Møkkapoteter og pupp på utur.

Du vet du har en dårlig dag når:

 

1: Du fyller kattedoen med en sekk poteter.

 


( Og katta lissom bare WTF??? )
 

Til mitt forsvar så de to posene dønn like ut der de stod ved siden av hverandre i boden. Hvorfor jeg ikke oppdaget feilen da den første poteten landet i kattedoen vet jeg ikke, jeg kan bare skylde på overgangsalder, PMS-koma og en klagende bæsjetrengt pusekatt som utålmodig og høylytt jamret bak ryggen min mens han ventet på klargjøring av nyvasket toalett.

 


( Kjære Coop. Hva med å gjøre forskjellen på embalasjene litt mer tydelig??? Hilsen katta som dreit på potetene, og eieren som nesten spiste kokt kattesand til svinekotelettene i dag! )

 Uansett, det skulle nesten en hel sekk kokefaste poteter til før jeg oppdaget den fatale feilen, og katta var liksom to knipeøvelser unna fra å legge en real kabel i en boks full av prematur pomfritt. (Nå også kjent som «pomdritt»!.en vits utviklet at en lattermild 12 åring som var vitne til kattedo seansen i morges!)

 

( når katta er så bæsjetrengt at den klatrer på ryggen din for å se om du snart har rengjort doen, men du er en skikkelig dårlig katte-eier, og tyner pusetarmen enda litt til for å ta en selfie! )

2: Du synes at selv om det om helle en sekk poteter i kattedoen er bra flaut, er det tross alt viktig å ta bilde av kattastofen  («katta»-strofen?katta?skjønner??? Hehehe !!!), man har jo tross alt startet en blogg, og ting bør dokumenteres, men mens man løper så fort man kan inn på stua for å hente fotoapparatet har den dritatrengte katta satt seg til for å gjødsle «potetåkeren». Pus hadde tydeligvis dårlig tid. Det straffer seg å hoppe opp på benken om natten for å smugspise middagsrester, når man egentlig er på en streng tørrfor-diett. #løsmage

( den katta er bare sååå like eieren sin, som til tross for knekkebrød dietten hun startet på i går har spist både vaffel, smågodt, og Berthas smurte lefser med smør og kanel) ? Møkkakatt! (i ordets rette forstand!)

 


( Baghera legger kabel i potetåkeren med forundret tilskuer og fotograf tilstedet! )

 

Til tross for en litt ugrei start på morningen har jeg hatt en fin arbeidsdag. Det trodde jeg i hvert fall, helt til:

3: Du oppdager kl 15.30 at du har gått hele arbeidsdagen med den BH`n som har kun en spile, ( den BH`n du hadde tenkt til å kaste forrige uke fordi den høyre spilen var på vei ut av cup`n og gjentatte ganger prøvde å punktere en lunge , og gnage seg gjennom mer enn ett ribbein!) noe som har resultert i en hel dag med høyre pupp hengende ca 15 cm lavere enn den venstre. Kanskje ikke noen stor krise for de som fremdeles er velsignet med struttpupper som peker oppover, men for en sliten 40 åring hvis kropp har forfalt betraktelig de senere årene er dette tilnærmet krise! For under en relativt tettsittende ullgenser syntes det godt at det ene juret henger høyt i stroppen oppe i armhuls-høyde, mens det andre leker seg nede ved navelen?

 


( de er ikke bare LITT skeive lissom!!! )
 

Og er det noen som har nevnt noe? Elever? Kollegaer?

Niks?Takk for den lissom! Det er mulig jeg blir sykemeldt ut uka. Kanskje til og med ut Mars. «Skiveutglidning i ryggsøyle grunnet ujevn tyngdefordeling i brystregionen.»

Ringer fastlegen i morra!

 

Frem til da lar jeg puppene flyte fritt under trøya, og setter meg godt til rette i sofakroken med en lettlest husmorporno triologi fra Rema 1000, og en kopp kaffe. Tenker jeg blir her ut kvelden for å bøte på et greit labert humør og tendenser til en skjev rygg.

 


( Smålei middelaldrende kjærring med kaffekopp og Rema 1000 litteratur )
 

Møkkadag!

 

PS: Ronny, Petter, Martin og Mattis. De kokte potetene dere åt til middag nå nettopp er selvsagt ikke de samme Baghera gjødslet i dag tidlig.

Jeg lover?

(*plystre-plystre?)

 

 

Ukul fjortis, dødskul førtis!

Det er ingen overdrivelse å si at jeg var alt annet enn en kul tenåring. Sent 80 tall og tidlig 90 tall, da folk på min alder stort sett blomstret fra små søte piker til unge damer, forble jeg en bitteliten grå mus. (Altså, så bitteliten som en kvisete fjortis med permanent og på nærmere 180 cm kan bli) Jeg var en relativt sjenert (tro det eller ei), stille og totalt ukul fjortis!

Mens de andre møttes nede på videosjappa for å «henge», flirte og spise frityrstekte godsaker som mattilsynet i dag ville brukt som skrekkeksempler på kickoff etter sommerferien, satt jeg hjemme på jenterommet og drømte om et livslangt ekteskap med australske såpeoperastjerner fra favorittserien «Neighbours» og skrev dikt og utallige fanbrev til hjerteknuseren Jason Donovan.

