Dette er liksom den dagen jeg synes jeg har lov til å begynne å glede meg, sånn rent offentlig. Sannheten er at jeg har gledet meg lenge, lenge før advent. Da den første snøen falt i November gikk jeg inn i akutt julemodus, og ble fysen på både ribbe og riskrem. Jeg har stått imot fristelsen enn så lenge, og synes egentlig nesten jeg fortjener medalje for det!

Men nå, nå er det lov. Jeg tilhører de menneskene som pynter huset til jul den første Desember. Tidlig for mange, jada, men så forsvinner også all julepynten den 1 Januar. Nytt år og greier, da skal det vekk. For meg er det Desember som er jul. I barneårene pyntet mamma med lilla i advent. Bare sånne små greier, lilla adventslys, lilla servietter, sånne små detaljer. Så pyntet hun huset de aller siste dagene før jul, og juletreet kom aldri opp før lille julaften. Jeg husker jeg synes julen varte altfor kort. Slik synes vel de fleste barn som har gode erfaringer med julefeiringen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen av mammas tradisjoner holder jeg på, andre ikke, og mange tradisjoner har vi selv skapt her i måsahuset, ettersom årene har gått, familien har vokst, og noen kjære har falt fra. Nye tradisjoner er også fint. Å kunne skape noe selv, noe ungene kanskje tar med seg videre den dagen de forlater redet, om de vil da.

Juletreet vårt pyntes noen dager før jul, aller helst hugger vi grana selv, om det lar seg gjøre. Vi pynter med både nytt og gammelt, og ikke alt passer sammen. Jeg liker det sånn, litt krimskrams. Ikke alt står på samme sted fra år til år heller, bortsett fra enkelte ting podene nekter plassbytte på.

Favoritten min er alle lysene vi tenner på spisebordet på julaften. Et lys for hvert av menneskene vi er så glad i , men som ikke finnes i tiden lenger. Det er guttene som tenner lysene før vi skal spise. Et lys for mormor Elin, et for bestemor, et for oldemor og oldefar, osv. Mange lys, desverre, men også mange minner. Minner fra tidligere juler, tidligere tradisjoner, gode mennesker.

Ja, nå er måsahuset pyntet til jul. Kalenderstrømpene henger i bunnen av trappa slik de bestandig har gjort. En av tradisjonene podene nekter å gi slipp på. Nissen må jo så klart ha et sted å putte de små kalendergavene hver natt. Julekalender er en tradisjon podene tydeligvis aldri blir for gamle til.

Nissene, gaven fra pappa Vangen står på kommoden. Et juleminne fra i fjor. Ikke et gammelt minne, likevel så kjært. Det lukter kongerøkelse fra den gamle lysestaken på brettet i stua, og de fine julekulene, de som er for fine til å henge på treet, sånn med tanke på at vi har huset fult av lekne pusekatter, de pryder et fat på bordet.

Litt etter litt vil huset fylles med enda mer juleminner, det vil fylles med julelukter, med familie og venner, spennende pakker og hemmeligheter, og med smil og forventninger. Jeg kjenner det helt inn i margen, at jeg gleder meg til jul. Gleder meg til hele Desember.

Har du kjent på julegleden enda?