To små tiår, og et helt liv.

“Til sommeren!” tenkte jeg. “Til sommeren har den verste sorgen lagt seg.” Jeg var overbevist om det, der jeg satt og holdt henne i hånden den dagen i April, at til sommeren, da var jeg sikkert glad igjen. Da skulle livet være som før. Jeg skulle le akkurat som før, feste til langt på natt slik som før, være bekymringsløs slik som før. Ta ungdomstida litt tilbake. Til sommeren. I mitt hode, akkurat der og da, skulle sorgen altså vare et par måneder, og så skulle livet kjennes normalt igjen.

Hun var jo tross alt en voksen dame, tenkte jeg. 41. Hadde rukket å leve, oppleve verden. Hadde tross alt vært på Mallorca. Trøstet meg litt med det. Lovet henne å leve mitt liv. Ta vare på de vi begge var glade i. Oppføre meg pent, bli noe. Få barn, være en god mamma. Og alt dette skulle jeg selvsagt, tenkte å starte så fort det ble sommer, når sorgen hadde lagt seg.

Men mitt første møte med virkelig sorg skulle vise seg å slå meg litt i bakken. Ikke fordi jeg ikke taklet det å miste noen, for det gjorde jeg, slik de aller fleste av oss gjør når vi må. Men fordi jeg bare antok at livet uten henne skulle bli omtrent slik som livet var med, og fordi jeg satte et tidspunkt for når sorgen skulle slutte. Jeg som ikke engang enda hadde fått erfare hva sorg var. Man tror man vet så mye når man er 21. Føler seg voksen, nesten litt ovenpå. Det er først nå, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere at jeg forstår hvor ung jeg egentlig var, og hvor lite jeg egentlig visste. Hvor ung hun var, ikke minst.

 

I dag er det 20 år siden hun sovnet inn. Hun, er mamma. En livsglad, positiv dame på 41, med flammende rødt kort hår. Farget slik fordi friserdamen sa hun var en “klassisk høst”. Hun som alltid smilte, hun som alltid hadde en sånn indre ro, og en positiv utstråling som smittet over på alle rundt. Hun som var kreativ, og så inderlig snill. Hun som var redusert til en skygge av seg selv etter snaue to år med sykdom, og som sovnet stille inn på et sterilt sykehusrom, mens verden våknet til liv av våren utenfor.

Og der satt jeg, bare timer før hun døde, holdt henne i hånden, studerte det sovende ansiktet, hørte den korte, rolige pusten, og tenkte at jeg gledet meg til sommeren, for da ville sorgen ha sluppet taket.

Og så var hun borte. Litt utpå kvelden, denne vårdagen i April. Det første jeg kjente på var den enorme lettelsen. Endelig. Ikke mer smerte, ikke mer sykdom, ikke mer sykehus. Umiddelbart etter kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg virkelig kjent på lettelse? Så kom tårene. Sorgen. Det å erkjenne at hun virkelig var borte. Aldri mer skulle snakke med. Ikke kjenne varmen i klemmene, eller høre latteren. Ostekaka. Jeg hadde jo ikke fått oppskriften på ostekaka. Sånne ting, helt vanlige ting. Ting man trodde man hadde all verdens tid til senere. Plutselig blir de kjempeviktige, og så er det for sent.

Så kom sommeren, da jeg skulle være ferdig å sørge. Men jeg var ikke det. Ikke det at sorgen var altoppslukende og tung hver eneste dag, men den var der. Den forsvant ikke med sommeren slik jeg hadde planlagt. For morgensola på trappa minnet meg om henne. Det kalde vannet fra Glomma, steinknausene og sanden på Bingsfoss-stranda minnet om henne. Jeg savnet lukten av henne, angret på at jeg hadde kastet parfymen hennes. Den jeg synes var altfor sterk og overveldende når hun brukte. Nå vurderte jeg å kjøpe en flaske, livredd for å glemme hvordan hun luktet. Bakte utallige ostekaker, men ingen smakte som hennes.

 

Sorgen la seg til slutt. Jeg husker ikke helt når, men det var i hvert fall ikke den sommeren. Innimellom savnet jeg henne. Særlig de gangene jeg følte at jeg hadde oppnådd noe, og ville dele det med henne. Når vi kjøpte huset, og når jeg plantet tulipanløk i blomsterbedene. Da jeg ble gravid, fikk guttene. Da savnet jeg henne, fordi jeg ville dele gledene.

