Du og jeg.

Du var nok ikke klar over det da du stod opp og dro på jobb i dag tidlig, selv om jeg minte deg udiskret på det da vi gikk tur søndag kveld, at i dag markerer vi 19 år som du og jeg. Datoer og merkedager betyr ikke stort for deg, du gjør ikke et stort nummer av jubileer, og du kommer sjelden hjem med blomster og sjokolade. (Det med sjokolade er ikke helt sant…du kommer egentlig ofte hjem med det…og derfor er jeg betraktelig tyngre nå enn da vi møttes!)

Du hater oppmerksomhet, selv av den gode sorten, men i dag får det briste eller bære, for akkurat i dag får du ditt helt eget blogginnlegg, bare fordi du fortjener det!

 

Vi møttes i 1997, via felles venner, fordi felles venner hadde en liten flirt, og vi ble lissom sittende litt  i midten. Kjærlighet ved første blikk? Neppe, men det var noe ufarlig og komfortabelt med det begynnende vennskapet, og da jeg klarte å se forbi de gedigne mokasinene med dusk og frynser, og du endelig klarte å snakke i hele setninger og ikke neandertalske lyder som “øøøøh”, og “uuuummm”, eller duuuuh”, da begynte sommerfuglene å komme i magen, og en spirende forelskelse vokste sakte men sikkert frem.

På senhøsten satte du skikkelig inn støtet, og våget deg til å be om en aldri så liten date i regi av julebordet til Bertel.O. Steen, Så, 3 Januar 1998, for nøyaktig 19 år siden ble vi sammen, i ei rønne av en pub, kanskje tidenes mest harry utested på Strømmen. Da du fulgte meg til døra den kvelden sparket du litt i grusen med venstre mokasin mens du litt nølende spurte . ” Er vi lissom sammen nå, eller ikke?”

-“Jo, vi er vel det “, svarte jeg.

Du fortsatte å sparke grus mens du stille mumlet: -“Fett!!!”

(så himla romantisk…)

Og så var vi sammen.

Jeg har vel alltid tenkt at den første kjærligheten sjelden varer, og da du kun to uker inn i forholdet dro det velkjente “dra meg i fingeren-trikset” ( du vet, når du samler opp nok luft i tarmen til å blåse en liten landsby i Botswana over ende, ber noen dra deg i fingeren, for så å sleppe en kruttsalve av ei bønne som kan skremme faen på flatmark, og nå nyhetene grunnet høy måling på Richters skala!) tvilte jeg helt ærlig på om du egentlig var kjærestemateriale!

Men da vi noen uker senere fikk vite at mamma kun hadde kort tid igjen å leve, og du så til de grader gikk inn for å bli kjent med henne, slik at jeg i tiden fremover ville ha noen å dele minnene om henne med, da viste jeg at du var den rette!

 

Etter bare to år sammen fikk vi felles gjeld og gikk til innkjøp av et lite hus på Bjørkelangen. Galskap mente noen, men vi trivdes her da, og vi trives her nå. Det er ikke et stort hus. Ikke er det spesielt fint heller. Det ligger nære veien, garasjen er ennå ikke ferdig, og titt og ofte tillater folk seg å spørre når vi skal flytte litt opp i høyden…Komme oss bort fra myra, og denne rønna. Jeg vet at det gjør noe med deg, følelsen av å ikke ha alt på stell hele tiden, kjenne litt på kritikken, følelsen av at alle andre har det litt finere enn oss. Men vet du hva Ronny? Det gjør ingen ting!

For her i dette huset vokser det opp tre glade gutter. Her spiser vi middager sammen, ler av dårlige vitser, feirer barnebursdager og familielag. Her er guttas kamerater og venninner alltid velkomne. Skogen er både slagmark, cowboylandsby og sykkelbane. Gutta kan snekre trehytter, har volleyballkamp på gresset, ruse med mopeden, og alt dette uten å være til sjenanse for naboen. Her er det bra nok, enn så lenge, og tid til oppussing blir det senere, når gutta forlater redet. (eller rønna )
Og frem til da vet jeg at den litt sky og stille mannen jeg falt for i 1998, vil fortsette å være den snille og gode voksne fornuftige mannen jeg fortsatt er forelsket i. Du er den best tenkelige pappaen for dine barn. Du er rettferdig, litt sær, du tar deg selv aldri høytidelig, og du stiller alltid opp for gutta. 110 %

Du er min beste venn. Vi ler av de samme vitsene, selv om jeg alltid skjønner de før deg. Vi kan le med hverandre, og av hverandre.

Vi kan sitte i samme rom i timevis uten at noen av oss sier et ord, og det er greit. Det er trygt å kunne være stille sammen!

Sammen har vi mistet mange kjære de siste årene, og sammen har vi grått. Alikevel er du en klippe når mine tårer kommer, og selv om du er trist selv er du varm og stødig! Dine muskuløse armer (egentlig har du pinglete overarmer i forhold til skuldrene, men jeg vet du setter pris på flatterende uttalelser om kroppen din) kan romme meg og gutta våre samtidig, og bare tilstedeværelsen din er nok til at ting blir lettere.


 

Den sjenerte gutten er borte.

Du tar ikke fem øre for å fise foran meg, løfte på in dyne for å slippe en smyger innunder den før du lukker dyna og stenger smygeren inne. Du klør deg på private kroppsdeler i full offentlighet, synger falskt i dusjen, banner som en bryggesjauer når “alle i hele verden” er på kjøpesenteret samtidig med deg, og argumenterer med barnslig og oppsternasig logikk når vi diskuterer politikk!

Jeg liker deg likevel!

Ganske mye egentlig.

