Feriemodus

Forrige uke var proppet av små og store aktiviteter, og avslutninger i fleng. Med så masse taler, varme klemmer og gode ord er det forunderlig at jeg ikke ligger uttørket og forgrått i en grøftekant fremdeles, men jeg har altså kommet meg helskinnet igjennom. Jeg har sett både den eldste og yngste poden avslutte store kapitler, og gjøre seg klare for nye. Jeg har klemt og sagt hadet til elever og kollegaer jeg ikke ser igjen, og noen  jeg møter allerede neste høst. Fredag kveld startet altså offisielt årets sommerferie, men det er liksom ikke før i dag man kjenner det skikkelig på kroppen. Helg er helg lissom, mandagsfri er noe ganske annet. I går kveld hadde jeg store planer for dagen, for hele ferien egentlig…jeg skulle lissom være å innmari flink, og starte hver morgen med en liten joggetur kl. 7.00.

 


( Bare litt tung i baken… treningsglede my ass! ( Bokstavelig talt…) Fotocred: Ida )
 

Kl.7 sov jeg godt….våknet litt kl 8, kjente at det fremdeles er litt ubehag i foten etter et ublidt møte med en huggorm i forrige uke, og sov enda litt lenger, med god (sa jeg til meg selv i hvert fall) samvittighet.

Kl 10 kom jeg meg endelig ut av senga, og da var det altfor sent å starte på noen joggetur. På dette tidspunktet er jo resten av bygda også våken, og det kommer ikke på tale å løpe foran folk. Sikkert litt snodig å ha komplekser på joggestil, men det har altså jeg. For med nærmere halvannen meter lange ben , og hofteskåler som butter i skulderbladene, forover lent og lut holdning som en 100 åring med benskjørhet, samt joggesko i str 42 ser jeg ut som han  lange stakan i Askeladden, han som til stadighet og særdeles lettbent flyr til verdens ende etter vann, slik at Askeladden skal få prinsessa og halve kongeriket…

Jeg unnet meg derfor en lang og god frokost i stedet, mens avkommet fremdeles snorket på hvert sitt rom i andre etasje. Gårsdagens bakst smakte like godt på frokostbordet. Noe av det beste med ferie er jo nettopp lange frokoster, ferskt brød med syndefullt mye sjokoladepålegg,  og ha tid til å nyte. Enten alene,

eller sammen.

 


( Sommer er lange sløve frokoster. )
 

 

 Litt trim ble det likevel, da Ida sendte melding ( pokker ta over snittet treningsglade venner som med hensikt gir deg et snev av dårlig samvittighet om man ikke stiller til startstreken på husmortrimmen ) og dro med måsafruen ut i skogen på en aldri så liten treningsøkt, i nydelig sommervær.Det må jo være noe av det beste med å bo her på Bjørkelangen, alle de nydelige turstiene som er brukandes hele året.

 

( Når damer over 40 trener trengs det et realt filter for å skjule svette, rynker og poser under øynene. Fotocred: Ida! Treningspartner og motivator. )

 

Et helt hav å velge mellom. I dag trasket vi grusveien inn til Stigtjern, mest fordi møtet med huggormen forrige uke fremdeles sitter friskt i minne, og gjengrodde stier ikke akkurat fristet til gjentagelse riktig enda. (Å bli bitt er i seg selv ikke den store skrekken, men å faktisk se orm vil potensielt fremkalle hjerteinfarkt og ufrivillig vannlatning! )

 


( Når du når “toppen” og får umiddelbart trang til å synge introsangen fra Løvenes Konge… “Naaaaaa-sewenjja, mmasi.si quadaaaa!” Fotocred: Ida)
 

 

Etter to timer i frisk luft kom jeg hjem til mopedmekking på gårdsplassen, sommermusikk på høyttaler i hagen, og et par gutter hengende i lufta over trampolina, klare for å øve på sommern`s nye triks.

Den minste kidden og jeg rakk akkurat en sykkeltur på posten for å hente nye sommersandaler før regnet tok over for solen, og nå sitter alle mann alle under et ledd i sofaen, med Tom og Jerry kjeks, bringebærsmoothies, og film på Netflix.

 


( Nye sandaler og regnvær…sommerferie i et nøtteskall. )
 

Til tross for regn, og det at gubben ikke har ferie på flere uker enda, senkes roen over måsahuset, og vi er endelig i feriemodus. Det er ingen ting som haster lenger, nå skal vi bare nyte late dager, og forhåpentligvis litt sol.

Nå skal jeg sette deigen til kveldens pizza, og lure meg inn på hobbyrommet. Årets første julekort skal mekkes, målet er å ha 40 julekort klare før ferien er over. Tiden vil vise om jeg når målet. Jul blir det vel åkke som.

Enn så lenge, ha en riktig god mandag, enten du har ferie eller ikke.

Kjære lærer.

Kjære lærer.

 

Takk for at du tok han i hånden og smilte til han den aller første dagen i 1. klasse. At du så han betydde alt. At du smilte til «bare han» gjorde han trygg. Han følte seg sett.

Kjære lærer.

Takk for hyggelig melding i meldingsboka den onsdagen han knakk lesekoden. Det gullstjerne klistremerket fikk han til å føle seg som en ener. Lesegleden startet den dagen sammen med deg!

 

 

Kjære lærer.

Takk for at du brukte hele storefri til å lete etter fortanna i metervis med nysnø, da den falt ut i akebakken. Tannfeen hadde aldri kommet den natten, om det ikke hadde vært for din iherdige innsats.

Kjære lærer.

 Takk for at du møtte han i bussrekka om morgenen, og fulgte han til bussen ved skoleslutt. Det er mindre skummelt å være liten blant mange, når du var rett ved siden av!

Kjære lærer.

Takk for at du tørket tårer og trøstet da de store guttene ikke var snille, og en enda større takk da du satte han på plass den dagen det var han som ikke var grei. Klare grenser har gjort han trygg og fornuftig.

Kjære lærer.

Takk for lånet av klassebamsen. Det var hyggelig å ha han på overnatting. Jeg beklager det med snuta. Vi lette i alle kriker og kroker, men jeg aner virkelig ikke hvordan den falt av, eller hvor den ble av. Jeg håper han ikke led for mye!

Kjære lærer.

Takk for at du diktet gangetabell-sangen. Sett bort i fra at jeg fortsatt ikke får den ut av hodet, og nynner den i tide og utide, virket den strålende, og gangetesten ble lett som en lek.

Kjære lærer.

Takk for at du delte dine gleder, og takk for at du delte med oss da du var i sorg. Det gjorde deg menneskelig. Vi sørget med deg, og ungene lærte å vise omsorg.

Kjære lærer.

Takk for at du lot mitt barn blomstre på scenen, og lot han synge solo på juleavslutningen, selv når du viste han var totalt tonedøv. Takk for at du klappet høyest av alle den dagen det var akkurat din annerkjennelse han var ute etter.

Kjære lærer.

Takk for at du sang med og var med på leken. Takk for at du alltid gikk foran som et godt eksempel.

Kjære lærer.

 Takk for alle konglenisser og ispinnestjerner du har hjulpet å lime. De vil henge på juletrærne i mange år fremover, og minne oss om akkurat deg.

 

Kjære lærer.

