Det har tatt meg mange dager å starte på dette innlegget. Uker faktisk. Starter. Sletter. Starter på nytt. Lagrer. Sletter igjen. «Kjør på», sier gubben. Din blogg, du bestemmer. Men jeg er pysete. Skikkelig pysete. Redd, rett og slett.
For å skrive små innlegg og historier om daglige ting som angår meg, det er ganske ufarlig. Liker ikke folk det jeg lager, det jeg baker, tegningene mine, eller bildene jeg tar, så betyr det ingenting.
Jeg skriver jo i all hovedsak for meg selv, og for mine. Dette skulle være vår side. I dag er jeg et par måneder eldre enn min mamma var den dagen hun døde. Jeg har så mange gode minner, et fotoalbum med fine bilder, likevel er det så mye jeg gjerne skulle spurt henne om. Ting som har gått i glemmeboka. Hverdagshendelser, rett og slett, som jeg skulle ønske jeg husket. Gjennom den halvannet år lange sykdomsperioden skrev hun en dagbok. Mye var relatert til sykdommen og behandlingen, men innimellom står det skrevet om små hverdagslige hendelser. Turene ned til Bingsfoss stranden for å kjenne vårsola i ansiktet og det kalde vannet fra Glomma på tærne. Det står om de gode kakene til bestemor, besøket fra tantebarnet, latteren fra syklubbmøtene, og det står nedskrevet en og annen beskjed til meg og pappa, skrevet med ærlig og ekte kjærlighet. Jeg gleder meg over disse små hverdagsminnene, men skulle så inderlig ønske jeg hadde enda flere.
(Tenk at en liten setning i en gammel dagbok kan bety så mye. )
Da jeg fylte 40 startet jeg blogg. Min lille dagbok på nettet, med et eneste formål. Dele de små hverdagshistoriene, både de glade og humoristiske, og de litt vanskeligere. Noe å se tilbake på om noen år, for meg og for mine. Jeg kunne selvsagt ha skrevet på papir. En bok som i likhet med mamma sin kunne gå i arv, bare for våre øyne. Så hvorfor dette behovet for å dele?
Hvorfor blogge, slik at vår historie blir synlig for alle? Eksponeringsbehov? Ja, kanskje litt, for det er overraskende artig å nå ut til mange av de som innimellom finner veien til nettopp denne bloggen. Ekstra fint når folk finner inspirasjon til små hobbyprosjekter, kaker, eller rett og slett kjenner seg igjen i de helt vanlige familiære tingene. Det er fint å få tilbakemeldinger, innspill, og noen ganger gode og velmenende råd.
Det gir meg glede, og lyst til å skrive mer. For det å skrive, det å skape noe, tegne litt, det er for meg en ren terapi i en ellers vanlig hverdag. Det kjennes godt å kunne koble litt ut innimellom jobb, foreldremøter, kjedelige hverdagsmiddager, regninger og regnevær. Bloggen er mitt lille fristed, et husmor-spa for en til tider litt sliten hjerne på nippet av overgangsalder og diverse hormonlekkasjer. Den gir meg mulighet til å reflektere over hendelser, og ting som kjennes sårt, når jeg skriver om det. Jeg blir flinkere til å finne gleder i de små tingene, rett og slett fordi jeg dokumenterer dem i form av et bilde, eller med noen korte setninger. Jeg elsker det, rett og slett. Hadde det gitt meg en tilsvarende glede å notere det ned med pen og papir? Ja. Ganske sikkert. Likevel deler jeg på nett, og føler at det gir meg enda mer. Mitt valg, og det står jeg for. (Ihvertfall enn så lenge.)
( Blogg. Bare for gøy, eller en egotripp og et enormt eksponeringsbehov? Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )
Men så kommer vi til det som er vanskelig. Til det som med rette til daglig diskuteres i flere instanser, flere forum, ja til og med i politikken. Eksponering av barn.
Blogg har blitt en stor bransje, og mer enn en blogger tjener store summer på å dele livene sine på nett. Vi overøses daglig av historier og bilder, om livene til barn vi ikke kjenner. Eksponering av barns privatliv slik at mor eller far kan tjene til livets opphold, og i likhet med mange andre der ute er jeg til tider sjokkert over hvordan enkelte så tilsynelatende helt ukritisk bruker barna som statister i eget liv, mot en månedlig utbetaling, eller en saftig sponsorkontrakt.