 


(Ukul fjortis på telttur, med nykjøpt permanent og Clerasil på innerlomma!)
 

Mens de andre dro på puddelrock konserter på Valle Hovin satt jeg hjemme og fingerheklet pannebånd til bikkja mi, og mens de kule jentene stjal sprit fra barskapene rundt omkring i bygda for å feste med gutta fra Fetsund satt jeg på rommet og øvde på mine mulige fremtidige navn som gift. Side opp og side ned i «Pusurs skoledagbok” stod det med sirlig løkkeskrift:

 

Janne Dennis

Janne Donovan

Janne Mederios

Janne Bolton

Janne J. Fox

Og

Janne Hasselhoff

 

(ukul fjortis på håndball cup, alltid med bilde av min daværende fremtidige ektemann ved min side)

 

I ca 3 dager av hele ungdomstiden hadde jeg kjæreste. Helt på ekte, ikke bare i fantasien! En kjekk gutt på vindusrekka, en som var høy og mørk, som hadde lyse Levis bukser og lilla «Ball»-genser, og som delte min interesse for såpeoperaer, melodi grand prix, og som også kunne alle tekstene til Carola utenat. Han er i dag lykkelig samboer med en annen mann.

Du skjønner tegninga!

Jeg var en totalt ukul fjortis, og jeg er ganske så sikker på at ikke mange fra ungdomskoletiden engang husker meg i dag.

 Jeg husker ungdomsskolen med skrekkblandet fryd. Skrekk på grunn av den hverdagslige «redselen» om å ikke være som alle andre, som  meldte seg hver morgen, hver eneste skoledag. Fryd fordi jeg til tross for denne redselen fant min lille gjeng med venner jeg var trygg på, en liten gjeng som var akkurat like ukule som meg, og som sammen kom seg gjennom tre år i et hav av dødskule jentegjenger på tre, med lyse oppbrettede Levis bukser, strikkgensere i lyserosa pusegarn med båthals, tredd nedi Levis buksa, tynne sjokkrosa lærbelter og tupert blond pannelugg. Vi unngikk guttedramaet (selvsagt fordi vi aldri hadde draget) som utspilte seg da jentene fra Blaker ble sammen med gutta fra Sørum, og alle Sørumsandjentene lissom ble døds-sure for det.

Vi gikk store omveier for å unngå den hardbarka klanen med tøffinger i hullete olajakker på røykehjørnet, eller den lille bråkjekke gutteflokken som alltid stod nederst i korridoren, og kastet våt svamp på de som våget seg forbi på vei til jentedoen ved garderobene.

Vi var så ukule at det var nesten var kult.

I går møttes vi igjen, fire av oss litt ukule jentene. Vi møtes med jevne mellomrom, mye takket være Gry.

 


(ukule Gry, som hadde de kuleste kommentarene, de beste imitasjonene, den kuleste mammaen, og den høyeste panneluggen!)
 

Gry er den som stort sett drar igang disse jentekveldene. Gry, som alltid spilte ving på håndballen, fordi igjen av de kule jentene ville spille det. Gry som hadde de beste parodiene på alle de kule jentene, og den morsomme mammaen som kjørte oss på håndballcuper og ferieturer til Beitostølen. Gry som i dag er gift med en av de kule gutta vi ikke turte å se på, og som er mamma til to nydelige gutter med samme humor som henne, selv i en alder av fem år.

I går møttes vi hos Marit.

 

(ukule, kjempekule Marit, som digget kul musikk på ekte, og ikke bare fordi alle andre gjorde det!)

Marit som var den aller kuleste av oss, fordi hun til tross for at hun var en av de ukule, digget Guns`N Roses, hadde t-skorte med Slash, og hadde Axel Rose skrevet med sprittusj over hele skinnsekken. Marit som fortsatt er den kule av oss. Hun som har en jobb ingen av oss andre forstår, men som vi likevel misunner henne. Marit, som sender de kuleste reisebrevene på mail fra hele verden, og som har hele kåken fylt opp av suvernier fra land vi andre ikke har hørt om engang. Marit, som fortsatt har en skikkelig crush på Slash!

Det var gubben til Tove som kjørte oss til Marit i går.

 


(ukule Tove, som tidligere enn alle oss andre visste at de ukule var kule alikevel, og at de kule ikke alltid kom til å være det!)
 

Tove, som jeg kunne fortelle alt til, og som forsikret meg om at det var helt ok å være ukul, bare man var seg selv. Tove som danset og sang til Queen på jenterommet sammen med meg, og som lo av alle de dårlige vitsene mine. Tove som fant kjærligheten før alle oss andre, som flyttet fra bygda men holdt kontakten likevel, og som i dag fremdeles er så kult avslappet til det å være ukul.

 


(Jeg og Tove, tidligere ukule nerder, så dødskule damer med fler vinglass en nødvendig)
 

I går drakk vi vin. Vi spiste mat og kaker. Vi snakket om fortid og fremtid til de sene nattetimer. Vi lo av oss selv, og av hverandre. Oppdaterte hverandre på alt som har skjedd siden sist vi møttes. Vi mimret og husket. Vi koste oss! Og mens vi sitter der og ler så tårene triller av hvor ukule vi engang var, så slår det meg! Vi er blitt pokker så kule!!!

