jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Hvor lenge er det egentlig innafor å le av sin egen vits uten virke litt kort i nøtta? Er fire dager innafor? For jeg gliser enda etter en sånn herlig meningsløs chat  på instagram med en kollega tidligere i uka. Ja, for vi får liksom ikke ledd oss ferdig når arbeidsdagen er over, vi setter igang chat når vi kommer inn døra hjemme også. Latter og fjas på jobb når hverdagsstresset er i ferd med å sette sine spor i stive skuldre og stappfullt hode, det er hverdagsøyeblikk det!!! Skikkelig fine hverdagsøyeblikk! Vitsen min står på bildet under. Væææshhegood, og takk for meg! Skulle vært komiker ass!!!

God morgen og god søndag. Jeg er litt høy på livet akkurat nå, for jeg har sovet unormalt mye denne helgen. Om nettene da, vel og merke, og det er herlig uvant for denne skreppa om dagen. Så nå sitter jeg her, med føttene hvilende foran flammene i peisen, spiser frokost, og skal i gang med å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er godt å sitte sånn, når resten av måsahuset sover, og bare lytte til knitringa i peisen, og nyte en liten stund i eget selskap. Vonde nyheter, og vissheten om at noen jeg er glad i har det tøft akkurat nå, har nok en gang gitt en påminner om hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på de små øyeblikkene. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

November er så grå. Jeg har alltid tenkt det, at den måneden liksom er litt “familiens sorte får”. Det skjer fint lite (hvilket egentlig er ganske deilig), men jeg går liksom bare rundt hele tiden og venter på Desember. Jeg vil ha litt snø på bakken, jeg vil finne frem litt julepynt, gleder meg til høytid og fridager,,,men, November er liksom ei flis i fingeren…irriterende på en måte. Men på mandag kom et sånt julemagasin fra Nille i posten, og plutselig ble ikke November-dagen så ille. For det var så mye fint i bladet, og jeg ble sittende å drømme litt, finne litt inspirasjon, glede meg til ukene fremover. Så fant jeg ut at November var grei sånn, den gir jo litt ekstra tid til å glede seg til det som kommer. Mulighet til å tjuvstarte litt lissom. Og stemningen nådde nye høyder da jeg skrelte meg en klementin, og lykten av den slo i mot meg. Aaaah, litt julemagi i November. Fint øyeblikk.

Og siden jeg likevel hadde julestemning dro jeg opp ermene (bare et uttrykk, for jeg er så frøsen av de ermene forblir nede frem til midten av Juni), og fikk skrevet ferdig historien jeg er spurt om å bidra med til årets julemagasin for næringslivet på Bjørkelangen. Og når historien var klar kom den morsomme biten, nemlig å illustrere til fortellingen. Så da satt jeg i to kvelder på rad og tegnet, og tusjet, og det gir meg alltid en sånn indre ro å kunne slappe av med akkurat det. Mimre frem og skrive ned historier fra tidligere julefeiringer med tre små poder, tegne litt, og kjenne på takknemlighet over å bli spurt om å bidra på denne måten i år også. Heldige meg, og tenk så fine øyeblikk det gir.

En fredag i måneden arrangerer jeg “godteri-lotteri for kollegene på kontoret. Godteri er her kodeord for vin, for det er jo ikke lov til å ha med alkohol på jobb, så derfor…altså, regler bryter man jo ikke…Så ja, godterilotteri, og denne fredagen ble to nye vinnere trukket ut til å få med seg en flaske godteri hjem. Så har jeg en sånn grom kollega da, som allerede hadde handlet inn sitt eget “godteri” til helgen, på “godteri”monopolet, og der hadde hun funnet en boks “snop” som hun mente passet utmerket til meg. Så da gikk jeg jammen hjem den fredagen med godteri i veska jeg også, selv om jeg ikke trakk vinnerloddet i godteri-lotteriet denne gangen. Makan til fint øyeblikk, og så stilig godteriboks a gitt. (fy flate så god jeg er til å snakke i koder. Om noen skulle trenge en hemmelig spion med evne til å snakke rundt grøten, send meg en melding. Me fix!)

Punsjeruller! Ja, jeg veit det er sånn gammel dame godteri, men de er så himla gode. Jeg har en kollega som liker slike også, og fordi denne kollegaen trengte en liten oppmuntring denne uka, kjøpte jeg en pakke for å legge i en liten oppmuntringspose. MEN…Så viste det seg at den posen ble så fort full av det andre jeg puttet oppi der, at de punsjerullene ikke fikk plass, (skikkelig uflaks!) og da måtte jeg nesten åpne den pakka og spise dem selv! Urutinert, jeg vet, men man sløser jo ikke med mat heller! Så da ble det gammel dame snop på meg til kaffen, og det var et fint øyeblikk!!!

Mørketia. Mørkt når man reiser på jobb om morran, mørkt når man kommer hjem. Jeg er kanskje rar, men jeg elsker det. Skavankene, skjevhetene, støvet og slitasjen i dette gamle huset synes mindre i mørket, og stemningen inne er så lun og god når stearinlysene tennes. Da koser jeg meg hjemme, skikkelig også. Lange kvelder, lange mørke kvelder. Som om man har mer til til rådighet på en måte. Så ja, mørketida, enkelt og greit, fine øyeblikk.

Gubben har jobbet stort sett hele helgen, men lørdag formiddag var han bare min et par timers tid. Derfor kjørte vi oss en tur til nabobygda, parkerte bilen og gikk en tur. Noen ganger er det fint å rusle rundt steder an ikke tråkker rundt i hver dag ellers. Frisk og kjølig luft, litt is i vannskorpa, hånd i hånd når ingen andre ser… (for ellers er det flaut å holde hånda, hilsen måsagubben 47 år!) Gode øyeblikk. Så satte vi skrottene tilbake i varm bil og fartet tilbake slik at gubben kunne jobbe videre. Men litt tid alene, bare vi to, alltid gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Tårer for de som har det vondt, og rå latter over egenkomponerte vitser. Gode øyeblikk med noen av de fines ungdommene på jobb, gode samtaler med podene her hjemme. En av dem har tatt en viktig avgjørelse for seg selv, jobbet hard, og hoppet inn i noe nytt, og jeg er så ubeskrivelig stolt av han.

Jeg har spist marsipangris, og jeg har laget grovbrød nok for hele uka. Jeg har skrollet gjennom “kattunger gis bort” på sosiale medier, og vært på nippet til å gi etter fra press fra gubbe og poder, som alle savner så inderlig en pusekatt å dele dagene med. Jeg har klart å holde igjen.

Jeg har smilt bredt og funnet skatter andre har lagt igjen på stranden. En liten beskjed på en stein, så herlig øyeblikk.

Jeg har sovet godt i flere netter, tråkket på knitrende is på vanndammer, og lest ferdig enda en bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Og nå skal denne skrotten ta fatt på rygging og organisering av fryser og kjøleskap, og få en oversikt over hva som befinner seg der, før vi storhandler til uka. Hvem vet, kanskje jeg har gjemt unna noen smultringer jeg har glemt nederst i fryseren. Det hadde vært et bra øyeblikk det!

Stell godt med deg selv, smil til speilbildet ditt. Hust at du var den spermien som vant! Det er slett ikke et dårlig utgangspunkt! Vi blogges!

Når jeg forteller om akutt malelyst her på bloggen, og ber folk om å snakke meg bort fra det, så er det uhørt respektløst å komme med fargeforslag istedet for å be meg la vær å male….Makan!!! Så da måtte jeg male stua denne uka da! Ville jo ikke være uhøflig mot de som ikke snakket meg bort fra det lissom…raus som jeg er!!! ( Dette er historien min, og den holder jeg meg til!!!) Uansett, jeg burde jo ha lært såpass nå, at når malelysten kommer er det bare å gi etter. Så nå sitter jeg her, skriver søndagsbloggen fra en noe lysere stue, og er så langt strålende fornøyd. Nå var jeg jo ikke misfornøyd med den forrige farge heller, så hvorfor malelysten kom smygende på veit jeg ikke, men jeg skylder på våken-netter og og en gardinreklame fra Kid på YouTube!

God morgen og god søndag. Håper uken din har vært strålende, og full av de fine små hverdagsøyeblikkene. Og om uka di har vært i overkant kjip, så håper jeg likevel at et og annet godt øyeblikk har funnet veien til deg.

Mandagen startet slik helgen sluttet. Sår hals, varm i panna, og lei hoste. Derfor ble mandagen hjemmedag, og det kler ikke denne kroppen. Jeg føler meg som en slubbert når jeg ikke er på jobb, dårlig samvittighet liksom, til tross for at formen roper etter sofaen og ikke klasserommet. Men på mandagen var en av podene også hjemme med samme symptomer, og plutselig ble ikke dagen bare utholdelig, den ble god. Vi okkuperte hver vår sofa, drakk te med ingefær, spiste nystekte rundstykker og spilte kort. Sååå mye bedre å være to når man er kjei og uggen, og innen ettermiddagen var over glimret feberen med sitt fravær. Fine øyeblikk!

