jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Jeg halvveis ligger, halvveis sitter i senga bak i bobilen, god og varm under dyna, mens gubben mekker frokost for to. Det ble en litt spontan tur med bobilen i går, og vi endte opp med å tilbringe natten i Fredrikstad. Snart går turen hjemover igjen, for jeg skal bake bursdagskake til en kollega, og gubben skal skru litt på bilen til storepoden. Det var godt med en tur ut likevel, komme litt bort hjemmefra, om enn bare for et drøyt døgn. Vi var heldig med oppholdsvær og litt sol i går, i dag er det meldt regn igjen. Perfekt vær å kjøre hjemover i. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk, og straks frokost. Akkurat nå er et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne uka fikk vi en forsmak på sommeren, før våren kom litt lunefull tilbake med regnbyger og litt kjøligere dager. Det gav mersmak, de varme dagene og kveldene. Sola gjør at jeg umiddelbart føler at jeg får litt mer ut av dagene. Litt mer smil, litt mer energi, litt lengre kvelder, litt mer utetid. Og mer utetid betyr bedre søvn om nettene, ihvertfall mesteparten av tiden. Frisk luft hele dagen gjør noe med kroppen, man blir sliten på en helt annen måte. En bedre måte. Og sola drar med seg så mange fine små hverdagsøyeblikk. Som klesvask på snora. Soltørket klesvask lukter så himmelsk godt. En kveld denne uka vasket jeg flere av sommerkjolene som har hengt i skapet hele vinteren. Da jeg stod på trammen ved plattingen i hagen, og kikket bort på den hvite blondekjolen som tørket på snora ute på plenen, da ble jeg oppriktig glad. Glad for sola, og kjoletid, og lukten av tøymykner og varm vind. Fint øyeblikk.

En kveld denne uka skulle jeg etter planen være alene hjemme, for gubben skulle stå i verkstedet til svigerfar etter jobb, og fikse en takluke på bobilen. Jeg hadde bestemt meg for å nyte alenetiden, lese bok i hageteltet, drikke brus med sugerør, plante litt i kassene på verandaen. Men alenetid ble fort litt kjedelig, så jeg ringte storepodene som har flytta, og ba de på grillmat. Og podene kom, for mat er alltid et godt lokkemiddel for ungeflokken her i huset. Og det ble en så innmari koselig ettermiddag, skikkelig godt for mammahjertet. Skravling, grilling, litt badminton og lek i hagen, latter og fjas. Herlige øyeblikk.

Og dagen etter dukket de like gjerne opp igjen for å gafle i seg restene fra dagen før, og for å snekre litt på noen prosjekter. Eldste poden skulle lage seg en hylle for å ha på veggen over sofaen i leiligheten, og mellomste poden fikset ferdig porten på verandaen som skal holde voffsen til yngste podekjæresten trygt oppe på trammen de dagene hun er her. Senere på kveldinga kom kjæresten til mellomste poden innom også, og vi ble sittende ute og skravle til sola gikk ned. Herlige øyeblikk.

Den ene natten da søvnen uteble og føttene var rastløse, satte jeg på meg skoa og ruslet en liten tur langs gangveien, bare for å røre litt på kroppen før jeg gjorde et nytt forsøk på å få noen timers søvn før jobb. Egentlig synes jeg det er bittelitt skummelt å være alene ute i mørket, men så er det jo den tiden på året det ikke egentlig blir helt mørkt. Og lysene fra lyktestolpene hjalp… Å rusle en liten tur på natta, kjenne på lukta av varm vind og blomster fra grøftekantene, det var faktisk et fint øyeblikk.

En kveld denne uka ruslet gubben og jeg en runde rundt på Bjørkelangen. Litt for å bare få en liten luftetur, litt for å kjøpe en flaske ketchup. Gubben sier at et hushold uten ketchup ikke er et møblert hjem. Gud forby vil skulle gå tom for en slik delikatesse. På stien hjem tok vinden tak i de visne løvetennene, og plutselig stod vi midt i en liten virvelvind av hvite frø, som fløy rundt oss som en snøstorm. De kilte i nesa, og festet seg på klærne, sånt som så lett kunne vært irriterende, men synes det var så herlig øyeblikk. Er jo umulig å være i dårlig humør når man har ketchup i posen. Det finnes helt klart noe vakkert med vissent ugress også.

Så endte vi opp i Fredrikstad da, på det som skulle bli årets første tur ut med bobilen. Altså, vi har kjørt den tidligere i år altså, men vi har ikke overnattet enda. Vi kikka litt på værmeldingen lørdag morgen, så at det var lagt ut lovnader om sol i Fredrikstad, så vi handlet inn litt grillmat, litt brødmat, og satte snuta mot byen der det prekær med bred L.

Vi brukte lørdagen på å rusle rundt i gamlebyen. Tråkke gjennom de historiske gatene med brostein under føttene, mens jeg drømte meg tilbake i tid, da hest og kjerre stod parkert der Teslaene nå stod på rekke og rad. Vi kikket i butikker, klappet geiter, spiste is på fortauskanten utenfor en koselig kafe, og ruslet langs vannet og tok inn lukta av salt sjø. Enda en forsmak på sommeren, og skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har plukket en stor bukett markblomster og satt i vase på spisebordet. Jeg har hatt årets kanskje travleste dag på jobb, og jeg har sovet natten gjennom tre netter på rad. Skikkelig hverdagslykke.

Men, nå skal denne dama spise frokost med gubben, kle på seg, pakke sammen og gjøre seg klar for et par timers kjøretur hjem. Jeg håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer serverer deg det ene gode øyeblikket, etter det andre. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Eller som de sier her i Fredrikstad, “Vi bloggæs!”

God morgen, god søndag, og vel overstått 17 mai. Oppe ligger poden, som er hjemme på en bitteliten helgepermisjon fra forsvaret, og sover. Podekjæresten har reist på jobb, men kommer tilbake etter endt dagvakt. Gubben koker egg, og steker rundstykker, mens han planlegger hvordan han skal legge opp dagen. En bil skal hit, en annen dit, en takluke skal byttes… Jeg har mista oversikten. Jeg har kun en plan, og det er å gjøre minst mulig, og ihvertfall ikke gjøre ting jeg ikke har lyst til. Jeg håper på sol, og lite vind, slik at jeg kan få inn mange timer med frisk luft, ute i hagen. I går gjorde jeg i stand paviljongen, i dag håper jeg å kunne nyte den litt. Grillmaten ligger allerede til marinering, satser på en koselig middag sammen før poden flyr tilbake til leir i kveldinga. Men først, først er det kaffe, og en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Forrige søndag, på akkurat samme tid av døgnet, satt jeg på akkurat samme sted i sofaen, og leitet frem de små, gode øyeblikkene, fordi noen dårligere øyeblikk lå som en skygge over huet mitt. Skyggen er ikke helt borte, men tar tar langt mindre plass denne søndagen. Jeg har fine folk rundt meg, nære kolleger især har lyttet, og forstått. Det gjør godt. Ukas første døgn var preget av våkenetter og tankekjør. De to henger jo gjerne sammen. De gangene søvnen tok over hadde jeg den samma dumme drømmen, og bråvåknet av den. Snåle greier.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke spirituell, ikke på noen måte, men så mange netter på rad har jeg drømt at jeg sklir i trappa, drar foten over et trappetrinn, også våkner jeg mens beina rykker i senga, før jeg faller. Og det er sånn dagene har kjentes ut også, at jeg står på randen til å snuble, eller rope ut høyt hva som kjennes så gæli, men så våkner jeg, og tier. Jeg faller ihvertfall ikke og slår meg. Sånn reint symbolsk stemmer det godt med hverdagen. Litt på randen av opprør, men tar ikke kampen. Likevel går det bedre. Gode kolleger, som også er verdens beste venner, kan være verdens beste støtteapperat.