Selv sitter jeg her og tenker slikt som at «De om det!», og «Det angår jo ikke meg, jeg er ikke sånn»! Mine barn kunne jeg aldri kledd opp i sponsede klær og tatt bilder av i solnedgangen, ikke om jeg hadde betalt dem engang, eller tvunget de med jernhånd. De er for gamle, har altfor sterke egne meninger. Nei, jeg er ikke sånn, dette gjelder ikke meg! Helt til den dagen det tikker inn en melding under et av mine egne blogginnlegg, ( Kan leses HER ) om at jeg gjør akkurat det samme. Ingen direkte ufin melding fra et tilfeldig nett troll hvis utdanning kommer fra «Livets harde skole», eller «Peiling-universitetet» der jeg har merket meg at en stor del av de ivrigste deltakerne i offentlige kommentarfelt har høstet sine diplomer. Ikke vanlige blogglesere med kritiske røster, de er viktige og tar man til seg saklig kritikk og råd vil det gjøre mange bloggere enda bedre, jeg mener heller de som ser sitt snitt til et personangrep eller usaklig drittslenging uten å egentlig ha lest eller satt seg inn i saken de kommenterer. Denne kommentaren jeg her snakker om var rett og slett en saklig kommentar om at jeg deler for mye av mine barns privatliv. Innlegget var på ingen måte ment som en eksponering av ungene mine, noe jeg også tror de fleste leserne forstod. Men at jeg brukte barna, og deres historier for å fremme et poeng, og derfor utleverte de, ja! Svaret er ja. Jeg ser jo det. Så det da også, men valgte likevel, i samtykke med de det gjaldt, å publisere.
Så er det da tid for selvransakelse. For midt i denne lille bloggbobla, hvor jeg har delt smått og stort, om enn ikke det aller innerste, har jeg med jevne mellomrom postet innlegg med både bilder av gutta mine, og delt deres tanker og hverdag.
Det skal nevnes at alle guttene her i huset er gamle nok til selv å ha tilgang på sosiale medier. Bildene som brukes på bloggen er bilder som godkjennes av gutta, ofte bilder de allerede har publisert selv på sine egne kanaler, og historiene som omhandler dem er skrevet med samtykke fra de det gjelder. Vi har stor takhøyde her hjemme for hva som kan snakkes om og hva som kan diskuteres. Ingen ting er for dumt, eller for flaut. Noe passer seg på blogg, mener vi, annet passer ikke og forblir derfor kun mellom oss. Et innlegg blir alltid gjennomlest mer enn en gang, og godkjent før publisering, noe jeg også er nøye med å nevne avslutningsvis i hvert innlegg. Her kan det jo også diskuteres hvorvidt tenåringer er i stand til å ta gode avgjørelser på egne vegne, når det kommer til utlevering på nett.
Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nå finnes mennesker der ute som ikke kjenner mine barn, men som likevel har kjennskap til dem. Ingen bilder eller delte historier er lite gjennomtenkt, føler jeg selv. Det blir tatt hensyn til at det som vises, og som kommer frem, ikke er noe vi ikke fremdeles kan stå for flere år frem i tid. De brukes ikke som et redskap for inntekt da denne bloggen er skrevet på rent hobbybasis, og ikke er en inntektskilde.
Men er det da enda verre? Tanken har jo slått meg. Jeg eksponerer jo familien min helt frivillig. Jo mer jeg tenker, jo dypere graver jeg min egen bloggs grav. For jeg kan jo skrive en blogg uten å nevne ungene med så mye som et ord, men det kjennes ikke naturlig, ikke med tanke på hva denne bloggen skulle være. Det skulle være vår historie. Ungene er utvilsomt den største delen av vår historie. Om jeg skulle feile med alt annet i livet, så vet jeg at gutta mine, de er flotte, på alle mulige måter. De er reflekterte, sterke, humoristiske og snille!
Gutta er også samstemte og enige i sin sak. «Skriv da mamma! Vi redigerer jo bare bort det vi ikke vil ha med!» Gubben er også enig. «Vårt liv, vår avgjørelse!»
Likevel skal det ikke mer enn et annets menneskes mening til før jeg tviler. Det er egentlig bare positivt. Vi trenger alle å bli utfordret litt innimellom på hvordan vi tenker.
( Tre flotte unge menn, som i likhet med alle oss andre, med rett til privatliv. Bryter jeg det? )
Tanken på å publisere dette innlegget er skummel. Det handler jo ikke om noe så overfladisk som en kattefødsel, et humoristisk innlegg om innkjøp av bikini, eller hvordan han møtte henne.
Jeg vet jeg potensielt utsetter meg for en omstridt diskusjon der mennesker som velger å være anonyme vil kunne fortelle meg at jeg er akkurat som disse andre bloggerne jeg til tider reagerer sterkt på. De jeg selv mener tidvis mangler både selvinnsikt og integritet. Er mine barn kun statister i mammas liv?
