jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg likte aldri ungdom! Ikke da jeg var en selv engang. Ungdommer er høylytte, utspekulerte, og overparfymerte. Men så endret det seg, helt tilfeldig, og jeg kan ikke fortelle deg hvor, når, eller hvorfor, for det vet jeg ikke engang svaret på selv. Men det jeg kan fortelle deg, det er at nå sitter jeg her, og skal for 10. året på rad, ta imot en stor gruppe ungdommer til enda en skolestart, enda et nytt skoleår, og jeg gleder meg! Skikkelig! Og jeg har noe å si til deg, du som er ungdom, om du da har ett minutt eller to å avse en middelaldrende dame som har vært ute ei vinternatt før.

Jeg skal ikke messe eller preke, ei heller hytte med pekefingeren og fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre, for slike ting vet du best selv. Men kanskje, bare kanskje, tar du til deg et av rådene, og det er godt nok for meg.

Så kjære ungdom. Enten du skal opp et klassetrinn, kanskje bare ta opp igjen et fag eller to, eller om du starter på en helt ny skole eller en helt ny studieretning, velkommen tilbake!

 

 

Jeg har tenkt på deg i sommer. Ikke hele ferien selvsagt. Noen dager har jeg faktisk ikke ofret deg en tanke, for jeg har vært for opptatt med mitt eget liv. Du vet, laget middag til familien, feiet støv under teppet, badet litt i sjøen…drukket min egen vekt i traktekaffe og danset og sunget til musikk du ikke engang har hørt om, fordi den ble produsert og utgitt lenge før du var påtenkt! Men jeg har tenkt på deg, innimellom, og kanskje spesielt mye nå på tampen av sommerferien.

Jeg har gledet meg til å se deg igjen, gledet meg til å bli kjent med deg, i likhet med alle mine kollegaer, både på min skole, og andre skoler i hele landet. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at det blir et godt skoleår, både for deg, og for meg. Det er jo det vi begge ønsker, ikke sant?

 

Så er det nå engang slik, at over alt i mediene finner man artikler og skriverier om hva som forventes av en god lærer, av elevtjenesten, av skolen i sin helhet. Det er flott, et slik tema skal alltid holdes varmt, og om du minner oss på det titt og ofte, da er sjansen større for at vi blir enda bedre.

 

Men for at du skal få maksimalt ut av skoleåret, bli så god som bare du kan når du er på ditt beste, ja da kreves det en innsats av deg også.

 

1. Legg vekk mobilen! I timen, bare legg den vekk, enten i sekken eller på angitt sted, helt til læreren sier noe annet. Tro meg, det er ingen ting å krangle om, dette er starten på voksenlivet, og din fremtidige sjef ønsker seg ikke en ansatt som til enhver tid må ha nesa ned i skjermen. Dine sosiale medier kan du oppdatere i friminuttene.

 

2. Ta deg tid til frokost. Alltid. Spis noe, vær så snill. Nå høres jeg ut som hun litt masete bestemora di, ikke sant? Men det er viktig altså. Kroppen din fortjener den energien frokosten din gir deg. Læreren din, medelevene, og vennene dine fortjener at du tar vare på deg selv!

 

3. Be om hjelp. Ikke bare med vanskelige lekser, men generelt. Å være ungdom er krevende, spesielt for ungdommen selv. Når tankene inne i ditt hode er din verste fiende, eller om andre gjør deg vondt, be om hjelp. Har du dårlig erfaring med voksne som ikke tar deg på alvor? Så trist, men rekk ut en hånd likevel. Be om hjelp. Kanskje er dette det året du treffer den rette, den som kan sette tingene i perspektiv, eller ta affære. Det er verdt risikoen, er det ikke?

 

4. Vær en medelev. Vær den medeleven folk vil ønske å hilse på, eller smile til om dere treffes helt tilfeldig på byen, eller i kassa på Rema om ti år. Vær den som smilte når dere møttes i korridoren, eller den som alltid sa «hei» når dere møttes på skolebussen, eller i kantina. Tenk deg 5, eller 10 år frem i tid. Tenk at du møter en tidligere medelev, at dere begge har familiene deres med dere, og han eller hun minnes deg som den rappkjefta, den litt ufine, den med de kalde blikkene. Tenk litt på det. Vær den du gjerne selv vil møte igjen om noen år. Det er nå du kan velge hvem du vil huskes som, og ta det fra en «gammel dame» som meg, folk husker!

 

 

5. Vær en venn. En god venn. Den som lytter, den som trøster, og den som løfter opp de som ligger nede. Men…og det er et stort men. Din egen helse er viktigst! Alltid! Husk det. For vist er det bra å være den som lytter, den som trøster, men du skal aldri bære en annens bør på dine skuldre over lang tid. Det er du for ung til, og det er ikke din jobb. Du skal ta vare på deg selv også, alltid! Be om hjelp. Vær den vennen som tør å si at andre trenger hjelp. Huk tak i en av oss, vi som har levd bare bittelitt lenger, la oss ta en del av ansvaret. Sammen kan vi hjelpe enda bedre.

 

6. Jobb hardt, men ta deg fri også. Tillat deg selv å senke skuldrene, selv når skolen virker å kreve alt du eier og har av egeninnsats. Ta deg fri, om enn bare for en halvtime her og der. Tren! Løp så fort du klarer, til svetten renner. Lås deg inne på rommet og spill høy musikk, syng!!! Høyt og surt, bare syng. Vær rockestjerne i speilet! Ta deg fri!

 

7. Smisk og smiger, eple på kateteret, det er utdatert. Gjennomskuelig for enhver drevne lærer, så dropp like gjerne det. Men vær grei! Oppfør deg. Vis normal folkeskikk i klasserommet, også mot læreren din, enten du digger vedkommende, eller du helst skulle matet han eller henne til gribbene. For sånn er livet. Man kan ikke like alle. Men den læreren er også bare et menneske, og er på skolen for å gjøre en jobb. Respekter det! Du er ung, du har hele livet foran deg, og dette skoleåret holder du lett ut noen økter med den læreren du har fått utdelt. Hust at respekt går begge veier.

 

 

Og da er jeg ferdig snakka…for nå. For om du er en av dem jeg kommer til å bli godt kjent med dette året, vil du fort finne ut at skravla på denne kjerringa sjelden går tom for ord. Så da gjenstår det bare å si lykke til med skolestarten, og skoleåret. Det vil bli krevende, slitsomt, frustrerende, innholdsrikt, spennende og morsomt.  Tillat deg selv å nyte det, plutselig er du voksen!

 

Jeg gleder meg i hvert fall til å finne ut hvor skinny jeansene til gutta skal være i år, hvilken vei capsen skal sitte, og hvilken øyebrynsmote som gjelder det kommende skoleåret. Jeg gleder meg til å undervise, til å leke, til å le, gråte, stresse, rive meg i håret, til å glede meg når det går deg vel, og til å løfte deg opp når du tror du har nådd bunnen, til å riste oppgitt på hodet av årets russesanger, og jeg gleder meg til å være samme med deg. Du fine, fine ungdom.

Lykke til med skolestart!

 

 

Trøtt! Stive skuldre, og trøtt. De stive skuldrene skyldes litt en sånn urolig natt med lite søvn og mange forsøk på å finne en god sovestilling, men aller mest en skikkelig tøff treningsøkt i går. Det er positivt da! Ikke dårlig nattesøvn, men den treningsøkta. Ikke hadde den blitt noe av heller, om det ikke hadde vært for at June tok på seg jobben som motivator, og dro meg med. Grisetungt, men godt når det er over. Ikke i dag da, for jeg hater å være støl, men det er verdt det. Det var altfor lenge siden forrige skikkelige tunge økt! Så da sier vi at det var et fint øyeblikk. Den treninga! Tross alt!

 

( Umotivert, men lar det stå til! Man angrer jo (nesten) ALDRI etterpå! )

Og det var den uka. Neida…eller joda, men egentlig ikke. Det er tydeligvis bare en sånn dag hvor jeg har hodet alle andre steder enn uka som gikk, så her må jeg nok ty til albumet på mobilen. Se hva jeg har lagret der, hvilke øyeblikk som ble knipset i løpet av uka.

Se her ja!! Lunsj! (ingen bombe at øyeblikkene mine inneholder mat kanskje?) Men lunsj hos ei venninne, det var et fint øyeblikk. God mat, snakke litt, kose litt med hunden hennes, og ta bena fatt og jogge hele veien hjem. Ikke at det var så langt, og det var aller mest nedoverbakker, men det var fint likevel.

 

Også var det den dagen jeg hadde overskudd til alt, og enda mer. Merkelig at to dager i samme uke kan være så himla forskjellig! Hvordan kroppen oppnår trassalder i det ene øyeblikket, og konsekvent motarbeider ethvert samarbeid med hjernen, for så å dagen etter boble over av energi. Uansett, den dagen bokset jeg! Jepp, du leste riktig! Jeg boksa! Tredde på meg et par hansker, og slo livsskiten ut av den stakkars intetanende boksesekken på gymmen. Og det var dødsgøy! Spilte høy musikk, slo som om jeg var Bjørkelangens svar på Rocky Balboa, og svetta som en gris! Og enda jeg holdt på sånn en time hadde jeg mer energi igjen! Det var et digg øyeblikk det!

