jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Hver høst tenker vi det samme, gubben og jeg. Når crosser`ne parkeres, og hjelmene legges på hylla for en liten stund. Da snakker vi i timevis, dag etter dag, kveld etter kveld, og konkluderer med litt trist sinn at denne sesongen, det var nok den siste. Men så er det ikke lett da, ikke lett i det hele tatt, å måtte legge noe man ikke ønsker på hylla. Hadde det bare angått han, gubben og meg, hadde det ikke vært noe problem, men å ta den avgjørelsen på vegne av ungene, det er pokker ikke lett. Så bruker vi vinteren, alle de kaldeste snødagene, på å spinke og spare, vri på hver eneste krone, for å kanskje, bare kanskje, klare en sesong til. En sesong til med lange kjøreturer med en gammel sliten varebil og en henger på slep. En sesong til med tanken full av drivstoff, grusbaner så langt øyet kan se, timer og lange kvelder i garasjen for å skru og for å holde ved like. En sesong til uten råd til en skikkelig sommerferie eller fancy vintersko og nye ski. En sesong til uten å spise middag på en stilig restaurant. En sesong til med pølser på en kulegrill på et eller annet bortgjemt sted blant andre motorsportentusiaster. En sesong til med glade ungdommer, massevis av iherdig trening, mye familietid, bekymringer og idrettsglede.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Ekte idrettsglede, langt over “skyene” )

For i høst gjorde det ekstra vondt, tanken på å måtte fortelle ungene at det var på tide å legge opp. Spesielt da den mellomste poden avsluttet sesongen med seier i et stort løp på hjemmebane. Kan leses HER.  Så flink, så dyktig, endelig betaling for iherdig egeninnsats, og med så mye potensiale for å bli enda bedre. Men det koster. Det er ingen billig idrett gutta bedriver. Ikke bare er utstyret kostbart, men hver trening, hvert løp er et pengesluk. Vi kan absolutt ikke klage. Det var vi foreldre, eller egentlig bare gubben, som startet det hele, med innkjøp av motorsykkel lenge før de var ferdige med smokken og bleia. Gutta har det i blodet. Interessen for alt som durer og går, talent, ikke minst, og drømmen om å en gang bli skikkelig god.

( En ung mann, med et mål, og en drøm. )

Men i denne idretten når man sjelden toppen uten midlene vi mangler. For skal du bli best må du kjøre, og å kjøre koster penger. Vi, en familie på fem skal ha et liv utenom idretten også. Regninger skal betales, skole skal fullføres, garasjen står enda uten panel og takstein, 15 år etter byggestart. Alt vi har til overs går til idretten. Og forrige høst skulle være den siste, det kunne ikke gå lenger.

Vi er dårlige til å søke spons, synes det føles som tigging, som å stå med lua i hånda. Noen ganger har vi prøvd, men lokale bedrifter støtter allerede andre utøvere. Jeg er full av beundring for de som får det til, de som byr på seg selv, og klarer å hente inn slike ekstra midler. Vi har sendt brev til de alle større organisasjonene som støtter lag og foreninger, år etter år, uten hell. Statoil, som utad støtter “Morgendagens helter”, en bedrift som ironisk nok livnærer seg på drivstoff støtter ikke motorsport. Avslag på avslag gjør det vanskelig å ikke gi opp. Det spinkes og spares i stedet. Gutta klipper gresset for naboer, tar på seg små jobber for litt ekstra bensinpenger. Det er greit det og. Ungene har utvilsomt godt av å måtte jobbe for noe, se at ting ikke kommer av seg selv. Det er fin læring, rett og slett, Men det er også tidkrevende, og det brukes masse energi.

Jo, fjorårets sesong med den flotte avslutningen var så ut til å bli den siste.

Men så gikk vinteren. Syklene står i garasjen enda. Det ble kjørt noen få treninger, både for å holde syklene og kroppen varm. Og hva skjer da? Jo, idrettsgleden holdes varm den også. Den mellomste poden har knapt hatt en treningsfri dag i hele vinter. Egentrening på Avancia, styrke. Løpetrening hver eneste kveld, alt med et mål for øye. Drømmen om bare en sesong til. Bare en sesong til for å bevise hva han er god for. For det er helt klart den mellomste poden som satser mest, det er han som har de største ambisjonene, og det er intet annet enn rørende å se hvordan brødrene backer han opp! Ekte idrettsglede på andres vegne.

( Medaljens bakside… )

( Motocrosslivets bakside, for crossmammaer med ufrivillig hyppig vannlatning og slarkete blære. )

Fremdeles var ingen avgjørelse tatt. Dette var det året vi skulle legge opp. I går skulle vi bare, tradisjonen tro, kjøre en liten påsketrening på Magnor. Møte gamle og nye motocross entusiaster. Spise grillpølse fra kulegrillen, kjenne lukten av drivstoff, og høre brummingen fra små og store sykkelmotorer.

Og i strålende solskinn på en plass midt i ingenmannsland et sted nær svenskegrensa stod vi der, gubben og jeg, og tenkte “hvordan i all verden skal vi kunne nekte gutta dette?” For ute på banen kjørte gutta som knapt har sittet på en sykkel siden i høst, som om de aldri skulle har gjort noe annet. Vinterens egentrening har gitt resultater. De er utholdende, teknisk gode, og de kjører med en sånn iver og glede at alle tanker om  ta dette fra dem blir gjort til skamme. Om få uker skal den mellomste poden kjøre sin første NM runde i år i etappe enduro. Hans drøm, som han har jobbet for det siste halve året, og hvordan kan vi ta fra han det?

( Så møkka spruter! )

For gutta her hjemme krever aldri noe. Aldri!  De går mer enn gjerne i arvede klær, ferie for dem er et sykkelsete i et avsidesliggende grustak, og en varm pølse rett fra en gammel kulegrill er alt de trenger for å virkelig være lykkelige. Virkelig lykkelige. Og lykkelige barn betyr glade foreldre. Enkelt og greit. At det fremdeles ikke er takstein på garasjen betyr ingen ting. Ei heller at den gamle varebilen er rusten. De ønsker bare en ting. At vi sammen gleder oss over idretten, og deler hverandres drømmer. Det være seg drømmen om bare en eneste skikkelig god rundetid i enduroløypa på Magnor, komme over det store platåhoppet i Eksismoa, eller å bli Norgesmester på Rømskog i slutten av April.

Hvem vet, om noen år tar det sikkert slutt, men i gårdsdagens solskinn og motorbrus ble vi enige om “bare en sesong til”. En sesong til med rusten varebil og tre gutter klemt sammen i baksetet. En sesong til med stinkende utedoer og grus mellom tenna.  Vi skal spinke og spare, snu på hver krone. Vi har klart det før, og vil skal klare det igjen. Med nyinnkjøpte brukte crosstøvler, med en liten sparebøsse full av oppsparte feriepenger, og med litt tippemidler fra familie og venner som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med sin grasrotandel tar vi fatt på en ny sesong, forhåpentligvis den beste så langt. For midt oppe i alle bekymringene finnes det noe som veier tyngre, noe som betyr enda mer enn fin sommerferie og fancy merkeklær. Der finnes veien mot drømmen, og ekte idrettsglede, og dette skal vi få til!

( Mamma og Martin. Sammen om drømmen, i en sesong til. )

“Skal du blogge i dag eller?”

Den eldste poden spurte i en litt sarkastisk undertone, som svar til mitt spørsmål “Skal du bare ligge der i hele kveld eller?”  Også lo vi litt begge to, vel vitende om at det fantes absolutt ikke noe å blogge om, for vi hadde ikke gjort en “damn shit”! (Pardon my French lissom!)

“Næææh.” svarte jeg. “Finnes vel lite å blogge om i dag vel!“, sa jeg og strakte meg etter den siste ruta med en litt småsvett melkesjokolade, la den på tunga og lot den smelte uten å tygge, bare for at den skulle vare enda litt lenger. Vi lo litt begge to, veltet oss rundt på hver vår sofa i en sånn påskeferie-rus, og kniste litt av hvor late det det egentlig går an å bli.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Når man bare kan ligge på sofaen og gjøre ikkeno! )

Men så begynte vi å tenke litt da, poden og jeg, snakke litt om hvor mye vi egentlig hadde fått gjort i løpet av dagen. Ting vi ikke alltid tar oss tid til, ting vi ikke alltid har tid til når jobb og skole opptar dagen. Ting vi gjør som vanligvis føles litt som “ekstra”, men som på fridager bare er syssel og gøy, uten at det “opptar tiden” vår på noen måte. Ting vi gjør fordi vi vil, også går timene uten av vi merker det, og fordi dagen er en time lengre, og kvelden enda en time lysere kjennes det ikke ut som om alt vi har gjort er annet en daffing og latmannsliv, når sannheten er at vi faktisk har fått gjort en hel del likevel. En god del med herlig ikkeno.

Å sove til klokken ti, og å våkne til solskinn. Det er ren luksus, selv om temperaturen ikke akkurat står i stil med solskinnet. Å kunne pakke seg inn i ei varm jakke, sette seg ned i solveggen i hjørnet ved garasjen, drikke en kopp varm kaffe og myse mot sola bak hjerteformede solbriller (fant ikke de andre), det er en fin måte å bedrive ingenting på.

Høre måsagubben skru på en gammel moped i den lille verksted-delen av skuret, mens minstepoden står i sitt lille snekkerhjørne av garasjen og snekrer en liten bokhylle til rommet sitt, og dreier et skaft til en ostehøvel av en gammel tørr vedkubbe. Fine lyder som vitner om ting vi vil men ikke må, ferielyder. Bli godtesyk og kakefysen midt på formiddagen, enda man nettopp har spist frokost, og snoke i skapene. Bli lykkelig når man finner både fløte og en pose med slike “muffins på 1-2-3 fra Toro, og mekke sammen ei ostekake av det man har i kjøkkenskapene, bare fordi.

( Å henge litt i sitt eget hjørne av garasjen, og gjøre ikkeno. )

Nyte enda noen minutter i solveggen, smøre knekkebrød med brunost til gutta i garasjen, og spise litt sammen i sola. Rote litt i plankehaugen, og bli skikkelig inspirert av “søppelet” bak uthuset. Pusse litt, male litt, snekre litt. Pynte ostekaka mens malingen tørker, snekre ferdig mens kaka avkjøles. Multitaske som en proff husmor, synge høyt til spillelista på Spoitify, og danse som Tina Turner over parketten.

( Når du kan slenge sammen ei kake av nesten ikkeno. )

Slippe inn vårglade katter gjennom stuevinduet gang på gang på gang, bare for å se de løpe rett ut i gangen og ut inngangsdøra som står åpen for første gang i år. Kjenne at det er så kaldt på gulvene at tærne blir stive selv i de tykkeste ullsokkene, men at det likevel lukter herlig av frisk og vårlig gjennomtrekk i det lille røde huset.

( Sliten, av å løpe ut og inn og gjøre ikkeno. )

Være lykkelig over at du nettopp har brettet sammen det fjellet av en haug med rene klær på badet da minsten kommer løpende inn døra og roper “Mormor og morfar har kommet!” Kjenne at man er oppriktig glade for å se de igjen, at det er altfor lenge siden sist, enda de bare bor en halv time unna. Kunne overlate vaffelsteking til den eldste poden mens man drikker kaffe og snakker med en bonusmamma som har tid til å lytte ute på trappa, mens gutta nærmest kaster seg over en morfar som ivrig spiller gitar og forteller gamle skrøner i sofakroken inne. Mimre sammen om “gamle dager”, og le så magen gjør vondt av gamle historier, både de sanne og usanne, og kjenne at man er skikkelig glad, på en helt vanlig torsdag.

Spise middag sent på kvelden. Taco klokken 19.30, med hele flokken samlet rundt bordet. Sette en brøddeig til heving i kjøleskapet over natten, slik at man kan nyte nystekt brød til frokost dagen etter. En frokost som mest sannsynlig ikke vil starte før rett etter lunsjtider, men det gjør jo ikke et døyt, for vi må ingen ting.

( Lage et par skilt av omtrent ikkeno. )

Ligge på sofaen i kveldinga og se at utenfor stuevinduet tar månen over for sola. Kikke bort på den eldste poden og spørre “Skal du bare ligge der resten av kvelden eller?”, mens han kniser og litt sarkastisk spør tilbake, “Skal du blogge i dag eller?”.

Også lo vi, for som jeg sa, vi hadde jo ikke gjort noen ting. “Ikkeno”.

( Fiks ferdig ostekake av nesten ikkeno. )

Sånn var det i går, og sånn blir det i dag. Enda en feriedag med herlig latmannsliv. Vi skal ingenting. Gubben er i garasjen igjen, fikser noen dempere på en gammel moped som snart må være kjørbar. Minsten snekrer et gitarstativ. Den mellomste skal treffe en kompis, kanskje grille litt bak i skogen. Størsten spiller gitar. Jeg har en bolledeig til heving på benken, en halvspist ostekake i kjøleskapet, og et brød i ovnen. Ute skinner sola, og det er duket for en kaffekopp i solveggen. Snart blir det frokost, selv om det egentlig er lunsjtider. Nok en kjedelig, herlig dag med absolutt ikkeno! Ingen ting å blogge om. Det gledes.

( Kake til frokost, det gjør ikkeno! )

Fortsatt god påske.

Bare for å ha det på det rene, jeg nekter ALL form for skyld!!!

Det starta da jeg gikk på do i fire tiden i natt. Det er en plage egentlig, hvordan jeg hver eneste natt våkner av at jeg må på do. Som om blæra, til tross for minimalt med kaffe og Pepsi Max etter kl 17.00 hver kveld likevel suger til seg mer væske enn Titanic, blåser seg opp til en stappfull og sprekkeferdig vannballong, som et eller annet sted mellom to og fire på natten må tømmes for å unngå katastrofe. I natt kunne jeg faktisk ha knepet meg i søvne frem til klokken syv, hadde det ikke vært for at jeg våknet da gubben “listet” seg ut av senga i samme ærend lenge før klokka ringte. Når en mann på den størrelsen “lister” seg gjør han det ikke særlig stille. Det knaker i kroppen når han ruller seg mot venstre og ut av senga, slik det knaker i et 40 meter høyt grantre i det det gir etter for motorsagen, knekker på midten og deiser i bakken. Ute i stua kyler han ei lilletå inn i tv-benken og bryter ut i et ikke akkurat rolig “SATANS HELVETTE!!”, før han går på do, gjør det han skal, og tusler tilbake til sengen for et par timer mer hvile.

I halvsøvne, og med ei blære som er sporadisk lekk etter tre tette fødsler med påfølgende knipevegring tusler jeg også på badet, tømmer kroppen, og kryper tilbake opp i senga. I det jeg legger hodet på puta kan jeg så vidt høre gubben knise, før jeg skvetter himmelhøyt at et høylytt “Gakk-gakk!!!”. Under puta har gubben lagt en sånn gummiand fra Biltema, ment som hundeleke for hunde-eire med nerver av stål og høreapperat, i sin tid innkjøpt for å skremme en kollega med fugleskrekk og nedsatt hørsel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Når denne får deg til å skvette…i dobbelt forstand! Det var da som f.. )

Gubben ler hysterisk på sin side av senga mens jeg prøver å gjenvinne normal hjerterytme, før jeg kitter til gubben med ei gummiand, snur meg mot høyre og prøver å sove. Nytter ikke. Oppspilt, sur, og veldig oppmerksom på den våte flekken på lakenet etter skvettinga (i dobbelt forstand) ligger jeg bare å venter på at dagen skal starte. Natta er uansett ødelagt.

Da gubben omsider reiser på jobb, etter ytterligere to timer med provoserende dyp søvn med tilhørende snorking, står jeg opp og setter på ei klesvask. Kan jo like gjerne vaske sengetøyet lissom. Jeg kjenner at det allerede er i ferd med å bli en sånn dag. En sånn dag hvor jeg lar meg provosere av alt og alle.

( Og katta bare…”Få deg et liv a, kjerring!” )

Dr. Phil på tv er et kommersielt kjøtthue, katta som klorer på spisestuestolen får en sammenrullet sokk kasta etter seg og legger seg deretter provoserende på spisestuebordet med et sånn blikk som kunne drepe, og jeg forbanner de tre gutta som fremdeles sover for at de ikke satte inn glassene sine i oppvaskmaskinen før de la seg i går. Jeg er i ferd med å bli ei sånn skikkelig overgangsalder-purke, med en skikkelig dårlig dag. I det jeg slipper ut kattene ser jeg gjennom vinduet at postmannen står ved postkassene, og har ei pakke under armen. Plutselig endrer humøret seg noe, for nå er det ganske lenge siden jeg bestilte sånne flate ballerinasko fra Kina, og jeg har gledet meg skikkelig til de kommer. Var så heldig å finne en sånn nettside som solgte sko i store størrelser. Bestilte til og med en størrelse større enn jeg vanligvis bruker for å være på den sikre siden, etter diverse anbefalinger fra tidligere kunder på nettsiden. Ivrig og forventningsfull løper jeg over Kompveien i bare pysjen, og tømmer postkassa for pakker fra Kina. YES!!! Kommer til å bli en bra dag likevel!

Men neida!!! For i tillegg til en sånn konstant slapp og lekk blære med knipevegring er jeg også født med unormalt svære føtter. På kjøkkengulvet prøver jeg desperat å tre et sett gedigne, overdimensjonerte fleskeføtter med ufrivillig hårvekst på tre av tærne inn et par plastikksko fra Kina i størrelse 43 (!!!!), men det er jo som å presse en elefant ut av en menneskevagina! DET GÅR IKKE!!! For trangt!!!!

( Kinasko og fleskeføtter. Hater livet! )

Og overivrig som jeg var da jeg trodde jeg skulle gå sommeren i møte med små nette jentesko slik som andre normale kvinnfolk, bestilte jeg like gjerne et par i hver farge som finnes, og nå sitter jeg her med seks par sko jeg ikke får brukt, og to svære fleskeføtter som ikke duger til annet enn å dra denne feite kroppen ut på kjøkkenet for å diske opp en real bøtte trøstemat!

Så da gjorde jeg det eneste kunne komme på, det jeg alltid gjør når livet suger og jeg deler seng med ei høylytt gummiand, jeg lager noe digg!

Og noe digg ble det, for i et hav av kremfløte og sjokolade pisket jeg vispene til det nesten stod blårøyk opp fra miksmasteren, og laget noen dessertglass med sjokoladelassagne, kamuflert som fruktsalat under et dryss av granateple og ei lita mangorose. Blir jo ikke tjukk av salat!!! Og siden det eneste som får meg i bedre humør enn sjokolade er et ryddig kjøkken, svingte jeg meg like gjerne rundt med vaskekluten, og gnukket og gnidde både benker og skap mens  oppvaskmaskinen jobbet selvstendig på de ene siden av kjøkkenet, og kjøleskapet go`gjorde desserten på den andre. Og mens jeg plystret til radioen, tenkte jeg at siden jeg likevel koste meg på kjøkkenet, fant jeg ut at jeg skulle teste den ostekaka jeg har gått og tenkt på de siste ukene. Kjekt å ha noe digg i fryser`n til påske lissom.

( Sjokolade-lassagne. Fruktsalat. )

Jeg hadde akkurat stekt ferdig bunnen da jeg skulle piske sammen kremfløte og ost, men fant ikke miksmasteren noe sted! Leita og leita, ble surere og surere, og ikke så rent lite fortvila, for jeg hadde jo nettopp brukt den til sjokoladelassagnen. En stund tvilte jeg sterkt på min egen mentale helse da jeg for n`te gang raserte meg igjennom skuffer og skap, og oppgitt og helt ufortjent “kjefta” på minsten som nettopp hadde våkna, fordi han gikk i veien for den desperate leteaksjonen min.

Det gikk ei kule varmt da jeg tuppet til seks par miniatyrsko fra Kina mens jeg i drittsinne raste bort mot oppvaskmaskinen for å slå av det irriterende “Jeg er ferdig” pipet disse moderne dingsene har, og i det jeg reiv opp døra på maskinen kunne jeg bare kapitulere. For der, blant glass og bestikk så nyvasket og rent at det fortsatt dampet varmt fra små perler av vanndråper lå en gullende ren og nyvasket miksmaster også!

Det var da som f…

( Når du er litt for god på å rydde lissom… )

Nå er det vel ingen hemmelighet at slike elektriske små saker verken tåler spesielt mye vann eller såpe, så å fortelle dere at den ikke lenger virker er vel heller unødvendig. Det blir ingen ostekake i påsken så sant jeg ikke setter enten gubben med gummianda, eller kineseren som tror at en kinesisk skostørrelse 43 er det sammen som en norsk 38, til å piske hele kakeskiten for hånd!

Enkel forskning viser at overkokte damehjerner ikke fungerer optimalt. Jeg fraskriver meg all skyld, og henter meg et lite dessertglass med sjokoladelassagne fruktsalat, og trøstespiser. Klokka er tross alt bare drøyt 13.30, og det finnes enda mange potensielle møkkatimer igjen av dagen. Best å være rustet!

( Chiller ned med litt fruktsalat. )

Vi blogges!

Jeg skulle bare rusle en tur bak uthuset, og samle litt ved til peisen. Skulle bare fyre opp litt, få varmen i huset. Men bak skuret stod den ene av i alt to gamle sengebunner, som vi for mange år siden fikk av morfar, da han bygget om morfarhuset. Sengebunnene var for korte til at vi fikk bruk for dem, kun 180 cm lange. Folk var tydeligvis stuttere før om åra, for disse sengebunnene har tilhørt dobbeltsenga på gjesterommet til mormor og morfar, og har stått der så lenge jeg kan huske.

Jeg satte fra meg vedsekken. Skulle bare ta en nærmere titt på denne sengebunnen, for den hadde liksom fått en slik sliten og værbitt patina de årene den har stått der ute bak uthuset. Fin altså…jeg har jo som tidligere nevnt en litt sånn småsjuk fetisj for gammel plank. Klarer liksom ikke kaste det, eller brenne det. MÅ bare spare på det, kan jo sikkert brukes til noe!

( En gammel sengebunn, full av uante muligheter. )

Jeg skulle bare bære sengebunnen foran huset, slik at jeg kunne se litt nøyere på den. Var litt mørkt bak uthuset, og det er lettere å ta slik plank i nærmere ettersyn i sollyset. Glemte å stoppe på gårdsplassen, og bar plutselig hele greia inn i gangen. Skulle bare la den stå der litt slik at jeg kunne fundere på hva den kunne brukes til, men så tenkte jeg at hvis gubben kom hjem og så at jeg hadde dratt inn igjen “den driten” som han svetta og peste som russisk kulestøter for å få ut, så hadde han på reint trass dratt inn igjen den girkasselysestaken han lagde, som jeg svetta og peste for å kaste på hengeren…

Så kom jeg på at jeg hadde kjøpt noen nye rammer til et par gamle bilder som enda ikke var hengt opp, og at jeg lenge har tenkt at jeg ikke er helt fornøyd med den bildeveggen jeg har laget over sofaen. Den er helt grei liksom, men kanskje litt for symmetrisk og kjedelig. Så da fant jeg ut at jeg like gjerne bare skulle bruke den gamle sengebunnen som ei slags bildetavle. Bruke den som bakgrunn for favorittbildene. Lage litt kaos med orden, og orden med kaos.

( Nye rammer på gamle bilder og en tom flaske Pepsi Max… velkommen til måsahuset! )

Skulle bare legge ut bildene på plankene mens de enda lå på gulvet, for å se hvordan det skulle bli, og så smelle hele plankehaugen opp på veggen. Lett som en lek, ferdig på null komma nix. Hang greia på veggen, men skulle bare omrokkere litt på bildene, så det tok bittelitt lenger tid enn planlagt.

( Når du liksom plutselig blir helt Egon. “Jeg har en plan!” )

Skulle bare ha med et par bilder mer enn jeg hadde tenkt, så da var det ikke lenger plass til lampene. Skulle bare skru ned de, men spå mista jeg den ene skruen bak sofaen.

Skulle bare dra frem sofaen litt for å finne den skrua, men så var det så himla mye støv bak der. Ikke litt heller. Vi snakker en liten støvplantasje lissom, der skitten grodde fritt, nok til å ta livet av samtlige astmatikere i hele bygda. Skulle bare støvsuge litt når sofaen likevel var dratt ut, og siden jeg først var i gang kunne jeg like gjerne støvsuge litt under sofaputene og. Fikk rensa sofaen for sånn ca en halv kilo gammel ostepop, fant fire kulepenner, og ble 12 kr i kronestykker rikere. Skulle bare skyve sofaen tilbake mot veggen og riste litt i putene da jeg fant ut at jeg plutsellig synes sofaen ble litt mørk, og at det kanskje hadde vært greit å bytte trekk nå som det er vår, og jeg likevel var i siget. Skulle bare tre de beige trekkene utenpå de grå, men de hadde jeg vist “glemt” å vaske sist jeg bytta, så de måtte en tur i vaskemaskinen, og en snartur innom tørketrommelen først.

( Når du egentlig skulle bare… )

Skulle bare bytte sofatrekket, men tenkte likevel at kroken kanskje ble litt mørk uten de lampene jeg tok ned tidligere, så da skrudde jeg ned de små lampene i spisestua, og skrudde de opp på veggen over sofaen i stedet.

Skulle bare ta en liten pust i bakken med de nye trekkene tørket, men feis av på sofaen med en pusekatt i fanget, og våknet en time senere av at jeg siklet på ei pyntepute og av at det plinget i tørketrommelen. Skulle bare sette på det nye trekket, men måtte jage den mellomste poden som hadde gått i påskeferiedvale på den ene treseteren, og bestikke han med en omelett for å reise seg.

(Og poden bare: “Joa, kan fløtte meg jeg, hvis du fikser mat til meg!” Pokker så god på å snurra mora si rundt lillefinger`n! )

Skulle bare slenge sammen noe raskt å spise på kjøkkenet, men tømte oppvaskmaskinen og satte på en ny vask samtidig, før jeg fant frem for til kattene.

Nå sitter jeg her og furter i en nyvasket sofa, under en ny bildevegg, i ei nyvaska stue, for jeg hadde gjort klar en hel forsvarstale slik at gubben ikke skulle fnyse på nesa av plankehaugen han egentlig har kasta, som jeg har dratt med inn igjen, men gubben så det ikke engang!

Ikke bildeveggen, ikke sofaen som har skiftet farge, ikke lampene som har bytta plass. IKKENO!

( Når du har vært skikkelig husmor, men gubben ikke merker noen ting. )

Og jeg fryser, for det er jo ikke fyr i peisen.

Jeg skulle bare hente ved, men det glemte jeg jo!

Men stua er ihvertfall ren da!

Når katta furter fordi det ikke er flere hybelkaniner under sofaen å jage…

Bilde og omtale av poden er godkjent av poden selv.

Noen ganger kaster livet en skikkelig skruball, når du minst venter det. Det er så rart det der, for du kan se at den kommer, er forberedt, og ser hvor den kommer fra. Så stiller man seg opp, klar til å ta imot, klar for å  fange den skruballen med begge nevene. Men det er nå slik med skruballer, at uansett hvor forberedt man er, så sneier de hånden din i det du skal fange den, skifter retning, og flyr til siden. Så ender man opp med å leite litt i grøfta i stedet, famle litt i mørket før man endelig finner ballen.

Det har vært en litt sånn uke. En skruball vi så komme men ikke hel klarte å fange. Og selv om den er funnet så blir man jo litt tappet for energi, når man må sortere tanker, og gi plass til litt mer en man hadde tenkt i utgangspunktet. Og det er nettopp i slike situasjoner jeg stopper opp litt, eller vi stopper opp litt, og tenker over hvor mye vi har å være glad for. For når en av oss er litt ekstra sliten, da er gleden i å være to enda større, og det er vi takknemlige for.

Ikke bare det at vi kan snakke i timevis uten å gå tom for samtaleemner, eller at vi kan le til tårene triller av helt ubetydelige og ganske dumme ting, men at det kjennes like fint å bare sitte i samme rom, uten å si så mye som et ord, og enda vite at ting er bra. Sitte i samme sofa, lene hodet bakover, lukke øynene, og bare være stille sammen. Da kjenner man hvor godt livet er, skruballer eller ei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

(Å være to, det er fint det. )

Denne uka har vi vært ekstra flinke til å lete etter de små øyeblikkene, fordi vi har hatt behov for å se de, og jeg sitter her med en kopp te og et halvspist knekkebrød (og noen skikkelig kule sukkertøy jeg har fått av ei venninne ) og prøver å tenke tilbake på noen av de små øyeblikkene, så jeg kan dele de med dere.

( Søndagsfrokost. Varm te, og kule sukkertøy fra butikken til Mona. Hverdagslykke. )

En ettermiddag denne uka stilte jeg morfarklokken vi har stående i stua. Denne klokken betyr så mye for meg, for hele flokken i måsahuset egentlig. Det er morfar som har laget den, og da mormor døde for noen år siden var jeg så heldig å arve den. Ubetydelig sak for alle andre, bare et vanlig møbel, men veldig meningsfull for meg. Vi har den bare til pynt, og har aldri dratt den opp, for dette er en sånn klokke som dinger høyt og uhemmet hver time, og fordi måsahuset er så lite at gubben og jeg sover bare en tynn plankevegg unna klokka, vil vi ikke risikere å våkne av et kjempe ding hver time hele natten. Men en ettermiddag denne uka trakk jeg den opp. Helt alene i huset satt jeg i sofaen og tittet på klokka, ventet spent på at viserene skulle slå over på en hel time. Så kom “dinget”, og plutselig var jeg liksom tilbake i morfarhuset. Det var som om jeg kunne kjenne lukten av kaffe, kamferdrops, leggevann til kjøpekrøller, og rullings. Som om jeg kunne høre gamle danske viser på radioen på kjøkkenet, og latteren til morfar. Så rart hvordan kun en lyd kan sende deg flere år tilbake i tid, og fremkalle minner som perler på ei snor. Rart, men kjempefint. Et av ukas fine øyeblikk, helt klart.

( Ikke bare et fantastisk stykke håndverk, men gode minner. Mange gode minner. )

Gleden av å tusle til jobben i tøysko. Nå har det vært dårlig med vinterstøvler på denne frua de siste årene, og tynne sko har fått kjørt seg i et og annet snøbelagt fortau, men derfor var et ekstra godt å tusle til jobb i slutten av uka, på bar asfalt. Et sikkert vårtegn, selv om brøytekantene fremdeles er høye. Jeg er skikkelig klar for våren nå kjenner jeg, selv om jeg har klart å virkelig nyte vinteren dette året. Sol, varme og hestehov skal bli skikkelig fint!

Alle de gavmilde menneskene menneskene som finnes der ute. Ikke bare de jeg kjenner, men helt ukjente mennesker også! I postkassen tidlig i denne uka lå det en pakke adressert  til meg. Et langt og koselig brev, og herlige velværprodukter. Jeg lo rått da jeg jeg leste etiketten på den ene tuben, for her er den en som har fått med seg den bittelille brunkrem-ulykken jeg hadde for et par uker siden, og nå raust har spandert på meg en tube som lover gyllen glød uten ettersmak av Donald Trump! Tusen takk Gro Anita! Ikke bare lukter den godt, men jeg har testa den et par dager, og er ikke lenger like vinterhvit som den gamle hekleduken til oldemor. Dette lover bra!!! Regner med å være brun og blid før jeg vet ordet av det!

( Nå skal det tænnes…brun og digg på rekordtid. Her lukter det ny selfie lang vei! )

Den morgenen vi hadde så god tid, både minsten og jeg, at vi kunne ta følge til skolen. Side om side på skoleveien, sluntre avgårde med all verdens tid. Gå igjennom glosene og et par matteregler før prøvene han skulle ha den dagen, skli litt på isbelagte vanndammer, bestemme hva vi skulle lage til middag. Bare snakke hele veien til skolen. Det var skikkelig fint. Hverdagslykke, rett og slett.

( Når minsten er blitt større enn deg, og du har fått kvise midt på nesetippen, men livet er ok likevel. )

Pusekatten som hopper opp i vinduet i yttergangen hver gang vi låser døra for å dra på jobb og skole, og som alltid sitter der og venter på oss når vi kommer hjem. Som om hun har en slags innebygget klokke, eller en sjette sans som gjør at hun vet når vi kommer hjem. Det er fint det. Jeg kjenner jo at jeg smiler, helt ubevist, hver gang jeg ser henne titte frem fra bak gardinene. Om det ikke er sånn at hun rett og slett sitter pal hele dagen og venter da…da er det jo egentlig bare trist… Tviler på det altså, for i løpet av en dag rives ting på magisk vis ned fra hyller og benker, og garn-nøster lever sitt eget liv rundt omkring på gulvet…vil jo tro katta bidrar litt der også. Uansett, fint med slike ting små og lodne ting som får frem smilet.

( “De garn-nøstene og den knuste kaffekoppen? Næh, det har jeg ikke hørt om. Har bare sitti her i syv timer og venta på dere jeg” … )

Lørdagen skulle egentlig tilbringes i Oslo, for måsagubben og jeg. En liten legetime og MR, etterfulgt av en ettermiddag i byen. Helt uten planer, annet enn litt rusling i gatene og en matbit på en litt bortgjemt pizzasjappe. Skruballen som ble nevnt tidligere gjorde at vi utsatte turen, og lørdagen ble tilbragt hjemme i stedet. Det var fint det og. Hele familien samlet under samme tak, hjemmelaget pizza, ungdommer på besøk, gitarspill og sang på rommene, og kald Pepsi Max og Rambo på tv`n for oss “gamle”. Oslo går ingen steder, det tar vi igjen senere. Det var godt å bare lade batteriene hjemme.

Mer kan nevnes.  Å oppdage en ny godisfavoritt. Å finne ut at  “påskeharen” har vært i Sverige, funnet sjokolade med polkagris, og levert det i postkassen. En tur på den nyåpnede Plantasjen med naboen. Male et skilt, grille pinnebrød på bålpanna i hagen, følelsen av å komme inn døra fredag ettermiddag og vite at det er påskeferie! Øyeblikkene er mange, og jeg kunne skrevet så mye mer, men sola skinner, gubben tusler rundt på gårdsplassen og prøver å gi førstehjelp til ei gammal girkasse, og jeg vil ut i finværet og gjøre om en sengebunn til ei diger bilderamme.

( Når påskeharen har vært på Harry.handel og funnet en sjelden kulinarisk god-bit! Oh lord, sier jeg bare! Blir ikke syltynn denne påsken heller! )

Jeg håper dagen din er fin, at du har funnet mange små gleder i uka som gikk, og at du ikke måtte ta imot altfor mange skruballer. En riktig fin påskeuke ønskes deg og dine.

Det har tatt meg mange dager å starte på dette innlegget. Uker faktisk. Starter. Sletter. Starter på nytt. Lagrer. Sletter igjen. «Kjør på», sier gubben. Din blogg, du bestemmer. Men jeg er pysete. Skikkelig pysete. Redd, rett og slett.

