Hele huset stinker egg og bacon. Herremin som jeg angrer på at vi handla en sånn six-pack med bacon i Sverige på fredag. Digger smaken, hater lukta, og podene har fått dilla. Står frivillig tidlig opp i helgene for å steke bacon lissom… Vinduer står oppe, og ytterdøra står oppe, prøver å lufte ut lukta av svidd gris med en god gammeldags gjennomtrekk. Det er fint da. Gjennomtrekken. For akkurat nå sitter jeg her, og kan ikke engang kjenne at hele huset er åpent. Temperaturen er nydelig, og sola skinner. Et sånt herlig vårøyeblikk, når det plutselig går opp for deg at årstidene har skiftet, og at du kan ta morgenkaffen ute i sola. Bare nye fuglekvitter, sval vind og ikke den intense lukten av bacon. Fint hverdagsøyeblikk, på en helt vanlig søndag.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

( Slapp dame i spenstig tights, på toppen av bygda, en søndagsmorgen. Hverdagsmagi. )

Uka har, som i likhet med de fleste andre uker, vært både ravel og lat, innholdsrik og kjedelig. En god mix av alt som til lutt utgjør hverdagen. Mandagen startet så bra. Tuslet til jobb sammen med minste poden som syklet sakte ved siden av meg. Så hyggelig å ta følge halve veien, bare snakke om løst og fast, rekke å ønske hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt. Sånne ting jeg bare vet jeg kommer til å savne om kort tid. Bare to år igjen før også minsten starter på videregående. Klarer ikke helt å fatte hvor tiden ble av. Kjenner meg fryktelig gammel når jeg sier det, men det er sant. Noen ganger vil jeg bare stoppe opp hele greia, hoppe av verden litt og nyte nuet. Ikke la ungene bli så himla store så himla fort.

( Skulle ønske det var sånn bestandig. Alle tre, sammen, her hjemme hos meg. At tiden bare kunne stoppe opp litt. )

På pulten mandag morgen lå en pakke og ventet på meg. Først fikk jeg litt sånn småpanikk, lurte på om vi hadde enda et sånn “hemmelig venn” opplegg som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida, jeg hadde fått pakke av en kollega, en sånn dame som bare gjør sånne ting, kun fordi, og akkurat denne mandagen gjorde denne damen meg ekstra glad. Tenk å få starte uka med en sånn fin overraskelse. Hverdagsøyeblikk på sitt aller beste.

( June altså. Alle skule hatt en sånn kollega! )

Tirsdagen husker jeg ikke stort av. Gikk vel på jobb, jobba, gikk hjem igjen, lagde middag, leste bok, og sovna på sofaen med en pus i fanget. Fint det og. Hverdager man ikke husker er ikke nødvendigvis kjedelige, de er bare vanlige. Vanlig er bra det! Da har man tid til å sette litt ekstra pris på det litt ubetydelige, likevel fine. Sola for eksempel. For akkurat nå på våren er sola spesielt magisk. På vei til jobb stoppet jeg på innfartsparkeringen ved bussholdeplassen for å plukke med meg en liten gul blomst, tenkte å pynte kontorpulten litt, bare fordi. En liten gul sak som fremdeles var lukket etter natten. På vei hjem, i strålende sol var blomstene sprunget ut, og dannet et gult teppe langs hele parkeringsplassen. Sånne små ubetydelige ting, som plutselig blir fine hverdagsøyeblikk, bare fordi man har tid til å se etter. Det er ganske fint.

( Nå sola er magisk. )