 

Så da løp jeg hjem, og bakte kringle! Enda en sånn slumpekringle, hvor man bare tar det man har i skaper og skuffer, elter, hever, fyller, ruller og steker…og spiser! Og jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men alle øyeblikk hvor huset lukter nytraktet kaffe, og fersk bakst, det er fine øyeblikk!

 

Så ble det fersk gjærbakst og kaffe til de to podene som sov halve formiddagen, og til poden som denne uka har hatt sine aller første arbeidsdager som lærling i tømrerfaget.

Og der var neste fine øyeblikk ja! Eldste poden som bare stråler om dagen. Som spretter opp av senga kl seks, smører matpakke, kjører på jobb, og stråler når han kommer hjem klokken halv fem, bare fordi han har kapret lærlingplass i drømmejobben, i et drømmefirma, og får lov til å prøve, feile, og lære. Og sånnt gleder et mammahjerte! FINT øyeblikk!

 

( Fine lærlingen min! )

Nei nå altså…nå løsna det litt. Der ser du! Let etter et øyeblikk, og plutselig dukker de opp bak i hodet, som perler på ei snor!

Den dagen jeg ble med podene på trening. Egentlig skulle de ta noen rolige runder på banen bare, prøvelkjøre en sykkel gubben nettopp har satt sammen igjen etter et aldri så lite motorhavari…igjen… (noen ganger skulle jeg ønske de hadde en rimeligere hobby…fingerhekling eller noe!), men så skjedde det som ofte skjer når podene bare skal “ta det rolig” på banen. Full fis gjennom skauen og over grusen. Og akkurat denne treninga klaffet ALT. Sykkelen malte som en tilfreds pusekatt, gubben, som er over snittet ivrig, stod klar med stoppeklokka, og banerekorden ble slått ikke bare en, men tre ganger! Og da er det ikke fritt for at denne semi-motorinterresserte mora gleder seg med avkommet hun også! Så ja, ikke akkurat mitt øyeblikk, men fint likevel.

( Noen unger kommer med storken, mine kommer flygende ut av buskene…eller busken da, rettere sagt! )

Julestemning. Uff ja, altfor tidlig, jeg vet det, men det er en sykdom tror jeg. Prematur-juleglede-syndrom. For under furua bak i skogen har ikke regnskurene skikkelig sluppet til denne sommeren, så der ligger hauger av store, tørre furukongler. Og det er noe med denne dama og slike funn fra skogen. Da sniker liksom ideene seg på, enten jeg vil eller ikke, og trangen til å samle er mer overveldnede enn “kom og ta meg”-blikket til Bradley Copper i “A star is born”, så da samler jeg. Sanket en bøtte full av fine furukongler som nå ligger i boden og lukter jul, og nå bare gleder jeg meg til å binde kranser, lage tennbriketter og annet stæsj. Julestemning i August, call me gjerne crazy, men det var et fint øyeblikk!

 

Også var det disse regnskurene da. Elsker dem! Ikke hele tiden selvsagt, men på kvelden. Når det endelig blir litt sånn tussemørkt ute. Når vinduet kan stå på en gløtt, slik at man hører regnet som trommer ned i takrenna, og kjenner lukten av vått gress. Så tenner man stearinlys, drikker te fra den nyeste digre koppen (den jeg bare måtte ha i “store kopper-samlingen”), og nyter kvelden. Ingen tv, ikke noen sosiale medier. Bare te, stearinlys, og en bok. Fint øyeblikk!!!

 

Den dagen bestemor ringte og startet samtalen med: “Jeg har aldri fått noe familiebilde av dere, og det hadde vært fint å få på veggen før jeg dør!!!” Seriøst! Hun dro det der “før jeg dør” kortet! Det har hun aldri gjort før. Utspekulerte gamle dama! Men bestemor er kul altså, virkelig, og jeg digger den dama. Og når oldemor befaler, da hopper gutta, så den kvelden ble det familiefoto. Egentlig burde vi vel booka en time hos fotograf, men i første omgang ble det et hjemmesnekret bilde av flokken, og selv om kvaliteten er så som så, og selv om vi kanskje ikke er verdens mest fotogene familie, så har dette bildet sin sjarm også. Av en serie på ca 20 bilder, og sånn botimot fire latterkramper, fikk vi et, og kun et, som var brukbart. Tror jammen meg jeg må ha en kopi på hylla selv. Familiebilde, check! Fint øyeblikk!

( Tre kyllinger, en hane og ei høne. Team Nordvang, som skal opp på veggen før bestemor dør…hennes ord, ikke mine! )

Det litt lange øyeblikket jeg var skikkelig lat! Det var fint. Da jeg bunkret meg fast til sofaen, pakket meg inn i et pledd, drakk sjokolademelk rett fra kartongen, og så en haug gamle episoder av den såpeoperaen jeg ikke egentlig innrømmer at jeg ser på igjen, med katta i fanget. Totalt bortkastet tid, midt på dagen, men akk så deilig. Tror kanskje jeg sovna litt på et tidspunkt også, for jeg hadde ihvertfall sikkel på haka da jeg kvikna til. Som sagt, bortkasta, men herlig! Litt lat må`n ha lov å være. Fint øyeblikk!

( Det er ikke det at jeg bruker å se så mye på sånne såpeoperaer altså, men katta ville så gjerne…og jeg nekter ikke dyra den gleden…)

Sånn, da ble det jammen meg noen øyeblikk å samle i søndagsbloggen likevel. Så finnes det jo de øyeblikkene som ikke ble fotografert også, og de det ikke gikk an å fotografere. De øyeblikkene som bare er følelser, eller lukter, de som trigger sansene. Slik som den gamle mannen foran meg i køen på Rema, han som luktet tobakk og Old Spice, og sente meg rett tilbake til morfarhuset på Riis.

Alle meldingene fra dere bloggleserne på snapchat og instagram. Tusen takk for at jeg får et lite innblikk i livene deres også! Det gledes!

De lille turen innom jobben på fredag. En myk start på et nytt arbeidsår, gode samtaler, treffe igjen et par kollegaer Kjempefint. Pusekatten som smyger seg inn på soverommet og opp i armkroken hver morgen etter at måsagubben har kjørt på jobb. Herlig!

Poden som dro på bråtur over svenskegrensa og kom hjem igjen med polkagriser, bare fordi han vet det er mammaen sin favoritt! Hamburger på Shell den ettermiddagen ingen av oss orket å lage middag. Slå to fluer i en smekk. Bokstavelig talt. Traff to fluer samtidig. Irriterende fluer! Fint øyeblikk. RIP!  (Er fluer egentlig godt for noe? Har de noen oppgave i naturen lissom? Eller i min stue, rundt mine ører?)

Og helt på tampen, den dagen føttene var våte etter å ha tråkket hjem fra trening i regnvær. Dusje, på med pysj, fyre opp to bjørkekubber, og varme tærne mot flammene. Fint øyeblikk.

 

 

Og da avslutter jeg. På tide å gripe dagen, tøye litt stive skuldre, bake rundstykker, stryke litt på pusekatten som har flata ut over føttene mine. Så får vi se hva resten av dagen vil tilby meg av fine små øyeblikk. Jeg er klar!

 

Håper din uke har bydd på mange gode stunder, og at uka som kommer byr på enda fler! Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

For en uke siden startet jeg prosjektet #MinLilleHverdagsglede her på bloggen, og under samme hashtagen på Instagram, i håp om å få se noen av deres hverdagsgleder også. Og dere har delt. Mer enn jeg hadde turt å håpe på! Små og store hverdagsgleder, både fra faste blogglesere jeg kjenner igjen navnene på, og mange nye. Og det har gledet meg så masse, hele uka.

For en fin ting, det å se de små øyeblikkene i sin egen hverdag, bli bevisst dem, glede seg over dem! Og ekstra stas for meg, å kunne lese om dine små gleder! Noen av øyeblikkene deres har jeg fått lov til å dele her i bloggen, og jeg håper du tar deg tid til å lese dem!

 

Hverdagsglede fra Ellbjørg Skinderhaug

Vaffelpressa med skjøteledning på altan— lukten av nykokt kaffe. Venter på ei veninne og en sommerprat—–

Mot slutten av uka kunne Ellbjørg ønske oldebarn nr 18 velkommen inn i familien! Det er sts det! Gratulerer Ellbjørg, til deg og resten av familien!

 

Hverdagsglede fra Rita Pita Hanger

Har dessverre itj nå bilde i dag, men hadd likevel en fantastisk opplevelse. Sto opp i dag med et humør som ikke va på topp. Så går æ inn på en butikk i sentrum av Trondheim, og blir ekspedert av verdens triveligste og sprudlende ekpeditør! Fikk opp humøret mitt maaaaang hakk og redda dagen min! Hu villa dessverre itj fotograferes, og d må respekteres. Men æ må bare fortell om d likevel. Sånne menneska skull vi hatt fler av!

 

Hverdagsglede fra Linda Hagen.