Takk for at du gjorde overgangen til ungdomskolen både spennende og trygg.

Takk for god veiledning ved valg av c-språk og valgfag. Så godt å ha en fagperson å støtte seg til når valgene er mange og nye.

Kjærer lærer.

Takk for både de gode og de mindre gode karakterene. Han har tatt det til seg, jobbet med det, og lært av det.

Kjære lærer.

Takk for gode foreldresamtaler og alle foreldremøter. Det har vært en glede å bli kjent med deg, og måten du jobber på. Jeg er sikker på at du har gjort det beste for nettopp mitt barn.

Kjære lærer.

Takk for åpen dialog, ditt åpne sinn, din kreativitet, og din evne til å prøve ut nye og spennende metoder. Takk for at du evner å tenke utenfor boksen. Du har vært inspirerende for en til tider skoletrett ungdom.

Kjære lærer.

Takk for at du delte din matpakke, den dagen han hadde glemt sin. Takk for alle gangene du har servert hele klassen. Ferske rundstykker med jordbærsyltetøy rundt et langbord i klasserommet…. minner alle elevene vil ta med seg og gledes over. Det er de små tingene som teller, som vil bli husket. Du er god!

 

Kjærer lærer.

Takk for reisen du har tatt barnet vårt med på. Den har vært spennende.

Du har vært enestående! Takk for at du var den ene trygge voksenpersonen, den han stolte på, hans anker,  hver eneste dag.

Han starter nå på et nytt og spennende kapittel i livet, og han er klar for det. Han er klar for det fordi du har gjort en aldeles strålende jobb. Han er en trygg ung mann, med hele livet foran seg. Mye av æren for det er din.

I kveld står han på scenen i gymsalen og mottar vitnemålet sitt. En ung voksen. I kveld sier han farvel til det som har vært hverdagen de ti siste årene. Farvel til en fantastisk god lærer.

 

 

Kjærer lærer.

Den eleven som møter nettopp deg neste skoleår er så veldig heldig!

Takk for alt du har gjort, og alt du har vært for mitt barn.  Tenk så heldig han var som fikk bli kjent med akkurat deg!

Kjære lærer.

Jeg ønsker deg en lang, god, solfylt og velfortjent sommerferie.

Takk.

 

Tenk deg at du…

Tenk deg at du er fem år, og står i skolerekka med 60 andre barn. Mange kjenner noen fra før, mange har allerede en bestevenn, en de har gått sammen med i barnehagen. Men ikke du, du kjenner nesten ingen, men du gleder deg likevel. Du gleder deg skikkelig, for læreren din har et varmt smil, hun lukter blomster og har lyst prinsessehår, og i noen klasserom lenger opp i korridoren er brødrene dine. De har sagt de skal vente på deg i friminuttene, passe på deg, og leke med deg, om det skulle være vanskelig å bli kjent med de andre i klassen.

 

 

 

Tenk deg at du har blitt seks år, og at du kaster deg over leksene med stor iver, men synes det er litt vanskelig å vise klassen hvor flink du har blitt til å stave, til å lese høyt. Tenk deg at du hører dårlig, og at noen ord derfor er vanskelig å uttale. Tenk deg at den du aller helst vil leke med sier at du snakker rart! Tenk deg at du leter etter brødrene dine i friminuttene fortsatt, for de synes ikke du snakker rart i det hele tatt, og de tar deg gjerne med i leken.

 

Tenk deg at du er litt større enn de andre i klassen. Du er ikke den som løper fortest, du klatrer ikke høyest, og du er ikke best i fotball. Tenk deg at en gjeng på fire ler av deg i gymgarderoben. Tenk deg at du er så modig at du gråter foran læreren din, og mamma, på en foreldresamtale. Tenk deg at læreren din tar deg på alvor, og selv om du fremdeles er litt lei deg smiler du på skolen dagen etter. Du liker fortsatt ikke å snakke høyt foran alle i klassen, du hører fremdeles ikke alt som blir sagt i timene, men du jobber like iherdig med skolearbeidet likevel.

 

 

 

Tenk deg at du skal starte i 5 klasse, og fremdeles ikke har det du kan kalle en bestevenn. Tenk deg at du aldri helt finner den ene vennen du er fullstendig trygg på, og at du kanskje ikke enda er helt trygg på deg selv engang. Tenk deg at du fortsatt er den som ikke løper fortest, eller klatrer høyest. Tenk deg at de kuleste gutta synes din idrett er rar, og kjedelig.  Tenk deg at de trygge brødrene dine nå går på ungdomsskolen, og ikke er tilgjengelig for en klapp på skulderen eller en kjapp snakkis i friminuttene, men du smiler likevel.

 

Tenk deg at læreren din ser alt det fine som bor i deg. Tenk deg at han ser alle kvalitetene du kanskje ikke har sett selv enda. Tenk deg at det å løpe fortest ikke lenger betyr noe. Tenk deg at læreren din forteller deg at de andre i klassen ser opp til deg fordi du er snill! Fordi du er hjelpsom! Fordi du er blid!

Tenk deg at læreren din ler av de samme vitsene som deg! At han viser at han stoler på deg, og gir deg oppgaver du ikke bare mestrer, men blomstrer av. Tenk deg at han bygger selvtilliten din uten at du egentlig merker det selv. At han, ved å tro på deg, lar deg vokse til å bli en lugn, morsom, og selvsikker ung mann.

Tenk deg at du, en gutt på 11 år, selv om du fremdeles hører litt dårlig, og kanskje snakker litt rart, står på scenen foran 500 mennesker på juleavslutningen, og føder Jesusbarnet som Jomfru Maria, bare fordi læreren din er gøyal, tenker utenfor boksen, og har trua på deg.

Tenk deg at du er 12 år, og selv om du fremdeles ikke har funnet din bestevenn, gleder deg hver dag til å gå på skolen. For det er mange der som liker deg, selv om du fremdeles ikke løper fortest. Du er bra nok, og du vet det!

 

 

Tenk deg at du sykler til skolen, den aller siste dagen i 7 klasse. Sola skinner fra skyfri himmel. Du har tresko og flanellskjorte, klar for generalprøve til kveldens skoleavslutning. Du har en pakke til læreren på sykkelstyret,  i smilet ligger en beundringsverdig selvtillit, og magen er full av sommerfugler. Herlige sommerfugler, som forteller deg at du gleder deg til sommerferie, og en ny start på ungdomsskolen til høsten.

Du kommer ikke til å løpe fortest eller klatre høyest der heller, men du vet du er bra nok! For det har læreren din sagt!

 

 

 

 

Tekst og bilder er selvsagt godkjent av pjokken, so akkurat har syklet avgårde til sin aller siste skoledag på barneskolen.

 

slakk læringskurve og blomsterfis

Jeg hadde en bestefar som på sent 80 tallet og tidlig 90 tallet utviklet en overdrevent stor interesse for katalog og TV-Shop handel. Jeg husker han kunne sitte i hjørnet av den mørkegrønne veloursofaen i timevis, og bla igjennom ulike kataloger, og svitsje fra den ene shoppekanalen til den andre. Hjem på døra, og i postkassen ble det i en årrekke levert det ene bomkjøpet etter det andre. For han hadde en forkjærlighet for slike varer «man bare MÅ ha» men over hodet ikke trenger.

Da bestemor for noen år siden flyttet fra hus til leilighet ble det ene hengerlasset etter det andre kjørt på dynga, proppet av ting gammer`n en gang i tiden «bare måtte ha» men aldri fikk bruk for. Her kan nevnes treningsapparater for hver eneste glemte kroppsdel, alt fra grevinnehengtrimmer til dobbelthakerulle.

På hengeren lå også elektriske og batteridrevene øyenbryn og nesehårstrimmere, sistnevnte med blod, buser og hår etter en litt mislykket test, flosshatt med boksåpner, katteskåler med fontene og klorestativ, caps med radio og Mikke Mus ører, en skoeske full av blodharry lisseslips med emaljerte oksehorn fra nordamerikansk bison, og 9 ubrukte kjelesett i rustent, rustfritt stål.

 

Det hender vi ler litt av gamlefar, når familien samles, og minnes. Vi flirer av kjøpetrangen, og skuffer og skap fulle av ubrukelige duppeditter. Sist vi var samlet lo de av meg og. «Du har da jaggu arva litt av gammer`n du og da, Janne», lo de, og tenkte på kjolen fra Kina jeg jeg knapt kom inn i, og i hvert fall ikke ut av, samt slanketrusen med vatterte rumpeballer, som heller ikke var noen stor suksess, da den var så trang at den kun nådde knærne før den stoppet all blodtilførsel fra kneskålene og opp.

«Jada, jada!», svarer jeg, og ler med dem, som for å dekke over det de ikke vet. Det kan nemlig se ut til  at jeg har like slakk læringskurve som bestefar hva bomkjøp angår, og nylig endte opp med å bestille enda et par dønn ubrukelige ting jeg bare synes jeg «måtte ha.»

 

Det har seg sånn at jeg er født vrang. Altså, ikke vanskelig vrang (selv om noen antageligvis mener det og), men bak frem, om du skjønner hva jeg mener. For de fleste damer er født med kurver, og selv om jeg innerst inne drømmer om å være syltynn og deilig, har jeg med årene fått et mer avslappet forhold til former og kurver. Jeg forteller meg selv at de er et synlig bevis på tre tette barnefødsler og flotte avkom, men sannheten er at de heller er resultatet av årevis med profesjonell jojo-slanking, ostepop-popping og ribbe med sprø svor langt utenfor ribbesesongen.

 


( Når rumpa sitter forran, under puppene… feilprodusert kvinnfolk i trikotkjole! NEI, jeg er ikke gravid, det er en “food-baby”. )
 

Så mens andre damer er velsignet med timeglassfigur, flat mage og struttende stjert, er jeg utstyrt med struttende mage og flat røv. (Som du skjønner, bak-frem, vrang.) Ikke bare blir den flatere og flatere, den blir også stadig lengre søradgående, og om jeg en litt travel morgen setter opp gangfarten på vei til jobb, klasker rompeskinnet mot lårene og applauderer meg for innsatsen. Derfor klarte jeg ikke å motstå fristelsen da en litt mer elegant utgave av slanketrusen poppet opp på skjermen under en surferunde for noen uker siden, og klikket den hjem. Jeg gikk opp noen størrelser side forrige forsøk.

 


( Når merkelappen er like stor som et A4 ark for å få plass til alle X`ne… )
 

Denne skulle ikke bare løfte stumpen med sine vatterte innlegg på hver side av kloaksprekken, men også holde inn magen med ekstra elastikk, samt dekorere lårene med en lekker blonde. Ut fra bildet kunne det se ut til at trusa i tillegg var utstyrt med en ekstra bonus, en såkalt fiselukt-fjerner, hvilket er rett og slett genialt da gubben og jeg har kommet til det stadiet i ekteskapet at vi ikke lenger er redde for å fise i hverandres selskap, og da jeg i følge gubben til tider slipper «bønner» som svir som syre i øynene.

 


( Løft og stram truse med innebygget luftfilter. Mer genialt blir det ikke!  (Bilde hentet fra Wish) )
 

Fordi jeg ikke ville at kineseren som skulle sende varene skulle se for seg at jeg var en sånn desperat overvektig nordisk ku, følte jeg liksom at jeg måtte bestille en ting til fra samme butikk, litt sånn som en dekkoperasjon på en måte. (Sånn som når du skal kjøpe smågodt på Europris, og tar på deg treningstights før du går i butikken for at de i kassa skal tro du har gjort deg fortjent til storhandel av gummibjørner og salt lakris!) Valget falt på et par sokker av type mopp? Fristende rosa ropte de til meg fra dataskjermen, slik lisseslips og roterende nesehårfjernere med ultrafiolett lys i sin tid ropte på bestefar.

I går kom pakken hjem i postkassen, og som en ivrig unge på julaften rev jeg opp papirkonvolutten, klar for å starte min nye hverdag med rene gulv og formfull stuss.

 

Dessverre, i likhet med bestefar, har jeg nok en gang gått på en skikkelig shoppingsmell, og sitter igjen med et par ting jeg bare måtte ha men slett ikke kommer til å bruke.

For de vatterte rumpeballeinnleggene er laget at papp!!!

 


(  1 hel kvadratmeter hold-in truse. Nå blir det fasong på kjerringa! )
 

Bølgepapp trukket med stoff! Hold-in elastikken over magen består av en 5 mm tykk slapp buksestrikk i linningen, og blondene rundt lårene er av rein gummi og lager brennmerker både når du tar trusa av og på.

 


( Finn frem salva, her skarre bli brannsår! )
 

Et eller annet sted i en liten bakgårdsbutikk i Kina sitter det nå en kineser og gnir seg i hendene, og ler høyt mens han forteller alle vennene sine om den lettlurte småfeite kua på den andre siden av kloden. Jeg er 35 kroner fattigere, og fremdeles like misformet.

 


( Når hold-in effekten kun virker på typ 1 cm, og lager ekstra valk! )
 

 

Heller ikke moppesokkene var noen stor suksess. I to minutter svevet jeg over gulvet i stua som en grasiøs Sonja Henie, mens hybelkaniner og hus-støv festet seg til føttene som kalorier fester seg til midjen.

 


( Grasiøse blogg-legger klare for å moppe hybelkaniner og sliten laminat. )
 

Jeg moppet i kroker og kriker som en svevende gaselle, «piruettet» opp grus og smuler som en nett balerina. I to minutter gledet jeg meg over å endelig ha truffet impulshandel-blink, i det to katter går inn i akutt jaktmodus, og kaster seg over moppesokkene som sultne rovdyr. Brått blir Sonja Henie til Bambi på isen, og før jeg vet ordet av det ligger en dvask amatørblogger i pappvatterte juksetruser på gulvet og blør fra et kutt i panna, mens to katter har klort seg fast i legghårene og gnager febrilsk på hver sin støvete moppesokk.

 


( Hei, menneske!!! Kom, så skal jeg vise deg hvor jeg lagrer opphostede hårballer!! )
 

 

Tankene går til bestefar der jeg ligger og pleier et såret ego og en slakk læringskurve, før jeg tusler ut å kjøkkenet for å starte på middagen. I dag blir det blomkålsuppe, en fest for tarmen. Et siste desperat forsøk på å få noe positivt ut av shoppingkatastrofen.