 


(Marit og Gry, kule damer som endelig er gamle nok til å kjøpe vin på polet!)
 

Vi er ulike, vi har gått forskjellige veier. Vi har hver våre hverdager som sjelden involverer hverandre, alikevel holder vi sammen, akkurat nok til at vi fremdeles kan betraktes som en gjeng. En kul gjeng. Min gjeng.

Så kjære Gry, Marit og Tove. Dere gjorde det å være ukul helt ok. Dere gjorde ungdomsskolen litt mindre skummel! Dere er pokker så kule!

Tusen takk for i går! Det var som vanlig veldig hyggelig, og jeg gleder meg til vi sees igjen!

 


(den ukule kule gjengen, 25 år etter ungdomsskolen)
 

Jeg er glad i dere alle sammen!

 

En riktig god helg ønskes alle der ute, fra en ukul fjortis som ble en dødskul “førtis”!

Ok, ikke dødskul da kanskje, men bra nok!!!

(og det i seg selv er dødskult!)

Operasjon syltynn.

Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny “operasjon syltynn”. Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)

(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 

 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

 


 

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.


(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

 


 

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

 

 

Operasjon syltynn.

Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny “operasjon syltynn”. Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)

(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 

 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

 


 

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.


(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

 


 

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

 

 

Angrep – det beste forsvar

Uten at vi helt har klart å finne ut hvorfor, kommer som regel mandagene på denne familien som en iskald dusj.  Søndag kveld er vi som regel motiverte for ei ny uke, men likevel kan det virke som om alle står opp med feil bein. Alle er sure, alle er trege, og alle tenker at angrep er det beste forsvar, slik at ingen trenger å ta ansvar for egen læring eller atferd! Vi går hverandre på nervene fra vi våkner og til skolebussen kommer, i så stor grad at vi til tider skulle ønske at hver og en av vår familiemedlemmer var en pinjata, slik at vi kunne banke løs på dem med god samvittighet. ( det hadde for øvrig ikke kommet sukkertøy ut av en eneste av disse såkalte “familie-pinjataene”, kun rein møkk!!! Og med møkk som stikkord starter denne lille mandagsutblåsningen)

 

06.00

(angrepsforsvar nr 1)

Ronny våkner av alarmen, strekker den lodne mannekroppen i en 45 graders vinkel (rettere blir han ikke så tidlig om morgenen) og fyrer av sin faste kruttsalve av en morgenfis!

Meg: Hva i helsikke er vitsen med å blåse hue av meg med en sånn unødvendig tarmsmell, når du veit at jeg skal ligge på dette rommet i den sure lufta i 45 minutter til????

Ronny: Jeg kan vel ikke no for at det koker i magen!!! Det var du som lagde middagen i går! Du putta vel noe i den sausen som jeg ikke tåler da!!!

 


( minsten har illustrert et kjent problem og starten på mang en heftig diskusjon i måsahuset!)
 

Jeg står opp så fort jeg hører bilen til gubben starte, og kjøre ut av tomta! Det er umulig å få mer søvn i det gasskammeret av et soverom, så jeg kan like gjerne starte med matpakkesmøring og styling av nyklippet hår som for øyeblikket får meg til å se ut som den mannlige halvdelen av musikkduoen Roxette fra tidlig 90 tallet….

 


(nyklippet… hater hvordan den frisørkappa tvinger frem en nesten ikke-eksisterende dobbelthake….)

 

07. 20

(angrepsforsvar nr 2)

Minstemann: Det er jo ingen sokker i sokkeskuffen!!!

Meg: Hadde du bretta sokker i helgen, som jeg ba deg om, da hadde vi hatt to fulle sokkeskuffer akkurat nå!!!

Minstemann : Jammen!!! Det er jo ikke min feil at du kjøper alltid helt like sokker!!! Alle sokkene er hvite eller sorte!!! Det er jo umulig å finne ut hvem som hører sammen når alle er LIKE!!!

(Jepp, det er tydelig at minsten er på god vei inn i den velkjente hormonbobla, pubertetskomaen de havner i når de nærmer seg tenårene, for makan til dumt argument har jeg ikke hørt siden kl 06.00 i morges da gubben prøvde å unnskylde morgenfjerten)

 

07.35

(angrepsforsvar nr 3)

Eldstemann: Off, jeg har fremføring i morra jeg! Fy flate som jeg gruer meg!

Meg: Det går sikkert fint! Du har vel lest?

Eldstemann: Jeg skulle det, etter at jeg hadde hugget trær, men så sovna jeg på sofaen , også rakk jeg ikke!

Meg: Da skulle du kanskje ikke ha lagt deg på sofaen da!!!

Eldstemann: Jammen det er vel ikke min feil at de trestammene var skikkelig svære og gjorde veden så tung at jeg ble sliten!!!

 

07.55

(angrepsforsvar nr 4)

Meg: Martin!!! Nå må du se å komme deg vekk fra speilet, få på deg klærne, pusse tenna og rekke den hersens skolebussen!!!

Martin: Jada, jeg bare prøver å få på plass håret!

Meg: Du har jobba med det håret et kvarter!!! Enten så klipper du deg, eller så trer du en lue nedover det ullhuet, og  KOMMER DEG UT AV BADET!!!!

Martin: Det er jo ikke min feil at jeg må bruke lang tid på å gre vekk krøllene! Det er du som tok med de stålull-genene fra morfar!

 


( utemmet rottereir nedarvet fra generasjon til generasjon)
 

08.10

Vi er ute av huset. Vi rakk bussen i dag og, og sakte men sikkert blir stemningen bedre, og uka ser ut til å starte med solskinn og skoleklare gutter likevel. Gubben kom seg på jobb uten å havne i den verste køen på Fetsund-brua, og jeg spiser en litt småtørr skolebolle på vei til jobb , og kan bare erkjenne at heller ikke denne uka fikk jeg en pangstart på den planlagte slankekuren!

 


( tre skoleklare gutter venter på bussen, til tross for svære hindre de absolutt ikke kunne noe for…leses med ironi og sarkasme!)
 

 

Men det er pokker ikke min feil! For hadde jeg ikke blitt så himla stressa av mannelukter på soverommet, fire hundre like hvite sokker uten partner, tunge vedkubber og tenåringer med afro-hår som er limt fast i speilet på det eneste badet vi har, så hadde jeg kanskje hatt tid til å smøre et knekkebrød, og ikke MÅTTE hive i meg en skolebolle til frokost i stedet!

Så usunt er det forresten ikke! Den skolebolla er full av kokos. Kokos er en nøtt. Nøtt er nesten en grønnsak. Jeg startet faktisk med en av fem om dagen!

 


(  kjempesunn frokost for kvinnfolk som aldri vrir på sannheten eller gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger, sarkasme eller ironi!)
 

Nå må jeg bare ta en prat med resten av familien om de ansvarsfraskrivelsen. Den må vi gjøre noe med. Aner virkelig ikke hvor de har den fra!

Håper alle har overlevd mandagen! Ønsker dere en god uke!

 

 

Punkterte rumpeballer og juksetruse.

Når man lider av selvdiagnostisert treningsvegring, bollemani , og i tillegg har bikka 40, det magiske nummeret for kroppslig forfall, da er det god grunn for et aldri så lite panikkanfall i forkant av den mellomste podens konfirmasjon i Mai. Jeg har aldri hatt, og kommer heller aldri til å ha et urealistisk mål om å verken være, eller bli sykt deilig, men dette handler om personlig velvære, og akkurat det synes jeg er viktig. Helt siden forrige konfirmasjon, altså i fjor ( vi fikk jo som tidligere nevnt unger omtrent like ofte som vi fikk tilbake på skatten en periode ) har jeg gått med planer om å stille til neste fest noen kilo lettere. Det handler mest om å kunne stå foran 35 gamle og unge slektninger og holde en tale, uten å holde inn magen, og knipe rumpeballene sammen. I utgangspunktet virker det jo ikke kul umulig, å gå ned et par kilo på et år, men det har det altså vist seg å være.

Jeg har nå kommet dit at det synes lettere å utvide kjolen, enn å slanke seg inn i den. Jeg har delt kroppen inn i tre hovedproblemområder. ( Det er selvsagt flere områder å ta tak i, men noen er lettere å skjule enn andre, og vil derfor ikke ha hovedfokus selve konfirmasjonsdagen )

 

 

1: Puppene. Jeg er per dags dato utstyrt med den godt kjente “aldrende ammepuppen”. Kort beskrevet er det den meget lengre og slappe utgaven av den tidligere “struttpuppen”, ødelagt og utsugd over tid av sultne spebarn og overivrige ektemenn. Til tross for at denne type pupp er særdeles lite flatterende lar den seg likevel enkelt skjule med ulike typer BH, med og uten vatterte innlegg, og ekstra brede skulderstropper. Mine “ammepupper” er for øvrig lange og tunge nok til at gubben foreslo å bytte ut de elastiske BH-stroppene med kjetting. (hevelsen rundt hans venstre øye kunne skimtes i flere uker etter at han fremmet forslaget!!!)

2. “Nei, jeg er ikke gravid!”-magen. En struttende, dog likevel merkverdig slapp mage som starter rett under “ammepuppen, og ender nede ved keisersnittet der den danner en slags markise over høna, og beskytter den mot vind, vær og eventuelle kakesmuler. (Jeg har jo som tidligere nevnt sort belte i kakespising, med og uten klær…) Denne kroppsdelen er vanskeligere å skjule enn “ammepuppen”, men kan ved å trekke inn magen, holde pusten og ikle seg en og annen hold-in-strømpebukse fra Cubus skjules noe.

3.Punkterte rumpeballer. Et fenomen som oppstod får få år siden på denne kroppen, og som etter hvert har blitt et særdeles uflatterende fenomen, for ikke å snakke om, usedvanlig vanskelig å kle, og skjule. For mens markisen over høna ble stadig større, og antall cm rund hoftene flere, ble rumpeballene flatere!!! Nå henger de der nedenfor korsryggen, og slår mot lårene når jeg løper, som om de applauderer meg for innsatsen. Flate, slaskete, og fullstendig uflatterende. Punkterte!

Umulig å skjule….trodde jeg! Helt til jeg surfet på nettet en kveld, og kom over disse!!!

 


( Snerten juksetruse med vatterte rumpeballer og nedfelt rumpesprekk! )
 

 

Underbukser med vattert struttrumpe innlegg! Fantastisk, tenkte jeg! Til den nette sum av 19 kr får man et realt rumpeløft, og vil se “totally fabulous” ut i en snerten sak av en avslørende bomullskjole i midten av mai. Ikkeno slanking, ikkeno unødvendig borkastet styrketrening eller knipeøvelser. Kun en underbukse unna en stjert ala Kim Kardashian!

 


( Min utgave. Bestilte sort…litt mørk og mystisk lissom! )
 

Men jeg har driti på draget. Nok en gang. For i iveren over denne fantastiske nyoppdagelsen som kun vet et truserøsk vil gjøre kroppen min flere år yngre, har jeg blingset på avsenderland, og nok en gang bestilt fra Kina! Og om det var noe jeg lærte fra forrige Asia-blemme, så er det at en stor kineser er betraktlig mindre enn en stor nordmann. Det var ikke vanskelig å se at denne trusa i str. L ikke kom til å passe. Likevel, i håp om et aldri så lite stretch-mirakel, og for bloggens del, kunne jeg jo ikke la være å prøve.

 

( Hit men ikke lenger. Cellulit politiet har teknisk kontroll rett ovenfor knæra! )

Umulig.

Så mens jeg lå der på parketten og spente kroppen i vinkel etter vinkel, og tøyde muskler jeg for lengst hadde glemt jeg har, fikk jeg et aldri så lite mentalt bilde på netthinnen. Et flashback tilbake til midten av 70 tallet, da generasjonen over meg, min egen far inkludert, brukte slengbukser så trange at de kom med underlivs-sopp garanti og egen lomme til en tube Canesten!

 

( Småfeit blogger trøkker seg inn i vattert juksetruse uten særlig suksess! )

Og her ender et blogginnlegg jeg lenge var i tvil om jeg i det hele tatt burde dele. I frykt for alle diagnoser videre bruksforøk av denne løft-og-dytt-trusa vil kunne forårsake (gnagsår, sopp og hønehår-slitasje) legges den på hylla. Det står klart for meg at det å jukse seg til struttende kroppsdeler og ungt utseende ikke på noen måte er heldig for denne fruen. Det er bare å innse at alderen og forkjærligheten for kalorier har satt sine spor, og at valget nå står mellom tre måneder på intens salat og agurk kur, eller en ny, litt større kjole.

De solgte sjokolademuffins i kantina i dag.

Det blir ny kjole.

 

 

 

Testelavn, en ny greie.

“Erre mulig å værra så fysen a?”

Kidsa er enige! Mutter`n burde tre på seg forkle, skjemme bort guttebassene, og bake noe skikkelig digg. Aller helst Fastelavn boller. Den som følger med på kalenderen vet jo at det ikke er Fastelavn i dag, og bollene vi lagde og fortærte tidligere denne uka  ikke på langt nær er slanket bort enda. Det var meningen jeg skulle jogge litt i går, og så trene litt styrke, men så lå den Mandelstang ved kassa på Kiwi, og jeg røyk på to… (De er jo så små, man rekker knapt å blunke før man har svelget den ene, derfor tenkte jeg det var lurt å kjøpe to!) Til tross for at naboen en gang sa at akkurat denne sjokoladen ligner mistenkelig på noe man skuffer ut av kattekassa , klarer jeg fremdeles ikke å motstå denne sjokoladen.  Og med to mandelstenger (også kjent som katteruker) i magen valgte jeg bort joggetur til fordel for pysjbukser, kakao og Kakekrigen på TV.

 

Vendor: Kraft Foods Norge AS
Mandelstang 43 g
VendorArt#: 66654
ICA: 
EAN: 7040110603107
ImageDate: 2004-12-22 13:19:54 Etc/GMT

(kaloriholdig kattebæsj…ifølge naboen!)

 

Uansett…Siden det teknisk sett er siste dag av vinterferien (helg er ikke ferie), siden noen av oss er litt snørrete og såre i halsen, siden vi hadde fløte som snart går ut på dato (30 Mars), og siden gutta (trenger jo ikke nevne den evig-fysne-slankedronninga, også kjent som blogginnehaver) var skrekkelig fysne rundt lunsjtider i dag, fant vi ut at en bollelunsj var helt innafor. Om man i tillegg har gyldig grunn for stort inntak av ferske boller setter ikke kaloriene seg på hofta heller. Helt sant. ( Total denial ) Det er tross alt snart Fastelavn, og vi mente det var på sin plass å kjøre en bolle-test, finne ut hvilke boller vi skal godte oss med på selveste Fastelavn.

Vi kalte det:

TESTELAVN.

Et helt nytt begrep som absolutt burde bli en greie!

 

Resultatet kommer plutselig nedenfor, i et bilderaid, nå også kjent som bolleraid!

 

Boller fylt med vaniljekrem og toppet med melkesjokolade. Testpanelet var enstemmig her. Skikkelig digg, nesten litt for søtt. Holder med en. (kanskje to) Eller tre, om du planlegger en joggetur i nær fremtid.

 

Skolebolle. En klassiker. Veldig godt, men ikke typisk Fastelavn lissom.  Vi legger dem i frysen, og sparer de til en regnværsdag.

 

Lollipopbolle. Bolle med vaniljefyll, pisket krem, melis og lollipop strø.

Digg, veldig digg!

Enkel variant. Lollipopbolle, uten lollipop. Også digg, men ikke like morsom, derfor ikke like barnevennlig. Barnevennlig bolle er vist viktig, selv om man er 12, 14 og 16. (og 40…)

 

Plain old fastelavnbolle, med lett melisdryss og pisket krem. Min favoritt, nest etter Mandelstang!

 

Solskinnsbolle med kanel, sukker, romkrem-topping og pisket krem. Absolutt å anbefale for de som liker smør på flesk. (eller celulitter på røven)

 


 

Tuttifruttibolle. Meget barnevennlig.

 

En del av testpanelet hadde trukket det lengste strået (altså avklippet sugerør…her tar vi jobben alvorlig) og fikk velge først. Det tok tid, for å si det sånn!!!

 

Litt som å spise en skikkelig burger, med alt.

 

En spiseskje pisket krem på deling…Laktose og pusekatt er jo egentlig en fy-fy greie. Mulig jeg blir straffet med et par illeluktende “Mandelstenger” i kattedoen senere i kveld. ( Hvor sykt er det at jeg fremdeles ikke har mistet lysten på den sjokoladen lissom?)

 


 Bollekoma!

Vi kan rett og slett bare konkludere med at siste dag av vinterferien ble en suksess. Nå er det på med stretch-bukser, så kan helgen bare komme!

Ønsker alle som titter innom en toppers fredagskveld.
 

 

Nysnø,vågale stunts, og husmorpoeng.

Etter fire dager på rappen i frisk luft hadde jeg store planer om å bruke denne dagen horisontalt på sofaen, med en god bok og store mengder fisefin engelsk te med brunt sukker på pinne. Planen var også å sove lenge, men da gubben karret seg ut av senga kl 05.50 , og rullet seg over mot høyre for å gradvis gjekke en middeladrende, hårete arbeidskropp ut av senga, klarte han å få min venstre pupp i klem under albuen sin i det han skjøv fra for å velte seg ned fra madrassen, og dermed var husfruen bråvåken. “Hengepupp i klem-metoden” for vekking har dessverre lenge vært et relativt kjent fenomen her hjemme, og selv ikke en oppgradering til dobbeltseng på 180 cm løste det problemet. Den såkalte velbrukte “ammepuppen” flyter fritt på natterstid, og havner fort i “knipa” på dagtid også, dersom den ikke stroppes tilstrekkelig fast.

Uansett, jeg var våken, og i det måsagubben forsvant ut døra på nysnøføre mot en ny arbeidsdag for Bertel O. Steen, la jeg puppen i fatle og satte en brøddeig på kjøkkenet. Tenkte det kunne være fint å la gutta våkne til dag 3 i vinterferien til nystekt brød med brunost. Det er liksom en hverdagslykke i seg selv.

Så, med tre poder sovende i 2. etasje, tre pusekatter i en kurv foran peisen, og snøen lavende ned utenfor kjøkkenvinduet startet jeg baksten.

 

Det var for tidlig på dagen til å lese oppskrifter, så brødet ble til på slump. (som de fleste bakevarene her i huset blir) Jeg er tilhenger av å ikke kaste mat, så en halv søtpotet som lå i grønnsaksskuffen, og en bolle med peanøtter fra helgen ble med i deigen, og resultatet ble veldig greit. Mykt og sprøtt, søtt og salt, perfekt grovt frokostbrød .

 


(Søtpotet og peanøttbrød med avokado og granateple)

Jeg fikk ikke lang tid alene på kjøkkenet før den eldste poden våknet og stod opp! Jeg skjønner meg ikke på den ungen. Skolefri, og endelig mulighet til å sove lenge, men neida!!!

-” OMG!!! Det er sykt mye snø!! I dag må vi serr ut å finne på no ass!”

Noen dager, spesielt på sånne dager hvor planen min var å ligge horisontalt på sofaen, skulle jeg ønske jeg hadde “normale” tenåringer som satt klistret foran en PC skjerm , oppslukt i sin egen pubertetsverden med spill, kompiser på Skype og en halvnaken eldre dame som skjermbilde å mobilen…men neida!!! Innen klokka var ni var de to eldste ferdig påkledde for å leke (jepp, en snart 15 åring, og en 16 åring som leker) i snøen.

Hva gutta sier : ” Skal vi stikke i bakken over veien, bygge et fett hopp, og ta backflip med langrennskia eller?

Hva jeg hører: ” Skal vi ta en tur ut, gjøre noen ufattelig dumme stunts, og skade oss litt skikkelig sånn at mutter`n får et bittelite hjerteinfarkt og antydning til løs mage eller?”