Når en herlig ferie er over, og det siste man gjør er å klippe gresset på gården. Det er slitsomt med tohjuls traktor🥴 Sitter og nyter ett glass rosévin og titter ned på disse slitne, og tenker at hverdagslykken er akkurat dette.

 

Hverdagsglede fra Ranja Kleive Melby

I den travle hverdagen vår har man lett for å gli inn i faste rutiner.
Min mann for eksempel rer sjelden opp sengen fordi det er blitt en av mine oppgaver. Derfor var sjokket stort da jeg oppdaget at i dag hadde han gjort et forsøk på å ordne sengetøyet. Kanskje ikke av samme standard som sin kone, men hverdagsgleden over en så liten ting var stor.
Et gylden øyeblikk i mitt liv som nå er blitt foreviget i kommentarfeltet på din blogg Janne.

 

Hverdagsglede fra Anne Mette Andersson

Gleden og kunne sitte på svaberg og nyte solnedgang om sommeren.

og morgen lykke!

 

 

 

Hverdagsglede fra Monika Lundberg

Blomster fra veikanten og levende lys.

 

 

Hverdagsglede fra Grethe Øigård.

Hverdagsglede er å nyte kaffekoppen i sola ute på terrassen på hytta, med bare bruset fra sjøen og måkeskrik som eneste forstyrrelse.

 

Hverdagsglede fra Janne Knudsen Stokken.

Kanskje ikke akkurat hverdagsglede – for detta gjør jeg langt fra hver dag – men det er iallfall herlig å ligge i hengekøya ved et vann langt inni Nordmarka og se på denne utsikten.Helt til himmelens sluser åpnet seg til akkompagnement av heftig torden og alt var klissvått på et blunk. Evakuering i form av 9 km langs skogsvei i nattens mulm og mørke…

 

Hverdagsglede fra Beate Slettan.

#MinLilleHverdagsglede ……. når høsten nærmer seg er en av mine mjuke hverdagsgleder å gjøre klart for høstens strikkerier…. Bursdagegaver, julegaver, dåpdagsgaver…. andre gaver….. Roa med å hespe opp garnet til fine nøster er ei varm hverdagsglede for meg.

 

Hverdagsglede fra Lene Øia.

Kattepus i armkroken, nystekte pannekaker, og ut å jakte flere fotoøyeblikk i regnværet. Magisk hvordan regndråpene glitrer som sølvperler. Ønsker deg en nydelig dag, takk for at du lar oss dele.

 

Hverdagsglede fra Anne Kristine Eide Østli.

Fra det ene paradiset til det andre. Ja, jeg ER privilegert! Og kaffen smaker ekstra godt på 1000m høyde.

 

Hverdagsglede fra Irene Ivås.

Har dessverre bare greid å henge meg med annenhver dag, men er absolutt en god “øvelse”.
Dagens hverdagsglede er himmelens løfter om en god morgendag.

 

Hverdagsglede fra Ranja Kleive Melby.

For et kupp, fant denne suppebollen på loppis. Det er så rart at bare synet av denne skal få fram gode barndomsminner. Jeg ser for meg familien min som sitter og ser på Emil i Lønneberget som stikker hodet ned i suppebollen og sitter fast.
Elsker gamle gjenstander med sjel og Astrid Lindgrens verden.

 

 

Og tenk at dette bare er en liten brøkdel av hverdagsgledene dere har delt. Tusen , tusen takk! Jeg skulle ønske jeg kunne delt alle her på bloggen. Og det beste med det hele, synes jeg ihvertfall da, er at alle gledene er helt allminnelige hverdagsøyeblikk. Ikke en eneste stor og ny skinnende bil, eller andre svindyre duppeditter. Kun familie, venner, solskinn, kjeledyr, lukten av nyklippet gress, frisk luft, varm kaffe, strikketøy, et kakestykke…slike små hverdagslige ting.  Og når man klarer å glede seg over det, da er man et godt stykke på vei tror jeg. På vei mot hverdagsgleden!

Igjen, tusen hjertelig takk for at dere har delt, for at dere lar meg også bli litt bedre kjent med dere. Og om de som ønsker å fortsette delingen vil bruke hashtagen #MinLilleHverdagsglede på Instagram, da gleder jeg meg til å følge dere videre der også.

Vi blogges!

Sjokoladekake og kaffe til frokost! Det setter i grunn punktum og standarden for alle øyeblikkene denne uka. I dag må joggeskoene og trenings-skjorta på, for nå husker jeg knapt åssen de ser ut. Jeg har ikke trent hele uka, men jeg har spist. Mye! I grunn greit med sånne uker også! Innimellom. Så da starter vi like greit med det. Sjokoladekake, kald melk, og kaffe, til frokost akkurat nå, det er et fint øyeblikk!

( Det er frokosten sin det! )

Rosa genser. Høres skikkelig teit ut, jeg vet det. Men jeg har ikke hatt rosa genser siden femte klasse omtrent, og trodde aldri jeg skulle ha det igjen heller. Ikke fordi at rosa kke er fint og sånn, det er bare det at rosa på meg alltid blir litt sånn: “Åh se, der er hu kjerringa som prøver å se ut som Barbie, men ikke får det til!” lissom. Men så hang det en rosa genser til under femtilappen på et stativ utenfor en butikk, og på magisk vis bare lissom ble den med meg hjem (jeg betalte for den altså!), og nå gjør den meg glad. Fargen! Knallrosa, som om jeg er fem år og skal i barnebursdag… Handle inn farger, tørre å bruke de, synes i mengden. Vågalt til meg å være, men fint øyeblikk!

( Come on Barbie, let`s go party!)

Blåbærmuffins. Sånne man slenger sammen av noen skvetter mel og korn, laget på måfå i sommervarmen bare fordi man er lei vanlig brødmat, også blir de overraskende gode. Så gode at man må gjemme unna noen til seg selv fordi tre sultne tenåringer nærmest støvsuger stekebrettet så fort det er ute av ovnen. Ikke helt usunne heller, iallefall litt bedre enn dagens sjokoladekake. Sånne øyeblikk liker jeg! Nystekte blåbærmuffins, og to episoder av Neighbours (ja, jeg er hekta igjen!) på YouTube, i skyggen under teltet på terrassen. Herlig øyeblikk! Er tom for blåbær, men vurderer en runde muffins med villbringebær i ettermiddag!

 

Det gule gamle strandteppet. Kanskje tidenes merkeligste øyeblikk å henge seg opp i, men akkurat dette strandteppe gjør meg glad. Sammen med kjølebagen fra samme tidsepoke. Svigermor kastet sjelden noe, og svigerfar finner stadig vekk noen skatter når han rydder i kjelleren. Gammelt er sjeldent ensbetydende med ubrukelig. Kjølebagen holdt brusen vår kald hele dagen, og strandteppe varmet oss da vi kom opp av vannet. Gjenbruk er glede, og jeg blir mer og mer bevisst akkurat det for hvert år som går. Så ja, når man finner skatter som er like retro som en selv, og de gjør nytte for seg, da gir det slike små fine øyeblikk!

 

 

Den ettermiddagen det gikk opp for meg at jeg endelig er blitt så gammel at hvordan kroppen ser ut på stranden betyr mindre enn nesten alt annet. Bare noen meter bortenfor oss, nede i strandkanten drev to unge jenter og fotograferte hverandre. Først flira vi litt, både gubben og jeg. For det ser jo unektelig litt snodig ut, å posere på knærne i vannkanten, med rompa ut, magen inn, puppene opp, håret dandert over skuldrene og en trutmunn stor nok for en hel tube lipgloss. De byttet på å ta bilder, liggende i vannkanten, tilgjort. For ingen sitter jo sånn når de er på stranden, ikke egentlig. Og bildene ble sikkert fine de, for all del, og jentene var strålende fornøyde, så denne gamle røya her skal ihvertfall ikke kritisere, for alle kuer har selv vært kalver. Men…. gubben tok bilde av meg på stranda også. Litt mer spontant, og ikke akkurat oppstillt. Et slik bilde jeg aldri ville postet eller satt i album for 20 år siden, men nå…nå liker jeg det nesten litt. Magen som ruller seg over flere lag, låra som ligger ufrivillig tett sammen, og puppene som kun holdes oppe av en bikini med rimelig god stretch. Jeg liker det. For den magen er mett, den kroppen er frisk, og det hodet er fullt av glade tanker! Og det å komme dit, tenke sånn, innse at alt det man bærer rundt på er helt innafor, det var et fint øyeblikk!

( Bra nok! )

Og da kan jeg like gjerne nevne bildet minste poden tok av “gamlingene” da vi balanserte over glatte stener på vei ut i sjøen også. For det første som slo meg da han viste oss bildet var at vi så gamle ut. Som to pensjonister med grå stær og seriøs hofteprolaps på glattisen. Gamle, tjukke, hårete… men så likte jeg det bildet også. For det er oss. Vi to, på vei ut i sjøen for å svømme, kjøle oss ned på en varm sommerdag, sammen, fordi vi vil, og fordi vi kan! Og det var et fint øyeblikk det! Et sånn øyeblikk vi har hatt så mange av, og likevel ønsker oss mange fler av!

