalte, skrudde minsten fra hverandre, reparerte, og satte sammen løpssykkelen. Storebror fikset matpakker og klargjorde sekken, mor sjøl pakket bilen og hengeren, og rett før sengetid kom vi i mål. Klokken 05.00 lørdag morgen ringte vekkerklokka, og klokken 06.00 satte fire av fem snuta mot Rømskog, og NM i etappe-enduro.

 

( Nyvasket, nyskrudd, og klar til løp. )

Eldste poden måtte bli hjemme, hadde jobb han ikke kunne skulke unna. Likevel ble bilen full, for litt lenger oppe i høgget plukket vi opp kompisen til poden. På bussholdeplassen stod han og ventet, i teamklær, med sekken på ryggen. Når storebror ikke kan bli med, da stiller kompisene opp.

 

( Når man har kompiser som gladelig stiller opp. Tusen takk til “teamsjef” Trym. )

 

For å avlyse noe en meget målrettet og standhaftig 16 åring har jobbet for helt siden fjorårets sesong sluttet, det ville ikke brødrene ha noe av, og tidlig lørdag morgen, mens tåka var i ferd med å lette, ankom vi Rømskog i god tid før innsjekk og teknisk kontroll.

Og heretter gikk det slag i slag. For selv om kvelden i forveien var aldri så tung og vanskelig, så forgikk samarbeidet lørdag morgen som et velsmurt maskineri. En nervøs pode jogget rundt i kjøredressen og varmet opp, kompis fikset sykkel ut av henger, lillebror ordnet opp med teknisk kontroll mens pappaen tok innsjekk og førermøter, og moder`n sørget for litt inntak riktig mat og drikke.

 

( Når ikke noe er råflott, men likevel mer enn nok. Heldige er vi, virkelig! )

 

NM runden på Rømskog må være et av de aller beste arrangementene vi noen gang har vært med på. Fantastisk flinke arrangører, fine løyper, trivelige hjelpsomme frivillige, nøye planlagt tidsskjema, OG do! Skikkelig do. Med dopapir, såpe og rennende vann. Bedre blir det ikke. Rundt oss, på alle kanter, stod unge og gamle enduro-førere, nervøse for dagens ritt. For en idrett, og for en arena. Sjelden tror jeg at man på en og samme idrettasrena finner så mange ulike mennesker. Her er det småbarn, og besteforeldre. Her er det bortskjemte pappagutter med polerte støvler, og folk som lever fra hånd til munn. Her finner man de tøffeste jentene, og de reddeste mammaene. De som roper høyest og elsker rampelyset, og de som liker seg i bakgrunnen. Felles for alle er at de deler gleden over samme idrett, og at de i løpet av de neste timene skal gjennomføre akkurat de samme etappene, hver i sin gruppe, i sin klasse, og at alle, helt garanert, på slutten av dagen, er slitne, og veldig, veldig møkkete.

 Og mens depoet våknet til liv, mens motorer ruset og duret, og frivillige fra hele Rømskog tuslet ut i løypene, slo det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er, som familie. For til tross for et relativt lite nettverk, til tross for en liten familie, så stiller vi altså likevel med et fullt team. I hengeren finnes det ikke sprett nye crossere, kjøredressen er lappet sammen med nål og tråd, og støvlene er arvet, godt brukt og limt i sålene. Men det gjør ingenting, for vi, til tross noe begrensede midler, er en  liten sammensveiset gjeng, med et felles mål. Idrettsglede.

 

( Det betyr så lite at utstyret er gammelt, når heiagjengen er verdens fineste. )

 

Og da startskuddet gikk, og poden gasset ut på første etappe satt en storebror hjemme og snakket med lillebror i telefonen. Lillebror som er ikledd ei arbeidsbukse med lommene fulle av verktøy, klar for å trå til om noe skulle skje. Potte tett av forkjølelse satt morfar hjemme på Sørumsand og fulgte rundetidene på nettet, mens han rapporterte til en noe nervøs mamma som befant seg midt ute på et jorde, med gjørme opp til øra. I depoet sto pappaen med verkende arm og krysset fingrene, langs løypa stod en smånervøs og stolt bestefar, og en stor kameratgjeng og heiet, og der ute, i det ene gjørmehullet etter den andre, over jorder, stein, skog og kratt, gjorde poden det han hadde kommet for å gjøre, det han har trent til i hele vinter. Han kjørte så leirspruten stod, og krøllene flagra. Gjennom til sammen 13 fartsetapper kjempet han med hud og hår, med knall og fall. Han satt fast i leira, og mistet tid. Kjørte seg inn, for så å miste festet, og ligge paddeflat under sykkelen midt i skogen. Hofta var skrubbet og blå, albuen klemt og hoven, og fingrene kalde.

 

( Når kroppen er øm, og crosseren er mer leirete enn en gjennomsnittlig potetåker, da er det godt gjort å hente frem de siste kreftene. )

Førsteplassen glapp med bare noen sekunder. Det gjør ikke noe. For etter mange timer med slit og strev, kjørte han inn til en meget respektabel 2. plass, av totalt 34 førere i hans klasse, og selv om han så veldig gjerne skulle stått øverst på pallen, var det en veldig glad og fornøyd pode som kunne ta imot årets første pokal, på premiepallen.

 

 

Og akkurat da, da han stod der og smilte med pokalen i hånda, i det sola endelig tittet frem mellom skyene, da kjente jammen meg denne mammaen et par gledestårer på bollekjakan. For den andreplassen, den er så fortjent. Her ligger det mange timer med iherdig egeninnsats bak. Utholdenhets og styrketrening, taktikk og teknikk. Bak denne andreplassen står et bittelite team. En mamma og en pappa, noen fine hjelpsomme kompiser, og en brødregjeng som heier hverandre frem, og som virkelig gleder seg på hverandres vegne.