Så mens gutta kledde seg i matchende gule arbeidsbukser og stakk i bakken for å knekke et par langrennski og en mulig ryggrad før nysnøen smeltet, ble mine planer om horisontalt inntak av te og kjeks byttet ut med enda en gjærdeig, for å fore tre aktive gutter etter enda en vinterferiedag i frisk luft.

 


( Hormonbombe i selvlysende bukse klekker ut dumme stunts i lufta!)

 

Inne på kjøkkenet har en smånervøs mamma tatt et godt grep om bakebollen, og laget en noe sunnere gjærdeig av speltmel, og klekker ut den ene bake ideen etter den andre. Det er mulig gutta er ute å brekker et bein eller to, men sulte skal de i hvert fall ikke.


(Flettepizza med pepperoni, skinke og wienerpølser.)

En deig, tre forskjellige bakverk. Genialt.


(Snurrewiener. En sikker vinner for sultne skihoppere)

Og som tidligere nevnt, jeg er ingen fan av å kaste mat, så i den siste delen av deigen blandet jeg inn eplebiter og en kopp Honeycorn. OMG!!! Noen ganger overrasker jeg meg selv med strålende ideer! Dette ble en innertier. Housewife of the year!!!

Disse ble perfekte som turmat sammen med de snurra pølsene, for bak huset var snøen i ferd med å smelte, og den yngste poden ytret ønske om en liten tur til bålplassen vår for å se etter rådyr og rev.

Så mens de to eldste podene øvde på de triksene som gir de største skadene og de dypeste skrubbsårene i panna, pakket jeg og minstemann sekken full av bakverk, og tok turen utpå myra for å speide etter vandrende gryterett. (Elg og rådyr)


(Martin, snart innehaver av fagbrev i nakkesleng og neseblod!)

(Matpakkehorn av spelt, med eple og Honeycorn)

Fan-freakin`-tastic!!!

 

Digg i matpakka akkurat som de er, sykt digg med smør og gulost!


(Snurrepølse)

Perfekt i matpakka.

Minsten, som slett ikke er liten lenger inntar ferskt bakverk, speider etter dyr og tenner bål som en villmarksmester. Det er så herlig å sitte utpå myra alene med denne gutten, og snakke om alt og ingenting, høre på de tørreste vitsene i verden, og le av alt det dumme de to storebrødrene driver med bare 100 meter unna, på den andre siden av huset.

Mor sjøl sovna bittelitt  i lyngen. Det trente øyet vil kunne skimte undertegnede på bildet ovenfor, til tross for at jeg har kledd meg for å passe inn i terrenget. Det er pokker ikke lett å holde seg våken med magen full av fersk bakst, og ansiktet fullt av det som minner bemerkelsesverdig mye om vårsol, til tross for at kalenderen fremdeles viser Februar. Minstemann så ikke dyr i løpet av vår ettermiddag ved bålplassen, men klarte å knipse dette bildet av en utrydningstruet dyreart i stedet. “Husmorpurke i dvale”.

Og inne på benken stod flettepizzaen til heving, klar til å puttes i ovnen.

 Så ble det jammen meg gjærbakst til middag også, på meg og guttegjengen. Og enden på visa er som følger…

Her ligger jeg på sofaen, med ganske god samvittighet, horisontalt, og med en kopp te, som var den egentlige planen for dagen. Magen er mett, kinnene er røde av vårsol, tærne er kalde av en dag i snøen, og magen er mettere enn den burde være på en helt vanlig onsdag. Det er ikke så halvgæli med vinterferie, tross alt.

(hverdagslykke)

Fersk blogger med fersk gjærbakst ønsker deg en fin-fin kveld.
 

 

Skal, skal ikke?

Når man trives med ting sånn de er, når man er lykkelig i sin egen lille boble, og synes livet stort sett sklir på trauste, men relativt trofaste og glatte skinner, og hverdagen er akkurat sånn man hadde sett for seg at den skulle være, er det trygt å hoppe ut i ukjent farvann da?  Denne lille bloggen var i utgangspunktet ment å være mitt lille kreative fristed. En online dagbok som dokumenterte hverdagen til meg og mine, med en knippe filterløse bilder slik at vi i fremtiden kan minnes de hverdagene som til slutt utgjør et liv. Jeg antok at jeg ville ha om lag to til tre faste lesere. Tante Malla, Tante Mariann og gubben…

Men så fattet en redaktør i lokalavisa interesse for historien om det litt løse ludderet av ei katte vi har tatt til oss, deretter publiserte han historien om musa til gubben (ikke den snuskete historien du umiddelbart så for deg akkurat nå!), og så begynte ballen å rulle. Det toppet seg da han tuklet med bloggoverskriften, og lot store deler av landet tro jeg hadde en fortid som pornostjerne…. I går kom han hit på kaffe. Inn i et bittelite hus ved utkanten av Bjørkelangen kom sjølveste redaktør`n av Romerikes Blad. En godt voksen mann med tonnevis av aviserfaring, varmt håndtrykk og sjarmerende gløtte mellom fortenna.

 

( jeg tok ingen bilder av sjølveste redaktør`n, men tok meg friheten av å skissere mannen for å gi eventuelle lesere et “ansikt” til redaktør-tittelen)

Magne, som redaktør`n egentlig heter skisset visuelt et forslag om sampublisering av blogginnleggene fremover. Jeg lyttet fasinert, om enn noe usikker, til særdeles profesjonell og erfaren manns tanker om blogging, aviser på nett og i papirutgaver, nytenkning og lesertall, og alt dette mens han fortærte en kopp kaffe, et stykke pizzasnurr-pizza med pølse og løk, en halv skolebolle, og med tre katter klatrende opp og ned ryggtavla hans.

Jeg må seriøst ha hjelp til oppdragelse av de kattene…


(hmmm…en redaktør??? Han må jeg bite i leggen!!!)

 

Så er spørsmålet da…vil jeg dette? Tør jeg dette? Skal jeg by enda mer på meg selv og mine  i tiden fremover? Denne bloggen var ikke, og kommer aldri til å kunne bli en blogg med fine “selfies”, tre etasjes muffins med rosa smørkrem fra økologisk oppdratt ku og glaserte bringebær (herremin nå ble jeg fysen), eller med bilderaid av tre veloppdratte gutter i matchende lyseblå skjorter poserende på en strand i Maldivene. Skal jeg skrive, og fortsette å dele, så må det bli rett fra levra, hverdagene, de gode som de dårlige.

(ser du bildet ovenfor? Det er litt sånn det føles…skal man prøve å presse seg frem i en verden som allerede er full av erfarne bloggere med stramme lår og blendahvite smil? )

For det er der jeg er så himla usikker. Er ikke egentlig dette såkalte bloggmarkedet mettet? Jeg kan ikke et døyt om mote, og om jeg hadde kunnet det passer ikke denne bloggerens kropp inn i noe uten stretch etter vertikale striper uansett. Jeg er en middels god kokk med forkjærlighet for posesuppe og alt som kan trylles frem av gjærdeig, marsipan og fløte ( hvilket er en av grunnen til at jeg ikke har sånn bloggriktig motekropp), og vil derfor aldri kunne bli en stor matblogger heller. En typisk mammablogg får jeg heller ikke hatt, for mine hormonbomber av noen tenåringsunger er på god vei inn i puberteten, og som mamma har jeg i hvert fall ikke fasiten på oppdragelse! (jeg klarer jo ikke engang å få kattene til å slutte å klatre på sjølveste redaktør`n)

Så hva har vi igjen da? En lettere overvektig trebarnsmamma fra landsbygda, midt i livet, gift med en litt lodden driftstekniker fra Lørenfallet, og i skrivende stund innehaver av en ettervekst av grå hår tilsvarende “Berit Bislet”, hu “dama” fra Coop Prix reklamene.

-“Men kanskje det er akkurat det som kan fenge noen av leserene våre!” sa redaktør`n.

 

 

Så da, etter litt tid i tenkeboksen, et møte med en garva avismann, lange samtaler med hormonbombene (les: sønner) og lodden mann, enda et par runder med meg selv, og med en fersk skolebolle i magen er avgjørelsen tatt.  Jeg fortsetter å blogge om “ikkeno”, for det er det livet jeg kjenner til, det er det livet jeg lever. Helt A4, passelig kjedelig, og helt filterløst og uredigert.  Jeg blogger slik jeg hadde tenkt i utgangspunktet, for meg selv og mine, men ønsker likevel med stor glede et samarbeid med Romerikes Blad, og eventuelle nye og ukjente lesere velkommen.

Jeg hopper i det. Vil du være med, så heng på!

 


( Bildet tatt i sommer. Skal illustrere “lettere overvektig kvinne med lite gjennomtenkt tatovering på skulderen som hopper i det” )

Skal, skal ikke?

Skal

Dette blir skremmende spennende!

Takk for at du leste. Vi blogges!
 

Valentinsdag,tungekyss og Dolf Lundgren.

Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!

Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min  flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står “I LOVE YOU” med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.

 

(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)

Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen…denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.

Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre “Don-Juan”, og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig “fete dansemoves”!

 

(romantikk er blomster foran busken)

 

Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.

Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy “Hanne Boel- blues-stemme”:

-“Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???”

Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :

-“Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å  skjære oss ut!”

Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:

-“Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen…gjør vi vel???”

 


(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)

Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til  Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett…

Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte “-BOBLEBAAAD!!!”

I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet. 

Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:

-“Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?”

Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)

-” Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som “mora til unga dine”, i stedet for “meg” spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!”

Gubben ser på meg, og setter Dolf  på pause…Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!

-“Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!”

 

(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)

 

Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!

Romantikk…når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?

Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :

-“Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei…!”

Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:

-“Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!”

og

-“Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di?  faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?

 .

For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!

 

(romantikk er hverdagskjærlighet)

 

Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.

Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig “fryspinn”.

Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.

Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.

Han sier det hver gang han oppriktig sier “kos deg i kveld!”, når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.

Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.

Han sier det når han sender melding og skriver “Gå forsiktig, det er glatt ute!”

Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.

Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!

Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!

 

Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!

 

(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)

Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner…

Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:

-“Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?”… ja,,da veit ikke jeg.

Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!

 

(romantikk er å ikke telle kalorier)
 

 

Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.

 

Ønsker alle en god valentinsdag.