Så Ronny-Ponny…på denne lille jubileumsdagen som du har glemt…

Tusen takk for familien du har gitt meg. For alle fine stunder når det bare er oss to. Takk for at du har tatt min familie til deg som din egen, og latt meg få ta del i din. Takk for at du løfter de tyngste posene fra Kiwi og ut i bilen (mest fordi du er redd en del av manndommen blir borte om noen skulle se jeg bar mest! ), og helt til slutt…

Takk for at du alltid viser hvor glad du er i meg.

For hvor sære, rare, tjukke, møkkete og snåle vi enn måtte være, så vet jeg at vi alltid er to.

Og selv om romantikken kanskje uteblir ved de “store” merkedagene…

(som jo dagens tekstmelding beviser)

Så er jeg glad for at det er

DU OG JEG.

 

Tjukk i Kina og romjuslkos.

Åh, romjul.

Den aller beste tiden. Bare slappe dager, levende lys, glade unger, avslappet gubbe og ikke gjøre stort annet enn å hoppe fra det ene måltidet til det andre, samt av og til bytte liggestilling på sofaen for å unngå liggesår.

I romjulen er denne familien direkte usosial. Sært vil mange si, noen tar seg også friheten med å fortelle oss det år etter år, men det er greit. Vi liker det sånn. Det er så godt å være sammen, bare vi fem i måsahuset. Ingen skal kjøres på klubb, ingen skolesekker å pakke, matpakker å smøre, lekser som skal følges opp. Ingen treninger , eller møter på kveldstid, bare kos og familietid.

Vi går turer, griller i skogen, spiser masse god mat, spiller, og flesker oss sammen under pledd i sofaen for å se julefilmer vi har sett hundrevis av ganger før.

Vi nyter.

På julaften var likevel bordet dekket til syv, og ikke fem. Pappa og fruen tok turen fra Rånåsfoss for å feire julekvelden sammen med oss.

 

 

Det ble en særdeles trivelig julekveld. Svoren ble sprø, magene mette osv. Vi fikk til og med med oss siste episode av snøfall på NRK før vi åpnet en lite lass av julegaver, til glede for både store og små. (Nå er vel kanskje ikke små det rette uttrykket lenger, med tanke på at minsten har rundet tolv, snart like høy som mor, og blir mistenkelig grøvere i målet for hver romjulsdag som går…)

Ribba i år var på nærmere 6 kg, og med  det i tankene, du vet, restemat, ribbe resten av jula, ingen selvkontroll osv, satte jeg meg ned med pc`n i fanget lille julaften, og bestilte en kosekjole av det romslige slaget, til bruk på nyttårsaften.

 

Lekker? Ikke sant? Altså, ikke sånn “gå bort i et glam nyttårsselskap-lekker”, men fin nok for en feiring her hjemme med bare mine. Romslig nok til å skjule romjulsflesket rundt bringa, stram nok over lårene til å bli litt mer enn en vanlig husmorkjole. Og det beste av alt var prisen! 59 kr. Billig, og de lovet kjapp levering!

Så, med nyttårsantrekket så godt som i boks, har jeg med god samvittighet stappet innpå i hele romjulen!

 

Bordet har vært dekket til etegilde hver morgen, og lange frokoster som varer til godt over lunsjtider har preget formiddagstimene.

 

Jeg har kost meg med gjærdeiger hver formiddag, og laget kranser stappfulle av sirup, smør, sukker og kanel. Jeg har spist dem også, selvsagt med litt hjelp fra gutteflokken, men jeg har overhodet ikke telt antall boller som har funnet vei ned til tarmen som egentlig ikke liker gluten eller laktose. Jeg har bare bakt, spist, og kost meg. Nyttårskjolen skulle skjule bilringene uansett!

 

Julebrød laget av gløgg, nøtter og rosiner, fortært med et tjukt lag meierismør. Godt til frokost, digg i matpakka!

 

Og matpakker har det blitt mange av. Måsagutta er nemlig sportsligere anlagt enn sitt opphav, og har brukt det meste av romjulen på skogsturer ved myra bak måsahuset. De bygger seg egen gapahuk, lager bålplass, og kokkelerer frem det ene måltidet etter det andre på åpen flamme. Villmarksutstyret som nissen hadde lagt under juletreet falt i smak, og var flittig i bruk allerede første juledag.

Og så, mens gutta snekret videre på leirplassen i går formiddag, og jeg stod på kjøkkenet nok en gang, med bolledeig til oppetter albuene, ankom endelig nyttårskjolen. Jeg tredde nok et brett med snurrer stappfulle av deilige julekalorier inn i ovnen, og gikk på badet for å prøve kjolen.

Det er jo ingen hemmelighet at undertegnede ikke er av den yndige, nette damesorten, så kjolen , med tanke på inntak av ribbe og fløtesaus ble bestilt i en generøs størrelse.

 

X-tra Large….eller som en kvinne i total fornektelse prøvde å overbevise måsagubben…X-tra Lekker!

Det var bare en ting jeg ikke var klar over.

Når man bestiller billige varer på nett fra Asia, denne gangen fra Kina, er størrelsene også beregnet deretter.

Det viser seg at en “X-tra Lekker” kineser ikke nødvendigvis er av samme størrelse som en “X-tra Lekker” bollespisende elg av en dame fra Liermåsan….

 

Her er det helt klart snakk om kommunikasjonssvikt på øverste hylle…godterihylle…

Denne kjolen er alt annet enn romslig og komfortabel. Ikke vil den vekke det dyriske huleboerinstinktet hos måsagubben heller…Det som får han til å kaste et vilt blikk på fruen i den nye kjolen, kaste henne over skulderen og slenge henne ned på sofaen fra Ikea for vill elskov mens ungene griller pølser i gapahuken på myra… Så sant ikke måsagubben i all hemmelighet drømmer om skiveutglidning, brokk og skrump-pung da….

Det hjelper lissom ikke hvordan jeg poserer heller…kjolen er og blir for liten. Så liten at den klemmer de allerede lange og velbrukte puppene ytterlige noen cm nedover, slik at de hviler trygt å den øverste av tre bilringer, forårsaket av kanelsnurrer og sprø svor.

 

 

Her er det bare å knipe låra sammen, slik at ikke buskas vulgaris velter seg ut fra ribbestrikken som ut fra bildet på internet skulle gå langt nedpå låra, men som i virkeligheten ikke engang rekker nedenfor truseinnlegget fra Libresse!

 

X-tra Large my ass!!!

Det hjalp lissom ikke med et sort-hvitt filter heller, Kjolen, nå også kjent som tvangstrøye for svor-elskere er og blir ubrukelige!!!

Derfor ble det helomvending i går ettermiddag. Jeg tredde på meg julegaven fra gubben, og jogget til og fra gapahuken til gutta med stor entusiasme, mens en murstein av et grovbrød stod til heving på kjøkkenbenken.

 

 

Ull fa Kari Traa strekker seg i det minste godt rundt overflødig romjulsflesk, og her er Xtra-Large faktisk Xtra- Large.

 

Mursteinen av et grovbrød ble fortært med ekte kaloriholdig prim og fløtemysost, og selvfølgelig et tjukt lag meierismør!

(Det må jo brukes opp før nyttår uansett)

Så nå sitter jeg her i en nyvasket ullgenser fra Kari Traa og gubben i riktig størrelse, spiser siste rest av smultringer og krumkaker mens jeg ser min arbeidsgiver halvnaken i en episode av NCIS på DVD.

 

I ovnen står en hvetekringle med vaniljefyll og godgjør seg, og i skapet henger et alternativt nyttårsantrekk. Jeg har to plagg å velge mellom.

Striesekk eller flanellpysj…

 

Så mens kroppen gjør seg klar for neste måltid, gubben pleier liggesåret med en tur i garasjen, gutta bygger videre på hytta i skauen, og katta gjemmer seg i det som er igjen av barnåler på juletreet, ønsker jeg dere en flott siste romjulsdag, og en fin nyttårsfeiring, med eller uten kjole fra Kina!
 

Gledelig jul.

Det gledes i det lille røde huset på måsan.

Vi har ikke rukket alt vi skulle. Vi har fire slag i kakeboksene, ikke syv.

Vi har droppet noen nisser til fordel for røde roser og julestjerner, ribba ble saltet og pepret en dag for sent. Akkurat nå kjennes det ut som det blir jul likevel. Tre gutter sovnet sent i går kveld, de to eldste satt faktisk under stuebordet i 45 minutter fra midnatt i går uten at vi så dem, i håp om å få en smugtitt når “nissen” la pakkene under treet. En smyger av en guttepromp utløste en avslørende latterkrampe, og gjorde at tenåringsslaskene ble sendt i seng i god tid før nissefar kom likevel.

Og nissefar kom.

 

 

Nissen er i grunn ganske raus med kalenderstrømpene på selveste julaften. Han synes nok at guttene har vært ekstra snille i år, og fortjente det. Mye tyder på at han har vært på storhandel i Charlottenberg i adventstiden, og handlet inn både svenskegodis og noen småleker som er fengende både for tenåringsslamper og kattunger. Enkelte fjortiser (trenger ikke nevne navn) hadde til og med stilt vekkerklokken til 06.00 i dag tidlig fordi de gledet seg så veldig til å få julestrømpe. Sånt gleder et mammahjerte.

 

 

Nissen har vært raus med gavene under treet også, og her ligger det både ting vi ønsker oss, ting vi trenger, ting vi ikke trenger, og alt vil være med å skape spenning og juleglede i kveld, og i mange dager fremover. Her skal de ligge å trigge den barnlige julegleden frem til ribba og surkålen er fortært, og siste episode av Snøfall er sett.

 

 

Juletreet har stått pyntet en uke allerede, til stor glede for små pusekatter. Ser du pelsdotten kamuflert som julekule nesten i toppen av grana?

 

Et utmerket sted for å fise av og ta en høneblund etter timevis med klatring og sabotering av gavepapir, sløyfebånd og gnaging på diverse tær, knær og øreflipper… Julestria er ikke bare slitsom for tobente!

 

I skrivende stund nyter vi en stille julemorgen med fyr i peisen, søte små loballer lekende i gavehaugen under treet, godis og leker fra julestrømpa,en kopp varm te og en gubbe som står på kjøkkenet og steker tidenes prompemat…Gubben har nemlig sin egen julemorgen tradisjon, noe som ihverfall ikke gagner resten av familien eller oser av julestemning.

 

 

Gubben har nemlig, tradisjonen tro, hamstret fisemat for flere dager…Han elsker Snurring, eller det vi her kaller “hermitisert fis”…Så mye reagerer mannetarmen på dette skvipet av boksemat at vi andre i huset har stilt inn alarmen til to timer fra nå. Da skal vi gå tur mens far inntar hockeystilling på et av husets to toaletter og fiser to tll tre vers av “Glade Jul”, før Snurringa er ute av kroppen, og han gjentar samme ritualet rund frokosttider i morgen… Snurring er forbudt i måsahuset store deler av året, men tillates på helligdager for å glede gubbemannen, og fordi maten inntas tidlig er det trygt nok å kunne ta imot gjester rundt kl fem. I kveld er det pappa og fruen som skal feire julaften sammen med oss. Det gledes.

 

Men frem til ribba skal inn, svoren skal temmes og besøket skal komme, skal vi nyte enda noen timer under pleddet på sofaen, med godis fra strømpa, julefis fra måsamannen, og jul i Andeby på tittekassa, mens vi plukker kattunger ut fra juletreet.

 

Fra alle oss her i måsahuset:

En riktig god og fredfull jul! Ta vare på hverandre!

Kreative dager.

Jeg blir sur av å gå hjemme. Når man må sitte stille med benet høyt er det ikke mye å få gjort med den saken, men nå som foten endelig er på bedringens vei, og jeg så smått kan tusle litt rundt i heimen er ensomheten på dagtid til å bli mannevond av!

Jeg er så heldig av å være omgitt av gode venner som har stukket innom på lunsj, kaffe eller bare for en liten slarvestund, og det får tiden til å gå, og den siste uka har jeg jammen fått vært litt kreativ også, og det begynner for alvor å bli skikkelig julestemning i måsahuset. Derfor tenkte jeg det var på plass med et lite “skryte av meg selv” innlegg, dokumentere for meg selv hva som er gjort denne førjulstiden, slik at fremtidige meg kan bla tilbake til Desember 2016 i bloggarkivet, og sørge for at bakst, gaver og julekort ikke blir helt identiske neste år.

Julegaver er kjøpt og pakket inn. I år har jeg gått opp i svart belte i netthandel ,og jeg digger at gaver bare dumper ned i postkassa etter noen få tastetrykk. Det har ihvertfall spart meg for  unødvendig  svetting, sinnarynker og hissige utbrudd i køer på diverse kjøpesentre denne julen, selv om innpakningen også er en utfordring i seg selv i disse dager…

 

Jeg har ikke tall på hvor mang til og fra lapper som har sittet klistret til diverse kattehaler, eller hvor mange krusseduller av pakkebånd som på mystisk vis har forsvunnet fra halvferdige julegaver…Tro det eller ei, jeg begynner å glede meg veldig til noen av nøstene flytter til nye hjem…

 

35 julekort og gaveposer er scrappet , noen er sendt og andre sendes i disse dager.

 

Det blr færre og færre julekort på snora mi hver år, men jeg nekter å gi meg med denne tradisjonen. For det første er det fint å kunne være litt kreativ på hobbyrommet, sitte midt i kaoset av papir, lim og julestempler, høre på julemusikk og drikke gløgg, og for det andre finnes det lite som gir meg mer julestemning enn et håndskrevet julekort i postkassen.

 

Hvis jeg skulle fått et ønske oppfylt denne julen, da hadde jeg gladelig byttet bort gaver under juletreet med en postkasse full av julekort hver dag.

 

Det har blitt tid til litt andre aktiviteter også. I år har jeg laget egen popurri, og herlig juleduft av apeliser, natur og krydder står nå spredt rundt i stua.

 

Tørkede appelsinskiver, gran, kanel, stjerneannis, tyttebærlyng…you name it. Det lukter JUL 🙂

 

Noen hjemmelagede gaver blir også å finne under noen trær i år, og som vanlig har jeg overprodusert…

 

Hver år når løvet faller fletter jeg kranser av bjørk og dekorerer meg sydde hjerter i ulike stoffer. Fine på veggen, eller på inngangsdøra. Trenger du en får du si fra…jeg har som sagt overprodusert (noe jeg ofte gjør), og det finnes ikke oppbevaringsplass i dette lille måsahuset.

Og bare for å fullføre den ultimate jule”feelingen”, lot en svak mamma seg overtale av tenåringene til å pynte treet allerede i går.

 

Det blir plutselig så innmari jul når duften av gran sprer seg i stua, og til tross for at måsaguttene begynner å bli store er de som smågutter når vi drar frem esken med pynt til treet, og de har full oversikt over hvem sin tur det er til å sette på stjerna. Ser du nøye etter finner du en litt over snittet lodden og urolig julekule øverst til venstre i treet…Jeg antar at treet kommer til å sette rekord i dryssing denne julen…

 

“Ah, lykken er et eget klatrestativ midt i stua!”

Disneyworld for katter lissom…

Ellers jobber jeg veldig for å holde skinnet stramt om dagen. Jeg har hørt at jo tjukkere man blir, jo mer glattes rynkene ut. Jeg går for ei rynkefri jul!

 

Så langt har vi droppet en del tørre småkaker til fordel for fersk gjærbakst. Det lukter i alle fall himmelsk, og lukt er det samme som julestemning. Godt for sultne tenåringsmager å komme hjem etter lange skoledager til noe godt å stagge sulten med.

 

Bollekrans med safran og rosiner. Digg!!!! Antirynkemat!

Så der har du det, fremtidige Janne, sånn artet ukene før jul seg i 2016. (PS: nå husker du hvorfor du ikke kom inn i den smale sake av en glitrende julekjole, og hvorfor du limte puppen fast til pulten på hobbyrommet med limpistolen!)

 

Ønsker alle som titter innom en stress og smertefri siste innspurt før jul!

Hust å holde skinnet stramt, ta deg en bolle!

 

Juletissen og hvitløkspresse.

Så er vi kommet til 5. Desember, og jeg jobber intenst med å oppnå den litt barnslige, varme julefølelsen. Det er fremdeles utfordrende å skulle få til alt av forberedelser på en fot, men det kommer seg. Husets eldste pode på snart 16 år lengter også etter den herlige julefølelsen han hadde som liten gutt, og i går ba han om å få bake pepperkaker.

Herlig, tenkte jeg! Ingenting gjør vel mer at følelsen av jul kommer snikende, enn lukten av nystekte pepperkaker.

De to andre podene på henholdsvis 12 og 14 blir også igjen som smågutter når vi finner frem kjevle og pepperkakeformer. Mammahjertet bare boblet av forventninger og juleglede, og fordi kjøkkenet i måsahuset er trangt, og fordi det å balansere lenge på et ben er utfordrende for en som har like god balanse som en dritings russisk president, overlot jeg kjøkkenet til gutta.

