jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Det var med klump i magen vi kjørte fra Sørumsand med det aller siste flyttelasset for snart 20 år siden. Ikke fordi vi ikke gledet oss til å starte på voksenlivet i vårt eget hus, men fordi det var noe vemodig å flytte fra stedet vi begge var oppvokst, hvor vi møttes, og hvor familiene våre fremdeles bodde.

Måsahuset skulle bare være startgropa. Det var ikke noe impulskjøp, det var nøye planlagt og overveid. Vi ønsket noe eget, ville ikke kaste penger bort på leie, og når vi fant et lite hus i en prisklasse to unge lovende kunne klare var vi lykkelige. Etter noen år skulle vi selge, planen var å flytte tilbake til Sørum. Det var jo der vi hørte hjemme, både han og jeg. Den første sommeren malte vi huset rødt, kjøpte kulegrill, og plantet en avlegger av villvin fra morfars hage i solveggen. Den første julen vagget jeg rundt i stuen, høygravid, og gledet meg sånn til å snart få møte lillegutt i magen. Den andre sommeren  støpte vil gulvet til garasjen, og til jul vagget jeg rundt igjen mens jeg pyntet til jul med lillegutt på armen og lillebror i magen.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Den fjerde julen fant to små gutter nissens fotspor i snøen utenfor kjøkkenvinduet, vi hentet juletre fra skogen rett bak huset, og spiste julemiddag mens den tredje lille gutten tok middagshvil i vogga.

Det var trangt om plassen. Huset som som skulle være vår start på boligmarkedet hadde ikke soverom nok til hele gutteflokken, ei heller vaskerom, og med tre små aktive poder i hus lå det farlig nære veien. Folk spurte stadig om vi ikke ønsket oss noe større, noe nyere, kanskje tilbake til Sørum. Vi begynte å dra litt på det. Joda, og jada, noe større hadde vært fint, om noen år kanskje, når vi begge var ute i jobb igjen. Det fine med et lite hus og ikke altfor høy gjeld var jo at jeg kunne være hjemme med ungene. Ikke merket vi så mye til at det var trangt heller. Selvsagt kunne vi snuble i sko og støvler i en overfylt gang, men kun fordi stua rommet så mange barn. ikke bare våre, men alle andre små jenter og gutter som stadig tilbrakte dagene her.

Den syvende julen satt ni unger rundt det lille kjøkkenbordet og bakte pepperkaker, og ikke en eneste en klaget på plassen. Og uten at vi helt kunne sette ord på akkurat når det skjedde, hadde vi slått rot. Her, i det lille røde huset, nære veien, på måsan, på Bjørkelangen.

Og her sitter jeg, i stua som bare skulle være midlertidig, startgropa vår,  jeg har ikke kommet et skritt lengre på den planlagte ferden, og det gjør meg ingen verdens ting. Jeg har grodd fast. Hjemme er ikke nødvendigvis der du har plass til mange ting, men der du deler dagene med de som betyr aller mest, uavhengiig av plassen. Det er jul igjen, i det lille røde huset på måsan, og det er ingen andre steder jeg heller kunne tenke meg å feire jul. Det er her, utenfor kjøkkenvinduet at nissen laget spor mens han tittet inn for å se etter snille barn. Det er her ute på måsan man finner de litt skjeve grantrærne som likevel blir glitrende vakre med julelys og stjerne i toppen. Det er her dørkarmen inn til stua har hakk som viser hvor mye guttene har vokst, fra jul til jul. Det er her vi aldri har fått julestjerna i vinduet i gangen til å henge skikkelig rett, og det er her vi kan høre det knirke i den gamle slitte tretrappa hver julemorgen når guttene lister se ned tidlig for å finne julestrømpene.

For Bjørkelangen ble hjemme. Det er her ungene har gått i 17 mai tog og sunget “Ja, Vi elsker” foran sykehjemmet hver vår. Det er damen i kassa på Coop kjenner gutta ved navn, smiler når vi handler og ber oss hilse hjem. Det er på Bjørkelangen vi kan rusle rundt i gågata og se kjente ansikter hver eneste dag. Det er på senteret de arrangerer “Damenes aften”, og serverer sprudlevann i stetteglass, og det er på skolen de kreative lærerne inviterer til julemarked og nostalgisk underholdning på utescenen.

( Eidsdammen på Bjørkelangen. Like vakkert alle årstider. )

På Bjørkelangen finnes slarvekjerringer og sære gamle gubber, det finnes solstråler av mennesker, og bygdeorginaler med bart og alpelue. På bjørkelangen finnes det folk som knapt nok får bosatt seg høyt nok oppe i Festningsåsen, og det finnes de som sikkert aldri får flytta bort fra myra her på måsan. Det finnes frivillige som jobber for svømmehall, fotball, motorsport og alpinanlegg, og det finnes latsabber som aldri løfter en finger for lokalsamfunnet. Det finnes forfalne asfaltveier, og vakre turstier og små badevann. Her har vi vinmonopol, rulletrapp som kun rller oppover, store matkjeder og små nisjebutikker drevet av lokale arbidsfolk med en visjon og hjerte for egen bedrift. Og midt oppe i alt dette trives jeg, og kunne ikke tenkt meg å bo noe annet sted, om det så tilsier at jeg kommer til å bli gammel og grå her i startgropa mi.

Så i år har jeg slått et slag for lokalmiljøet, handlet hver eneste julegave i hjembygda,  og pakket de inn her i stua som er julepyntet i år, slik som alle år før. Og selv om jeg ikke tok mine første skritt her i bygda, og fremdeles ikke helt har forstått om jeg er “høllenning” eller “urskævving”, så har jeg blitt glad i bygda. Da holder det lenge med å “bare” være måsafrue, i det lille røde huset, her i “startgropa”. Jula er tross alt ganske fin, her på bygda!

