jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg burde egentlig droppe denne søndagsbloggen i dag. La meg bare si det sånn, om du leser blogger for inspirasjon til livsstil, mote, interiør, mat og fine bilder kan du bare logge deg ut herfra sporenstreks, for denne søndagen vil du ikke finne så mye som et snev av inspirasjon her inne. Det har virkelig ikke vært uka for hverken det ene eller det andre. Ikke at uka har vært direkte dårlig, sånn egentlig. Det er bare det at det jammen ikke har vært særlig mye som har gått riktig veien heller. Så gjenstår det å se da, her jeg sitter og trøstespiser ukas siste mislykkede øyeblikk, om det går an å få noe positivt ut av alle de litt mindre vellykkede øyeblikkene uka har bydd på, og se om det finnes grunner til å være hverdagslykkelig likevel.

Hva spiser jeg, spør du? Franske makroner vel….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likner ikke særlig på makroner, mener du? Hva så?? Hvem gjorde deg til besserwisser over fransk bakverk a??? Ja, neida, så. Greia er den at jeg tenkte at jeg skulle bake noen makroner, putte i fryseren og ha til kakebordet i konfirmasjonen neste helg. Og siden jeg har bakt makroner to ganger før var jeg selvutnevnt ekspert, og trengte ikke oppskrift, for den hadde jeg jo i hue…trodde jeg! Men der tok jeg feil gitt, for i stedet for marengs med mandler og melis mekket jeg visst mandelsuppe, og et brett med 24 makroner fløt ut over langpanna, og ble til en svær kvadrat av mandelmasse istedet. Profft gitt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe da. For brett nummer en bare rullet jeg sammen med karamell og sjokoladekrem til ei ganske så snasen marengsrullekake, og puttet i frysern. Om ei uke skal den få et lag moccakrem og et marsipantrekk, og om noen i konfirmasjonen spør hva slags kake det er skal jeg med hevet hode kalle den “Det kan du bare drite i å spørre om-rullekake med marsipantrekk!” Fengende navn da, blir sikkert en slager, og det beste av alt. Brett nummer to, det bare brøt jeg opp i biter, og nå har jeg fysemat i flere dager. Smaker godt her jeg sitter og blogger da! Fint øyeblikk, tross alt!

Også var det århundrets bomkjøp da….

Det gikk ikke altfor bra den dagen jeg fikk pakka fra Zalando heller, med omslagskjolen jeg hadde bestilt til konfirmasjonen. For en lur dame sa til meg at “Er du usikker, bruk omslagskjole. Det passer til ALLE fasonger!”  Men dama tok feil, så innmari feil! For i denne kjolen var det ikke omslag nok til å dekke noe som helst, ihvertfall ikke på denne kroppen. Her manglet det minst tre meter stoff. Splitten gikk fra låra og opp til haken, og skjulte hverken bever`n, eller mammapuppen. Du vet det er imponerende utringning, når den ender helt nede ved høna. Nei, jeg tror kanskje ikke dette blir kjolen jeg bruker til lørdagen, og ikke var det noen ukas høydepunkt heller. Men vi lo godt da…hele hurven i måsahuset, og det er jo fint. Man skal ikke undervurdere en god latter. Greit øyeblikk, tross alt!

Det hjalp litt på humøret den dagen klesstilen ikke satt helt for måsagubben heller.Skulle bare en kjapp tur på butikken litt sent på eftan, og jeg prøvde på min egen diskret måte å si noe om at sokker i slippersene er skrekkelig “harry”, og at han kanskje burde revurdere det før jeg tok han med ut blant lokalbefolkningen.

Og måsagubben, veldressert som han er, hørte på konemor, og brukte joggesko istedet. Ikke stort bedre, men ihvertfall representabel nok til en kjapp tur på Kiwi, noe jeg presiserte fornøyd i bilen. Men det viser seg at måsagubben slett ikke er så åpen for kritikk moteråd som jeg trodde, for på pur faenskap dro han shortsen så langt opp i anus at jeg kunne telle hemoroidene der jeg gikk bak han mellom hermetikkhyllene, og skal jeg være helt ærlig så det ikke stort bedre ut forfra…. Nå var jeg så opptatt av å å ikke vedkjenne meg slektskapet til gubben mens vi var på butikken at jeg fikk tatt noe bilde der og da, men måsagubbben demonstrerte gladelig hjemme foran ungene hvordan han hadde stoppet kjeften på måsakjerringa…. Igjen, ingen ukas høydare, men nok en god latter…i ettertid. Greit øyeblikk, tross alt.

Og da kunne jo ikke mer gå galt eller? Joda, det kunne det. For da jeg bladde gjennom kamerarullen på mobilen for å poste bilde av pusekattene på instagram, fant jeg ut at jeg slett ikke hadde tatt bilde av pusekattene likevel. For som tidligere fortalt, med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, og hornhinner som krangler om plassen hadde jeg klart å knipse en hel serie bilder av meg selv istedet, og jeg fikk for første gang se hvordan jeg ser ut når jeg konsentrerer meg. Og DET VAR IKKE NOE VAKKERT SYN!!!

Så hvis det er dette trynet alle mine kollegaer eller elever ser hver gang jeg konsentrer meg om jobben, ja da er det bare å beklage. Mer uintelligent ansikt skal du lete lenge etter. Men atter en gang, en god latter forlenger livet…og etter denne uka er det bare å innse at jeg kommer til å bli steingammal! Greit øyeblikk, tross alt.

Men oppe i alt dette virrvarret av et liv har uka bydd på noen overkommelige øyeblikk også! Mange turer i skogen, og opp til Høgåsen, og nesten hver eneste dag har jeg møtt Oddveig, som var lærer`n til eldste poden de første barneskoleårene. Og da smiler jeg, for jeg minnes alt det hun betydde for poden. Hun han snakket om med stjerner i blikket. Læreren som alltid var snill og glad, og som luktet blomster og spaghetti. Og det var fine øyeblikk, hver gang jeg møtte Oddveig, for slike minner er gull verdt.

Så var det treningsrunden med June, og marsvinet hennes, Stella!

June påstår fremdeles at Stella er en hund, men jeg er fortsatt usikker!!! Uansett, det var fint å svette litt, skravle litt, le litt, trene litt, og få litt kjeft for at jeg skravlet for mye når jeg egentlig skulle vært andpusten. Det må jo bare bety at formen er stigende, når jeg kan skravle mer enn jeg peser. Fin tur, fint marsvin, fint øyeblikk!

Den kvelden jeg ble sittende i sofaen og skravle med mellomste poden. Han er alltid så opptatt. Ute og flyr, ute og trener, henger med venner, trener enda mer. Men denne kvelden hadde han endelig tid, helt uoppfordret til å “henge” litt med moder`n, og det var herlig. Så ble vi sittende slik, han med hodet i faget mitt, og jeg kunne pjuske han i håret, bare nyte litt tid med denne fine poden. Fint øyeblikk, sånn skikkelig fint.

( kvalitetstid! )

Den dagen jeg nesten blåste bort. Etter mange uker med skikkelig vår, nesten sommervarme, kom en kald vind nesten kastet over oss denne uka. På vei til jobb frøs jeg så mye at det tok lang tid å få tilbake varmen, og det samme skjedde på vei hjem. Men det var litt deilig likevel. Tråkke hjem i så sterk motvind at jeg nesten mistet balansen. Da var det ekstra digg å komme hjem til måsahuset, det å vite at så fort jeg fikk låst opp den døra ventet lodne tøfler, matpakken jeg hadde glemt i kjøleskapet, og en kopp varm bringebær-te! Og det var et fint øyeblikk. Glede seg til å komme innendørs, glede seg til å finne varmen. Herlig!

( Når du nesten tipper over i vindkastene, men varme tøfler bare er noen meter unna! Fint øyeblikk!)

Og flere øyeblikk kunne vært utdypet mer. Nyte sola i ansiktet og en kopp kaffe på knausen inne i skogen, helt alene en kveld midt i uka, pusekattene som synes marihøna i vinduskarmen var kjempeskummel, stekt sopp og squash til kveldsmat istedet for knekkebrød.