Jeg satte meg godt til rette i stua med en kopp gløgg, og bare ventet på julefølelsen.

 

Det starter riktig så bra, og den livlige latteren og luktene fra kjøkkenet får meg i godt humør. Jeg tar meg i å tenke ti år tilbake da vi satt med tre små gutter rundt bordet, og kjevlet pepperkaker og sang julesanger. Nå ljomer riktignok “Jovial” av Freddy Kalas fra høytalern og to av dulledutta til mamma har skjegg, men like fult… det lukter jul!

Vi har en pose full av pepperkakeformer som bringer frem minner, både julete og mindre julete. Likevel er det rom for å være kreativ under slike “juleverksteder”, og det blir alltid en hjemmemekket figur eller to.

 

I år var det eldstemann som først tenkte “uttafor boksen” og slo til med en Yamaha crosser skåret ut med sløv smørkniv.

Greit nok tenkte jeg, selv om hjerter og stjerner og griser jo gir meg enda mer følelsen av jul. Men det går bra, jeg er jo åpen for å messe med tradisjoner jeg…

( Dette er er selvsagt bare noe jeg forteller meg selv for å unngå stressutslett og panikkangst! Klart man ikke skal messe med tradisjoner!! Det er som å banne i kjerka, eller som å servere rosinboller uten rosiner!)

Men jeg beholdt roen…lot ungene styre baksten, og tenkte at det ble vel en gris eller to på brettet også!

Så begynner knisingen på kjøkkenet for alvor, og plutselig kjenner ikke fantasien noen grenser!

 

Knisingen er en ting, men når guttegjengen, fulle av tenåringshormoner og Axe bodyspray blir musestille, og kun lav hvisking kan høres fra “bakeriet”, da er det grunn til bekymring!

Og sann mine ord! På stekebrettet ligger alle slags obskøne figurer i ulike varianter, og sprekkferdige fjortiser av ulik årgang hiver etter pusten mens de mellom latterhikster kan fortelle at det ikke blir jul uten juletisser!!!

Jeg prøver å være den kule mora som alltid beholder roen og sier

_”Jaha…de var jo …eh…ikke helt anatomiske korrekte…men sikkert gode på smak!”

Det får selvsagt den største ungen (han på 42 år som sitter i stua) til å knise enda mer hysterisk en hormonbombene på kjøkkenet, og jeg skjønner at skal man finne humoren i dette må man ha mer testosteron enn jeg ble utdelt.

-“Har dere ikke laget noen normale kaker da?” spør jeg. -“Noen det faktisk går an å servere oldemor på julaften?”

Joda, svarer den litt mer samvittighetsfulle 12 åringen min.

-“Jeg har laget pepperkakegriser, og hjerter, og menn og damer også!”

Puh, tenker jeg…jula er reddet.

Der tok jeg feil!

 

-“Gjett hvem av dem som er deg a mamma?!” sier poden mens han nærmest bobler over av latter. Jeg trenger ikke lete lenge blant damene før jeg vet svaret!

 

Det er på tide å begynne å låse døra til badet…den ungen har sett for mye. Han er “spot on”! Blant pepperkake Dolly Parton, og pepperkake Samanta Fox og pepperkake Pamela Anderson ligger pepperkake mamma fra Måsan … Freddy Kalas synger fortatt Jovial på høytaleren min, og i stua sitter testosteronsjefen over alle sjefer og ler seg skakk mens han gomler nøtter som er knekket med favorittnøtteknekker`n.

Den “nøtteknekker`n han kjøpte den første julen vi feiret sammen, den som bringer frem juleminner hos han, den som han er så stolt av fordi han var på Til bords butikken på Strømmen og handlet de helt selv… Og bare fordi han ler mens min jul er i ferd med å gå i grus har jeg lyst til å fortelle han hemmeligheten jeg har holdt på i snart 20 år, og ødelegge hans juleglede også!!!

Den fordømte nøtteknekker`n din…..

Det er egentlig ei hvitløkspresse ditt naut!!!!

 

Hver jul tar vi den frem, som om det skulle være det fineste vi eier, og gubben knekker hassel og valnøtter til den store gullmedaljen mens han mimrer om en trang leilighet på Valsfeltet, juletre med Mercedes Benz lastebilstjerne i toppen, og ei kone som var både 19 år yngre og 19 kg mindre, i god tro om at dette verktøyet er nøtteknekkeren fra himmelen…

Og akkurat da, der jeg står furten og ser på juletisser og krydrede damer med hengepupper, og skal til å fortelle gubben at nøtteknekker`n slett ikke er en nøtteknekker, da oser det pepperkaker fra ovnen, gutta ler og samler seg på gulvet for å kjøre om kapp med radiostyrte biler, og gubben  knekker nøtter

så skallet spretter og lager skår i malinga på panelen, DA kommer julefølelsen krypende!

 

 

Om ikke annet er den i hvert fall multifunksjonell. Hvem vet, plutselig blir det moderne å feire indisk jul med hvitløksmarinerte hasselnøtter, og da kan dere andre stå der med vanlige nøtteknekkere og skjegget i postkassa, mens familien Nordvang ligger flere lysår foran resten av menneskeheten, og tar utfordringen på strak arm!

 

Så….da gutta hadde dratt til skolen i dag tidlig satte jeg i gang baksten av en porsjon  kaker som vil være på bordet  julaften, noen som ikke vil få oldemor på 85 år til å stikke ut sine egne øyne med velbrukte strikkepinner. Jeg synes for øvrig at fjortisens melding på pakken med mel var hysterisk morsom!

 

Julestjerner med snøfnugg er klare og trygt plassert i kakeboksen.

Jeg skal herved sette meg godt til rette med benet høyt i sofakroken, hvor jeg skal nyte juletissen og en kopp kaffe.

 

Jeg noterer meg at det er 5.Desember, og at julefølelsen, mot alle odds, endelig kommer snikende! Ønsker deg som er innom en riktig god kveld!

 

 

Drittunger og PMS

2 Desember.

Våknet nok en gang til et hus som ikke er ferdig pyntet til jul, og fremdeles med en fot som bruker lenger tid til å bli bra enn hva jeg både ønsker og forventet. Jeg har bare innfunnet meg med at julepyntingen, bakingen osv vil ta litt lenger tid denne førjulstiden, og har bestemt meg for å skynde meg sakte.

Dagen startet som vanlig kl 06.45, med smøring av tre matpakker til husets poder. (Ja, jeg er en sånn mamma som fremdeles smører matpakker til store unger…jeg legger de til og med ned i sekkene deres før jeg går opp og vekker dem! Og ja, jeg tror det blir folk av dem til slutt, selv om de sikkert er litt bortskjemt på akkurat det området)

Kjære vene, du kan nesten høre at jeg har PMS ut fra den bitre og selvforsvarende setningen skrevet i parentes…Eldstepjokken har mattetentamen i skrivende stund, og fikk til og med  smoothie, brus, frukt og en liten sjokolade i matpakka…livsstil og mammabloggere over hele landet hadde satt meg på torget i gapestokk hadde de tatt en titt i sekken hans i dag tidlig. Det blir garantert folk av den pjokken i hvert fall, og til tross for noen nervøse rykninger før dagens mattetentamen har han jammen meg riktig innstilling!

 


Jeg digger den hjemmesnekrede tatoveringen han ordnet seg før han syklet avgårde i dag tidlig.

Noe riktig må vi ha gjort med denne ungen, for han er i disse dager i ferd med å bli en riktig så snill og grei ung mann!

 

Dessverre har det ikke gått like greit med de andre ungene…et eller annet sted de siste 7 ukene har vi feilet totalt i oppdragelsen av tidenes mest aktive kattekull, noe som gjør dekoreringen av huset til jul enda mer utfordrende enn det i utgangspunktet var med ei 40 år gammel dekornazi med overutviklet begeistring for jul…og krykker!

De er OVER ALT!

HELE TIDEN!

Vi kan jo starte med denne lille frøkna som stupte ned i kakaoen den minste poden skulle få til frokost i dag.

(Ja, noe ganger i Desember får ungene kose seg litt ekstra før skolen, og JA, jeg vet det ikke er sunt!)

PMS`n som snakker igjen!

 

Etter å ha drukket på seg et sukkerkick av en annen verden hoppet hun opp på reolen og nærmest voldtok Bambi fra Kremmerhuset, og rakk å gnage av et horn fra hodet til Bambi sin pappa…Hun klarte senere å lime sin egen hale fast til bakbenet da hun labbet opp i flaska med skolelim når undertegnede skulle fikse hornet…akkurat det fikk jeg ikke att bilde av.

 


Limet hadde akkurat rukket å tørke da den neste pusen fant veien opp på reolen for å amputere det pålimte hornet nok en gang… På dette tidspunktet svetter denne feske bloggeren oppover, og teller uker til pusekattene flytter til nye hjem. Jeg beholder likevel roen, og setter henne pent ned på bakken akkurat i det jeg hører det rasle i julestjerna på bordet bak meg!

 

Og joda, godt gjemt blant engler, juletrær og julegleder sitter Nelson og tygger på ei avis fra 1954…

Jeg hinker på et ben (jada, jeg vet man ikke hinker på to…)bort til bordet, fjerner katta fra dekorasjonen og plasserer han på sofaen, langt borte fra de usle forsøkene mine på å pynte til jul. Viste du at katter kunne bli sure? Viste du at du kan se når de blir sure? At de får et muggent drag over smale katteøyne og at munnvikene drar seg nedover med  surmulende tyngde?

 


Sjekk den drittungen!!!!

Hvis blikk kunne drepe lissom! Da hadde jeg i skrivende stund ligget fire fot under bakken med to krykker tredd opp i rassen og katteklor i panna!

Så, i frykt får å havne i overskriftene i lokalavisa , Indre Akershus Blad,

“Kvinne funnet drept av krykke i tarmen, lensmannen mistenker 7 uker gammel kattepus!”,

bestemmer jeg meg får en liten lekestund på gulvet med gjengen på fem. Du vet, litt plaster på såret for å ha kalt dem drittunger, og for å ha plukket dem ned fra diverse stilben med nisser, rådyr, julestjerner og lim.

Og hva er takken for å være grei???

 


-“Så du matmor…er det denne foten du har vondt i?”

 

-” Bare sitt rolig mens jeg gnager opp stingene dine, og punkterer en tå eller to!”

Jeg gav opp. Jeg lot drittungene slite seg ut med garnnøster, limtuber, raggsokker og julekuler, og satte meg til rette i sofaen med en kopp iskaffe og siste sesong av Gilmore Girls på Netflix.

 

Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg digget denne serien, og Netflix sesongen 2016 lissom bare innfridde så til de grader til forventningene.

Faren bare lissom døde, og Luke lissom bare fridde, men Lorelei måtte lissom bare finne seg sjøl, men så lissom bare sa hun ja likevel, og Rory lissom bare flyttet tilbake til hjembyen, og så var han gamlekjæresten lissom bare gift, også på slutten var hun lissom bare plutselig blitt gravid , og vi fikk lissom ikke helt sikkert vite hvem som er faren, men det er lissom greit likevel ,og jeg lissom bare…

 

Jah…jeg lissom bare… Gilmore Girls og drittunger og mattetentamen og kakao og Bambi uten horn og PMS!

Saltstenger, iskaffe og snørr og tårer.

Fin serie ass!

God 2 Desember til deg og dine.

PS: Kattene er søte når de sover!

 

1. Desember, og litt på hæla!

Jeg er over middels glad i julen. Elsker pyntingen, bakingen, adventskalenderen, luktene og smakene, stemningen…ALT!

Jeg bruker å ha alt klart til den 1. Desember, i hvert fall pyntingen av huset, og julegavene er som regel pakket inn og julekortene laget. Men ikke i år.

Den siste uka har jeg stort sett sittet i sofaen med benet rett ut, tullet inn i en bandasje og pent sydd igjen av den kjekke legen på Martina Hansens Hospital i Sandvika. Om det er en ting jeg har lært om meg selv den siste uka, så må det være at jeg er ekstremt utålmodig!!! Jeg har aldri vært sykemeldt før, og jeg HATER det! Jeg savner kollegaer, de fine elevene, og jeg savner å kunne gå!!! Gå rundt i det lille huset på måsan og pusle med julesysler.

I stedet har jeg ligget på sofaen og vridd meg i selvmedlidenhet, uten den helt store sympatien fra nærmeste familie. Da jeg dro på sykehuset forrige onsdag ba jeg guttene om å ta litt hensyn de neste ukene, jeg ba de rydde ekstra nøye etter seg selv, og passe på at ting som kunne hekte seg fast i krykkene ikke skulle ligge å slenge på gulvet. På vei hjem fra sykehuset fikk jeg følgende melding av tenåringene:

-” Vi tar med legokassa ned vi, og bygger utover hele stuegulvet 😉 “

Jeg vet jo at gutta har arvet min noe makabre humor, men ble alikevel i tvil da dette møtte meg på trappa hjemme…

 


Sjekk det utspekulerte trynet til fjortisen i vinduet…

Uansett, det var ikke lego på gulvet, men etter en uke har jeg nå innsett at en litt slapp  og dissende kvinnekropp på 178 cm håndterer kunsten med krykker like godt som gubben håndterer å knyte slips…total katastrofe! (og det til tross for ryddige gulv!)

Jeg startet likevel optimistisk i dag da jeg fikk det for meg at et enkelt blikkfang på stuebordet, et lysfat med julens favoritter, måtte kunne gå greit, selv for ei krøkke på krykker!

Jeg tok feil!

 

Den soleklare favoritten blant julepynten gikk i parketten raskere enn en 40 åring etter julebordet, og før klokken var 07.15 svømte jeg rundt på gulvet mellom krykker, vann, falsk snø og glasskår! Et øyeblikk tillot jeg meg å være skikkelig dramadronning, og erklærte julen for over før den hadde begynt.

Heldigvis er husets 12 åring en sympatisk kar, og kom trøtt ned fra 2.etage og moppet gulvet og plastret mora si, før han satte kursen mot adventskalenderen

.

I hele Desember kommer nissen nemlig hver natt med en liten pakke til kalenderstrømpene, og den barnslige gleden de relativt store duttebassene mine viser over de små hverdagsgledene fikk denne dramadronningen umiddelbart i bedre humør. På den andre siden av veggen, på en hjemmesnekret kreasjon fra husets 15 åring henger nemlig strømpene til mor og far også, og jeg vet at nissen (som er mistenkelig lik den møkkete måsagubben) var innom Europris rett før stengetid i går kveld for en aldri så liten panikkhandel!

 

Tenk at noe så lite kan glede ei kjærring på 40 så mye. Og nissen hadde ikke sviktet! Det lå ei pakke i kalenderstrømpa!

 

Tihiii…. Spent krøkke på krykker!

 

Og gubben, eller altså, nissen…sviktet ikke. Julemarsipan i den første pakka. Dette lover ikke bare godt for resten av Desember, men det kunne ikke kommet en bedre pakke på et bedre tidspunkt. Trøstemat for dramadronnigen som sørger over knust snøkule og hoven fot, trøstemat som gjorde at julefølelsen kom snikende alikevel på en Desembermorgen som ikke akkurat startet som den skulle. Stolt som en hane over den lille hverdagsromantikken sendte jeg dette bildet på SnapChat til alle jeg kjenner, og skrøt uhemmet av snuskegubben min. Pappa var kanskje den som var mest imponert, for han sendte følgende Snap tilbake:

 

Anyway…

Jeg planlegger å komme inn i en smal sak av en julekjole om 23 dager, så jeg gjennomføre et av mine aller beste slanketriks i forbindelse med frokosten. Spis noe sundt før du dytter innpå med marsipan. Da er hjernen så opptatt av å lete etter kaloriene den ikke fikk av den magre yoghurten, og registrerer ikke inntaket av karbohydrater og kalorier som kommer fortløpende etterpå! Genialt!

 

Og med det kan jeg erklære nedtelling til jul for offisielt i gang.

Jeg er langt fra i mål, men jeg har i det minste startet.

 

(for dere som lurer, bildet er totalt filterløst og ikke retusjert..jeg er faktisk så lekker hver morgen før kl 08.00!)

Ønsker dere alle en topp 1. Desember. Stress ned, og ta deg en bit marsipan! Det anbefales!

 

 

 

Nervøs tourettes og morfinrus.

Har du noen gang tenkt på å grave et hull og hoppe nedi…få noen til å fylle igjen hullet, helst med subbus så du er sikker på at du ikke kan grave deg ut igjen, og slippe å stå fro det du sa og det du gjorde?

OMG!!! Jeg har sånne opplevelser daglig, og i dag var intet unntak.  Jeg har herved selvdiagnosiert meg selv, og lidelsen lyder som følger:

Nervøs Tourettes og morfinrus.