( Også bra nok! )

Vin på svabergene, med gode venner. Det var et fint øyeblikk. Avslutte en lang og varm sommerdag nede ved sjøen. Latter og gode samtaler, kjølig vin, og en kurv med overprisede, men kjempegode moreller. Snakke seg bort, glemme klokka, bare sitte slik og suse bort sommerkvelden helt til sola har gått ned! Herlig øyeblikk!

 

Den dagen naturen bare eksploderte i farger. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så oppmerksom på akkurat dette, eller hvorfor jeg ble det akkurat da, men fargene! Herlighet! Plutselig stod jeg bare på en plass omringet av hele fargeskalaen. Prøvde å rope begeistret på resten av flokken som var med, men enkel forskning viser at tenåringsgutter ikke lar seg begeistre av en flekk med farger i like stor grad som mammaen sin. Teite ungdommer. Men jeg, jeg kunne ikke motså fristelsen, så jeg måtte ned på huk, opp med mobilen, og knipse et bilde. Fint øyeblikk!

( Når det ikke skal mer til enn dette for å la seg begeistre…da er livet ganske godt! )

 

Den formiddagen jeg var “uønsket” på crossbanen og fikk noen timer hjemme alene. Det var digg det! Da jeg kunne vaske gulvene, sette meg i et hjørne av sofaen, spise youghurtnøtter og polkagriser, og lese rykende ferske ukeblader. Helt alene! Det var en liten hverdagsglede. Et fint lite øyeblikk. De små tingene altså!

( Ro i heimen, så lenge det varte… )

Varme føtter og såre tær. Ok da, kanskje ikke et magisk øyeblikk, men likevel fint. For etter intet mindre enn fem reparasjoner av diverste nerver i føttene er det godt å kjenne på at jeg kan bruke de lenge nok av gangen til å få gnagsår og vannblemmer. For det kan jeg nå, og det har jeg nå. Slitne føtter, med sår på tærne. Tenk så herlig, å tre føttene inn i sandaler, bare for at de trenger å hvile seg litt, lufte seg litt. Nesten friske tottelotter. Det var et fint øyeblikk!

 

Og slik har uka gått. Det ene fine lille øyeblikket etter det andre. Jeg har kjent på en sånn ekte glede på vegne av ei god venninne. Ei som fortjener noe så innmari, på vei inn i en spennende tid. Det gjør meg glad!

Kaffekopper og gode samtaler, å kunne le høyt. Så høyt at andre har hørt det, uten at jeg var klar over det 😉

( Når katta synger en strofe fra Whitney Huston…”And IIIIII, will always loooove youuuuhuuuuhuu!” )

 

Frokost på trammen i hagen, ved siden av pusen som tar en cowboystrekk i gresset ved siden av meg. Være ute til solen går ned, og enda ikke fryse! Herlige øyeblikk! Sove lenge midt i uka, grille pølser på bålpanna i hagen til kvelds, og nyte den halvtimen på kvelden hvor hele verden ser blå ut. Sånne øyeblikk, slike små stunder som er verdt å bite seg merke i.

 

Og med det tar jeg fatt på søndagen, melker de siste timene av uka for enda flere små øyeblikk. Skal bare spise bittelitt mer sjokoladekake først.

Vi blogges!

Akkurat nå sitter jeg jeg på stranda på Hvaler. Nyter solen, lyden av bølgene,sval sjøbris. Nyter. Kjenner på tvers igjennom ekte hverdagsglede.

Jeg har tenkt på dette en stund. Tenkt at det ville være artig med et lite hverdagsgledeprosjekt. Et prosjekt der flere kan dele, hvor flere kan bli mer bevisst på sine egene små gleder, og dermed også verdsette dem. Disse små øyeblikkene vi ofte tar for gitt. De som virker ubetydelige der og da, men som i den store sammenhengen betyr ganske mye.

( Akkurat nå…nyter.)

For noen år siden ble jeg hyret av Charles Shaughnessy, en amerikansk skuespiller, til å tegne ukentlige bidrag til et talkshow han hadde på T-RadioV.

( Charlie, med “Here’s a thought.” Bilde lånt fra Charles Shaughnessy på Facebook )

Charlie er nok mest kjent som innehaver av den mannlige hovedrollen som Maxwell Sheffield i “The Nanny”, 90-talls sit-komedien med Fran Dresher, men har i tiden etter jobbet med flere store prosjekter, både på og utenfor tv-skjermen.

( The Nanny. Bilde lånt fra Google)

Det var bok-prosjektet han hadde i samarbeid med Haily Batholomew, en Australsk fotograf, som gjorde at jeg først fikk øynene opp for dette med hverdagsøyeblikkene. Prosjektet handlet om å finne en ting du var takknemmelig for, hver eneste dag, i et helt år. Mennesker i flere land adopterte fort prosjektet, kalt “365 Gratefuls”, og noen av oss var så heldige å få noen av bildene våre, sammen med små hverdagshistorier, publisert i boken.

 

Jeg har et eksemplar stående i bokhyllen, og stadig vekk blar jeg i den. Ser tilbake på mine egne bilder, og leser om andre menneskers små hverdagsgleder. Ikke bare ga prosjektet meg muligheten til å sette pris på de små tingene, men det gav meg venner fra flere kontinent. Noen av dem har jeg daglig kontakt med på sosiale medier, flere har jeg møtt, og enda flere skal jeg møte.

 

For en fin ting. Det å finne en ting hver dag som du er takknemmelig for. Tenke over den ene tingen, holde litt ekstra fast i det øyeblikket. 365 små øyeblikk i løpet av et år. Det blir mange øyeblikk det!

 

Innen året var omme hadde jeg lært meg å se etter de små tingene. Ikke en eneste en av gledene handlet om materielle ting, faktisk. Ihvertfall ikke i form av store ting, eller svære summer. Noe så enkelt som en kopp varm kaffe før jobb, eller skattejakt i mormor sin kjeller var blandt de største gledene.

 

Så i dag starter jeg på prosjekt “Min Lille Hverdagsglede”, og nå lurer jeg på om du vil være med. I en uke, syv hele dager, vil jeg poste et bilde av min hverdagsglede på facebooksiden til JanneNordvangBlogg, og om du vil være med, dele med meg og med andre, en liten hverdagsglede hele uka, så kan du poste ditt bilde, og/eller en liten tekst i kommentarfeltet. (på facebook)

På den måten står du jo selv fritt til å slette egne innlegg, om du ønsker det. Og når søndagen kommer, da har du samlet opp syv små hverdagsglder, syv små fine øyeblikk du kanskje normalt ikke ville tenkt noe mer over.

Dagens hverdagsglede kan du poste under bildet som linker til dagens blogg, resten av uka følger du bare med på facebooksiden sånn utpå ettermiddagen. Det oppfordres selvsagt til normal folkeskikk i kommentarfeltet, dersom du vil kommentere andres hverdagsgleder, men det visste du jo fra før. Jeg oppfordrer deg til å se, eller lese om de andre sine gleder også.  Tenk så mange fine øyeblikk vi kan dele med hverandre.

 

Og her er dagens lille hverdagsglede for meg. Tid med en av de fineste jeg vet om. Han og jeg, vi to, akkurat her og nå. Sand mellom tærne, sand på hendene, sand i trusa tilogmed. Han og jeg, lyden av bølgene, sand. Tid.

 

 

Om du vil dele bildet ditt på Instagram hadde det vært supert om du brukte hashtaggen #MinLilleHverdagsglede

Da kan vi jo se hverandres bilder der også.

Hva var dagens beste øyeblikk for deg?

 

 

Det måtte liksom ei ferieuke til, før vi klarte å lande skikkelig med feriefølelsen. En uke til å koble hjernen på feriemodus, før vi kunne begynne å nyte. Og når kroppene og hodene først skjønte at det var ferie, ja da inntok vi hvilemodus, og der er vi enda. For en nydelig greie! Å rusle rundt i sitt eget lille vakum, ikke gjøre stort, men ikke kjede seg heller. Slappe av, sitte lenge oppe utover sommernatta, eimen av solkrem som liksom ligger over hele tomta. Herlig! Vi skal ingen ting, har ikke reist på ferie, men livet er så godt likevel. En ferieuke full av små hverdagsøyeblikk.

 

( Hele familien, kveldsbad før leggetid. Slike kvelder altså! )

 

Tenk at varmen skulle komme. Sånn skikkelig. Folk klager, slik  folk også gjør når det regner, eller blåser, eller er kaldt, eller snør…men jeg nyter. Svetter, og nyter. For den kommer jo ikke til å vare, denne “tropevarmen”, så da kan man like gjerne gjøre det beste ut av den, mens den er her. Slik som den kvelden vi stakk til Tangen, og badet akkurat i det sola gikk ned. Tenk på det, at i kalde lille Norge finnes det slike kvelder hvor man kan svømme kl ti om kvelden, ja, hele natten om man vil, uten å fryse. Kjenne det lunkne men friske vannet avkjøle solbrente kropper mens man svømmer lange tak utover.Sitte skulder mot skulder ved vannanten etterpå, pakket inn i myke håndklær, og kjenne seg døsig etter en lang da i sola. Nydelig øyeblikk.

 

 

Kjøre en tur sent på kvelden. Akkurat i det solen går ned og maler sommerhimmelen rød og oransje. Kjøre sakte gjennom Mangenskogen, med vinduene nede, kjenne den svale brisen, og høre på musikk. Bare for å komme ut, bare for å nyte kvelden, bare for å kjenne den varme lufta. Det var et fint øyeblikk det.

 

( Sommerhimmel. Måtte vi få mange flere slike kvelder. )

Den ettermiddagen det virket som om alle i hele Bjørkelangen hadde nyperoser i hagen. For uansett hvor jeg gikk kilte lukten av nyperoser i nesa. På hvert eneste tomtehjørne fra måsahuset, ned til sentrum og tilbake igjen. Det luktet sommer, og mormor sin hage. Folk som så meg gikk der med lukkede øyne og nesa godt plantet ned i hver eneste hage må jo ha trodd jeg var spenna gæær`n, men jeg er ikke det altså. Ikke hele tiden. Bare en spontan livsnyter! Det bare lukta så godt. Friskt og godt, og sommerlig, og fullt av minner. Nostalgisk, og fint øyeblikk.

 

 

Tur med gubben. Bare han og jeg, for gutta ville være hjemme alene, være herrer over måsahuset for en dag. Så herlig at de er gamle nok til det. Litt rart å skulle reise bort en dag uten dem, være på stranda uten gutta, men fint også. Kjærestetur. Ligge på stranda, holde han i hånden, bade i sjøen, kjenne sand, så varm at den nesten brenner, mellom tærne. Åh, herlige sommer, herlige øyeblikk.

 

 

Middag på brygga på Skjærhalden. Vi blir aldri lei Skjærhalden. Skal tilbake uka som kommer også. Sitte sånn på et tomannsbord, bare måsagubben og jeg. Se på båtlivet rett utenfor gjerdet, folkemylderet, måkene som cruiser på vinden rett over hodene på folk, i påvente av noe snadder. Elsker det! Slike øyeblikk!

( Finn deg en kar med navnet sitt på t-skjorta! Da glemmer du aldri hva han heter 😉 )

 

Eller de dagene man bare kan ligge på terrassen hjemme, dukke under i bassenget når varmen blir for intens, for så å legge seg tilbake på solsenga… ( Før den revna da selvsagt…det var kanskje ikke ukas beste øyeblikk! Det faktum at bikinitrusa revna samtidig var heller ingen høydare. Den dagen fortjener egentlig en egen blogg… ) Legge seg tilbake på en flytemadrass i bassenget igjen når varmen blir for mye for kroppen. Late, late dager! Knytte et gammelt sjal rundt bikinien, flate ut på sofaen på verandagen, og bli overrasket med en iskald brus fra poden som har vært på butkken og handlet is. Trenger man mer enn det? Sånn egentlig, på slike dager? Liten lykke kanskje, men mer enn nok også! Fint øyeblikk!

Åh, den dagen verdens kuleste t-skjorte kom i posten. Jeg har en greie for sånne t-skjorter altså. Jo mer sarkastisk eller ironisk tekst jo bedre. Eller teite bilder. T-skjorter med skikkelig teite bilder. Digger det! Denne t-skjorta tror jeg egenlig var skapt for meg, mest treffende teksten noen sinne. Har aldri følt meg kulere, eller mer berrettiget til å bære en tekst på brøstkassa Me? Sarcastic? Never!  Nevnte jeg at jeg DIGGER det!!

( Sånn helt serr! Jeg har nådd høydepunktet i livet hva kulhet angår! Bedre enn dette blir jeg ikke! Check! )

 

Sette seg i bilen, pakke med seg solbriller, gubben og svigerfar, og kjøre til båtkafeen i Ørje for å spise lunsj! Det ble en fin dag, et skikkelig fint øyeblikk. God lunsj, godt selskap, godt vær.Alle de “uoppdagede” små perlene i bygda, og i nabobygdene, de som bare ligger der og venter på å bli oppdaget fra bilvinduene, for så å bli utforsket en dag senere i ferien. Slike dager hvor man bare kjører en tur, stopper noen steder, nyter stundene. Sånne dager gir fine øyeblikk!

( Lunsj her, med svigerfar og sønnen hans…fint øyeblikk! )

 

Kino med gubben. Det går altfor lenge mellom hver gang. Nå hadde vi ikke vært på kino siden i fjor sommer, da vi så Mamma Mia 2 og jeg grein fra første til siste scene, og tørka så mye snørr og tårer på skjortearmen til gubben at han åtte vri den opp da filmen var ferdig. Denne gangen så vi en barnefilm. Jada, to noenogførti år gamle mennesker blandt en drøss småbarnsfamilier…og hvem tror du grein mest??? Firåringen bak meg som mista alt popcornet sitt før filmen i det hele tatt hadde begynt, eller undertegnede? Det digre kvinnfolket på førtito og et halvt som syntes det var skikkelig trist at Mufasa måtte dø i denne versjonen av Løvenes konge ogsåJah, jeg grein, og jah, filmen var fin. Fint øyeblikk, selv om Mufasa dævva!

De gangene det er så varmt at man ikke orker å røre i grytene. De dagen man dropper middag, smører noen blingser med ost, spekemat og det som måtte befinne seg av grønt i kjøleskapet. Matlei, men matvrak. Så sitetr man der, under teltduken på terrassen, og gomler i seg lett sommermat, og blir god og mett, selv uten middag. Enkelt. Fine øyeblikk. Smaken av sommer!

( Ikke akkurat midda, men det duger i varmen! )

 

Rusle nedover stien. Rusle sakte, plukke nye markblomster til den gamle muggen etter oldemor i Danmark, kjenne lange strå pg høyt gress kile lett oppover leggene, snu når favnen er full av blomster, og rusle hjem. i gullsandaler! Tenk at slike bagateller kan gi så fine øyeblikk! Tenk at et par arvede, litt tacky (okei da, skikkelig blodharry) flipp-floppere kan gjøre så stor lykke! Gullsko liksom! “Diggelo-diggelei, alla tittar på meg, når jag går i mina gyldna skooooooor!!!” Værshegod!!! Da fikk du den låta på hjernen og. Og med det tor jeg at jeg avslutter.

 

( Digge lo digge lei… )

 

Det er tid for frokost. Rundstykkene er tatt ut av ovnen, og akkurat passe avkjølt nå. Podene sover enda, så jeg skal dekke på til bare måsagubben og meg i første omgang. Starter altså dagen med blogg, og frokost med snuskelusken min. To fine øyeblikk sånn på rappen, og helt på tampen av uka. Frokost liksom. se det du, tilogmed frokost, noen man gjør hver dag, kan bli til et fint lite øyeblikk. Om du velger at det skal være det.

 

( Blogga ferdig, nå blir det frokost. Ute! )

Ønsker deg en nydelig søndag, hvor enn du befinner deg, også håper jeg at du finner deg drøssevis av små fine øyeblikk i uka som kommer. Takk for at du titter innom. Vi blogges!

 

 

Jeg er mora til Jesus. Jeg lo så jeg nesten knakk da vi gikk igjennom bildene fra turen til Hvaler tidlig i uka. For midt på kamararullen, mellom bilder av poder som gasser seg med pizza eller bygger sandslott på stranden dukket det opp et bilde av mellomste poden, og han var klin lik Jesus. OK da, kanskje ikke noe magisk øyeblikk, men det er helt utrolig hvor mye flir denne familien kan få ut av en sånn liten ting! Og latter, det er alltid bra, så da regnes det som et fint øyeblikk likevel. Vi starter like greit denne ukas søndagsblogg med det!

 

Så var det turen til Hvaler, som jeg skrev om tidligere i uka. Hele familien, klemt sammen i en rusten bil, ut på tur. Latter, lek og moro, fra tidlig morgen til sen kveld. En hel dag sammen, hvor ingen ting haster, hvor sola skinner, og badetemperaturen er fin. Se store gutter “leke” sammen, kose seg. Kvalitetstid, rett og slett. Hele dagen var et eneste langt fint øyeblikk. Kjære Hvaler, gi meg en hytte a? Pliiis! Skulle gjerne hatt hele sommern der!

 

 

Godtesjappa! Det var et fint øyeblikk. Kanskje mer for gubben og gutta enn mor sjøl, men så lever man jo litt gjennom ungene også, gjør man ikke? Og med godtesjappa mener jeg “Crossbutikken”. Alf Graarud Motor i Saprborg, drømmesjappa for motorsykkel og crossentusiaster. Endedlig fikk vi tatt turen innom igjen, og handlet inn det aller mest nødvenige av crossutstyr. Det gutta absolutt måtte ha, fordi utstyret hjemme er slitt i filler. Og her må jeg bare enda en gang få takke alle som har valgt å støtte Nordvang Mototsport med sin grasrotandel i Norsk Tipping, for uten dere hadde det ikke blitt hverken nye hansker, kjørebriller, leggskinner eller nye drevsett til slitte sykler, og dermed hadde det ikke blitt noen idrett heller! Så igjen, tusen, tusen takk! Dere gleder en hel familie, og det stort! Det trenes nesten daglig til høstens løp, og podene håper å gjøre dere “sponsorer” stolte. Innsatsen skal det ihvertfall ikke stå på!