Også er det gubben da. Det er liksom oss to. Vi passer på hverandre. Og denne uka har han passet litt ekstra på meg, selv om jeg (og det er helt sant) klarer å passe på meg selv. Flere kvelder denne uka har han pakket tursekken med vannflasker og kaffe på termos, og dratt med seg kjerringa i skauen. Vi bytter på å bare rusle side om side, helt stille, begge i egne tanker, og å skravle i munnen på hverandre. Alltid fine øyeblikk.

Og fordi skog og litt høyere puls er rein terapi har det blitt mange turer i kveldstimene denne uka. For første gang på de nå 25 åra vi har bodd her i kommunen, tok vi turen opp til Elgheia via Aurskog. Vi snakker klatring i terreng. Fanken så bratt, og SÅ mange bakker. Jeg var ikke helt mentalt forberedt på det, men det ble en kjempefin tur likevel. Vinden må ha røska hardt i sveisen på vei mot toppen, for håret stod enda mer opp enn til vanlig.

Vind og bakker, og såre leggmuskler til tross, det ble en kjempefin kveld. Nesten ei mil fikk vi tråkka, og det var to svært fornøyde halvgamle skrotter som krøp opp i sofaen i kveldinga, med kveldsmat og pysj. Skikkelig fint øyeblikk.

Poden kom hjem på helgeperm fredag kveld, for å kunne feire 17 mai med kjæreste, brødre og venner. Vi har knapt sett han, men jeg nyter likevel å ha han hjemme. Nattaklem, lun humor, litt oppdatering om livet i forsvaret. For med han fylles måsahuset med podekjæreste og voffs, og da kjennes det ut som om det er litt liv i veggene her igjen, og det er så fint. Mange fine øyeblikk pakkes inn i en helg med minsten hjemme.

Denne uka har vi også sett podekjæresten gasse rundt på crossbanen. Gubben, eldste poden og jeg tok turen opp i Eksismoa da det var trening, og det var herlig å kjenne grusen svi litt i øya igjen… Faktisk. Hele barndommen til podene her hjemme er jo tilbragt på akkurat denne crossbanen. Det er rart hvor mye skumlere det er å se andre kjøre, for jeg måtte rett og slett lukke øynene da hun ga gass over de største hoppene, men fy flate for ei beintøff jente. Herlige øyeblikk.

Fredag var det mangle på eksamensvakter på skolen, så jeg meldte meg frivillig. Tenkte at det var sikkert enkelt, bare sitte bak der og se ungdommene slite seg gjennom Norsk hovedmål eksamen, bli med et par av dem på do..lett! Men så var jeg på lynkurs dagen før hos assisterende rektor, og hun kunne fortelle at den viktigste, dog vanskeligste jobben ville være å holde seg våken i et så stille klasserom, i så mange timer… og da angra jeg. Jeg får jo stadig det jeg kaller “12-knekken”, de dagene jeg ikke har sovet stort om natta. Så jeg mekket meg briller, løsningsorientert som jeg er. Satte dem på meg da jeg gikk inn i klasserommet. Jeg brukte dem ikke altså, men de løsnet ihvertfall den spente stemninga i rommet litt, før eksamen startet. Fint øyeblikk.

Ukas latterkrampe kom den eftan jeg duppet av i sola etter jobb. En god blanding av lun krok på trammen, overgangsalder og varmegrader gjorde at det ble avtrykk i stolen da jeg våkna. Og da gliste jeg på meg hofteknekk når jeg så avtrykket, for det likner, og du har like god humor som meg, på en litt stutt flodhest med BH. Fader ass, burde ha kjørt på med no lavkarbo greier før bikinisesongen, men jeg glemte det helt i år også…

Og slik gikk hverdagsuka. Grøftekanter som bugner av blomster, lyse kvelder, solskinn og vind. Gode kolleger som støtter og pusher, venner å drikke kaffe med, poder som stikker innom på middag, eller for en hårklipp, elg som sover i hagen under syrintreet, og siste krampetrekk av “dunk-dunk” musikk og slitne russ som tusler inn i skolegården på morrakvisten.

Håper uka di var god, og at du har fine folk i livet ditt. Stell pent med deg selv, såpass fortjener du. Vi blogges.

Den første setningen i dagens blogg har jeg starta på et titalls ganger. Sletta, stoppa, starta, sletta, stoppa og starta. En bitteliten stund, mens jeg satt å lukta på kaffen i kruset jeg knuget i to hender, vurderte jeg å bare skippe søndagsbloggen akkurat i dag. Men, til tross for en liten krasjlanding fredag ettermiddag og kveld, og en del tankekjør i helgen, har uka bydd på helt vanlige små øyeblikk. Små øyeblikk som gjorde uka fin, vanlig hverdags-fin. De er verdt å notere seg, verdt å hente frem igjen, kanskje spesielt etter en litt har landing. Jeg har tross alt stått på beina, de fleste dager i sterke farger, og med klare tanker.

I dag er det helt rolig i måsahuset, og dette er kanskje den aller første søndagen etter at alle tre podene flyttet ut, at jeg kjenner at stillheten er deilig. Måsagubben er jo her da, pusler med sitt, fikser frokost til oss, gjør seg litt flid med pådekking av bordet, men han bråker særdeles lite til å være en såpass røslig kar. Innimellom snur han seg og smiler, sjekker at det går bra med meg. Min trygge havn, alltid, den stillmodige gubben. Dette er et godt øyeblikk. Ro, stillhet, lukten av litt fuktig skog siver gjennom et åpent vindu, og den eneste planen for dagen er en lang tur i skogen, som ender opp på crossbanen der vi skal se svigerdatter trene ATV. Det ser ut til å bli en bra søndag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En morgen denne uka var jeg på jobb før klokka syv. Da er det stille på skolen da! Kun renholdere som svinger moppen, usynlige hverdagshelter som sørger for at skolen er ren, lenge før mange av oss andre er ute av senga. Jeg hadde ikke sovet den natta, og var så lei av å rusle rundt hjemme, at jeg likevel dro tidlig på skolen. På kontoret satte jeg over kaffen, kokte te-vann, lot en ensom russ få sove ut bittelitt på krakken, og satte meg ned for å sjekke mail, teams-meldinger, og lese lokalavisa på nett. Og hvilket ansikt lyser mot med fra forsiden av avisa? Største poden. I et sånn typ 15 kjappe intervju. Jeg ble en blanding av passe flau, og skikkelig lattermild. For poden er nok lik mora si hva dårlig humor angår, og svarene bar nok preg av det. Artig lell, og litt gøy start på dagen.

Jeg har gått opp slalombakken! Det er så mange år siden jeg valgte akkurat den måten å ta ei treningsøkt på. Litt fordi det er blytungt, mest fordi sist jeg gikk der møtte jeg på så mye huggorm at jeg ikke hadde ren underbukse da jeg kom hjem. Jeg er LIVREDD huggorm! Har en sånn ide om at de kommer løpende etter meg for å bite. Men akkurat nå var gresset og lyngen så kort oppover henget, at jeg tenkte det gikk bra. Og det gjorde det. Ikke en eneste orm å se, bare et pesende kvinnfolk med knekk i ryggen og bein stive som pålar på vei oppover. Det blir ti år til neste gang, men, jeg gjorde det! Helt kongefølelse å stå på toppen mens svetten renner, og vite at etter bare nedoverbakker på vei hjem ventet vaffel med brunost. Balanse er viktig. Fint øyeblikk.

Torsdag hadde Mona nok en gang invitert bygdas flotte kvinnfolk på handlekveld, og damenes aften. Det  ar kvinnfolk over alt, deilige kaker og kaffe fra Axels, kundekveld hos Fru Flon, og moteshow og shopping hos Mona. Jeg sier stort sett alltid ja til det Mona ber om, angrer litt, men det blir som regel gøy uansett. I år, som i fjor, fikk jeg “gleden” av å lede moteshowet via en mikrofon. Javier, den lokale filmmannen, og min medskyldige i filmene om Aurskog-Høland, stod for dokumentasjon av eventet, og løp rundt med kamera. Jeg ba om et, bare ett bilde, uten dobbelthake, men innser jo at han er fotograf, ikke tryllekunstner. Jeg prøvde å flirte med kameraet en gang eller to, men på bildene ser det ut som om jeg har en hittil ukjent muskelsykdom, og et alkoholproblem. Lite fotogen til tross, det var en fin kveld, proppet av gode øyeblikk.