Regnfull morgen. Jeg skal ikke si at jeg synes dagevis med regn er stas, for jeg er tilhenger av tørr asfalt og og solskinn, men noen dager er det så herlig å rusle avgårde til jobb, gjemt under en paraply, kjenne lukten av kald og vått jord, og nyte stillheten regnet tar med seg. Ja, for det kjennes liksom som om verden våkner litt senere, og litt saktere på slike regntunge morgener. Som om det ikke haster så veldig, noen ting. Som om verden er litt stillere, roligere, og jeg elsker det. Rusle i mørket, se lyset fra lyktestolpene skinne i vannpyttene langs gangveien, og bare glede seg til den første kaffekoppen som venter når jeg kommer frem til kontoret. Herlige øyeblikk.

Vintersko. Tror ikke jeg har hatt skikkelige vintersko på mange år, men denne uka var det tilbud, og jeg klikket hjem et par. Ikke sånne vintersko som holder føttene varme om du skal studere eggløsning hos pingviner på på en isbre i 20 minus, men varme og gode nok for kald høst og passe mild vinter. Jeg er ihvertfall strålende fornøyd med kjøpet, selv om det byr meg litt imot å se på materielle ting som “små gleder”, men man er da bare folk! Noen ganger kan lykke kjøpes for penger, og det gjorde jeg denne uka. Vintersko er hverdagslykke!

Det neste som står på innkjøpslista er støvkost. Jepp, for dette geniet har gjort det sjakktrekket å male et møbel sort. Jeg vet jo at det kommer til å bli en støvsamler av dimensjoner, men skapet har vært hvitt siden vi arvet det av svigerfarmor for maaange år siden, og det var på høy tid med en forandring. Rart det der, hvordan en ting drar med seg en annen. Malte veggen, fikk det for meg at jeg MÅTTE male skapet, og da måtte jeg selvsagt også flytte om på et par speil for å få det til å matche, og da trengte jeg plutselig en ny grønn plante også, og den planta trengte en blomsterpotte, og ved siden av de pottene på Plantasjen stod det vatt-julenisser, og siden det snart er jul kjøpte jeg det også, selv om jeg harmer enn nok nisser fra før…men støvkost….det kjøpte jeg ikke. Hvis det fantes en olympisk gren som het “rettferdiggjøring av unødvendige kjøp”, hadde jeg hatt en gullmedalje på det sorte skapet også… Men sort skap ble stilig til beige vegg det, så da kaller vi det et fint øyeblikk.

Halloween på skolen. Alltid gøy, for da får denne skrotten en unnskyldning for å kle seg ut, og det er alltid kult. I år falt kostymevalget på meg selv som tenåring, for puberteten er noe av det skumleste jeg har vært med på. Så på fredagen ble det permanent, nerdebriller, regulering, kviser, genser med bilde av idolet (som fremdeles er uforskammet kjekk, faktisk!) og steinvaska olabukse. Og ja, også hadde jeg “blødd gjennom”. Det var jo skrekken over alle skrekker!

Fine kolleger hadde kledd seg ut også, det var hekser, Wenche fra Kongsvik, og en som var i puberteten ti år etter meg. Fant ut at det var stor forskjell på tenåringsmote i 1989, og 1999. Herlige øyeblikk, masse latter, og gnagsår i ganen etter reguleringa!

Burger!!! Å ikke være helt i form, mangle litt smaks og luktesans, det påvirker lysten på mat, og lysten på å lage mat! Å stå over grytene med rennende neste og feber i panna suger! Men gubben kan det der med enkle grep altså, for han tredde fruen inn i Volvoen, rulla ned vinduene så vinden blåste svalt på den varme panna, og kjørte til et gatekjøkken så langt unna at jeg rakk en dupp på veien, og bestilte en burger med så mye chili og smak at det reiv godt i både hals og nese. Så digg! ikke no oppvask, ikke no jobb, spise i bilen, og sove en dupp på vei hjem også.  Herlig øyeblikk!

Da minstepoden ringte fra jobben på Maxbo og spurte om jeg kunne koke kaffe, fordi kaffemaskinen der hadde røket, og noen kolleger var desperate. Så da kokte jeg kaffe, ruslet over hagen og mot trelastavdelingen, og byttet to kanner filterkaffe mot en boks marsipan. Da snakker vi bra bytte da!!!! genialt øyeblikk!

Og det var vel uka, kort oppsummert. Feber, og feberfri, grove rundstykker og saftig burger, årets først kopp med gløgg, ny farge på veggen, fyr i peisen, smilende elever, gråtende elever, reggis-gnagsår, og mørke kvelder med stearinlys og sjokolade. Ingen grunn til å klage. Nå ligger søndagen herlig urørt foran meg. Jeg satser på frisk luft, litt fersk gjærbakst, og noen kapitler i ny bok. Ja, også litt støvtørking på sort skap da…så klart.

Lag deg mist et fint øyeblikk i dag. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Prøver å lande litt, men kjenner at det ikke er helt enkelt. Store deler av uka har vært preget av følelsen av å være litt “hang over” etter for mange netter uten å få sove. Og ja, jeg har prøvd alt, også medisiner legen har bedt meg teste, men til liten nytte. En natt går fint, to også, men tre og fire er i overkant mye. Mulig det var derfor jeg var mer mottakelig for sår hals, feber og hoste akkurat nå. Kan faktisk ikke huske sist jeg hadde halsbetennelse, men det har jeg nå. Tre covid-tester er tatt, alle negative. Godt er det!

Vi skulle vært i konfirmasjon i dag, men det blir sofatjeneste for meg og minsten. En helg under dyna bør gjøre susen. Det er ikke så gæli akkurat dette øyeblikket, faktisk.

Nå unner jeg meg en rolig time under ullpleddet i sofakroken. Pysjen er fremdeles på, ullsokkene også, og koppen er full av te med ingefær, og to knekkebrød med brunost ligger og frister meg på asjetten. Nå skal det blogges, ukas små øyeblikk skal oppsummeres, og varme hjertet litt en gang til. Det er det beste med denne søndagsbloggen for min del. At øyeblikkene oppleves to ganger. Først i nuet, da de skjer, og så på søndagen, da jeg henter de frem, og skriver de ned. Litt hverdagsglede en søndagsmorgen også, dobbel dose. Det er fint det.

Hverdagsuka er tilbake. Etter høstferie og deretter livsmestringsuke på jobb er hverdagsskolen tilbake. Flott det også. Man trenger disse rutinene i hverdagen, tipper det er flere enn meg som liker det. Men så, midt i det vante og hverdagslige dukket det opp en invitasjon til noe litt utenom det vanlige, en klasserevy, i tredje økt, en helt vanlig skoledag. Digger det. Det er liksom ikke så ofte man ser skolerevyer, eller klasserevyer lenger, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette ekstra stas. Derfor, en revy, midt i arbeidsdagen, midt i uka, med flotte ungdommer, flott avbrekk, og herlig øyeblikk.

Snøen, så lenge det varte. Det er alltid litt herlig med den første snøen, til tross for at det betyr våte sko, folk som svetter i trafikken, og en stor overdose av bilder med snødekte trær på sosiale medier. Da jeg snudde meg i innkjørselen da jeg skulle rusle på jobb den morgenen den første snøen falt, og så måsahuset ligge der stille i morgenmørket, omkranset av nysnø, da fikk jeg jo reine julestemninga. Så ille var det at jeg, til tross for at snøen smeltet midt på dagen, kjøpte årets første boks med pepperkaker og knasket villig på dem hele ettermiddagen og kvelden. Jul altså, jeg gleder meg, og snø i innkjørselen, herlig øyeblikk.

Så ruslet jeg mot jobben, godt gjemt under en stor rød paraply, og kjente at sokkene ble litt våte. Skulle hatt vintersko den dagen, men samma kan det være. Måtte stoppe litt på gangveien opp mot skolen, bare for å nyte synet av stille gater og våte snøfiller. Nesten så jeg kunne høre Skomaker Andersen når jeg lukket øynene. Det første snøfallet er nostalgisk altså, uansett hvor kort snøen blir liggende.

Og som om ikke julestemninga allerede hadde sneket seg innpå den dagen fikk jeg plutselig en melding om at det lå pakke og ventet på meg på postkontoret også. Og hva var det i pakka??? Adventskalender!!! Altså, fikk jo ikke blitt mer perfekt på en dag som det eller? Snakk om øyeblikk. Så kjære Nina fra Drøbak. Tuuusen hjertelig takk for nydelig overraskelse, og tilsvarende herlig kort i posten. Satt der, rørt og glad, og litt våt på sokkene, og tenkte at verden er full av rause mennesker, og jeg sitter midt blant de beste av dem. Nydelig øyeblikk. Desember kan egentlig ikke komme fort nok.

