Dreiv og titta igjennom noen blogger forleden. Man kan si hva man vil om bloggere av ymse sorter, om eksponering av barn, promotering av kosmetisk kirurgi og alt dette som folk diskuterer om dagen. Men en ting skal de ha, disse såkalte influenserene, og det er , at uansett hva du måtte mene og tenke om alt de legger ut, så er de aller fleste av dem ikke bare fotogene, men de tar fantastisk flotte bilder. OK, så er kanskje noe retusjert og photoshoppa litt her og der. En mage, ei kvise, ei høne på snei, men det hadde jo ikke vært så lett å “fikse på” bildene, om utgangspunktet ikke var nogelunde bra!

Så var jeg da altså ute og trimma litt her forleden, jobbet litt med egen bloggkropp, kjenner jo tross alt litt på presset og greier. Og mens jeg hadde en sånn bitteliten pause i jogginga, så slentra jeg litt langs grøftekantene, og tittet på blåklokkene som blomstra og løvetannen som avblomstra, og blogger som jeg er tenkte jeg jo at her måtte jeg benytte muligheten for å ta et sånn litt snedig, sukkersøtt bloggilde. Et som kan brukes i den nesten faste søndagsbloggen min, om ukas høydepunkter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det verste er jo, at i det jeg litt sånn småflau drar frem mobilen for å knipse bilder ( Er så innmari redd for at noen skal se meg ta en selfie. Toppen av flaut! ), så tenker jeg inne i dette litt rotete hodet mitt, at dette bildet kommer sikkert til å bli ganske fint. Jeg har fått litt farge i ansiktet, hadde på trøye i den lillafargen folk sier jeg kler, bakgrunnen var sommergrønn og fin. Joda, alt lå til rette for en ganske så bloggbar selfie.

Fru Nordvang, med halvannet års erfaring som hobbyblogger satte rutinert mobilen på selvutløser, stilte inn på intet mindre enn fem bilder, sånn at jeg bare kunne holde mobilen, og la den gjøre resten av jobben. Nå var det duket for bloggerselfier!

Men så…

Bildet som liksom skulle hete “Make a wish” eller noe annet sukkersøtt bloggeraktig ble langt fra så vellykket i virkeligheten som det var inne i mitt hode. For ikke nok med at vinkelen på kameraet, altså sånn nedenfra og opp, avslører absolutt alle kroppslige mangler og skavanker i form av skrukker, trippelhaker, og porer på størrelser med rumpehull… Neida, dette uerfarne, ufotogene kjøtthue av en blogger klarte å blåse løvetann i motvind også!

Så etter å ha både sniffet og  svelget en halv løvetann, hosta opp en pollenball som ei gressende ku med en høyball i vranga, har jeg bare fått enda mer respekt for alle disse “perfekte” bloggerene vi elsker å “hate”! Ja, for det finnes folk, sånne som meg, som ikke engang all verdens retusjering og photoshop kan redde!

Logger av, og tar ei allergipille! Vi blogges. (kanskje)