Ser du deg noen gang i speilet, og spør deg selv: “Hvordan var det den spermien som vant?” Jeg gjør det stadig vekk, denne uka er intet unntak. For her sitter jeg, godt pakka inn i pleddet mitt, og når jeg skulle logge inn på bloggen klarte jeg ikke å huske hva bloggen heter. Og bloggen heter det samme som meg!!!! Og på fredag syklet jeg til jobb, satt på en ekstra kurv på bagasjebrettet, bare fordi jeg skulle hente noen pakker jeg hadde bestilt etter jobb. Og først når jeg tråkka over veien hjemme, og kom innafor porten, i høljeregn, da kom jeg på, med armene fulle av poser og pakker, at sykkelen stod igjen på skolen. Enten er jeg i ferd med å miste det helt, eller så er det hodet som prøver å be skrotten bremse ned litt. Jeg holder en knapp på det siste til det motsatte er bevist. Hva jeg er sliten av, det vet jeg ikke helt sikkert, jeg vet bare at leddene verker, at ting suser rundt i hodet, og at litt for mange netter tilbringes våken. Likevel er hverdagen fine. Og nei, det er ikke bare noe jeg sier. Dagene er virkelig fine. Travle, men likevel fulle av gode øyeblikk. Sånn som nå. Uvant stille i huset fremdeles, uten poder hjemme, men godt også. Kaffen er varm, gubben har fyrt i peisen, og det er søndag. En hel fridag ligger foran oss som et blankt ark, klart til å males av ukas siste øyeblikk.

Man må liksom nevne dagslyset, når man skal snakke om ukas øyeblikk. Jeg er et høst og vintermenneske, eller, jeg har alltid tenkt det. For jeg elsker høsten med farger, og regn, og tjukke varme gensere og skjerf surra flere ganger rundt halsen, helt til det skjuler dobbelthaka. Og jeg elsker vintermørket, når møkka på vinduene sjelden synes, og kveldene lyses opp av stearinlys. Men, jeg elsker våren også. Kanskje jeg rett og slett bare er et helt vanlig helårs-menneske. For når klokka har runda seks om kvelden, og middagen er langt nede i magen, og sola enda ikke har forsvunnet helt over åsen, da merkes det på energien. Denne uka har jeg innimellom gått ut i den ytterste gangen på ettermiddagene, bare for å sette snuta mot vindusruta, og nyte de siste solstrålene som dagen tilbyr. Flere kvelder har vi knyti på oss skoa, gubben og jeg, og pusla litt i hagen, eller gått oss en tur, bare fordi mørket lar vente på seg. Det er fine øyeblikk det!

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Med årstiden er det alltid fristende å friske opp litt inne også. Blomster i vase, litt farger på bordet, det gjør så godt i hjertet. Jeg har blitt for gammal til å vente på at gubben skal handle blomster til meg, så med jevne mellomrom kjøper jeg en liten bukett selv. Ikke altfor ofte, bare innimellom sånn at jeg kjenner litt ekstra glede over en liten bukett. Denne uka overraska jeg meg selv med blomster. På ekte. Kjøpte en bukett på butikken, bar de hjem sammen med de andre varene i posen, og da jeg skulle rydde varene inn i skapet ble jeg overraska, fordi jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt blomster. Hyggeligere overraskelse enn å komme på at man hadde glemt sykkelen på jobb ihvertfall. Fint øyeblikk.

Ikke bare blomster har frisket opp inne denne uka. Endelig kom de nye stoltrekkene til de gamle spisestuestolene også. Deilig å bytte fra gamle, slitte og grå trekk, til litt lysere beige, uten katteklor. Det skal ikke så mye til før en del av stua føles litt ny. Lynrask oppussing liksom. Sånt gleder meg skikkelig. “Nye” gamle stoler, fint lite øyeblikk.  Gleder meg til jeg glemmer at jeg har bytta trekk, da kommer jeg sikkert til å bli litt glad hver gang jeg ser dem

Denne uka fikk jeg være meg på en ny liten innspilling av tre små reklamefilmer for vårdagene her på Bjørkelangen, i regi av næringsforeningen. Som vanlig var produsent og kameramann Javier hjernen bak prosjektet, jeg fikk bare oppmøtested, og en liten liste over hva jeg skulle ha på meg. En blomsterkjole, og noe som ropte “bondekvinne”. Det er alltid rart å stå foran kameraet og snakke, men det også kjempegøy å få lov å være med på disse små prosjektene, som et lite bidrag til bygda. Og det beste denne gangen…jeg fikk holde motorsag!!!  Det får jeg ikke lov til av gubben hjemme nemlig, fordi jeg med jevne mellomrom har kutta litt ekstra ledninger og sånn, når jeg har brukt elektrisk hekksaks, så han er usikker på hvor trygg jeg er med større maskineri… (lite vet han at jeg har gjort det med vilje for å slippe å ta de kjedelige jobbene ute) Uansett, litt filming noen ettermiddagstimer denne uka, i solskinn, sammen med masse fine folk fra de ulike aktørene for vårdagene, det ble fine øyeblikk.

Utetid. Så innmari godt for en litt råtten skrott. Flere dager har jeg tatt på meg arbeidsbuksa etter jobb, og pusla litt ute. Egentlig har jeg mest sett at gubben har pusla, men jeg har gjort min kone-plikt og skravlet med han mens han jobber. Han har ikke hørt så mye etter hva jeg har sagt, for svarene hans kommer på feil steder, og han gjetter seg til når det passer å svare “ja” eller “nei”, men det er koselig likevel. Rusle rundt sånn på tomta, stable litt ved, rake litt løv, brenne litt kvist i bålpanna, og drikke kaffe på trammen. Det er mange voksenpoeng i å drikke kaffe ute i arbeidsbukse altså! Gode øyeblikk!

Og slik gikk uka. Samtaler med ungdommer, og samtaler med ungdommers foreldre. Gode stunder med kolleger som også kjenner at vinteren har vært hektisk, og stille kvelder i armkroken til måsagubben. Jeg venner meg stadig til mindre oppvask, mindre klesvask, og gleder meg over poder som kommer hjemom for en hårklipp og litt annet smått de trenger oss gamle til. Mammalivet er ikke over selv om podene har flytta ut, det er bare annerledes.

Nå skal søndagen nytes, og om hodet fremdeles ikke henger med, så glemmer jeg ratt snart at jeg har en gubbe, og blir gledelig overraska når han straks kommer halvnaken ut av dusjen. Det er jo lov å håpe.

Måtte uka som kommer gi deg fine øyeblikk, og mange grunner til å le høyt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Og om du tar deg tid til å svare, hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?