jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Først og fremst, tusen hjertelig takk for alle gode bursdagsønsker og gratulasjoner som har tikket inn til både minsten og meg denne uka. Vi har lest, ledd, og koset oss masse med drøssevis av fine hilsninger, og kan bekrefte at det å fylle 13 og 41, det er helt toppers! Å starte uka med bursdag legger jo egentlig lista litt høyt for sånne fine små øyeblikk, og resten av uka kunne til sammenlikning vært en eneste lang nedtur, men det ble den altså ikke. Selv om noen dager har vært litt tunge, med litt ekstra masse tanker å skulle sortere, har det vært lett å finne de små øyeblikkene som til sammen utgjør en fin uke.

Mandagen ble feiret slik vi har gjort de siste 13 årene, med bløtkake til frokost, pakke på senga, valgfri middag etter minstepodens ønske, i år ble det rett og slett julemat, og den årlige gjennomgangen av familiealbum. Et av ukas favorittøyeblikk var nettopp da, når vi satt i sofaen og kikket gjennom flere album, og 13 år med massevis av hverdagsøyeblikk. Noen hadde vi nesten glemt, andre husket vi som om de var i går.

( Når man blar igjennom album og finner de fineste minnene. Oldefar og en rykende fersk treåring. Lykke, og et av mange herlige hverdagsminner. )

 

En fin bursdagstradisjon er det i hvert fall, og selv om det sikkert er enda gøyere å fylle 13 enn å fylle 41, så sørget bursdagsgutten for at moder`n fikk både pakke og kake også. Han hadde nemlig sneket seg ut i verkstedet et par kvelder på rad og snekret gave til mora si, som alltid mister mobilen, og er på let etter mobillader.

 

( Poden er grom han, men ikke særlig beskjeden! )

 

 

( Hjemmesnekra gave til moder`n! Nå blir det orden i sakene! )

 

 

Et annet ukas øyeblikk-høydare var å få komme til dekket bord hos naboen. Nabben lager nemlig ikke bare verdens beste pizza, og dessert-porsjoner større enn en middels stor campingvogn, men nabben er av samme kaliber som undertegnede, og inntar gjerne i fine middager i pysj og flanell. Så herlig med en uhøytidelig hyggestund full av latter, pizza og nok sjokolademousse til å mette et helt kontinent…om man hadde hatt vett til å dele da!

 

( Når dessertskåla er så svær at den må fraktes på tilhenger… )

 

 

Jeg elsker det de gangene et fint øyeblikk varer lenge. tidligere denne uka, da jeg bant kranser av bjørkekvister på plattingen i hagen en hel ettermiddag, og den minste poden satt på en tre-krakk ved siden av meg og øvet på gitar i ettermiddagssolen, det var et sånt øyeblikk. Vi snakket, lo, delte noe fine hemmeligheter, og vi sang! Høyt og falskt, helt uten sjenanse og hensyn til verken naboer eller tilfeldig forbipasserende. Folk som har hørt oss må ha trodd vi var gale, men for meg var det et av mange øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Ikke noe stort, eller fryktelig spennende. Bare veldig hverdagslig og fint, og den kvelden sovnet vi begge to med blemmer på fingrene, og fregner på nesa etter noen timer i klar høstsol. Herlig. Et øyeblikk verdt å ta vare på.

 

( Minsten og gitaren. hverdagsøyeblikk! )

 

 

På jobben er jeg omringet av flotte mennesker hele tiden, og da t av dem dro til Sverige tidligere denne uka var de så greie at de handlet med en bitteliten, stor bærepose med polkagriser til meg. Det finnes ikke bedre godis enn polkagriser, og selv om det er litt sånn “gammel-dame-godis”, på lik linje med “After Eight ” og “kamferdrops”, så gir det meg en sånn barnslig lykkefølelse hver gang jeg har en pose stripete sukkertøy stående. Problemet er jo at de er like vanedannende som heroin, og da jeg etter bare to dager, og med en kjeve støl av polkagristygging tok meg i å sniffe på den tomme godteposen bare for å tyne det siste ut av lykkerusen, innså jeg at jeg har et problem. Heldigvis kom svigerdatter`n ( Kjennes litt snodig å kalle en 16 åring svigerdatter, men når de snart har vært sammen i tre år er det vel på høy tid med en tttel. ) med en enorm pakke “After Eight” sjokolade innpakket i blomstrete gavepapir i går, så nå er jeg i gang med nedtrappingen av “gammel-dame-godis-inntaket” mitt, og er i skrivende stund nede i syv biter After Eight i døgnet…men klokken er ikke fem engang da, så det er meget mulig tallet stiger før dagen er omme.

 

( Når kollegaene både kjøper med godis, OG er rå på å dikte! )

 

 

For å liksom avrunde den “kjerring-sirkelen” jeg allerede var inne i spanderte like godt ei venninne et svært stykke napoleonskake på cafe etter jobben på fredag, og med det har jeg vel en fot inne i pensjonsalderen, og er vel kun minutter unna hofteprotese, rullator, fotformsko og lysegrå kjøpekrøller. Samme kan det være, for et cafebesøk med en god venn var bare enda et av mange fine hverdagsøyeblikk verdt å huske denne uka.

 

( Napoleonskake, for oss på 41, going on 85! )

 

Lørdagen samlet vi store deler av familien til bursdagsselskap for minsten her hjemme i måsahuset, og er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det å kunne samle familen på litt god mat, kaffe og kaker. Familien vår er jo ikke så stor, og fordi verken måsagubben eller jeg har søsken setter jeg ekstra stor pris på at mine tanter, onkler og søskenbarn alltid stiller opp, og fyller det som ellers fort kunne blitt et lite tomrom. Denne lørdagen var vi ekstra heldige, for i tillegg til den faste gjengen tok broren til bestemor og kona hans turen innom, og med det fikk gutta en splitter ny helt. For onkel Svein, som egentlig bare er onkelen til morfar, er en sånn mann med helskjegg, rutete skjorte, vest og cowboyhatt, og han kan masse om snekring og musikk. Jeg kjenner at jeg blir ekstra glad av sånne fine overraskelser, og av at gutta lærer å kjenne slektninger vi ikke ser så ofte. Hverdagsøyeblikk!

Og selv om det var 13 åringens navn som stod på kaka, var det familien siste tilskudd som med den største selvfølge stakk av med oppmerksomheten. For lille Elin, oppkalt etter min mamma (og jeg griner nesten hver gang jeg tenker på det bare fordi det er så fint) har sine tre tenårings “fettere” snurret rundt den bittelille lillefingeren, og de ble sittende som forhekset rundt henne på gulvet, som om hun var en uhyre sjelden turistattraksjon. De dikket og dullet, og “oooh”et  om hverandre, og viste en herlig myk side av seg selv som bare en fin liten jente med to små tenner og klare blå øyne kan klare å lokke frem. Og når den siste gjesten hadde forlatt åstedet ble de sittende å bla igjennom bilder av vesla på telefonene og diskutere hvem som skal holde henne først neste gang vi sees. Et aldeles nydelig hverdagsøyeblikk.

 

( Når du er 8 måneder, og allerede surrer de store gutta rundt lillefingeren. Noen som sa midtpunkt? )

 

Og så ble det søndag, og helt alene for meg selv, før resten av måsaflokken våknet til liv i dag tidlig skapte jeg et av ukas aller siste øyeblikk helt for meg selv. Med levende lys i fine lysestaker  fra favorittbutikken “Hos Mona”, kjøpt av meg selv til meg selv, bare fordi jeg fortjener det (trøsteshopping fordi det ble tomt for polkagriser), spiste jeg et stort stykke restekake til frokost. Marsipankake består jo hovedsakelig av malte mandler, krem og jordbær, og regnes som en del av et balansert og sunt kosthold. Krem må man ha om man vil unngå benskjørhet, og mandler og jordbær er nesten som en salat å regne…en eksotisk en…

 

( Stille søndagsmorgen, hverdagsøyeblikk! )

 

 

( Til Janne, fra Janne! )

 

 

( Frokost…for oss som vil ha et variert kosthold, og som vil unngå benskjørhet! )

 

Måsagubben og jeg har nettopp kommet hjem etter en snartur til Sveige. Minstepoden vokser ut av alt som er om dagen, og trengte et par nye joggesko. Vi benyttet sjansen til en aldri så liten hamburger date i “det store utlandet”, og selv om det ikke var spesielt lagt til rette for den store romantikken er det fint å ha noen timer for seg selv, og bare være to.