Fredag fikk jeg også “æren” av å holde foredrag for veiledere for lærlinger i kommunen. Og selv om jeg alltid gruer meg til slike ting, så er det så gøy også. Og akkurat dette temaet brenner jeg så for. Gode veiledere for ungdommen vi sender fra oss etter endte år på skolen. Så koselig å treffe igjen tidligere elever, få noen klemmer og oppdateringer på livet. Det ble noen skikkelig fine øyeblikk.

En morgen denne uka kom kollega Miriam inn på kontoret om morgenen, og planta en iskaffe og en Stratos på pulten min, mens hun kvitret “Bare fordi!”. Små ting er store gleder. Tenk å starte dagen sånn. Sjokoladen forsvant før lunsj, og med forsvant mener jeg spist opp! Iskaffen ble med meg hjem, og så glemte jeg den litt, før jeg kom på den litt utpå kveldinga, og da ble jo liksom overraskelsen og gleden litt ny igjen. Så da lå jeg på sofaen, drakk iskaffe, og tenkte på hvor fine kolleger jeg har, og hvor heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Litt kreativ fikk jeg også vært på tampen av uka, da bygdas triveligste dame bestilte en hjertekrans til døren sin. Jeg skyndte meg å plukke de få grenene jeg fant som ikke hadde særlig knopper og blader, og bandt et hjerte. En halvtime ute en varm vårkveld, med hagesaks og ståltråd. Ro i sjela!!! Det er ikke så mye som skal til, heldigvis.

Se der ja… da ble de nedskrevet for evigheten likevel, ukas små øyeblikk. Små, men betydningsfulle øyeblikk. Jeg har gått lange turer om kveldene, og fått bake marsipankake til vårens fineste konfirmant. Feiringen i går var så fin. Må bare vise frem det fine bildet av storepoden og pappaen min.

Jeg har ledd så høyt av han som plutselig befant seg i grilldressen en kveld, mens han vasket bilen, og sa han trente til årets bobil-sesong. For en dame-magnet altså…

Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd så tårer har trilla. Jeg har kjent varmen fra sola, og regndråper på nesa. Jeg har møkket til nye hvite sko fordi jeg har gått “all in” i en volleyballkamp med elever, og jeg har spist matpakka mi på krakken ute i skolegården, mens sur vind sendte knekkebrødet mitt avgårde mot parkeringsplassen. Hverdagsøyeblikk.

Håper uken som gikk ville deg vel, og at uka som kommer byr på de fineste små øyeblikkene. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Gjennom det åpne vinduet siver lukten av nyklippet gress inn. Det lukter ekstra nå på morran, for nattefukten forsterker lukten av våren. Hadde det ikke vært for at denne skrotten blir råtten av å ligge for lenge våken i senga, hadde jeg ligget lengre i dag. Vi var tidlig våkne, både gubben og jeg, men akkurat nå er vi kommet til den delen av livet hvor det er lite som haster. Det er bare vi to som skal stå opp, bare vi to som skal spise frokost, drikke kaffe… Ingen kø på badet, ingen som MÅ noe. Så vi ble liggende litt side om side, skravle litt. Så fint, de dagene når ikke noe haster, bar ligge bittelitt til, se solstrålene danne dansende striper gjennom gardina som blafrer litt med vinden. Kjenne lukten av vått nyklippet gress. Fin start på en ganske så vanlig søndag, fint øyeblikk.

Også denne uka går inn i rekken av helt vanlige hverdagsuker. Litt jobb, litt fri, litt asfalt, litt skog, litt regn, litt sol. En stund mandag morgen trodde jeg rett og slett at uka skulle bli tung. Alt lå liksom til rette for det, men dårlig søvn, hodepine, regn, og for å toppe det hele snubla jeg i en brostein, og slo hull på buksebenet, før jeg kom på jobb og sølte kaffe på genseren. Så da klokken nærmet seg halv ni, og det var tid for å gå ut å hilse elevene god morgen, var lunta kortere enn vanlig. Men så stelte jeg meg under taket mellom to av blokkene, og jeg hadde ikke stått der lengre enn to minutter før den første ungdommen kommer løpende mot meg, kastet seg rundt halsen min, og hvisket -“Vi ble sammen i helgen!!!” Så snudde det. Tenk å få ta en del i det da, en del i sommerfugler i ungdoms-mager, forelskelse og ungdommelig lykke. Vi snakket noen minutter før hun gikk inn til klasserommet, og jeg bare stod og speidet i i en våt og grå skolegård, litt lykkeligere fordi den fyltes opp av unge mennesker som tross alt gir meg så mye. Buksebenet kan lappes, genseren kan vaskes. Fint øyeblikk.

I den lille bekken ved porten vår blomster Bekkeblommen. Det skjer over natta, hver eneste år, og jeg blir like idiotisk lykkelig hver gang. “Seeee da, gubben!!! Bekkeblommen har blomstra!!!” roper jeg, med øya fulle av kjærleik og hjerter. Og han bare- “Er ikke det bare ugress a???” Og ikke kan de plukkes, for i en bukett varer de ikke over natta engang, men jeg må liksom sitte på huk da, i det lange gresset nede ved bekken, og kjenne litt på de gummi-aktige stilkene, og bare bli glad at gulere en gult. Små ting, store gleder, fine øyeblikk!

Men så var det gubben da, som pekte på buskene langs linna, da vi gikk tur en kveld, og sa at “Dissa greiene her har blomstra litt tidlig eller???” Og plutselig kom følelsen av Mai over oss begge. Blomstrende busker, grønt gress i grøfta, og varm vind i ansiktet mens sola henger lav og rødlig over Bliksrudåsen. Skal ikke lenger så mye til å glede de gamle i måsahuset, Herlig øyeblikk.

Søvnløse netter kan bringe noe fint med seg. Noen ganger bruker jeg det til noe fornuftig. Natt til onsdag  ar en sånn natt, så da søvnen uteble satte jeg en gjærdeig istedet, og tok den med på jobb. Noen ganger, når ungdommer synes både livet og fag kan være vanskelig, blir det enklere å jobbe side om side, istedenfor ovenfor hverandre i et grupperom. Så på kjøkkenet stod vi side om side, ungdommen og jeg, bakte kanelsnurrer, og skrev aktivitetsplan med kort leveringsfrist. Jeg elsker å kunne jobbe på den måten. Pluss i boka var å kunne samle avdelingen til felles lunsj i et klasserom med sofa, og spise boller, skravle og senke skuldrene. Det trengs innimellom, på denne tiden av skoleåret. Gode øyeblikk.

Lørdag ettermiddag dro vi innover for å spise middag ute. Kjøleskapet var tomt, og fordelen med tomt rede er at mulighetene for å kose seg litt i tospann er enklere. Så vi spiste middag i Lillestrøm, og kjørte hjem via Sørum for å kunne ta en tur på kirkegården. Med bagasjen full av blomster, jord, og en spade fikk vi rettet opp stenen på mamma sin grav, rettet opp blomsterbedet, og plantet litt før  17 mai.

I april var det 27 år siden mamma døde. Det er så lenge siden, likevel kjennes det så nært. Sorgen har avtatt, for lenge siden. Savnet kan jeg fremdeles kjenne på, eller, kanskje mer et ønske om at hun hadde fått oppleve gutta, blitt bedre kjent med måsagubben. Jeg har levd lenger uten mamma, enn med. Akkurat det er rart. Vi plantet på gravene til svigermor også, og på graven til gubbens besteforeldre.