For å skrive små innlegg og historier om daglige ting som angår meg, det er ganske ufarlig. Liker ikke folk det jeg lager, det jeg baker, tegningene mine, eller bildene jeg tar, så betyr det ingenting.

Jeg skriver jo i all hovedsak for meg selv, og for mine. Dette skulle være vår side. I dag er jeg et par måneder eldre enn min mamma var den dagen hun døde. Jeg har så mange gode minner, et fotoalbum med fine bilder, likevel er det så mye jeg gjerne skulle spurt henne om. Ting som har gått i glemmeboka. Hverdagshendelser, rett og slett, som jeg skulle ønske jeg husket. Gjennom den halvannet år lange sykdomsperioden skrev hun en dagbok. Mye var relatert til sykdommen og behandlingen, men innimellom står det skrevet om små hverdagslige hendelser. Turene ned til Bingsfoss stranden for å kjenne vårsola i ansiktet og det kalde vannet fra Glomma på tærne. Det står om de gode kakene til bestemor, besøket fra tantebarnet, latteren fra syklubbmøtene, og det står nedskrevet en og annen beskjed til meg og pappa, skrevet med ærlig og ekte kjærlighet. Jeg gleder meg over disse små hverdagsminnene, men skulle så inderlig ønske jeg hadde enda flere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Tenk at en liten setning i en gammel dagbok kan bety så mye. )

Da jeg fylte 40 startet jeg blogg. Min lille dagbok på nettet, med et eneste formål. Dele de små hverdagshistoriene, både de glade og humoristiske, og de litt vanskeligere. Noe å se tilbake på om noen år, for meg og for mine. Jeg kunne selvsagt ha skrevet på papir. En bok som i likhet med mamma sin kunne gå i arv, bare for våre øyne. Så hvorfor dette behovet for å dele?

Hvorfor blogge, slik at vår historie blir synlig for alle? Eksponeringsbehov? Ja, kanskje litt, for det er overraskende artig å nå ut til mange av de som innimellom finner veien til nettopp denne bloggen. Ekstra fint når folk finner inspirasjon til små hobbyprosjekter, kaker, eller rett og slett kjenner seg igjen i de helt vanlige familiære tingene. Det er fint å få tilbakemeldinger, innspill, og noen ganger gode og velmenende råd.

Det gir meg glede, og lyst til å skrive mer. For det å skrive, det å skape noe, tegne litt, det er for meg en ren terapi i en ellers vanlig hverdag. Det kjennes godt å kunne koble litt ut innimellom jobb, foreldremøter, kjedelige hverdagsmiddager, regninger og regnevær. Bloggen er mitt lille fristed, et husmor-spa for en til tider litt sliten hjerne på nippet av overgangsalder og diverse hormonlekkasjer. Den gir meg mulighet til å reflektere over hendelser, og ting som kjennes sårt, når jeg skriver om det. Jeg blir flinkere til å finne gleder i de små tingene, rett og slett fordi jeg dokumenterer dem i form av et bilde, eller med noen korte setninger. Jeg elsker det, rett og slett. Hadde det gitt meg en tilsvarende glede å notere det ned med pen og papir? Ja. Ganske sikkert. Likevel deler jeg på nett, og føler at det gir meg enda mer. Mitt valg, og det står jeg for. (Ihvertfall enn så lenge.)

( Blogg. Bare for gøy, eller en egotripp og et enormt eksponeringsbehov? Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )

Men så kommer vi til det som er vanskelig. Til det som med rette til daglig diskuteres i flere instanser, flere forum, ja til og med i politikken. Eksponering av barn.

Blogg har blitt en stor bransje, og mer enn en blogger tjener store summer på å dele livene sine på nett. Vi overøses daglig av historier og bilder, om livene til barn vi ikke kjenner. Eksponering av barns privatliv slik at mor eller far kan tjene til livets opphold, og i likhet med mange andre der ute er jeg til tider sjokkert over hvordan enkelte så tilsynelatende helt ukritisk bruker barna som statister i eget liv, mot en månedlig utbetaling, eller en saftig sponsorkontrakt.

Selv sitter jeg her og tenker slikt som at «De om det!», og «Det angår jo ikke meg, jeg er ikke sånn»! Mine barn kunne jeg aldri kledd opp i sponsede klær og tatt bilder av i solnedgangen, ikke om jeg hadde betalt dem engang, eller tvunget de med jernhånd. De er for gamle, har altfor sterke egne meninger. Nei, jeg er ikke sånn, dette gjelder ikke meg! Helt til den dagen det tikker inn en melding under et av mine egne blogginnlegg, ( Kan leses HER ) om at jeg gjør akkurat det samme. Ingen direkte ufin melding fra et tilfeldig nett troll hvis utdanning kommer fra «Livets harde skole», eller «Peiling-universitetet» der jeg har merket meg at en stor del av de ivrigste deltakerne i offentlige kommentarfelt har høstet sine diplomer. Ikke vanlige blogglesere med kritiske røster, de er viktige og tar man til seg saklig kritikk og råd vil det gjøre mange bloggere enda bedre, jeg mener heller de som ser sitt snitt til et personangrep eller usaklig drittslenging uten å egentlig ha lest eller satt seg inn i saken de kommenterer. Denne kommentaren jeg her snakker om var rett og slett en saklig kommentar om at jeg deler for mye av mine barns privatliv. Innlegget var på ingen måte ment som en eksponering av ungene mine, noe jeg også tror de fleste leserne forstod. Men at jeg brukte barna, og deres historier for å fremme et poeng, og derfor utleverte de, ja! Svaret er ja. Jeg ser jo det. Så det da også, men valgte likevel, i samtykke med de det gjaldt, å publisere.

Så er det da tid for selvransakelse. For midt i denne lille bloggbobla, hvor jeg har delt smått og stort, om enn ikke det aller innerste, har jeg med jevne mellomrom postet innlegg med både bilder av gutta mine, og delt deres tanker og hverdag. 

Det skal nevnes at alle guttene her i huset er gamle nok til selv å ha tilgang på sosiale medier. Bildene som brukes på bloggen er bilder som godkjennes av gutta, ofte bilder de allerede har publisert selv på sine egne kanaler, og historiene som omhandler dem er skrevet med samtykke fra de det gjelder. Vi har stor takhøyde her hjemme for hva som kan snakkes om og hva som kan diskuteres. Ingen ting er for dumt, eller for flaut. Noe passer seg på blogg, mener vi, annet passer ikke og forblir derfor kun mellom oss. Et innlegg blir alltid gjennomlest mer enn en gang, og godkjent før publisering, noe jeg også er nøye med å nevne avslutningsvis i hvert innlegg. Her kan det jo også diskuteres hvorvidt tenåringer er i stand til å ta gode avgjørelser på egne vegne, når det kommer til utlevering på nett.

Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nå finnes mennesker der ute som ikke kjenner mine barn, men som likevel har kjennskap til dem.  Ingen bilder eller delte historier er lite gjennomtenkt, føler jeg selv. Det blir tatt hensyn til at det som vises, og som kommer frem, ikke er noe vi ikke fremdeles kan stå for flere år frem i tid. De brukes ikke som et redskap for inntekt da denne bloggen er skrevet på rent hobbybasis, og ikke er en inntektskilde.

Men er det da enda verre? Tanken har jo slått meg. Jeg eksponerer jo familien min helt frivillig. Jo mer jeg tenker, jo dypere graver jeg min egen bloggs grav. For jeg kan jo skrive en blogg uten å nevne ungene med så mye som et ord, men det kjennes ikke naturlig, ikke med tanke på hva denne bloggen skulle være. Det skulle være vår historie. Ungene er utvilsomt den største delen av vår historie. Om jeg skulle feile med alt annet i livet, så vet jeg at gutta mine, de er flotte, på alle mulige måter. De er reflekterte, sterke, humoristiske og snille!

Gutta er også samstemte og enige i sin sak. «Skriv da mamma! Vi redigerer jo bare bort det vi ikke vil ha med!» Gubben er også enig. «Vårt liv, vår avgjørelse!»

Likevel skal det ikke mer enn et annets menneskes mening til før jeg tviler. Det er egentlig bare positivt. Vi trenger alle å bli utfordret litt innimellom på hvordan vi tenker.

( Tre flotte unge menn, som i likhet med alle oss andre, med rett til privatliv. Bryter jeg det? )

Tanken på å publisere dette innlegget er skummel. Det handler jo ikke om noe så overfladisk som en kattefødsel, et humoristisk innlegg om innkjøp av bikini, eller hvordan han møtte henne.

Jeg vet jeg potensielt utsetter meg for en omstridt diskusjon der mennesker som velger å være anonyme vil kunne fortelle meg at jeg er akkurat som disse andre bloggerne jeg til tider reagerer sterkt på. De jeg selv mener tidvis mangler både selvinnsikt og integritet. Er mine barn kun statister i mammas liv?

Jeg ønsker meg en saklig diskusjon, med synspunkter fra alle hold.

Er det på noe tidspunkt ok å utlevere familielivet, både på godt og vondt, på nett. Hva er greit å dele, og hva bør man unngå?