Det lå pakke i postkassen dagen før også. Et aldeles nydelig, og herlig mykt hjemmestrikket sjal. Et sånn man kan pakke rundt seg som en varm klem, en klem som varer hele dagen. Kjære Marianne, tusen takk for gave som varmer, på alle mulige måter. Sjalet er i bruk, daglig, og jeg elsker det.

Så var det disse våken-nettene da. Det er så frustrerende å ligge sånn og stirre ut i mørket. Kjenne at hodet er slitent, at kroppen ikke roer seg, og at rastløse ben gjerne skulle løpt et maraton, selv om hjernen vet veldig godt at denne kroppen er bygget for myke landinger, og ikke lange distanser. Det er bedre å stå opp, de fleste netter er det bedre å faktisk gjøre noe, pusle litt rundt, lese litt, et eller annet, bare ikke ligge og stirre i lufta. En natt malte jeg peisen. Den har trengt et strøk maling en stund, og planen var at den skulle bli grå, men den natta ble den altså sort istedet. Kall det gjerne et øyeblikks galskap, men jeg liker det, enn så lenge. Det tar omtrent en halvtime å male den, så om jeg angrer plutselig får den ny farge igjen. Men det å male peis midt på natten, drikke te med honning, og tusle rundt i pysjen, det er ganske fine øyeblikk det også.

Den barnslige, herlige følelsen av å være den aller første som får knuse isen på en frosset søledam. Du vet, når en liten pytt ligger forran føttene dine på veien, med et lag is i vannskorpa, så tynn at man vet den ikke tåler vekta di. Det er gøy det. Da er jeg fire år i hodet igjen, nåe jeg finner en slik urørt frossen pytt. Lyden av is som knitrer og sprekker under skoa, og følelsen av kald høstluft som kiler i neseborene. Ja, jeg vet det er bagateller, men om vi ikke kan glede oss over slike småting, da blir hverdagene jammen mye kjedeligere.

Tøfla til måsagubben. Han har fått sånne mjuke bestefartøfler av mjukt saueskinn, og jeg ELSKER dem!!! Jeg, som egentlig er sånn ullsokk-dame stjeler disse tøflene så fort han durer ut i garasjen. Jeg tuller ikke, det er som å tre føttene inn i rompa på en sau. Varmt, mjukt…digg! Stjele tøfler, altfor store bestefartøfler, herlige øyeblikk!

Jeg tror jammen jeg runder av her. Kjenner trøtten komme, utrolig nok, og tror rett og slett jeg bare skal gi etter, og ta en dupp på sofaen. Akkurat nå tas all søvn imot med glede, uansett når i døgnet den kommer. Satser på en god og rolig søndag, og en kommende uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

Alder er bare et tall sier folk.

Men alder er mer enn et tilfeldig nummer i tallrekka. Alder er klokskap, dumskap, kunnskap, egenskaper og erfaringer på godt og vondt. Alder er bastante meninger som sitter i oss fra barne- og tidlige ungdomsår, meninger vi nekter å endre, til tross for at nyere forskning forteller oss at vi tar feil. Ut-daterte synsinger og rustne holdninger. Alder er evnen til å tenke nytt til tross for gamle vaner. Alder er også muligheter og utfordringer, og alder er, uansett om du ønsker det eller ei, forandringer.

Forandringer i teknologi, tankesett og kropp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kropp.

Kanskje det største markedet for å tjene millioner. Alder og kropp kombinert er selve kilden til rikdom for de som klarer å overbevise oss, damer især, om at ting kunne vært bedre. Ting som i kropp. Ting som i alt med og på kroppen. Ting som ledd og muskler. Ting som hår, ønsket og uønsket. Ting som hud, tarm, lepper, hode, skulder, kne og tå…kne og tå…

Og som et motsvar til en verden som vil selge oss ting vi tror vi burde ha for å bli en bedre utgave av det som allerede virker helt greit, har vi de som kjemper i den andre enden. De som har laget et eget, og tilsvarende lukrativt, marked av paroler under mantraet «kropp er topp» på sosiale medier, de som tjener stort på å vise oss «ekte mennesker», som om halvparten av oss ikke skulle vært det. Ekte mennesker. Vi er jo det, alle som en.

For uansett hva du mener og synser om folk og fe som har pussa opp kroppen, så burde kanskje vi voksne holde oss for gode til å kritisere høylytt og mye, både den ene og den andre veien. Til syvende og sist så er det du, og du alene som skal bo i din kropp, så da holder det vel å ta vare på den. Vær vaktmester i din egen bolig, og ikke for hele borettslaget. Gi litt faen i om naboen har etterisolert underleppa, eller om venninna til venninna har bytta ut et par panelbord med råte og soppskade. Drit i hvem som har sparkla over hva, og hvem som har pussa på sprekkene i grunnmuren. Hovedsaken er jo at du står støtt på din, og at du er frisk, og mett opptil flere anger om dagen.

Om jeg selv klarer å trives i egen aldrende kropp hele tiden? Nei! Så langt derifra, for selvsagt lar jeg meg også påvirke, men jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg for alt som fremdeles virker, til tross for at jeg har latt det forfalle.

Ja, for det er ikke til å komme bort fra at x antall år med fagbrev i ostepopping, mastergrad i horisontalt sideleie i sofahjørne med og uten pledd, og en doktorgrad i unnskyldninger for ikke å trene har satt sine spor, og selv om det aldri er for sent å begynne, er jeg født med vondt i vil-ikke, og er teknisk ufør når det kommer til å endre tankesett.

Og alt dette til tross, er livet godt, med alle de forandringer alderen har gjort, og fremdeles gjør med kroppen.  For selv om kroppen forfaller, blir hjertet større, så stort at det nesten fyller hele meg. Og det hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle klare å bli så glad i meg selv. Ikke på en sånn selvgod måte, at jeg tror jeg er bedre enn alle andre, men på en slik måte at jeg omfavner de feil og mangler samfunnet, sponsorene, og næringslivsmillionærene prøver å fortelle meg at jeg har.

Rundt øyene har jeg rynker. Rynker og furer som blir enda dypere når jeg smiler, og det finnes ikke en krem i verden som kan fjerne dem, uansett hvor dyre kremene er. Og hvorfor skulle jeg kvitte meg med dem, når det fineste jeg vet om er bildet av mormor, det siste bilde av henne, der hun smiler så bredt at øynene blir borte blant rynkene. Hvorfor ønske vekk det som vitner om et levd liv, når man selv har erfart å miste noen i ung alder, noen som ikke engang rakk å irritere seg over de første smilerynkene?

Magen, hoftene, og rumpa er ifølge markedet i største laget, og hadde hatt godt av en runde lavkarbo muffins med glutenfri fløtekrem uten laktose fra frittgående ku og veganske bringebær, eller kaffe med søtsug-dempende kollagen i pulverform med sitronsmak uten sitrus, og rumpa er, ifølge motparten på sosiale medier, stort nok til å avbildes i «utfordrende» positurer i sponset undertøy med og uten blonder, for å normalisere kropper i «alle størrelser», etterfulgt av en dyp tekst som skal minne deg på meningen med livet, eller en rabattkode.

Men alderen har heldigvis gjort hjertet enda større en magen og rumpa, og hjertet vet at så lenge magen er mett, og så lenge rumpa ikke er tett, så funker kroppen, og det er det viktigste!

Da gjør det ingenting om puppene innimellom kommer i klem i bukselinninga dersom de forviller seg ut fra BH`n, for de puppene har gjort nytta si, både til fest og hverdag, OG de er friske! Tenk å væra så heldig!

Det gjør ingenting om det som engang var ei flunkende ny, lyserosa, blankpolert stram høne nå ser ut som to litt herja first price kyllingfileter som henger til tørk mellom beina, for jeg er ikke det miste skamfull. Det er jo ikke sånn at hvermansen skal innom hønsegården min og fore den høna uansett, men om de skulle det, kan jeg fortelle at den funker greit enda, og det til tross for at den har satt tre flotte guttebarn til verden.

Og med det svarer jeg på nok en mail, og takker nei til enda et sponset skjønnhetsprodukt. Ikke fordi jeg ikke hadde trengt pengene, eller fordi jeg mener at folk skal slutte å bry seg om utseende eller egenpleie, for all del. Deg om det, gjør det som gjør deg godt, men fordi jeg nylig runda forhåpentligvis halvveis i livet, og priser meg lykkelig for at kroppen virker. Fordi jeg er for gammel til å fortelle andre hva de burde og ikke burde, og fordi jeg er vaktmester for denne «boligen», og bare den. Skulle det bli «fukt i kjelleretasjen», så skal jeg ta et sjau, og skulle dørene trenge smøring skal jeg sørge for det også, men så lenge alt virker velger jeg heller å omfavne alderen, og alt som følger med. For alderen er så mye mer enn bare et tall! Nyte det som nytes kan, så lenge det lar seg gjøre. Vi blogges.

Så var man ett år eldre enn forrige søndagsblogg. Tusen takk for alle gratulasjoner, det har varmet, og varmer enda. Og det trengs, for jammen er det gulvkaldt i måsahuset. Her vikes det derfor ikke fra fast søndags-antrekk, og dagens øyeblikk blir derfor servert av en femogførr gammel skrott iført digre pysjbukser, gubbens genser og et par litt hullete, dog varme og lodne ullsokker. Livet er godt. Utenfor vinduet ligger morgendisen over hagen, det er rimfrost på gresset, og de få bladene som ikke enda har blåst av trærne lyser i gult, rødt og oransje. Det knitrer fra peisen i hjørnet, og jeg prøver å se for meg hvordan stua hadde sett ut i en litt lysere brun-beige farge… Noen må stoppe meg, eller snakke meg bort fra det, for jeg kjente malelysten komme snikende en kveld denne uka, og det har fremdeles ikke gått helt over.

Uken har vært god. Vanlig og god. Vanlig er godt det, og jeg elsker slike helt ordinære hverdagsuker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandagen. Gurimalla så fint det var å komme på kontoret mandag morgen. skjenke seg en kopp kaffe og snakke med kolleger igjen etter høstferien. Det er jo som om latteren og skravla sitter enda løsere når man ikke har sett hverandre på lenge. Da gjør det liksom ikke noe om mandagen er ekstra lang, og med  litt ekstra møtetid. Å være førstemann på kontoret om morgenen gjør heller ikke noe når man finner en sånn herlig overraskelse på skrivebordet. For på plassen min lå det tre store favoritter, de aller største faktisk. Troika, ostepop og Pepsi Max. Hvem hverdagsengelen er var det ingen hint om, men en ting er sikkert. Mine kolleger er verdens aller beste, og sånn er det med den saken. Fantastisk herlig øyeblikk, og ja, jeg spiste ostepop til lunsj den dagen.

Annerledes-uke på skolen. En hel uke med fokus på psykisk helse, annerledes timer. Fine dager egentlig, selv om jeg er et ihugga vanedyr, og liker svært godt de vanlige skoledagene også. Men å rusle til jobb om morgenen, i det verden er i ferd med å lysne, trekke inn kjølig luft, og vite at man har litt mer spillerom til å se alle elevene i løpet av dagen, det er en god følelsen, og en flott start etter høstferien.

Den dagen jeg endelig klarte å spille de første strofene fra Flåklypa på det gamle munnspillet, uten at dyrepolitiet banket på døra fordi de antok at jeg flådde testiklene til en hane…. Menn sånn seriøst, for en som ble erklært tonedøv av musikklærer Ulven under blokkføløyteuka i fjerde klasse, var det stor personlig jubel i stua da jeg klarte den første strofen. Litt kjipt at jeg var alene akkurat da, for da jeg skulle spille det samme for flokken seinere den kvelden gikk det langt fra like bra, men DET ER SANT! Jeg klarte den en gang! Og det var et sabla bra øyeblikk.

De siste gule bladene er i ferd med å miste den brennende fargen, og greinene på trærne begynner å bli nakne. Kun ett og annet løv klamrer seg fast. Her om dagen ruslet jeg rundt i hagen og raket opp små hauger med løv, og da jeg var ferdig, sånn passe varm i luggen, ble jeg sittende i stolen på verandaen og kikke på de få bladene som var igjen på villvinen. Så hvordan de danset og sloss med vinden på samme tid. Tenk å ha tid til det. Sitte sånn og bare se, vente på at løvet skal falle. Snål kaller noen det, privilegert tenker jeg! Fint øyeblikk.

Fredagen. Skolen, Bjørkelangen Videregående Skole fylte 50 år, og det ble feiret. Pyntede lærere, pyntede elever, pyntet skole, og fest. Fest i hallen, med 700 gjester, og undertegnede var så heldig å fikk lov til å holde tale. Litt skjelven i bena, men det gikk greit nok. Aldri lett å vite hva man kan si som treffer ungdommen. Høydepunktet for meg var likevel lærerbandet, som denne uka dannet eget lærerkor. Jeg var, med mine manglende sangferdigheter, selvsagt ikke en del av koret, men derfor var det ekstra stas å sitte i salen, og se herlige kolleger bjuda på! For en gjeng, og for en arbeidsplass. Stolt og glad.

Det er som om arbeidsplassen, kollegene især står for 90 prosent av ukas små øyeblikk. Fredagen ble litt i overkant mye for en lettrørt sjel, for oppmerksomheten ville liksom ikke noen ende ta. Bursdagshilsner , nydelige varmende kort, og så herlige presanger. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de betyr for meg. Kolleger som er mer enn kolleger, mennesker jeg ikke ønsker å leve uten. Venner, av beste sort. Så innmari takknemlig

Elevene også. De som sendte melding fredag kveld, da festen var over, og arket med talen lagt i skuffen. Tenk det, at ungdommen tar seg tid til å sende meldinger, på Teams, og sosiale medier, med gode ord. Fremtiden vår er i trygge hender, det er helt klart, for det er verdens beste gruppe ungdommer som skal ta over etter oss, og jeg kjenner de fineste av de fine. Nydelige, varmende øyeblikk.

Da minsten fylte 17. Tenk på det! At det minste lille gullet nå har ett år igjen til han offisielt er voksen. Tradisjonen tro startet vi dagen med skikkelig bløtkakefrokost, minsten og mamma. Mormor, morfar og bestefar kom til lunsj, og for første gang siden pandemien ble det en slags bursdagsfeiring. Det  var fint øyeblikk det. Skikkelig fint!.

Beina på bordet. Du vet, den følelsen. Det å lande om kvelden, noen timer før sengetid. Når dagen har vært lang, gjøremålene mange, og man endelig kan strekke ut føttene, plante beina på bordet, og bare puste ut. Like mye en følelse som et øyeblikk egentlig, men så herlig det er. Den landinga om kvelden. Jeg har hatt noen sånne denne uka, og det er like godt hver eneste gang.

Tente lys, og lukten av kaffe. Hver morgen, og hver kveld. Det er liksom tiden for det. Stirre inn i flammen på et tent lys og nyte den første kaffekoppen om morran, eller nyte det duse lyset om kvelden, før man blåser de ut. Koselig, det er vel egentlig det rette ordet. Høsten er koselig. Fine øyeblikk.

Lørdagkveld. Da jeg endelig hadde landa etter kakebaking, husvask, besøk, og feiring, og satt nydusja og nypysja i sofaen, idet blålysene blinker inn gjennom vinduene og sirenene uler ute på gårdsplassen. Skvatt, skjønte ikke bæret, og smilte fra øre til øre da kollega Martin står smilende på tomta, og serverer verdens største bamseklem. For Martin kjører ambulanse nå og da, og mellom to turer rakk han innom måsahuset for å gratulere med dagen. Sendte meg han og kollegaen sjokoladekake og eplesider, og kunne ikke annet enn å le da ambulansen og spetakkelet kjørte ut fra tomta igjen. Herlig øyeblikk.

Og dett var dett. I kjøleskapet står restene av maten fra bursdagslunsjen i går, og to halve kaker. Jeg skal søke på nett etter varm beige-brun veggfarge, spise restemat til magesekken legger inn protest, nyte blomstene fra Heidi, og rektor, og gutta, og pappa og bonusmamma, og jeg skal være akkurat passe lat. Bortskjemt og lat. Det er ikke dårlig på en søndag. Måtte uken din bli god og full av fine små øyeblikk, også ønsker jeg deg en nydelig søndag. Vi blogges <3

God morgen fra måsahuset, og fra tidenes kanskje største vanedyr. Ikke for det, knekkebrødene er byttet ut med et nystekt rundstykke…føler meg jo neste som en rebell her jeg sitter. Sofakroken er den samme da, likeså det tjukke gule pleddet, pysjen og ullsokkene. Stemningsrapport : Litt gusten i huden (hallo høsten lissom), trøtt i øya, stiv i kroppen, varm i hjertet, og veldig takknemlig for ukas mange små fine øyeblikk. For de har vært mange, og ikke minst fine, tross alt.  Svossssjj…så var høstferien over. Jeg visste at uka ville gå fort, likevel er det litt sånn søndag med bismak. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å komme tilbake på jobb i morgen, men fordi jeg liksom ikke helt fikk landa i høstferien, slik jeg hadde håpet.  Verken kropp eller hode blir jo helt uthvilt når nettene er like lange og våkne som dagene.