Så gikk vi bort til minnelunden. Vi ble stående lenge, snakket om bestevennen vi holdt i hånden på denne tiden i fjor, da vi klamret oss til alle de øyeblikkene vi fikk, vel vitende om at det gikk mot slutten. Vi savner han så mye, hver eneste dag. Fremdeles kan jeg kikke ut vinduet når jeg hører en bil på tomta, og tenkt at det sikkert er Knut som kommer innom, før det går opp for meg at det er det jo ikke. Verden kan være så brutalt urettferdig noen ganger. Likevel er det vår, enda en gang, Nye grønne knopper på trærne, ny varm vind i håret, nye fregner på nesa av vårsola. Heldige er vi som får oppleve flere slike øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har laget noen konfirmasjonskort på bestilling. Det er jo den tiden av året nå.

Jeg har sovet gjennom hele netter, og vært våken andre. Jeg har bakt sjokoladekake, og jeg har bakt grove brød. Jeg har vært så inni granskauen sinna, og jeg har ledd så magen har gjort vondt. Hverdagsøyeblikk, noen fine, noen kjipe. Helt vanlig!

Nå skal jeg sette på ei klesvask, google laktosefri marsipankake, også skal jeg ut i sola. Om været holder skal jeg være ute hele dagen, så kropp og hode får ei god natt søvn før en kommende, litt hektisk uke.

Håper øyeblikkene har stått i kø for deg i uka som gikk, og at dagene som venter byr på latterkramper og solskinn. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Søndagens kaffekopp er sponset av ukas humør 😉 Om du er fast leser av søndagsbloggen, så har du kanskje fått med deg at forrige uke dro med seg den ene uløkka etter den andre. Kjøleskapet røyk, så fikk vi varsel om jordfeil i huset vi ikke klarte å finne, deretter takket bilen for seg. Så, forrige søndag drakk jeg kaffe med begge hendene, og vurderte illegal import av beroligende tabletter og hvitevarer… Det ble ikke så gæli. Eller, gæli ble det jo, men det ble ikke import av verken det ene eller det andre. Kun en ibux fra Rema for en dundrende hodepine etter ei søvnløs natt, og hvitevarer fra Power. Så denne søndagen er preget av en uro som sitter litt igjen, bare fordi kroppen er litt tregere enn hjernen til å henge med på notene, litt uro fordi jeg er litt i tenkeboksen igjen, hva hverdagen angår, men også ro og takknemmelighet for en gubbe som beholder roen, som fikser, og for at selv om livet ikke alltid går på skinner, så er ikke avsporingene helt katastrofale eller. Toget styres sakte men sikkert opp på skinnene igjen, og nå satser vi på rolig tøffing til neste stasjon. (Jeg registrerer at første avsnitt ble fullt av dårlige metaforer, men jeg har ikke nok koffein innabords så tidlig, at jeg orker å endre det. Sorry, not sorry!)

Tidlig i uka ble det ny bil. Ikke ny-ny da, men ny for oss. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så må vi ha bil for at gubben kommer seg til jobb. Offentlig transport på bygda er god, men ikke så tidlig på morgenen (fremdeles egentlig natta) som gubben reiser innover. Jeg sykler jo bort til jobben, går på ti minutter om jeg har gode sko, men Lørenskog-Bjørkelangen strekningen krever mer enn tråsykkel med kurv. Bilen er kjøp bærekraftig lokalt, og der stopper vel bærekrafta, men som sagt, hjul må vi ha. Uansett, en bil som starter når den skal, og som er god å kjøre…det er rein lykke. Trenger ikke mer enn det, og vi er heldige! En vakker dag håper jeg gubben kan unne seg helt ny bil, men først må jeg få fart på den “import av illegale piller og hvitevarer ideen!” Tulla!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så var det den jordfeilen da. Den er jeg litt mer bitter på kjenner jeg. For vi gjorde ALT Elvia sa vi skulle gjøre, og mer til for å lokalisere feilen. Likevel stod jordfeilen registrert som aktiv. Så vi ringte lokal elektriker, sabla trivelig kar fra ST elektriske, og han fant feilen etter fem minutter. Vaskemaskinen! Men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv, fordi Elvia sannsynligvis har en feil på sitt nett. Den litt småbitre gamle overgangsalder kjerring-hjernen min tenker at vi kunne spart den elektriker regninga, om Elvia hadde fungert optimalt, for vi sjekka faktisk den vaskemaskinene, flere ganger, i flere dager.  Men så er det sånn at jeg stadig leter etter små øyeblikk da, og for det første: Lokal elektriker, rask, knall service, det var en fin erfaring! Og for det andre, vi handla en ny vaskemaskin, og den har så mye større trommel enn den gamle etter bestemor, at denne uka har jeg kunnet vaske to doble dynetrekk i en omgang! Og sånne små ting varmer et gammelt husmorhjerte! Også er det litt digg med en vaskemaskin som ikke har kols og kronisk gangsperre også. Men nå holder det altså! Nytt kjøleskap, ny vaskemaskin, og ny bil! Alle gode ting er tre, ferdig snakka!

Og for å koble av fra pengesluk og hverdags-stress, har vi brukt skogen denne uka også. Når to netter uten søvn og masse tankekjør hadde gjort to gamle kropper stive og råtne, tok vi affære og klatra oss opp til Høgåsen et par kvelder på rad. Skog, og bratte oppoverbakker er terapi. Tung, svett, terapi. På toppen hang tunga som et slips nedover brøstkassa, og pusten hørtes ut som vaskemaskinen med jordfeil, men det var gode øyeblikk likevel. Og det hjalp! Lang skogstur, dusj, og kveldsmat, resulterte i sy timer sammenhengende søvn. Lykke!

Fredag etter jobb satte vi oss i “ny”bilen og fartet til Ørje. Årets første gakk-gakk tur. Hvis det er noe gubben virkelig ser på som avkobling, så er det å sitte på en stein nede ved vannet, og mate ender med solsikkefrø. Så vi tok middagen i Ørje litt seint på kveldinga, stakk ned til strandkanten med en pose full av frø, og til gubbens store lykke hørte vi kvekking i sivet så fort vi hadde satt oss. og jeg er litt ening med måsagubben. Det ER noe veldig avkoblende med å sitte og se disse skapningene vagge frem og tilbake, mens de gasser seg med mat, kvekker, dykker og svømmer. Ekstra bonus var sol og bølgesus. Vakker avslutning på ei litt hektisk arbeidsuke.

Onsdag var første skoledag for ungdommene etter påskeferien. Hver morgen klokke 08.00 har jeg stelt meg ute i skolegården med et par kanner kaffe og noen remser pappkrus, og tatt imot litt sliten russ. Akkurat det er fine øyeblikk. Noen skravler masse, blir sittende mens de drikker kaffe. Noen tar med seg en kopp, og satser på at koffeinen skal få dem gjennom første økt, og noen vil ikke ha kaffe i det hele tatt, men bruker anledningen til å slå av en prat, dele smått om nattens rulling og festivitas. Tett på, viktige små stunder. God start på dagen for meg er det ihvertfall, masse fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Mas, tjas og festivitas, og midt oppe i alt har det bugnet av fine små øyeblikk. Jeg snubla i ei rot oppe i skauen en ettermiddag jeg gikk alene. Fikk ikke vondt, bare innså at om noen hadde sett meg hadde de stussa. For jeg landa jo i en eng av hvitveis, og derfor hadde jeg det ikke travelt med å reise meg. Fisket heller mobilen opp av lomma for å ta et bilde. (Jeg er nok ikke en folk flest hadde tatt med seg i krigen… blir jo liggende når jeg tryner bare fordi bakken er vakker!)

Jeg har plukket hestehov som har gått ut på dato, bare fordi jeg synes de er vakre. Jeg har bakt kake, selv om jeg var alene hjemme, bare fordi jeg var fysen! Jeg har vasket gulv, for så å glemme det senere på kvelden, og tråkket inn med leirete sko.

Jeg har tatt årets første plenklipp, spist is på vei hjem fra butikken, og sovnet i sola ute på trammen etter jobb. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.

Håper uken som gikk bød deg på fine stunder, og at latteren har sittet løst. Stell pent med deg selv, det er du verd. God søndag, vi blogges.

“La oss drikke kaffe, og klage litt” står det på koppen foran meg. Først takka kjøleskapet for seg, vi rakk å få nytt i hus før helligdagene stengte butikkene. Så fikk vi melding fra strømselskapet om at det er oppdaget jordfeil i huset som må utbedres, vi har sjekket, og dobbeltsjekket alle muligheter, finner ingen feil, men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv. Og så, da vi bare bestemte oss for å kjøre til skogs for å rusle av oss stresset, da starta ikke Volvoen. Og mekanikergubben finner ingen tydelig feil på den eller…men stille står den! Så god påske da!!! Sånn, da har vi klaga litt, kaffen er fremdeles i koppen. Den skal drikkes  og nytes mens jeg går gjennom ukas små øyeblikk. For det har vært gode påskeøyeblikk også, selv om denne trioen med uhell har gitt oss noen flere gråe hår og litt stive skuldre.

Nå er det likevel sånn deilig ro i stua. Minsten som har hatt perm fra forsvaret hele uka ,ligger oppe og sover. Podekjæresten har dagvakt, og reiste på jobb før frokost. Jeg sitter under pleddet og nyter kaffekoppen, mens gubben koker egg, og steker rundstykker. Det er et sånt fint lite øyeblikk akkurat nå. At gubben sliter litt med å komme seg på jobb på tirsdag, det kan vi tenke på etter frokosten. Det er fremdeles masse rester i påske-egget også, jeg vurderer en ny vri med kinderegg på rundstykket etterpå…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og selv om påskadagene har gått med til litt ymse hodebry, har uka også vært full av fine små hverdagsøyeblikk. Plutselig en ettermiddag, kom podekjæresten hjem med en helt nydelig påskeblomst til meg. Knallgule roser i potte, og vipps, så var denne skrotten lykkelig. En sånn herlig liten fargeklatt midt på bordet, som lyser opp stua, minner om vår og fridager, og som man bare må stikke nesa borti, og snuse på hver gang jeg går forbi. Det er lykke det. Ungdommer som overrasker med blomster. Fint øyeblikk.

Det har blitt mange kvelder i skogen denne uka. Gubben, voffsen og jeg. Bikkja er ikke sånn spesielt imponert tror jeg, for et dyr som er med glad i sofaen og bamsen sin har jeg ikke vært borti. Så hver gang vi finner frem joggeskoa våre ser jeg skrekken i øya hennes. Som om hun tenker “Hvorfor i Guds navn skal de to småfeite folka absolutt dra meg med ut i kveld også???” Men hun blir med da, og når hun blir varm i trøya logrer halsen også. Særlig i nedoverbakker… men akkurat det kjenner jeg meg igjen i. Nedoverbakker er min venn. Uansett, lukten av vårlig skog, traske rundt på mjuk skogbunn, og høre småfuglene holde konserter i hver eneste tretopp, det er altså så fine øyeblikk.

Og enda bedre…Når sola skinner på de åpne flatene midt i skauen, og alle tre stopper opp, stikker snuta mot sola, og bare blir stående å myse mot kveldshimmelen. Så herlig. En kveld tok vi like gjerne kveldsmaten ute. Gikk en snau mil i skogen, satte oss ned i mjuk mose sånn litt over halvveis, spise brødskiver med brunost, og drakk kaffe fra termos. Bikkja valgte seg like gjerne en stubbe, og ble litt sånn “Løvenes konge” et øyeblikk der. Herlige øyeblikk.

Og plutselig, fra en dag til en annen, var skogen grønn. Det skjedde nesten over natten. Kopper på buskene en dag, litt regn over natta, varmegrader og sol på ettermiddagen, også tadaaaa!!! Grønt i hele skogen. Knoppene var blitt til små blader, og verden kledde seg i ny drakt. Jeg blir alltid så fascinert av det fenomenet der. Hvor lite tid verden trenger på å bli ny, uansett hvilen årstid. Og uansett hvilken endring naturen er i, så synes jeg det er vakkert. Fra tomt til grønt, fra grønt til gurt, og fra gult til hvitt. Jeg kjenner at endringen nå er veldig velkommen. Hele runden i skogen den dagen gikk med en en arm ut, og kjente på bladene. Gode øyeblikk.

Hverdagslykke er å ha fri. På en hverdag. Sånn som den formiddagen jeg hadde rukket å gå tur med voffsen, støvsuge huset, og sette en gjærdeig, før poden våknet og stod opp. Da koste jeg med med øyeblikkene da. Jeg satt med voffsen på fanget, foran peisen mens jeg varmet tærne mot flammene bak glasset, drakk kaffe, hørte på radio, og kikket på poden som laget egg og bacon på kjøkkenet, klar for frokost når det egentlig var lunsjtid. Jeg bare nøt stunden, stille, men ikke alene. Sånne øyeblikk betyr enda mer nå som podene er ute av redet.

Jeg er ikke noe særlig til TV menneske. Ser sjelden på tittekassa, annet enn en og annen julefilm, og litt sport. Innimellom finner vi serier som fenger, og når de er sett ferdig blir det stille på tv-tittinga i lengre perioder igjen. En kollega anbefalte serien “The handmaids tale” for å ha noe å se på i påsken. og nå er jeg midt i sesong tre. Jeg klarer ikke bli helt trollbundet av serien, men jeg klarer ikke la vær å se et par episoder om kvelden heller. Det verste er at jeg drømmer om den om natta, sikkert fordi den gjør meg så provosert. Så er jeg kanskje litt engasjert likevel da, i handlingen. For serien er mørk, dyster og bittelitt langtekkelig, men senarioet er skremmende. Og det er noe avslappende med å slenge beina opp i sofaen, stikke av litt inn i en verden som er mørkere enn jordfeil som ikke lar seg finne, og volvoer som ikke starter. Så avslappende tv-titting, absolutt gode øyeblikk. Noen som har sett serien, og hva synes dere, sånn egentlig?

Og slik har uka gått. Pengene vi har rukket å spare opp flyr ut på ting vi ikke ønsket å bruke de på, men dagene har jo vært fine likevel. Jeg har fått litt sånn midlivsskrise hva håret angår, og vurdere en forandring. Jeg begynte å klippe med selv under covid lockdown, og har ikke turt å gå til frisør siden. Nå er jeg skikkelig i tenkeboksen, og redd for å bli “kjerring”.

Vi har kost oss med pode og podekjærestebesøk, og gått turer i solskinn og rein, spist påskemarsipan, appelsin og kvikklunsj ute ved bålpanna på kveldene. Jeg har lest ut enda en kioskroman om kvinner med anstrengte forhold til menn med privatfly og store muskler, og jeg har gledet meg over oppdateringer fra poden som feriere i Spania. Jeg har bakt, sparket fotball i hagen, raket løvet fra i fjor, og så smått begynt å se frem til hverdagen igjen. Men joda, jeg synes det er helt topp med mandagsfri i morgen også.

Håper påsken bød deg på sjokolade og øyeblikk, og at uken som kommer vil deg vel. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Jeg har PÅSKEFERIE!!! Jeg kom på det nå, igjen. Blir så glad hver gang jeg kommer på det, at jeg har ei uke foran meg uten vekkerklokke. Jeg klarer aldri å sove lenge lenger, selv uten klokke, men det er fint å vite at det ikke skal plinge i mobilen klokka seks uansett. Hele skrotten trenger ferie nå, føttene, hofta, skuldrene og hodet. Det gledes.