Hvilke blogger leser du, og hvorfor?

Hvorfor leser du som titter innom nå akkurat mine skriverier, og rister du oppgitt på hodet når jeg deler historier som angår ungene mine? Hva vil du lese mer av, og hva interesserer deg ikke?

Ønsker alle som titter innom en nydelig lørdag. Håper du skal gjøre noe som gleder deg.

Vi blogges.

Innlegget er godkjent av hele familien.

Det hender, når jeg er i det kreative hjørnet, at jeg lager noe, poster noen bilder av det her på bloggen, på snapchat eller instagram, og that`s it. Ferdig med den saken lissom. Når man er litt sånn over snittet glad i å mekke sammen masse forskjellige saker, så går både oppskrifter, og hobbyprosjekter fort i glemmeboka, fordi et ferdig prosjekt ofte erstattes av et nytt fortere enn svint.

Men så finnes det sånne fine damer som Majken da. Majken har fulgt denne bloggen ganske lenge nå, og for meg som egentlig bare bedriver disse små skriveriene og delingene på et veldig avslappet hobbybasis, uten et mål om å verken påvirke eller nå veldig mange, blir jeg nesten litt satt hver gang noen er oppriktig interessert. Det er rett og slett kjempestas når noen tester en oppskrift, og sender meg bilder av resultatet. Når jeg får en snap med bilde av ei fristende ostepop-kake,  når noen deler et bilde av julenisseboller i messenger, eller når noen tagger meg på Instagram. Det gleder meg! Det gleder meg skikkelig.

Majken er ei sånn dame, og for noen uker siden sendte hun meg et bilde av en krans hun laget, og lurte på om jeg kunne lage en video på hvordan jeg binder mine kranser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Altså, video er kjempefint det, men kameraet legger på 10 kilo lissom, og hver gang jeg hører min egen stemme på film er jeg sikker på at noen prøver å kaldkvele en astmatisk canada-gås , så derfor kjører vi på med en ren bilde-tutorial i stedet.

Derfor, om du har lyst til å lage deg en liten eller stor krans til påske, men er usikker på fremgangsmåten, kan du blad deg nedover.

Sank sammen en diger bunt kvister. Ikke for tykke, da de skal kunne bøyes lett, men med nok volum, og gjerne litt småkvist, slik at kransen blir fortere fyldig. Alle typer tresorter funker, min favoritt er bjørk. Det er både på grunn av fargen, og alle småkvister og skudd som skaper volum og fasong på det ferdige resultatet.

For en rund krans samler jeg sammen fem bunter, med omtrentlig like mange kvist i hver. Jo tykkere bunter, dess fyldigere krans, men husk at de heller ikke må være så tykke at de blir for tunge å forme.

Godt verktøy er viktig. Jeg har en avbiter stjålet fra verktøytavla til måsagubben, og en tynn ståltråd fra Biltema. Kjøpt altså, ikke stjålet!

Surr noen runder ståltråd noen cm fra bunnen på hver kvistbunt, slik at den holder seg godt sammen.

Buntene stikkes inn i hverandre, og festes sammen med ståltråd, til “en lang kvist”. Hvor langt ned i en bunt du velger å feste den neste avgjør hvor stor kransen blir i omkrets. Jo lenger avstand, jo større krans.

Form kvistrekka til en rund krans, og fest med ståltråd. Kransen er nå i utgangspunktet ferdig, men jeg liker å flette inn enda flere løse kvister for en fyldigere krans. Flere kvister surret rundt på kryss og tvers vil også skjule ståltråden, slik at kranser ser enda mer naturlig ut.

Litt tålmodighet, og mange småkvist senere er kransen klar.

Sim-sala-bim! Ferdig, og passelig feit bjørkekrans, klar til å dekoreres etter eget ønske. Egentlig synes jeg slike kranser er fine nok i seg selv, for jeg er glad i det naturlige, uten særlig mye dill-dall, men er det påske, så er det påske, så her må det “stæsjes” bittelitt.

Et par hjerter sydde, vatterte stoffhjerter i påskegult og imitert skinn. Akkurat passelig stæsj.

Legg til en liten slufse med mesh, naturtråd eller blonder, og påskeharen kan bare komme med nyklekka påske-egg. Jeg er klar!

Fiks ferdig påskekrans på under en time.

I morgen er siste arbeidsdag før påskeferien. Her hjemme blir det neppe pyntet stort til høytiden, en krans på døren og ei skål med sjokoladetrukket marsipan på bordet får holde. Påske blir det okke som.

Ønsker Majken, og alle andre som titter innom en kreativ aften.

Vi blogges.

Har du noen gang tittet bort på han eller henne du har valgt å tilbringe livet med, og tenkt «Hva pokker var det jeg tenkte på?»

Måsagubben er en sånn testosteronbombe av en mann, i alle fall er det det han selv liker å tro. Han har mer hår på ryggen enn en gjennomsnittlig gorilla, klør seg der det klør, uansett hvor det måtte være, akkurat når det passer han, og klipper inngrodde tånegler med vinkelsliper. Han har store arbeidsnever med ru hud på knokene, og går du bak han i motvind vil du kjenne en eim av musk, lær, svette, Axe bodyspray og potetskruer med paprikakrydder.

Han har en myk side også, selv om han har tungt for å innrømme det, og på slike dager hvor jeg tar meg selv i å undres over «hva pokker var det var jeg tenkte?», så er det de myke sidene hans jeg prøver å fokusere på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Når det kommer lyder fra alle kroppens hulrom mens man lindrer en privat kløe, og hamrer løs på tilfeldige spikre. )

Det at tårene renner hver gang han han ser en episode av Lassie, og at han kryper inntil meg om natten og holder meg i hånden til vi sovner. At han så åpenlyst er så glad i, og ikke minst stolt av guttene våre, og hvordan han smiler og sier «noooomiiin», og «dikke-dikke-dikk» hver gang kattene krabber opp på fanget hans. Det er disse egenskapene, kombinert med en egen evne til å sniffe seg frem til et potensielt motorhavari på ethvert kjøretøy, samt de brede og, akk så hårete skuldrene som gjorde at denne desperate jomfrua, med verkende og skranglende eggstokker, utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, i sin tid hoppet på denne gubben som ei verpesjuk høne, og lovet evig troskap foran sorenskriver`n og et par feststemte familiemedlemmer.

Stort sett får denne mannen fremdeles østrogenet til å syde i årene mine.

Men så kommer det en og annen dag innimellom, etter nå over tjue år som «oss», at jeg titter oppgitt bort på spermhaugen og lurer, «Hva pokker var det jeg tenkte på!?»

( Når du har vært gift litt for lenge, og ikke lenger har noen sperrer eller personlige intimgrenser i ekteskapet. ) 

I går var en sånn dag. Jeg vet ikke om det var jeg som var premenstruell, eller han som var ekstra irriterende, men faktum var at hver gang jeg tittet bort på han gjorde han noe som fikk eggstokkene til å krympe seg sammen som en gamle rosiner, og overgangsalderhormonene mine til å koke.

Jeg vet ikke hvilken «manne-greie» som irriterte meg mest. Kanskje var det da han åpnet kjøkkenvinduet, holdt seg for det ene neseboret mens han lente seg ut og skøyt ut en buse som potensielt kunne tatt livet av både småfugl og tilfeldig forbipasserende pensjonister.

Kanskje var det da han løftet på det ene benet, og grafset vekk det som må ha vært tidenes kløe på understellet, før han drakk melk rett fra kartongen, eller da han smurte to feite brødsblingser og satte den tomme smørboksen tilbake i kjøleskapet.

Kanskje var det da han lo høyt, i stedet for å ligge på sine knær og be om nåde da jeg «pent» spurte om han ikke kunne være så snill, å være LITT MINDRE MANN!!!

Av erfaring burde jeg jo vite at et slikt hormonelt utbrudd er som å helle bensin på bålet, for er det noe gubben virkelig elsker, så er det å terge sin småhissige kone. Han endte derfor opp med å finne frem en slik laser med rødt lys vi har kjøpt på Biltema for å underholde kattene med, og lyse med den overalt i stua. Kattene hisset seg som vanlig opp, og jaget den fordømte røde prikken rundt og rundt. De løp opp og ned vegger og gardiner, rev ned lysestaker og fjernkontroller, før gubben plasserte laseren rett på baklomma mi og sendte to spinnville katter rett i kjerringræva! Og fordi forrige ukes katteklor i skinka fremdeles svir når jeg sitter tente jeg på alle plugger, så fyrte jeg av en kruttsalve av en banne-kavalkade til gubben som ikke lar seg gjengi på blogg av hensyn til potensielle sarte sjeler blant eventuelle lesere.

Men gubben bare flirer, og lirer av seg noe så umodent som at « Men Janne da, katta må jo få jakte på mus!», mens han fniser av egen dårlige vits som en rampete fir`åring, mens jeg koker innvendig!