Det var forleden da jeg skrev om minner fra tidligere høytider jeg fikk ideen. I kommentarfeltet både her på bloggen og på facebook delte folk sine egne minner om julen, og nostalgien tok rett og slett tak i meg.  Hva er det med minner, da særlig minner om julen som gjør at de fester seg, og at de hver høytid dukker opp som perler på ei snor. For meg kan det være en spesiell julesang på radioen.  “Vi tenner våre lykter når det mørkner” fremkaller alltid minnene om juleavslutning i gymsalen på Vigernes skole i Lillestrøm. Minner om spente klassekamerater, snaue 7 år gamle, stående på rekke og rad bak det tunge sceneteppet. Luer på hodene, votter på hendene, og med lykter i hånden. Mørk gymsal spekkfull av foreldre og besteforeldre, læreren bak pianoet. Spenning, sceneskrekk og juleglede, alt i et. Akkurat den sangen.

Lukten av skog, kongler, gran, og kald snø bringer frem minner om henting av juletre i skogen. Bli dratt på akebrett innover gjenngrodde stier, komme hjem med det aller, aller fineste treet, og glede seg til å pynte det.

• Så kom jeg til å tenke på Kaspara. En beboer på sykehjemmet hvor jeg jobbet helger og netter da gutta var små. En nydelig dame. Rolig og lungn. Hun så dårlig. Så dårlig at hun trengte armen min hver gang hun skulle ut av rommet. Jeg husker den natten tidlig i Desember da hun og jeg ble sittende å snakke. Hvorfor vi ble sittende slik husker jeg ikke lenger, men jeg husker samtalen. Husker at hun fortalte hvordan sansene hennes minnet henne om barndommens jul, og hvordan hun savnet slike ting som lukten av nystekte kaker, ekte julegran, og svovelen fra fysrikkene som tente adventslysene. For slike ting er i dag mangelvare på de fleste sykehjem.  Batterilys tar over for vanlige stearinlys, julekakene fraktes i bokser til hver avdeling, fra et kjøkken langt unna, og kunstige juletrær står på stas i flerbruksstuene på de ulike avdelingene. Julestemning i alle disse tingene,for all del,  men de gjør ingen ting for sansene dine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og med dette i tankene, sansene, og den flotte damen jeg en gang fikk lære å kjenne, tok kreativiteten overhånd, og jeg laget meg et lite sansetre. Et som skal få stå i stuen denne julen, og minne meg på alt jeg elsker ved denne høytiden.

Jeg fant frem et par av kjeglene jeg laget i fjor på denne tiden, men som ikke fikk plass blandt årets julepynt. Her kan alt brukses. Kjegler av isopor, eller noen enkle man kan lage selv av papp eller tykt papir. Gjenbruk er tingen,  og nå kom de til nytte likevel, fjorårets julepynt. Deretter rotet jeg frem litt smått som skulle få “pryde” treet. Alle ting jeg har et forhold til, og som minner meg om jul.

Krydderurter, som laubær, kanel og stjerneannis. Kongler og granbar, og for dekoren sin skyld, gamle boksider og små garnnøster. De to siste heller ikke helt uten grunn, for selv om de ikke lukter så godt minner boksidene meg om eventyrstundene i mormorhuset i romjulen, og garnnøstene minner meg om alle de flotte strikkeriene bestemor pakket inn hver eneste jul.

Og nå står treet her på kommoden i stua og lukter aldeles nydelig. Det vekker juleminner hver gang jeg ser på det, kjenner på det, og ja, tilogmed sniffer på det. Ikke tar det stor plass, men jammen gir det meg en god del juleglede. Og så enkelt kan det altså gjøres. Mange fine små juleminner, samlet i et bitte lite sansetre.

Hvilke lukter forbinder du med jul?

Tørre julekaker hører liksom julen til, og noen slag ligger allerede i kakeboksene på vent her i måsahuset.  For måsagubben blir det nemlig ikke jul uten krumkaker, og pepperkakebaking er jo tradisjon for gutta, så det hører også med. Men ser man bort fra tradisjonene rundt de tørre kakene er det ikke til å komme bort fra at det vi egentlig liker aller best er de saftige kakene, dessertene, og favoritten over alle favortter, gjærbakst. Her i huset spiser vi gjærbakst hele året. Boller med rosiner betyr ikke at det er Luciadagen, og kanelsnurrer er hverdagskos. Derfor var det litt artid å mekke sammen en gjærdeig, og lage noe som både ser ut som, og smaker som jul. Kombinere hverdagskosen med høytiden.

Istedet for å bake mange små snurrer laget vi denen gangen en svær snurr i kakeform, mest fordi kaken skulle brukes som dessert etter middagen, og et pent kakestykke med en dæsj vaniljeis eller pisket krem ser jo litt mer fancy ut på asjetten, ikke sant?

Resultatet ble en hittil navnløs bollekake, for denne inneholder så masse digg at det var vanskelig å finne et kort og fengende navn. Eple-karamell-kanel-pepperkake- oppned-snurrekake… Fenger ikke akkurat, men beskriver forsåvidt kaken godt 🙂

Bruk valig søt gjæreig. Har du en favoritt, en gammel familieoppskrift, da bruker du den. Jeg brukte min favoritt, oppskriften finnes i DETTE innlegget. Deigen blir stor, og jeg laget ca 15 vanlige kanelboller til fryseren utenom denne kaken 🙂

Smelt ca 2 ss smør i en kjele. Tilsett tre ss sukker, og en ss mørk sirup. Vend inn 3-4 epler i terninger, og la de karameliseres til de er møre og litt gyldene i fargen.

Fordel eplene i bunnen av en stor rund bakeform, og la den avkjøles.

Kjevle ut deigen til en et stort rektangel av en leiv, og spre ønskelig fyll utover deigen. Jeg har brukt 75 gr smeltet smør, 3 ss kanel, 3 ss sukker og en neve knuste pepperkaker. Skikkelig smak av jul.

Rull sammen stripene til en stor kanelsnurr, og legg den i formen, over eplene. La heve under håndkle eller plast i ca 40 minutter, og stekest i nedre del av ovnen på ca 175 grader i 35-45 minutter, avhengig av ovn.

Ferdig stekt og avkjølt vendes den oppned på fat. Jeg brukte en paiform i mangel på andre fat….lurer innmari på hvor alle fatene mine har tatt veien….

Kaken kan serveres som den er, eller med et lite lag dekor av melisglasur. Min ble dynket med en aldri så liten snøkrystall, slik at utseende skulle stå i stil til lukten av jul. Spises som den er, eller nytes med en liten dæsj av fløtekrem eller vaniljeis.

Riktig så god alene også, og sikre kilder har informert meg om at den smaker akkurat like fortreffelig som et lite bidrag i matpakken dagen etter også.

Hva er din julefavoritt? De syv slagene, kremkaker, eller fersk gjærbakst?

Det var den julen jeg var 13 at spenningen hadde forsvunnet. Spenningen rundt høytiden, da særlig julaften. Pakkene under treet var nettopp bare det. Pakker. Hvor mange som hadde navnet mitt på seg var liksom ikke like viktig lenger, å snike seg opp i boden i dagene før jul for å klemme på pakkene var ikke like spennende. Jul var fint, koselig tid med familien og alt det der, men jeg kan enda huske skuffelsen jeg følte ver at den barnlige, intense spenningen var borte. Det var nesten som en slags sorg, hvor rart det enn høres ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Det er helt vanlig.” husker jeg mamma sa. Du blir større, snart lærer du å sette pris på andre ting med julen. Hun hadde sevsagt helt rett. I årene som kom ble andre ting ved høytiden viktigere. Ribba, for eksempel.  2. juledags feiringen hos mormor og morfar. Kalkun, lek med søskenbarna, gå rundt juletreet med tanter og onkler, le av morfar som etter to glass akkevit snakket kav dansk.

En periode sent i tenårene var juleferien viktigst. Den ekstra fridagen i begynnelsen av januar, planleggingsdagen, var nesten et større høydepunkt enn selveste julaften for en skoletrøtt 17 åring. Jeg savnet den planleggingsdagen det året jeg begynte å jobbe. Da begynte jo nyåret samtidig for meg som alle andre.

Det året vi vi var alene hjemme på julaften, bare mamma, pappa og jeg savnet jeg å feire med flere. Synes det var urettferdig at mormor og morfar skulle feire med kusinen og fetteren min. Kjedellig at det bare var oss tre. Stille, rolig og fint, for all del, men litt kjedelig.

Så var det den julaften vi hentet mamma hjem fra rikshospitalet på formiddagen. Tre ganger på vei hjem stoppet vi bilen, og mamma kastet opp i grøfta. Hjemme ble hun liggende på sofaen, falt inn og ut av søvn. Orket ikke skifte ut av joggedressen som fremdeles luktet av sterile sykehuskorridorer. Ble kvalm av ribbelukta. Det var det første året pappa stod for julematen. Jeg husker det var overraskende godt, for en man som frem til da stort sett hadde servert ferdig grillet kylling de dagene han skulle stå for maten. Mamma lå i stua mens pappa og jeg spiste på kjøkkenet. Jeg ville bare at julaften skulle være over, ville at dagene skulle gå, slik at cellegiften forsvant ut av kroppen hennes. Ville spole frem til neste jul, feire med en frisk mamma, ville at alt skulle være som året før, da vi tre feiret julaften alene.

Den neste julen la vi ned krans og tente lys på graven hennes. Vi feiret julen med hele mammas familie det året. Tanter, onkler, søskenbarn, mormor og morfar, nede hos tante Mariann. Hun samlet oss alle, storfamilen, og det var fint.  Vi trengte det alle sammen det året, være sammen den kvelden. Hyggelig selskap, god mat, tårer. Kusinen min fikk saccosekk, den største gaven under treet. Jeg lengtet bare et år tilbake, til da mamma lå på sofaen.

Da jeg fikk barn kom den intense julegleden tilbake. Ikke den samme spenningen som da jeg selv var barn, og lysene på treet var magiske, og pakkene så spennende at de stjal nattesøvnen. Nei, enda bedre. Gleden over å oppleve det på nytt, som mamma, gjennom barnas øyne. Gleden over å glede andre, starte nye tradisjoner. Se tre sett barneøyne glitre i lysene fra treet, små fingre som snoket i kakeboksen i dagene før jul. Føle spenningen i det å se nissens spor utenfor kjøkkenvinduet, nesten tro på nissen selv, vel vitende om at sporene tilhører han du deler seng med.

Så ble ungene tenåringer. En etter en kjente de på den samme følelsen jeg selv satt med som 13 åring. Min tur til å fortelle at det er en del av det å bli eldre, at de nå vil sette pris på andre ting. De gjør det. Gleder seg over den planleggingsdagen i begynnelsen av Januar, gleder seg over lukten av nystekt ribbe, og poppelyden som kommer når man jekker av korken på en kald julebrus. Førjulstiden, varm kako og pepperkaker etter skolen, planlegge julegaveinnkjøp, glede seg til familiesammenkomster.

Og jeg, jeg bare nyter. Nyter minnene, de gamle, og de vi skaper akkurat nå. Lengter ikke tilbake en eneste gang, for det er det ikke noe poeng i. Ting blir som de blir, er som de er. Det er livet. Jeg minnes med glede spenningen av å klemme på pakkene i poden, eller lykken over en stjålet kransekakering i dagene før jul. Jeg minnes de koselige, rolige julaftene med kun meg, mamma og pappa. Så fint vi kunne ha det, bare vi tre. Jeg gleder meg over den siste romjulen med mamma, når cellegigften sakte men sikkert forlot kroppen, og vi kunne rusle små runder rundt byggefeltet. Nå hun kjente snøen knirke under føttene, og nesa ble rød av kulden, for aller siste gang.

Jeg er så glad for at tante Mariann samlet storfamilien julen etter. Første og siste gang vi feiret sammen, alle sammen, minner for livet. Jeg minnes med glede julen med tre små gutter som knapt fikk sove kvelden før kvelden, når de små kroppene nesten ristet av spenning. Lattetren, gleden over pakkene, og fri tilgang på alle julens godterier. Og denne julen, mens jeg minnes alle gledene som har vært, nyter jeg det som nå er.

Tre store gutter som gleder seg like mye som meg til ribbe med sprøstekt svor.  Den kommende førjulsmiddagenmiddagen med stefamilien. En ny tradisjon, fordi livet tok en ny vending da mamma ble borte. Ikke vemodig, bare fint. Flere å være glad i. Gleder meg over de to små tantebarna som i mange år fremover skal ha stjerner i øynene i julen, ungene til hun som for mange år siden jublet over saccosekken under treet. De rolige stressfrie førjulsdagene. Lukten av bakst, røkelse og gløgg. Tradisjoner som holdes ved like, minner som gleder, og komplett tilstedeværelse i nuet.  For om det er en ting livet har lært meg, så er det å glede seg over det du har, når du har det, og akkurat nå nyter jeg akkurat denne førjulsdagen, fordi jeg kan!

Jeg fikk takke til bursdagen min, av pappa og fruen. Sånn svær steketakke som dekker halve benken, og gir uante muligheter for en hobbyhusmor med medfødt bakekromoson. Steketakken har fått kjørt seg noen ganger allerede, og jeg elsker den. Før kunne jeg stå i lange stunder for å steke sveler til hele gutteflokken, men nå som man kan steke 8-10 stykker av gangen er det en fryd! Jeg har jo som mange kanskje har skjønt en overutvuiklet forkjærlighet for det søte, og elsker alt av kaker,men jeg er glad i det litt sunnere også, og tro det eller ei, men i hverdagen går det faktisk mest av det.

Og her om dagen fikk jeg så lyst på noe med litt tyggemotstand. Noe annet enn vanlig grovbrød, likevel noe som mettet godt. Derfor plugget jeg inn takken, ribbet kjøkkenskapene for små rester av korn og gryn, slang sammen en deig litt sånn på måfå, og mekket grove flatbrød. De ble kjempegode, rett og slett. Grove, sprøe, og brukanes både til mellommåltider med godt pålegg eller spekemat, som en liten godbit til en kopp te, bare med et lag godt smør på, og til supper og gryteretter. En hel kakeboks full av små flatbrødhjerter ble det, så når spiser jeg tykke, gode og mettende flatbrød til frokost i hele adventstiden.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Flere spurte på Snapchat den dagen jeg bakte, om jeg ville dele oppskriften, og siden den er latterlig enkel er det slett ikke noe problem.  Kan jo like gjerne leke litt bakeblogger innimellom.

Oppskriften er som følger:

200 gr grovbakst

200 gr hvetemel

200 gr havregryn

2 dl linfrø

4 dl vann

Eltes sammen i en bakebolle, for hånd, til en fast og litt tørr deig.

Kjevle ut deigen så tynn man får den. Jeg brukte vanlig kjevle, fordi jeg ikke har noe annet, men en flatbrødkjevle med spor vil gi en enda tynnere leiv.  Flatbrødene kan stekes store, og senere deles opp ved servering, men jeg ønsket meg mange små da de er lettere og oppbevare, og fant frem store pepperkakeformer. Denne gangen gikk jeg for hjerter, er jo tross alt jul.

Når leiven er kjevlet tynn drysser jeg på et knippe havsalt eller flaksalt, og kjevler det ned i leiven før jeg stikker ut former. Salt er selvsagt valgfritt, men jeg synes et hint av salt er prikken over i`en, sånn rent smaksmessig.

Noen hjerter stakk jeg hull i med et sugerør. Hvem sa at mat ikke kunne være juledekorasjon på kjøkkenet? Dessuten kan det jo være en fin julegave, om man vil gi bort noe spiselig. En god olje, litt spekemat og hjemmebakte flatbrød er jo en prima julegave.

Stekes på varm takke , på begge sider, til de er lett gyldene og sprøe.

“Tørkes” til slutt i stekeovnen, varmluft, 50 grader i ca en time. Da blir de tørre, og sprø.

Noen flatbrød ble buntet sammen, medbragt til en venninne, og prøvesmakt samme dag.

Og så er det bare å nyte. Enten med godt pålegg, eller som tilbehør til middagen.

Neste gang vil jeg teste takken til lefsebaking. Det har jeg aldri prøvd før. Har du en god oppskrift på lefser du er villig til å dele?

Ny uke, adventsuke til og med, og nye øyeblikk. Skulle nesten ikke tro uka kunne by på så masse fine øyeblikk for en som stort sett bare hinker rundt i stua, men denne uka har det ene fine øyeblikket bare tatt over etter det andre.