 


( A fart waiting to happen. )
 

Nå skal det prompes, og lukter det ikke blomstereng og mentol av fisen i kveld, da føler jeg meg skikkelig lurt!

 


( 4 kilo moppejeger tar en cowboy-strekk i vattert giga-tuse! )
 

Værssshågo mutter`n!

For ti somre siden stakk vinden avgårde med et ruskete, rusten og skjevt tørkestativ, og med stativet forsvant fire mammtruser og et kjøkkenhåndkle. I ni år, NI LANGE ÅR, har jeg mast på gubben, om han ikke kunne være så snill å snekre et slikt gammeldags tørkestativ til meg. Jeg har bedt på mine knær (i den grad denne kroppen kommer ned i knestående), blafret med tegninger på enkle løsninger, smisket og lokket med både gastronomiske og kroppslige godsaker, men det har ikke skjedd en dri**. Det har seg nemlig sånn at når noe ikke trenger å fikses, da er gubben ute og justerer med stor iver likevel, men når noe virkelig burde gjøres, da sliter han ofte med akutt motvilje, og en og annen oppdiktet sykdom, som punktert tommel, skiveutglidning i de øverste visdomstennene og vondt i “vilikke”.

 


( Lukten av tøy som tørker i solen. Hjertesmilefjes! )
 

Så i ni år har jeg tørket klær med provisoriske løsninger, over dusjforhenget, på en og annet kvist fra bjørka ute, på trappegelenderet. En gang tvang jeg gubben til å holde den ene enden av et laken ute i fire timer, til det tørket, men ikke engang det hjalp på motivasjonen. Fremdeles ingen tørkestativ.

I går kveld listet en lattermild og arbeidssky måsagubbe seg ut i søpla med ei svær mus som katta stolt hadde dratt med seg inn… ( mer om den historien i en senere blogg ), og i dag tidlig da undertegnede skulle kaste søppel før jobb, skjedde akkurat det gubben forventet. Jeg skrek, krøllet tærne og tisset på meg. ( Du vet, tre fødsler på fire år, slarkete høne, lekk….alt det der.) Det er ikke første gangen gubben leker med feil mus, om du vil kan du lese mer om det HER, men i dag, da jeg stod der og urinerte høyst  ufrivillig i en litt sliten bomullstruse forbannet jeg latsabben, klesvask og resten av verden for øvrig.

 


( Dagens snap…skulle stå SVIN, ikke sving, men det er vanskelig å stave riktig når blæra lekker! )
 

Da tok den eldste pode affære. Han har harr fri fra skolen, og spant over hagen og inn på Maxbo, svei av 349 kroner på treverk, og snekret så det skulle stå om livet.

Kiddo har jo som tidligere fortalt et brennende ønske om å bli tømrer, og kaster seg ivrig over alle prosjekter som innebærer hammer og spiker.

“Bare hold deg inne a mutter, så skal jeg fikse en overraskelse til deg!”

Og mutter er glad i overraskelser, så jeg holdt meg inne.

 


( Work in progress )


( Når du bare hater lyden av sirkelsaga, men av prinsipp nekter å flytte deg! )
 

Mens Petter`n snekret ute, slengte jeg sammen en kake inne, og mens kaken stekte, måtte jeg ut innimellom for å smugtitte på prosjektet. Spiker og sagflis, katter og drill flakset rundt i hagen, og midt oppe i alt kaoset begynte en stort tørkestativ å ta form.

 


( Provisoriske løsninger, men de funker. )
 

Fem timer tok det, slett ikke verst for en 16 åring, og hans første store prosjekt. Her ble det regnet ut vinkler, målt med tommestokk, vatret og boret. Og resultatet er fantastisk. (Helt objektivt sett!)

Jeg ELSKER det!!!

 


( Tadaaaa!!! Sykt fint lissom, og jeg DIGGER det! )


( Neste prosjekt, turnstativ. Sånn helt serr! )
 

Gutten har altså brukt fem timer på noe som har tatt gubben, musegjøken, ni år! Jeg undersøker teorien om at vi fikk med feil unge hjem fra fødeavdelingen… Det er ikke mye “vondt i vilikke” DNA i den kroppen der.

 

Uansett, jeg måtte bare skrive en kort skryteblogg, for akkurat denne dagen vil jeg huske. Altså, ikke den delen med musa, men den delen med solskinn, lekne pusekatter, og en ung mann som ønsket å glede mammaen sin.

 


( Ung snekkerspire )


( Når du sikter inn på klesklypene der opp på snora, og planlegger kupp! )
 

For en gave! Nå skal jeg vaske ufrivillig møkkete underbukser, og tørke de på verdens fineste tørkestativ. Og så skal jeg spise kake. Jeg og gutta. Men ikke gubben, den musedotten kan ta en reddik eller no!

 


( Sjokoladekake med fløtekrem )

Nå skal det kakes. God kveld ønskes alle.

 

 

Kamel herved svelget.

Vi har aldri belønnet gutta for gode prestasjoner på skolen, idrettsbanen osv. Jeg har liksom ikke sett poenget med å betale for gode karakterer, antall mål scoret på fotballkamp, eller antall vunnet crossløp per sesong. De har heller aldri forventet det, selv om den mellomste poden litt selvironisk på starten av dette skoleåret fortalte at vi sikkert ikke kom til å bli  ruinert om vi punget ut med en hundrings for hver toppkarakter? Han hadde helt rett! Ruinert hadde vi ikke blitt, for det er langt mellom hver toppkarakter.

Når det er sagt, så ligger det likevel masse belønning i den selvfølelsen de får når de har oppnådd noe som de har jobbet hardt for, selv om kanskje den karakteren de endte med er midt på treet, eller de mottar en latterlig liten pokal for 4. plass i et lite klubbløp. Ros og kos er ofte likeså god belønning som en hundrings i lommeboka.

I dag har jeg svelget noen kameler. ( Kan vegetarianere bruke det uttrykket?)

 


( Petter`n )
 

 

I dag har jeg tilbragt hele dagen med den eldste poden. Vi har shoppet, lunsjet, ledd og kost oss. Vi har senket skuldrene, slappet av, og hele veien har jeg gjort et stort nummer ut av hvor inderlig stolt jeg er av han! I dag har jeg rett og slett skjemt han bort litt. Rein, skjær belønning for fullført 10 års skolegang, selv om det teknisk sett er en uke igjen til sommerferien.

 

For fy flate som denne poden har imponert meg i år! Det er ikke alle som klarer å nå en sekser i alle fag, det er ikke alle som ved utgangen av 10. klasse kan snakke flytende spansk, mestrer matteboka på kryss og tvers, eller analyserer nynorske dikt som en proff. Men denne gutten har, med et inderlig ønske om å komme inn på en spesiell linje på videregående, jobbet stjerten av seg i hele år, og det har gitt resultater.

 


( Svelger noen kameler, og skjemmer bort poden etter noter. Pizza en helt vanlig mandag formiddag. )
 

 

Tenk deg at du nettopp har fylt 16 år. Du skal møte blid og opplagt på skolen hver eneste dag, være sosial og hyggelig med alle i klassen, også de som sjelden er hyggelige tilbake. Du skal bite i deg kommentarer fra lærere som synes du burde prestere på et høyere nivå enn det du klarer. Du skal testes ukentlig i alle fag, stå foran en klasse på 20 med fremlegg, når du egentlig vil gjemme deg bort fordi du ikke liker å snakke høyt i forsamlinger. Du skal være en god kjæreste, en god kompis, en god bror og sønn, du skal prestere. På alle arenaer, hele tiden, hele året!

 


( Jeg lover, han er smartere enn han ser ut… )
 

 

Og i år, så har Petter klart akkurat det!

Han har prestert, og det så til de grader! Han har klart det helt på egenhånd!

Selvsagt har vi hjulpet til her hjemme. Vi har pugget og lest sammen med han, øvd, trøstet. Ja, for det har vært tårer! «Jeg kommer aldri til å klare det, mamma!»

Han har vært sliten, likevel så innmari bestemt.

Han har hatt et helt fantastisk team av lærere rundt seg, som har løftet frem, og lagt til rette. Jeg er stum av beundring for den jobben de har gjort, den jobben de har lagt ned i for å gjøre akkurat han så god som han kan bli.

I forrige uke ble standpunktkarakterene satt, og de er så innmari bra! Så bra for han! Han har jobbet så inderlig for hver eneste 5èr, 4èr og 3èr.

 

To skriftlige eksamener og en muntlig er gjennomført. Han er så fornøyd.

 


( Mafiawannabe Don Catlover Calzone, og pusekattene. )
 

 

Og ikke en eneste gang gjennom dette året har han tenkt at de gode resultatene skulle blitt belønnet i kroner og øre. Han har bare vokst på opplevelsen det er å få noe man har jobbet hardt for. For av og til, så er faktisk en middels karakter i matte eller spansk, en større prestasjon enn du aner.

Så i dag, fordi vi begge har hatt noen timer fri på en helt vanlig mandag, har jeg rett og slett svelget mine ord, og gjort det jeg hele veien har vært litt motstander av. Jeg har belønnet gutten min. Ikke for toppkarakterer, men for et helt år med masse, masse hardt arbeid.

Det har blitt shopping av sommerklær, både noe han trengte, og noe han ikke trengte, men bare ønsket seg. Vi har spist pizza og is midt på formiddagen, og jeg har til det kjedsommelige klemt, og kysset og koset, og skrytt av hvor stolt jeg er av han.

Snart er det 10. klasse avslutning med utdeling av vitnemål. På papiret vil det ikke være kun toppkarakterer, men jeg vet at om en uke, når han står der med papiret i hånden, vil jeg være verdens stolteste mamma, og jeg vil grine så snørr og tårer renner, for jeg vet at det ligger hardt arbeid bak hver eneste karakter

 


( Ferdig med ti år på skolen. Time to live your dream! )
 

 

 Han har blitt så god bare han kan bli. Det i seg selv er en stor belønning!

Jeg er så stolt av deg, Petter!

 

 

Innlegget og bilder er lest og godkjent av Petter.

 

 

En velutstyrt mann.

 

7 juni, 1997.

«Har du lyst til å se på utstyret mitt?»

Den litt røslige, blåøyde og blonde unge mannen subbet to digre mokasiner med dusk mot asfalten på parkeringsplassen, og fomlet nervøst med glidelåsen i skinnjakka som han på et eller annet tidspunkt må ha stjålet fra «Mc.Gyver».

 

Jomfruelig, dønn kjedelig, og tilnærmet utsultet på oppmerksomhet fra menn øynet jeg i en alder av 20 endelig muligheten til å kaste dyden på dynga, overså de utdaterte mokasinene med dusk og hvite tennissokker, laget trutmunn en midtsidepike verdig, og takket ja! Endelig var det min tur. Endelig skulle jeg også få se «utstyret!»

 


( Når man er 20 år, ukysset, og desperat på jakt etter mannfolk. )
 

 

Gleden var kortvarig da buksesmekken til den hårete blåøyde forble lukket, og han i stedet kneppet opp innerlomma på Mc.Gyver jakka, og dro frem et multiverktøy av en lommekniv. Før jeg rakk å hente haka opp fra mellomgulvet og utrykke min skuffelse var jeg midt i en  leksjon av dette vindunderverktøyets multifunksjoner. For det var ikke bare en lommekniv skal du vite. Neida, mellom to skiver av blankt stål ble det brettet ut korkopptrekker, gaffel, skje, biffkniv, pizzarulle, skrutrekker med og uten stjerne, skiftenøkler av ulike diametere, teltstang, lommelykt, fløyte, nødbluss, fotoapparat med blitz, dorull, tennplugg, pinsett, plaster, negleklipper og roterende batteridrevet nesehårfjerner.

 


( Mannen min har større utstyr enn mannen din. )
 

 

«Er`n ikke fin?» sa`n, den hårete, røslige, blåøyde, og fortsatte stolt: « Det gjelder å ha utstyret i orden vet du!» Så satte han seg på huk foran meg, strammet kulelagrene på rulleskøytene mine med dette vidunderlige mannlige utstyret sitt, (Ja, jeg var så sinnsykt kul at jeg gikk på rulleskøyter… ) og lot meg rulle hjemover, dønn alene, fortsatt ukysset og med en jomfruhinne like solid som ei plate pleksiglass fra Glassmester`n i Storgata.

 

Til tross for forskjellig syn på hva det vil si ha skikkelig utstyr, ble det likevel oss to. Ikke akkurat den kvelden, men senere det året. For selv om det tok litt tid å fange oppmerksomheten til denne utstyrsfikserte mekanikeren fra Lørenfallet, så var det faktisk verdt ventetiden, og når jeg etter en stund klarte å se forbi to digre mokasiner med dusk, og skinnjakka med alle de smarte lommeløsningene fulle av løse skruer, plugger og småverktøy, så fant jeg en myk mann med gammeldagse og gode verdier. En mann med varmt smil og myk armkrok, lun humor, arbeidsmoral, og stor kjærlighet til familien vi etter hvert skulle skape sammen.

Og selv om han brukte noen måneder å  oppdage at selv om kvinnfolk ikke tar seg ut hengende på ei verktøytavle fra Biltema, er de likevel brukandes til mye annet moro, og jeg tror ikke han angrer riktig enda, på at det ble oss to.

 


( Klar for ekteskap. Best å lese brukermanualen. )
 

 

7 Juni 2002.

Etter fem år som kjærester, to lausunger og en imponerende økning i verktøyssamlingen ga vi hverandre vårt «ja» i hagen til sorenskriveren på Sørumsand, en varm sommerdag i 2002. Et knippe nær familie og to fine forlovere feiret dagen med kalvestek og kaker her hjemme på Måsan. Noen storslagen bryllupsfeiring ble det ikke, for med en baby hengende i puppen, og en ett-åring løpende rundt i kulissene sier det seg selv at festlighetene begrenset seg noe. Likevel var dagen helt perfekt, akkurat slik vi ønsket den. Du slapp å gå med slips, jeg kunne klemme ammepupper og mammakroppen inn i en billig sommerkjole, og på gavebordet lå flere gavekort fra Clas Olson, klare til å brukes bare gjestene hadde reist. Han hadde no voldsomt med utstyr den bryllupsnatta. Pipesett, t-nøkler, sirkelsag, vedkløyver og to rykende ferske tennplugger til en gammal Volvo 240 stasjonsvogn.