 

 

Og helt til slutt, nå som jeg likevel sitter her og tørker litt snørr og stolte gledestårer, så må jeg, på vegne av hele denne familien, bare nok en gang få takke alle som velger å støtte Nordvang motorsport. Alle som har vippset, og alle som har valgt å gi akkurat Nordvang Motorsport sin grasrot andel. Det betyr så uendelig mye. En dråpe i havet for de store lagene og foreningene, men for oss utgjør det forskjellen, og det er takket være dere at poden kunne stille til start i akkurat denne NM runden. Det gledes! Virkelig! Tusen, tusen takk.

En bedre start på sesongen kunne vi ikke ønsket, og nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.

 

Tusen takk!

38 kommentarer
    1. Sammensveiset og flotte 😀
      For en dag og dagen før dagen !!!!!
      Så godt å være samlet om idretten. Stå sammen og hjelpe hverandre 🙂 Og at han klarte 2. plassen er supert og flott 😀
      Så står de der de stolte foreldre og alle andre rundt, og ser idrettsgleden og resultatene.
      Herlig innlegg!
      Og gratulerer med 2 plass!!!!

    2. Det var da ukristelig tidlig du var i gang en søndagsmorgen? Her ligger jeg enda under dyna mens mann og barn regjerer underetasjen. Den beste starten på en fridag.
      For en herlig gjeng du har, og så nydelig det er at dere setter pris på hverandre. Og gratulerer til poden med en flott andreplass, vel fortjent!
      Ønsker deg en nydelig søndag 🙂

    3. Hege: Tusen takk for det 🙂 Uff ja, sliter med å finne nattesøvnen igjen i disse dager, da blir det noen tidlige morgener. Rekker å bake litt da, før resten av verden har stått opp. Satser på en powernap i sola i ettermiddag. Ønsker deg en nydelig søndag 🙂

    4. Så herlig innlegg Janne! Du vet du har gjort en god jobb med gutta dine oppigjennom, når samholdet er så sterkt. Helt rørende og lese, og så fantastisk med andreplass! Gleder meg til og følge resten av sesongen, klem 👍

    5. Gratulerer så mye med den flotte 2 plassen og til hele teamet rundt han.
      Tenk så bra resten av sesongen kommer til å bli.
      Kos dere og nyt søndagen.

    6. Gratulere med pallplass til guttongen. Jeg heier eksta på alle som driver med, og støtter all idrett som ikke foregår med ball eller ski. Ikke at det er noe galt med ball og ski, men det passer ikke for alle. Og etter min mening får andre idretter ofte for lite fokus.
      Og jeg tenker stadig på det du skrev i et innlegg, at statoil ikke sponser motorsport. Seriøst. STATOIL!! Siden de tjener et lass med penger på motorsport, burde de stå først i køen å sponse.
      Kansje vi skulle overøse facbooksiden deres med meldinger om det?
      Si meg, har dine søvnproblemer sammenheng med den gule skiva som hang på himmelen i natt? Jeg sover ihvetfall dårlig en liten uke rundt hver fullmåne.

    7. Nina: Ja,akkurat det med Statoil er helt merkelig. Blir liksom så selvmotsigende. Mulig det har noe med månen å gjøre. Har hørt om det før,men aldri egentlig satt meg inn i det 🙂

    8. Gratulerer til tøff gutt med 2 plass og en herlig gjeng som står på rundt han 🙂 Aldri så galt at det ikke er godt for noe sies det og dette gikk jo kjempefint tross skader og andre humper i veien. Lykke til med forsettelse av årets sesong og god bedring til gubben og poden som sikkert nå er både gul og blå…
      Hva Staoil/Cirkel K. angår kan de få gå i skammekroken!!

    9. Gratulerer med en knakende flott 2 plass, det står det respekt av! Moro å være med å støtte med grasrotandel til laget. Små lag trenger midler, og det offentlige sponser sjelden. Virkelig et flott samhold i familien og blant venner! Bravo.
      Stå på videre og ha en fin søndagskveld.

    10. Gratulerer så masse, masse med 2.plassen. Og det er sååå godt å lese om dere som familie. Dere er knallgode! 😀

    11. Eva: Tusen , tusen takk. Ja, en dråpe i havet for noen, men for oss var dette både startavgift og bensin. En knallstart på sesongen 🙂

    12. Det er så flott når SÅNNE folk vinner, som vinner med et helt GJENG i ryggen liksom. da er det ekstra fint <3 Høres ut som en herlig gjeng du har rundt deg <3 Heldiggrisen. Og sikkert en gjeng som har blitt sånn litt fordi DU er du også 🙂 Tror du ikke ? 🙂

    13. frodith: Denne gjengen er jeg så stolt av,og så glad for å være en del av. Når ting går så bra som de gjorde i går er det selvsagt ekstra stas 🙂

    14. Gratulerer til alle 🙂 Hærlig sammensveiset familie og kompiser som støtter hverandre, jeg blir helt varm i hjerterota <3

    15. Tårene rant her nå. Vakkert skrevet om en familie som har flust med kjærlighet og samhold. For noen foreldre dere er!! All respekt.
      Og grattis med super vel fortjent andreplass!!

    16. Anne Kristine: Tusen hjertelig takk. Vi er nok akkurat som foreldre flest, med både gode og dårlige dager, men akkurat denne helgen kommer vi til å leve lenge på. Eller, i hvert fall frem til neste trening 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg