Jeg sier det hvert år, for det er sant hvert år. At det er vanskelig å si hadet til elevene. Trist at de skal videre uten meg. Hvert eneste år. Hver eneste sommer.

Og hvert eneste år står jeg med klump i halsen, ser at de får utdelt blomster, klemmer, gode ord og vitnemål, før de tripper glade og sommer-yre ut av skolegården, knapt uten å se seg tilbake. Jeg griner. Hvert år. Tenker at jeg kommer til å savne dem, at intet skoleår noen gang vil bli det samme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så lander man litt i sommerferien. Noen sender en melding nå og da. Noen hilser i køen ved kassa på butikken. Men sakte men sikkert forsvinner de ut av livet mitt, med unntak av en og annen venneforespørsel på sosiale medier. Vemodig, likevel riktig. For de er jo egentlig ikke mine, disse ungdommene. Jeg bare låner dem litt, noen år, også sender jeg de ut i verden, med en ørlite håp om at jeg har gjort akkurat nok inntrykk til at de nå og da i årene som kommer vil huske noe jeg har sagt eller gjort.

Så kommer en ny høst. En ny skolestart. Nye ungdommer å bli glad i, nye utfordringer, nye gleder, og en drøss nye grunner til å banke hodet i veggen og rive seg i håret. Hverdagen kommer tilbake, og den litt tomme, triste følelsen fra siste skoledag falmer.

Så hvorfor kjennes det da i år så ekstra tungt?

Kanskje er det fordi situasjonen de siste månedene har vært så spesiell. Kanskje er det fordi jeg i år, mer enn noen gang har utfordret både meg selv og elevene både faglig og mentalt. Er det fordi jeg har kommet innpå mennesket “bak eleven” på en ny måte, blitt kjent utenom skolen, fordi vi måtte tenke kreativt for å være nær hverandre?

Er det fordi jeg kjenner på at jeg kanskje ikke har nådd alle slik jeg burde, fordi skolen har vært så til de grader digital? Fordi jeg har savnet nærværet til de som bor langt unna, de jeg ikke kunne møte og gå en tur med?

Eller er det fordi jeg blir eldre? At jeg i enda større grad ønsker meg enda mer tid med hver enkelt, at jeg i enda større grad kan lese ansiktene, og kjenne igjen tankene, smilene eller tårene?

Jeg er faktisk ikke sikker. En kombinasjon av alt, det er det nok. Det, i tillegg til en helt spsiell gruppe elever. De kommer under huden på meg.

I går var aller siste skoledag, med aller siste elevgruppe. Ungene “mine”. De som har en fot i barndommen, og en fot i voksenlivet. Det beste av begge verdener, i motsetning til meg. Gamla, som har en fot i voksenlivet, og en fot i grava…noe overdrevet der selvsagt, men det kjennes litt sånn.

I går var en god dag. Det var leker, mat, is, spill, blomster og smil og latter.

Klemmer og håndtrykk ble erstattet med gode samtaler. Rare tider, å ikke kunne klemme.

Det var blomster til elevene, og det var blomster til lærere. Jeg fikk fortalt hver og en av dem hvor spesielle de er, og jeg gråt. Stod med klumpen i halsen da de, som alle elevene før dem, trippet ut av skolegården, på vei inn i sommerferien. Kurven jeg hadde på armen hele veien hjem var full av bobler, blomster og håndskrevene kort. Kvelden brukte jeg i hagen hjemme. Tuslet rundt i gresset, plukket blomster til bordet, dyppet tærne i bassenget, og delte boblene med gubben i sofakroken ute da sola forsvant ned bak åsen. Sommerkjolen var på helt til natten.

Og nå sitter jeg her. Kjenner at det er godt å ha gårsdagen litt på avstand, og at jeg gleder meg til å starte helt på nytt igjen til høsten. Men før det skal jeg nyte en lang sommerferie, med et litt tomt, men fullt hjerte.

Riktig fin lørdag til deg.