Jeg ønsker meg en saklig diskusjon, med synspunkter fra alle hold.
Er det på noe tidspunkt ok å utlevere familielivet, både på godt og vondt, på nett. Hva er greit å dele, og hva bør man unngå?
Hvilke blogger leser du, og hvorfor?
Hvorfor leser du som titter innom nå akkurat mine skriverier, og rister du oppgitt på hodet når jeg deler historier som angår ungene mine? Hva vil du lese mer av, og hva interesserer deg ikke?
Ønsker alle som titter innom en nydelig lørdag. Håper du skal gjøre noe som gleder deg.
Vi blogges.
Innlegget er godkjent av hele familien.
Et veldig fint innlegg 🙂 Jeg tenker at dere gjør det på den måten som føles rett – for dere. Og da kan «vi» andre mene akkurat hva «vi» vil. Er ungene deres gamle nok til å godkjenne, og det ikke er utlevering som kan lede til mobbing og ufine ord retta mot dem, eller dere – nå eller seinere – kanskje grunnet noe så «enkelt» som sjalusi fra en eller annen – ja da er vel alt sammen så greit som det får blitt?!
En får ikke gjort alle til lags her inne, ingen vits i å prøve heller :-)) Her er alle mennesketyper i samme rom. Du har en fin blogg. Og du og jeg har samme misjon, så jeg liker?n hvert fall :-)) Ha en finfin dag.
Jernbanefrua..: Jeg er jo stadig innom andre blogger for å lese, enten om det er for å finne ideer, la meg inspirere eller rett og slett bare underholde. Når bloggen er lest, er jeg ferdig med det, og er helt enig i det su sier. Liker du det du leser, flott, hvis ikke, også ok 🙂 Man får ikke gjort alle til lags, men det er spennende med flere synsvinkler. Ha en super helg 🙂
Jeg tenker at når guttene tross alt er så gamle at de kan godkjenne det som publiseres, så er det greit. Du bruker ikke barna som reklameplakater eller statister for å tjene penger. Bloggen din er hyggelig lesning, og morsom!
Cathrine / SerendipityCat: Tusen takk for det 🙂 God helg 🙂
Dine er både gamle nok til å samtykke og til å forstå hva de samtykker til, så at du skriver om dem er ikke noe problem i mine øyne 🙂 Og jeg oppfatter deg som reflektert i forhold til hva du deler om dem 🙂
Flott innlegg 🙂
Jeg synes ikke du utleverer ungene eller gubben for mye, og det er jo flott at de kan få godkjenne det du eventuelt skriver om dem.
Fortsett sånn som du har gjort hittil du, det er en glede å lese 🙂
Mokkimokki: Tusen takk for god, og konstruktiv tilbakemelding 🙂
Andreas: Takk for det Andreas.
Kjære Janne, nok en gang treffer du blink hos meg. Jeg har nøyaktig samme grunn til å blogge, og deler nok mindre enn deg av ungene, nettopp fordi de har bedt meg om å la være. Men innimellom ber de meg skrive om noe, og ofte er de innom bloggen for å hente frem minner og bilder. Jeg tror at en bevisst tanke og sunt forhold til de som omtales er en god start, og så får vi ut skrivekløen 😊 Jeg håper du fortsetter på den gode måten i lang tid. Inspirerende, koselig, morsomt og deilig befriende ærlig – det er min karakteristikk på bloggen din. Keep up the good work, som de sier 👍🤗
Kjære Janne! Du må ALDRI slutte å dele dine hverdagshistorier med oss!
Jeg tenker ganske enkelt at det er opp til hver enkelt å fortsette å lese, eller bare klikke seg bort og vekk dersom man ikke ønsker å lese det du skriver!
Jeg synes ikke bloggen din handler om å utlevere noen- det er en blogg med hverdagshendelser på godt og vondt man kan le av (noe jeg gjør ofte!), gråte av (noe jeg gjør av og til) og bare kjenne seg igjen i det du skriver – og det til tross for at jeg er ei halvgammal kjærring som lever alene med en Border Collie….
Nei- gutta dine er ikke statister i mammas liv! Du er akkurat den omsorgsfulle, hjelpsomme, reflekterte mammaen de trenger! Og takk for at du deler dine historier med oss!
Ønsker hele måsagjengen en riktig GOD PÅSKE- gleder meg til neste blogginnlegg (som forøvrig alltid er godkjent av de(n) som måtte omtales akkurat den dagen!)
Diger klæm fra meg!
Jeg synes det er alt for mange som tar opp ting i verste mening, uansett hvordan en velger å vinkle ting eller ei. Det er alltid noen som synes ting er fryktelig, besservissere, de som hver seg over alle andre og alt er så nøye og planlagt at det nesten må søkes om i tre eksemplarer. Jeg leser om folks små og store oppturer og nedturer her i livet. Det er de beste bloggene, de som handler om selve livet. Ikke de som handler om akkurat den buksa eller genseren for at den som har skrevet bloggen skal tjene noen kroner på at jeg leser om den buksa eller genseren. Jeg leser blogger som gjenspeiler dagliglivet, jeg gleder meg på deres vegne, eller jeg har medfølelse om noe har gått tungt en dag. Det ekte og ærlige liker jeg best. Sminke og mat er ikke så interessant. Synes du tar godt vare på gutta dine på bloggen jeg, til og med gubben vises fra fra en ekte side. Gutta dine er jo så store at det er da ikke noe problem. Nei fortsett i samme tralten du Janne! Og ha en riktig god påske i måsahuset alle sammen både to og firbeinte!
Jeg er jo en av dine mange faste lesere som gleder meg over din evne til å skrive og fortelle om hverdagens glede med oppturer og nedturer på en helt herlig unik måte.
Jeg tror med hånden på hjertet at vi fleste kjenner oss igjen, i mange av innleggene.
Mann og guttene dine, er så store og voksne som selv godkjenner det du legger ut.
Jeg ser ikke problemstillingen, så lenge dere er enige.
Jeg har lest bloggene til pappahjerte; kona til, Caroline Berg Eriksen og pilotfrue.
De to siste har jeg sluttet å stikke innom, da det blir for perfekt for meg.
Nå er det din blogg jeg leser regelmessig og storkoser meg med den.
Ønsker deg og dine en god påske, med mye god mat, noe godt i glasset og ikke minst mange gode kaker.
Jeg tror kanskje at hver og en blogger må kjenne litt sine egene grenser, de kjenner jo barna sine best selv og vet hvordan de vil takle å få tilbakemeldinger i vennegjengen og i hverdagen ellers om utleveringen av de via bloggeren. Dine barn er jo som du sier store nok til å være aktiv selv på sosiale medier og jeg tror dere hjemme har snakket om nettvett og hva de selv legger ut. Jeg for min del syns det er koselig å lese om livet deres, det er hverdagslivet på sitt aller beste, ?faren? ved det er jo at jeg syns jeg kjenner dere😂 og dét gjør jeg jo ikke, men jeg er voksen og vet å oppføre meg( sånn tålig ihvertfall) heretter leser jeg kun din blogg og det er rett og slett for at du er deg selv og ikke gjør noe bedre enn det faktisk er og det fenger meg! Glad påsk til dere i Måsahuset🐥
Grete: Tusen takk for det Grete 🙂 Ønsker deg og dine en nydelig påskeuke 🙂
Hege: Tusen takk for knakendes flotte ord! Jeg blir jo helt satt ut av rosen, men setter selvsagt veldig stor pris på det. Riktig god påske til deg og den firbente 🙂
Lillian: Takk for veldig god og reflektert tilbakemelding 🙂 Jeg setter veldig pris på det! Takk. En riktig god påske til deg og dine 🙂
Line: Tusen takk, og riktig god påske til deg også. Her blir det hjemmepåske, men definitivt med bena høyt, og kake. Masse kake 😉
Arianne: Takk! Det er fint å få slike tilbakemeldinger. Ja, faren, eller ulempen som du sier er jo at folk tror de kjenner oss. For meg gjør det ikke noe, tilsynelatende mener gutta det samme da de så langt kun har hatt positive erfaringer med nettopp det. Alder har garantert noe å si her 🙂 Glad påske til deg og dine, håper påskesola skinner på nesa 🙂
så lenge barna dine får ta del i dette, redigere,sensurere og ta valg, så synes jeg det er godt innafor. Jeg leser din blogg for humoren, inspirasjonen og for å få bekreftelse på at det bare ikke er jeg som såvidt henger i hverdags-stroppen. Jeg leser nesten ikke noen blogger ellers, for de aller fleste blogger om et liv langt unna min egen hverdag og det er uinteressant. Jeg vil gjerne lese mer om de små tingene i hverdagen.. Den ekstra hyggelige frokosten og ettertankens kraft i kveldstimene og selvfølgelig humoren din!
Ha en riktig god påske.
Heisann
Eg må bare få sei at der tok du nesten ordå ut av kjeften på meg.. For akkurat det du skreiv har eg og tenkt mange tankar om.. Eg trur det komme mye ann på settingen man skrive i, og kor sympatisk eller usympatisk man fremstår.. Akkurat på det området..