Podene som setter nye banerekorder med gamle crossere, og som gleder seg over våren og cross-sesongen, buketten med hvitveis som står i vinduet på kjøkkenet, lukten av sengetøy som har tørket ute på snora, sjokoladekake og kald melk, eller skikkelig høy musikk på høytaleren mens jeg moppet stuegulvet.

( Flink gutt, for all del. Men, sokker i slippers??? Trengs ingen DNA test for å vite at han er sønnen til måsagubben ihvertfall!)

Bilde av poden delt med tillatelse!

Joda, til tross for en solid mengde tabber har uka bydd på fine øyeblikk også. Nå skal talen til konfirmanten finpusses før jeg skal lete i skapet etter en kjole som overlater litt mer til fantasien enn bomkjøpet tidligere i uka. Håper du får en strålende søndag, og at uka som kommer blir full av gode øyeblikk.

Vi blogges!

Har du noen gang sett på et menneske og tenkt:

“Virkelig??? Var det den spermen som vant???”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I dag tenkte jeg sånn, når jeg tittet i speilet. La meg forklare, veldig kort.

Kattene lå krøllet sammen på teppet i sofaen i går. To lodne pusekatter, krøllet sammen i en ball. Kjempesøte, og “viktigst” av alt, skikkelig instagramvennlige! Og jeg bare: “Åååååhhh, nå var dere vel søøøøte. Ligg sånn, så skal mamma ta et bilde av dere!” Ja, for jeg liker ikke å innrømme det, men noen ganger, av og til, hele tiden, snakker jeg til kattene med sånn silkemyk babystemme!

Også fisket jeg opp mobilen fra treningstightsen (hadde akkurat tatt to situps), lente meg forover, og knipset bilder av de to pelskledde vennene. Zoomet ikke inn skikkelig, for jeg hadde så mye lys i ryggen at mobilskjermen ga gjenskinn, og motivet var vanskelig å se. Derfor knipset jeg like gjerne tre bilder på rappen, bare sånn for å være sikker på at minst et av bildene ville bli bra, og instagramvennlig.

Deretter la jeg fra meg mobilen igjen, tok tre situps til, og glemte hele greia, helt til i dag tidlig da jeg bladde gjennom albumet på mobilen for å poste bildet av pusekattene på insta.

Men fantes det noe pusebilder på mobilen? Niks! For med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, skjeve hornhinner og – 1,5 i styrke på det øyet som stadig sklir inn mot nesa har jeg ikke oppdaget at kameraet stod på selfie-modus.

Resultatet av pusekattbildene ble derfor som følger….

Der ja….holde mobilen stille, knipse et bilde av kattene!

Sånn, konsentrere skikkelig! Søte pusekatter, tunga rett i munn, dette blir nok bra!

Ooooog, der! Siste bildet! Naila det!!!

Jada så, neida, så! Skulle gjerne vist dere et skikkelig fint bilde av to innmari søte katter i dag, men det kan jeg ikke…fordi at for 42 og et halv år siden kom denne cella først frem til egget! Utrolig nok var denne spermen som vant!

Vi blogges!

Det er som om hodet er over alt om dagen. At tankene hopper fra det ene til det andre, og jeg blir andpusten bare av å prøve å sortere de. Innerst inne skulle jeg ønske at Mai allerede var over. Ikke fordi jeg gruer meg til noe, bare fordi det er så himla mye som skjer fremover, og jeg er jo som kjent tilhenger av faste rammer og rutiner. Ting jeg har lite kontroll over stresser meg, selv om det er ting jeg gleder meg til. Bagateller egentlig, og jeg har ikke lov til å klage! Jeg er bare laget sånn… liker det aller best når jeg har stålkontroll, og det har jeg ikke akkurat nå.

Men så er det måsagubben da. Han som bare stryker meg på ryggen med en diger, ru arbeidshånd, ber meg puste med magen, stille forsikrer meg om og om igjen at vi er to om alt, og at en dag og en ting av gangen er mer enn bra nok. Også pakker han måsafruen inn i bilen sammen med en kanne kaffe og kjører opp til tjernet for en pustepause, midt i hverdagen. Og sånn startet uka, med et stille og fint øyeblikk på ei brygge nede ved vannet. Puste inn og puste ut. Drikke kaffe. Fint øyeblikk!

( Måsagubben, stødig som fjell…selv på ei gyngende brygge! )

Og så startet arbeidsuka. På en tirsdag. Firedagers arbeidsuker kunne jeg seriøst fort blitt vant til altså! Mandag på en tirsdag. Møte glade og ferie-uthvilte elever i korridorene, myse mot sola bak billige solbriller når jeg tråkket over skolegården på vei mot C-blokka om morgenen, og se det myldre av avgangselever i røde og blå russedresser over hele plassen. Et sikkert vårtegn, en fin start på arbeidsuka. Fint øyeblikk, og fremdeles pustet jeg med magen.

( Når sola varmer, selv før arbeidsdagen er i gang! Fint øyeblikk! )

Turen med Mona opp til Høgåsen tirsdags kveld. Den gjorde noe med meg. For plutselig kom treningsgleden tilbake, den som har ligget litt på vent i vinter. Frem til nå har jeg tvunget meg selv ut, men tirsdags kveld kjentes det godt. Godt å gå, godt å løpe. Endelig! Og selv om, eller kanskje rett og slett fordi vi fremdeles kanskje skravler mer enn vi svetter, så blir man glad i hele kroppen av en slik tur. Fint øyeblikk.

Og ingen ting klarner hodet og tankene mer enn gjengrodde stier i skogen, så slik fortsatte jeg hver eneste kveld denne uka. Jobb, middag, inn i treningsklærne og ut i skogen. Og for noen fine små øyeblikk det har bydd på. For i år bare hoppet vi liksom over våren, gikk rett fra kald vinter til 19 varmegrader og stekende sol.DEILIG! For hver tur i skogen ble bladene på trærne litt større, gresset litt grønnere. Tenk så herlig, å se forskjell på naturen fra dag til dag, nesten tilogmed fra morgen til kveld! Det er jo nesten avhengighetsskapene, å komme seg ut slik.

Da jeg løp opp de bratte bakkene, og ikke stoppet før syra svei i leggene på toppen av slalombakken. Da jeg satte meg på stenene der oppe, hev etter pusten, og så utover Bjørkelangen som blir grønnere for hver dag som går. Nydelig øyeblikk!

( Fine lille bygda, sett fra toppen! )

Den kvelden jeg leste gjennom dagbøkene til mamma og ble minnet på hverdagen for 21 år siden. Så drio jeg frem albumene, og ble enda mer nostalgisk. Ikke bare fordi det var 21 år siden hun døde denne uken, men alle minnene. De gode også. Ble sittende å flire av slengbuksene jeg brukte hver eneste dag, de jeg følte meg SÅ himla kul i. Tror akkurat de buksene ligge rinnerst i skapet enda. Har aldri klart å kvitte meg med de. Musikken jeg hørte på. Så da googlet jeg, fant musikken på YouTube, og lastet inn på spillelista på mobilen. Og musikk er minner altså!! Fine minner. Gjenoppdage ungdommen via en sang og et par slengbukser, det var et fint øyeblikk.

Da jeg løp så fort nedover stien igjen at jeg flere ganger nesten snublet i egen bein, inspirert av av musikken på øret. Å stoppe opp i bunnen av bakken, sjekke stoppeklokka, konstantere ny rekord, gjøre en liten seiersdans helt alene i buskaset, og ta en helt ufiltrert selfie av et blodrødt og svett ansikt, og gi en lang f**n i hvordan man ser ut! Fint øyeblikk!

( Alt er ekte. Rødfargen, svetten, posene under øynene, vannkopparret midt i panna…tilogmed det selvtilfredse gliset! Tror det kalles akutt treningsglede. )

Å ikke få sove natt til lørdag. Da jeg ble liggende våken og bare lytte til det etterlengtede vårregnet som trommet lett mot vinduet. Åpnet vinduet helt. Hørte på pusten til gubben at han heller ikke sov, enda klokken var halv fire. Det var et fint øyeblikk. Bare lå der, fant hånden hans under dyna, holdt den, sa ikke et ord, lyttet til regnet, og kjente lukten av fuktig gress og våt jord sive inn gjennom vinduet. Og sånn fant vi roen, også kom søvnen, til slutt. Fint øyeblikk.