 

I denne sjappa er det alltid topp kundeservice! (Ikke reklame, bare veldig fornøyde kunder. Rett skal være rett! ) Men akkurat nå føler jeg at innhaver Lene og måsagubben konspirerer mot undertegnde, for med hjem fra godis-sjappa fulgte ei diger miljømatte. En sånn man egentlig har i garasjen, eller under syklene på banen, for å unngå olje og bensinsøl i naturen. MEN, så var jeg ute og gikk en tur en formiddag, bare for å strekke på bena og løsne litt stive muskler, og da jeg kom hjem igjen hadde gubben og podene “ommøblert” bittelitt i stua! Aldri har jeg sett fire mer fornøyde karer. Og gubben bare “Du sier jo alltid at jeg kunne vist litt mer interesse for interiøret!”

Jeg hater når mine egne ord blir brukt mot meg, men når vi inngår avtaler som gagner meg, da er det greit. Teppet får ligge til over helgen i bytte mot en kino-date til uka. Grei byttehandel, fint øyeblikk!

 

 

Den kvelden vi kjedet oss, gubben og jeg. Da alle tre gutta stakk av gårde i samme bil, med beskjed om at de skulle ut på tur, men ikke viste hvor, og at vil ikke skulle sitte oppe og vente.( De er godt kjent med at de gamle kjedelige foreldrene ofte går til sengs grådig tidlig! ) Rart, å ha tre så store gutter. Nå er minsten riktig nok fremdeles bare 14, men likevel så inkludert av de eldre brødrene på 17 og 18, og det er trygt å vite at han er sammen med dem. Derfor fikk de frie tøyler. Nesten. Vær hjemme innen midnatt, ellers god tur. Fint det, men uten gutta blir det fort stille i måsahuset, og det er begrenset hvor lenge det går før vi kjeder oss litt, vi to gamle. Så da kjørte vi oss en tur. Havnet i Sverige, spiste på restaurant, stoppet ved et vann langt utpå Mangen på vei hjem, satt på stenene mens vi dyppet bare føtter i vann, og spiste sjokolade rett fra posen. OG, vi poserte foran landets mest beryktede campingplass! Litt flaut, men hallo, livet er for kort til å ikke gjøre litt flaue ting! Uansett, hvem visste vel at det å kjede seg kunne bli til så mange fine øyeblikk?

 

 

Den kvelden ingen av oss orket å lage middag. Matleie i varmen, litt late kanskje, men sultne likevel. Så foreslo største poden av vi skulle mekke ostesmørbrød på bålpanna ute, og da ble det sånn. Og bål bak i hagen, osesmørbrød i folie, det er egentlig ganske fint. Så fint at vi ble sittende alle fem, rundt det bålet, hele kvelden. Gutta hentet hver sin gitar og spilte, gubben sang Bruce Springsteen låter så surt at vi takket Jesus (eller Martin da) for at vi ikke har naboer, og jeg bare satt der og tenkte at dette, dette var et fint øyeblikk, det må jeg blogge om!

 

 

En liten tur til svigerfar i Lørenfallet. Noe kaldt å drikke i skyggen på terassen, og plante litt på graven til mamma før vi vender nesa hjemover igjen. I vinter var det oppe til vurdering om vi skulle slette mammas grav eller ikke, da det nå har gått 20 år siden hun døde. Vi valgte å beholde graven, og det er jeg så glad for nå. Det kjennes rett. Det er ikke vondt å være der, vil ikke si det kjennes godt heller. Bare riktig, og det er en ganske fin følelse det også. Plante litt, børste støv av stenen, “snakke” litt med henne, vandre litt rundt på det vakre stedet, og minnes det som engang var, ikke med vemod og sorg, men med glede. Fint øyeblikk.

 

 

Så kom feberen. Feber og sår hals, og sofa-tjeneste. Ikke noe fint øyeblikk, men jeg har jo uansett ferie. Skal ingen ting, ikke noe haster, så om formen først skal være redusert passer det nå. Rakk akkurat å ta en selfie i det et småforkjølet nys nesten gjorde at katta skeit på seg! Og da lo jeg godt, både av katta og av bildet! Fint øyeblikk, oppe i “gæligheta”! Tror jeg har flira over gjennomsnittet mye denne uka!

 

De små tingene. De som faller seg så naturlig, de som har blitt en vane. De gir fine øyeblikk, bare man stopper opp, og tenker over det. Som en melding fra poden som skulle være sjåfør for en kamerat litt utover natten. Han sa ifra tidligere på kvelden, før han dro, men velger likevel å sende melding på den tiden han vet vi bruker å gå til sengs, fordi han vet at vi er bekymret. Alle foreldre er vel det, selv når tiden har kommetfor å “slippe litt taket”. Da er slike meldinger gull verdt.

 

Så er man litt roligere til sinns, selv om man likevel sover ekstra lett disse nettene, og ikke helt finner søvnen før man hører at han går i døren. Livet med store barn. Fint, og utfordrende på samme tid.

 

Og slik gikk uka! “Venner” som konspirerer med den lokale sladrepressen og forteller om “sannheten” bak Hvalerløpet. Tror nesten jeg bør lage egen blogg om det! PS: Nye venner søkes!

 

Alle markblomstene som vinker til meg fra grøftekanten og ber så pent om å få bli med meg hjem, To nye store buketter pryder salongbodet denne uka. Trenger flere vaser.

 

Venninnekveld på Sørumsand som måtte utsettes, men hey…da har jeg fortsatt noe å glede meg til. Chatter fra “svikervennene” som gjør at jeg ler til tårene triller, stille kvelder på brygga, sove med vinduet åpent og høre regnet tromme mot taket. Våkne til lukten av vått gress, og en pus som endelig slipper opp i sengen og kryper opp i armkroken for kos. Rusle ned til sentrum med en pode for å spise is…så mange små øyeblikk verdt å legge på minnet.

Og nok en søndag slår det meg, akkurat hvor heldig jeg er, som får oppleve alle disse fine små øyeblikkene. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

“Skal du være med i  morgen?”  Jeg slenger ut spørsmålet mens han samler sammen lommebok, biløkler og caps fra salongbordet, klar for en tur ut med bilen, møte kompiser, og forventer egentlig et nei. At han skal noe annet, ut med gutta, jobbe…noe i den duren.

“Ja, klart jeg skal bli med!” svarer han, og jeg prøver å skjule den spotane gleden. Følelsen av å ville smile bredt, og rope “YES!” Må passe på å ikke bli en sånn mamma, vet du. En sånn litt teit, klengete mamma. Men gleden er stor, veldig stor, og jeg smiler, vel vitende om at det blir tur dagen etter, med hele familien. Eldstemann inkludert. En del av meg tenker at dette, dette blir kanskje den siste gangen.

 

Dagen etter er vi klare, klokken halv ti, som avtalt. Alle er ferdig kledd, alle er ferdig pakket. Jeg tar meg i å tenke, “Når var siste gang?” Når var siste gang vi alle skulle på tur, og jeg fløy rundt i huset som et organisert spetakkel, vekket trøtte guttekropper og pakket bager med badeshortser, håndklær og matpakker, i tilfelle noen skulle bli sultne under bilturen? Når sluttet jeg med det? For nå er alle våkne, alle har jo vekkerklokke på mobilen. Alle har pakket shorts og håndklær, alle har spist. Alle er klare, null stress.

 

 

Så sitter vi i bilen. Måsagubben og jeg foran, tre gutter i baksetet. tre unge menn. De sitter bak der og ler. Fleiper og ler. Av hverandre og med hverandre. De snakker om det de liker aller best, alle de tingene de har til felles, denne brødreflokken. Om tømring. Om fundament og dimensjoner, bindingsverk og takstoler. De snakker om damer, skjønt, “damer” på 18 år er i mitt hode bare jenter enda, men jeg holder munn, klok av skade! De er harmoniske, glade, inkluderende. Når en snakker lytter de andre. Og jeg kaster et stjålent blikk på dem i sladrespeilet og tenker, ” Når var siste gang jeg hevet stemmen i bilen? Når var siste gange jeg måtte være streng, be de slutte å “egle” med hverandre, eller be de bruke innestemmen i bilen?”

 

 

Fremme på Hvaler parkerer vi der vi har parkert så mange ganger før. Dette er tradisjon. Rusle ned på brygga, bestille pizza, spise til vi nesten sprekker, men likevel orker softis til dessert. Vi stopper på lekeplassen. Gutta er snart voksne, men likevel stopper vi på lekeplassen. Det skal klatres, det skal konkurreres. Jeg blir stående å se på dem. Tenker “Når var siste gangen jeg måtte trøstet? Når var siste gangen en av dem falt ned fra klatrestativet, når var siste gang jeg måtte blåse på vondter eller plastre skrubbsår på knærne?” Så slenger jeg veska på bakken og klatrer jeg også, for hvem vet, dette kan jo være siste gang jeg får bli med i leken!