 

Å være gift men en så velutstyrt mann har sine utfordringer.

Mens de andre småbarnsmødrene i bygda dekorerte vognene til barna med fargerike leker fra Brio eller søte pastellfargede plysjbmser, ble mine barn liggende i vogna og titte på ei hjemmesveiset skrangle besående av diverse skiftenøkler, et drevsett fra en gammel Suzuki, og skrutrekkere fra Hazet.

 


( Workout i garasjen, inspirert av skikkelig manneplakater. Åssen skal et kvinnfolk kunne konkurere mot det??? )
 

Det er heller ikke lett å måtte forklare til en småskuffet 40 åring på 17 mai at drillpikene forrest i toget faktisk ikke har batteridrill, eller å måtte godta at veggene ute i «furtebua» (garasjen) er dekket av slike «skitne» mannfolkplakater. Kvadratmeter på kvadratmeter fulle av midtsider fra diverse verktøymagasiner, muttertrekkere og skiftenøkler i utfordrende positurer, samt et og annet bilde av undertegnede fra den tiden ingen fortalte meg at det egentlig ikke var kledelig med rastafletter. Ei heller er det særlig flatterende å finne gubben gjemt under dyna, der han med hodelykt i mørket, i all hemmelighet leser Biltemakataloger, og den aller siste Verktøyskatalog fra Wurth med glosset forside og alfabetisk verktøyregister innenfor omslaget, mens han stønner og sikler, og bestiller hjem den ene T-nøkkelen etter den andre, slik at de lokale postbudene bærer seg fordervet på diverse forsendelser, og på tur sykemeldes for skiveutglidning og brokk.

 


( Når gubben leser skitne magasiner på sengekanten, og har erotiske drømmer om muttertrekkere og pipesett. )
 

Og sist, men ikke minst?. Det er heller ikke alltid lett å holde maska, og takke pent, når man år etter år får lysestaker laget av gamle dieselmotorer i julegave.

Til tross for alle disse utfordringene, så er jeg sjeleglad det ble meg og mokasinmannen .

For selv om vi begge har bikka 40, vært sammen halve livet, og har ostepoppet oss opp flere beltehull siden han litt småsjenert skrøt av utstyret sitt på parkeringsplassen i 1997, så elsker jeg livet vårt sammen.

Jeg elsker de rolige hverdagene uten dramatikk. Jeg elsker at jeg savner han når han jobber overtid. Jeg elsker at han er pappa til de fineste guttene i verden. (helt objektivt sett)

 


( En kommende skrotnisse med hjemmesveiset skrangle. )
 

Jeg elsker at han holder rundt meg om natten, og at kiler meg på armen når jeg våkner. Jeg elsker at han så tydelig elsker meg, at det vises i alt han gjør, selv om han ikke alltid er så god på si «Jeg elsker deg.».

 

7 Juni 2017

15 års bryllupsdag. Han hadde som vanlig glemt det, og tittet spørrende på meg da jeg i dag tidlig gratulerte han med dagen.

 ” Åh pokker… er det 7 Juni alt? Shit!!!” 

Han er ikke god på merkedager, og romantikk ala Hollywood med glam og roser er han heller dårlig på. Det er helt greit. Det er alle de små gestene i hverdagen som betyr noe, og skal jeg begynne å legge sammen disse små hverdagsøyeblikkene over de siste 20 årene kommer han ganske så heldig ut av det likevel. At han velger meg hver dag er i seg selv en gave stor nok.

Han får ingen stor presang av meg heller, vi har liksom kommet dit i livet at vi har det meste vi trenger. (Bortsett fra verktøy. Der får vi vist aldri nok! ) Når det er sagt vurderer jeg å kokkelere i hop en bedre biffmiddag for så å ikle meg en aldri så liten BH laget av jekkestropper bra biltema, og favoritt skiftenøkkelen fra Wurth, og rett og slett bare «bjuda på» sånn litt utpå kveldinga. Ingenting tenner mannen mer en litt blankt metall og motorolje, dryppende fra ei litt dvask og godt gift middelaldrende kjærring.

 


( Middeladrende småslapp fristerinne i jekkestropper og skiftenøkkel. Meooooww! )
 

 

Så skulle noen tilfeldigvis vandre over bygda i de sene nattetimer, og høre det skrangle i metall på Liermåsan, så ta det helt med ro. Det er bare jeg som feirer 15 års ekteskap med måsagubben, iført noe realt sexy verktøy fra samlingen hans.

Sånn sett er det jo helt greit å være sammen med en såpass velutstyrt mann.

 


( Kjærlighet er å “løfte hverandre opp”… )
 

 

Gratulerer med dagen Ronny!

Godt jobba!

Jeg elsker deg.

Speltbrød

Etter at jeg postet et bilde av et nystekt brød på Facebooksiden til bloggen tidligere i uken, ble det en del spørsmål om oppskrift. Derfor leker jeg plutselig småproff bakeblogger i dag, og deler oppskriften et bittelite innlegg en søndags ettermiddag.

 


( Fremgangsmåten på speltbrød, kort fortalt. )
 

Det går MASSE brød her i måsauset, og både jeg og gutta baker flere ganger i uka. Det er jo ikke så dumt at de lærer å slenge sammen en gjærdeig, og dessuten er det skikkelig koselig å ha med seg en pode eller to på kjøkkenet når vi baker. Om de ikke i fremtiden kan sjarmerer damer med sine skills på kjøkkenet, så kan de i det minste kokkelere til seg selv.

Nystekt hjemmelaget brød smaker aller best, og akkurat denne uka har speltbrød vært favoritten. Ikke for grove, likevel litt tyggemotstand. Luftige, med herlig sprø skorpe.

 


( Fiks ferdig, fotografert og fortært. Nystekt brød får bein å gå på med fire sultne karer og ei evig fysen frue i hus. )
 

 

OPPSKRIFT

(Litt slingringsmonn må til.)

SPELTBRØD (3 store brød)

1 kg siktet spelt

½ kg hvetemel (jeg ender alltid opp med 1-2 dl ekstra)

½ kg grovmalt spelt

1 dl rapsolje

  1 pk gjær

3 ts salt

2 egg

1,6 ? 1,7 liter vann

 

 

Bland gjær ut i lunkent vann. Tilsett olje, og rør inn to egg. Eggene kan sløyfes, men jeg synes de gir ekstra smidighet til deigen, og gyllen farge og luft til brødene.

 


( Det nærmeste jeg kommer en skikkelig eggløsning….)
 

Bland inn mel, og salt.

Som med all gjærbakst er eltingen og hevetiden helt avgjørende for luftig bakst. Elt deigen minst ti minutter, gjerne lenger, og la den heve under plast til dobbelt størrelse. Min brøddeig står mist to timer på benken under første heverunde.

 


( Surdeig er digg, men det går raskere med gjær. Dobbelthaka ble dobbelt så stor bare sekunder etter gjæring! Vurderer ei pakke tørrgjær i boksershortsen til gubben! )
 

Del deretter deigen inn i tre like store stykker, legg de under et håndkle, og la de heve ytterlige 20 min før du former dem, og legger de i brødformer.

Heves så under håndkle på lunt sted i en time.

 

 

Før de settes inn i ovnen risses de med skarp kniv i overflaten. Dette gjør at brødene etterhever ytterligere i ovnen under steking, og skorpen sprekker ikke.

 

 

Stekes på nederste rille i ovnen, i ca en time på 190-200 grader, avkjøles på rist.

 

For en ekstra sprø skorpe damper jeg brødene under steking, ved å sette et eggeglass med vann i bunnen av ovnen den første halvtimen under steketiden. Når brødene tas ut etter endt steketid kan man høre at skorpa knaker og setter seg…magisk lyd, blir sulten bare av å tenke på det.

 

 

Ingenting er bedre enn når huset fylles med lukten av nystekt brød….bortsett fra kanelsnurrer da…det lukter skikkelig digg!!! Pokker, nå fikk jeg lyst på det og.

Tar meg en speltskive med brunost, og planlegger morgendagens bakst. MÅ jo bli kanelsnurrer.

Riktig fin søndag til alle.

 

To livmorløse og langhelg.

Etter det som har vært den første femdagers arbeidsuka på lenge er vi endelig (!) i gang med en ny langhelg. Det er rart med det, hvordan man, selv om man stortrives i jobben,likevel ser så innmari frem til ferien når den nærmer seg.

Planen var å få klemt inn en del kjøretrening for gutta denne helgen, besøke et par crossbaner og la de få gasse fra seg litt, men planen er endret, og vi koser oss hjemme i stedet.

 

Det har seg nemlig slik at Nelly (katta) er billigere enn ei nysingel midlivskrise-skreppe fra ytre Enebakk , underernært på testosteron og mannebein,  alene på chartertur til Ibiza, og selv om eierne har tvunget i katta den ene p-pillen etter den andre hver mandag, fant hun det likevel for godt å legge seg etter den første lauskatta hun så forrige uke!

 


( Når du ter deg som ei sklie i all offentlighet… Ikke rart det kryr av småkåte omstreifere rundt veggene! )
 

 Men halen i været, og rautende som vårkåt elg i skogbrynet ble en skrekkslagen tolvåring vitne til at katta lot seg antaste av en lodden omstreifer av en brande, med avbitt øre, knekt hale og bendelorm! ( det er visst ikke bare jeg her i huset som sklir av stolen for tilfeldige “bad boys”!)

 

( Lettere redusert pusekatt klar for å legge ludder-stemple bak seg. )

Og fordi Nelly har gått i denne fella før, (den historien kan du lese HER), og allerede er stemplet som nabolagets største ludder da hun i oktober fikk barn med en annen omstreifer som stakk av før ungene ble født, og aldri sendte så mye som et kort engang, synes vi det var på sin plass å gjøre det riktige, og ta pus med til dyrlegen. Sånn helt seriøst, så trenger ikke verden flere kattunger, det er nok at pusekatter i alle aldre som venter på, og som trenger gode hjem.

Undertegnede måtte manne seg opp og tok ansvar for å bære buret inn til Din Dylege på Auskog, da min egen “bad-boy” slett ikke viste seg å være så innmari “bad” likevel…I grunn er han mer pus enn katta, og synes tanken på sterilisering av “nuske-snuske-nutte-jenta til pappa” var grusom.

 


( Når du har på deg den nye dritfete blusen, og “han” ikke ser det engang! #DenFølelsen )
 

Med tårer i øynene, men full tillit til dyktige dyrleger overlot vi pus i de beste hender, og noen timer senere kunne hun hentes hjem, en livmor fattigere, og noe fortumlet, ikledd en moteriktig “body” med halterneck og borrelås.

Så denne helgen tilbringes hjemme, som sykepleiere for en pusekatt som for øyeblikket lider samme skjebne undertegnede gjorde i 2007, da hun og ble livmorløs, og ikke lenger hadde trangen til å ligge langflat og malende etter hver omstreifer i bygda, til gubbens store glede. Og selv om  Ahus delte ut enorme damebleier med mer sugeevne enn den tidligere nevne nysingle midlivskrise-skreppa fra ytre Enebakk, og ikke body med borrelås som de gjorde hos dyrlegen, så banker hjertet litt ekstra for Nellypusen denne helgen. Vi pleier et såret ego og en øm mage,  koser litt ekstra, kjører på med noe digg våtfor av fjærkre og fisk, og lar crossen vente enda en helg.

Gutta laget fort andre planer, tenåringer er jo fleksible sånn. Så mens jeg snakket i telefonen med en gammel nabo av gubben, en koselig dame som ville fortelle at hun hadde sett meg som midtsidepike i lokalavisen i dag, fyltes andre etasje opp av venner og kjæreste av eldste poden, en herlig og livlig gjeng klare for en dag med film og godis, og Martin og Mattis tråkket bort på Avancia for litt egentrening i stedet.

 


( Når poden har rommet fullt av livsglade 16 åringer bør det diskes opp litt. Tortillapizza og godis. )
 


( Endelig midtsidepike i lokalavisa…a dream come true lissom. ) 
 

 

Jeg baker brød, lager lassagne, og fikk gjort ferdig et konfirmasjonskort jeg byttet bort mot er firepakning med Pepsi Max. Beste byttehandle noensinne!!

 


( Konfirmasjonskort, byttet bort mot en firepakning Pepsi Max. Takk til Ruth for tidenes byttehandle. Nå erè hælj! )
 

Gubben har disket opp med egg og bacon uten bacon, og med det kan vi erklære nok en lat langhelg for godt i gang.

Jeg må bare helt på tampen få takke for fantastisk masse flott respons på forrige innlegg om bikini-krisen. Hadde ALDRI trodd det skulle fenge så mange, og leses så mye som det gjorde. Det er utrolig artig, og jeg er både ydmyk, overrasket, og litt stolt. Dere er fantastiske, tusen takk for gode råd, og masse herlige tilbakemeldinger!

En riktig god pinsehelg ønskes alle, enten du er sykepleier på for “nyskrelt” pusekatt, høy på egg og bacon uten bacon, eller  langt nedi ei rødvinsflaske på hytta!

 


( To livmorløse skrepper inntar sofaen )
 

God helg.

 

Blonder og burhøns

Sommeren kommer alltid ti kilo for tidlig. Jeg klager ikke, ikke sånn egentlig, for etter mange måneder med grå østlandsvinter er det deilig å kjenne at sola varmer på kroppen. I dag, etter mange dager med sol og varmegrader var det til og med godt med litt varmt sommerregn på nesa da jeg gikk til jobb.

Men! Det er en ting med sommeren jeg ikke kan fordra, en ting jeg de 15 siste årene ikke har vært komfortabel med. Bikinikroppen tenker du sikkert.

 

Njaaaei, ikke egentlig. Kroppen er som den er, og med litt viljestyrke kunne den sett bedre ut på stranda, men gleden over ei kaloribombe av ei kake er større enn gleden over flat mage, så hva sommerkroppen angår har jeg, i år som i fjor, innsett mine begrensninger, og kapitulert.