Om man sette ein ting såpassa på spissen, at folk forstår at det ikkje e anna enn godslig humor.. Eller ikkje..
For min del, så sko man jo trudd eg levde sammen med ei illsinte kjerring, som ikkje gjorde anna enn å kjefta på meg.. Hvis man lese alt bokstavlig, og ikkje evna å lesa mellom linjene.. Men, det e vel så at mange av historiane eg dele, det e dei gangene det går på tverke.. Sånne ting som gjerna går på tverke i ein kvar heim, og gjerna e ganske så gjenkjennelig..
Og det med eksponering komme nok heilt ann på måten man gjør det på, det og.. Vil eg tru.. Eg har skrevet siden 2015.. Og kan ikkje hugsa at det har kommen ein negativ kommentar i feltet, te nå.. Foruten når eg i starten hadde litt komma fetisj, eller bedreiv litt skamløs ordeling som ikkje heilt hadde gått gjennom ein norsk eksamen.. Men det blei gjort med ett glimt i auga, og tatt imot på samma vis, fra meg..
E historiane gode nok, og at bildebruken henge sammen med teksten så synast eg det e greit.. Men eg har alltid vært forsiktig med ka bilder eg dele, og har blitt nåke strengare med meg sjøl ittekvart som tiå har gått.. Eg har alltid tenkt at det eg skrive, ska væra nåke kidsa kan lesa når de vokse te..
Kjempeflott skrevet og godt formulert, Janne..
Tina: Tusen takk for fantastisk hyggelig tilbakemelding. Hverdagene er aller best! Riktig god påske til deg også 🙂
Frode i Boden =D: Ja, etter å ha lest bloggen din en liten stund nå ser jeg jo at det er omtrent utelukkende gode tilbakemeldinger. Noen ganger lurer jeg på om det er slik at menn mottar mindre “pepper” i ulike kommentarfelt på nette, enn kvinnfolk. Je kan ikke snakke for meg selv her da jeg har vært ekstremt heldig til nå, og nesten bare har høstet gode ord. Jeg tror nok som deg, at om man kan tenke noen år frem i tid, og med hånden på hjertet kan si at det som ble skrevet er noe du fremdeles kan stå for, da gjør man noe riktig. Overeksponering er jo noe helt annet. Ønsker deg og “kjeftesmella” en fin påske. Jeg tror jammen meg dere har noe fint på gang 🙂
Av ein eller anna grunn, så e nok me menn nåke skjerma mot mye av denna usaklige netthetsen, i bloggverdenen.. Det har eg heilt klart sett.. Men, det e sjelden eg meina så fryktelig mye i mine innlegg, så det komme mye an på ka man legge opp te sjøl..
Av og te, så føle eg at nåken bloggere skrive innlegg med ein provoserande rød tråd, bare for å få meir “klikk” eller engasjement.. Eller poste bilder i hytt og pine..
Altså, all pr e god pr.. Den e eg ikkje med på.. Og når nåken gjerna komme med saklig kritikk i kommentar feltet, blir det enten sletta.. Eller så blir det svara i eit endå meir provoserande tonefall.. Kun for å skapa meir styr..
Du har skapt ein positiv arena, kor man klikka seg inn for å lesa teksten, og ikkje fordi man blir provosert av bildene.. Eller om de e overeksponert, undereksponert eller ka man nå sko finna på å klaga på.. Der trur eg både du og eg gjere nåke, som gjør oss litt mindre utsatt for usaklig hets..
Med å ha teksten som hovedfokus, og ikkje alltid bildene..
Om man ser vekk i fra dei hysterisk morosamme illustrasjonene dine da.. Men, det blir jo så overdrevet, at alle skjønne humoren i dei..
God påske te deg og dine, Janne.. Og hils Måsagubben.. Satsa på at plasteret e revet av, te øredøvande “jubel”, som sannsynligvis skremte livskiten av den mannavonda kjettå.. ;-D
Jeg leser bloggen din fordi den er hysterisk morsom og den gir innblikk i hverdagen som vi alle kan kjenne oss igjen i. Hva du deler må være opp til deg! Du skriver godt, underholdene og morsomt! Heia deg!