I sofaen ved føttene mine ligger Akita. Podekjæreste-voffsen har inntatt huset for påskeferie, for minstepoden kom hjem på ferie fra forsvaret fredag kveld. Med han kom også podekjæresten, med voffs. Det er så herlig at det er flere folk i huset igjen. For selv om vi venner oss til stillere kvelder, måsagubben og jeg, så er det godt at det er litt liv i måsahuset igjen også. Og som alltid er søndagsmorgenen et godt øyeblikk. Rundstykker i ovnen, kaffe i koppen, knitring fra peisen, og en hund som ikke helt er klar for morgenturen riktig enda. fine greier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka har vært som hverdagsuker flest, fylt opp av små og fine øyeblikk. Ikkeno svært, bare helt vanlige fine små øyeblikk. Ukas fineste overraskelse lå i postkassa på starten av uka. De gangene det ligger litt annerledes konvolutter i kassa, med navn og adresse skrevet med kulepenn, da kiler det litt i magen, og jeg kan liksom ikke komme over veien, og inn fort nok, slik at jeg kan åpne og se. I konvolutten lå et håndskrevet brev, og helt fantastisk fine hjemmestrikkede sokker i den herligste rosafargen. Det er ikke første gang Irene har sendt meg flotte sokker, og jeg kan ikke helt beskrive hvor takknemlig jeg er. De er SÅ himla fine, perfekte i størrelsen, og hver kveld når jeg har hatt dem på, sitter jeg med beina rett ut og vifter med tærne, bare for å beundre dem. Så kjære Irene, tusen hjertelig takk for et par med rein strikka-lykke. Jeg elsker dem! Så fint øyeblikk.

I kjøkkenvinduet står tre små tulipaner i ei potte. En liten gave fra en snill kollega forrige fredag. Da var de bare knopper, nå står de i full blomst. De gjør meg så glad. Tenk at tre små tulipaner kan tilføre så mye farge på det lille kjøkkenet. I sola i vinduskarmen står de der og danser litt i vinden fra det åpne vinduet, og minner om vår, og mamma. Tulipaner var hennes absolutte favorittblomst. Når jeg tar forsiktig på dem, knitrer de, sånn sprø, ferske tulipaner skal. Vårlig lykke, og fine, fine små øyeblikk.

Og når vi først snakker om blomster. Det bugner i grøfter og skogkanter om dagen. Uansett hvor jeg rusler på Bjørkelangen stikker det små tegn på vår opp fra jorda. Jeg glaner, og plukker, og snuser, og nyter. På vei hjem fra jobb sprer det seg tuer etter tuer med hestehov, som strekker bustehodene opp mot sola. De vokser i klaser og farger den ellers så kjedelige grøftekanten helt gul. Nydelige øyeblikk.

På turstien der vi pleier å lufte voffsen om kveldene flommer det over oppover i lia av blåveis. Hele bakken ser ut som en tegning fra en gammel barnebok, blått så langt øyet kan se. Jeg plukket med meg en her om dagen, bare for å ha i et eggeglass i vinduskarmen. Barndomsminner det også.

Flere kvelder denne uka har vi tatt på oss turtøyet, og kommet oss ut i skogen, gubben og jeg. Synes det er så mye bedre å tråkke rundt på mjuk skogbunn istedetfor asfalten, selv om det er hyggelig med turer ned mot, og rundt sentrum også. Men når sola har varmet hele dagen lukter skogen så innmari godt. Vi har ruslet inn ot Stigtjern, Svarttjenn, og Eidsdammen. Noen av trærne har fått knopper, bittesmå, ikke store nok til at det er grønnskjær på kvistene, men de er der likevel. Disse tuyrene er så fine. Skrotten får rørt litt på seg, hodet får luftet tankene, skravla går, også er vi sånn akkurat passe slitne når vi med god samvittighet lander i sofaen på kvelden. Ja, også smaker kveldsmaten ekstra godt når man har gått en tur i skogen. Fine øyeblikk.

Fredag kveld hadde vi begge behov for å komme ut i skogen igjen. Sånn røre litt skikkelig på kroppen. Så vi dura opp mot Høgåsen, toppen av Bjørkelangen, i sånn passe raskt tempo.

Vi nådde toppen, rimelig svette i luggen, og røde i kinnene, men pokker så deilig det var å kikke utover bygda fra toppen av slalombakken, også rusle nedover og hjem igjen gjennom skogen. Varmt i lufta var det også, sånn skikkelig, skikkelig vår! Nydelige øyeblikk, og en fin avslutning på en litt annerledes, og lang dag. Naturen altså, verdens beste medisin.

En kveld midt i uka fikk jeg den kreative ånden over meg, og snekret ei hylle til stueveggen. Ikke den helt store jobben da….Sage til ei planke, beise, skru på et par hylleknekter, også opp på veggen. Men små forandringer gleder de også, også kjennes plutselig en liten del av stua litt ny ut. Skal ikke så mye til.

Lørdag var alle podene, og begge podekjærestene samlet for å feire svigerfar som fylte 70 denne uka. Han ønsket seg svært lite, bare litt tid med familien. Så vi fylte stua med familie, spekemat, og kaker, og det ble veldig koselig. Så herlig å samle hele familien rundt bordet igjen, spise, le og bare være sammen. Kanskje ukas fineste øyeblikk.

Og slik har uka gått. Jeg har snakket med ungdommer som gleder seg, og ungdommer som gruer seg til feriedager. Jeg har ledd høyt av påfunn og innfall til herlige kolleger, og jeg har grått noen tårer over kjære som ikke er her lenger. Jeg har fått så hyggelig påskegave og hilsen av kjæreste Anne Grethe, og jeg har gledet meg til de kommende feriedagen.

Hverdagsuke, med hverdagsøyeblikk. Intet mer, intet mindre. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer byr på latter og hvile. Ønsker deg en riktig fin påskeuke, proppfull av små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndag på ny. I fanget mitt ligger en liten bunt av pels og varme, lille voffsen til podekjæresten er hos bestemor og bestefar på overnatting, og det er så koselig. Så fort jeg har laget meg en kopp kaffe, og satt meg ned i sofaen kryper hun opp i fanget mitt, og under teppet sammen med meg. Tisseturen kan vente, hun blir bare fornærmet når jeg går til døren og rister litt med halsbåndet. Den bikkja har verdens mest velfungerende selskapsblære. Det er et sånn helt vanlig, rolig, og fint hverdagsøyeblikk, akkurat nå. Morgentimene er lyse, akkurat slik kveldstimene var i går. Huset lukter av kaffe varme rundstykker, og bortsett fra at det er litt vanskelig å skrive blogg med en selskapssyk voffs i fanget, så nyter jeg øyeblikket.

Og det har vært så mange fine øyeblikk denne uka også. Mellomste poden har blitt et år eldre, den første bursdagen han ikke er hjemmeboende. Noen formiddager har vært så varmt at jeg har spist matpakken på krakken ute i sola sammen med kolleger og elever,  og opp mellom kvist, kvast og fjorårets falte løv, titter hestehov og hvitveis opp. Og den hvitveisen, den er hverdagslykke den! Midt i uka sendte Kari Anne meg en snap med en bukett hvitveis, og jeg ble sånn brå-misunnelig, for her nede på måsan har jeg ikke sett en eneste en enda. Men så var jeg ute og gikk kveldstur med gubben senere i uka, og foran oss på stien bugnet det plutselig av hvite små blomster, så det ble med en hel liten bukett hjem. Herlig øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Enda en tidligere kollega i mammaperm kom innom jobben en dag denne uka, med intet mindre enn to små nurk. Og sånne besøk gjør alltid arbeidsdagen enda hyggeligere. Alle hønemammaene på avdelingen bytta på bleieskift, mating, og masse, masse snusing på de mjukeste kinnene. Du vet du er lykkelig når selv gulp nedover skulderen er en av ukas skikkelige høydare. Så fine øyeblikk.

Bilde delt med tillatelse fra mammaen.

Onsdag var skolens ledelse borte, og miljøveileder Fredrik ble satt inn som rektor for en dag. Jeg kjenner ingen som får så mental overtenning som Fredrik, når han får slike viktige oppgaver. Ja, for det har skjedd to ganger før, at han har vært rektorvikar, men da bare for et par økter. Nå skulle han sprade rundt i brune, litt halvblanke rektorsko en hel skoledag, og gikk så til de grader inn i rollen. Jeg lo, fra 08.00 til 16.00, også lo jeg resten av kvelden også, når jeg gjenopplevde sjefsavgørelsene som ble tatt i løpet av dagen. Frukt-utdeling til elevene da de ankom skolen, is til alle ansatte i midttimen, overrekkelse av blomster fra Helse og Oppvekstavdelingen, og innpakket slips i kommunal stil fra verneombudet, bare sånn i tilfelle statsministeren skulle komme innom skolen. Og sist, men ikke minst, ommøblering av kunstverk på veggen i resepsjonen, og fotoseanse av skolens leder foran bildet av forrige gang han var skolens leder. Sånne dager lever jeg lenge på, når latteren sitter så løst av magen er støl til langt uti uka. Gøye øyeblikk.

Og fordi rektor (vikaren altså) dagen derpå lekte seg med kunstig intelligens for å redigere bilder fra sjefsperioden, fikk jeg tilsendt et KI bilde av meg selv også, sittende som seg hør og bør, på ei trone av Pepsi Max. Jeg ELSKER bildet, selv om det ser ut som om jeg er leder for ” kærslige bygdekvinner i overgangsalder”, eller no sånt. Gøy var det lell. Masse, masse latter på jobb denne uka, godt for de ansatte, godt for ungdommen. Glede smitter, fine øyeblikk smitter også.

Ja, også er det denne voffsen da. Hun som enda ikke har rikket seg fra fanget mitt mens jeg har skrevet denne søndagsbloggen. På torsdag sendte podekjæresten melding og lurte på om vi ville være barnevakt i helgen. Teit spørsmål! For det første, det er deilig at det er litt rotete på gulvene i måsahuset igjen. Leker fra lekekassa ligger strødd utover. Ja, for bikkja har selvsagt egen lekekasse.

Og det er så koselig med en sånn liten hårete en, en som bare tar seg til rette i armkroken, en som er overlykkelig når jeg kommer inn igjen, etter å bare ha hentet ved i skuret. En som tigger litt med bedende øyne, men likevel ikke blir sur om hun ikke får smake. Livet med en liten firbeint i hus gjør hverdagene bittelitt bedre.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Det er lysere og lysere for hver kveld som går. En dag denne uka gikk jeg med treningstøy på skolen, bare for å ha bedre samvittighet når jeg kjøpte vaffel i kantina, og bakte kake med et par elever. Jeg er helt sikker på at om man har på ei sånn treningstrøye, og et par joggesko, så tror kroppen at den trener, og tar derfor ikke opp kalorier. Følte meg som en idrettslærer den dagen…nesten.

Jeg har ledd så masse av en greie på Temu, da jeg var på skrolle-leiting etter et bånd for å lage et slags belte til festdrakta. En bitteliten skrivefeil, “FRONGT” and back vippa liksom hele huet mitt, og av en eller annen grunn synes jeg akkurat det var så gøy. Lo litt av det hele dagen.

Jeg har gått flere kveldsturer med måsagubben, sett på solnedgangen ved elva, blitt solbrent på nesa, spilt volleyball med en gjeng fine ungdommer, bakt grove brød, og rosinboller, og best av alt… jeg har ikke glemt sykkelen på jobb en  eneste gang denne uka. Fremskritt fra forrige uke der altså. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene den bød deg på, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ser du deg noen gang i speilet, og spør deg selv: “Hvordan var det den spermien som vant?” Jeg gjør det stadig vekk, denne uka er intet unntak. For her sitter jeg, godt pakka inn i pleddet mitt, og når jeg skulle logge inn på bloggen klarte jeg ikke å huske hva bloggen heter. Og bloggen heter det samme som meg!!!! Og på fredag syklet jeg til jobb, satt på en ekstra kurv på bagasjebrettet, bare fordi jeg skulle hente noen pakker jeg hadde bestilt etter jobb. Og først når jeg tråkka over veien hjemme, og kom innafor porten, i høljeregn, da kom jeg på, med armene fulle av poser og pakker, at sykkelen stod igjen på skolen. Enten er jeg i ferd med å miste det helt, eller så er det hodet som prøver å be skrotten bremse ned litt. Jeg holder en knapp på det siste til det motsatte er bevist. Hva jeg er sliten av, det vet jeg ikke helt sikkert, jeg vet bare at leddene verker, at ting suser rundt i hodet, og at litt for mange netter tilbringes våken. Likevel er hverdagen fine. Og nei, det er ikke bare noe jeg sier. Dagene er virkelig fine. Travle, men likevel fulle av gode øyeblikk. Sånn som nå. Uvant stille i huset fremdeles, uten poder hjemme, men godt også. Kaffen er varm, gubben har fyrt i peisen, og det er søndag. En hel fridag ligger foran oss som et blankt ark, klart til å males av ukas siste øyeblikk.

Man må liksom nevne dagslyset, når man skal snakke om ukas øyeblikk. Jeg er et høst og vintermenneske, eller, jeg har alltid tenkt det. For jeg elsker høsten med farger, og regn, og tjukke varme gensere og skjerf surra flere ganger rundt halsen, helt til det skjuler dobbelthaka. Og jeg elsker vintermørket, når møkka på vinduene sjelden synes, og kveldene lyses opp av stearinlys. Men, jeg elsker våren også. Kanskje jeg rett og slett bare er et helt vanlig helårs-menneske. For når klokka har runda seks om kvelden, og middagen er langt nede i magen, og sola enda ikke har forsvunnet helt over åsen, da merkes det på energien. Denne uka har jeg innimellom gått ut i den ytterste gangen på ettermiddagene, bare for å sette snuta mot vindusruta, og nyte de siste solstrålene som dagen tilbyr. Flere kvelder har vi knyti på oss skoa, gubben og jeg, og pusla litt i hagen, eller gått oss en tur, bare fordi mørket lar vente på seg. Det er fine øyeblikk det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med årstiden er det alltid fristende å friske opp litt inne også. Blomster i vase, litt farger på bordet, det gjør så godt i hjertet. Jeg har blitt for gammal til å vente på at gubben skal handle blomster til meg, så med jevne mellomrom kjøper jeg en liten bukett selv. Ikke altfor ofte, bare innimellom sånn at jeg kjenner litt ekstra glede over en liten bukett. Denne uka overraska jeg meg selv med blomster. På ekte. Kjøpte en bukett på butikken, bar de hjem sammen med de andre varene i posen, og da jeg skulle rydde varene inn i skapet ble jeg overraska, fordi jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt blomster. Hyggeligere overraskelse enn å komme på at man hadde glemt sykkelen på jobb ihvertfall. Fint øyeblikk.

Ikke bare blomster har frisket opp inne denne uka. Endelig kom de nye stoltrekkene til de gamle spisestuestolene også. Deilig å bytte fra gamle, slitte og grå trekk, til litt lysere beige, uten katteklor. Det skal ikke så mye til før en del av stua føles litt ny. Lynrask oppussing liksom. Sånt gleder meg skikkelig. “Nye” gamle stoler, fint lite øyeblikk.  Gleder meg til jeg glemmer at jeg har bytta trekk, da kommer jeg sikkert til å bli litt glad hver gang jeg ser dem 😛

Denne uka fikk jeg være meg på en ny liten innspilling av tre små reklamefilmer for vårdagene her på Bjørkelangen, i regi av næringsforeningen. Som vanlig var produsent og kameramann Javier hjernen bak prosjektet, jeg fikk bare oppmøtested, og en liten liste over hva jeg skulle ha på meg. En blomsterkjole, og noe som ropte “bondekvinne”. Det er alltid rart å stå foran kameraet og snakke, men det også kjempegøy å få lov å være med på disse små prosjektene, som et lite bidrag til bygda. Og det beste denne gangen…jeg fikk holde motorsag!!!  Det får jeg ikke lov til av gubben hjemme nemlig, fordi jeg med jevne mellomrom har kutta litt ekstra ledninger og sånn, når jeg har brukt elektrisk hekksaks, så han er usikker på hvor trygg jeg er med større maskineri… (lite vet han at jeg har gjort det med vilje for å slippe å ta de kjedelige jobbene ute) Uansett, litt filming noen ettermiddagstimer denne uka, i solskinn, sammen med masse fine folk fra de ulike aktørene for vårdagene, det ble fine øyeblikk.