 


( Jakten på den perfekte bikini! )
 

Det som er vanskelig, er å finne en bikini som ikke bare dekker vesentlige områder av forfallen kropp, men en som også løfter, ikke sitter så stramt at den hindrer blodsirkulasjon, men så stramt at underdelen ikke ruller av når man stuper uti sjøen…eller fra fem meter`n  det offentlige friluftsbassenget på Volla i Lillestrøm. (fjorårets flaueste opplevelse, ikke bare for undertegnede, men også for fjortisen som måtte dykke etter moras slappe bikinitruse på bunnen av bassenget! )

 

I tre år nå har jeg unngått problemet, og i stedet for å handle har jeg kombinert gamle overdeler med underdeler, sydd og lappet, tredd nye strikker, helt til det ikke var mer å hente. I fjor høst ble den siste underdelen kastet, da så slitt at det var hull på størrelse med en knyttneve på hver rumpeballe,og så mange frynsete tråder i sømmene at trusa lett kunne forveksles med en sånn SogM truse, kombinert med mer frynser enn du finner på skinnbuksene til en indianerhøvding i Dakota. Jeg var lissom bare en pisk og en hest unna å bli midtsidepike i «Vi som liker lær og totempeler».

 


( Småslitt og frynsete bikinitruserumpe synger på siste verset. Whip it baby! )
 

 

Så langt i år har solingen av blek vinterhud foregått i slappe vatterte Bher med strikkeløse stropper, og bomullstruser fra Rema 1000. Helt greit for den gjengrodde hageflekken på Måsan, ikke spesielt representabelt for stranda eller små lokale innsjøer og skogsvann med mulighet for å møte på sambygdinger av ulikt slag.

I dag gjorde jeg altså det jeg har unngått tre år på rad, og gikk på bikinishopping!

Bikinishopping, en test av en kvinnes mentale helse, prøvelser i styrke, både mentalt og fysisk.

To timer brukte jeg.

TO TIMER!!!

 

Det er et hav av bikinier der ute, rader på rader av trekanter i glinsende stoff knyttet sammen med hyssing. I et prøverom på 1×1 meter, med florerende neonlys over speil fordelt på tre vegger, skal kroppen trøkkes inn den ene fargerike mønstrede glinsende trekanten etter den andre. Butikkpersonalet er det ingen ting å si på, de løper som små maur fra tue til tue, mellom klesstativ og prøverom, og lystig spør om de kan være til hjelp, om de kan hente en størrelse større? (må jo sjelden ned en størrelse lissom)

 

En ung dame med særdeles jevne øyebryn og piercing i tunga fant frem tre bikinier hun mente «bare ville være så himla sykt perf for meg lizzom» fordi disse modellene «bare lizzom var sykt magiske, og løfta bare alt, og holdt det på plazz, og var bare sååå 2017!!!», og høy på hennes energi og litt blendet av øredobben på tunga tok jeg badetøyet med meg inn i torturkammeret (prøverommet), og testen i mental og psykisk kvinnehelse kunne starte.

 

Bikini nummer en var av det litt gammeldagse slaget, tydeligvis både veldig «2017» og skikkelig «1945». Det er visst «in» nå. Underdeler med så høyt liv at den er kun en krave unna pologenser, med ekstra hold i midjen for å skape illusjon av timeglassfigur der det ellers finnes kun valker, arr fra keisersnitt og navlelo. Overdelen består av to godt vatterte skåler, med stropper av stoff som skal knyttes og festes bak i nakken. Etter å ha rullet trusekanten til oppunder puppene trengte jeg en to minutters pustepause og en mandelstang for å hente meg inn og gjenvinne litt energi, før jeg knyttet stroppene på overdelen som la seg godt til rette i den valken (også kalt svølken) som man får bak i nakken om man er delvis overvektig og har gått med forloverlent, lut holdning siden 7 klasse i et desperat forsøk på ikke å virke 20 cm høyere enn de kjekkeste gutta i klassen.

 


( Pologenser/bikinitruse….når innvollene sloss om plassen! )
 

Et blikk i speilet avslørte en sløyfe som forsvant mellom valkene i nakken, og en bikinitruse så høy at solen kun ville skinne på nesa!

Pin-up modellen var altså ikke aktuell for undertegnede.

 

Bikini nummer to var i følge butikkansvarlig den heiteste på markedet, og passet folk i alle aldre, fordi den var «Sykt classic lizzom!» Modellen kom i tre ulike farger, hvit ble anbefalt da den er «dødzlekker mot dritfet brunfarge på huden!»

Den bestod av fire heklede trekanter av hyssing, påmontert perler og skjell, og minnet mer om stueveggen til mormor på 70 tallet, med tråd og skjellgardiner i døråpningen, og veggtepper av makrame`! Jaja, tenkte jeg, med et åpent sinn, og tredde den på. Passet den kunne jeg alltids fingerhekle meg matchende strandveske, og få bestemor til å strikke sandaler.

 


( Fingerheklet bikini av hyssing, proppet av sneglehus, skjell og perler, en hippie verdig )
 

I neonlyset, med speil på tre kanter stod jeg der i torturkammeret, klar for stranden, som en hippie høy på livet og medisinsk marihuana, i flettet hyssing. Mellom heklemasker av hyssing, skjell og perler, stakk «buskas vulgaris» ut fra en hullete løstheklet underdel, som burhøns desperat på rømmen fra nettinghelvete!!!

Bikini nummer to ble altså heller ikke med hjem, men skulle jeg angre kan jeg alltids rote litt i haugen med restegarn og fingerhekle en aldri så liten g-streng med tilhørende BH.

 


( Burhøns på desperat nettingflukt! )
 

 

Den tredje bikinien er visstnok «et must» denne sommeren, fordi den «lett bare kan brukes som en topp man kan kombinere med shorts eller skjørt, og bare fete den opp med digge smykker og sånn!»

Djiisses sier jeg bare. Et must du liksom. For en på 18 med flat mage, oppoverpupper og  bodymasseindex på minussiden, ja! For ei på 40 med hengejur, og nok kilo til å sprenge en badevekt fra Clas Olson, NEI.

En såkalt halterneck overdel med så mange blonder og stropper på kryss og tvers at man måtte laste ned Google-maps og GPS for å finne veien inn i den, for så å se kroppsfettet tyte ut gjennom stroppene som ei surra svineskinke fra Gilde?Nei takk. Og om man så skulle være så heldig å komme seg inn i en, vil man etter en dag i solen ha skille som et giganormt sjakkbrett som ville få Magnus Carlsen til å klatre opp på ryggen din og tro han har kommet til himmelen!

Jeg prøvde ikke underdelen engang! Som en desperat hval fanget i fiskenett hadde jeg mer enn nok med å finne veien ut av stroppene, mens jeg desperat ba til høyrere makter om at han ville “Free Willy»!

 


( Surret skinkestek, klar for langtidssteking… )
 

 

Det ble ingen bikini på meg i går. Etter det som føltes som timer i torturkammeret av et prøverom, (glem avhør av potensielle terrorister på politikammeret, ta de med på kjøpesenteret og tving dem til å prøve bikinier i stedet!) der neonlyset hadde gjort meg svett og oppmerksom på to kviser og et hår på haka endte jeg opp med deodorant, pinsett, og ansiktsmaske istedet.

 

Skulle du derfor, i løpet av sommeren, ved et lokalt badevann treffe på en kliss naken og lettere hormonell overvektig dame flytende rundt i vannskorpa , vennligst se en annen vei.

På forhånd takk!

 


( Slipp hønene løs, det er vår! )