 

( Når folka i måsahuset får nye sko, da får pusen ny seng…skoeske seng. )

 

To brett Cola, en surra skinkesteik, et par joggesko og noen fine samtaler senere er vi hjemme, og klare for å nyte siste rest av helgen. Her blir det tacofredag på en søndag, ullsokker og fyr i peisen. Hvem vet, kanskje klarer vi å tyne et par fine hverdagsøyeblikk til ut av helgen.

 

( Når du kommer litt for sent til utpakking av nye joggesko, og må ta til takke med å sove i lokket på skoesken. )

 

( Når du er sistemann inn, og både boksen og lokket er opptatt…da må du sove på bordet! Når du “lever på kanten av livet lissom!” )

 

Hva med deg? Har du hatt ett eller flere fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper det, og jeg håper du finner mange nye fine den kommende uka. Det fortjener du.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Noen dager bare verker kroppen etter å komme seg ut etter endt arbeidsdag, og hjernen bobler nesten over av kreativitet. Jeg elsker sånne dager, og i dag, når sola i tillegg skinte og varmet på nea, da kunne jeg nesten ikke komme meg bak på myra fort nok. I flere uker nå har jeg utålmodig ventet på at det siste høstløvet skulle falle fra trærne, slik at kvistene ble bare, og klare til å plukkes. Etter jobb i dag tredde jeg på et par svære flytebrygger av noen gummistøvler gubben har parkert i gangen, og trasket ut bak huset, og bort på myra. Der klippet jeg kvist til krampa tok meg, og satte i gang “Nordvangs binderi og blemmer” på plattingen bak huset. ( Vurderer å starte et enmannsforetak med det fengende navnet ass! )

 

( Dilla, ADHD, samma kan det være. Kranser be det i hvert fall! )

 

Det gikk som det ofte går når denne dama får blod på tann, og det ble ikke en krans, men 12. Er det flere som har det sånn eller? At når du ikke har gjort noe på skikkelig lenge, eller plutselig får skrekkelig dilla på noe, da er du nesten ustoppelig? Bokstavdiagnose begynte en kollega å hinte om…. Samma hva man kaller det! Gøy er det i hvert fall, når man virkelig får ånden over seg. (Skulle ønske det gjaldt husarbeid også!)

 

( Skikkelig verktøy må til…stjålet far verktøykassa til måsagubben! )

 

( All jobb blir enda bedre med godt selskap! )

 

 

( Svære støvler og nybundet krans. )

 

To bæreposer vatterte hjerter i ulike stoffer og mønstre lå i boden og ventet. De sydde jeg en tidlig høstferiemorgen for noen uker siden, og jeg har klødd litt i fingrene etter å ta de i bruk.

 

( Når du lissom tar av litt med pedaltråkkinga på symaskinen… )

 

Ute på trammen flettet og bandt jeg bjørkekvister sammen til små og mellomstore hjertekranser. På verandaen bak meg satt minste kidden og holdt meg med selskap mens han spilte gitar, og nabolaget fikk en litt uhøytidelig og særdeles falsk “unplugged” spontankonsert. Så om du bor på måsan og kanskje trodde du hørte et realt katteslagsmål, eller ei parringsklar elgku rauste, kan det meget mulig bare ha vært måsafruens versjon av Achy Breacy Heart med Billy Ray Cirus. ( Tror jaggu jeg skal gå til anskaffelse av lasso, ku og cowboystøvler, for country er overraskende fengende!)

 

( Musikk til “ærbe”! )

 

Midt i haugen av kvister lekte to litt innpåslitne katter, og etter tre timer, fire nummere av Dolly/Janne Parton, og om lag 17 saftige vannblemmer hadde intet mindre enn 12 kranser tatt form, og var klare for montering av stoffhjerter.

Etter så mange timer frisk luft etter jobb, kun avbrutt av en og annen tissepause (har ikke akkurat noen party-blære), fikk kransene påmontert hjerter foran en varm peis i stua. Perfekt. Varm kakao i koppen, kreativitet i kroppen, og nok plaster på fingra til å dekke en hel mumie.

 

( Blemmer sa du??? )

 

Nå ligger det en haug kranser i boden og tar opp unødvendig plass, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg skulle dekorere veggene i måsahuset med dem, men sånn er det altså når man først begynner med noe man synes er artig. Jeg elsker sånne dager, hvor kretiviteten får blomstre, og skuldrene senkes. For det er virkelig avslappende å gjøre ting man ikke nødvendigvis må, men som man bare har lyst til. To av kransene har allerede fått nye eiere, og noen blir sikkert til vertinnegaver, eller julegaver etter hvert. Kanskje det blir en liten “giveaway” på bloggen etter hvert også, om det er noen interesse for det. Time will show.

 

( Hjerter på hjerter…kan nesten føle kjærligheten… )

 

Enn så lenge skal jeg pleie såre fingertupper, og bare nyte følelsen av å endelig ha fått utløp for litt kreativitet igjen. Det er bare sånn herlig og tvers igjennom pur hverdagslykke.

Nå er det middag. Vi blogges!

 

Har du noen gang tenkt over at det bildet du har av deg selv ikke egentlig stemmer? At du tror du er “sånn og slik”, men kanskje er  mer “slik og sånn”? Har du noen gang tenkt at du ikke er som alle andre? Kanskje til og med sett sider av andre du ikke liker så veldig godt, for så å klappe deg selv på skulderen og tenke at “Gudsjelov er ikke du sånn ihvertfall!” Har du kanskje tilogmed tenkt at på noen områder er du litt bedre enn de de fleste du kjenner, og helt sikkert mye bedre en drøss du ikke kjenner? Kanskje du har dømt noen litt og, slarva litt om dem….flira av andres dumskap eller behov for oppmerksomhet og bekreftelse.

Nå sier ikke jeg at jeg på noe som helst tidspunkt har gjort verken det ene eller andre av det som nettopp ble nevnt, men om jeg skulle ha gjort det, så kan det hende at jeg, joviale, omtenksomme, slett-ikke-rask-med-å-dømme-andre-meg ,på ett eller flere tidspunkt har ledd høyt av folk som på død og liv MÅ legge det ut på sosiale medier hver gang de trener.

Jeg sier ikke at det med sikkerhet har skjedd, men jeg KAN ha flira av facebookstatuser som ene og alene er lagt ut for å fortelle verden at vedkommende har svetta litt på Zumba, løfta ei vekt eller to, eller rett og slett svømt noen lengder i bassenget.

Uten å komme med konkrete eksempler KAN det tenkes jeg på et eller annet tidspunkt har fnyst av instagram eller snapchat-bilder av løpende joggesko, eller pedaltråkkende bleike bein i sykkeshorts, og stønnet noe litt oppgitt som for eksempel : “Herregud, er det såååå viktig å fortelle folk at du beveger kroppen eller???”

Jeg sier ikke at det er sånn det er, men det kan hende jeg av og til har “dissa” treningsentusiastene fordi jeg rett og slett beundrer pågangsmotet deres, og kanskje til og med er bittelitt misunnelig. Men bare kanskje!!!

For jeg er jo ikke sånn. Ikke det at det hadde blitt mange trenings-statuser eller sporty bilder å dele på sosiale medier uansett, for jeg er litt mer en sånn type “stappe i meg karbohydrater horisontalt på sofaen-dame”, fremfor en ” jammen meg godt å bevege seg litt-jente”, men om jeg hadde vært litt mer ivrig på det å trene, om jeg ikke hadde vært sånn høyst frivillig bevegelseshemmet med antydning til profesjonelt lat, så hadde jeg gjort det for meg selv, og for min egen del, ikke for å skryte uhemmet til Gud og hvermansen… trodde jeg.

 

For forleden ettermiddag dro jeg helt spontant på en litt for tight treningstights, og et par joggesko og la ut på tur i regnværet. Ikke egentlig for å trene, mest for å få litt frisk luft i et litt slitent topplokk, men treningstights ble det okke som, for om man skulle slumpe på å møte på kjentfolk er det jo greit at det i det minste ser ut som om man er sporty. ( Ikke det at denne kroppen ikke engang er i stand til å lure en blind mann til å tro at den trener regelmessig! ) Mens jeg gikk der på stien og dagdrømte om ribbe med sprø svor, marsipankake med ekstra tykt marsipanlokk og lakristwist tikket det inn et par bilder på Snapchat, fra tre ulike venninner. En gjorde seg klar til bursdag, en lå på sofaen og den tredje spiste is.

Og så, helt ut av det blå, inne i mitt eget hode, ble jeg lissom hakket bedre enn dem, bare fordi jeg på akkurat det tidspunktet ikke hadde mat i munnviken, og fordi jeg hadde på tights, og før jeg viste ordet av det hadde jeg sendt avgårde en felles snap med bilde av stien foran meg, og et litt dårlig kamuflert hint om at jeg var ute og trente litt!

 

( Sannheten:  “Her var det folketomt…da skryter jeg på meg et raskere tempo på hoftesvingen enn det jeg egentlig har!” )

 

 

Sofasliteren, bursdagsfester`n, og is-damen sendte umiddelbart oppmuntrende meldinger tilbake. Det haglet inn med meldinger som “Flinka” og “Wow, godt jobba!”, og “Sprekingen”, og selv om jeg verken hadde høyt tempo eller høy puls ble jeg litt revet med i historien, så litt lenger oppe på stien sendte jeg enda en snap. Også denne med en dårlig skjult beskjed om at jeg virkelig var ute å flytta på flesket.

 

( Sannheten: ” Pause??? Hahahahaaa!!! Hele denna føkkings turen er en eneste lang pause! Shit, sjokoladen i lomma har nesten smelta!! Jaja, lettere å tygge da! )

 

Tilbake fikk jeg smilefjes og tommel opp og Gud-vet-hva, og motivert av rosen dro jeg til med den ene løgnen etter den andre. For jeg gikk ikke fort nok til å svette engang, likevel lot jeg de tro at jeg jogga som om det skulle stå om livet.  Snap etter snap ble knipset og sendt, alle med samme budskap. ” Åh, det er så digg å få rørt litt på seg!!! Herlig å være i form…. ” ,og plutselig var jeg en av de som var litt bedre enn alle andre, og følte for å ikke bare dokumentere det, men gni det inn litt også!!!

 

( Sannheten: ” Fyttihevette for et drittvær!!! Forbanna møkkaregn! Eneste fordelen er at regndråper i panna ser ut som svette på en selfie!!!” )

 

Overivrig etter å imponere, og rusa på egen løgn om intensiv trening snappet jeg et bilde av en saftig motbakke, la til en liten skryte-tekst, trykket send, og så kom Karma!!! Karma, som straffer deg når du er tjukk i hue! Karma, som dekket stien i motbakken av sleipt løv og glatte røtter og sendte skrytepaven rett på snørra, med trynet først!

 

( Sannheten: Æsj, lukter skikkelig bikkjemøkk her! Faaaen!!! Bikkjemøkk på skoa! )

 

Og så lite rutinert i tights som jeg er satset jeg livet for å redde mobilen, for jeg ville jo ikke risikere å slette en innkommende supporter-snap fra sofaliggende, is-spisende venninner, så med hånda i været, og mobilen rett opp lot jeg panna ta det meste av fallet, og endte opp horisontalt, midt på stien, i en nærmere 100 kilos floke av tights, joggesko og forvirra kjerring!

 

( Sannheten: Bwahahahaaa!!! Folk er lettlurte ass! Ha`kke trent intervaller siden gymlærer Brubak piska oss opp bakken til Valsfeltet i 9 ende klasse! )

 

 

( Sannheten: Glatt på stien…og kongler smaker dritt….ekorn har dårlig smak i gourmet-mat ass!” )

 

Så nå sitter jeg her, tre dager senere, men en kul i panna på størrelse med Nedre Romerike, en fet blåveis rundt øyet og et skrubbsår over hjørnetanna inne i munnen…spør meg ikke hvorfor jeg på død og liv måtte gape i det jeg falt, og hvorfor jeg tredde kjeften ned på tidenes største furukongle!

 

 

Samma kan det være, jeg har lært leksa mi! Jeg lover på tro og ære å aldri mer disse folk som poster trenings-statuser eller bilder av fleksende muskler. Fra nå av skal jeg beundrende trykke “liker” og tommel opp, der jeg ligger på sofaen i frivillig stabilt sideleie, mens jeg sutter på en mocca latte og en smørbukk-karamell. Fra nå av sendes det kun ærlige bilder fra denne dama!

 

 

Sannheten: Det blir ikke idrettsskader av sjokolade!!!

#KarmaSuger

Ærlighet varer lengst!

God kveld!

 

 

 

Tenk å være så heldig å få bli mamma på sin egen bursdag, mamma til verdens aller fineste lille Mattis. På syvårsdagen din tittet du litt forundret på meg og sa “Tenk at vi har bursdag på samme dag i år også mamma! Så flaks!”  Fineste lille Mattis. I dag er du tenåring. Endelig 13 år, og slettes ikke liten lenger. I sommer vokste du mammaen din over hodet, og er i ferd med å ta igjen begge storebrødrene også. Snart er du like stor som pappaen din, kanskje blir du til og med enda større. Nei, du er slettes ikke liten lenger, men fortsatt verdens fineste Mattis.

 

( En rykende fersk tenåring, klar for en hel dag med bursdag )

 

Tenk at det skulle bli så fint, at akkurat du skulle bli en del av vår lille familie, at det var akkurat du som skulle gjøre oss komplett. Det kunne gått så veldig galt den dagen du kom til verden, og det som skulle bli en fin opplevelse for pappa og mamma ble plutselig bare kjempeskummelt, og veldig alvorlig. Du kjenner til historien, for vi har fortalt den mange, mange ganger. Hver eneste bursdag! “Fortell om når jeg ble født da!” “Fortell om når du våknet og fikk holde meg!” “Fortell om når pappa var så glad at han gråt”.  For deg er historien en spennende fortelling, for mamma og pappa er den en evig påminnelse om hvor skjørt livet kan være, og hvor heldige vi er som er fem, og ikke fire.

 

( Når alt gikk bra, og fire ble til fem. )

 

( Mattis og mamsen )

 

( Lillegull, på 1 års dagen. )

 

Du var en rolig liten gutt. Du er det fremdeles. En sindig, og grom kar, som har en hett spesiell evne til å se det gode i andre, selv når de kanskje ikke er gode mot deg. For noen tøffe tak har det vært. Det er ikke alltid lett å være den som er litt annerledes, selv om det er så lite at det nesten er ubetydelig. Ikke alle ville klart å smile, når andre peker og ler. Du er modig. Du er raus, og du er snill som dagen er lang. Du er så klok, Mattis. Langt klokere enn dine 13 år, og heldig er den som får sette seg ned og snakke med deg, for du er god til å lytte, raus med komplimenter, og full av herlig, varm, lun humor.  Du vet at man kommer lenger med å være raus enn å være grådig. Du unner andre seier og glede, og gleder deg med de det går godt for. Du ser de som ikke har det bra, og er alltid rask med å strekke ut en hånd om det trengs. En god venn, en super lillebror, og mamma og pappas fineste minste gutt. ( Jada, jeg vet du ikke er “minst” lenger! )

 

( Ting var ikke alltid så lett, men tøffere gutt finnes ikke. Modige gutten vår! )

 

Du ber sjelden om noe, og stiller deg gjerne bakerst i køen. Stille observerer du verden fra din plass, men sier ifra når noe kjennes feil eller urettferdig. En ærlig gutt, som sakte men sikkert lærer å stå opp for deg selv også, ikke bare alle andre.

Pappas lille kloning, og flinkeste medhjelper. Du har en helt egen evne til å finne kreative løsninger, og mekker og skrur som en vassekte redneck. Mamma ødelegger, du reparerer. Mammas lille hjelper, alltid.

 

( Sønn til far sin, sa du? )

 

( Så opptatt av å glede andre. En raus tiåring holder tale i morfar og mormor sitt bryllup! )

 

Og nå er du 13. Endelig tenåring, akkurat sånn som storebrødrene. En stor, klok, arbeidsom og raus tenåring som kan så innmari mye, men fremdeles gløder etter å lære mer. Måtte du fortsette å være deg selv Mattis, bestandig, for du er herlig!

I dag starter dagen, tradisjonen tro med bløtkake til frokost, og et lite lass med pakker. Kaken er et salig takras av krem og jordbær, akkurat slik du liker den best. Vi har kjøpt noe vi vet du ønsker deg, og jeg gleder meg til å se gleden din, og jeg gleder meg til å høre deg spille. I kveld blir det nok musikk for alle penga. Vi gleder oss til å gjøre litt ekstra stas på deg i dag, for det fortjener du.