Så handler det om å snu fokuset da, finne de små gledene der man kan, enten det er når resten av verden sover, eller når alle er våkne samtidig.  ordelen med å uansett være tidlig oppe er jo å kunne rusle seg en tur på butikken i det den åpner. Sjansen for å møte en drøss kjentfolk er minimal, bortsett fra de som jobber i butikkene her på bygda da. Det var jo litt sånn denne uka, de morgenene hvor hodet ikke helt ville være med fordi Jon Blund hadde missa med GPS`n igjen, at jeg ikke akkurat følte for å hverken gre hankammen, eller pynte nevneverdig på noen som helst fasade. Men hva gjør vel det, når høstregnet slår mot asfalten, og vinden river i håret. Da er det jo ingen som kommer helstkinnet og polert frem til butikken likevel. Jeg tenkte på det, hver morgen når jeg ruslet bort for å kjøpe brød, eller melk, eller…ehhm…ostepop, hvor deilig det er å kunne gjemme seg under ei hette i vindjakka, rusle avgårde i bukser med strikk i livet, og bare nyte vinden og regnet. Bli våt, se ut som et takras, gi litt faen! Det er fine øyeblikk det! Tillate verden å se deg lut, og upolert, litt grå, nyte å bare være! Sparke opp gule løv fra våt asfalt, studere lønneblandene som er så fulle av høst at de ser ut som flammer. Stå rolig midt i en sølepytt, sette nesa i været og kjenne at vannet skyller ansiktet. Det er vanskelig å ikke smile da!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enda bedre, å komme hjem etter en slik tur i morgentimene. Ta en varm dusj, på med pysjen igjen, for man skal jo ingen verdens ting uansett, spise frokost i en stol foran knitrende flammer i peisen, drikke te med honning, og vite at om man ikke sover nevneverdig til natten heller, da kan man gjøre akkurat det samme i morgen tidlig. Finne varmen og roen etter en tur i regnet. Gylne små øyeblikk! Jeg tror egentlig jeg har glemt litt hvordan jeg grer håret…eller knepper igjen ei olabukse. Må øvet litt i kveld før jobben i morgen…hvis jeg ikke bare går i pysj på skolen da…

Pakke i posten. Det er altså så hyggelig med post som ikke er regninger eller reklame. Denne uka lå den en sånn tjukk polstret konvolutt i postkassa, og det er jo nesten som om man ikke ønsker å åpne slike konvolutter med en gang, bare for å bevare spenningen. Men så er denne dama utstyrt med minimal selvkontroll da, så spenningen fikk ikke vare lenge. Jeg måtte lese brevet som fulgte med gavene tre ganger. Blir brått litt slik tåkesyn når tårene sitter løst. Jeg blir så rørt over enkelte mennesker. Birgitte er god med ord, dyktig med håndarbeid, og rausere enn de fleste. Slike gleder i postkassa, fantastisk øyeblikk.

I konvolutten lå det bursdagsgave til minsten også, til tross for at det er ei uke igjen til 17 årsdagen. Et saftig gavekort fra Biltema, et “lite bidrag til bilprosjektet” stod det! Og poden fikk liksom ikke helt satt ord på det. “Til meg??? Men hvorfor??? Jammen???” Kjære Birgitte, om du leser bloggen i dag, tusen takk!!! Du gjorde en ung herremann, og moren hans så innmari glade!

Raske kjeks. Det er no gæli med meg, det er jeg helt sikker på. For jeg kan være så mett at jeg nesten sprekker, likevel roper dessertmagen etter no godt. Det er et syndrom eller noe, en medfødt feil, gudene veit. Og når dessertmagen ber meg om noe, da lystrer jeg, for såpass service-innstilt synes jeg man bær være, faktisk. Problemene oppstår først når skapene er tomme, da blir man på grensa til mannevond. Man blir kreativ også. Som den dagen dessertmagen ba om noe søtt, og det eneste som lå i skapet var en sånn rull kransekakemasse, kjøpt til et bakeprosjekt for ei stønn sia som aldri ble noe av. Så i desperasjon skar jeg rullen i skiver, dyttet nedi tre mandler, stekte, og ÅT! Raske kjeks, fint øyeblikk. Ikke spør meg åssen det går med slankinga!!!

Ferdig med årets julekort! Godt med alt som er gjort si! Jada, jeg veit jeg stresser enkelte folk når jeg sier slik, men når man ikke får sove, og når man har ei uke høstfri, så kan man like gjerne bruke de til noe kreativt. Nettopp fordi det får meg til å senke skuldrene. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, noen biter Troika og Gullbrød, og en hel haug med papir og lim. Det tok to dager, og noen nattetimer. Noen enkle kort, noen litt mer kreative, men alle er laget med omtanke og glede. Nå pakkes de bort, og skal ikke graves frem igjen før Desember. Da skal de får ord og adresselapper. En bunke rykende ferske julekort, fint øyeblikk.

Jeg er så dårlig på det der med uterom. Skulle så gjerne vært god med blomster og hage, men får det liksom ikke til. Synes sjelden pengene strekker til nok til å kunne være kreativ ute. MEN, denne uka fikk jeg i det minste ryddet verandaen, og uteplassen der etter sommeren. Det er da noe. Møbler er stuet vekk, blomsterpotter satt inn….slike ting. Ble stående ute en stund og ta innover meg at sommeren er over. Villvinen har vokst masse, og de siste badene er i ferd med å falle. Uansett, orden på verandaen, check.✔  Fint øyeblikk.

Og mer spennende enn det var ikke uka. Det var nok likevel. Gleden over å finne den aller siste After Eight sjokoladen nederst i boksen. Makaløst!

Tid til å sitte og tegne i timevis, komme litt ajour med bestillinger, og personlige julehilsner. Tid til å bare være, sitte i sofaen og stirre ut av vinduet, se bladene falle, lytte til regnet mot ruta, alt det der! Savner så innmari en pus som tusler rundt bena på sånne dager. Og slik gikk uka, og plutselig er det søndag. På tide å starte dagen. Måsagubben fyller år i dag. Så fort han står opp blir det pakker og kake. Low-key feiring, akkurat slik han vil ha det. Fin avslutning på uka blir det, tross alt.

Måtte øyeblikkene stå i kø for deg og dine i uken som kommer, og måtte søndagen bli god. Vi blogges.

Tenk å kunne sitte i sofakroken under et pledd søndag morgen, og vite at man har fri i morgen også. Feriefølelse. Det er fint det. En herlig uke med ro og forhåpentligvis etterlengtet søvn. Det er noe eget med søndager, når påfølgende mandag er fridag. Jeg har knekkebrød med brunost på asjetten, te i koppen, og på TV surrer Bohemian Rapsody. Det er umulig å ikke bli i godt humør når man hører musikken til Queen!!! Bra start på søndagen!

Jeg gleder meg til en uke med langsomme frokoster alene, tente stearinlys fra morgenkvisten av , litt fyr i peisen, og pysj til langt på dagen. Så gjenstår det å se da, om feriedagene blir slik jeg tror, for det blir jo som regel ikke helt som tenkt, men bare det å vite at jeg har muligheten til alt dette akkurat nå er nok til at skuldrene senker seg litt. At det er spådd grått og vått gjør liksom ikke noe, det gjør det desto bedre å være inne og litt lat med god samvittighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for mange søvnløse netter med påfølgene dager med tåke i hodet, har uka vært god. Full av de fine små øyeblikkene som gjør hjertet litt varmere og latteren litt løsere.

Ta fredagen for eksempel. Når hele kontoret, egentlig hele skolen var i høstferiemodus. Det gjør noe med stemningen, den siste dagen før ei fri-uke. Elevene er litt mer avslappa, smilene er litt bredere, og for å toppe det hele med skikkelig feriestemning trakk jeg ett av to vinnerlodd i “godteri-lotteriet”, og fikk med meg en flaske rødvin hjem i sekken. Da snakker vi fint øyeblikk.

Det kunne fort blitt ei sånn uke hvor alt gikk litt på tverke, for det er ofte slik det går når nettene blir søvnløse, og særlig mange netter på rappen. Og etter natt tre uten at Jon Blund klarte å vrenge innom (kan noen gi den gnomen en GPS ???) var jeg så svimmel da jeg satte meg opp i senga, at jeg like gjerne kunnet sittet in en karusell på Tusenfryd. Vurderte et øyeblikk å bare bli liggende, og sendte melding til sjefen om at jeg ble litt sen, men så er det disse små øyeblikkene da, som sniker innpå og snur litt på en tverr og sliten tankegang. Døren inn til soverommet åpnet seg på en gløtt, lysene i stua ble skrudd på, og vernesko som tripper over parketten etterfulgt av en podestemme som sier, “Det er litt kaffe igjen på kanna! Ha en fin dag!”. Så kiler lukten av nytraktet kaffe litt i nesa, også kjennes plutselig ikke verden så kjip ut likevel. Kom tidsnok på jobb også, med kaffe i termokoppen. Fin morgen, fint øyeblikk.

