Inntil meg, så tett inntil man kan komme, ligger voffsen til podekjæresten og sover. Hun nektet å bli med på luftetur da jeg stod opp, gjemte seg heller under pleddet i sofaen da jeg fant frem selen og båndet. Så da drøyer vi litt, sofagrisen og jeg, og oppsummerer heller ukas små øyeblikk, før vi går ut for å tisse i en tilfeldig valgt grøftekant. Jeg skjønner dyret godt jeg. Sofaen er mye mer forlokkende enn grøftekanten så tidlig på morrakvisten. Vi har tent opp i peisen, og måsastuen blir fortere varm og lun nå som det ikke er så fryktelig kaldt ute. En deig til rundstykker som har hevet i kjøleskap over natten skal bli til frokost-rundstykker, og hever nå på stekebrett før lukta av fersk bakst skal spre seg i huset, og etter hvert lokke et par ungdommer ned til frokost. Jeg kan like gjerne skjemme de bort litt når jeg først har muligheten. Jeg skal også spise rundstykker etterpå, for da skjønner ikke kroppen at jeg egentlig starta dagen med sjokoladekake… Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk.
Fredag kveld var nok ukas aller fineste øyeblikk. Poden i forsvaret fløy hjem fra Trøndelag på en liten helgepermisjon, og plutselig ble måsastua full igjen. Utflytterpodene kom hjemom for å tilbringe litt tid med lillebroren, og for å feire at minsten bestod teoriprøven på lastebil. Snart blir det lappen på gutten, en av fordelene ved å være soldat i halvannet år. I stua satt også et par fine snupper, kjærestene til to av podene, og voffsen var selvsagt med. Sjokoladekake, brus, kaffe, og et par timer med skravling og latter. Mammahjertet bare tok inn alt, og nøt stunden og øyeblikkene. Så godt å være samlet hjemme igjen. Da var det liksom ikke så ille at to av de har flyttet for seg selv likevel, når man spontant samles for litt kos på kvelden. Så herlige øyeblikk.
Og med det ble liksom helgen reddet, da det med en pode hjemme igjen ble litt mer liv i huset enn gubben og jeg klarer å lage alene. To fine ungdommer og ei bikkje som skravler, fyller rommene, lager mat, og koser seg sammen. Det er fint å snuble litt i skoa i gangen, fint at det er litt smuler på benken. Så herlig med litt liv rundt seg, selv om jeg på mange måter begynner å venne meg til stillheten når de ikke er her også. Det går seg til, alt sammen, og godt er det.
Det har vært så mange andre fine øyeblikk denne uka også. Sånne små øyeblikk som gir litt pusterom i hverdagen. For det er ingen hemmelighet at skrotten er sliten om dagen. Jeg er litt skyld i det selv altså, for når det er hektisk i hodet, når jeg kjenner at jobben blir med meg hjem, da finner jeg på ting for å slippe å tenke…eller overtenke. Forrige helg malte jeg jo trappegangen grønn. Denne uka fikk trappen og gulvet et par strøk med hvitt, bare for å freshe opp det som var gammelt og slitt. Mandag morgen, før jeg gikk til jobb, malte jeg gulvet. Malte meg liksom ut av huset, låste døra, gikk på jobb, og lot det tørke hele dagen. Etter ei uke med grønne vegger liker jeg fremdeles fargen. Det er et godt tegn.
Og maling er terapi, det har jeg jo sagt før. Så når hodet nok en gang var på jobb lenge etter at skolen var låst, kjøpte mer mer maling, og malte kjøkkenet også. Både innredning, de stygge flisene, og veggene. Det tok noen dager, og noen strøk, men hodet var klarere. Kroppen derimot er støl på steder av kroppen jeg ikke engang vet navnet på… Hofta verker, skuldene er ømme, en finger har gnagsår, og ei håndflate full av vannblemmer. Ja, også er deler av panneluggen grønn. Åssen jeg klarte å duppe hele huet opp i maling spannet aner jeg ikke. Fredag morgen var jeg ferdig med siste strøk. Klokka 05.10 i morran satte jeg penslene i vann, og sa meg fornøyd. Så med noe verkende ledd, men med mye klarere hode, og litt “nytt” kjøkken, kunne jeg ta helgen.
Og med helgen kom nok et foredrag. Det er mange måneder siden jeg sa ja til å underholde for årsmøte for bygdekvinnelagene i Akershus (eller noe i den duren). Jeg tok turen til Gan, og gjorde det jeg synes er skikkelig skummelt, men også skikkelig gøy. Foran 80 skikkelig flotte kvinnfolk holdt jeg foredrag om å være nettopp det, et kvinnfolk. Og nerver til tross, det gikk kjempefint! Enda en personlig liten seier, ut av komfortsonen. Og på slutten kom tårene, for første gang etter endt foredrag, for hele salen reiste seg i applausen, og da blei jeg så rørt at jeg ble blank i øye. For en opplevelse, og for et fint øyeblikk. Jeg tar meg stadig i å tenke hvor heldig jeg er, som får lov til å bli med på slikt.
Eller har uka bestått av små øyeblikk både hjemme og på jobb. En kollega som leser meg som en åpen bok fikk med seg en dag som gikk litt trått, og da jeg kom tilbake på kontoret etter en av disse litt tunge samtalene med en ungdom, hadde kaktusen min blomstra. Tror det må være en sånn påske-kaktus eller noe, for på en av piggene hang det ei fristende marsipanpølse. Og sukker er alltid medisin! Så med en kopp varm kaffe, og litt “mandler” surra inn i sjokolade, ble brått dagen mye bedre. Herlig øyeblikk.
For hver morgen jeg går til jobb, lyser flere og flere hestehov i grøftekanten. Små gule bustete hoder titter opp mellom vinter-gult gress og kvister, strekker seg gjennom grus feid til side fra asfalten, og lover vårens anmarsj. Og de små gule blomstene gleder meg så innmari. Det hender jeg plukker en mens jeg går hjemover. Bare holder den inni hånda, kjenner på den mjuke blomsten, og lukter på våren. Snuser inn lukta av honning og sol. Gode øyeblikk.
Og slik gikk enda ei hverdagsuke, øyeblikk for øyeblikk, noen små, og noen store. Jeg harv kjøpt vaffel i kantina, gått med kortsokker i sommersko, sovet på sofaen med en liten kosehund i fanget, og gått en lang tur i skogen. Jeg har sitti nede ved vannet og kjent sola varme i ansiktet, og jeg har tredd lua nedover øra når vinden har vært surere enn en sitron.
Jeg håper uke som gikk var snill med deg, og at du fant øyeblikk du satte pris på. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
