Ukas små øyeblikk, og helgens gleder.

Jeg bruker å være riktig så god på å finne de små øyeblikkene. Notere meg små gleder bak øret, og hente de frem på en regnværsdag. Det har blitt en vane. Likevel har denne uka vært preget av stress og litt indre uro, og fokuset har vært på alt annet enn å nyte de små øyeblikkene. Jeg vet jo at de har vært der, jeg har bare ikke stoppet opp lenge nok til å nye de. Stoppe opp og fylle lungene med luft, ta et bilde. Den “hemmelige vennen” på kontoret i regi av en kreativ avdelingsleder, har lagt igjen både kjærlighet på pinne og kald Pepsi Max på pulten min. DET var en glede. Den første hestehoven i grøfta. Traske hjem fra jobben i strålende solskinn, på veier som nettopp var feid, det var herlig. Kjøpte meg et par billige solbriller på Nille, bare fordi jeg hadde sola i øynene på veien hjem. Herlig. Følelsen av vår generelt, det har vært nydelig.

 

( Når feiebilen har fiksa veiene, du har solen i ryggen, og den første hestehoven titter opp i grøfta. Hverdagsglede. )

 

Men innimellom jobb og nattesøvn har uka vært pakket av alt mulig annet som får topplokket til å koke over. Gutter som frustrerte pugger til tentamen, og ikke har go`følelsen når de kommer hjem. Frykten deres for å ikke strekke til, ikke være gode nok for den ønskelige skoleplassen på videregående neste år. Lange samtaler, pugge sammen, lese sammen, overbevise de unge om at de er BRA NOK. Slikt krever sitt. Vi er snart over keika, noen uker til med jobbing sammen, og ting vil roe seg for en stund, men akkurat denne uka har skuldrene vært høye, og under”stellet” ømt, stølt og sårt etter vårens første sykkeltur. Kan leses HER. (Ingen ting gikk som planlagt, rett og slett.)

 

( Når underlivet kjennes ut som ei krigssone, da er det vår 😉 )

 

Men så kom fredagen. En skikkelig fin dag på jobb. Være tett på elevene, gjøre det jeg føler jeg kan aller best, og kjenne at man i hvert fall strekker til på noe. Se skolegården myldre av elever i røde og blå snekkerbukser, russen er helt klart vårens sikreste tegn. En god klem fra en kollega rett før skoleslutt, elever som vinker og roper god helg. Møte gubben som venter på parkeringsplassen, og sammen handle inn alt av mat og bakevarer til helgen, for endelig skulle poden som fylte 16 i forrige uke feires med familien. Resten av fredagen gikk som den alltid gjør før en familiebursdag, med til vasking og litt lett vask av måsahuset. Og gleden kom krypende, for det er på sånne dager jeg ser hvordan den lille familien min jobber sammen med den største selvfølge, selv om dagene har vært preget av stress. Kveldssola skinte inn gjennom kjøkkenvinduet. Jeg slang i hop den ene kaken etter den andre, og gutter og gubbe lurte til seg visper og sleiver, for å prøvesmake krem og kakerøre. Guttas stereo fra gutterommet hentes ned, og det spilles gamle slagere for full guffe, mens en vasker baket, en bretter klær, en svinger moppen over laminaten, og en tørker støv. Ingen ting blir gjort nøye, bare akkurat bra nok til å ta imot folk dagen etterpå, og når klokka blir to på lørdags formiddag, og måsahuset fylles opp av alle de jeg er aller mest glad i, da kjennes ikke uka riktig så tung ut likevel. For selv om vi er enebarn, både gubben og jeg, finnes det så mange fine mennesker som alltid stiller opp, og det er jeg så glad for. Mine tanter og onkler, kusiner, og guttas besteforeldre og oldemor. Måsahuset våkner til liv. Det er lekekasser på gulvet, og kaffe på kanna. Alle blir mette, noen litt for mette. Latteren sitter løst, verdensproblemer løses. Vesle tantejenta sjarmerer folket i senk, og de store tenåringsgutta mine smelter som varmt smør hver gang hun smiler, og lar seg gladelig snurres rundt lillefingeren av bollekinn og store blå øyne. Det koses og klemmes, og det gledes, og bursdagsgutten som endelig ble feiret er strålende fornøyd.

 

( Når du nettopp har fylt ett år, men likevel snurrer de største gutta rundt lillefingeren som en dreven prinsesse. Lykke! )

 

Og så kommer søndagen. Vi nyter å våkne til fuglekvitter og solstråler gjennom vinduet, blir liggende å snakke og alt og ingenting. Bare glemmer hverdagen litt, unngår å snakke om mandagen som er rett rundt hjørnet. Kjøleskapet er fult av restemat fra gårsdagens familieselskap, og det er vanskelig å velge knekkebrød til frokost når det er igjen over en halv marsipankake. Jeg som egentlig skulle slanke meg i hele dag, og på mandag og tirsdag, bare fordi jeg har sagt ja til å gå “modell” for Mona som driver butikk på senteret på onsdag, ryker på et brutalt stykke marsipankake. Gubben som har fyst på pizza hele uka foreslår en svensketur, siden den forrige ble avlyst på grunn av tælahiv og renneræv, og før gutteflokken i det hele tatt har våknet, er gubbe og jeg på kjærestetur over grensa i en rusten holk av en varebil.

 

( Kamuflerte et “lite” kakestykke under litt ruccola salat…da vet ikke hjernen at at jeg spiser kake, og teller ikke kalorier. Syltynn, helt plutselig, og klar for modelloppdrag til uka! )

 

Og midt i en by rett over landegrensa, som ser ut til å sove en søndags formiddag ,nyter vi solen og en pizza med ekstra ost, før vi går til innkjøp av nye joggesko, litt tøymykner og en pose med polkagriser.

Og nå sitter jeg her. Knotter på tastaturet, og tygger svenskegodis. To pusekatter ligger paddeflate på kjøkkengulvet, og nyter ei stripe med varmt solskinn.

 

( Når nabokatta er på frierføtter, og du bare vil gjøre deg litt ekstra flid med intimvasken før du smetter ut døra… #IkkeAkkuratSjenert )

 

Ute på terrassen sitter en liten gjeng tenåringer og gleder seg over sola, et glass brus, helgeroen og hverandre. I garasjen står måsagubben og minstepoden og mekker på crosseren som skal få mellomste poden gjennom årets første NM runde i etappe-enduro om to uker, og jeg kjenner at det er så mye å glede seg over. Masse, selv om jeg ikke var flink nok til å se det i uka som gikk.

 

( Når du endelig har vært på Harryhandel, og fått med deg det aller viktigste!!! )

 

Midt oppe i hverdagskaos og høye skuldre er det latter, liv og røre. Neste uke skal jeg være flinkere til å stoppe opp og se det, for det er det verdt! Helt klart.

Ønsker alle som titter innom en strålende uke. Måtte den fylles av sol, glede og mange små hverdagsøyeblikk.

 

 

 

17 kommentarer
    1. Ja, det gjelder å se etter 🙂 Og jeg blir flinkere og flinkere til det etter hvert som våren skrider fram 🙂 Ser etter litt hver dag faktisk …Og finner noe hver dag også..Om ikke annet så en IS i alle fall 😀 Ha en strålende uke Janne, her er det mye kos på gang i ukene framover 🙂

    2. Neste års påskeduk er ferdig, helt uten feil. Bursdagsfeiring lørdagen og smak av en liten flis av marsipankake. Penger igjen på skatten. Gledet gubben med konsertbilletter til Kari Bremnes. Han spanderer middag. Begge mine døtre i full eksamenstress. Låner ut mitt lyttende øre. Vet at det kommer til å gå bra.
      Snart på Harrytur senere i uka. Våren er kommet.
      Vakker uke til deg!

    3. Eva: Herlig. ror jammen meg vi har hatt en ganske lik uke, og gleder oss over til mye av det samme 🙂 En nydelig ny uke ønskes deg og dine.

    4. Skal dere til Rømskog på Enduro løp? 🏍 Og du…er den eneste blogg jeg leser…❤️😉 Kjenner meg litt for mye igjen i ditt liv..😂🤣🙈

    5. Jeg skal ikke dit…men gubben min skal være stevneleder eller noe sånt 🏍😂 Skal poden være med på Norseman i Ytre Enebakk da? Dit skal jeg….jeg vant å bake flere av kakene der i år også 😉 Ellers er det gratis å se på alle de gale i Enduro løypa der !

    6. Og nå kom gubben hjem…og han sier at han kjenner gubben din godt 😂🏍 Han heter Geir Øyen…! Da er det stor mulighet for at vi treffes om ikke så lenge 😍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg