Jeg har tenkt på det i hele vinter. Helt siden snøen kom og la seg som et hvitt teppe over verden, og den speilblanke holka gjorde veien til og fra jobb til et hverdagslig mareritt og ei treningsøkt i kroppsbeherskelse. Hele denne tiden har jeg tenkt hvor deilig det skal bli når våren kommer, når veiene blir bare, og jeg igjen kan sykle til og fra jobb. Når arbeidsplassen bare er et pedaltråkk unna.

For selv om jobben ligger kun en 10-15 minutters spasertur fra måsahuset, er det unektelig herlig å kunne sette seg på en sykkel, tråkke avgårde, og være fremme på tre minutter.

Derfor var gleden stor da jeg mot slutten av forrige uke registrerte at snøen var så godt som borte fra gangveien, og temperaturene var stadig økende. Det var sykkelvær! Nå har det seg sånn at denne frua ikke har hatt egen sykkel på mange år, da det var guttas behov som måtte prioriteres, og da tjuvradder i tillegg forsynte seg grovt av sykkelstativet bak huset en vårdag i fjor, ble selvsagt utvalget av ting på to hjul særdeles begrenset her hjemme. Men måsagubben er liksom Bjørkelangens svar på Reodor Felgen, og som profesjonell skrotnisse med fagbrev i «Bruk og ikke kast», var han skråsikker på at han skulle klare å mekke sammen en fungerende sykkel av gammelt skrapmetall.

Gjennom et halvt liv som kona til en møkkete mekaniker  med forkjærlighet for ting ingen andre vil ha, og med to inntekter som bare er sånn midt på treet har jeg lært meg å ikke være for kravstor, og selv om jeg går rundt med en hemmelig og nesten litt vår drøm om å en dag eie en egen kjerringsykkel med tre gir og kurv foran på styret, kan jeg lett si meg fornøyd med en sykkel av gammelt skrapmetall enn så lenge?bare den virker!

Og etter flere dager med utilslørt hinting og litt godt gammeldags mas og gnag, ble endelig måsagubben lei nok, og tuslet ut bak skuret, til haugen av gammelt skrot.

Her samlet han sammen jern og gummi, felger og dekk, bremseskiver og holker. Ei trillebår full av gamle deler fra diverse sykler som ikke har vært kjørbare på flere tiår, kjetting fra den rustne snøfreseren, samt en og annen dynamo og gasswire fra en gammal gressklipper. Her skulle det bli sykkel!

 

( Når fattigfolk blir kreative og mekker konesykkel )

Flere timer, to plastrede fingre, og en real sveiseblink senere kom gubben baklengs ut døra på skuret, drassende på en doning bygda aldri har sett maken til. (Og Aurskog-Høland er ikke akkurat ukjent med merkelige doninger!)

«Nett liten sak» kalte gubben det, men fordi han ofte kaller meg det samme vet jeg at han ikke er spesielt kjent med hva uttrykkene «nett» og «liten» egentlig innebærer. For midt ute på gårdsplassen stod det som best kan beskrives som selveste Frankenstein av alle sykler. Et lappeteppe av skrapmetall tatt fra diverse rustne gamle tråkkere, snøfresere og gressklippere, nå satt sammen til en rusten doning av et fremkomstmiddel for ei småtjukk kjerring med dårlig balanse.

Kanskje ikke Rolls Roysens svar på sykler, men så lenge den kunne få meg til jobben på tre minutter sa jeg meg fornøyd. Gubben på sin side var mer enn litt begeistret for sitt nyeste mesterverk, og stolt som en hane pekte han ut detaljer som selvkomponert skivebrems, holker med innebygget batteridrevet blinklys og sladrespeil. Alle unødvendige finesser som satte et særpreg på doningen som regelrett ropte «fattigfolk» og «hjemmemekk»!

«Og hva er lissom dette da?» spurte jeg, og henviste til et digert skilt festet til bakskjermen med fire strips og en halv rull pakketape.

Gubben humret litt i skjegget slik han ofte gjør når han selv synes han er rasende festlig.

«Hehe…Satte på en varseltrekant jeg!» sa han. «Vurderte sånn «Bred Last» skilt, men så hadde jeg ikke det liggende!!!»

 

( Når røven er så bred og balansen så dårlig at du får eget skilt på bakskjermen. )

 

Selv om en varseltrekant i utgangspunktet ikke er så dumt med tanke på denne fruas ufrivillige hjerteflimmer og stadige spontane blodtrykksfall, sendte jeg gubben et sånt ublidt «kjøss meg i kjerringræva»-blikk, og gubben humret mens jeg fjernet varseltrekanten.

Den natten gledet jeg meg sånn til å sykle på jobb dagen etter at det nesten var vanskelig å sovne. Jeg kunne kjenne litt på den ekte og barnlige gleden man hadde som liten, da bar asfalt, «småsko» og sykkel liksom var selve tegnet på vår.

Tirsdagen ble jeg liggende i senga i over ti minutter etter at klokken hadde ringt. Hadde jo all verdens av tid, kom jo til spare drøssevis av verdifull tid på å sykle til jobb, i stedet  for å spasere. Ti over halv skolestart tredde jeg en litt for trang hjelm på hodet, kløp dobbelthaka i låsen på sykkelhjelmen, fyrte av et par gloser som ikke egner seg på blogg, og trasket ut til metallhaugen på to hjul.

 

Til tross for et par startvansker og noen feilspark med halvannen meter lange bein i løse lufta kom jeg meg omsider opp på sykkelen. For en kropp som ikke akkurat har blitt mykere med åra var det ikke lett å skulle slenge en tømmerstokk av et lår over ei sykkelramme ment for unge, spreke mannfolk på rundt to meter, men tålmodighet er en dyd, og et par tøyeøvelser senere kunne jeg endelig tre stjerten ned på et sånn avlangt og smalt sykkelsete ment for sykkelryttere med polstring fra nedre del av ryggen , rundt bekkenet og opp til navelen. Slike sykkelseter er ihverfall ikke laget for rause overgangsalder-rumper, for til tross for et uvisst antall kilo med naturlig polstring av cellulitter og et drøyt lag ostepopp-isolasjon gnagde setet inn i  rumpesprekken og opp i hemoroidene slik en bever gnager på gamle trestubber. For hver hump og hvert hull i gangveien skvatt det spinkle, harde setet lenger og lenger opp i «skroget», og det var bare buksa som hindret hele sykkelsetet fra å forsvinne opp i den litt slarkete, velbrukte glufsa.

Det hjalp heller ikke at pedalene hoppet ut av sporet hver gang kranken nådde en runde, og kjedet var så usmurt og rustent at pedalene bråstoppet på hvert femte tråkk, slik at jeg fikk venstre hofte ut av ledd, prolaps i kneskåla, pupp i øyet, og kjørte dobbelthaka med hjelmstropp ned i ringelokka på sykkelstyret, så det plinga og dinga så voldsomt at alle ungene i gata ropte og jublet fordi de trodde det var isbilen som kom!

 

( “Det er som å sykle!” sier folk, “Du glemmer det aldri!” Men folk tok feil. Folk tok veldig feil! )

Men den som gir seg er en dritt, og fast bestemt på at min tid som fotgjenger var over for denne vinteren tråkket jeg som en gal over fartsdumper og fortauskanter, mens svetten rant og hemoroidene svei. Jeg forbannet mekanikeren som hadde laget denne potensielle dødsfellen av en sykkel til kona si, men vel fremme på jobben kunne jeg likevel ganske så fornøyd med tiden jeg hadde spart, og forlate sykkelparkeringa mens jeg klappet meg selv på skulderen for å ha overlevd årets første sykkeltur.

Etter en passelig grei hjemtur på samme doning kunne jeg endelig slappe av, og etter å ha forlangt et par oppjusteringer som litt smøring og tilpassing av diverse løse muttere kunne jeg, til tross for et par småskader, si meg godt fornøyd med årets første sykkeltur. Faktisk var jeg såpass fornøyd med ny doning og egen innsats at jeg allerede på kvelden begynte å glede meg til ny sykkeltur dagen etter.

Men så er det en liten detalj da, som jeg på merkelig vis ser ut til å glemme fra år til år, og det er det forferdelige smertehelvetet som medfølger årets første sykkeltur. HVERT FORBANNA ÅR!!!

For man aner fred og ingen fare, kjenner seg våryr og lett til beins, gleder seg over hestehov og varme solstråler, trer hjelmen på hode uten å klype haka, klok av gårsdagens skade. Slenger benet elegant over sykkelen, tråkker i gang, setter seg ned på setet…og vil bare DØ!!!

For så støl blir man i bekkenet etter en årets første sykkeltur, at det dagen derpå kjennes ut som om hele høna revner i det skrotten treffer setet! Hvert tråkk er ren tortur, som om man har tredd en landmine opp i livmora, som detoneres og sprenger eggstokker og bekkenbein i filler. Sykkelsetet blir din verste fiende, og det hjelper ikke hvor forsiktig man prøver å sette seg ned, for om så setet er laget av dun fra flådde frittgående andunger skjærer det i underlivet som en rusten vedkløyver, og i de neste par dagene blir man gående som en breibeint cowboy, en nykalvet ku eller ei sur gammal jomfru med sansen for sprangridning.

 

( Når hele understellet kjennes ut som ei krigssone, da vet du at det er vår! )

 

Det høgger i høna når man nyser, og enhver form for aktivitet som innebærer å røre på bekkenet er så godt som utelukket. I flere dager etter den første sykkelturen hver år, blir man gående med sig i knærne og fall i understellet, som om man er i konstant aktiv fødsel, eller som om man bærer en uplugga granat fra andre verdenskrig over grensa til Tyskland, med glufsa.

Gubben humret i skjegget da jeg forsiktig satte meg foran i bilen for å reise på butikken senere den kvelden, for omtrent liggende, men stumpen så vidt plassert på kanten av forsetet, bannet jeg i smerte hver gang bånnpanna på kjerra traff asfalten. «Jaja!» flirte gubben. «Åssen skal du forklare detta brede ganglaget da, om du treffer kjentfolk ved ostedisken?»

«Får vel bare håpe at folk har vett på å ikke spørre da!» svarer jeg, og sklir sidelengs ut av bilen på parkeringa utenfor Kiwi, irritert fordi gubben blir stående å somle med ett eller annet ved bakluka på bilen. «Kom da din sinke!» roper jeg, akkurat i det gubben lattermildt runder hjørnet med hevet hode og fremskutt brystkasse.

«Fant en løsning på problemet jeg!» sier han. «Bare sånn om noen skulle lure på hvorfor du går som ei pensjonert pornostjerne med betennelse i spettakkelfjæra lissom! Jeg tar mer enn gjerne på meg skylda for det ganglaget der!», også peker han ned på varseltrekanten jeg klippet av sykkelen, og som nå henger i beltestroppen over snoppen.

 

( Når noen ser muligheten til å skryte på seg faretruende digert understell! )

Jeg hadde ledd, hadde det ikke vært for at latter fremkaller falske rier i sykkelsete-brokket i underlivet. Men det skal han ha, denne skrotnissen av en sykkelmekaniker, at uansett hvor mye man vrir og vender på det, eller hvordan han velger å «pynte på sannheten»,  så er det hans feil at denne høna har sykkelforbud, og er dønn ubrukelig ut uka!

 

Har du tatt årets første sykkeltur enda?

Vi blogges.