Men som med sorgen, avtar også savnet, og til slutt sitter man igjen og gleder seg over minnene. Og slik har det vært i mange år nå. Det kan gå hele dager uten at jeg tenker på henne, og når jeg gjør det er det ikke med overveldende sorg eller savn. Det er med glede. Jeg holder minnene levende ved å tenke på henne, deler henne med gutta hun aldri fikk møte. Noen ganger snakker jeg med henne og. For noen år siden gikk naboen gjennom sin samling av parfymer. Jeg fikk “lukte mamma igjen”. Red Door fra Elizabeth Arden. Parfymen kjentes ikke lenger overveldende og tung ut. Den bare minnet om henne, og jeg kunne se ansiktet, det røde håret og smilet så klart for meg. Tante Mariann sin ostekake smaker akkurat som mamma sin. Det er så fint å kunne kjenne på at livet er godt, også uten henne, og jeg kjenner bevisst på det hver eneste dag, men akkurat i dag har jeg kjent litt på sorgen igjen. Om enn bare for en liten stund.

 

 

For akkurat nå, på dagen 20 år etter at hun døde, er jeg akkurat like gammel som det hun rakk å bli. 41. Og tenk at jeg tenkte hun var voksen, at hun hadde levd livet. For her sitter jeg, og føler at livet akkurat har begynt. (Og jeg har ikke vært på Mallorca engang!) Og det får meg til å tenke på hvordan hun må ha hatt det. Da legene gav opp, og da livet skulle slutte. Så akkurat i dag, kom sorgen litt tilbake, men det her helt greit. For den er ikke overveldende og altoppslukende, bare en påminner om hva som har vært. Og sorg betyr jo at man har elsket, at noen har vært elsket. Og det var mamma. Elsket nok til at historiene om henne blir fortalt daglig. Nok til at folk som kjente henne smiler når de tenker på henne. Nok til at en liten jente med de samme lyseblå øyene som henne, en liten skatt av et menneske, nå bærer hennes navn. Nok til at jeg, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere, fremdeles kan kjenne litt på sorgen som bare skulle vare over sommeren.

 

 

I dag savner jeg deg mamma, og jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg det.

51 kommentarer
    1. Så flott skrevet, og så fin lesning❤️
      Jeg kjenner på nettop de samme følelsene… Mamma døde 42 år ung da jeg var 17 år… Det var i -81. Etter å selv ha fått 3 barn og 3 barnebarn er det såå mye jeg skulle vist henne, og spurt henne til råds om🌹
      Har en fortsatt fin vår 🍃🌿🌻

    2. <3 Du skriver så flott og så ekte! Både om glede og sorg. Jeg nyter å lese hvert eneste blogginnlegg. Takk <3

    3. Så nydelig skrevet.
      Du beskriver sorgen så godt. Jeg har både min mamma og pappa, men mistet et barn for noen år siden. Det er nok er annet savn, savnet etter hva som burde vært og sorgen over et lite liv som tok slutt før det fikk begynne, men sorgen og savnet lærer man seg nok å leve med. Fordi man må.
      Klem til deg, årsdager er ekstra såre.

    4. Dette ble litt “close to home”, gitt. Måtte tørke noen tårer og blåse nesa noen ganger her. Det er bare syv måneder siden min egen mor gikk bort, og jeg tenker på henne hver dag fortsatt.

    5. Dette var vakre ord om en vakker person Du klarer å få fram hvordan hun var. Og jeg er ikke religiøs på noen måte, men jeg tror på et vis at hun VET at du tenkte på henne i dag. Jeg tror litt på SÅNT kjenner jeg. Det er fint å bli kjent med denne siden av deg også Janne, du kan skrive godt om alle temaer du <3 Klemmer til deg, behold de gode minnene og tillat deg å kjenne litt på det såre også <3

    6. Ja, vi har jo disse også, selv om vi liker å fokusere på de positive tingene. Av og til er det fint å få ut de triste og såre tankene også, og når man kan skape noe vakkert av dem, som du har gjort med innlegget ditt, så er det på en måte litt godt midt i all tristheten.

    7. Der kom tårene… du skriver så nydelig om et sårt tema. Mistet selv min pappa brått for snart 2 år siden. Hele det første året ble fullt av merkedager – første bursdag, første jul osv
      Fortsatt gjør det vondt å se bilder av ham, særlig de av nyere dato. Savner han så sårt, og det å kunne ha muligheten til å snakke med ham. Den sommeren han døde var det veldig mange sommerfugler i hagen. Den dag i dag tenker jeg på pappa når jeg ser en sommerfugl. Men jeg lurer fortsatt på når sorgen går over…
      Klem til deg, Janne❤️

    8. Du setter ord på akkurat slik jeg også har hatt det i 20 år. Min mamma døde sommeren 1998. Vi får tenke på de gode minnene vi har og tenke at de sitter og ser ned på oss 💜

    9. Det var skrevet så fint og tårene begynte å trille hos meg. Jeg mistet begge mine foreldre med få måneders mellomrom i fjor. Særlig mamma gikk alt for tidlig og uventet bort. Tusen takk for dine nydelige tanker og ord ♡

    10. Anette: Kjære deg. Sorgen blir nok aldri helt borte,men den blir lettere å leve med. Det skjer gradvis,nesten så man ikke merker det,og en dag står man der og smiler av et minne som tidligere var sårt. Varme klemmer til deg i kveld. Snart vil hagen være full av sommerfugler igjen.

    11. Kjære deg!!! ❤ Har kjent på nøyaktig de samme følelsene som deg. Min mamma døde i -92, 48 år gammel. Og nå er jeg like gammel- eller ung.. ❤❤

    12. Ingerid: Ja, det er noe når man når den samme alderen. Setter ting litt i perspektiv. Jeg føler meg jo slett ikke gammel, og har så mye igjen å oppleve. Varm klem til deg, ønsker deg en nydelig dag 🙂

    13. Blir så rørt <3
      Og sånn er det.
      Men det som er.............. er at mitt savn etter min pappa ligger der hele tiden........... som bølger som kruser mot land og av og til slår meg i bakken. Jeg trodde også at jeg skulle takle det på en annen måte. BLi ferdig med det på en måte.............. men man blir ikke ferdig med det. Det kommer litt på avstand men ligger der.
      Nydelig skrevet, Janne <3

    14. Etdiktomdagen: Ja <3 Alltid tilstede, om enn ikke alltid like sterkt. Alle opplever jo sorg forskjellig, og det kommer jo an på hvem man mister. Ferdig blir man nok aldri, selv om jeg en gang trodde det <3

    15. Jeg tror du er veldig lik din mamma, sånn som vi er blitt “kjent” med deg gjennom bloggen:
      Ei livsglad, positiv dame på 41, med kort hår. Hun som alltid smiler, er kreativ og snill, flink å bake og får folk rundt seg til å føle seg velkommen! 🙂 Er det ikke sånn? Det er godt man har minnene! I løpet av den siste måneden har vi mistet både svigermor og svigerfar, som bodde i etasjen over oss i alle år. Brutalt, både for oss voksne og spesielt for barna å miste farmor og farfar så brått, De har jo vokst opp med daglig kontakt med dem i hele oppveksten… Men minnene kan ingen ta fra oss! <3 <3
      Et vakkert innlegg fra deg, Janne!

    16. Dette var vakkert skrevet om din mamma. Sorgen mildnes med årene og man trekker fram de gode minnene. Den parfymen brukte min mamma også. Og etter at hun døde og noen år etterpå kunne jeg kjenne duften av parfymen når jeg gikk opp trappa. Trodde en stund at det var mine døtre som hadde den parfymen men det hadde de ikke, da tenker jeg at hun på en måte er med når vi tenker ekstra på henne. Min pappa gikk bort noen år etter. Du skriver så godt at jeg satt her og tørket mange tårer.

    17. Vakre ord om en mamma! <3 Godt og vondt å lese.
      Jeg er takknemlig for at jeg har fått så mange år, og at jeg i dag kan feire et år til. Ikke alle som får oppleve å bli eldre, gamle. Mistet et søskenbarn i helga som var et år yngre enn meg, og det setter ting litt i perspektiv. Det er altfor tidlig!
      Jeg er heldig som fortsatt har mine foreldre, til tross for alderdom og sykdom, så har de det stort sett bra. Og jeg kan ringe dem når jeg vil. Hva vil jeg føle når den dagen kommer at jeg ikke kan det lenger.....
      Takk for at du deler dine tanker og følelser også når det gjelder en mamma! God klem til deg i dag! <3

    18. HeidiElise: Har du bursdag i dag? Gratulerer :)Ja, jeg og anser meg selv som heldig for hvert ekstra år jeg kan feire. Det er så trist når mennesker blir borte altfor tidlig. Varme klemmer til deg og familien din.

    19. Magni: Hun var et menneske verdt å leve opp til, og noen likheter har vi sikkert. Ofte tenker jeg at hun var så mye bedre enn jeg noen gang vil bli. Så trist å høre om svigerforeldrene dine, man rekker jo knapt å sørge over en man har mistet, før neste sorg kommer. Varme klemmer til deg og familien <3 Hold godt fast på minnene.

    20. Du skriver med en innlevelse som tar meg med på en følelsesmessig reise gjennom sorg og glede <3 Sender deg en god varm klem, de kan man aldri få nok av <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg