Søndag svooossj søndag, og sånn “går no dagan”. Jeg vet ikke om det er sola og varmen, eller at jeg har kommet litt i gang med treninga, som gjør at jeg føler jeg har fått litt ny og etterlengtet energi, men godt er det i hvert fall. Kanskje det er den Trollmatchaen. Det lille “hippie-prosjektet” mitt som jeg startet på, glemte bort, og startet på igjen. Grønn te på omtrent alt jeg spiser. Jeg har trua i hvert fall. Kanskje er det en kombinasjon av alt. Ikke viktig egentlig, så lenge man kjenner at kroppen og hodet jobber på lag. Det er nemlig ikke alltid sånn. Jeg som alltid, ALLTID har vært et utprega B-menneske har begynt å sprette tidlig opp i helgene. (I den grad denna stive kroppen kan sprette). Egentlig ganske fint, jeg merker jo at jeg får mer ut av helgene. (sa hun, som ironisk nok “spratt” opp, og dumpa kroppen foran PC`n for å blogge…kanskje ikke akkurat tidenes mest krevende aktivitet. )

 

Det har vært en fin uke. Mange tanker, ikke en eneste negativ, i hvert fall ikke som jeg husker. Det har ikke skjedd stort heller, det er bare det at dagene liksom har vært lange, lyse, varme og fine. Jeg har alltid sagt at jeg er et høstmenneske. Elsker den kjølige lufta, de fine fargene, og å kunne tenne levende lys om kvelden, men jammen er denne tiden fin også.

Med en sånn herlig fridag midt i uka har dagene nesten gått litt i surr, og fordi sola på trammen fremdeles varmer når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagene har jeg tilbragt det meste av fritiden ute. Jeg har tatt så mange bilder denne uka, bare fordi at hver eneste lille glede har kjentes viktig å dokumentere. Ukas øyeblikk kommer derfor denne søndagen i bildeform, fremfor en hel masse tekst.

 

Gleden over å kunne plukke hvitveis i grøftekanten, på veien hjem fra jobb. Stå med stjerten i været mens bilene kjører forbi, men gi litt faen i hvor dumt det måtte se ut, for det er vår, og skråningen langs veien er som et herlig duftende, hvitt og vakkert teppe. Fylle opp en liten mugge med en av vårens skatter, sette den i kjøkkenvinduet, og bare nyte synet av sol ( og møkkete vinduer) og lukten av blomster mens man tusler rundt på kjøkkenet, og snoker i skapene etter noe gjenglemt lørdagsgodis. Det er hverdagslykke det.

 

Den dagen jeg tok en fem-minutter som plutselig ble en time i sola etter jobb, og våknet opp som en fordømt stripete polkagris, bare fordi dobbelthakene henger nedover bringa når jeg sover, og lager et sånn tragikomisk skille. Burde jo skamme meg, og løpe bort på butikken og hamstre Nutrilett, men så er det så herlig å ha kommet dit i livet at jeg egentlig gir litt faen, ser humoren i det, og heller snur det til noe positivt. Et par striper på halsen matcher jo bare strekkmerkene på lårene. Ikke alle som har matchende kroppsdeler si!

 

 

Øyeblikket da morgenen er så varm at man kan ta kaffekoppen med seg ut på trammen akkurat i det sola kommer frem bak trærne på måsan. Et stort pluss at minste poden nå er så godt trent med å ha en sånn blogg-mamma, at han også ser potensielle blogginnlegg i de små tingene. “Mamma!!! Kaffekoppen din matcher pysjen din! skal jeg ta bilde???”  Senere den dagen dro han den litt lenger, da vi begge løp i skogen, jeg snubla i ei rot på stien og blødde neseblod så jeg nesten tiltrakk meg vampyrer fra fjern og nær! “Shit mamma, du blør skikkelig. Ser helt ødelagt ut! Fett! Skal jeg ta bilde???” Tror ikke det nei…går det an å bli litt for blogg-prega lissom? Hvor ble det av sympatien?

 

Noen øyeblikk helt alene midt inne i skogen ved tjernet. Bare meg, noen skikkelig ekle frosker, og matpakka mi. Tror kanskje det var favorittøyeblikket mitt denne uka. Det er skikkelig fint å være helt alene noen ganger.