Uten nevneverdig anger skrudde gubben av laseren, mens han humrende tuslet ut på badet for å ta kveldsstellet. I stua ruslet jeg rundt og ryddet i nedrevne lysestaker og fjernkontroller, forbannet både katter og mannfolk med mer testosteron enn vett, og ristet oppgitt på hodet da jeg kunne høre gubben le høyt av sin egen promp som ga gjenlyd og ekko i dusjen. På det tidspunktet var jeg så lei den hårete testosteronkula at østrogenet svei som syre der det rant gjennom årene, mens jeg ba en stille bønn til høyere makter om at Karma måtte komme og gi mannfolket en lærepenge.

I det gubben skrudde av vannet og skred ut av den dampende dusjen gjennom dusjforhenget, som en mannlig stripper med mer selvtillit enn nødvendig strider ut på scenen før en forestilling, følger to kattekrek som enda er høye på tørrfor og rød laser etter meg inn på badet da jeg skal pusse tennene.

De surrer rundt bena mine som to spinnville pelsdotter fulle av adrenalin på jakt etter noe å sette tennene i og kvesse klørne på, og idet gubben, som har overutviklet skrekk for potensiell fotsopp, løfter det ene benet opp på kanten av badekaret for å tørke mellom tærne, og lar den  skrukkete pungen dingle som ei fristende blank kubjelle mellom hårete lår, da smeller det!

( Når det dingler like fristende som ei blank juletrekule, og fristelsen er stor. )

Herfra går det så fort at jeg knapt rekker å ta tannbørsten ut av munnen for å advare eieren av bjellene, før den oppspilte katta kitter til pungen som om den var en boksesekk hengende fra taket i et lugubert treningslokale i en Amerikansk bakgate tidlig på 80 tallet, og katta er Rocky Balboa!

Fra kanten av badekaret høres et rungende brøl! Sånn skikkelig mandig jungelbrøl som gir assosiasjoner til regnskog, jokkapalmer og Tarzan som slår seg på brøstkassa! Katta har trukket seg to forsiktige skritt bakover, fremdeles uredd og ivrig leken, men skeptisk til matfars reaksjon på balle-klasket. Storøyd ser både katta og jeg på gubben, som vanligvis ikke er spesielt tøyelig eller bøybar, mens han bøyer seg så langt forover at hemoroidene kan spottes fra Google earth, griper tak i pungen, drar den fremover mellom lårene, og sjekker tilstanden.

( Når pungen er like fristende å hamre løs på som Ivan Drago, og du nesten kan høre katta rope: “Adriaaaaan!!!” )

Sakte reiser han seg opp og svaier litt. Ansiktsfargen går fra nydusjet lyserosa til askegrå mens han ser på meg som et hjelpeløst barn med vidåpne øyne, og spør : «Blør jeg?»

For er en ting som får den ellers så mandige måsagubben ut av fatning, sånn bortsett fra en og annen litt trist episode av Lassie, så er det blod!

«Kan du bare se etter for meg?» spør han med lys stemme.

Sakte bøyer jeg meg ned, griper forsiktig tak i den litt blålilla skrukkete kroppsdelen som i sin tid innehold flere spreke svømmere enn det er på Frognerbadet om sommeren, og oppdager et aldri så lite rift mellom skrukkene.

«Jepp!», sier jeg! «Du blør!»

Og mens jeg står der med pungen i hånda, hold lett mellom to fingre som om den var et delikat vinglass av krystall, høres et feminint lite hvin fra den ellers så mandige mannen, før han skvetter litt unna i det understellet omtrent kryper opp og inn i magen, mens han ser på meg og klager. «Er det mulig å være så kald på henda da!!!»

Sakte huker han seg ned, breibeint som ei kalvende ku, og setter seg helt på kanten av baderomskrakken for at understellet skal dingle løst, og ikke komme i klem.

«Sjekk om det er djupt da.» sier han spakt.

( Når en fjær blir til ti høns, og hypokonderen i deg frykter for akutt pung-amputasjon, og ufrivillig steinras! )

Mellom bena hans sitter jeg på huk og løfter på den ene flenga etter den andre, i dette virrvaret av et forplantningsorgan, for å finne en rift som i følge gubben må være like djupt som et skuddsår!

«Det svir så jævlig!» ynker han seg, og ser anklagende på katta som fremdeles beundrer sitt nye leketøy fra bakkenivå borte ved døra, og akkurat i det jeg ikke tror mannen kan bli mindre mandig spør han: «Går det an å sette på et plaster eller no, trur du?»

Jeg sliter med å holde latteren tilbake over den hjelpeløse stakkaren som for bare minutter siden var en vandrende testosteronbombe full av faen og dårlige påfunn, men som nå er redusert til en patetisk stakkar, en ynkelig liten hypokonder med våte tær og rift i pungen.

( Shit snitt happens. )

Det finnes neppe noe som helst i førstehjelpsskrinet som vil hjelpe særlig, eller feste seg i skrukkene, og alt jeg kan tilby er et lite plaster med Disney motiv over riften. «Det lille plasteret der??? Holder det a? Det kjennes jo ut som om hele sekken har revna!» Det er tydelig at adrenalinet koker i hodet på mannen, som frykter at katta har snittet hele pungen på tvers, og at stenene er i ferd med å drøsse ut på badeomsgulvet som smågrus og singel i et sandtak! «Slapp av a!» sier jeg. Så smått som det er mellom beina dine er det jo en bragd av katta å i det hele tatt treffe blink! Der er bare en bitteliten rift! Ikke stort mer enn et papirkutt!» Gubben er slett ikke overbevist, da det i følge han kjennes ut som om hele snoppen er så godt som amputert med en sløv håndsag.  Med bekymret mine tar han en ekstra titt mellom bena før han forsiktig tuller seg inn i et håndkle og stabber stivt og bredbent gjennom stua og inn i senga, som om han skulle hatt en kaktus av dimensjoner hengende mellom bena. Før han sovner som ei sjøstjerne, med alle lemmer spredt godt utover dobbeltsenga, Googler han «Rabies», «Stivkrampesprøyte i snoppen», og «Hvordan lage fatle til pungen», mens han vurderer en tre-dager borte fra jobben, i verste fall en sykemelding .

Det blir verken det ene eller det andre, for neste dag kler han forsiktig og modig på seg den aller største boksershortsen i skuffen, og breibeint som en innridd cowboy fester han beltet rett nedenfor hoftebena, og sagger med arbeidsbuksa som en Amerikansk rapper, for at innersømmene ikke skal gnikke mot Donald Duck plasteret vi klistret på kvelden før.

Uten så mye som et snev av sympati ler jeg rått av cowboy-gangen før jeg lirer av meg en dumhet på nivå med humoren til gubben.

( Howdy partner! )

«Ser ut til at det ikke bare er mus katta jakter på!» sier jeg. «Kan virke som om de har sansen for rotte også!»

Gubben ser på meg. «Hæh?» svarer han.

« Jepp! PUNG-rotte!» knegger jeg, mens gubben fnyser furtent, retter på understellet og tusler noe redusert ut i bilen, klar for jobb.  

Ja, det hender jeg titter bort på han jeg har valgt å dele livet med, og undrer hva pokker det var jeg tenkte på! Og selv om jeg tidvis, i min premenstruelle boble, kan lure på hva det var jeg i utgangspunktet falt for, så er jeg i hvertfall grådig sikker på hva det er som får meg til å bli. Karma!

Livet med måsagubben er ihvertfall aldri kjedelig!

“Jeg fant, jeg fant!”, sa askeladden, eller i dette tilfellet måsakjerringa, da gubben skulle fyre i peisen. For mens han satt der og rota i asken, for å klargjøre peisen til en ny ladning brennbare stubber, ble jeg sittende og rote entusiastisk i den blå IKEA bagen som var full av gammel plank. Gubben bare kikket skrått på meg og ristet oppgitt på hodet, som han ofte gjør når frua blir akutt kreativ, og så ivrig at lemmene skjelver.

Det har vært en lang og kald vinter, og vedlageret bak uthuset er nå tomt. I frykt for å fryse på labbene har vi nå gått over til reserveløsningen, og gubben har kappet opp diverse gammel plank av ulikt sortiment, og en og annen euro-pall. Samma det vel, det er tørt, brenner godt, og holder familien varm. Ingen grunn til å være fin på det sånn på tampen av vinter`n, ved er ved.

Men så er det ikke så lett å få varmen i kroppen likevel da, når undertegnede har utviklet en slags form for gammal planke-fetisj, og aner konturene av et hobbyprosjekt i hver halvråtne planke som kastes på flammene!

“Nei!!! STOPP!! Ikke brenn den! Eller den! Eller disse!” , og “OOOOOOHH, disse var dødsfine da, de kan sikkert brukes til noe!”

( Når du ser et hobbyprosjekt, der andre ser søppel! Kanskje ikke rart han var skeptisk! )

Så glad er jeg i værbitt treverk at jeg over flere perioder har hatt gamle låvedører og grisetrau hengende på veggene i måsahuset, og gubben som kanskje ikke deler min entusiasme for det han så fint kaller “gammal drit”, har mer enn en gang truet med å innrede denne kåken på egenhånd. Kunne jeg ha ei svær låvedør på veggen, skulle jaggu han ha et gammalt, rustent Opel Ascona panser over sofaen og. Heldigvis ble det med tanken.

Uansett, mens gubben satt og blåste liv i gamle glør ( i peisen altså, ikke metaforisk for å piffe opp ekteskapet vårt lissom) plukket jeg ut noen slitne planker fra haugen og startet et lite hobbyprosjekt. Det er så gøy med slike prosjekter man ikke MÅ lage, men som man bare vil. Planker i ulike størrelser og av ulikt treverk fikk en liten omgang med pussemaskin. Jeg har laget mange skilt tidligere, og alle har blitt malt. Denne gangen synes jeg det værbitte treverket var så fint i seg selv, at det fikk holde med litt pussing, og en real vask.

I en periode var det jo også veldig populært med slike veggskilt i butikkene, derfor føler jeg at mye tekster på en måte er litt “oppbrukt”, at det går igjen mye av det samme. Derfor saumfarte jeg Pinterest etter ideer, og satt sammen et par favoritter, oversatte til norsk, og 16 skruer og en sprittusj senere var skiltet klart. En ting er i alle fall sikkert, ingen i Norge har akkurat makent.

Nå må jeg bare gjemme det unna frem til den nye eieren av skiltet kommer for å hente, så ikke gubben fyrer opp hele sulamitten. Ute bak skuret står det en snart 100 år gammel sengebunn i massiv plank, (vi hadde to, og den andre er nå sengegavl i elskovsredet…eller soverommet da, som noen også kaller det ) og jeg skal vri hodet litt for å finne ut hva den kan brukes til før den havner i vedkløyver`n…må bare ikke si noe til gubben. Da ender jeg opp med ei girkasse-lysekrone over spisestuebordet, med tilhørende kamaksel vegglampetter.

Ha en kreativ dag! Vi blogges.

Hvor ofte ler du så magen verker og du nesten mister pusten? Sånn skikkelig latterkrampe over en tullete ting, som de fleste andre ikke ser humoren i engang! Og har du en sånn venn som setter alle kluter til for å beskytte deg mot potensielle farer, som er villig til å risikere liv og lemmer for ditt ve og vel?

“Er du veldig knytta til det saueskinnet?” Den mellomste poden kikker fra saueskinnet i sofakroken og bort på meg. Han har det med å plutselig komme på ting han skulle ha gjort sånn ca klokka fem over leggetid, hver eneste dag.

“Eh…JA! Hvorfor spør du?” spør jeg, og frykter at han mistet det pizzastykket dynket med ketchup han insisterte på å spise til kveldsmat opp ned på hele armlenet der saueskinnet ligger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Næh. Skulle egentlig bare ha ordna meg noe skjegg til i morra.” sier han, og gnir seg på haka. “Skal jobbe litt med den der filmen skjønner du!”

( Noen ser litt overpriset interiør, andre ser et potensielt skjegg! )

Og fordi jeg virkelig brenner for at barn og unge skal få lov til å utfolde seg kreativt vurderer jeg faktisk å ofre litt av interiøret. For filmen poden snakker om er et prosjekt i Kunst og Håndverk faget på skolen. En del av tiende klasse pensum. Og det er så fint, for midt i det siste skoleåret på grunnskolen, når skolehverdagen stort sett dreier seg om teori og prøver, fremføringer og muntlige høringer, tentamener og eksamener, blir det fort så mye stress og forventningspress på de unge håpefulle. Det skal presteres i alle fag, og det skal jaktes på, og jobbe for karakterer som skal hjelpe deg inn på videregående.

Og midt oppe i alt karakterjaget, lekselesingen, og puggingen er det så inderlig viktig at de unge får utfolde seg litt kreativt, også på skolen. Derfor er nettopp dette filmprosjektet så viktig, og så velkomment. Selvsagt handler det om å prestere her også, karakterer skal settes, men jeg bare elsker at de får jobbe med noe helt nytt, og så annerledes . Det skulle vært så mange flere kreative fag i den norske skolen, og om ikke annet burde det legges enda mer vekt på de kreative fagene vi allerede har. En av mine hjertesaker, rett og slett.

Skolen til gutta setter av mye tid til dette siste store prosjektet i Kunst og Håndverk, og det er så herlig. Det skal lages manus, det skal filmes og redigeres, og helt til slutt, når bjørketrærne blomstrer og sommerferien er rett rundt hjørnet, da avslutter de prosjektet med en høytidelig Oscar utdeling.

Og skal man kunne forvente at ungdommen gjør en skikkelig innsats, ja så må man som foreldre vise litt interesse og entusiasme og. Derfor endte det opp med at den mellomste poden og jeg en kveld i forrige uke, sånn ca kvart over sengetid, satt og klippet opp det fine saueskinnet mitt, for å lage skjegg. Poden er en del av en liten gruppe på fire. Fire fine gutter som har holdt sammen i mer eller mindre ti år på skolen, og som nå skal få avslutte et av fagene, og ti års skolegang sammen. De er allerede godt i gang. Manuset er nesten ferdig, ideene er mange, og planene er klare.

Det skal filmes på tomta, og bak i skogen rundt måsahuset.

Tidlig neste morgen ringer det på døra med jevne mellomrom. En etter en tramper de inn i måsahuset, med bagger fulle av kostymer, og hodene fulle av kreative ideer og ungdommelig pågangsmot. Jeg kan ikke annet enn å smile. I stua mi sitter fire gutter jeg har kjent fra de var bittesmå førsteklassinger, da de manglet fortenner og synes jentelus var det skumleste i verden. Nå sitter de samlet i sofaen og diskuterer filmprosjektet med mørke mannsstemmer, mens de spiser vaffel og drikker kaffe. KAFFE lissom!! Hva skjedde med rød saft og jentelus???

( Når det eneste beviset på at du har tenåringer i hus er et redusert saueskinn, oppvaska og et manus! )

Jeg blir jo reint vemodig og tårevåt av å se denne guttegjengen som plutselig har vokst meg over hodet, så for å ikke skjemme ut egen pode med sånn klein, moderlig sipping tusler jeg ut på badet for å brette klær. Da jeg etter en stund kommer tilbake ut i stua er gutta forsvunnet. Igjen i huset står tomme kostymebagger, tomme kaffekopper og et film manus.

Så ringer mobilen, og nummeret til naboen lyser på skjermen. Den sindige rolige naboen.

“Er du hjemme????”

Jeg rekker ikke engang å si hallo før hun begynner å snakke.

“Ja, jeg er hjemme, hvordan d…”

“Det flyr en gjeng halvgamle sulliker rundt på tomta di og snoker. Faens tjuvpakk!!!” Jeg kan nesten høre naboen frese som et speilegg i varm panne!

“Helvete!” tenker jeg!!! Fjorårets tyveri har jeg fremdeles ferskt i minne. Gutta hadde spinket og spart til nye tråsykler, og to dager etter at de var kjøp ble det stjålet fra sykkelstativet bak huset. Snørr og tårer. Enda har vi ikke hatt mulighet til å erstatte de. “Faens tjuvpakk!”

Naboen er hissig som en furie! “Frekke jævler altså!!! Jeg skal fader meg løpe over veien og banke livsskiten ut av pakket!” fortsetter hun. Den vanligvis så blide og rolige naboen er forvandlet fra en bollebakende, middelaldrende dame til en slosskjempe av dimensjoner, klar for å brette opp ermene, løpe over veien og skremme faen på flatmark.

Det er da jeg begynner å le. Ikke litt, men en sånn kneggende latterkrampe jeg ikke klarer å avslutte før jeg higer etter pusten. For rett utenfor stuevinduet står fire fine tenåringer, utkledd som slabbedasker i tresko og med saueskinn på haka, og filmer mens de desperate prøver å holde maska, og manus, og på den andre siden av veien står en dampveivals at en nabo, proppet av hissig adrenalin, klar til å gi hele bunten litt skikkelig juling!

( Gjengen, sullikene, tjuvpakket… de fine tenåringene. Bildet og omtale er selvsagt godkjent av alle fire gutta, og deres foreldre.)

Og innimellom latterhikst, tomme kaffekopper, og et redusert saueskinn slår det meg hvor heldig jeg er. For selv om det er vemodig å tenke på hvor store gutta blir, og at de en dag, om ikke så veldig lenge vil være her og passe den gamle mora si, og holde henne med selskap, så skal  jeg fremdeles bo ved siden av en nabo som er tøffere enn toget, og villig til å skremme faen på flatmark, om noen skulle prøve seg på ugang! Skal ikke kimse av modige naboer, si!

Ønsker deg en god mandag.

PS: Ingen tenåringer ble verken angrepet eller skadet under filmingen 😉