Kanelsnurrer, kaffe og gitar. Den ettermiddagen minste poden kom hjem og sa :”Åh, digg! Det lukter besøk her!” Men vi hadde ikke besøk. Jeg hadde bare tid til å bake, mellom jobb og middag. Så da drakk vi kaffe og  rød saft fra Roma, spiste kanelboller og spilte gitar. Utsatte leksene, utsatte middagen, og bare koste oss! Fint øyeblikk.

( Åt to snurrer på rappen. Fordi jeg hadde lyst på! Og som trøst fordi jeg fremdeles spiller skikkelig surt! )

Den morgenen jeg hadde fri i første økt, og kunne ta en kopp kaffe sammen med den fine bonusmammaen min før jobb, mens måsagubben byttet bremser på bilen hennes. Det var et fint øyeblikk. Dele litt tanker, dele litt bekymringer, le litt sammen. Se at den spreke dama rocket rockeringen som en proff på verandaen. Fin start på dagen, rolig start. Slike så hverdagsavbrekk, de er gull verdt. Pustet fortsatt med magen.

Sånne små nesten helt ubetydelige ting. Lete i skuffer, finne frem litt bilder man ikke har hatt fremme på en stund, og sette de frem igjen. Finne ut av den avleggeren fra bestemor sin plante, den du trodde du hadde tatt livet av med de anti-grønne fingrene plutselig har fått nye skudd og kanskje ser ut til å overleve likevel. Sette ramme på brevet fra den andre siden av verden, det som var ukas fineste øyeblikk for et par uker siden, og glede seg over sollyset som kommer inn gjennom vinduet og kaster dansende skygger i hjørnet mellom stua og soverommet. Fine øyeblikk.

( Når det ikke bare var Jesus som stod opp fra de døde i påsken, men avleggeren fra bestemor også! Halleluja! )

Når en elev fra skolen ropte på meg fra toppen av bakken lørdag formiddag. Høres sikkert rart ut, men slike ting gjør meg glad. Når ungdommen smiler og ler, hilser og snakker, selv når det ikke er skole. Aurora, you made my day! (og nå er du endelig nevnt på bloggen også 😉 )

Største poden. Denne uka har jeg knapt sett han. Litt sært at akkurat det skal komme med som ukas øyeblikk lissom, men det gjør noe med meg. Å se at denne poden som en gang var så stille og rolig, forsiktig og engstelig, bare blomstrer. Går på skole, jobber på ettermiddagene, mekker på egen bil, knapt har tid til å veksle noen ord i forbifarten før han gir meg en klem og sier “Jeg stikker ut en tur jeg, sender melding om jeg blir sen. Ring hvis det er noe!” Tenk at den lille forsiktige gutten min har blitt en så flott og selvstendig ung mann. Akkurat det har jeg tatt meg i å tenke på mye denne uka. Fine øyeblikk.

Nå skal det bakes. Måsagubben tar med seg to poder og stikker på crossløp, som publikum denne gangen. Jeg skal sette en gjærdeig og lage noe digg..usikker på hva det blir. Så skal jeg lage bordkort. 13 dager til konfirmasjon. Langt fra i mål med forberedelsene, men det kommer seg. Først skal jeg logge av, prøve å lempe vekk katta som har flatet ut over føttene mine, kanskje ta enda en tur ut i skogen, og sist men ikke minst, jeg skal fortsette å puste med magen. Ting ordner seg!

En riktig god søndag til alle!

Jeg er støl. I kjeven. Av all tygginga. For er det noe jeg har trent denne uka så er det kjeven. Herlighet, hvor mye snop er det egentlig mulig å dytte innpå i løpet av ei uke? Jeg burde egentlig hatt litt dårlig samvittighet, men jeg eier jo ikke skam, så det blåser jeg i. Det blir bedre når hverdagen starter igjen, jeg trøster meg med det. ( og sier jeg det ofte nok blir det kanskje en viss sannhet i det også! )

Det er helt merkelig hvor fort en slik ferieuke kan gå. Jeg som hadde gledet meg sånn til lange og late dager, også sitter jeg plutselig her på tampen av påskeferien og planlegger ei ny arbeidsuke. Det er nå kjøret virkelig starter på jobb. Elever med eksamensnerver, litt panikk i korridorene, tidsfrister for lærere, siste innspurt. Men før det skal jeg nyte enda to fridager, og unne meg et kjapt tilbakeblikk på noen av ukas små øyeblikk.

Det har vært mange av dem denne uka. Skikkelig mange, og jeg har dratt frem mobilen og knipset det ene øyeblikket eter det andre. Har liksom hatt så god tid til det denne uka. Knipse, se, lukte, nyte!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

( Blogger på rot! Med påskemarsipan i lomma! )

Ut på tur. Det er nok litt gjengangeren denne uka. Ut på tur. Skog, knaus, skogsvann, strand, sjø, og bare en tur ned på senteret på Bjørkelangen. De har jo vært knallvær hele uka, og da sitter man ikke inne. Ikke denne skrotten ihvertfall. Så har jeg erfart det også, at det går an å spise påskemarsipan mens man går. For det har jeg gjort! Hatt med kaffe på termos, og sjokolade i lomma, og kost meg nesten over alt. Turene ut handler sjelden om destinasjonen lengre, men om de små gledene på veien, uansett hvor langt man går eller hvor man ender opp. Formen er litt skrall om dagen, uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva. Mye hjerteflimmer, dårlig med søvn, fort andpusten og sliten, men jeg må liksom ut likevel! Og det er deilig. Naturen (og marsipan) er verdens beste medisin!

Havet. Herlighet for en dag. Øyeblikkene stod i kø! Det ene etter det andre. Det fineste øyeblikket var kanskje akkurat her. Måsagubben lå i en campingstol bak meg og duppet av. Magen var full av søte jordbær, hodet fullt av gode tanker, og hjertet var bare lykkelig. Jeg tror jeg stod slik i minst tyve minutter. Her nede ved vannkanten, med buksene brettet opp, og bare lot bølgene skylde over føttene helt til tærne var nesten forsvunnet ned i den våte sanden. Sola varmet, og glitret i vannskorpa, og det fantes ikke en eneste ting i hele verden som ikke kunne vente. Hvaler altså! Leverer alltid.

Om jeg kunne velge meg et sted i hele verden, så måtte det bli her. Vandre rundt ved vannkanten, hvit og varm sand under føttene, solvarme svaberg. Kanskje det er fint å ikke bo her. Kanskje opplevelsen bare blir enda mer spesiell av å komme hit bare av og til. Som et lite tilfluktssted innimellom, et herlig hverdagsavbrekk nå og da. Uansett, nydelig øyeblikk!

Den dagen jeg ble stående utenfor prøverommene i butikken og vente på podene. Fint øyeblikk, hvor merkelig det enn høres ut. Rart også, for frem til nå har ikke denne guttegjengen vært særlig opptatt av hva de kler seg i. De kunne ikke brydd seg mindre om mote og merkevare, og jeg har stort sett handlet, brettet, lagt i skuffen, og det var det. Men nå tjener de to eldste penger selv, på jobber de har etter skoletid, og denne uka ble mor bedt med på shopping. Ikke skulle jeg betale, ikke skulle jeg ha en mening, jeg skulle bare være med. En ny epoke, det er helt klart. Mamma til snart voksne karer. Uvant, men ganske så fint!

Litt tid alene med minsten mens de største gutta jobber. Fint øyeblikk. Som så mange ganger før, koke kaffe på bålpanna, spise grillet ostesmørbrød i folie, og spille gitar sammen. Jeg spiller enda så himla surt, og begynner å innse at musikk slett ikke ligger for meg, men poden burde hatt kongens fortjenestemedalje for sin tålmodighet når det gjelder å lære mora si gitargrepene. Jeg ga til slutt opp, la fra meg gitaren, gnagde på svidde skorper av ostesmørbrød, drakk kruttsterk kaffe, og nøt heller tonene fra poden. Metallica denne gangen. Poden har ihvertfall sansen for skikkelig musikk. Tilogmed puddelrock-sveisen er “on fleek”! (aner ikke hva on fleek betyr, men har lest det på andre blogger…vil jo ikke være noe kjipere enn dem lissom! )

Litt kvalitetstid med største poden også! Enda et av ukas små og fine øyeblikk. Kjøre en tur, stoppe et sted, spise litt mat, kjøre videre, skravle, le og spille ufornuftig høy 80 talls musikk mens vi korer på de feteste refrengene ( til sanger ingen andre enn oss husker, fordi jeg hørte på den ukuleste musikken på den tiden og smaken har gått i arv )  og er skjønt enige om at vi er undervurderte sangere ass! (En sannhet med modifikasjoner selvsagt!)

Et par turer opp til Høgåsen. Kjenne at svetten renner nedover ryggen, og at det svir litt i leggene i det aller bratteste terrenget, for så å ta en pust i bakken helt på toppen. Tenk at det finnes så mange flotte turstier, nesten rett utenfor døra, og denne uka har det vært mulig å bruke dem på dagtid fordi det har vært ferie. Luksus, rett og slett, og absolutt et fint øyeblikk! Og jada, jeg hadde sjokolade i lomma når jeg kom opp hit også. Er det påske, så er det påske!

Den dagen vi fikk kjøpt dress til den kommende konfirmanten! Det var fint! Nå er vi liksom enda et skritt nærmere den store dagen, enda en ting vi kan krysse av lista. Jeg tror jeg burde vært mer stresset enn det jeg er akkurat nå, for i skrivende stund er jeg overraskende rolig med tanke på hvor lite tid som gjenstår før den store dagen, og hvor mange ting som gjenstår, men det retter seg vel. Om ei drøy uke får jeg vel smått panikk, slik som alltid, og ting er tilbake til normalen. Men akkurat nå er jeg bare glad for at poden har funnet dress, og at antrekket for dagen er i hus. Fin dress, fin konfirmant, fint øyeblikk!

Det øyeblikket jeg ble stående mitt i skauen oppe ved Eksismoa og sniffe inn lukta av nyhugget tømmer.  Er i grunn ganske glad jeg var dønn alene i skogen, for jeg må jo ha sett ut som en sporhund på snerten av heroin der jeg stod med snyteskaftet tredd innimellom en drøss tømmertstokker, og dro inn pusten, før jeg salig stønnet “Aaaaaahhhh!” Så til den det måtte angå, skogbrukeren som snart skal hente tømmeret sitt, er det bare å beklage. Om det dingler en buse eller to fra stokkene dine er den nok min. Men seriøst! Har du noen gang kjent lukten av nyhugget tømmer? Nyyyydeliiiig! Fint øyeblikk, uansett hvor dumt det må ha sett ut! ( Det skal være tittelen på selvbiografien min, om jeg noen gang skriver en sånn. “Ut å sniffe tømmer!” )

Blåveis! Den dagen det plutselig var blått over hele bakken ute ved bålplassen bak måsahuset. Det aller sikreste vårtegnet. Det var et fint øyeblikk det!  Jeg lot de stå, enda hvor fristet jeg var til å plukke noen til innebruk.

Pakker på døra (i posten) den aller siste dagen før ferien startet. Jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige her, men gurimalla for noen snille folk som titter innom denne bloggen. Jeg blir helt rørt. Tenk at det finnes mennesker der ute som av rein godhet tar seg tid til å sende en påskehilsen, bare fordi! Godis, lys, håndskrevet kort! For en glede! Rørt, og glad! Ukas fineste øyeblikk! Tusen, tusen takk!!!

Og sånn gikk uka. Det ene øyeblikket etter det andre. Mange flere kunne vært nevnt, helt sikkert. Enda en kaffekopp bak disken i Mona sin butikk, chatten med barndomsvennene på facebook, små filmsnutter av tantegullene på snapchat, to pusekatter som ligger paddeflate i gresset og nyter solsteken, eller jager fjorårets blader som virvler i den varme vinden. Sengetøyet som tørker på stativet ute, lukten av grillmat fra en eller annen nabo som har startet grillsesongen, påske-egg, sand mellom tærne, ferske kanelsnurrer, røde kinn etter timer i solen, og alle de flotte bildene og meldingene både her, på snapchat og på instagram. Jepp, jeg elsker at dere også deler av deres hverdag, at jeg får bli litt bedre kjent med noen av de som leser her inne. Tusen takk for alt dere byr på!

Jeg avslutter her. På tide å nyte siste rest av en rolig hjemmepåske, spise opp de siste marsipan eggene, og innkassere den fotmassasjen gubben lovet meg i går kveld, men sovnet fra før han fikk begynt!

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Håper den byr på mange små, fine øyeblikk!

Vi er flinke til å ta vare på hverandre, han og jeg. Her hjemme. Pleie kjærligheten ute, kjærestetid med fult tilbehør derimot, det hører sjeldenhetene til. Vi burde vært bedre, helt sikkert, men det kommer alltid noe i veien. Penger som regel. Ærlig sak egentlig. Det er bare sånn. Sånn at det er alltid er noe som er viktigere enn kino, blomster og middag på restaurant. Podene vokser, hele tiden, og har stadig behov for noe nytt. Idretten, selvvalgt, men herlighet for et pengesluk. Så er det regningene selvsagt, alt det kostbare hverdagslige, og oppe i alt dette nedprioriterer vi oss selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel kjennes det ikke ut som vi hverken mangler noe, eller går glipp av noe. Sånn er livet, ihvertfall for oss, og vi ville ikke byttet det bort med noe, eller noen. Her hjemme er vi flinke til å se hverandre. Romantikk kan like gjerne være andføttes i sofaen, men en bolle popcorn imellom oss, og en gammel film på TV. Romantikk kan være å ligge på armen tidlig på morgenen, slumre litt sammen før vekkerklokka ringer, lage middag sammen på et trangt kjøkken,  eller rusle en tur rundt Bjørkelangen, hånd i hånd, en helt vanlig kveld midt i uka. En vakker dag, når podene forlater redet, når alle kjøretimer og utdannelse er betalt, når ingen lenger vokser ut av buksebena eller skoene sine, da spiser vi kanskje på restaurant vi også, eller overnatter på hotell, bare fordi, men enn så lenge pleies kjærligheten her hjemme på måsan, med litt lavere terskel for trivsel enn hva folk ofte vifter med i sosiale medier.

Men så hender det innimellom, helt plutselig, at ting bare klaffer, og at det som starter som en helt vanlig dag plutselig blir en kjøretur langs kysten med middag, musikk og sand mellom tærne. Og sånn ble det i går. For vi hadde påskefri og ingen andre planer enn å tilbringe litt tid med podene. Men podene har blitt store, og hadde ingen planer om å tilbringe tid med oss. Enkelt og greit. For brødrene ville sove lenge, grille pølser på bålpanna i hagen, trene litt sammen, for så å kjøre seg en tur til Sverige for å kjøpe smågodt og blodharry neonlys til den den gamme kjerra de har spleiset på, og selv om det å henge med ungene er flott, er det enda flottere å oppleve at de tre vil henge sammen. At de er så gode venner at de vil tilbringe dagen sammen, bare de.

Så da stod vi der, vi to gamlingene, uten en eneste plan, og det eneste vi visste var at vi begge var litt fysne på pizza. Og med det som utgangspunkt fyrte vi opp Volvo`n, vinket til podene, og freste ut fra gårdsplassen til måsahuset.

Og når man først har en helt blank dag fremfor seg kan man like gjerne utnytte den. En mil ble til to, to til tre, osv, osv. Og med gamle slagere på radioen, og løst småsnakk om alt og ikke noe styrte gubben kjerra mot kysten. For ute var det sol og varmegrader, og vi følte for en forsmak på sommer.

På brygga i Skjærhalden myldret det av påskeferieglade mennesker med utepils, solbriller og solbrente nesetipper, og vi fant oss et bord i hjørnet av restauranten, og bestilte hver vår pizza. Og plutselig var vi på date, måsagubben og jeg. Langt hjemmefra, borte fra ungene, regningene og den kurven med voksende klesvask.

Og bare fordi vi gjorde noe helt annet enn hva vi pleier fikk vi kjenne litt på forelskelsen igjen. Ja, for sånn er det faktisk. Mer enn halve livet har vi nå vært sammen, og enda kan jeg, sånn helt ut av det blå, kjenne litt sommerfugler i magen. Når han tar hånden min mens vi rusler nede i havna, eller når vi sitter sammen på brygga, spiser is, og dingler med føttene over sjøen.

Og vel vitende om at podene hjemme storkoser seg med å ha huset for seg selv noen timer, handle vi inn jordbær, og ruslet ned på stranden. Enda er det lenge til sommeren, likevel var det varmt nok til å vasse i vannet.

Tenk så herlig, å sitte der med bare føtter i varm sand, snakke og le, spise jordbær, lene seg tilbake, lytte til bølgene som slår inn mot svabergene, og sovne i den varme sola. Være bare to, være helt stille, sammen. Ikke våkne igjen før solen har har gjort nesa rød, og magen igjen rumler.

Så kjørte vi hjemover igjen, sang til flere gamle slagere på radioen, snakket om ungene, om hvor heldige vi er som har de, har hverandre, før vi igjen stoppet på et gatekjøkken i Rakkestad, og bestilte hver vår burger til kveldsmat. Vi kjørte inn på gården rett før sola gikk ned. På gårdsplassen stod tre poder og vasket bil mens de gomlet svenskegodis, og lo av interne vitser vi gamlingene ikke skjønte.

I dag er alt ved det samme gamle. Måsagubben er ute i skuret og skrur på crossykler, jeg bretter klesvask etter klesvask, og har skrelt ei bøtte poteter som skal kokes ved middagstider. Samma gamle visa, ingen romantikk å spore. Det gjør ikke noe. For skoene jeg hadde på i går er fulle av sand, en påminner om et herlig avbrekk. Det går fint. Vi klarer å være lykkelige i de kjedelige hverdagene også. Og dessuten, om hver dag var fulle av slike “utenom-det-vanlige-facebookstaus-verdige-kliss-klass-romantiske hendelser”, hva skulle jeg ha blogget om da?

Næh, lykken er kokte poteter, regninger, klesvask, et pizzastykke, gamle slagere på radioen, og av og til litt rester av sand i skoene.

Vi blogges.

Det ble en helt bloggfri uke. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, det bare ble sånn. Lange arbeidsdager, travle kvelder, likevel akkurat nok avslapning og gode kvelder. Heller ikke denne uka markerer seg som spesiell på noen som helst måte, ingen store hendelser som fortjente en egen facebookstatus, bare mange små øyeblikk som tilsammen utgjorde enda en alminnelig, men fin hverdagsuke.

Så hvilke øyeblikk skal man velge seg da? Når man skal oppsummere uka her på bloggen, og prøve å begrense ukas små øyeblikk til et kortfattet og leselig innlegg?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tror nesten det er greit å begynne med den såkalte maraton-trimmen. Som mange av dere vet har jo hobby-torturisten Mona tatt ansvar for jentegjengens mentale og fysiske helse, og meldt oss på Hvalerløpet den 22 Juni, og hver uke trener vi sammen. Denne uka var intet unntak, og vi testa ei ny løype tirsdag kveld. Flott natur, herlig mykt skogsunderlag, og masse frisk luft. Det kjentes herlig befriende å spasere runden rundt Eidsdammen helt til June fikk det for seg at vi skulle ta en liten “pit-stopp”, og gjennomføre noen “enkle” styrkeøvelser ved bålplassen oppe ved vannet. Flott det altså, for de som vet hva de driver med, men det gjorde ikke vi. Så midt i skauen lå fire damer og peste som inntørka flodhester på savannen, mens June spilte “motiverende” treningsmusikk på mobilen, og ropte ut ordre om planken, og pull-ups og squats i hytt og gevær. Så sliten ble jeg at da det ble min tur til å “lede” gjengen gjennom Eksismoa på gjengrodde stier jeg trodde jeg kjente like godt som min egen bukselomme, guidet jeg damene innom mosebelagte hårnålssvinger, bever-demninger og kvasse steinrøyser, helt til vi endte opp langt nede på en hittil ukjent grusvei bak Eidsverket. Så med retningssans som en overarbeidet snurrebass (og da tenker jeg ikke på kroppsdelen mannfolka drasser rundt på, men den litt gammeldagse populære barneleken som snurrer rundt), ble det avgjort at ihvertfall ikke jeg løper først i gruppa på Hvaler. Men alt i alt, et fint øyeblikk, og effektiv treningsøkt ble det ihvertfall, for det fantes ikke en kroppsdel på denne skrotten som ikke var støl dagen etterpå!

Når jeg tenker etter har jammen meg mange av de beste øyeblikkene denne uka vært i forbindelse med turer ute i naturen. Som den morgenen jeg satte på joggeskoene og rakk en runde rundt vannet før jeg skulle på jobb. For selv om dagene er fulle av sommerlige løfter, med varm vårsol, hestehov, og myke gåsunger på kvistene, så er de tidlige morgentimene fremdeles isende kalde, og slikt byr på helt magisk vakre øyeblikk. Som da denne morgenen, hvor jeg ble stående ved vannet, og det var så stille rundt meg at jeg kunne høre den tynne hinnen av is på vannet knitre og smelte i morgensolen. Nydelig øyeblikk! Stå slik, senke skuldrene, bare være!

Den natten jeg ikke fikk sove, fordi hjertet igjen jobbet mot resten av kroppen. Slike våkennetter frustrerte meg tidligere, men ikke nå lenger. Jeg bare aksepterer de, tenker at slik er det nå, også nyter jeg heller egentiden slike våkennetter gir meg. Det er egentlig ganske fint, faktisk, å sitte i stuen, pakket inn i dynen, drikke en kopp varm te, tenne et stearinlys og lese en bok, eller som jeg gjorde denne natten, ble sittende å se på gamle episoder av Will & Grace på YouTube. Så får man heller akseptere at dagen derpå tilbringes litt i tåkehavet, særlig hva konsentrasjonen angår, men natten i seg selv, jo, den var et ganske fint øyeblikk.

En annen bra ting. Å kunne tilbringe en halvtime bak kassa i butikken hos Mona etter en slik våkennatt. Hente seg litt inn med en av Mona sine kopper med kaffe, før man rusler hjem for dagen. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen vi stekte sveler på takka inne, men kokte kaffe over bålpanna ute. Det var fint det. Jeg og gutta, etter skolen, mens gubben jobbet overtid. Bål som knitrer, sveler med rørte blåbær, kaffe i trekopp, og tre poder som spiller kassegitar, synger og flirer. Fint hverdagsavbrekk, skikkelig kvalitetstid, helt spontant. Det er slike øyeblikk som får meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får være mamma til akkurat disse gutta. Dypt men sant. Fint er det ihvertfall.

Jeg har takket ja til enda et tilbud om et morsomt konferansieroppdrag, og det gledes. Fremdeles kjennes det litt uvirkelig at folk spør, at de ønsker akkurat meg til disse tingene, men det er så gøy! Fint øyeblikk, gledelig øyeblikk! Den 23 mai blir jeg å finne på Sørumsand, på kundekveld for butikken Fru Z! Kjempeartig med oppdrag i gamlebygda, og jeg håper å se masse kjente ansikter!

Brevet som lå i postkassen denne uka. Herlighet for en glede. Et brev, fra den andre siden av verden. Jeg har kun fortalt hvem det var fra til tre mennesker, og slik vil det nok forbli. Nå blei jeg plutselig en sånn blogger som sier A. og ikke B, men akkurat denne historien, og bakgrunnen for det hele er rett og slett litt for “pinlig”, selv for meg, denne litt sleivkjefta kjerringa, å skulle dele med resten av verden. Kanskje ved en senere anledning, når jeg har fått landa litt. Men akkurat dette brevet…djiiises kraist, lissom. Den nedete, upopulære, og keitete 14 åringen i meg danser av glede. Den litt mer voksne og fornuftige 42 åringen rister på hodet, flirer litt, oser av selvironi, og bare koser seg med minnene. Fint øyeblikk! FINT!!!!!

Harry-turen over svenskegrensa med June. Det var fint. Mål for dagen, være sånn god gammeldags “kvote-unge”. Funka fint.  Vi fikk skravlet, handlet mer enn vi egentlig skulle, spist litt, og løst noe små og store verdensproblemer! Det er så lett å bli glad i June altså! Så fikk jeg shoppet mer godis enn noen av oss har godt av, og påske-eggene til podene er allerede fulle, enda det er ei uke igjen til påskeaften. Godt med alt som er gjort, godt med godteri. Fint øyeblikk, bra start på påskeferien.

Lørdagen, da jeg våknet skikkelig uthvilt, og med mer energi på lenge. Kanskje nettopp fordi det er påskeferie, og en herlig ubrukt uke med fridager ligger foran meg. Og slik energi er det bare å utnytte, særlig for en som trener til ufrivillig maraton, så jeg knøt på meg de slitne skoene jeg har hatt siden første verdenskrig, sånn ca, og løp noen runder på friidrettsbanen. Tenkte at det å løpe i ring på merket underlag midt i sentrum var tryggest nå som vi har fastslått at jeg har stedsans som en forvirra snurrebass. ( Jeg tenker fremdeles på leken, og ikke kroppsdelen! ) Så i stekende påskesol løp jeg akkurat nok runder til at bena ble møre, og pusten ble tung, før jeg rundet av med litt styrketrening på Avancia, og avsluttet hele økta med å innta en solid mengde kaffe og smågodt fra Sverige i solveggen på terrassen hjemme. Balanse er viktig for oss maratonløpere nemlig 😉

Og nå sitter jeg her. Jeg har tent lysene på peisen, enda det er lyst ute, og sola skinner inn gjennom vinduene. Senere i dag skal jeg mekke taco, selv om det er søndag. Taco på søndag strider jo nesten imot norsk lov…Vi har bedt svigerfar på middag, skal feire bursdagen han hadde tidligere denne uken. Jeg skal finne frem symaskinen og se om jeg kan fikse litt på det som engang var favorittskjorta, men som nå får meg til å se ut som en arabisk oljesjeik…Satser på at noen sømmer og knapper gjør underverker for et gammelt favorittplagg. Ellers er søndagen like uplanlagt og åpen som den kommende påskeuka. Jeg skal ta ting som de kommer. Slappe av, sove lenge, drikke kaffe i solveggen, spille høy musikk, rake løv i hagen, bake masse deilige kanelsnurrer og en og annen kake, kanskje kose litt med tante-gullene mine, traske litt i skogen, spise mer marsipan og sjokolade enn jeg burde, og antagelig lese brevet mitt noen ganger til. Din egen hverdagslykke skaper du tross alt selv, ikke sant?

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, også håper jeg at uken som ligger foran deg blir full av de fine små øyeblikkene. Vi blogges.

Marsipankaka står i kjøleskapet, en skogsbærpai står på benken og avkjøler seg, og lassagnen steker i ovnen. Om noen få timer er huset fult av familie, klare for å feire poden som ble 17 på torsdag. Slike dager er så fine, de dagene familien kan samles, drikke kaffe, spise litt, skravle litt. Oftere og oftere tenker jeg på det, hvor heldig jeg er som har mine tanter og onkler, som bare to rollen som tanter og onkler for podene våre, da vi ikke har søsken selv, hverken måsagubben eller jeg. Joda, en familiebursdag blir en fin avslutning på en uke med mange fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lever enda på fredagskvelden. Middag med jentene, barndomsvennene, vi fire ukule fjortisene som nå er sånn passelig småkule førtiser. Jentene som kanskje var de dårligste på håndballaget, men likevel hadde det mest gøy på både trening og kamp. Jentene som kunne snakke om alt, kaste stjålne blikk på de kjekkeste gutta i niende, drømme seg bort i Beverly Hills 90210 og Austraske såpeoperastjerner, og likevel ende opp som brukandes kvinnfolk. Så fint å kunne ta på seg den oransje blusen, bedre kjent som “gå-bort-blusen”, den som egentlig er for fin for vanlige kvinnfolk som meg, ta på lipgloss, hyre største poden som privatsjaffør, og sette snuta mot barndomsbygda for en aften.

Vi møttes på Sørumsand, i de koselige lokalene til Trine, spiste nydelig mat og delte en flaske bobler mens skravla gikk og latteren satt løst. Det er en rein vitamininnsprøytning de gangene Marit er hjemme fra jobboppdrag ute i den store verden, og vi kan samles til sånne kvelder. Jeg digger disse damene, alt de var, og alt de har blitt. Heldig er jeg, rett og slett, som fremdeles har de i livet mitt.

Torsdagen var også fin. ( Hmmm, litt usikker på hvordan det ble sånn, men det ser ut til at jeg gjennomgår uka baklengs her!) Å kunne vekke den mellomste poden, klype han litt i kinnene og rufse han i krøllene, og si med sånn påtatt koselig mammastemme at “Tenk at det er 17 år siden du kom til verden!”  Og han bare “Off, ikke et ord om sånn vaginal fødsel og pyntesting, og navlestreng a! Pleaaaase!!!” Kake til frokost, egen kake til å ha med på skolen, et lite lass pakker, kyss, klapp og klem. Fin dag, fine øyeblikk. Vemodig at han blir så stor, men fint også. Gromme poden min.

Den dagen jeg var full av energi, selv etter jobb, og la ut på en treningstur i skogen før middag. Men halvveis på runden rundt Eidsdammen gikk plutselig lufta ut av ballongen, og tunga hang som et slips langs bakken, og ALT jeg klarte å tenke på var den halve sjokoladekaka som stod i kjøleskapet hjemme. Og akkurat da jeg sleit som mest ble det bråstopp på stien, for to trær hadde veltet i kryss, og plutselig ble jeg sånn brått “finne seg sjæl” menneske som tror på skjebnen og karma og alt det der. For det måtte jo bare være et tegn på at det ikke var meningen at jeg skulle trene mer den dagen. Så når skogen prøvde å stoppe treningen min bare ga jeg opp, snudde og gikk hjem, og spiste kake i badekaret! Og det synes jeg var et fint øyeblikk. Du kødder ikke med naturen lissom!!

Den dagen hoppet over frokost, fordi jeg somla så fælt på morgenen at jeg ikke rakk det, og etter to økter på jobb hadde jeg så mye å gjøre at jeg måtte ta igjen litt pc arbeid i midttimen, også var jeg dødssulten, men hadde glemt lommeboka hjemme, så både kantina og en tur på butikken var uaktuelt. MEN, så kom jeg på at jeg var surrete dagen før også, for da hadde jeg husket å smøre matpakke, men glemt å spise den, så den lå i kjøleskapet på kontoret, og aldri før har seige knekkebrød med gulost og paprika smakt bedre. Og det var et fint øyeblikk, faktisk! Matpakker er undervurdert! Helt sant, selv de som er en dag gamle!

Kvelden jeg og June stakk bort i kultursalen for å se noen av elevene våre i en teaterforestilling basert på gammel bygdehistorikk. Det var et fint øyeblikk. Den nye kultursalen på skolen er bare så fantastisk flott, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette et kjærkommet hverdagsavbrekk. Fin kveld, fint øyeblikk! Det er nesten så det frister å gjenoppta gamle kunster, og bli med i en lokal teatergruppe igjen.

De gule krokusene (tror det er det de heter), blomstene som popper opp i skråningen ved bussholdeplassen. De har gitt meg fine øyeblikk hver eneste dag denne uka. Vårfølelsen kommer kastet over meg når jeg går forbi, både til og fra jobb. Tenk at noe så lite kan bety så mye, bare fordi man stopper opp og ser etter. Det er fristende å plukke med en, sette i et glass på bordet hjemme, men ennå har jeg motstått fristelsen, bare fordi de er så flotte der det står i grøftekanten.

Å våkne opp tidlig, men bare bli liggende i sengen, på armen til gubben. Det er fint. En fridag, all verdens tid, ikke noe som haster. Småprate litt, sovne litt igjen, småprate litt til før vi tar fatt på dagen. Fint øyeblikk.

Gjøre om litt i stua. Arvet et par hyller og et gammelt speil av tante Mariann. Små skatter hun ikke lenger har plass til, men som skal glede meg i lang tid fremover. Gleden av å kunne fornye litt hjemme uten at det koster noe. Det er litt herlig!

Men nå må jeg logge av, selv om det sikkert er flust med andre små øyeblikk jeg kunne klemt tur meg en søndags morgen. Kaffen skal kokes, salaten skal skylles, potetene skal gratineres og spekematen skal danderes på fat. Vi leker ikke familiebursdag lissom. Her skal folk reise mette hjem i ettermiddag, og da må måsafruen få ut finger`n før gjestene inntar måsahuset.

Håper du har hat en nydelig uke full av hverdagsøyeblikk. Ønsker deg en riktig god søndag.

Vi blogges.

Følelsen av å våkne opp, og bare glede seg til hele dagen. Det er herlig det. Fredager er de beste dagene. Nå skal jeg ikke klage på hverdagene altså, for de er i grunnen ganske snille med meg, men jeg kjenner at jeg har litt ekstra futt i kroppen i dag. Fredags-futt. Tror kanskje jeg nettopp fant opp et nytt ord som er ordboka verdig.

( Nyvasket hus, støv tørket sånn passelig nøye, da er det fredag! )

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Futt i kroppen fordi jeg var våken før vekkeklokka ringte i dag tidlig, og kunne lese nyheter på senga før jeg stod opp.

Futt i kroppen fordi gubben har fri i dag, og vi ble sittende oppe litt lenger i går kveld å bare skravle.

Futt i kroppen fordi jeg hadde gooood tid før jeg skulle vekke podene i dag tidlig, og kunne nyte en kopp kaffe med fløte foran peisen. En halvtime for meg selv, før resten av måsahuset våknet til liv.

( Å ha en halvtime for seg selv før resten av huset våkner. )

Futt i kroppen fordi jeg spiste banan og en neve popcorn til frokost, bare fordi jeg er voksen og bestemmer selv! Den dårlige samvittigheten over inntak av snop før klokken 08.00 skyver vi til side, fordi det er fredag.

Futt i kroppen fordi det ikke ligger igjen en eneste snøflekk i grøftekantene på strekningen mellom måsahuset og jobben.

Futt i koppen fordi de hvite tøyskoene fortsatt er hvite, og ikke fulle av sølevann.

Futt i kroppen fordi sola varmer i ryggen når jeg er ute og går, fordi jeg rakk en lang omvei gjennom skogen på vei til jobb, og fordi det er innafor å finne frem solbrillene.

Futt i kroppen fordi den mellomste poden var så fornøyd med bursdagen i går.

Futt i kroppen fordi skråningen ved busstoppen er full av gule vårblomster.

( Når hele skråningen er full av disse vakre små! )

Futt i kroppen fordi glade elever vinker, smiler og sier god helg før de løper til skolebussen.

Futt i kroppen fordi den eldre mannen med den lille, hårete og litt forvirra bikkja borte i svingen smilte og nikket når vi møttes, for femte dag på rad, før han sa, “Samme tid, samme sted i morgen frøken?” Også lo vi høyt begge to, mens bikkja forgjeves prøvde å fange sin egen skygge.

Futt i kroppen fordi Marit endelig er kommet hjem fra New York, og i kveld samles jentene igjen. Farte til Sørumsand for å møte barndomsvennene, de som gjorde de småkleine ungdomsårene holdbare, og spise middag sammen. Som jeg gleder meg til en kveld med noen av de flotteste damene jeg vet om.

Futt i kroppen fordi jeg vet det blir latter, mimring og gode samtaler utover kvelden.

Futt i kroppen fordi gulvene er vasket, støvet er skjøvet under teppet, og fordi sengetøyet henger nyvasket og til tørk på snora ute. Det er lite som slår følelsen av å legge seg i nyvasket og lufttørket sengetøy.

Og til slutt, futt i kroppen fordi hele helgen ligger blank og urørt foran meg.

That Friday Feeling!!! Elsker det.

Ønsker alle som titter innom en riktig god helg!

“Det er på unga man merker det!” sa mormor bestandig. “At man blir eldre selv!” 

Og jeg flira for meg selv. Tenkte at hun var så typisk gammelomodig, som sa slike ting. Og nå sitter jeg her og tenker akkurat det. At det er på unga man merker det, at man blir gammel selv. For inne i hodet mitt er jeg ung som bare det, men den mellomste poden, den vesle pjokken min, han blir 17 år i dag! 17!!!! Og sånn helt ut av det blå ble jeg plutselig gammel. For litt voksen må man faktisk være, når man er mamma til en 17 åring!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg skal fatte meg i korthet i dag. Poden hadde ikke noe imot en sånn liten bursdagshilsen på blogg, men var ganske klar i talen. “Ikke no sånn kliss-klass, ikke no sånn sentimental grineblogg! Du kan si gratulerer med dagen, fortelle at jeg  kul og greier! Hahaha, be folk følge meg på insta…det er chill! Bare ikke no kliss-klass, og ikke no kleine bilder!”

Så da blir det sånn, for store gutter bestemmer selv! Ikke noen kleine bilder, og ikke noe kliss-klass. Bare en liten bursdagshilsen, og noen ord om hvor fantastisk jeg synes du er.

For du, gutten min, er “one of a kind”! Din kjærlighet til livet, og til de rundt deg er intet annet enn beundringsverdig. Måten du omfavner hverdagene på, gleder deg over de små tingene, og hvordan du med den største selvfølge viser din kjærlighet til brødrene dine , pappa og meg,  gleder meg mer enn jeg klarer å sette ord på.

Jeg beundrer hvordan du tar enhver utfordring på strak arm, og hvordan du ber om hjelp når du kjenner at fallhøyden er stor. Jeg er stolt av hvordan du stiller opp for andre, helt uoppfordret. Hvordan du så tydelig, bare ved å være deg selv, markerer grensen mellom rett og galt.

Jeg beundrer pågangsmotet ditt, staheten, og evnen til å gjennomføre selv det som slett ikke frister.

Du har vokst så mye dette året. Jeg så det så tydelig i sommer. Da pappa og jeg ville beskytte deg mot det vonde og triste, men du likevel tok et gjennomtenkt og bevisst valg. Da du ville se bestemor i kisten, ta et endelig farvel, finne din egen avslutning. Så bestemt, så voksen. Vi så det da du valgte din egen vei i utdanningen, og hvordan du hver dag beviser for oss hvordan du valgte rett.

Så målbevisst, i alt du foretar deg. Så talentfull. Så musikalsk. Så mye tid og energi du bruker på idretten din. Med mål om å bli så god som bare du kan, selv med begrensede midler. Er det lov å sole seg i glansen av sine egne barns prestasjoner? I så fall gjør jeg det! For du er god. Så mye bedre enn jeg noen gang har vært, i det aller meste.

Jeg elsker hvordan du utfordrer meg, hvordan du setter meg på plass når jeg trenger det. Ja, for mammaer gjør også feil! Mange av dem faktisk. Jeg elsker hvordan du alltid vil ha siste ord i saken, men likevel evner å gi deg når du vet du tar feil. Jeg elsker latteren din, humoren din, de usaklige kommentarene, de dårlige vitsene, hvordan du med bare fakter kan få meg til å le til jeg rister.

Jeg elsker krøllene dine, de små dansetrinnene du tar når du står ved ovnen og steker pannekaker. Hvordan du flekser muskler i speilet mens du blunker til meg og flirer. Jeg elsker at vi kan sitte sammen en hel kveld og bare skravle. Jeg elsker musikken du tryller frem på gitaren. Ja, jeg elsker tilogmed all oppvasken din som står stablet rundt om kring i huset, bare fordi alt dette er en del av deg. En del av denne morsomme, omtenksomme, rotete, kjekke, bustete, snille, rettferdige, morragretne, sporty, late, surrete og fantastisk flotte gutten min.

Jeg elsker deg!

Gratulerer med 17 års dagen Martin!

Sitter her under ei diger dyne i sofaen. En av kattene ligger paddeflat på ryggen, strukket ut over bena mine, og maler høyere enn en poengsmotor. Alle andre i måsahuset sover enda. De står ei kanne nytraktet kaffe på kjøkkenbenken, men jeg orker ikke reise meg for å hente. Litt for bedagelig anlagt akkurat nå, så enn så lenge nyter jeg bare kaffelukta. I skuffen under salongbordet rett ved siden av meg ligger restene av smågodtposen jeg kjøpte i går. Tror jeg ryker på en aldri så liten godtesmell hvert øyeblikk.

Har du hatt en fin uke? Noen øyeblikk som stikker seg ut? Jeg har ihvertfall hatt mange. Kanskje ikke de helt store øyeblikkene, ingen som stikker seg ut eller satte merker på Richter skalaen, men mange fine små, slike som sammenlagt utgjør en helt alminnelig god hverdagsuke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg trodde mandagen skulle bli i tøffeste laget, for å skulle starte en arbeidsuke når man ikke har sovet på 36 timer burde være blytungt, men det gikk faktisk overraskende bra. Jeg vet ikke om det var det vårlige været, sola som varmet ansiktet på vei til jobb, om det var det at latteren satt ekstra løst på kontoret den morgenen, eller om det var musikken på øret og den bøtta med kaffe jeg helte i meg, men mandagen ble god. Og da kvelden kom banket søvnen endelig på døra, slo meg rett ut klokken ti, også våknet jeg helt uthvilt rett før klokken ringte tirsdag morgen. Fint øyeblikk!

( Elvis ringte og ville ha sveisen sin tilbake… Poser under øynene, mandagshår, mandagsmusikk, og mandagskaffe. Bra mandag likevel! )

Treningsøkta med jentene på tirsdag. Herlighet for et øyeblikk. Det er lenge siden jeg har ledd så mye! Vi går nå inn i den femte treningsuka med opptrening til Hvalerløpet. Vi har i utgangspunktet ingen forutsetninger for å klare å fullføre. Det skorter både på kondis, innsats og viljestyrke, men det gjør liksom ikke noe. Den sosiale biten er vel så viktig, og akkurat den er vi fryktelig gode på. Men en viss bedring fra første treningsrunde er det jo. Denne gangen jogget vi et par meter i det minste, vi klatret opp trappa i hoppbakken, og lo til hun jeg ikke får lov til å si navnet på,( fordi hun er singel og ikke vil at en fremtidig frier skal vite at hun er litt potensielt slarkete i underlivet ) tisset på seg! Herlighet, det er nesten så det er verdt å vurdere en ukentlig treningsoppdatering på bloggen.

( Mona, June, Tine og måsafruen, på toppen av trappene! Snart løpsklare, hele flokken. )

Mobilskjermen min er flekkete. Må være etter smøret jeg hadde på fingrene i går. Nystekte havrekjeks med masse smør og brunost. Det var godt det. Spiste i godstolen foran peisen. Rakk akkurat å komme inn fra en trimtur i Høgåsen før det plutselig begynte å regne. Varm dusj, varm ovn, varme havrekjeks, og regn som hamret mot ruta. Fint øyeblikk.

( Klatre til toppen, bli skikkelig sliten, også nyte det etterpå. Fine øyeblikk! Selv om jeg egentlig ikke er begeistret for å bli sliten! )

Off… Den morgenen jeg lot puppene lufttørke eter en dusj, og pupperingte tannlegen og Randi. Å gå inn på detaljene trengs vel ikke, da jeg allerede har skrevet et eget innlegg om det HER, men det må jo nesten nevnes som et av ukas små øyeblikk. Ikke fordi det var så himla gøy der og da, snarere tvert imot, men all latteren situasjonen har bragt med seg i ettertid har bydd på mange artige øyeblikk resten av uka. Brukt kvinnekropp altså…tenk så masse utfordringer, men likevel så mye moro de kan by på.

( Multitasking for viderekommende! )

Den kvelden jeg ikke var trøtt, og ble sittende i stua og tegne og høre musikk mens resten ha måsahuset sov. Det var et fint øyeblikk. Litt kreativ egentid, det er så godt innimellom. Tegne litt, farge litt, synge litt. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen sola varmet så godt. Tror det var onsdagen. Møtte minste poden på parkeringsplassen utenfor skolen etter jobb, skulle ta følge hjem. Så stoppet vi på butikken, kjøpte med oss grillpølser og lomper, og da vi kom hjem gikk vi ut til bålplassen vår ute i skogen bak måsahuset, tente bål, og tok middagen ute, bare han og jeg. Og det var et fint øyeblikk det. Sitte sånn under trærne og kjenne at nesa nesten ble rød av solstrålene. Drikke kaffe fra termokoppen, høre småfuglene kvitre høyt oppe i trærne, og grille pølser på pinne. I over en time ble vi sittende slik, kjenne varmen fra sola, og nyte knitringen av bålet, bare snakke om de små tingene, minsten og mutter`n. Et liten miniferie nesten, et herlig avbrekk, midt i uka.

( Pølser, kaffe, knitrende bål og sol. Hverdagslykke! )

Rusle hjem fra butikken og se det lyse gult i alle grøftekanter. Den litt barnslige gleden over årets første hestehov. Litt teit egentlig, å glede seg over noe så elementært, noe så smått, men det er vanskelig å la vær. Så da måtte jeg plukke en. Så sikkert fryktelig rart ut for alle bilistene, at ei middelaldrende dame med armene fulle av handleposer stod midt i grøfta med nesa i gresset og røven i været, men jeg bare måtte plukke en. Har du luktet på årets første hestehov enda? Virkelig sniffet inn lukten av vår? Det burde du! Det er ren glede, herlig øyeblikk!

( Lukten av vår! )

Den ettermiddagen minste poden skulle på klubben, og vi ruslet sammen ned til sentrum slik at jeg kunne ta ut litt penger han kunne bruke der. Så gikk vi på gangveien, side om side, og med hvert vindkast kom en litt sånn mandig, søtlig eim av parfyme, ulik noe jeg hadde kjent det luktet av poden før. Så da fleipa jeg litt, slik bare vi irriterende nysgjerrige mammaer kan, og sa noe sånn som: “Jasså, har du spraya deg med parfyme? Prøver du å imponere jentene nå eller?”

Men poden bare så på meg som om jeg skulle vært stokk dum, ristet på hodet og svarte at han ikke hadde på parfyme i det hele tatt. Så åpner han brystlomma på jakka og slenger ut en Wunderbaum…

“Billigste parfymen som finnes dette mutter`n. 19 kroner på Biltema!”

“Men herregud da mini! Noe så blodharry!! Det blir jo aldri noe damemagnet av deg om du skal drasse rundt på den der!” svarte jeg oppgitt, men poden bare flira og sa : “Når det blei kvinnfolk på fatter`n, så er det håp for alle!”

( Blodharry, og kjempeherlig! )

Og da lo jeg, høyt og lenge. For til tross for at poden ikke eier et snev av motesans så har han en herlig avslappet holdning til livet, og jeg kan jo ikke annet enn å beundre at han er så trygg på seg selv. Herlig øyeblikk, herlig type!

Og sånn har uka vært. Vanlig, kald, varm, våt, tørr, travel, rolig…alt sammen. Jeg gleder meg over pusen som nektet å gå ut da det var elg i hagen, men som knurret høyt fra sjefsplassen på innsiden av vinduet!

( Når du er tøff i trynet, på innsiden… )

Jeg drømmer meg tilbake til den salte kringla som smakte så ekstra godt på vei hjem fra jobb, og iskaffen jeg nøt i solveggen på terrassen.

Jeg tenker på telefonsamtalen med tante Mariann, og siste nytt  og bilder fra de to små tantegullene på Gol. Jeg ler når jeg tenker på hvor “turn-on” det er når mannfolk griner på tv, selv i en sånn smårar Australsk såpeopera. Herlighet, jeg burde noen ganger beskyttes mot meg sev! Jeg flirer av puppen som ville bestille tannlegetime, og gliser bredt når jeg tenker på den kaffepausen i butikken til Mona.

( Altså…mannfolk som griner!!! Det er nesten så det skrangler i eggstokkene! Helt serr! )

Og med det tror jeg jammen meg det er på tide å brette dyna til side, og hoppe ut av sofaen. Smågodtrestene fra i går er spist opp, og det er på tide å hente seg kaffe på kjøkkenet! Jeg har ingen planer i hele dag, det kjennes ganske fint egentlig!

Ønsker deg en riktig fin søndag, og jeg håper at den kommende uka byr på mange fine øyeblikk!

Vi blogges!