 

 

Så rusler vi nedover mot brygga. Gutta foran, måsagubben og jeg bak, arm i arm. Vi ser på dem, og så smiler vi, for vi vet at vi begge tenker det samme. “Tenk at de er våre!” de store gutta der, de er våre. Når var siste gangen de gikk sånn foran oss på veien, og jeg ropte at de måtte gå pent, passe seg for bilene? Nå går de bare der, rolig, tre nesten voksne menn.

 

 

Så parkerer vi bilen og går de siste meterene ned mot stranda. Alle ferdig skiftet til badetøy, alle med hvert sitt håndkle under armen. Det er alt vi trenger. Når var siste gangen vi pakket med bøtte og spade, eller baderinger? Når var siste gangen jeg tvang de til å stå på rad og rekke foran meg mens jeg smurte tre små kropper inn med seig solkrem som sanden festet seg til? Når var siste gangen tre små gutter vred seg unna solkremen, og sa “Ææææsj, ikke i ansiktet mamma, ekkelt!!!”

 

 

Gubben er først ute i vannet. Gutta tusler etter, en etter en. Ler av fatter`n som vaker der ute i vannskorpa. Tenk at fatter`n er såååå barnslig liksom! Når var siste gangen tre små gutter stod nede ved strandkanten og trippet, maste om at mamma og pappa måtte bli med å bade? Når var siste gang jeg slapp taket i en liten kropp som tok sine aller første svømmetak, eller siste gang jeg stod i vannet og desperat prøvde å ha oversikt over tre viltre lekne gutter mellom bølgene, livredd for at det skulle skje dem noe. Nå legger de på svøm selv!

 

Når var siste gang jeg hyttet med pekefingeren og sa :”Ikke hold hodet til broren din under vann! Lek pent, vær forsiktig!” Nå sitter de på hverandres skuldre, tar salto, svømmer om kapp under vann. Er dette siste gangen jeg får se de “leke” sammen?

 

Og jeg stopper opp. Trekker pusten, og nyter! Nyter en dag sammen med familien. Hele familien. For tiden har gått så innmari fort. Som om gutta var små i fjor, men fine unge menn i år.

Så mange stunder jeg har glemt, så mange hverdagsøyeblikk som har blitt borte, bare fordi jeg ikke tenkte over dem som de skattene de faktisk var. Kranglingen i baksetet, små føtter som løp ukontrollert og altfor fort nedover gangveien, små knær med skrubbsår etter fall på lekeplassen, grimasene de laget da de fikk solkrem i ansiktet, eller forventningene når mamma og pappa ble med ut i vannet for å bade. Det som den gangen kjentes mer hektisk enn moro, det savner jeg nå, selv om livet med selvstendige tenåringer også er uendelig herlig!

 

Så jeg bare nyter. Trekker pusten, hører bølgene som slår inn mot stranden, lytter til samtalen mellom storebror og lillebror på stranden, smiler av latteren til brødrene som lekesloss i vannet, smuglytter til samtalene i baksetet om de “fine damene”, og klatrer i klatrestativet. På stranden legger setter jeg meg ned på håndklet, midt i gutteflokken.

 

Jeg nyter hvert eneste sekund med ungene mine, de som nå er i ferd med så bli så store, så selvstendige. Vil ikke miste et eneste lite øyeblikk av akkurat denne sommerdagen, nå som vi aller er sammen, for kanskje, bare kanskje, er dette siste gangen.

 

 

Alle bilder og tekst er selvsagt sett igjennom og godkjent av podene.

 

 

Jeg begynner å le bare jeg tenker på det. Gårsdagens øyeblikk. ikke et sånt fint og bloggvennlig øyeblikk til ettertanke, med en sånn dyp bakliggende mening som får folk til å stoppe opp og lissom bare…aaaahhhh…men et sånn, “Herregud da mann, erè mulig lissom?”– øyeblikk!

Jeg tror kanskje det er et sånn øyeblikk som kun er morsomt om man var der, men det må liksom med i dagens blogg likevel. Måsagubben hadde vært sitt sedvanlige snille jeg, og kjørt denne fruen rundt på to svære kjøpesentre innafor, for at fruen skulle få handlet seg en olabukse. Fant ingen i min størrelse, så vi spiste istedet lunsj ute, og stoppet på lensene på Fetsund på vei hjem for en pust i bakken. Flott der, virkelig flott! Og jeg, som elsker å fange små øyeblikk og detaljer på kamera vandret ut på elva for å stagge den kreative gleden, mens jeg ba gubben, som kanskje er mest glad i å sitte stille, finne seg en krakk med utsikt, slik at vi kunne drikke kaffe der når jeg var ferdig.

 

Så knipset jeg litt, nøt solen og elven, stemningen og blide mennesker som var ute i samme ærend før jeg gikk tilbake til gubben. Og han hadde funnet en krakk til oss han, men utsikt??? Der satt han, blid og fornøyd med utført oppgave fra a mor, og stirret rett inn i ei diger bjørk. Av i alt ca 40 krakker strategisk plassert med utsikt over vakre Glomma, kirkespirer og båter hadde han funnet den krakken med utsikt mot bark! Og da gliste jeg da, for han hadde ikke registrert det en gang. Og jeg lo så høyt og så lenge at jeg nesten tissa på meg, mens gubben trudde det hadde tippa for fruen…. AAh, min mann, Ronny “Lars Monsen” Nordvang…villmarkens sønn! Dævver!

 

 

 

Jeg gliste en annen dag og. Av noe helt annet, men tilsvarende dumt. For jeg fikk plutselig så lyst til å bake en rabarbrakake jeg fant oppskriften til på nettet, og kom på at da vi flyttet hit fantes det to svære rabarbra-tuer rett bak uthuset. Så ropte jeg på minsten, og spurte om han ville bli med bak i skogen og plukke rabarbra, og selv om han virket noe motvillig (til han å være) takket han ja. Men tua stod ikke der den pleide, og i ei lang stønn trodde jeg nesten minnet mitt spilte meg et puss. Men minsten løfta liksom skyldsbetinget på stubber og blader og lette med meg, helt til jeg lissom bare “Herregud, det må ha tørna for morra di, det var da HER det pleide å være!”. Da ser poden på meg, kikker litt ned i bakken, sparker vekk litt småstein og sier…det kan hende at vi gutta har harva opp den planta di med moped…kanskje..for et par år sia…kanskje…

 

Og da flira jeg igjen, for den sannheten satt så langt inne at poden tilogmed, vel vitende om at tua for lengst var harva opp, lette med meg i minst en halvtime! Så gliste han letta når mutter`n ikke blei grinete, vi flira sammen, og fant ut at eplekake er godt det og. Så ble det eplekake den ettermiddagen. Fint øyeblikk.

 

 

Den kvelden alt var fint! Humøret, været, formen. Alt. Da jeg tok på meg joggeskoene og gikk rundt hele Bjørkelangen. Beinflaug fra Eidsdammen og ned til siloen, bare fordi adrenalinet pumpet i hjernen etter å ha møtt huggorm på stien ved Eidsverket. Jeg HATER orm! Er dødsredd, men jeg har aldri før løpt fortere eller blitt mindre sliten heller!

Skal si jeg fikk opp farta, og den stoppet bare fordi jeg nesten løp rett inn i rassen på en fullvoksen elg nede ved siloen. Snakk om kveld full av yrende dyreliv! Men når jeg da først ble tvunget til en pause etter adrenalin-kikket, sånn for å ikke kræsje i høstens beitende biffgryte, så måtte jeg bare knipse et bilde. For Bjørkelangen nå på sommeren, med grønne jorder, geiterams og røde låver, det er vakkert det! Fint øyeblikk!

 

 

Søvnløse netter. De som kommer innimellom og forstyrrer døgnrytmen. Av og til ganske frustrerende og slitsomme, men ikke nå i sommerferien. For nå skal jeg jo ingen ting dagen etter. jeg kan sove så lenge jeg vil utover dagen, og søvnløse netter er bare enda en mulighet til å nyte nuet. Så da gjorde jeg det, den natten søvnen uteble. Fant frem scrappesaker, og laget kort, halve natten. Hørte på rolig musikk, drakk bringebær-te, og koste meg med papir og lim. Litt kreativt kaos, midt på natten, når resten av verden sov. Fint øyeblikk.

 

 

Sommervarmen. Når den endelig kom. Fint øyeblikk. Kaffe på trammen en tidlig morgen, rusle på baker`n og kjøpe ferske horn, overraske podene med frokost på senga, og flate ut på terrassen ved bassenget helt tid det er middagstid. Slike late sommerdager! Det er fine øyeblikk!

 

 

Nevnte jeg kaffe på trammen? Ikke en uke på sommer`n uten kaffe på trammen! ikke bare til frokost, men til kvelds også. Den kvelden jeg bakte ei langpanne med skolebolle-foccachia til en liten drøss av bygdas tenåringer som hadde samlet seg i garasjen til måsagubben for å få hjelp til å fikse litt motordeler til diverse kjøretøy. Da jeg lurte unna et stort stykke til meg selv før ulveflokken ble servert (gurimalla som tenåringen kan fortære gjærbakst!), og plasserte meg selv i godstolen i kveldssola med kaffe og boller. Det er sånne øyeblikk som bare må nytes! Vite at ungdommen og måsagubben mekker og skravler, mens mor bare har seg selv å passe på! Herlig øyeblikk! Egoistisk, men herlig!