Så mange har det vært, at det nesten er vanskelig å skulle plukke ut og dele noen, og ikke skrive seg helt bort her på bloggen en søndagsmorgen. Mandagen ble jeg hentet på døra av Ida, fraktet til henne, servert salat, kaffe og napoleonskake, og til slutt kjørt hjem igjen. Så himla deilig å komme seg ut av huset. Litt nye impulser, noe godt å spise, skravle og le litt på ekte kjerringvis. Fin formiddag rett og slett, og mandagen ble hverken lang eller grå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Sukk…savner denne kaka her i dag! )

Hver eneste dag starter med et fint øyeblikk nå i adventstiden. Rusler ut av soverommet, setter på kaffetrakteren, tenner alle stjernene og stakene i vinduene, lager matpakker, dekker il frokost, og henter dagens pakke fra adventskalenderen. Som jeg koser meg med de pakkene. Drøyer med å åpne, lar de ligge på bordet en sund, klemmer litt på dem før jeg åpner. Øyeblikk hver dag, på rad og rekke.

Det er noe med denne adventstiden som byr på så mange fine øyeblikk uten å kunne sette fingeren på npe spesielt. Julefilmene hver kveld for å nevne noe. De skikkelig dårlig, klissete amerikanske julefilmene som går litt sånn utpå kvelden på ulike kanaler. Kaffe i koppen, mørket som kommer tidlig og gir rom for stearinlys over hele stua. Baking og prøvesmakking med god samvittighet bare fordi det tross alt snart er jul. Det er herlig! Gutta, som til tross for at de begynner å bli stre gleder seg stort over kalendergaven i strmpa hver dag, pepperkaker og ande førjulsgleder.

( Skikkelig dårlig julefilm, et must i førjulstiden. Nissen, flygede reinsdyr og hele sullamitten! )

Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, men denne uka har det ramlet inn med overraskelser, kort og gaver fra snille mennesker jeg aldri har møtt. Sånn helt seriøst, denne lille bloggen har garantert verdens fineste lesere. For en gruppe ruse, hjertevame mennesker! Jeg har ikke ord! Blomster og sjokolade på døra her en kveld, julekort og sukkertøy i postkassen, og en liten, aldeles nydelig hjemmelaget juleglede som skal få hedersplassen på juletreet senere i måneden når det kommer opp.  Tusen, tusen takk, det varmer. Virkelig!!!!

( Tenk å være så heldig! Jeg blir helt rørt, og veldig, veldig takknemmelig! )

Fint å kunne starte på middagen tidligere enn vanlig. Sånn som den formiddagen poden sendte melding hjem, med ønske om pizzarull til middag. Så fint å ha tid til sånn innimellom. Sette deigen i god tid, infri ønskene til sultne unge arbeidskarer som har stått ute i kulda og bygget hele dagen, for så å samles rundt middagsbordet kl fem. Sitte der sammen alle fem, skravle, spise, og ha all verdens tid. Nyte maten, og le av katta som tigger. Veit ikke om ei katte som er mer glad i pizza enn Lillegrå!

( Unnskyld meg, men du har vel ikke tenkt å miste en smule heller to sånn ca hitover? )

Litt uheldig med foten denne uka. Betennelse i såret, en reaksjon på tråden i stngene, så de måtte fjernes, og en aldri så liten hestekur måtte til for å bli kvitt skiten. Et skritt tilbake sånn rent helsemessig, og det er kjedelig, men denne frua er ikke vant til noe sterkere enn paracet, og en slik hestekur gjorde meg susete nok til å klappe ei pelslue i mange minutter, før jeg skjønte at det var ei lue, og ikke katta. Jeg godsnakka tilogmed med den fordømte lua! Og da fikk vi latterkrampe, skikkelig! Og latterkrampe er gøy. Le så kroppen rister og mageknipen verker. Fint øyeblikk. Susete, men fint!

Den dagen kulda kom tilbake, det var fint. Da hinket jeg ut i hagen bare for å nyte noen minutter med frost og kulde, klippet noen grener av furu og gran, og laget enda en liten krans, bare for å få lukten av enda mer jul i huset.

En kopp te med naboen en formiddag. Fint å få folk på besøk når man er litt låst til hjemmet. Huset for seg selv en time på kvelden mens gubben og gutta er i garasjen, også fint. Fyr i peisen, levende lys, gløgg i glasset. Fint, fint, fint! Håndball EM på TV, alltid et høydepunkt i Desember. Nå har ikke akkurat norges kamper vært mye å rope hurra for så lagt i mesterskapet, men det er liksom artig likevel.   Næh, tror jeg stopper der. Har ingen planer for dagen, men vurderer sterkt en sofadag, med enda mere gløgg, og enda flere julefilmer på Netflix, bare fordi jeg kan. Trenger jo ikke å være produktiv hver dag heller.

Håper du har hatt en nydelig adventsuke, at du har gledet noen, og at noen har gledet deg. Lag deg en fin søndag!

Vi blogges.

Jeg hadde gruet meg til i går. Å følge noen til graven er aldri lett. Jeg skal ikke si så mye mer om den saken, for det er ikke jeg som eier den største sorgen her, det er ikke jeg som skal dele minnene om hun som er borte. Men hun snek seg inn i hjertet mitt for mange år siden, hun vil alltid ha en egen plass der, og i går var en tung dag. Så enkelt er det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg skal fatte meg i korthet nå, for det er bare en liten ting jeg har på hjertet i dag. Da jeg startet denne bloggen for et par år siden var tanken å notere ned de små hverdagshendelsene, på godt å vondt. Skape minner, lagre de på bloggen for fremtiden. Et virituelt album, om man kan kalle det slikt. Planen var aldri å nå ut til mange, jeg trodde aldri andre enn de aller nærmeste ville lese, langt mindre finne glede i innleggene. Enda er bloggen langt i fra stor, men av årsaker jeg enda ikke helt forstår når de ut til flere enn jeg noen gang hadde tenkt, eller drømt om.

Lesertallene er ikke viktig, har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det, men det er en ting som slår meg med denne bloggen. Den har verdens fineste følgere. Man må regne med litt hets og slibrige kommentarer sies det, når man utleverer livet på nett. Det stemmer, for jeg ser det ofte i kommentarfeltene til andre bloggere. Både hos de helt store, og noen av de ukjente. Men her inne, nesten uten unntak, bobler kommentarfeltet over av rause, snille, hjertevarme mennesker. Det hender selvsagt at noen er uenige i det som blir skrevet, men selv da råder saklighet og høflighet. Det setter jeg så umåtelig stor pris på, for det motbeviser normen. Vi KAN være greie med hverandre, bare vi gjør en innsats.

Den siste uka, eller i grunn de to siste ukene har vært helt spesielle. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Ikke sikker på hvorfor folk er så inderlig snille, eller hvorfor de velger å glede akkurat meg, men det gjør de altså. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, virkelig ikke, likevel ligger det daglige små og store julehilsner i postkassen. Håndskrevne julekort, små pakker, store gleder. Så mye godhet, så mye juleglede, og så mye hjertevarme at jeg blir helt rørt. Virkelig! Og selv om det er helt ufortjent, så kjenner jeg at det varmer, helt inn i hjerterota, og det gjør meg så glad. Nesten flau. Sånn at jeg blir gående å lure på om folk tror de må sende noe, om jeg har tigget til meg disse små overraskelsene. Om noen har forstått det sånn, så beklager jeg virkelig! Det er slett ikke meningen, og jeg får heller ikke gjengjeldt gleden til alle. Akkurat det kjennes nesten sårt.

Så i dag vil jeg bare takke dere alle, dere som stadig er her inne og leser det denne måsafruen lirer av seg på blogg. Takk for gode og kloke ord, takk for konstruktive tilbakemeldinger, takk for raushet, glede og gavmildhet. Dere er helt unike, alle som en. Og dette gjorde den tunge dagen i går lettere. Tanken på all godhet og omsorg som finnes der ute, mennesker som uoppfordret gir av seg selv, og gleder andre!

Så fra meg her i det lille røde måsahuset, til alle dere, og med øsnke om en fin desemberlørdag, et stort takk, rett fra hjertet!

Om du skal følge en blogg denne julen for inspirsajon til flotte dekorasjoner, vakre julebilder og tradisjonelle, fantastiske oppskrifter, da kan du ihvertfall bare logge deg ut herfra med en gang. Her er det bøss under teppet, støv mellom julepynten, og hva julebakst angår er dette året for raske løsninger. Men, jeg har liksom en teori i år, om at det blir jul likevel, og at stress ikke nødvendigvis gir maksimal julefølelse uansett.

Tradisjoner er viktig, selvsagt, og  på planen for de neste dagene står både pepperkaker, krumkaker og smultringer, men noen ganger tyr vi til kjappe løsninger fulle av halvfabrikata også, og tenker at vi ganske sikkert ikke er dårlige mennesker for det! Har sagt det før, og gjentar det gjerne, mindre stess, mer kos.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Forleden gikk jeg for enda en sånn kjapp løsning. Ville ha noe godt, noe som holder seg i kjøleskapet en stund, noe som kan tas frem om det skulle finne på å dukke opp en julegjest eller to, eller noe å ha i skapet om man plutselig skulle få det for seg at det passer med en munfull kalorier til formiddagskaffen. ( Det siste hender jo rett som det er,  hele tiden! )

Om du vil imponere gjestene, eller tilfredsstille ditt eget søtsug på sånn ca ti minutter, så er muligens dette noe for deg. Enklere konfekt finnes vel knapt, laget av kun fem ingredienser.

Tre plater sjokolade, marsipan (jeg har hvit, kun fordi den var på tilbud på Rema, hasselnøtter, polkagriser, og litt flaksalt.

Legg en hasselnøtt på en liten bit marsipan.

Rull til like store kuler og legg på et bakepapir.

Smelt sjokoladen mens du knuser noen hasselnøtter, og en neve polkagriser. Her er det selvsagt masse andre mulige toppinger som vil funke godt. Ser for meg at kokos, mandler, eler rett og slett vanlig kakestrø vil være supert.

Rull marsipankulene i smeltet sjokolade, og dryss over ønsket topping. Et lite dryss salt til slutt er virkelig prikken over i `en, og femhever så godt de andre søte smakene.

Avkjøl, og oppbevar gjerne i kjøleskap.

Sååå godt! Farlig vanedannende, og kjempelett. Til uka skal jeg mekke noen med hasselnøtter OG salt karamell. Fyttikatta det høres digg ut!

Minde stress, mer kos. God jul a!

Blogges!

Å ikke være på jobb har sine fordeler. Masse tid til sosiale medier for eksempel. Fordel, og fordel Fru Blom…egentlig er for mye tid på sosiale medier tidvis helsefarlig.  Ihvertfall for meg. Ikke fordi jeg blir firkanta i øya, slik pappa hardnakket påstod på 90-tallet da jeg brukte altfor mange timer foran MTV, i håp om å få se en eller annen musikkvideo fra Jason Donovan, men fordi jeg altfor lett lar meg hisse opp. Viste du for eksempel av Facebook renner over av bedrevitende rikssynsere med bachelor og mastergrad i frivillig krenkelse, sporadisk furtetryne, og hevngjerrig drittslenging?

På sosiale medier søker jeg ofte opp interiørsider. På facebook og instagram kan jeg lett fortape meg i bilder av nymalte vegger, myke lenestoler, florlette gardiner og vakkert spisebestikk. Jeg elsker å bla meg igjennom bilder av pent dekkede bord, nydelige danderte stllben med lysestaker og grønne planter, og slenger du med et bilde av en livlig hundevalp eller sovende kattepus er jeg solgt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Legg ut bilde av katta di på instagram, og jeg er solgt!  Dette er en av mine puser da, ganske fin hun også. )

Det er et fint tidsfordriv, bla seg gjennom interiørbilder, og la seg inspirere. Ja, for jeg gjør det. Jeg blir inspirert. Jeg er glad i interiør, synes det er spennende. Flytter gjerne ofte om på mitt eget, bytter ut litt, lager noe, blander gammelt og nytt. Jeg har vel ingen bestemt stil, ikke en navngitt en ihvertfall, og jeg har vært innom det meste. Furu over alt, på vegger, gulv og tak, og bonderøde rutete gardiner i alle vinduer. Shabby chik, da alt, og da mener jeg ALT skulle være hvitt og slitt, blå vegger, grønne vegger, gule vegger, myke tekstiler, ikke en stoffbit å se i hele huset, malte møbler, nye møbler, gamle møbler, you name it, jeg har testa. Bare fordi det er gøy med forandring.

Vår økonomi har aldri gitt rom for de dyre forandringene, og det eneste vi har kjøpt nytt, noen gang, er et vitrineskap og en kommode. Alt annet er bruktfunn, og arv, eller hjemmesnekret.  Det funker for oss. Måsahuset er gammelt og lite, og gir heller ikke rom for mange forandringer, kjøkken og bad er gammelt og lite instagramvennlig, men det er vårt, og man gjør det beste ut av det man har.

( Trærne var sølv i fjor, i år er de sorte. Jul blir det uansett! )

Jeg finner inspirasjon over alt, og selv om gjengangeren er, og kanskje alltid har vært den norske, robuste bonderomantiske stilen kan jeg like gjerne fortape meg i det stilrene minimalistiske, eller finne på å kjøpe en overdådig lysestake.  Resultatet er en salig blanding av ting jeg over tiden har blitt riktig så glad i , og selv om en og annen ting finner veien inn i huset nå og da, er ikke behovet for å stadig kjøpe noe nytt særlig stort.

Men tilbake til facebook, og disse interiørsidene jeg snakket om. I går, som dagen før, og dagen før der igjen lot jeg meg både fasinere og irritere over interiørfantaster som fyrer løs på hverande som ladde kanoner under krigen, for er det noe som virkelig engasjerer, noe som heller bensin på bålet hva diskusjoner angår, så er det julepyntede hjem!

Folk deler stadig bilder av sine favoritter, høytidspyntede stuer, og nyoppussede rom de er stolte av. Og jeg koser meg, finner masse inspirasjon, helt til jeg skroller nedover kommentarfeltet. For Gud forby du skulle finne på å dele et bilde av ferdig pyntet juletre i begynnelsen av Desember. Da koker kommentarfeltet over av snusfornuftige gamle damer med giftige tunger som mener du er spik, spenna gæær`n, og med total mangel av respekt for tradisjoner.

( Har alltid ønsket å spare på slike snøkuler, moderne eller ei! Knuste en i går, så nå er jeg nede i tre. Jul blir det nok likevel. )

Og viser du to lysestaker i sølv og en julekule med bling er du rusk, og kunne like gjerne bare lagt hodet på hoggestabben med en gang, for i år er gull som gjelder. Hører du? GULL!!! Er du helt 2017 eller???

Og enda værre! Om noen på en minimalistside ber om å få se bilder av adventsstaken din, og du kommer i skade for å legge ut bilde av en adventsstake pyntet med mose og mer enn ei kongle…Gud hjelpe deg! Da er det bare å skylde på utilregnelig i gjerningsøyeblikket, legge seg flat, og ta den straffen du får!!! Din Judas!!!

For disse interiørdamene er ikke nådige! De er selvutnevnte stylister alle som en, men rett til å skadeskyte alle som legger ut bilder av tovede nisser på trerot, dandert på et lakkert salongbord av furu fra 1994.

For mange er interiør en lidenskap, mer enn en hobby, en livsstil. Jeg forstår det. Og sånn i hverdagen er det helt greit å være entusiastisk til de rene linjene og den duse, nordiske fargepaletten, eller ha en forkjærlighet for det overdådige, det franske romantiske interiøret, eller den røffe mørke industrielle stilen, men når ble det ok å rakke ned på andres julepynt? For mange er julepynt basert kun på tradisjoner, uavhengig av hva slags stil man følger resten av året, og sånn helt seriøst, om du ser et bilde av ei edelgran du ikke liker, eller en nisse du synes likner en stup full nordmann på danskebåten, eller en adventsstake som er skjev og proppfull av mose, kan du ikke bare skrolle videre da? Ikke stoppe opp og legge igjen en spydig kommentar?

Kan ikke julepynt være sorte stjerner og ei gullkule for deg, og nisse på trerot for en annen, uten av interiørpolitiet skal måtte jobbe overtid for det?

Her i huset er jula forskjellig fra år til år. For første gang har jeg røde gardiner. I år synes jeg det er fint, i fjor var det utenkelig. Juletrærne i sølv som jeg har elsket de tre siste årene har fått et tynt lag sort lakk.  Fire sprett nye julekuler i forskjellige farger har fått plass sammen med den gamle lysestaken til kongerøkelse. Tidenes kanskje styggeste julekule, kjøpt ny i år bare fordi den fikk meg til å smile, ligger dandert på fat sammen med gamle juletrær i porselen, og et duftlys som lukter kanel. Kula ser ut som en ihjelkjørt stuts, og neste år er den kanske ikke fremme engang, men akkurat nå liker jeg den.