Monica: Hehe 🙂 Heia meg, og tusen takk 🙂
Frode i Boden =D: Plasteret er borte, og skorpa sitter løst…men jeg får ikke ov til å plukke. Enig! Ikke all pr er god pr. God påske 🙂
Jeg synes du balanserer fint, og ikke har gått over noen grense. Man kjenner det INNI seg tror jeg, om det begynner å bli at man LEVER AV barna sine. Du skriver om DITT liv, og dine rare situasjoner, ikke for privat, men morsomt og personlig. Skal man ikke bare bli en en-dimensjonal figur her inne, så må man liksom gi noe MER inni latteren også. Og det klarer du fint. Det gjelder balansen. Og det føler jeg du har full kontroll på. Du har ikke satt fram barna til SALG, som jeg synes andre kanskje gjør. Men du viser bare at de er en del av familien, og blir ikke HEMMELIGholdt. Jeg skriver selv også personlig, men har mine klare grenser. Mye i min familie synes jeg ikke jeg vil dele, men andre ting har jeg tatt med. Stå på du 🙂 Gleder mange du <3
Dette er et tema jeg har tenkt mye på. Det finnes mange «skrekkeksempler» der ute, det kan definitivt bli for mye eksponering av barn og familieliv (mye annet også). Jeg er jo som deg, skriver mer på hobbybasis og for meg selv, fordi jeg koser meg med det. Barna her ber ofte om at jeg skal dele mer av dem på bloggen, men jeg har en liten sperre der. De er jo også litt yngre enn dine og har kanskje litt mindre grenser for hva som er greit og ikke. Så da velger jeg å ikke eksponere dem noe særlig på bloggen. Når det er sagt så synes jeg ikke du på noen måte overeksponerer guttene dine. Når du legger ut noe som angår dem gjør du det jo veldig tydelig at dette er godkjent av dem, og både tekst og bilder er rimelig «uskyldig». Og du deler heller ikke alle deler av livet og hverdagen (regner jeg med ;-)). Så fortsett akkurat som før du! Jeg koser meg glugg med å lese det du skriver. Du er rett og slett min soleklare favoritt i bloggverdenen! 🙂
frodith: Tusen takk, fine deg! Ja, balanse er nok nøkkelordet her, og det er jo viktig for meg at bloggen er personlig. Jeg synes ikke det er skremmende å slippe folk innpå, og som du sier, man velger jo selv hva man vil dele, og ikke 🙂
Fotokjerring: Du er gull! Ja, vi er nok litt like når det kommer til slike hverdags-skriverier, og som du sier, mine barn er lott eldre enn dine. Hadde de vært mye yngre, hadde de vært enda mer skjermet, helt klart. Ønsker deg en fin ferie i hjembygda. Det er en glede å følge deg 🙂
Jeg simpelthen dør av toppbloggere som vrenger sjelen og bilder av seg selv og barna sine på bloggen! Vi har en særdeles usympatisk blogger som vi kjenner de 4 barna til. Det meste er blitt delt, og de er reklame for både godis og vortemiddel, karakterer og treningsresultater. Poenget er at barna er ikke store nok til å forstå konsekvensene! Tenk hva de etterhvert må lese om seg selv! Så jeg er veldig kritisk til eksponering av barn i SOS med. Men, i din setting, hvor det hører naturlig med til historien, guttene er store og samtykker, det blir en helt annen sak! Du skriver med humor og er den beste bloggeren jeg har kommet over! Jeg gleder meg til hvert innlegg! Du er rå, stå på. Forresten, jeg har en kollega som er lege som meg. Hun har en påbegynt doktorgrad om emnet. Fikk henne til å lese bloggen din. Hun gav tommel opp. God klem i heimen
Anonym: Tusen takk for utfyllende, reflektert og godt svar. Jeg hadde,som du nevner, stilt meg anderledes til å skrive om guttene her hjemme, om de var yngre. Hils din kollega,og si lykke til med doktorgrad. Det er et spennende og viktig emne hun skal skrive om.
Kjære deg
Jeg har lest alle innleggene dine nylig. Har lest flere blogger oppigjennom, men aldri blitt så fenget. I tillegg til å skrive og formulere deg på en utrolig bra måte, så skriver du om hverdagslige ting og opplevelser som vi er mange som kjenner oss igjen i. Jeg opplever til og med at jeg gjennom å lese dine innlegg klarer å endre min egen tankegang. På en positiv måte! Jeg kjenner deg ikke, men føler likevel at jeg gjør det. Du virker å være en flott person, og ikke minst en flott mamma for barna dine. De virker som flotte selvstendige smarte ungdommer som jeg, uten å kjenne De, er ganske sikker på ville sagt fra om det var noe de ikke ønsket publisert. Og det du publiserer er jo artige og fine hverdagslige ting vi mange kjenner oss igjen i.
Det vil alltid være noen som er uenige og kritiske. Jeg er sikker på at du vet hva du gjør, og at du aldri ville publisert noe mot noens vilje.
Jeg gleder meg til hvert innlegg 🙂
God påske-klem fra meg
T.: Det er vanskelig å skulle sette ord på hvor glad din kommentarer nettopp gjorde meg. Tusen, tusen hjertelig takk for gode ord. Det varmer. Virkelig.