 

 

Å starte dagen med en styrkeøkt. Orker det ikke hver dag, gidder det ikke heller, men de dagene energien bobler etter frokost, og jeg får til en god time på Avancia, det er fine øyeblikk. Prosjekt “En synlig muskel i sommer” går sakte, men jeg har ikke gitt helt opp. Veldig spent på hvor og når det popper opp en muskelll Uansett, når treningen gir energi, da er det herlig!

 

 

Trene på morran, spise sjokolade på kvelden! Herregud, jeg eier ikke viljestyrke, og jeg kjenner at det plager meg veldig lite. Men sånn helt seriøst, sitte i sofaen på kvelden, nydusja, i pysj, og gasse seg med sjokolade man har gjemt så godt at selv ikke tenåringene, som vanligvis sniffer seg frem til sjokolade lettere enn narkohunder avslører fandenskap på danskebåten, det er herlig det! Fint øyeblikk! Spiste jeg mer enn en? Jah….

 

Meningsløse ting…sånn som å le høyt av andre som ikke klarer slutte å le. Jeg elsker Phil og Holly! Min “guilty pleasure”. Dette klippet har jeg sett på YouTube om og om igjen denne uka, og jeg ler like høyt hver gang. Latter altså. Latter som smitter, det er herlig det. YouTube er et latterlig teit tidsfordriv, men om du kjeder deg en kveld, eller kanskje trenger en liten oppmuntring, da anbefaler jeg å se DETTE klippet.  Kanskje det byr på et fint øyeblikk 🙂

 

 

Og da er det vel på tide å avrunde søndagsbloggen. Avrunde en uke full av sol, varmt sommerregn, spenstige løpeturer i skogen og late timer på terassen, softis som smelter i varmen, late pusekatter i gresset, unger som sover til langt på dag, og som skrur motor i garasjen i de sene kveldstimer. Kaffe og latter bak disken i butikken til Mona, et morsomt tilbud fra kommunene i forbindelse med høstens festival, mysterier med forsvunnede rabarbra-tuer, og en en gubbe med førsteklasses utsikt over en bjørkestamme!

Jo, uka har vært full av gode hverdagsøyeblikk.

 

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

Annonse, i samarbeid med Makeløs.

Det lå liksom aldri i kortene at jeg skulle bli ei jålete dame. Tross mamma sine iherdige forsøk på å «pynte» sin eneste datter i de flotteste hjemmesydde kreasjoner i alle 80 tallets pasteller, var og ble jeg det som på den tiden ble beskrevet som ei typisk guttejente.

Jeg trivdes aller best i avklipte olabukser og slitne t-skjorter. Jeg valgte alltid joggesko fremfor lakkskoene alle de andre jentene i gata hoppet paradis med, og med et gammelt putetrekk knyttet som superheltkappe rundt halsen, og med et gevær spikket av plank på ryggen var barndommen på sitt aller beste når jeg hadde skrubbsår på knærne, og lykken var komplett den dagen jeg endte i grøfta under brua i Jernbanegata i Lillestrøm, etter å ha syklet fra alle gutta i klassetrinnet over meg helt fra plommetrærne ved gartneriet og hjem!

 

( Blå kjole i herlig lin, finnes i nettbutikken HER )

 

Mamma plastret albuer og knær, ristet lett på hodet og kunne ikke skjønne hvorfor jeg valgte hjernerystelse fremfor ballerinaskjørt.

Det ble «dame» av meg også, selv om jeg fremdeles, i en alder av godt over 40 trives aller best med litt skitt under neglene, og i klær som er komfortable fremfor klær som i all hovedsak kun tar seg godt ut på bilder i sosiale medier.

 

 

Jeg er ikke god på mote. Har aldri vært det, og blir det aldri heller. Sett på meg pastellfarger og jeg føler meg som korist under den svenske finalen av Melodi Grand Prix i 1984, med høye kjøpekrøller, nynnende på «Gyldna skor!» Prøv og tre på meg så mye som en cm med  rysje eller blondekant, og jeg ser ut som bryllupskaka til Charles og Lady Diana! Det er bare ikke meg! Jeg er og blir et vanedyr hva garderoben min angår, og jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det.

 

(Kjole i gul lin, finnes i nettbutikken HER )

 

Derfor falt det meg ALDRI inn å skulle inngå et samarbeid med en klesdesigner! Men så feil skulle jeg altså ta. For som de som har lest denne bloggen en stund vet, har jeg en god venninne her på Bjørkelangen som driver en herlig interiør og klesbutikk, og nede på senteret «Hos Mona» traff jeg på en kundekveld Grete-Marie! Hun var der for å promotere Makeløs, og for å møte kundene direkte. Flott tiltak synes jeg, så vi kom i prat, og hun fortalte meg om hvordan hun startet Makeløs, med fokus på etisk produksjon! Sånt liker jeg! Skikkelig! Jeg antar at det er alderstillegget, det å tenke litt mer igjennom hva man handler, hvor det kommer fra, og ikke minst arbeidet som er lagt ned i det vi faktisk kjøper! Tenker du over det? Hvem som syr klærne du har på deg? Om de har gode arbeidsforhold, og levelig lønn? Det er viktig, er det ikke?

 

 

Og jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen, for er det en ting jeg heier på, så er det kvinnelige grundere. Damer som våger, som satser, som lever ut en drøm! Det er så modig, så tøft, og når de i tillegg kan vise til produkter som virkelig leverer, ja da hopper jeg mer enn gjerne inn i et samarbeid, og det med begge bena! ( De med arr etter skrubbsår fra tiden i avklipte olabukser, og fartsrekord på oransje sykkel med bulkete bagasjebrett og fantomet klistremerker!)

 

(Velourkjolen finnes i mange glade sommerfarger. Min ser du HER. )

 

Grete-Marie er klesdesigner, og daglig leder i Makeløs, et firma hun selv har startet. Og jeg, jeg er bare en helt vanlig ujålete dame, med litt arrete knær, som bare digger de verdiene denne dama står for, den jobben hun legger ned i livsverket sitt, og klærne! De flotte, fargerike, brukervennlige, bærekraftige, tidløse og behagelige klærne!

 

 

Om seg selv og Makeløs forteller Grete-Marie:

 

Makeløs har fokus på bærekraftig design. Jeg ønsker at kundene skal bli så glad i klærne fra Makeløs at de velger å beholde dem i lang tid. Dette setter krav til at Makeløs leverer høy kvalitet og at snittene er gode og tidløse. Dette er en motvekt til «bruk og kast», eller det man kaller «fast fashion» der plaggene bare beholdes én sesong for så å byttes ut.

 

 

Makeløs ble etablert i 2013 og alle klærne produseres i Litauen. Det er viktig for meg at klærne produseres av voksne mennesker under god arbeidsforhold. Hos fabrikken i Litauen er det alltid åpne dører til produksjonslokalene. Her tar de godt vare på sine ansatte med en kontrakt som sikrer dem en lønn de kan leve av, regulert arbeidstid, pauser og ferier. Jeg setter stor pris på å ha den personlige kontakten med utrolig dyktige fagfolk ved fabrikken.  Kolleksjonene utvikles i tett samarbeid med dem og jeg ser på dem som kollegene mine.

 

Nå øker Makeløs også fokus på materialene vi bruker i kolleksjonene. Vi finner kreative måter å bruke opp overskuddslager for å unngå svinn. Vi stiller også krav til at stoffleverandørene har riktig sertifiseringer , økologisk produksjon, og lite bruk av kjemikalier. Nylig besøkte vi en fabrikk i Tyrkia som har ekstra stort fokus  på ren produksjon. I neste kolleksjon bruker vi økologisk bomull fra denne leverandøren.

 

 

Jeg mener at bærekraftig design og god kvalitet i kombinasjon med etisk produksjon gir «glade klær» som selvstendige og bevisste damer kan være stolte av å ha på seg. Jeg ønsker at vi kvinner skal feire oss selv, uansett form og størrelse. Jeg har derfor adoptert et slagord som er min hilsen til både de som lager klærne og de som bruker klærne : NOTHING COMPARES TO YOU!

 

Klærne fra Makeløs selges i utvalgte butikker over hele Norge, og på nettsiden finner du full oversikt over alle forhandlerne. Nå er også nettbutikken endelig åpen, slik at alle de som ikke har en slik liten perle av en butikk som vi har «Hos Mona» her på Bjørkelangen også har mulighet til å handle seg et plagg eller tre. Nettbutikken finner du HER.

 

Og det er dagens anbefaling, fra den litt arrete, ujålete, blonde-og rysje-allergiske brukskjerringa som for 35 år siden lå glisende i ei grøft med sykkelen over seg, og aldri i hele sitt liv trodde hun skulle reklamere for noe som helst, og minst av alt et klesmerke! Unn deg et plagg fra Makeløs, og det med god samvittighet. Det er verdt det!

 

DU er verdt det!