Det er så lett lett å glemme alvoret litt, nå som man har blitt litt mettet av alt medieoppstyret rundt pandemien, og Norge har åpnet litt opp igjen. Så plutselig på mandag kjentes det veldig skummelt og nært igjen, for mellomste poden ble dårlig, enda dårligere enn han hadde vært før helgen, og vi ble kalt inn til en  ny test, for så å bli satt i karantene, hele hurven. Det gikk bra denne gangen også. Ingen tegn på viruset, og karantene varte bare noen dager. Formen til poden er også sakte men sikkert stigende. Godt, og bra. Men det fikk meg til å tenke, for dette er langt fra over, og det er på ingen måte noen grunn til å slutte å vaske, sprite og holde fornuftig avstand. Men så, oppe i alt dette da, stresset med venting, karantene, sliten og syk pode, så ble jeg bare så takknemlig for alt vi har, selv om det i Norsk standard skala sikkert er relativt lite og slitt. Jeg ble takknemlig for den store hagen der vi kunne spille volleyball og badminton uten å forstyrre noen. Takknemlig for verandaen og parasollen, den store gårdsplassen med plass til alle de små og store motorprosjektene til gutteflokken. Og for all maten i fryseren…så fikke vi røsket opp, ryddet, og spist litt ut fra den også. Mindre matsvinn. Vi er så heldige, og når den tanken, og den følelsen kommer over deg, sånn plutselig, oppe i alt det som kjennes litt kjipt, så er det et flott øyeblikk!

Bolla er i jaktmodus om dagen. Hun omfavner utelivet med en iver jeg sjelden har sett maken til, og er i overkant glad i å servere matmor delikatesser som padder, firfisler, mus, og humler, og legger de gjerne igjen på dørmatta dersom døren er lukket, eller tar de med inn på salongteppet dersom muligheten byr seg. Jeg HATER småkryp, og vurderer å gi bort katta om hun ikke lærer seg å tolke de desperate skrikene mine. Likevel synes jeg det er suverent at hun rydder litt opp i gnagere rundt på tomta, for de er jeg redd, men når kattekreket  inntar jaktposisjon foran fuglebrettet, og innstiller seg på en liten hvitløksmarinert indrefilet av spurv, da er det nok! For fuglen må få leve! Så den dagen Petter`n akkurat rakk å avverge en “katta-strofe”, og fanget katta i det den satte fart etter en pip-pip, det var et fint øyeblikk. Egentlig mest gøy, med tanke på for forskrekket og fornærmet katta ble.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lørdag ettermiddag. Hopper rett dit jeg, for ettermiddagen og kvelden i går var så fin. Mellomste poden igjen i god nok form til å være sammen med oss alle. Slitne av sola trakk vi inn i skyggen under teltet på terrassen. Spiste grillmat til magene var så fulle at vi nesten rullet av sofaen, likevel ikke så mette at vi ikke orket både dessert og lørdagsgodteri. Slike stunder, hvor alle bare har all verdens av tid, og ingen ting haster. Sitte i mange timer sammen sånn, spise, skravle, le. Jeg og gubben som plutselig kjenner oss urgamle fordi de tre podene nesten snakker sitt eget språk, og flirer høyt av ting vi ikke forstår. Fint likevel, bare fordi det er så herlig å se samholdet i brødreflokken. Nok en gang slår det meg hvor store de har blitt, og jeg tar meg i å lure på hvor mange flere slike stunder vi får med dem alle. Så plutselig er de ikke helt voksne likevel, for det rigges til både volleyball, og badminton kamper i hagen. Herlige øyeblikk, spille på tur, notere poeng, diskutere høylytt uskrevne regler, og avslutte med en avkjølende dupp i bassenget. Slike sommerkvelder er så GULL!!! Magiske øyeblikk!

Kvelden vi hadde sommerfest med avdelingen, for å feire de tre flotte damene som ved skoleslutt pensjonerer seg. Jeg gruet og gledet meg.

Gruet fordi de tre damene som går er er helt nydelige, tvers igjennom, og jeg kommer til å savne de så veldig neste skoleår. Forandringer er oppskrytt! Gledet meg fordi denne gjengen , alle på C 15, er fantastisk flotte folk, og det var duket for en herlig avslutning. Og det ble det. Fra ende til annen.

Akkurat slik en sommerfest skal være. Lek, latter og moro, taler og tårer, og Anders! En allerede pensjonert kollega, nå trubadur på heltid, som spilte og sang den ene sommerlåta etter den andre. For en gjeng, for en stemning, og for en kveld. Nydelig øyeblikk! Helt nydelig!

Det er noe med disse sommerkveldene. De gjør noe med meg. Jeg sier egentlig dette hver eneste årstid. Høsten er vakker, lukten av vårregn, kalde vinternetter…og nå sommerkvelder. Det er flott da. Når lukten av markblomster kiler litt i nesa, og sola liksom aldri helt går ned. Fargene er liksom ikke skarpere enn nå, og kveldshimmelen ser jeg meg aldri helt mett på. Sommerkvelder er fine øyeblikk, og de nytes!

En kveld på brygga med måsagubben, oppe ved tjernet. Bare sitte sånn, skulder mot skulder og nyte varm sommervind. Vi begynner å bli gode på dem nå. disse små timeoutene i hverdagen, små avbrekk, pusterom. Ikke det at vi egentlig trenger det, vi bare ønsker det. Sitte sånn og være stille i hverandres selskap, duppe tærne i vannet, spise jordbær rett fra kurven. Nydelig øyeblikk. Denne skrotten bestemte seg for å bade også, men vasset ikke lenger uti enn til magen…fanken så pysete jeg har blitt når det kommer til kaldt vann. Men neste gang, da skal jeg helt under. Kanskje.

Sovne på sofaen etter arbeidsdagen. Fint øyeblikk. Ikke helt planlagt, men føttene var slitne, det samme var hodet, og da hodet traff sofaputa seilte jeg langsomt inn i drømmeland. Våknet etter en halvtimes tid av en jevn dur i øret, og en varm snute mot kinnet. Kunne ikke annet enn å bli liggende litt til, stryke fingrene over en myk pusemage, og bare nyte stillheten. Sofadupp med kosepus er herlig! Anbefales!

Og slik gikk uka. Øyeblikk på rekke og rad. Rusle hjem til måsahuset på gjengrodd sommersti, kjenne lupiner og visne løvetann kile mot leggene, og plukke med seg en bukett hjem. Med lupiner altså, ikke visne løvetann…  og spise is. Shoppingtur med minste poden, fornye garderoben til den langbente lillebroren, spise middag sammen på restaurant, bare han og jeg. Se eleven som har brukt så mye energi, svette og tårer på å komme seg gjennom skoleåret stråle av glede når standpunktkarakterene ble satt. For et øyeblikk, og for en glede. Gråt som vanlig en skvett, er jo mer lettrørt en jordbærsyltetøyet til mormor. En siste tur innom leiligheten til bestemor. Rart at den er tom, rart at hun ikke er der, men godt med en slags avslutning. Kjøpe hvit blondekjole som er så innmari “ikke meg”, men likevel glede seg til å bruke den bare fordi det er sommer, spise frokost på terrassen før jobb, og ta årets styggeste selfie i bassenget, likevel tørre å poste den.

Jo, uka var full av øyeblikk.

Håper du også har hatt massevis av hverdagsgleder, og at uken som kommer byr på mange, mange flere. Riktig god søndag til deg og alle dine!