Marsipankaka står i kjøleskapet, en skogsbærpai står på benken og avkjøler seg, og lassagnen steker i ovnen. Om noen få timer er huset fult av familie, klare for å feire poden som ble 17 på torsdag. Slike dager er så fine, de dagene familien kan samles, drikke kaffe, spise litt, skravle litt. Oftere og oftere tenker jeg på det, hvor heldig jeg er som har mine tanter og onkler, som bare to rollen som tanter og onkler for podene våre, da vi ikke har søsken selv, hverken måsagubben eller jeg. Joda, en familiebursdag blir en fin avslutning på en uke med mange fine øyeblikk.

Jeg lever enda på fredagskvelden. Middag med jentene, barndomsvennene, vi fire ukule fjortisene som nå er sånn passelig småkule førtiser. Jentene som kanskje var de dårligste på håndballaget, men likevel hadde det mest gøy på både trening og kamp. Jentene som kunne snakke om alt, kaste stjålne blikk på de kjekkeste gutta i niende, drømme seg bort i Beverly Hills 90210 og Austraske såpeoperastjerner, og likevel ende opp som brukandes kvinnfolk. Så fint å kunne ta på seg den oransje blusen, bedre kjent som “gå-bort-blusen”, den som egentlig er for fin for vanlige kvinnfolk som meg, ta på lipgloss, hyre største poden som privatsjaffør, og sette snuta mot barndomsbygda for en aften.

Vi møttes på Sørumsand, i de koselige lokalene til Trine, spiste nydelig mat og delte en flaske bobler mens skravla gikk og latteren satt løst. Det er en rein vitamininnsprøytning de gangene Marit er hjemme fra jobboppdrag ute i den store verden, og vi kan samles til sånne kvelder. Jeg digger disse damene, alt de var, og alt de har blitt. Heldig er jeg, rett og slett, som fremdeles har de i livet mitt.

Torsdagen var også fin. ( Hmmm, litt usikker på hvordan det ble sånn, men det ser ut til at jeg gjennomgår uka baklengs her!) Å kunne vekke den mellomste poden, klype han litt i kinnene og rufse han i krøllene, og si med sånn påtatt koselig mammastemme at “Tenk at det er 17 år siden du kom til verden!”  Og han bare “Off, ikke et ord om sånn vaginal fødsel og pyntesting, og navlestreng a! Pleaaaase!!!” Kake til frokost, egen kake til å ha med på skolen, et lite lass pakker, kyss, klapp og klem. Fin dag, fine øyeblikk. Vemodig at han blir så stor, men fint også. Gromme poden min.

Den dagen jeg var full av energi, selv etter jobb, og la ut på en treningstur i skogen før middag. Men halvveis på runden rundt Eidsdammen gikk plutselig lufta ut av ballongen, og tunga hang som et slips langs bakken, og ALT jeg klarte å tenke på var den halve sjokoladekaka som stod i kjøleskapet hjemme. Og akkurat da jeg sleit som mest ble det bråstopp på stien, for to trær hadde veltet i kryss, og plutselig ble jeg sånn brått “finne seg sjæl” menneske som tror på skjebnen og karma og alt det der. For det måtte jo bare være et tegn på at det ikke var meningen at jeg skulle trene mer den dagen. Så når skogen prøvde å stoppe treningen min bare ga jeg opp, snudde og gikk hjem, og spiste kake i badekaret! Og det synes jeg var et fint øyeblikk. Du kødder ikke med naturen lissom!!

Den dagen hoppet over frokost, fordi jeg somla så fælt på morgenen at jeg ikke rakk det, og etter to økter på jobb hadde jeg så mye å gjøre at jeg måtte ta igjen litt pc arbeid i midttimen, også var jeg dødssulten, men hadde glemt lommeboka hjemme, så både kantina og en tur på butikken var uaktuelt. MEN, så kom jeg på at jeg var surrete dagen før også, for da hadde jeg husket å smøre matpakke, men glemt å spise den, så den lå i kjøleskapet på kontoret, og aldri før har seige knekkebrød med gulost og paprika smakt bedre. Og det var et fint øyeblikk, faktisk! Matpakker er undervurdert! Helt sant, selv de som er en dag gamle!

Kvelden jeg og June stakk bort i kultursalen for å se noen av elevene våre i en teaterforestilling basert på gammel bygdehistorikk. Det var et fint øyeblikk. Den nye kultursalen på skolen er bare så fantastisk flott, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette et kjærkommet hverdagsavbrekk. Fin kveld, fint øyeblikk! Det er nesten så det frister å gjenoppta gamle kunster, og bli med i en lokal teatergruppe igjen.

De gule krokusene (tror det er det de heter), blomstene som popper opp i skråningen ved bussholdeplassen. De har gitt meg fine øyeblikk hver eneste dag denne uka. Vårfølelsen kommer kastet over meg når jeg går forbi, både til og fra jobb. Tenk at noe så lite kan bety så mye, bare fordi man stopper opp og ser etter. Det er fristende å plukke med en, sette i et glass på bordet hjemme, men ennå har jeg motstått fristelsen, bare fordi de er så flotte der det står i grøftekanten.

Å våkne opp tidlig, men bare bli liggende i sengen, på armen til gubben. Det er fint. En fridag, all verdens tid, ikke noe som haster. Småprate litt, sovne litt igjen, småprate litt til før vi tar fatt på dagen. Fint øyeblikk.

Gjøre om litt i stua. Arvet et par hyller og et gammelt speil av tante Mariann. Små skatter hun ikke lenger har plass til, men som skal glede meg i lang tid fremover. Gleden av å kunne fornye litt hjemme uten at det koster noe. Det er litt herlig!

Men nå må jeg logge av, selv om det sikkert er flust med andre små øyeblikk jeg kunne klemt tur meg en søndags morgen. Kaffen skal kokes, salaten skal skylles, potetene skal gratineres og spekematen skal danderes på fat. Vi leker ikke familiebursdag lissom. Her skal folk reise mette hjem i ettermiddag, og da må måsafruen få ut finger`n før gjestene inntar måsahuset.

Håper du har hat en nydelig uke full av hverdagsøyeblikk. Ønsker deg en riktig god søndag.

Vi blogges.