Onsdagen, da jeg våknet sliten, følte at jeg mistet bittelitt av meg selv i morgentimene, og hadde bare en sånn passelig fin dag. Når man kjemper litt mot det store systemet, ikke på vegne av seg selv, men på vegne av andre, og ikke føler at man kommer noen vei. Da var jeg sliten. Det resulterte i et lite blogginnlegg om å “gripe den fordømte dagen” (kan leses HER). Og på sånne dager, når man føler seg litt liten i en voksen verden, og ikke helt vet om man ønsker å hoppe i nye utfordringer med begge bena, da er det jammen meg fint å ha en blogg. Det finnes altså så mange gode mennesker der ute, og jeg er så glad for hver og en av dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar eller en tilbakemelding enter her på bloggen, på facebook, eller på snap og instagram. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å kjenne på det å ikke alltid strekke til. Dere er gode, virkelig gode, alle som en. Tusen takk! Måsagubben hadde en lang og trasig onsdag han også. Vi løste det rett og slett med en spontan date på Shell stasjonen rett borti gata. Burger og rifla poteter, bare han og jeg. Spise ute, snakke, kjenne kveldssola varme litt i nakken, tusle sakte hjem, hånd i hånd, og glede oss over alt vi har, i stedet for å legge vekt på det vi tror vi mangler. Vi har mye å være takknemlige for, og vi vet det.

( Når fintfolk er på spontan date midt i uka. )

Mellomste poden fikk, som mange har fått med seg, en respektabel 2.plass i NM forrige uke, og treningsgleden her hjemme er større enn noen gang. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at vi er takknemlige for alle som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen sin, men dere aner virkelig ikke hvilken stor forskjell dere utgjør. Nå satser vi mot nye løp, og så fort jeg er ferdig å skrive denne ukesbloggen farter jeg sammen med resten av gjengen opp på banen for litt teknikk og utholdenhetstrening. Drømmesøndag for a mor? Neppe. Sand mellom tenna, og grus i øya er ikke akkurat festlig for middelaldrende kjerringer, men det er så verdt det. For den idrettsgleden de viser, og det samholdet gutta har, den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Den skaper så mange fine og minneverdige hverdagsøyeblikk.

( Foto: Indre Akershus Blad. )

Torsdagen var hodet fullt etter jobb, og skuldrene verket. Løsningen fant jeg ved Stigtjern. Et bittelite vann inne i skogen, helt alene, i lett vår-regn. Stille og rolig, helt alene. Balsam for sjelen, magisk hverdagsøyeblikk.

( Et stille skogstjern, helt alene, i vårregn. Balsam for sjelen. )

Fredagen bød på ukas beste, kanskje verdens beste øyeblikk. Fortelleren i meg vil dele, mammaen i meg velger å ikke gjøre det. Men det var fint, noe jeg alltid vil huske. Vi feiret med en tur på Mc.Donalds…fintfolk vet hvordan man feirer si 😉

Lørdagen var jeg lat, flatet ut i sola helt til minsten fikk ånden over seg og ba med mora si på “trappeløp” i hoppbakken. Møkkaunge…der lå jeg og ante fred og ingen fare, og før jeg viste ordet av det lå jeg langflat på toppen av hoppbakken og heiv etter pusten som en blåhval på land. Fy flate så tungt! Og poden, han bare jogget lett og ledig i forveien! Tror aldri jeg har følt meg eldre. Hjemturen tok vi gjennom skogen, i strålende sol. Nøt både lydene av bekken som sildret, rådyrene som skvatt da de så oss, og solstrålene son fant veien gjennom tett skog. Det var hverdagsøyeblikket sitt det!

( En litt mer sliten enn den andre, men fint for det. )

Mere kan nevnes. Det er nok ikke engang alle øyeblikk jeg husker, her og nå. Årets første grillings, på en billig kulegrill fra Europris. Blåveisene bak huset. Turen innom bestemor på Sørumsand for å hente rånersykkel til minste poden. Noen minutter på mammas grav, bare for å luke litt, klargjøre til planting der før 17 mai. Slike ting som gir en indre ro. Fine øyeblikk.

( En liten tur innom graven. Kjenne litt på savnet, grave litt i jorda..men ikke så langt ned at det blir makabert altså! )

Men nå, nå skal a mor ut i solen. På med joggeskoa og hørselvern, opp på en eller annen avsidesliggende crossbane. Heie litt på sidelinja, ta noen bilder, kanskje jogge hjem gjennom skogen, og fyre opp grillen en siste gang denne uka. Nyte alle de små øyeblikkene søndagen er villig til å gi. Tipper det blir mange, bare jeg legger merke til dem.

Takk for at du titter innom. Håper uken din har vært full av små fine øyeblikk, og at neste uke blir super. Vi blogges.