 

 

Gratulerer med dagen, du fine, ikke lenger så lille, Mattis. Mammas aller fineste bursdagsgave. Måtte dagen bli akkurat så fin som du fortjener!

Jeg er så glad i deg gutten min.

Klem, mamma.

 

( Mamsen 41, og Mattis 13. Når minsten vokser deg over hodet…da vet du at ungene begynner å bli store! )

 

 

 

 

Tekst og bilder i innlegget er lest og godkjent av dagens jubilant.

 

Det er søndag, og det kjennes på kroppen. Den er øm og støl, og litt sliten etter en sånn lang og hektisk, men også god uke. Det er skikkelig søndagsvær, eller perfekt innevær, som jeg liker å kalle det. Det er så herlig å kunne stå opp litt tidlig en søndagsmorgen, koke te og steke rundstykker,  tenne stearinlys, og bare nyte alt i en varm pysj bare fordi man kan. Det er høststemning inne. Stua er mørk selv om lysene er tent i alle kriker og kroker, fordi himmelen ute er grå og litt regntung.

Jeg elsker sånt vær. Andre vil kanskje kalle det deprimerende og kjedelig, men jeg elsker det. Man kan pakke seg inn i sofaen med god samvittighet og bare ikke gjøre noe, eller enda bedre, man kan kle på seg, rusle en tur, bli skikkelig kald og våt, og med enda bedre samvittighet nyte varm peis og varm te.

Det lukter til og med søndag inne i måsahuset i dag. Et stort brett eplemuffins er nettopp tatt ut av ovnen, og et brett med loff og olivenbrød er satt inn. Så blir det både nystekt brød til middagen i kveld, og muffins til dessert. Perfekt avslutning å nok en uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

 

 

( Muffins med salt karamell og epleroser. Søndagskos. )

 

Jeg kjenner at jeg gleder meg til å skrive disse små søndagsbloggene. Å tenke tilbake på ukas små øyeblikk setter ting litt i perspektiv, og jeg blir bedre og bedre på å stoppe opp noen ganger i løpet av dagen, og bare nyte de bittesmå øyeblikkene som kanskje er litt annerledes, eller som betyr litt ekstra.

Mandag og tirsdag var hektiske dager, og med mye stress og få pauser var skuldrene ekstra høye etter jobb tirsdag ettermiddag. Jeg skulle bare innom butikken for å kjøpe en enkel middag på vei hjem fra jobb da gubben bråbestemte seg for å ta på spanderskjorta, og ta med fruen ut på middag. Ikke noe fancy, men en pizza fra Dolly`s på deling. Det er sånne små øyeblikk som er så herlige. Bestille en pizza, sitte og snakke sammen med den du liker aller best, og bare senke skuldrene helt. Herlig. Vi slo to fluer i en smekk, og fikk handlet inn en bursdagsgave til poden som entrer tenårene i morgen også, og nå gleder jeg meg skikkelig til å feire han. Han får noe som står høyt oppe på ønskelista, og jeg vet han kommer til å bli så glad.

 

( På date med måsagubben, en helt vanlig hverdag. Hverdagsøyeblikk. )

 

( Frappe karamell og hjernefrys! Hverdagsøyeblikk, når du får bekreftet at du har en hjerne lissom! )

 

Onsdag morgen var kald og våt, og det lå liksom ikke i kortene at det skulle hagle ned flust av hverdagsøyeblikk, men i det jeg var på vei ut døra ropte minsten: “Vent på meg da! Så kan vi ta følge i dag!”  Og akkurat det gjorde meg litt ekstra glad, for det er sjelden vi tar følge til jobb og skole lenger. Gutta tar som regel bussen, jeg sykler litt tidligere. Men akkurat denne dagen hadde vi god tid, og når minsten ville gå til skolen og ta følge med moder`n, da ble det sånn. Turen ble full av fine hverdagsøyeblikk, sånn det ofte er når an har god tid. Vi forundret oss over fugleflokken som fløy i sirkel over industrifeltet, uten å verken lande eller komme seg avgårde. Vi tok oss tid til å studere en snegle på gangveien, bare fordi den var gul og fin, og vi delte små koselige hemmeligheter. Vi utvekslet bursdagsønsker, og jeg måtte jobbe hardt for å ikke smile da han nevnte gaven som allerede ligger pakket inn og venter på han.

 

( Kuleste snegla på Bjørkelangen! Gult er kult! )

 

Torsdag morgen var kald. Så kald at bladene på bakken var fulle av frost, og dannet et teppe i innkjørselen. Kanskje ikke akkurat noe hverdagsøyeblikk å snakke høyt om, men akkurat i det solen står opp bak granskogen bak huset, skinner det som gull i bladene på bakken. Lyset er nesten magisk, og om man har tid til deg, så hvorfor ikke ta seg tid til å nyte det. Om enn bare for noen sekunder. Så da stod jeg der da, i porten en helt vanlig torsdag morgen, men øynene lukket og sniffet kald høstluft som om det skulle vært mitt siste åndedrag. Forbipasserende biler må ha trodd jeg var en sånn alternativ hippe høy på hjemmedyket hasj og batikkmønster, men pokker heller!!! Snart er bladene brune, og bakken dekket av sludd. Det er bare å nyte fargene og den friske lufta mens man kan.

 

( Du vet du er snål, når du blir stående og inhalere frosne høstblader! )

 

 

De av dere som har lest innlegget om fredagsflaksen min vet allerede at fredagen var proppet av fine hverdagsøyeblikk. Til tross for en litt røff start med ufrivillig og ganske akutt vaginaslark ble det en flott dag. Pakke i posten, blomster bare fordi og helt uten grunn, pakke fra gode kollegaer osv. Faktisk var fredagen så full av hverdagsøyeblikk at resten av uka bare var blåbær i forhold.

 

( Blomster, bare fordi. Hverdagslykke! )

 

Lørdag var også stappfull av fine øyeblikk, alt fra små til kjempestore. At den mellomste poden stakk av med førsteplassen i Enduroløpet toppet hele uka. Det var så innmari velfortjent, og jeg vet hvor mye hardt arbeid som ligger bak, for hele familien. Et stort klapp på skulderen til hele team Nordvang, og en kjempeapplaus til poden! Lørdagskveld ble tilbrakt i sofaen der jeg og gubben satt som to pumpa og tiltaksløse slakt, mens gutta foret to av kattene med godbiter. I går var det nemlig ett år siden nabolagets største ludder lot vannet gå på mine beste ullsokker, og klemte ut fem små nøster i ei gammel trekasse under sofabordet. Vil du lese den historien finner du den HER. Uansett, vi valgte å beholde både ludderet og to av nøstene, og nå er de altså et år. Ingen storslått bursdagsfeiring, men Lillegrå og Baghera, også kjent som “Kattefaen” og “Kom ned derfra”, var godt fornøyde med ekstra kos bak øret og en godbit fra Wiskas.

 

( Gårsdagens største hverdagsøyeblikk, en svært fornøyd og lykkelig pode! )

 

 

( Lillegrå og Baghera. )

 

( også kjent som “Kattefaen” og “Kom ned derfra”! )

Nå er måsahuset stappet av folk i ullsokker og pysj. Nystekte brød et tatt ut av ovnen, og tre katter ligger sloss om en plass på saueskinnet foran peisen. Snart blir det middag, kanskje litt Yatzi, og en film, om vi klarer å bli enige om hva vi skal se. For den kommende 13 åringen kan nesten ikke morgendagen komme fort nok, men den kommende 41 åringen skal nyte de aller siste hverdagsøyeblikkene denne uka har å by på.

 

( Nystekt olivenbrød og hveteloff. Det lukter søndag! )

Har du hatt noen fine øyeblikk denne uka? Det håper jeg, også ønsker jeg deg en ny uke full av mange fine. En riktig god søndag til alle som titter innom 🙂

 

Fra gutta var små, veldig små, har det kun vært en ting som har stått i hodet på dem! Motocross!

Det er gubben sin skyld. Han kjøpte verktøykasse og en bitteliten crosser i det sekundet graviditetstesten viste to streker, og da vi kom hjem etter fødsel bar han alle gutta høytidelig inn i garasjen, før han tok dem med inn i huset, og la dem i vogga. Likevel ble de aldri tvunget til å velge nettopp denne idretten. De har fått prøve alt de har ønsket, fotball, friidrett, TaeKwonDoe, svømming…you name it, de har prøvd. Likevel er det på sykkelsetet de trives aller best, og kjørte rundt på en liten doning full av hestekrefter lenge før de sluttet med bleie.

Opp igjennom årene har vi høstet en del kritikk i forhold til prioriteringer. Det er en dyr idrett gutta driver med. Altfor dyr, og når man i tillegg har ikke bare en, men tre barn som er bitt av basillen, da koster det, og for noen blir det galt, okke som.

 

( Martin, en motocross-entusiast, klar for løp. )

 

 

Det kritiseres at en familie velger å bruke så mye penger på en idrett, og noen kaller ungene bortskjemte. De aner ikke hvor mye hardt arbeid, fysisk og psykisk som ligger bak, både for oss foreldre, og for gutta. Ingen av våre gutter har noen gang vært på en sydenferie. Vi spiser sjelden ute. Huset er trangt, og det er ikke et eget soverom til hver. Merkeklær finnes det lite av, og vi har aldri kjørt ny bil.

Det er overhodet ikke synd på oss, dette har vi valgt selv! Gutta vet hva det koster, og de er villige til å ofre nesten alt for noen timer på sykkelen, i et eller annet grustak eller kupert skogsterreng. Vi er heldige, og vi vet det! Ikke bare har vi råd til å la guttene holde på med det de elsker aller mest, vi har til pålegg på brødskiva, varme middager, sko på føttene og klær på kroppen. Vi har varme i peisen, vi betaler regningene våre, og den gamle rustne kjerra tar oss dit vi vil dra.

Vi er sammen! Vi er sammen i ukedagene, og vi er sammen i helgene.

Gubben er fantastisk! Time etter time, dag etter dag, år etter år, skrur og mekker han, kjører på treninger, heier og trøster.

Jeg sørger for bager fulle av varme klesskift, matpakker, og rikelig med vafler. Gutta sørger for brede smil, motordur, masse latter, og en og annen knekt arm eller hjernerystelse.

 

( Beskuer løypa, og fyller opp med kjappe karbohydrater. Her skal det gasses og kjempes! )

 

Motocross er blitt en del av oss, og så lenge gutta vil skal de få holde på, koste hva det koste vil. Syden kan vente, det samme kan fancy middager på dyre restauranter, og skap som bugner av merkevare. Ingenting slår idrettsgleden. Målet er ikke å være best, det har det aldri vært. Selvsagt er det gøy når noen gjør det bra, kjempegøy faktisk, men vi har tre gutter som bedriver samme idrett på tre ulike nivåer, og fellesnevneren er rett og slett gleden over idretten, ikke gleden over antall seiere.

 

( Etter første etappe, bare tre igjen…og møkkspruten står! )

 

 

Noen år trener vi lite, noen år trener vi mer, alt avhengig av hva det blir råd med. Når kjøringen nedprioriteres er det greit, når vi kjører masse er det topp.

I år har det blitt lite trening, nettopp fordi andre ting måtte gå foran. Det har ikke blitt handlet verken treningsutstyr eller flust av deler til syklene, likevel har gutta storkost seg de få time de har kjørt.

I dag var det løp. En av gutta stilte til start.

 

( Leirete sa du??? )

 

I nydelig høstvær, blant haugevis av deltagere og publikum stod Martin til start kl 10.34. I depoet stod to spente brødre, to nervøse besteforeldre, og et sett foreldre og bet negler! Martin hadde som mål å fullføre, alt over det var en bonus, men vinnerinstinktet til den poden er stort, og det stod i alle fall ikke på satsingen. Mellom hver etappe tikket tidene inn på morfar sin telefon, og de var strålende. Nesten for gode til å være sant, med tanke på hvor lite kjøring det har blitt i år.

 

 

( Godt å ha storebror på teamet. Her skrapes det møkk av støvla mellom etappene. )

 

I fire timer stod vi å bet negler, og “teamet” ble stadig større. Podens lærer, venner, filleonkler, bestefedre, brødre og foreldre heiet til halsen ble sår, og da det endelige resultatet vistes på tavlen slapp samtlige jubelen løs.

 

( Påfyll av energi før man tar fatt på siste etappe! Like blid, ekte idrettsglede! )

 

Martin vant!!!

Han vant, og det var så velfortjent! Derfor sitter jeg her akkurat nå, med klump i halsen, og skryter åpenlyst av gutten min som i dag gikk av med seieren i sin klasse i et av årets beste løp. Akkurat i dag gir jeg blanke i janteloven og alle skeptikerne som har en formening om hvorvidt kostnadene rundt en idrett er verdt det eller ikke.

 

( På pallen!!! IDRETTSLYKKE! )

 

I dag er det verdt det. Det er så innmari verdt det, og jeg påberoper meg retten til å skryte, og til å være stolt av gutten min!

Han er stolt av seg selv også, og det skal han få lov til å være. I morgen står pokalen på hylla, litt gjemt bak typisk rot på gutterommet. I morgen ligger han som et slakt på sofaen med musikk på ørene, og på mandag er han tilbake på skolen der det dreier seg om lekser, prøver, og muntlige høringer. Men akkurat nå, akkurat i dag, skal han få nyte en velfortjent seier, og smaken av skikkelig, ekte idrettsglede.

 

 

( Idrettsglede. Ekte idrettsglede. Og da er det verdt det, koste hva det koste vil! )

 

Gratulerer Martin! Hardt arbeid lønner seg. Det er deg vel unt!

Noen uker er bare sånn, “meh”! Denne uka har vært litt sånn, selv om det absolutt har vært mye bra også. “Meh”, kommer av ulike årsaker, hovedsakelig mangel på tid. Skulle så gjerne ha gjort enda litt til, blitt ferdig med enda flere prosjekter, lest litt til eksamen, tegnet enda mer. Derfor startet jeg denne dagen i litt sånn typisk furtemodus, og hadde kun et mål for dagen: Komme helskinnet igjennom, og lande i sofaen!

Når vi kjerringer (snakker i plenum her jeg, da fremstår jeg som en av mange, også er det ikke “bare jeg” som er teit lissom!) står opp med feil bein, da synes vi ofte det er best å skylde på gubben, og akkurat derfor ble jeg irritert på gubben da MIN alarm ringte i dag tidlig. Jeg antok at grunnen til at nakken MIN var stiv, var fordi HAN har ligget urolig i natt, og at MIN mage var oppblåst fordi HAN laget kveldsmaten i går. Jepp, jeg stod opp med feil bein, tredde tydeligvis på meg bitchy-buksene og gikk automatisk inn i møkkakjerringmodus. Heldigvis for gubben sov han seg gjennom seansen, og merket seg ikke det mugne kvinnfolket som  forsvant ut døra kl åtte. Sykkelsetet var så kaldt at det hang istapper fra eggstokkene da jeg kom frem til jobb, ullvottene hjalp ingenting og er antageligvis strikket av ull fra en sånn frøsen sommersau, og for å toppe det hele sklei jeg over en islagt vanndam foran inngangen til B-blokka, gikk ned i spagaten og fikk ufrivillig lyskestrekk og slark i vaginaen. Rett foran 90 % av årets russekull…

 

 ( Kortklippet purke med vaginaslark og lite til overs for naturlig sprudlende folk! )

 

Fremme ved kontordøra trakk jeg pusten dypt tre ganger, telte til ti, og håpet ingen av kollegaene var i sprudlende humør, for da hadde jeg antagelig vist dem finger`n! (som for øvrig var blåfrossen fordi ullvotter er oppskrytt!)

Men så endret det seg! For på pulten lå et herlig lite Mikke Mus kort med en hilsen fra to av damene på kontoret. “Gratulerer med nytt slankearmebånd!”

 

( Damer med tilgang på internett og kredittkort ass! Fet kombinasjon. Kommer til å bli syltynn lissom! )

For det er ikke bare jeg som lar meg lure av grisebillig nettshopping fra Asia, det gjør folka jeg jobber sammen med og. Nå er jeg eier at et slankearmebånd som ifølge den kinesiske butikkeieren vil gjøre meg syltynn på null komma nix! Og jeg har trua!!!! Stilig er det og! Og fordi jeg hadde fått sånn veldig fint slankearmebånd, så unnet jeg meg en vaffel i kantina. Blir jo ikke tjukk nå lissom! Og vaffel er trøstemat, og trøstemat gir lykkefølelse, og vips, så var fredagen plutselig to hakk bedre! Snakk om flaks!

 

( Slankearmbånd! Holder det inntil dobbelthaka og satser på et mirakel! Burde kanskje hatt sånn slankehalsbånd… PS: Jeg flasser ikke på armen, det er gammel pizzadeig!)

 

En liten endring i timeplanen ga meg plutselig fri en time tidligere enn først antatt! Så nå var jeg både mett, på vei til å bli syltynn og digg, OG jeg hadde fri! Flaks eller??? Ida hadde plutselig tid til å klippe meg, og fordi hun var litt overivrig med saksa (ser nå litt ut som en smågutt i førstegangstjenesten…barbert lissom!) så mista jeg jammen litt vekt der og! Flaks ass!

Med nyvunnet energi og stadig stigende humør åpnet jeg postkassen, og fant en hentelapp på noe jeg IKKE har bestilt. Pakke i posten, hele veien fra New Jersey! En bursdagsgave som ankommer noen dager før selve dagen, og er med på å snu hele kjerringa fra purke til pus. I love it. Og som om ikke det var nok fikk jeg en bukett nydelige roser fra en dame som bare syntes jeg fortjente det, og det gjorde meg så rørt langt inni hjerterota at jeg grein! Ikke sånn, “åh, her siter jeg og feller noen salte tårer på kvinnelig vis”! Neida, skikkelig “ugly cry”, med snørr og hele pakka, men det gjorde ikkeno! For jeg hadde i reint drittsinne glemt å ta på meg maskara i dag tidlig, så jeg kunne grine så mye jeg ville uten at sminken rant! GRISEFLAKS!!!!

 

 

( Bursdagsgave fra New Jersey, love it! JoAnne, if you`re reading this, Thank you so much! I love it! The kids came home from school and smelled it right away, even before they entered the livingroom. “It smells like the gingerbread lady!!” Love you! TTYS 😉 )

 

 

( Roser, vakre roser, sånn helt ufortjent. Det er flaks det! )

Fordi jeg var i strålende humør stoppet jeg på Cubus på vei hjem for å kjøpe sokker til kidsa, og tok med en skjorte til meg selv, bare fordi jeg fortjener det, og fordi slankearmbåndet antagelig plutselig vil gjøre meg så deilig at jeg er nødt til å fornye garderoben. Å ta med klær hjem uten å prøve først er en risikosport for småtjukke kjerringer på snart 41, MEN!!! Skjorta satt som et skudd, OG den var lang nok i armene! Det skjer ALDRI!!! Jeg er jo født med sånne bananplukkerarmer, og kan stå rett opp og ned å klø meg bak knæra uten å bøye meg, men denne skjorta var lang nok. Dessuten er den rutete, og passer perfekt til den nye ” butch tømmerhoggersveisen” jeg nå skal leve med til håret vokser ut igjen! FLAKS!

 

( LANG skjortearm. Middelaldrende kvinne med militærsveis og testosteronoverskudd drikker lettbrus! )

 

Klokka er ikke kvelden engang, og dagen er snudd fullstendig opp ned, uflaks til flaks, purke til pus… Snakker om pus…

Katta gav meg tidenes bitch-blikk da jeg da jeg fant frem fotoapparatet for å ta bilde av blomstene mine, og normalt ville jeg ha bitch-blikka tilbake, og gjemt skåla med våtfor på pur faenskap, men jeg var rett og slett i for godt humør. Høy på freddan lissom. Flaks for katta!

 

( Når vi er flere kjerringer i familien som har stått opp på feil fot… Bitch-blikk! )

 

( “Ha meg unnskyldt…skal bare ta intimvasken på spisebordet ditt!” )

 

Nå skal jeg løpe bort til butikken! (i den grad det er mulig å løpe med frosne eggstokker og vaginaslark da! )

Tenkte jeg skulle tippe LOTTO.

Kan jo hende jeg har flaks!

 

( Kjerring med griseflaks og fredagsfølelse! )

God helg!

 

 

Kjære måsagubben.

Siden jeg vet hvor lite du liker å være midtpunktet, den som får oppmerksomhet, tenkte jeg å la denne bursdagen din, i tråd med ditt eget ønske, bare forbigå i stillhet. Jeg skal bare poste dette bittelille blogginnlegget først, for å gratulere deg med dagen!

Akkurat nå er du 3 år eldre enn meg. Det endrer seg om 6 dager, da er vi tilbake til 2 års aldersforskjell, men akkurat nå, nå er du gift med ei dame som er tre år yngre enn deg. Din villmann, tenk å legge seg etter så unge kvinnfolk!!! Sånn er det å være hingst lissom!

 

( Måsans svar på George Clooney….lissom… )

 

Gratulerer med dagen! 43 år ung.

Det finnes ingen annen i denne verden jeg heller vil tilbringe tid med, selv om jeg antagelig hadde tatt en kopp kaffe med George Clooney, om han hadde bedt på sine knær. Eller Hugh Jackman. Eller Chris Hemsworh. Eller Jacob Oftebro. Eller han der DJ`n til Ellen DeGeneres, han med den brede brystkassa… hvis de maste skikkelig lissom. Vil jo ikke virke helt avvisende heller!

Å si at det var kjærlighet ved første blikk er kanskje å ta i, for jeg synes først du var litt traust, og over snittet opptatt av duppeditter, og at du litt for ofte så ned på duskene på mokasinene mens vi snakket sammen, men når det først ble kjærlighet, da viste jeg at den kom til å vare.

Med deg er livet lett, og lekent. Ikke alltid en dans på roser, for hverdagen er full av overtidsarbeid, sure sokker, kjedelige middager og små og store regninger, likevel er det så innmari godt. Godt og trygt. For selv når hverdags-strevet henger over måsahuset, og daglige gjøremål er mange, finner vi likevel alltid tid til hverandre. En lang klem, et kyss i nakken, bare sitte i armkroken i sofaen og ikke si noe, snakke om alt og ingenting til vi sovner, gjerne hånd i hånd.

Jeg elsker hvordan vi ler av de samme tingene, også ting vi så absolutt ikke burde le av. Jeg elsker at du er pappaen til gutta våre, og at du så til de grader går inn for å være den beste pappaen du kan. Jeg elsker hvordan du snakker med dem, tuller med dem, trøster dem, og alt du med tålmodighet lærer dem. Jeg elsker at jeg får sovne ved siden av deg om kvelden, og våkne ved siden av deg hver morgen, selv når du drar tømmerstokker halve natten, og holder halve Aurskog-Høland våken med snorkingen din.

 

( Ekte mannfolk låser seg inne i garasjen for å slippe å høre på kona sitt gnål om viktigheten av å spise grønnsaker! )

 

Jeg elsker hvordan den store barske måsamannen mykner når du koser med kattene, hvordan du til tider bobler over av selvironi, hvordan du i 20 år har lurt deg unna å spise grønnsaker, og hvordan du argumenterer for å slippe å brette klær. Jeg elsker at du ville sloss som en bjørn for meg og gutta om det var behov for det, og jeg elsker at du er en sånn myk mann som gråter i bryllup.

Jeg elsker at du kan fikse alt med nesten ingenting, og at du alltid har batterier til fjernkontrollen.

Jeg elsker deg, selv om du i dag runder 43 år, og ganske så kjapt kommer til å forfalle. Forhåpentligvis vil det å ha en ung kone gjøre deg godt! ( Bare følte for å gni det inn! )

Pakker, stas og kalas betyr lite for deg, men for oss som er så glad i deg, var det viktig å vise at vi setter pris å deg, så bittelitt oppstuss blir det likevel. Minsten har mekket pakke, og jeg vet du kommer til å digge den. I kjøleskapet står en sjokoladekake og venter på deg, akkurat slik du liker den. (Med tuttifrutti-strø og lys sjokolade)

 

( Måsagubbens lille kloning, med hjemmemekket bursdagsgave! Blir jo råtøff på veggen i furtebua! )

 

( Mini pakker inn gave med julepapir…erè så nøye a? )

 

Når du leser dette er gutta på skolen, og jeg på jobb. Jeg håper du nyter feriedagen din, og gjør akkurat det du har mest lyst til. Tipper jeg vil finne deg i garasjen, polerende på en eller annen girkasse, når jeg kommer hjem.

Gaven fra meg får du senere i kveld, må bare innom apoteket å kjøpe engangshøvler….her skal det “bjudas på”!

Gratulerer med dagen, fineste måsagubben. Vi elsker deg.

Klemmer fra konemor, Petter, Martin og Mattis.

Jeg husker jeg satt og oppsummerte ukas små øyeblikk forrige søndag, og gledet meg over den gryende feriefølelsen fordi jeg hadde en uke med herlig og lat høstferie foran meg. Så blunket jeg, og plutselig var det søndag igjen, og i morgen er det tilbake til den berømte “striskjorta og havrelefsa”!. Eller som vi kaller det her i måsahuset, tilbake til “BH og kokosbolle”! For egentlig er det ikke stor forskjell på ferie og hverdag, bortsett fra at jeg må trøkke to utdaterte mammapupper på plass i en vattert push-up, etter at de har fått henge fritt en hel ferieuke.

Denne uka mangler det ikke akkurat små øyeblikk å se tilbake på. Sånn er det jo når man går hjemme hver dag, og rekker å pusle med litt mer enn man gjør i typiske hverdagsuker, der størsteparten av dagen tilbringes på jobb. Det er nesten vanskelig å plukke ut noen denne uka, nettopp fordi det har vært så mange.

På mandag var været litt sånn typisk innevær, og for å få mest ut av dagen, stod jeg opp når gubben dro på jobb. Man er liksom ikke like trett kl 7 om morgenen når man vet at man har fri. Mens gutta sov og nøt høstferiemodus, fant jeg frem symaskinen og startet et par syprosjekter som har ligget på vent lenge. Jeg sydde en drøss vatterte hjerter som senere skal brukes på bjørkehjerter. Nå venter jeg bare på at resten av høstbladene skal falle slik at jeg kan begynne å flette kranser. En av bestemors gamle lusekofter fikk nytt snitt, og kan nå brukes uten at det ser ut som jeg kom mer rett fra 1987….selv om gensere med den type snitt og farger ser ut til å være på mote igjen, om man skal tro reklamekatalogene fra diverse kleskjeder.

Huset har tidvis vært stappet av ungdommer, og fersk gjærbakst har derfor gått unna som varmt hvetebrød… (Duuuuh, NÅ skjønte jeg lissom det ordtaket…. )

 

( Når ungdommen samles i sofakroken for å godte seg med fersk gjærbakst. Den beste følelsen. Bilde lagt ut med tillatelse fra ungdommen selv! )

 

( Skolebollefoccachia i langpanne. Når man skal fore en skokk lokal ungdom! )

 

Tirsdag ettermiddag røyk denne ukas påstartede slankekur, men det skjedde heldigvis ved et uhell, og siden det ikke var min skyld teller derfor heller ikke kaloriene….

 

( Dette med åpen munn rett ned på ei kokosbolle…at det går an å ha sånn uflaks! )

 

Onsdag var en dag med blandede følelser. Gubben hadde tatt seg fri for å bli med meg til Martina Hansens for kontroll av reparert fot. Mange har kanskje fått med seg at legen som for et år siden opererte foten først var litt sånn over snittet barsk og snasen, og i medisinrus og med litt mangel på sosiale antenner presenterte jeg meg selv den gangen som pornostjerne. ( Har du ikke fått det med deg, kan du lese om det HER )

Selv om jeg jeg ganske fornøyd med måsagubben gjorde jeg meg likevel litt ekstra flid med håret og maskaraen i forkant av møtet med MR.Barsking, og selv om ikke resultatet etter operasjonen var tilfredsstillende for verken meg eller Dr.Digg, følte jeg for å i hvert fall ikke være helt BH-løs og uflidd akkurat denne formiddagen. Det er bare det at å gafle i seg en berlinerbolle med løst bringebærfyll, for deretter å parkere langt unna hoveddøren og løpe 100 meter i pøsende regnvær ikke akkurat gjorde underverker for måsafruen, og en rask titt i speilet på damedoen etter å ha sett inn i de blåeste doktorøynene i hele Sandvika, samt kanskje også siklet litt ufrivillig da han masserte meg på foten, konstanterte at jeg ikke bare hadde syltetøy på skjorta OG i munnviken, jeg hadde også tidenes p**e-sveis….av regnet selvsagt, ikke noe annet! Det er “pornostjerna” si det…. Ute i bilen ventet måsagubben tålmodig , og bøy på en aldri så liten cheeseburger date på drive-in på Mc` rn på vei hjem. Måsagubben ass… ikke opererer han feil, OG han veit å fore frua med riktig trøstemat!

 

( Når du nettopp har vært på kontroll hos Dr. Digg, og innser at du har syltetøy på puppa, og tidenes ….-sveis! Skjønner du hvorfor jeg aldri har hatt draget eller??? )

 

Ukas nedtur, som ble litt morsomt sånn i etterkant var den litt ufrivillige amputeringen av øyebryn og pannelugg, da mor helte bensin på bålet, sprengte fire grillpølser og en god dose ansiktshår, samt jagde husets tre pusekatter opp i hver sin furu. Det blir lenge til neste grillings, for å si det sånn!!! Vil du vite hvorfor du ikke skal helle bensin på bål kan du finne det ut HER!

 

( Brent barn skyr ilden, svidd kvinne lukter vondt! Gammelt jungelord! )

Omtrent midt på natten annenhver kveld denne uka har vi blitt vekket av sånn landstryker av en katt. Jeg vil anta, ut fra vekten hans, at han hører til en annen plass på måsan der han får rikelig med mat, likevel henger han altså ute i hagen her og lager et spetakkel om kveldene og nettene. Han er lite kresen hva kvinnfolk angår, og flirter like gjerne med mor som med datter her i huset, og tar gjerne et broderlig slagsmål med Baghera, vår litt pysete guttepus. Hver kveld står han i vinduet vårt og pør om kattene våre vil komme ut og leke. Noen ganger vil de, andre ganger spiser de lassagne rester og er ikke spesielt klare for å gå ut. Da setter omstreiferen opp et furtetryne en omstreifer verdig, og furter utenfor en halvtimes tid før han vender nesa hjem igjen. Ukas kattefjes i vinduet tilhører altså ikke en av våre måsapuser, men en matglad nabokatt, som ikke ble invitert inn på middagsrestefest. Gjett hvem som kommer til å drite i blomsterbedet mitt nå lissom…

 

( Jasså…lassagne-reste-fest, og jeg blir ikke invitert inn…greit det, går og gjødsler tulipanløkene dine jeg, kjerring!!! )

 

Fredagskvelden slappet jeg skikkelig av etter mange dager med masse feriesysler, og det slo meg at jeg begynner å bli skikkelig voksen. Når det beste med fredagen er å krype under et teppe i sofaen, med god avstand til åpne flammer i form av levende lys og peis (her gjelder det jo å spare på øyebrynet som fremdeles eksisterer), en kopp te og god bok, da er du offisielt voksen.

 

( Når dette er fredagskvelden…voksenpoeng ass! )

 

Lørdagen fylte denne bloggen ett år, og selv om det ikke ble store feiringen, heller ikke  noe feiring i det hele tatt egentlig, så tok meg i å tenke på ikke bare for fort dette året har gått, men hvor masse nye “online-bekjentskaper” jeg har fått. I den anledning vil jeg rett og slett bare sende en stor takk til alle dere som ikke bare leser, men til dere som fra tid til annen legger igjen en hyggelig kommentar enten her inne på bloggen, eller på bloggen sin facebookside. Tusen takk for at dere gidder! Dere gjør meg rett og slett glad! Lørdagen ble tilbragt på nok en crosstrening, denne gangen på Rudskoen. Den mellomste og yngste poden durte avgårde over hopp og gupp i flere timer, mens mor vekslet mellom å holde pusten og hakke tenner. Å være crossmamma er slett ikke for pyser!

 

 

( Hjula på bakken??? Hvorfor det? )

 

 

Nå har vi akkurat kommet hjem fra Sørumsand der vi på etterskudd har feiret bursdagen til pappa. God lunsj, eplekake og koselig selskap. Finnes det noe bedre enn å sitte timevis rundt et dekket bord, og bare snakke om alt og ingenting. Morfar som deler røverhistorier med gutta, og spiller rockemusikk fra 70 tallet på høytaleranlegget, mens mormor dekker bord og vrikker litt skralle hofter til gitarsoloen fra Gary Moore, mens oldemor skrur ned lyden på høreapparatet og forteller om de gode gamle dager da trekkspillmusikk og gammaldans var trendy!