Jepp, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men høstlukta, og høstfargene!!! Jeg får hverken sniffet eller sett meg mett på høsten. Tenk at vi skriver Oktober allerede, og at det i skrivende stund er 13 dager igjen til denne skrotten runder 45, og minsten 17. Det var en ettermiddag denne uka at jeg ruslet hjemover fra butikken, litt lut under paraplyen, og litt våt på føttene. Jeg må få handlet meg et par langstøvler straks… Uansett, midt på stien stoppet jeg opp, slo ned paraplyen, og bare tok inn alle fargene som virvlet rundt i lufta! For vinden tok med seg fargerike blader fra busker, trær og kratt, og der stod jeg, midt i virvelen og bare nøt!!! Et sånt herlig lite øyeblikk, hvor regnet datt på nesa, og de våte sokkene ble litt glemt. Høsten ❤

Og for å følge opp det med våte sokker da! Jeg har slutta å irritere meg over det! Rett og slett fordi den følelsen av å skrelle av seg et par våte sokker, erstatte de med tørre ullsokker, for så å tre tærne så langt inn mot flammene i peisen man kan komme uten at det lukter stekt bacon, den er så herlig! Så da gjorde jeg det da, etter å ha samlet høstløv og fine øyeblikk ute. Fikk varene på plass i kjøkkenskapene, tente i peisen, og ble sittende lenge å la tankene vandre, mens tærne tinte og tørket, og regnet fortsatte å hamre mot vinduene. Nydelig øyeblikk.

De mørke kveldene. Jeg elsker dem! Litt fordi at de møkkete rutene er litt mindre synlige i mørket, men mest på grunn av stemningen i huset. Det er som om roen senker seg over måsahuset på en helt annen måte når mørket kommer. Som om kvelden blir lengre, planene færre og stresset mindre. Som om ingen ting haster, og skuldrene senkes. Når det er mørkt ute tenner vi lysene på bordet, spiser kveldsmaten sammen, leser bøker, spiller kort, eller jobber litt med egne hobbyer. For meg er mørke kvelder ro. Og jeg liker ro! Fine øyeblikk.

Også har man de mørke kveldene som er alt annet enn rolige da, for innimellom er det som om brødreflokken glemmer at de er så godt som voksne, og det er om å gjøre å lekesloss, le høyest, eller som denne uka, rett og slett skremme livsskiten ut av hverandre, og forårsake hjerteinfarkt som gjør at arven en gang i fremtiden kan deles på to istedet for tre. Mellomste poden to ansvar for denne ukas rabalder, da han kjøpte seg maske kun for å terge brødrene. Så da minste og største poden kom hjem fra handletur satt mellomste poden på verandaen og ventet på dem, i mørket, med klovnemaske og brødkniv. Så om sambygdinger hørte det ulte og skrek fra måsan den kvelden må jeg bare beklage. Det var bare gutta mine som ikke er helt voksne enda. Det ble mye latter da, alltid fine øyeblikk med latter.

Enda noen julegaver ferdig pakket inn, og lagret i boks. Det er så godt med alt som er gjort, og jeg koser meg så masse med denne innpakkingen. Krysse ting av “gjøre-lista”, fint øyeblikk.

En pose polkagriser på pulten en morgen. Herlig! Snille kollega Torunn som hadde vært på shopping, og skjenket meg en tanke. Så takknemlig for de fine folkene jeg har rundt meg.

Og slik gikk uka. Søvnløs, slitsomt, men full av de fineste små øyeblikkene. Jeg har tegnet en hel kveld, gjort ferdig noen små bestillinger på personlige kort, spist sjokolade rett fra posen, sunget høyt og surt, brettet klær, og stirret tomt inn i flammene i peisen. Jeg har dissekert innvollene til en hel gris sammen med kloke og engasjerte elever, klappet en bitteliten kosehund, og skreket som en burhøne kylling da jeg ved et uhell syklet over en brunsnegle og delte den i to….  Joda, uka har vært full av hendelser. Nå skal det bakes. Brød og eplekake. Og deretter skal jeg bare stirre litt tomt ut i lufta igjen, og nyte det faktum at om jeg vil, så kan jeg sove lenge i morgen tidlig også.

God søndag ❤

Jeg tilhører nok en av de som så på campingentusiaster som en gruppe litt oversosiale og lettere primitive mennesker. Min erfaring med bobil og campingvogn-livet begrenset seg til hva jeg hadde sett på diverse statskanaler i det som betegnes som «utenfor beste sendetid». Programmer som gjerne hadde litt skrå vinkel på kameraene, og hvor regissører klippet filmen i hytt og gevær for å få mest mulig ut av fint lite. Programmer som viste overfylte campingplasser med ektefeller i matchende grilldresser i blank polyester, bygdeoriginaler med hjemme-mekkede kulegriller med påhengsmotor og eget stativ til batteridrevet manuell pølseklype og fingerheklede grytekluter i alpakkagarn fra vill-alpakka i nedre Odalen.

Slike programmer som viser særdeles frittalende campingentusiaster med spikerfrie spikertelt, elsykkel med kurv i sykkelstativ, sokker i sandaler, badedrakt med foldeskjørt og rynkekant, og solskille på steder man ikke skulle tru at nokon kunne bu.

Mennesker som helt uten hemninger stoppet på hvert hjørne av campingplassen for å slå av en prat om vær, vind og politikk med mennesker de aldri har møtt, og som tilsynelatende har null problemer med å stifte bekjentskap med folk og fe fra ulike sosiale lag og settinger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så har du meg da. Ei sånn litt selektivt forhåndsdømmende middelaldrende selvdiagnostisert introvert, som etter mange år med prøving og feiling i felten har funnet ut at hun trives aller best i eget selskap, eller i samvær med den tilsvarende usosiale gubben. Og jeg, jeg skulle aldri bli bitt av campingbasillen.

Bare tanken på grilldress og sosial omgang med andre i samme plagg, eller i badedrakt med rysjer virket fremmed og uaktuelt.

Men så handlet svigerfar bobil, og overtalte gubben til en helg på hjul, og dett var dett.

Vi så den norske fjellheimen i høstfarger, matet sau på vidda, hørte fisken sprette i iskaldt fjellvann, og så solnedgangen over Jotunheimen, og på under en helg var det helt hallelujastemning i heimen. Vi var bobilfrelst!

At jeg ble sosialt anlagt over natten vil være en overdrivelse, for fordelen med bobil er at man kan kjøre rundt med senga på slep helt til det er på tide å ta kvelden, og med det kan man sjekke inn på campingplasser så sent at man unngår de fleste sosiale settingene, slik som tilfeldig snakk om været, akutt vinparty ved Bjølseth`n på plass 87, eller minigolf ved aktivitetsanlegget, men likevel rekker en dusj på sanitæranlegget uten å møte på så mange. Genialt for en selvdiagnostisert introvert.

Så utprega usosiale er både gubben og jeg at da vi så antydning til grillfest den kvelden vi ankom campingplassen i Evje, tok vi turklærne på og utforsket tettstedet i stedet.

Evje viste seg å være en fin liten plass der folk stort sett holdt seg i egne hus eller hager, og de få vi møtte snakket med bløte konsonanter i en vennlig tone. Da duften av friterte strimla poteter med klassisk grillkrydder nådde nesene våre nede i gata, falt vi begge for fristelsen. Etter fire dager i bobil, med diett bestående av knekkebrød med brun og gul ost, samt enkle pastaretter tilberedt på gass, bestemte vi oss for å sette til livs hver vår meny fra det lokale gatekjøkkenet. Blant lokale bløte konsonanter og andre introverte campingturister nøt vi kveldssolen akkompagnert av marinerte kyllingstrimler, rifla pomfritt, og en ukjent mengde dressing av ymse sort!

Mette og glade ruslet vi tilbake til campingplassen, og innså med dårlig skjult glede at det kommende regn og tordenværet hadde satt en stopper for alle sosiale campingsamlinger, og fornøyde kunne einstøingene tre inn i den parkerte bobilen, og med god samvittighet nyte eget selskap frem til sengetid.

Det var rett over midnatt da jeg våknet av det jeg trodde var et kraftig tordenskrall, men som kjapt viste seg å være en høylytt protest fra en kraftig misfornøyd tarm! Et snaut minutt senere kjente jeg en luftansamlig i nedre mellomgulv som uten forvarsel fant veien ut nærmeste nødutgang, og som svei så til de grader i nesa ar flimmerhårene krøllet seg.

En liten stund forsøkte jeg å ligge helt rolig i håp om at smerten skulle avta, men enkel forskning viser at fritert fjærkre i feriemage som regel ikke samarbeider nevneverdig. Å sette seg på en liten bobil do på under en kvadratmeter, hvis bobil egentlig tilhører svigerfar, i underkant av 25 cm under senga der gubben lå, for å tømme tarmen for fjærkre og syrnet dressing var uaktuelt! Ekteskapet hadde rett og slett ikke tålt den påkjenningen. Heldigvis var campingplassen stille, lyset i hytter, biler og vogner slått av, og nøkkelkortet til sanitæranlegget lett tilgjengelig i dashbordet.

Halvveis påkledd i en delvis åpen morgenkåpe, og i gubbens sine slippers, løp jeg det en middelaldrende kvinne med akutt diare klarer å løpe over plassen mot do og dusj- anlegget, låste meg inn, fant nærmeste do-bås, og priset meg lykkelig for at det var midt på natten, og ikke i verste rush-tid.

Det faktum at slike do båser kun har en skillevegg bestående av tynne finerplater mellom seg, og vegger som stopper 15 cm over gulvet har jo liten betydning om man har hele campingdoen for seg selv. Med magesyre helt oppe i drøvelen, og et pågående tordenskrall i mageregionen rakk jeg knapt å lande på skåla før det smalt skikkelig! Et drønn av den sorten som gjør meg forlegen selv alene på doen hjemme, etterfulgt av et salig «Aaaaahhhh….»

Jeg kjente et nytt trykk bygge seg opp, og skulle akkurat til å løsne på knipemekanismen da jeg hørte en kvinnestemme i båsen ved siden av meg.

«Grillmat?»

I sjokket over å oppdage at jeg ikke var alene i bygget likevel, og i rein akutt sjenanse over kroppslyder som hører hjemme i skrekkfilmer, knep jeg så brått at jeg mistet pusten, og måtte holde meg fast i dosetet for å ikke lette.

«Eeehhh…gatekjøkken!» hvisket jeg, da jeg omsider fikk summet meg litt, fremdeles livredd for å slippe opp trykket som bygget seg  opp der bak.

«Skjønner!» svarte en forståelsesfull stemme i nabobåsen. «Sommerkoteletter her….»

En pinlig stillhet som virket å vare lengre enn et vondt år oppstod. Alt som hørtes var tung pust fra bås nummer 1 og 2, og et og annet smertefullt stønn.

Til slutt hadde jeg knepet så hardt og så lenge at jeg nesten så stjerner, og magen brummet som en gammal senket Volvo 240 med revehale og høl i potta. For selv om denne dama er introvert så det holder, finnes ikke tarmen det minste sjenert, noe som har vist seg å være en heller uheldig kombinasjon, særlig på offentlige toaletter med tynne vegger.

«Jeg er lei for det!» hvisket jeg stille, «Men jeg er helt nødt til å slippe opp nå, og det kommer ikke til å bli pent!»

« Åh, gudsjelov!!! Samme her! Skal vi bare si klar-ferdig-gå?»  spurte eieren av nabotarmen, og der og da ble jeg overbevist om at det finnes engler iblant oss, og at hun var en av dem!

Så satt vi der, to arme sjeler med feriemage, i hver vår do-bås, vegg i vegg, midt på natten på en campingplass i Evje, og lot det stå til. I kor hvisket vi «Klar-ferdig-gå!» før vi begge slapp opp, og holdt «konsert» i synkron-skiting og tandem-tarm. Etter langt og lenge, og lenger enn langt hørte jeg det trekkes i dopapir i båsen ved siden av, omtrent samtidig som jeg, andpusten og svett, strakk armen bak for å spyle ned.

«Du kan vaske hendene, og rusle ut først du. Om du kjenner deg ferdig da!» hører jeg engelen ved siden av meg si, med en stemme full av sympati og forståelse.

«Takk.» svarer jeg, tar en rask håndvask, og går mot døren.

Jeg snur meg idet jeg lukker opp døren og rusler ut i natten. «God bedring!» roper jeg.

«Takk for selskapet!» svarer engelen, fremdeles gjemt i bås nummer 1..

Etter en lett frokost, fri for frityr og tvilsom dressing, spenner vi sikkerhetsbeltene fast og kjører sakte mot resepsjonen og utsjekking. På veien durer vi forbi et lite folkehav av stereotypiske camping gjester i matchene polyester grilldresser, badedrakter med rysjer, og sokker i sandalene. Jeg tar meg i å smile. For bak fasaden, bak kulegrillene og solbrillene finnes det skikkelige bra folk. Folk som er sosiale selv midt på natten, engler med sarte tarmer, og forståelsesfulle stemmer. En av disse damene som rusler rundt her har jeg delt ting med, ting jeg aldri vil, eller håper å dele med noen andre. «What happens in Evje, stays in Evje!»

«Da drar vi!» smiler gubben. «Ut på veien igjen, mor! Klar-ferdig-gå!» Jeg får assosiasjoner til nattens strabaser i do-bås nummer to, men kan ikke annet enn å smile likevel. Det er noe eget med campinglivet altså.

Jeg sitter her i sofakroken min, med søndagsantrekket på. Jeg har planlagt dette antrekket hele uka. Nettshoppa på mandag, lå i postkassa på torsdag, sparte det til i dag. Eller, antrekk er vel å ta i, men ei sprett ny og diiiger pysjbukse fra en tilfeldig herreavdeling varmer nå nedre del av en litt sliten kvinneskrott. Det var på tide med ei ny pysjbukse, da de to jeg hadde begge hadde fått hver sin litt ufrivillige franske åpning, og stoffet var så tynnslitt at det ikke var stort å lappe sammen. Det er et takknemlig plagg å handle. Ta den største størrelsen, klikk hjem, kle på deg og drukne i komfort! Nyyydelig!!! Og sik tror jeg denne søndagen kommer til å forsone seg. I pysj, mer eller mindre kontinuerlig.

Elsker slike søndager, særlig på denne årstiden. Gjerne en tur ut i frisk luft i løpet av dagen, men så rett tilbake i pysjen igjen. Bake litt, spise litt (egentlig spise mye), lese litt, duppe litt på sofaen. Gode øyeblikk på rekke og rad venter på meg, og det kjennes fint.

Andre gang på scenen etter at Covid overtok hverdagen. Jeg liker sånne arrangementer som er litt “nedpå”. Ikke noe fjas, bare normale folk, i normale omstendigheter. Camilla driver butikken Stil og Sjarm på Årnes, og på onsdag arrangerte hun rumpekveld. Masse flotte modeller fra 17 til 76, ulike rumper og mager, alle i hver sin Jeans, og jeg trakk vinnerlodde og fikk flette det hele sammen. Akkurat passe hes på slutten av oppvisningen, det betyr at man har snakket akkurat nok. (litt mer enn nok!)

God stemning i butikken, god stemning blant de flotte damene. Sånne ting er store hverdagsgleder for meg. Virkelig store gleder. Gruer meg stort før jeg skal på, på grensa til å angre for at jeg sa ja, men storkoser meg likevel under arrangementet. Fine øyeblikk.

Middag til lunsj, i et klasserom, midt i uka. Kollega Martin hadde mekket middag til alle på kontoret, og plutselig ble det dekket til langbord, en helt vanlig hverdag, i midttimen. Sosialt, herlig, og sååå mye bedre enn den matpakka jeg hadde med den dagen. Nå skal det sies at Martin hadde stort sett stått for oppvasken mens samboer hadde kokkelert, men jeg tar av meg hatten likevel. Slike spontane greier, samle folket litt i en travel skoledag, spise en bedre lunsj blant sykesenger, rullestoler, blodtrykksmålere og et og annet skjelett,  fantastisk herlig øyeblikk.

En halvtime på brygga. Været veksler noe voldsomt om dagen. Litt kaldt, litt varmt, litt regn, litt sol. Den kvelden vi kjørte gjennom Årnes var kvelden lun! Herlig lun, til tross for at den rosa himmelen og de gule bladene på trærne sa det var høst. Så vi ruslet en tur på brygga på kvelden, gubben og jeg, satt os ned på krakken og bare nøt lyden av båtene som skvulpet forsiktig i bølgene inn mot brygga. Fant roen noen øyeblikk før vi satte snuta hjemover til måsahuset igjen. Fint øyeblikk.

Pappaen min er 65 år i dag. Kvalifiserer snart som passe voksen kar han papsen. I går fartet vi til Sørumsand for å feire litt, gubben, podene, podekjæreste og jeg. Boller, brus og kaffe, servering en ungdommelig pappa verdig. Det ble noen fine timer på Sørumsand hos pappa og bonusmamma. Koselig selskap, gode samtaler. Godt å være fullvaksinert, og for øyeblikket ikke nærkontakt til smitte. Godt å ta hverdag og slike små feiringer litt tilbake. Fin dag, fin pappa, fine øyeblikk.

Møtte foreldrene til barndomsvenninne Gry mens vi ruslet gjennom Sørumsand. Bente og Willy. Enda et fint øyeblikk. Ikke all verdens tid til å prate, likevel nok til en liten oppdatering på hverandres ve og vel. Fint lite øyeblikk det også.

Vottevær. Tynnvottevær! Endelig kaldt nok en da denne uka til å sette på seg de fine rosa vottene. Blir fort litt kald på fingrene når man sykler til jobb om dagen, og da er det så herlig å kunne tre slike fargeklatter på hendene før sykkelturen bort til skolen. Slike fargeklatter gjør meg glad, og disse ligger fremme i en kurv på kommoden hele året, slik at jeg kan glede meg litt over dem hele tiden. Gleden er likevel enda større når de sitter på hendene. Fint øyeblikk.

Også paraplydagen. Man er liksom ikke lei regnet så tidlig på høsten. Regnvær er herlig synes jeg, om det ikke varer mange dager i strekk da! Og når man rusler rundt sånn, litt gjemt under en paraply, så er det ingen som ser at du synger med til musikken i øret. Det betyr at ingen som kjører forbi tror det feiler deg noe fordi det ser ut som du går der og snakker med deg selv. Vinn-vinn kalles det. Dessuten er følelsen av å komme inn i varmen etter å ha ruslet ute i regnet helt nydelig! Under en paraply, i ly for regne, tidlig en hverdagsmorgen. Fint øyeblikk altså!

Gaven fra Line. Line er en sånn skrott det er umulig å ikke bli akutt glad i! Jeg er så glad for at akkurat Line begynte å jobbe på skolen vår, min selvutnevnte speilegga tvilling. Det går liksom ikke ei arbeidsuke uten av vi deler en intern spøk, høylytt og særdeles upassende latter, og sjokolade! Denne uka fikk jeg, helt ut av det blå, verdens søteste gave. En sånn bok, som egentlig er en boks, som egentlig er en minnebok… Enkelt forklart. Og i denne boka/boksen, skal minner spares. Blei så glad, passe rørt, og skikkelig hverdagslykkelig. Heldige meg!!

Og sånn var uka. Vær i bøtter og spann. Latter og fjas, jobb og alvor, hverdag og bursdag. Jeg har smilt av den lille gutten som stod midt i veien mellom senteret og bussholdeplassen og stappet lommene fulle av gule og røde bjørkeblader bare fordi “De er såååå pene!!”. Jeg har gått kveldstur med minstepoden for å lufte en forkjølet podeskrott, og jeg har krøllet meg sammen foran en knitrende peis, og sovnet der! Små, fine hverdagsøyeblikk.

Så krysser jeg fingrene for at den siste uke før høstferien byr på små gleder, at at søndagen, både min og din, blir god. Gå på lysglimtjakt i dag, det lønner seg alltid. Vi blogges.

Nyter kaffekoppen. Nyter ferske rundstykker. Nyter knitringen i peisen. Nyter stearinlys, og stille måsahus. Skikkelig høstfølelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det er så herlig. Storetåa har forvillet seg ut av et hull i ullsokken, så da har jeg en plan for dagen. Stoppe sokker. Jeg har flere sokker som lider samme skjebne nemlig. Også skal jeg bake og levere ei kringle til en knakandes fin konfirmant. Bare kosedag med andre ord. Tror jammen meg det blir ei kringle på oss i måsahuset også, ville jo vært for gæli om det luktet nystekt bakverk her hjemme, uten at vi satt igjen med noe å sette tenna i. Uhørt! Det blir definitivt ei ekstra kringle.

Det har, etter mange uker med litt for mye, vært ei rolig uke. Ikke en kveld eller dag med planer utover jobb og andre helt dagligdagse gjøremål, og det har vært så godt. Godt for hode, og godt for kropp. Forrige uke ble det litt for mye. Jeg tror jeg blir mer og mer sær med åra, men alenetid, eller hjemmetid da, det er så viktig for meg. Jeg henter aller mest energi hjemme, i rolige omgivelser. Så da sier vi det sånn da, all hjemmetiden denne uka, den har gitt både overskudd, og skikkelig fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Våt asfalt. Det har vært så tørt ute så lenge, så den morgenen frostrøyken kilte under nesa, og jeg kunne sette skoene ned på våt asfalt, det ar ganske herlig. Det er noe med den høstlukta, og våt asfalt er en del av den lukta. Våt asfalt, små vannpytter, kald luft. Herlig å rusle til jobb. Ikke sokker i skoa den dagen, men frøs ikke på føttene likevel. Akkurat passe herlig!

Og når vi snakker om sko. Forrige uke var jeg liksom så voksen, ihvertfall trodde jeg det, inne i hodet mitt, da jeg for første gang gikk med høye heler. Men denne uka falt jeg tilbake til gammel vane, og kjøpte sko jeg faktisk liker å gå med, men som ikke akkurat skriker verken klasse eller sofistikert eleganse. Egentlig skriker det litt mer sånn typ: “FÅ DENNE DAMA I TERAPI, OG DET LITT KJAPT!” Men jeg digger det! Skopar nummer 1, til en pris av slik og ingenting, Simpsons!!!! Jeg har ingen klær skoa passer til, likevel kommer jeg til å bruke de til alt. Skjørt og kjoler også! Så stygge at de er kule! Digger dem! Så kule er de at jeg muligens bruker dem til bunaden førstkommende høytid!

Og par nummer to, også i samme latterlig lommebokvennlige prisklasse, skikkelig søte snoopy-sko. Også er de lyseblå!!!! Jeg vet ikke egentlig hvorfor, men jeg har en tendens til å helle mot lyseblå hver gang det finnes flere farger å velge mellom. Men altså, lyseblå snoopy-sko, det er glede det. Skikkelig barnslig, herlig glede, og det gir fine øyeblikk.

Besøk fra kollega fra i fjor på kontoret, etter at jeg hadde reist hjem. Typisk uflaks, men denne kollegaen har gått en skikkelig skole, så hun hadde lagt igjen spor etter seg. Det var genialt. Så da jeg kom på kontoret dagen etter lå det en pose sjokoladeovertrukket lakris på pulten, med en koselig liten post-it lapp. Perfekt hverdagsglede! Kan tro de smakte godt til kaffen!

Rykende ferske grove rundstykker, så varme at smøret og brunosten smeltet. Og et glass iskald melk. Det er hverdagsglede det! Å komme hjem fra jobb en dag midt i uka, sette en deig så grov at selv et hamster hadde synes det var i overkant mye frø, bake ut etter middag, og steke akkurat i tid til kveldsmat. Sånne små ting som lokker poder ut fra garasjer og gutterom, og inn på kjøkkenet, det er så fint. Samles rundt spisebordet akkurat i det skumringen gjør stua mørk, tenne levende lys, og spise kveldsmat sammen. Herlig øyeblikk.

Kaffe bak disken hos Mona. Rusla innom senteret etter jobb, kjøpte en kopp kaffe på cafeen, og slappet av litt i butikken til Mona før jeg gikk hjemover. Så fin måte å runde av ettermiddagen på. Kaffeslarv, rett og slett! Trenger ikke mer enn det for å ha et fint lite øyeblikk.

Da kollega Ragnhild kom med et glass hjemmelaget ripsgele! Åååh, da snakker vi hverdagslykke da!!! Det fristet så veldig at jeg ikke klarte å vente med den første prøvesmaken til jeg kom hjem, så da ble det knekkebrød med smør og ripsgele til frokosten på kontoret. Nyyyydelig! Det er fortsatt litt igjen i glasset, så i dag blir det havregrøt med ripsgele til lunsj. Holder med en snau time mellom lunsj og frokost, ikke sant???

Ferdigmat! Eller posemat heter det kanskje. Jada, jada, jeg vet man skal framsnakke sunne verdier og det å lage mat fra bunnen av. Økologisk og alt det der, men noen ganger er det lov å være herlig lat også. I går var en sånn dag. Jeg fikk så lyst på noe som smakte litt, men som ikke tok lang tid å mekke, for rundstykkene jeg hadde bakt tidligere på dagen mettet liksom lysten på å stå så veldig mye lenger på kjøkkenet. Så da ble de gryterett, fra pose. Fikk litt sånn flashback til barndommen også, for gryterett var liksom en innertier som lørdagsmat hjemme hos oss på 70 og 80-tallet, helt til pizza og taco ble mer poppis. Så i går ble hele flokken foret med en Toro gryterett, og jeg er ikke flau engang. Vi kosa oss! Enkel middag, mer tid til å gjøre ikkeno, fint øyeblikk!

Når minsten i tillegg hadde fått lønning, og tok mopeden bort på Europris for å handle lakk til “prosjekt guttebil”, og kom hjem med favorittbitene mine fra smågodthylla, da var i grunn uka komplett for min del!

Og slik var uka. Spe på med ei bittelita tulle i armkroken noen dager, enda en liten Tiktok dans med herlige elever, en lang kveldstur gjennom bygda, en liten hvil og en pust i bakken nede ved elva, sofakrok, te og en rykende fersk pocketbok. Små gleder i bøtter og spann. Uka som kommer blir noe mer travel, men jeg gleder meg. Onsdag kveld er jeg på Årnes og er konferansier for en jeans-aften, også kalt rumpekveld for Stil og Sjarm. Er du i nærheten av Årnes den kvelden, så stikk gjerne innom. Hvem vet, kanskje ei ny olabukse blir et av ukas små øyeblikk for noen av oss.

Nå skal jeg logge av og sette deigen til kringlene. Søndagen er offisielt i gang. Håper uken som kommer byr på masse gode øyeblikk for folk og fe. Nydelig søndag ønskes alle, vi blogges.