I skrivende stund er jeg like gammel som mamma var den dagen hun sovnet inn. 41 år og en måned, pluss-minus noen dager fra eller til.
Sovnet inn…døde. Det er jo det hun gjorde. Hun døde. Nå er ikke planen at dette innlegget skal handle om sorgen, for jeg sørger ikke lenger. Det har jeg ikke gjort på mange år. Savner, ja, helt klart, men ikke sørger. Ikke er jeg den første som har mistet en mamma heller, og med tiden, etter å ha mistet mange kjære, har jeg fått et ganske så avslappet forhold til døden.
Døden er trist og sår, noen ganger fryktelig urettferdig, og noen ganger en lettelse, hvor ille det enn måte høres ut. For en ting er sikkert, og det er at når man sitter hos mennesker som venter på døden, mennesker som er syke, eller gamle og mette av dage, da er det godt når de slipper taket. Jeg har opplevd begge deler, sittet ved, og holdt hånden til dødende mennesker og kjent på en ufattelig fortvilelse og sorg, og jeg har kjent på lettelse.
( Lenge før sykdom og tunge dager. Bare en kjempefin mamma. )
Å holde hånden til mamma da hun sovnet inn var en fin opplevelse, i ettertid tenker jeg det. Der og da var jeg et følelsesmessig kaos. Det var urettferdig, hun var alt for ung, og i dag er jeg forundret over at jeg den gang i det hele tatt kunne tenke at hun var godt voksen, og tross alt hadde levd en del av livet. 41, hvilken alder er vel det? Og hva visste vel jeg den gangen, som var 20, og knapt hadde satt foten ut i den store verden.
Hennes død var urettferdig. Den var også velkommen. Velkommen fordi hun var sliten av å være syk, fordi det ikke var noen vei tilbake.
I lang tid, flere år etter at hun ble borte slet jeg med å huske mamma som “bare mamma”. Jeg husket sykdommen, håret som falt av, jeg kunne blodverdiene på rams. Jeg husket begravelsen, hvert eneste ord som ble sagt. Hver tale, hvert eneste menneskets såre gråt. Mormor som satt nesten unaturlig stille og ikke klarte å gråte. Diktet fra en liten kusine lest av mammas søster. De to små jentene fra barnehagen mamma jobbet som hånd i hånd gikk opp til kisten og la hver sin rose på lokket. Rådyrene på kirkegården som forsynte seg med tulipaner av bårebuketten i dagene etter begravelsen. Alt det husker jeg, men å minnes mammaen som ikke var syk, men som bare var mamma, det tok meg flere år.
( Å skulle bli kjent med noen du aldri har møtt. Utfordrende, litt trist, og spennende. )
Sorgen har som sagt avtatt. Ikke plutselig, men gradvis. For livet går videre, og det blir hva man gjør det til. Jeg har fått min egen familie. Mitt eget hus. En jobb. En god hverdag. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som betyr så masse for meg. Mennesker jeg ikke vill ha kjent om mamma fremdeles var her. Og jeg ville ikke byttet det bort, for livet er godt. Kjempegodt.
Mamma er med meg litt hver dag. Minner dukker opp i alle mulige situasjoner. Når jeg snakker med gutta, hjelper til med lekser, bruker skjerfet hennes, hører en bestemt sang osv. Jeg trenger ikke lete frem minner av en mamma som ikke var syk, de bare kommer. Jeg gråter ikke lenger, har ikke gjort det på mange år. Jeg trenger ikke å reise på graven for å minnes, hun er med meg hver dag, hun og alle de andre jeg er så glad i , men som ikke er blant oss lenger.
Derfor har jeg vært så forberedt på å slette graven, når de første 20 årene uten henne har gått, til våren. Jeg har jo ikke lenger noe forhold til gravstedet. Vi reiser dit for å sette ned blomster på merkedager, og sjelden utenom dette. Jeg trenger ikke graven for å minnes.
Det var i hvert fall det jeg trodde.
Men så kom brevet. Brevet man får når en grav har stått i 20 år, med spørsmål om man vil slette graven, eller la den stå. Jeg viste det ville komme. Jeg visste hva jeg ønsket. Jeg viste det helt til jeg stod med brevet i hånda.
Så ble plutselig 20 år ikke lang tid lenger. 20 år var ingenting. Tanter og onkler på mamma sin side skulle selvsagt få være med i avgjørelsen, men jeg viste i det jeg sendte de alle en melding, at jeg ikke ville klare å slette noe som helst. Plutselig ble det så nært igjen, og et gravsted jeg trodde jeg ikke lenger hadde et betydningsfullt forhold til ble kjempeviktig.
Mamma er ikke der. Hun er ikke på kirkegården. Hun er hos meg, hele tiden. Likevel blir graven stående. Den skal pyntes. Det skal tennes lykter der i julen, og det skal stå tulipaner der på bursdagen hennes. Den skal eksistere. Kanskje en dag vil det føles rett at den blir borte, men ikke riktig enda. Jeg var ikke klar, og avgjørelsen kjennes så innmari riktig.
( Så er det litt fint å være på graven likevel. Bare jeg, og gubben. En kald dag, en varm hånd å holde i. Å bare stå slik en liten stund, og la tankene vandre, og hodet fylles av minner. De gode minnene. )
Og i dag er det bare en slik dag med slike tanker. Jeg er akkurat like gammel som mamma var den dagen hennes liv endte.
Jeg skal puste inn kald høstluft. Jeg skal skli på isbelagte vanndammer. Jeg skal fyre i peisen, og danse på parketten i tykke sokker. Jeg skal steke pannekaker til middag, jeg skal huske å kjøpe egg, Zalo og kattemat. Jeg skal klemme tre fine guter og kysse måsagubben med trutemunn. Jeg skal fortsette å nyte små hverdagsøyeblikk bare fordi jeg kan. Fordi 41 år og en måned ikke er gammelt i det hele tatt.
Fordi jeg lever!
Har du husket å glede deg over livet i dag?