 

( Fineste oldemoren i verden, med eller uten høreapparat! Fru Fjeld blir liksom aldri gammel. )

 

 

( Morfar og måsagutta, sprek 61 åring i røde bukser! )

 

 

( Når både opphav og avkom er like ille….da er det ikke rart en stakkars blogger blir mentalt forstyrra! )

 

Herlig søndagsøyeblikk i fleng, og en fin avslutning på en fin høstferieuke.

Her blir det en liten tur ut i frisk luft, før vi hoper oss sammen i sofaen for film og popcorn, slik at vi sammen kan tyne et aller siste hverdagsøyeblikk ut av en allerede innholdsrik uke.

Håper du har en flott søndagskveld, og måtte den kommende uka bli full av fine øyeblikk! Det fortjener du!

Vi blogges!

 

 

Åh, så herlig med høstferie sier dem, dissa sambygdingene med hytte på Sjusjøen og Budor, og poster utallige bilder på sosiale medier av fjellandskap i nydelig høstdrakt, av røde kinn på toppen av Norge, av lodne små veskebikkjer som ligger i lyngen og tigger til seg en beta med Kvikk Lunsj, og utallige bilder av hvitløksmarinerte lammelår med all slags føkkings krydder fra hagen til Brimi, og svindyr akkevitt laget på gylne poteter og karve fra blomsterbedet til Kong Harald i slottsparken. Misunnelig??? Jeg???

Neeeeei!!! Høres det sånn ut?

Synes det er topp med hjemmeferie jeg! Her på måsan, hvor det eneste som vitner om høsten er en litt ustelt hage med langt gress og råtne lønneblader. og eimen av fis som ligger som et teppe over nabolaget som bevis på at fårikålsesongen er godt i gang.

 

( Hjemmeferie… kjempefint! Blæææææh! )

 

Jeg var faktisk ikke like bitter når jeg stod opp i dag, men dagens hendelser, så langt (Herregud, det er fremdeles mye igjen av dagen, og det kan potensielt skje enda mer gæli!), har lagt en aldri så liten demper på humøret og den gode avslappende feriefølelsen jeg hadde når jeg stod opp.

Jeg startet dagen med litt små sømprosjekter foran symaskinen, og når den eldste poden stod opp ruslet vi sammen bort på Europris for å kjøpe en halv liter Pepsi Max til mor sjøl. Det er jo litt krise når det er tomt så tidlig på dagen, for jeg trenger tross alt drivstoff for å fungere.

Hjemme igjen, og med en halv flaske drivstoff i kroppen kom energien snikende, og jeg fylte gressklipperen med bensin for å klippe gresset i hagen en siste gang før vinteren. Etter det tredje forsøket på å fyre i gang det droget av en klipper begynte jeg å miste tålmodigheten, og når jeg hadde stått der og dratt i den gressklippersnora lenge nok til å pådra meg en aldri så liten skulderskade og kink i nakken var humøret synkende.

 

( Bloggerlivet, ingen “dans på roser” ass. Litt mer sånn “vakling på vått gress” egentlig! )

 

Da den til slutt startet steg humøret i nøyaktig 30 sekunder flør maskindriten nok en gang stoppet fordi skjæret allerede var fullt av vått gress og råttent løv. Hvert 45 sekund gjennom hele seansen stoppet klipper`n, og fordi måsahagen ikke akkurat er liten tok hele jobben omtrent to timer. Mellom svettetokter og blodtrykksfall bannet jeg som en værbitt nordnorsk bryggesjauer, og pulsåren i panna stod i fare for å eksplodere. Å klippe 20 cm langt vått gress er i seg selv en utfordrende nok jobb, men når et av hjulene i tilegg takker for seg, og spinner av klipper`n raskere enn en lokalpolitiker løper og steller seg i kø når han ser en journalist fra lokalavisa, da er deg jaggu ikke lett å være gartener i egen hage. Jeg dytta som en dopet russisk jkulestøter da hjulet spant av, og klipper`n bråstoppet da deg harvet opp et jordestykke på en drøy kvadratmeter. Kroppen stanset ikke like rast som klipper`n, og jeg kjørte mellomgulvet og puppene ( skulle hatt på BH ass!)  inn i håndtaket, før jeg supte over hele driten og landet på nesa i bringebærhekken!

 

( Når gressklipperhulet stikker av, og du bråstopper for så å ta en dobbel frontflipp 360 kjerringsalto med flikk-flakk over håndtaket. Det rumenske turnlandslaget, here I come!!! )

 

( Når du har mer gress på kroppen enn en doplanger har i innerlomma! )

 

Mens jeg lå der i krattet og kjente svetten sile, leira feste seg i utrekte visdomstenner, undertøyet drukne i svette og fiselukta sige innover tomta fra nærliggende får-i-kål elskende naboer ble jeg sulten. Det er jo en kjent sak at denne damen har fagbrev i trøstespising, og magen romler etter snadder i det øyeblikket selvmedlidenheten inntar hjernen. Fast bestemt på å nyte den nyklippede hagen, og siste rest av høstferien, lot jeg kroppen trekke i et varmt badekar i en snau halvtime før jeg tredde på ei lusekofte, dro frem ei pakke grillpølser, og tvang en gutteflokk som egentlig hadde andre planer til litt “kvalitetstid” med mor ute ved bålpanna.

Det var bare det at å få fyr på en bunt ved som har ligget ute i regnet noen dager ikke var så lett som jeg hadde trodd. Aviser og tennbriketter brant opp, og veden ble liggende i en litt sur eim av mørkegrå røyk, uten å ta skikkelig fyr. I mangel på tennvæske og gode ideer dristet en av gutta seg til å spørre . “Vi skal ikke bare gå inn og steke vafler i stedet da?”

Men denne dama var fast bestemt på pølser og påtvunget kvalitetstid med avkommet, og løsningsorientert som jeg er fant jeg frem bensinkanna jeg hadde brukt til gressklipperen.

 

( Nå blirè bål! Lars Monsen er bare en liten  bygutt i forhold til meg lissom! )

 

“ØØØH, mamma! Det der er kanskje ikke så lurt eller?” smeller det fra unga, men jeg er ikke datter av en tidligere småvilt-jeger for ingenting, og beroliget flokken med at når Lars Monsen lurer på noe, er det meg han ringer til. Gutta fant likevel på en rekke unnskyldninger til å trekke seg bakover, en måtte tisse, en måtte bæsje, og en måtte plutselig sjekke noe viktig på den andre siden av huset. “Pyser!” ropte jeg etter dem, tok bensinkanna, holdt om lag en meters avstand til bålet og helte på!

KAAABANG!!!

I bålpanna eksploderte en bunt vedkubber, fire sprengte grillpølser lettet fra panna som en fjellrype under høstjakta, og tre av tre katter spant opp i den høyeste fura bak huset. Midt på tomta rullet en halvfeit midtlivskrise-blogger rundt i vått gress, mens lusekofte, pannelugg og øyenbryn brant verre enn Ålesund gjorde i 1904!

 

( Sot, viker og brent øyebryn, eller som jeg liker å kalle det…hjemmespa med naturlig peeling! )

 

Rullende på gresset mens hendene desperat klappet på et øyebryn i full fyr tenkte jeg på tre ting.

1: Finnes det støttegrupper for mennesker med ett øyenbryn.

2: Hvordan skal jeg forklare at jeg har fått viker?

3: Hva skal jeg spise nå som pølsene har eksplodert, og dingler øverst i bjørka?

 

( Når du ikke vil innrømme nederlaget, og tar en helt naturlig blogg-selfie. Filter hadde kanskje vært en ide… )

 

( Villmarksdama si det! )

 

Det er i skrivende stund midt på dagen.  Svidd pannelugg og øyebryn drysser verre enn tante Gerd flasset etter å ha sovnet i sola på trekkspillfestivalen i Førde i 1984. Ute er gresset fremdeles vått, bålet har sluknet, kun to av tre katter har kommet ned fra furua, gutta har søkt dekning i garasjen, og jeg er fremdeles like sulten. Jeg Googler hvordan man lettest kan skjule viker og hvordan man kan male på seg øyebryn, mens jeg tar trøstespising til et nytt nivå, og spiser kakestrø med skje mens jeg kikker trist på den tomme halvlitersflaska med Pepsi Max, og drømmer om glade feiredager på fjellet, med veskehunder, Kvikk-Lunsj og marinerte lammelår.

Misunnelig? Jeg????

Ja, litt!

Vennlig hilsen, svidd kjerring!

 

Meg: “Du kan komme ned fra furua nå, Nelly. Mamma er ferdig å grille pølser!”

Katta: “Kjøtthue!”