 

Når stien er full av kjærlighet. Hjerter i alle fasonger, og du finner det ene fine øyeblikket etter det andre bare fordi stenene gir deg en “gyldig” grunn til å stoppe opp flere ganger underveis. Trekke pusten, hvile litt, ta bilder, og samle hjerter. Naturen er fin den!

 

Den dagen vi sminket øyebryn på måsagubben, bare for å se om den mellomste poden, som er kjent for å være litt sånn “hæh, skjer a?”, ville oppdage det da han kom hjem. Sånne små ting, dumme ting, som gir sånne morsomme øyeblikk. Teit, men vi lo hele bunten. Så vi lå i vinkel, hev etter pusten, og fikk mageknip. Sånne øyeblikk er gull verdt, uansett hvor dumme de er.

 

 

 

Frokost på terrassen, på en fridag, midt i uka. Kjenne sola varme i nakken, kaste brødsmuler til småfuglene, tusle litt barbeint i gresset som fremdeles er fuktig av natteduggen. Sånne øyeblikk. Åh, skulle ønske de varte lenge.

 

Den minste poden. Den eneste av gutta uten mopedlappen. Han som aldri krever noe. Han jeg så gjerne skulle kjøpt en ny, fet sykkel til, men så ble det ikke noe denne måneden heller. Telefonregning, strømregning…samma gamle visa. Men denne poden…for en fyr. Råner opp oldemor sin gamle sykkel, mekker og skrur, fikser og ordner, og er rett og slett strålende fornøyd. Mammahjertet bare hopper av kjærlighet og glede når han sender sånne snapper, sier fra at han tråkker en tur til bygda for å pante. Spare penger. Fin fyr, slett ikke kravstor. Jeg er heldig! Å innse det, det gir de fineste øyeblikk.

 

Å stoppe opp litt, midt i skogen, bare for å høre bekken som sildrer. Det er fint det. Blir liksom kasta rett tilbake til barndommen. Den hemmelige bekken i Texasdalen på Sørumsand, der hvor markblomstene luktet sommer selv om det var vår. Fin lyd, fine minner, fint øyeblikk.

 

Blåveisene bak huset, som har stått i flere uker, og enda ikke har visnet. Fine! Fint å bare tusle rundt huset, og se på dem.

 

Lillegrå, som har lært seg både å sitte pent, og å gi labb. Smart pusekatt, alt som skal til for å lære er en godbit eller to. Ikke så ulik matmor den katta der altså!

 

Å kunne bake. Bare fordi man vil, ikke fordi man må. Leke seg med smak og farger, kjenne lukta av nystekt bakverk i hele huset. Det er hverdagslykke.

 

Å vite at det er skikkelig støvete under sofaen, for katta kom nettopp ut derfra, og har hele ansiktet fullt av lo og skit, men likevel ikke kjenne panikken og trangen til å vaske og støvsuge. Bare tenke at støvet ikke går noe sted, og tillate seg selv å være vidunderlig lat noen øyeblikk til. Det er topp.

 

Minstepoden som finner plank bak huset, og snekrer sammen ei blomsterkasse til mammaen sin.  Hvem trenger vel å kjøpe, når man kan få så fine hjemmelagede gaver? Riktig så fin ble den også. Radio i skuret, en pode som snekrer, en pappa som mekker sykkel. Side om side, sier ikke noe, bare henger sammen. Sånt gjør meg så glad.

 

Og til slutt. Å komme hjem fra et møte på kvelden, og finne alle tre gutta på et kjøkken som egentlig burde vært rydda. De hadde kokt pølser, og nå hang de der på det trange kjøkkenet. Snakka om skolen, jenter, cross…alt gutter snakker om. Tre fine brødre som alle hadde drevet hvert med sitt hele dagen, og som bare flokket seg sammen for en matbit, og en snakkis. Så heldige de er som har hverandre, og så heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Jeg skal nyte den siste dagen av en fin uke. Strekke litt på bena, bake litt, og skrive litt. I flere dager har jeg skrevet på et innlegg jeg ikke helt vet om jeg skal publisere. Skriver litt, sletter litt, skriver litt mer. En liten prosess, en familiegreie. Så får tiden vise om det blir et innlegg som vil publiseres, eller om det havner i arkivet.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og jeg håper at uken din har vært full av fine små øyeblikk.