( Roadkill. Ihjelkjørt struts. Kadaver. Årets mest harry julekule, så fjern at den blir kul. Litt.  Fler enn meg som ble litt fysen på kalkun nå? )

I sofaen sitter gammelnissen som mamma sydde da jeg var liten. Det blir ikke jul uten gammelnissen.  Sammen med et moderne juletre i eik fra Kremmerhuset står to hjemmelagede nisser på kubbestoler fra pappa Vangen. Politisk ukorrekt i interiørverden, helt riktig her i måsahuset.

Nei, folkens, rull inn spydigheten litt da! La folk få pynte til jul akkurat sånn de vil, så kan du pynte til jul akkurat slik du har lyst til, uten at noe som helst kommentarfelt flommer over av spydigheter. Vedder på at interiørnissen ikke kommer til sure kjærringer med skarpe tunger!

Oppfordrer alle til å legge inn et bilde av sin favorittjulepynt i kommentarfeltet under dette innlegget på facebook. Jeg lover å ikke disse jula di!

Vi blogges!

“Herregud mamma, det ser ut som en blogg-eksamen her inne!” Og jeg lo! Høyt og lenge! For den mellomste poden har en sånn lett sarkastisk tone, og poeng som ikke får blitt mer treffende, og om det er noen som matcher meg sånn rent humormessig, så er det den ungen.

Og han hadde helt rett. Jeg fikk en ny ide i hodet, surret meg rund på kjøkkenet, og i løpet av en times tid så hele kjøkkenet ut som et eksplodert  blogg-eksamens område. For det er jo ikke til å komme bort i fra at enhver blogger med respekt for seg selv, ikke kan kalle seg blogger før han eller hun har servert minst ett innlegg om pastellfargede bakverk, da spesielt franske makroner.

Jeg har jo bestemt meg for at denne julen vil jeg bake det jeg har lyst til, og ting som faktisk kommer til å bli spist opp. Tørre kaker hører liksom julen til, sånn rent tradisjonsmessig, og noen av de tradisjonelle syv slagene skal i boks i måsahuset også, men jeg vil også fylle skapene med ting vi virkelig liker.

Jeg bakte makroner for første gang denne høsten. Har vært litt skeptisk, nesten litt redd egentlig, for å begi meg ut på noe jeg trodde skulle være kjempevanskelig. Men det var ikke det! Det var superlett, og kjempegodt. Jeg har bakt makroner med suksessterte-krem, snickerskrem (Holly crap de var gode), og med bringebærkrem, men nå hadde jeg så lyst til å bake noen med peppermyntesmak, en klar julefavoritt for en polkagrisfanatiker som meg selv.

Hver jul handler jeg inn bøttevis av slike Candycanes. Europris sine er skrekkelig gode, passe store, og fungerer fint i bakverk, som belønning til meg selv etter husvask eller formiddagshvil på sofaen, og de er fine på juletreet eller som dekor på julegavene. Noe så anvennelig måtte jo være perfekte som fyll til makroner også tenkte jeg, og når jeg får en tanke i hodet etser den seg fast, slik som introsangen til “Fresh Prince of BelAir”, og blir der til jeg har gjort noe med det.

Derfor kan jeg i dag (som en del av blogg-eksamen) presentere Jannes franske makroner med peppermyntekrem. En kaloribonanza, en sikker snarvei til hjerte og karsykdommer.

Oppskriften på makronene er som følger:

200 gr mandelmel

350 gr melis

6 egg (kun eggehvitene)

50 gr sukker

Pisk eggehviter og sukker stive, rør inn siktet melis, og mandelmel til en jevn masse, sprøyt ut passelig store sirkler på bakepapirkledd stekebrett. La tørke på benken i ca 20 min. Skekes midt i ovnen.  140 grader, 10-15 minutter, avhengig av størrelse.

Peppermyntekrem:

1,5 dl kremfløte

50 gr meierismør

3 plater hvit sjokolade

to dråper rom essens

Rød matfarge

5-6 candycanes, eller en neve polkagriser

Varm fløten i kjele, til kokepunktet. Rør inn tre plater hvit sjokolade. Rør inn biter av meierismør. Sett til ønsket mengde matfarge. ( Kan sløyfes, men ser jo pent ut. ) Rør inn knyste candycanes, og sett til avkjøling.

Kremen piskes lett opp med mixmaster i ca 20 sekunder før den sprøytes inn i makronene.

Og så enkelt kan det gjøres. På mitt kjøkken finnes ingen fancy sprøytetipper, ei heller slike makronark med tilmålte sirkler, og sånn rent erfaringsmessig er jeg en amatør å regne når det kommer til dette bakverket, så utseendemessig er de ingen høydare. Men smaken!! Oh-la-la! ( det er fransk og betyr dæven døtte!)

Små, mektige munfuller av fransk lykke og billig julegodis er lagt i en boks i fryseren, og jeg gleder meg til å snikspise mange av disse i julen. Ulempen? De er sabla mektige! Man orker liksom bare en av gangen. Fordelen? Sier seg jo selv. Så lenge man kun orker å spise en av gangen regnes de som slankemat. Gleder meg til å spise meg syltynn!

Og med det sier jeg meg fornøyd med betsått blogg-eksamen, del 1, pastellfarget bakverk.  Del to og tre er vel flashing av struttpupp, og fremming av kosmetiske inngrep på allerede velfungerende kropp. Det får jeg heller komme tilbake til..

Vi blogges!

Dagens kalenderluke, for de som ville følge med på hva “julenissen” hadde pakket inn til meg. Åpnes hver dag både på snapchat og instagram, om du er av det nysgjerrige slaget og vil følge med der 🙂