Litt nedlatende å betegne kritikere av bloggere, som en gjeng fra livets harde skole eller peilinguniversitetet.
Jeg syns ikke du utleverer for mye. Du har snert, og skråblikk på bloggen din. Det er innhold, og en fin blogg.
Det er nok av bloggere, uten innsikt og bruker unger til alt. Jeg vet mer om andres ukjente unger, enn mine barnebarn
Fortsett slik du gjør.
Så bra da ☺ ikke alltid så lett å få frem det man mener 😉
Gleder meg til påske-innlegg her jeg ligger og surmuler jeg vøtt 😉
T.
Hei Janne.
Jeg tror det er en helt naturlig prosess du er inne i. Når man har hatt blogg en god stund så vil det alltid dukke opp spørsmål som man vil reflektere over. Hvilken verdier man har og hvilken verdier blir reflektert tilbake fra samfunnet.
Som flere nevner så er det klin umulig å gjøre alle fornøyde, men det er jo ikke derfor du skriver blogg heller, å det er ikke det man skal ta hensyn til.
Jeg har de siste årene hatt en kamp med meg selv som jeg føler jeg har vunnet. Kunsten å være seg selv! Jeg vil være tro mot meg selv, og det føler jeg at du også er.
Det er så vannvittig moro å se flere og flere som som tar det valget å by litt på seg selv og bare “være” uten at man skal prøve å skjule seg eller gjemme seg eller bli kneblet.
For meg oppfattes du som en veldig jordnær person som stopper opp å nyter duften av blomsten når du går forbi. For meg oppfattes du som en person som er meget glad i de rundt deg og at du deler en helt vanlig liv. Flertallet lever nettopp et helt vanlig liv og det treffer. Det er befriende det du skriver, for det er jo nettopp slik livet er, både på godt og vondt.
Dine gutter og mann står bak deg og støtter deg. Dere er en kjerne som er med på dette sammen. Det er det viktigste synes jeg! Så lenge dere er enige, så ser jeg ikke helt problemet.
Jeg forstår hvorfor spørsmålet blir stilt uavhengig av din blogg. For det er nettopp mange som bruker ungene som statister bevisst, å i det samfunnet vi lever i så trenger vi at noen stiller slike spørsmål. Men alle trenger på et eller annet tidspunkt å reflektere over hva man gjør og hvorfor. Men jeg ser kanskje ikke helt det store behovet i din blogg 😉
Jeg synes du skal fortsette med å være tro mot deg selv og din flotte familie jeg Janne. Setter umåtelig stor pris på bloggen din <3
Gunn: Kjære deg. Så utfyllende, reflektert og herlig du skriver. Tusen takk for tilbakemelding, og du har helt rett. Magefølelsen, det å være tro mot seg selv, det er det viktigste. Å “finne seg sjæl” er viktig! God påske, og en riktig fin søndag ønskes deg.
T.: 🙂
Mette larsen: Den ser jeg, helt klart, men her mente jeg ikke kritikerne av bloggen, verken denne eller bestemte andres. Jeg har jo dog merket meg at opptil flere av de som skriver usaklige (altså personangrep o.l. ) kommentarer i åpne kommentarfelt på sosiale medier, det være seg nettaviser osv bruker nettopp denne betegnelsen om seg selv. Og det er jo de jeg frykter. De som kommer med konstruktiv kritikk er noe ganske annet, selv om de som ofte er gjenstand for den kritikken ikke alltid klarer å se det, eller ta imot.
Tusen takk for fin tilbakemelding, jeg tar alt med meg videre 🙂 Ønsker deg en riktig fin påske 🙂
Du fremstår som ei reflektert dame, og det er et kjempeviktig tema du tar opp her. Nå har jo du store barn som bestemmer selv hvor synlige de vil være, men det er nok lurt at du kjenner på egen magefølelse også, og ikke overlater ansvaret helt til den yngre garde. Særlig hvis det handler om ting som kan være litt såre.
Jeg har sagt det før, men jeg synes altså at du skriver så godt om det livet de fleste av oss lever, det som har flest hverdager og med både opp- og nedturer. Det er gjenkjennelig. Det, pluss det faktum at du ikke tjener deg steinrik på blogging er nok en medvirkende årsak til at du slipper unna «nettroll» (de trenger, som du nok er klar over, svært lite mat for å våkne).
Jeg tror også at det må være noe med måten du skriver på, for selv om bloggen din handler om deg og din familie så tenker jeg egentlig ikke over det, Jeg sitter igjen med en morsom, fin eller tankevekkende historie hvor budskapet blir tydeligere enn personene, hvis det gir mening? Jeg tror at du trygt kan fortsette i samme spor, til glede for oss alle. Du får utløp for skrivetrangen, og vi andre får kose oss med skriveriene dine 🙂
En annen Janne: “At historiene blir tydeligere enn personene”, den likte jeg. Har aldri tenkt over det før, men det er jo kjempeviktig. Og ja, nett-“troll” vil det alltid finnes. Jeg synes jo likevel enkelte bloggere har en tendens til å rope “troll” så fort det kommer kritikk, så den balansegangen der er vanskelig. Mange har jo også noe konstruktivt og matnyttig å komme med, selv om all kritikk lett kan oppfattes som vanskelig for de det gjelder. Ja, det vil selvsagt bestandig være slik at jeg til syvende og sist bestemmer hva som blir publisert, og ikke engang alt gutta har godkjent har havnet på bloggen. Det filteret er jo enda større hos oss mammaer enn hos tenåringene, uansett hvor fornuftige de er 🙂 Tusen takk for fin tilbakemelding, Janne. Ønsker deg en riktig fin påskeuke 🙂
Jeg koser meg med bloggen din nettopp for at den skildrer familielivet ditt på en flott måte. Det er så deilig med andre som verdsetter dette «lille» livet, alle hverdagene det tross alt er flest av. Jeg liker å lese om mennesker som er «ekte» og byr litt på seg sjøl. Verden er så stor og komplisert , jeg er engasjert i så mye ved siden av bildene mine og diktene mine, og det er så deilig å kunne gå til bloggen din en tur ålese om hva som skjer i måsahuset…… det gjør verden til et litt hyggeligere sted 🙂
Jeg har et hus til jeg kikker innom, og dessuten har jeg et hus irl som jeg ofte stopper ved og fantaserer om . Det huset ligger på vei til Sverige, og alt jeg vet er at det bor et gammelt ektepar der, men åh som jeg elsker å se på det hver gang vi drar den veien. Jeg lager meg små historier om livet i huset. Kanskje har hun storvask denne dagen….kanskje han rydder i garasjen…kaffekanna står på hagebordet osv…..en av mine hverdagsgleder som «betrakter», dette !
Kanskje skjønner du hva jeg mener?
God påske til dere i Måshuset fra meg i «bestemorhuset» på Sørumsand
Nannah: Tusen takk for koselig tilbakemelding, Nannah 🙂 og riktig god påske 🙂
Synes de som har svart på spørsmålet ditt over, har gitt skikkelig gode tilbakemeldinger til deg! Jeg prøver å få med meg alle innleggene dine, men det er ikke lett,for jeg er ikke på face hele tida… 🙂 Grunnen til at jeg leser bloggen din er at du skriver så innmari bra! Jeg ler så jeg tisser på meg av enkelte innlegg, har tørka en tåre eller to… og har prøvd meg på nissebollene dine… Har til og med fått ei venninne til å begynne å lese bloggen din! 🙂
Tror at du innerst inne vet at du ikke utnytter barna dine, eller eksponerer dem for mye! De er jo med på å godkjenne og redigere innlegga som de er omtalt i. Og dine innlegg handler om hverdagslige ting.
Anita Margrete Sørby Knutsen: Ja, jeg vet jo det, at gutta godkjenner når det kjennes rett 🙂 Men så skal det likevel ikke mer enn en kommentar til før man må gå litt i seg selv, og vurdere litt 🙂 Tror ikke det er så dumt innimellom 🙂
Jeg er ingen bloggleser, og dette fordi de aller fleste blogger omhandler for meg i aller størst grad overfladiske ting. Jeg har akkurat blitt bevist på din blogg, og ler så jeg griner til tider. Jeg føler at du og din familie har er bevist forhold til Internett, og hva som følger med når man velger å publisere seg selv på den måten dere gjør. Men jeg har aldri sett et innlegg som har fått meg til å reagere, tekst og bilder er alltid flotte og velvalgte. Du henger ikke ut noen, du spiller på humor som gir meg mye glede. Jeg kjenner meg igjen i mange ting (fleskeføtter, sjokoladeelsker og en utidig mage for å nevne noe) og du viser meg en flott familie med gode samspillsrelasjoner og som er glade i hverandre. En slik familie jeg håper jeg selv en gang kan få. Det er viktig og reflektere over ting, men ikke la det stoppe deg. Du skriver fantastisk, du er fantastisk dyktig og kreativ, har en god dose selvironi med mye omsorg for de rundt deg.
Stå på! 😄
June: Dette var virkelig rørende ord og en flott tilbakemelding. Tusen hjertelig takk <3