“Hva driver du med nå da?” ropte gubben, og kikket bort på kjerringa som stod midt ute i skauen, med stjerten i været, og plukket kvist og pinner fra bakken. Så rister han oppgitt på hodet. “Vi har ikke plass bak i bilen til å ta med hele fordømte skauen hjem altså!” fortsetter han, men han aner ikke hvor flink jeg er til å pakke, hvor god jeg er til å finne plass der plass ikke eksisterer, når jeg har fått ferten av noe som helt sikkert kan brukes til noe lurt en eller annen gang, og som helt klart burde bli med hjem til måsahuset.

 

( Rett fra skogen, og inn på kjøkkenet. )

Så der stod jeg, langt uti ingenmannsland, med stjerten i været og sanket nedfalne skatter fra skogen, mens gutta gasset som villdyr på crosser`ne rundt ørene på meg, siste skikkelige trening, og oppkjøring til NM kommende helg.

For egentlig stod jeg der mellom trærne, med et kamera i den ene hånden, og ei stoppeklokke i den andre, og prøvde å være en sånn sportsmamma som lever ut drømmen om sin egen tapte idrettskarriere gjennom ungene. Men så er ikke alltid hjernen min innstilt på motordur og høyt turtall, og ikke har jeg egentlig skjønt åssen stoppeklokka virker heller. Jeg bare later som. Trykker litt på noen knapper, gir tommel opp og roper ut tilfeldige rundetider, bare for å få fred. Fred til å tenke kreativt, og se et eller annet hobbyprosjekt i hver eneste lille mosedott og furukvist.

 

( Når kidden tror du følger stolt med på progresjon og rundetider, men du egentlig står og sikler på den pinnen midt i løypa. #IkkeAkkuratÅretsMor )

For mens gutta giret opp og ned, og la inn en og annen breisladd i løypa som fylte øynene mine med myr og jord så jeg potensiell julepynt i hver kvist og kongle, la stoppeklokka i lomma, og gikk på skattejakt. Og akkurat i det treninga var over, hadde jeg favnen full av godsaker som møysommelig ble stablet i bagasjen på en rusten kassebil, sammen med svette treningssokker.

 

( Dagens fangst. Her lukter det juledekorasjoner lang vei, sånn ca midt i April. Helt normalt! )

Mosedotter og kongler ble lagt i boden, og jeg har masser av planer og ideer for årets juledekorasjoner. Det haster ikke, bare kjekt å ha liggende. Pinnene derimot, tørre, fine, solide og værbitte pinner med fin patina, de måtte jeg bruke med en gang. Så mens podene, vel hjemme igjen, vasket crossere og treningsutstyr, satte jeg meg godt til rette på terrassen, og mekket et par pyntestiger.

 

( Når “Huldra” har sommerfrissert bikinisonen, og hele “hønedotten” ligger igjen… Kan bli stilig julepynt, si. )

Noen pinner, litt hyssing eller naturtråd, og litt gøyal musikk på radioen er alt som skal til for en liten, vellykket hobbyøkt ute i solskinnet, og en kaffekopp, en kokosbolle og en halvtime senere var to pyntestiger klare til å tas i bruk. Nå brukes vel ikke egentlig mine til pynt, mer som oppbevaring. En på kjøkkenet til oppheng av kjøkkenhåndklær og kluter. Kjekk å ha stående på benken da kjøkkenet i måsahuset er bittelite og veggplassen minimal. Den andre henger på den gamle stigen i gangen, for oppheng til favorittskjerfet, og de fine selbuvottene jeg har ått av en vassekte trønder. Stige på stige, kanskje litt smør på flesk, men jeg synes det ble stilig.

Vil du lage din egen pyntestige til dill-dall og annet gøy, men ikke riktig vet hvordan, kan du bare bla deg igjennom det kommende bilderaidet med en enkel forklaring.

 

Sank sammen en raus bunt værbitte pinner eller drivved.

 

Finn frem hyssing, saks, kaffe og kokosbolle. Bløtkake går også greit.

 

( Hvordan kan man skille toppbloggere fra amatørbloggere? Se på neglene. Ikke akkurat sponsa… )

Surr hvert “stigetrinn” på med hyssing eller naturråd, og knyt godt fast.

 

Du velger selv hvor lang og bred stigen skal være, og hvor mange trinn den skal ha.

 

Klar til bruk.

 

Tadaaa. Enkel stige på kjøkkenet, til oppbevaring av kluter og koppehåndklær.

 

Og en i gangen, til skjerf og votter. Stige på stige, smør på flesk.

 

Ønsker alle som titter innom en kreativ onsdag, med eller uten pinner og mosedott.

Vi blogges.