Utetid. Så innmari godt for en litt råtten skrott. Flere dager har jeg tatt på meg arbeidsbuksa etter jobb, og pusla litt ute. Egentlig har jeg mest sett at gubben har pusla, men jeg har gjort min kone-plikt og skravlet med han mens han jobber. Han har ikke hørt så mye etter hva jeg har sagt, for svarene hans kommer på feil steder, og han gjetter seg til når det passer å svare “ja” eller “nei”, men det er koselig likevel. Rusle rundt sånn på tomta, stable litt ved, rake litt løv, brenne litt kvist i bålpanna, og drikke kaffe på trammen. Det er mange voksenpoeng i å drikke kaffe ute i arbeidsbukse altså! Gode øyeblikk!

Og slik gikk uka. Samtaler med ungdommer, og samtaler med ungdommers foreldre. Gode stunder med kolleger som også kjenner at vinteren har vært hektisk, og stille kvelder i armkroken til måsagubben. Jeg venner meg stadig til mindre oppvask, mindre klesvask, og gleder meg over poder som kommer hjemom for en hårklipp og litt annet smått de trenger oss gamle til. Mammalivet er ikke over selv om podene har flytta ut, det er bare annerledes.

Nå skal søndagen nytes, og om hodet fremdeles ikke henger med, så glemmer jeg ratt snart at jeg har en gubbe, og blir gledelig overraska når han straks kommer halvnaken ut av dusjen. Det er jo lov å håpe.

Måtte uka som kommer gi deg fine øyeblikk, og mange grunner til å le høyt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Og om du tar deg tid til å svare, hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Inntil meg, så tett inntil man kan komme, ligger voffsen til podekjæresten og sover. Hun nektet å bli med på luftetur da jeg stod opp, gjemte seg heller under pleddet i sofaen da jeg fant frem selen og båndet. Så da drøyer vi litt, sofagrisen og jeg, og oppsummerer heller ukas små øyeblikk, før vi går ut for å tisse i en tilfeldig valgt grøftekant. Jeg skjønner dyret godt jeg. Sofaen er mye mer forlokkende enn grøftekanten så tidlig på morrakvisten. Vi har tent opp i peisen, og måsastuen blir fortere varm og lun nå som det ikke er så fryktelig kaldt ute. En deig til rundstykker som har hevet i kjøleskap over natten skal bli til frokost-rundstykker, og hever nå på stekebrett før lukta av fersk bakst skal spre seg i huset, og etter hvert lokke et par ungdommer ned til frokost. Jeg kan like gjerne skjemme de bort litt når jeg først har muligheten. Jeg skal også spise rundstykker etterpå, for da skjønner ikke kroppen at jeg egentlig starta dagen med sjokoladekake… Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag kveld var nok ukas aller fineste øyeblikk. Poden i forsvaret fløy hjem fra Trøndelag på en liten helgepermisjon, og plutselig ble måsastua full igjen. Utflytterpodene kom hjemom for å tilbringe litt tid med lillebroren, og for å feire at minsten bestod teoriprøven på lastebil. Snart blir det lappen på gutten, en av fordelene ved å være soldat i halvannet år. I stua satt også et par fine snupper, kjærestene til to av podene, og voffsen var selvsagt med. Sjokoladekake, brus, kaffe, og et par timer med skravling og latter. Mammahjertet bare tok inn alt, og nøt stunden og øyeblikkene. Så godt å være samlet hjemme igjen. Da var det liksom ikke så ille at to av de har flyttet for seg selv likevel, når man spontant samles for litt kos på kvelden. Så herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og med det ble liksom helgen reddet, da det med en pode hjemme igjen ble litt mer liv i huset enn gubben og jeg klarer å lage alene. To fine ungdommer og ei bikkje som skravler, fyller rommene, lager mat, og koser seg sammen. Det er fint å snuble litt i skoa i gangen, fint at det er litt smuler på benken. Så herlig med litt liv rundt seg, selv om jeg på mange måter begynner å venne meg til stillheten når de ikke er her også. Det går seg til, alt sammen, og godt er det.

Det har vært så mange andre fine øyeblikk denne uka også. Sånne små øyeblikk som gir litt pusterom i hverdagen. For det er ingen hemmelighet at skrotten er sliten om dagen. Jeg er litt skyld i det selv altså, for når det er hektisk i hodet, når jeg kjenner at jobben blir med meg hjem, da finner jeg på ting for å slippe å tenke…eller overtenke. Forrige helg malte jeg jo trappegangen grønn. Denne uka fikk trappen og gulvet et par strøk med hvitt, bare for å freshe opp det som var gammelt og slitt. Mandag morgen, før jeg gikk til jobb, malte jeg gulvet. Malte meg liksom ut av huset, låste døra, gikk på jobb, og lot det tørke hele dagen. Etter ei uke med grønne vegger liker jeg fremdeles fargen. Det er et godt tegn.

Og maling er terapi, det har jeg jo sagt før. Så når hodet nok en gang var på jobb lenge etter at skolen var låst, kjøpte mer mer maling, og malte kjøkkenet også. Både innredning, de stygge flisene, og veggene. Det tok noen dager, og noen strøk, men hodet var klarere. Kroppen derimot er støl på steder av kroppen jeg ikke engang vet navnet på… Hofta verker, skuldene er ømme, en finger har gnagsår, og ei håndflate full av vannblemmer. Ja, også er deler av panneluggen grønn. Åssen jeg klarte å duppe hele huet opp i maling spannet aner jeg ikke. Fredag morgen var jeg ferdig med siste strøk. Klokka 05.10 i morran satte jeg penslene i vann, og sa meg fornøyd. Så med noe verkende ledd, men med mye klarere hode, og litt “nytt” kjøkken, kunne jeg ta helgen.

Og med helgen kom nok et foredrag. Det er mange måneder siden jeg sa ja til å underholde for årsmøte for bygdekvinnelagene i Akershus (eller noe i den duren). Jeg tok turen til Gan, og gjorde det jeg synes er skikkelig skummelt, men også skikkelig gøy. Foran 80 skikkelig flotte kvinnfolk holdt jeg foredrag om å være nettopp det, et kvinnfolk. Og nerver til tross, det gikk kjempefint! Enda en personlig liten seier, ut av komfortsonen. Og på slutten kom tårene, for første gang etter endt foredrag, for hele salen reiste seg i applausen, og da blei jeg så rørt at jeg ble blank i øye. For en opplevelse, og for et fint øyeblikk. Jeg tar meg stadig i å tenke hvor heldig jeg er, som får lov til å bli med på slikt.

Eller har uka bestått av små øyeblikk både hjemme og på jobb. En kollega som leser meg som en åpen bok fikk med seg en dag som gikk litt trått, og da jeg kom tilbake på kontoret etter en av disse litt tunge samtalene med en ungdom, hadde kaktusen min blomstra. Tror det må være en sånn påske-kaktus eller noe, for på en av piggene hang det ei fristende marsipanpølse. Og sukker er alltid medisin! Så med en kopp varm kaffe, og litt “mandler” surra inn i sjokolade, ble brått dagen mye bedre. Herlig øyeblikk.

For hver morgen jeg går til jobb, lyser flere og flere hestehov i grøftekanten. Små gule bustete hoder titter opp mellom vinter-gult gress og kvister, strekker seg gjennom grus feid til side fra asfalten, og lover vårens anmarsj. Og de små gule blomstene gleder meg så innmari. Det hender jeg plukker en mens jeg går hjemover. Bare holder den inni hånda, kjenner på den mjuke blomsten, og lukter på våren. Snuser inn lukta av honning og sol. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke, øyeblikk for øyeblikk, noen små, og noen store. Jeg harv kjøpt vaffel i kantina, gått med kortsokker i sommersko, sovet på sofaen med en liten kosehund i fanget, og gått en lang tur i skogen. Jeg har sitti nede ved vannet og kjent sola varme i ansiktet, og jeg har tredd lua nedover øra når vinden har vært surere enn en sitron.

Jeg håper uke som gikk var snill med deg, og at du fant øyeblikk du satte pris på. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.