De er noe med enkelte situasjoner, hendelser der jeg er litt stresset eller nervøs, hvor jeg rett og slett ikke klarer å føre en normal samtale med folk rundt meg. I tillegg til løs mage og luft nok i tarmen til å drifte et hoppeslott på Tusenfryd, gir nerver meg den helt spesielle evnen å kunne lire av meg mer piss en Sylvi Listhaug på et flyktningmottak. Dagens lille blogginnlegg starter kl 11.30 på Martina Hansens hospital utenfor Sandvika.

En operasjon i foten jeg har ventet lenge på ble plutselig skyndet frem, og etter en telefon fra legen i går stilte jeg i dag fastende og noe nervøs på dagkirurgisk avdeling. Den snille sjefen til gubbeluren gav han fri til å følge meg. Det virket som en god ide der og da…men jeg burde visst bedre.

 

Da fruen var skiftet og klar for operasjonssal 1 satt gubben godt tilbakelent i en blå stol på venteværelset og dro frem mobilen raskere enn lynvingen for å knipse bilder av konemor. Jeg var ikke klar over at et lite inngrep i foten krevde å måtte kle av seg alt bortsett fra truse og BH, og det er en underdrivelse at bikinilinjen ikke akkurat var klargjort for legevisitt… En utemmet skog spredte seg uten for “landegrensene” til den litt slitne bomullstrusa med slapp strikk, og ikke ble den dekket av sykehusskjorta heller, da den var minst tre nummer for liten. Heller ikke den lånte badekåpen fra Helse Øst var særlig stor for en dame hvis timeglassfigur for lengst ble byttet ut med den noe tettere “Svampe Bob” figuren.

 

At man i tillegg er over snittet makelig anlagt, og bare barberte den ene leggen i dag tidlig, i tro om at operasjonen kunne foregå med oppbrettet joggebukse, hjalp ikke på nervene da en sykepleier kom for å følge meg inn til narkosehelvetet. Det lugget lett i hårene på venstre legg der de gnisset mot hverandre, hovne og tykke da kroppen for tiden suger mer vann enn Titanic! Jeg rakk akkurat å posere foran gubben , og lirte av seg med relativt høy stemme:

“Blir du ikke opphissa nå, så veit ikke jeg!”

Gubben trakk lett på skuldrene og svarte:

“Jeg har faktisk så lite lyst på deg akkurat nå, at snoppen har gjemt seg bak mandlene!”

Her snakker vi kjærlighetserklæring…

Så ble jeg geleidet inn i morfinens rike av en sykepleier som hadde overhørt hele samtalen, og som flirende kunne fortelle at det var det minst opphissende forplayet hun noen gang hadde vært vitne til… Der og da, inni hodet mitt, begynte jeg mentalt å grave hullet mitt. Pinlig!

Det stopper dessverre ikke der!

 

Inne på operasjonssalen setter erfarne amnestesileger kanyle og fyrer opp en liten dose saltvann, etterfulgt av morfin, før de setter et sakte drypp med innsovningsmedisiner. Nå er jeg faktisk litt nervøs, noe som ikke hjelper stort for min nyoppdagede Tourettes. Halvt inne i drømmeland kommer kirurgen inn. Han stirrer på meg med sånne øyne som “Mc.Dreamy” fra Greys Anatomy har, bak et munnbind som dekker resten av det jeg bare kan anta er et vakkert doktorfjes. Han stryker meg varsomt på armen og sier:

“Jeg synes det er noe kjent med deg. Har vi møttes før?”

Og hva svarer undertegnede???

Halvveis inne i morfinland hører jeg min egen snøvlete stemme si:

“Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en!”

Jeg rekker akkurat å registrere min egen opplagte løgn, (ingen hvalross med bustete hår og bikinilinje på størrelse med Australia hadde vel noen gang fått en rolle i pornofilm), før jeg sovner, og angrer umiddelbart på kommentaren. Hva er det med nerver som ødelegger både takt, tone og normal folkeskikk!??

 

Mens fruen sover, og involler fjernes, og foten lappes sammen igjen sitter gubben tålmodig, med snoppen bak mandlene og ser film på Viaplay på venterommet. Etter å ha blitt vekket, tvangsforet med rød saft og brødskiver med kokt egg (som ikke akkurat hjelper mot en allerede gassfylt tarm) Kommer kirurgen på visitt for å se til pasienten.  Jeg har for lengst glemt vår lille samtale før han smilende sier:

“Nå, er det bra med pornostjerna vår?”

Nå er det mentale hullet i bakken stort nok til at jeg kan ta sats og hoppe nedi, og ALDRI komme opp igjen!

 

Jeg rister unnskyldende på hodet, og forklarer kort teorien om min nyoppdagede diagnose! Sandvikas svar på “Mc.Dreamy” er heldigvis en mann full av humor og ler godt av det hele før han kort forklarer om operasjonen, og hva som skal skje fremover. Innen samtalen er over, og resepter på smertestillende er skrevet har vi utviklet et slags vennlig pasient/lege forhold, og nervøsiteten og tourettsen er i ferd med å forsvinne. Men så…

I det legen vennlig rekker frem lanken med de magiske kirurghendene med velstelte negler, for å ta meg i hånden, og si takk for i dag…da skjer det vært tenkelige! Jeg lener meg frem i sengen, og mens jeg rekker ut hånden for å gripe tak i puselanken hans får jeg en kinkig vinkel på ryggen, mellomste bilring kommer i klem mellom navel og lår, ,brødskiva med egg blandet med nervøs mage spiller kroppen et puss, og jeg fyrer av en høyst ufrivillig kruttsalve en  fis, som bare synger i veggene på oppvåkningssalen.

 

Ikke spesielt diskre ler “Mc.Dreamy” så han rister, mens han demonstrativt tar på seg munnbindet igjen og rygger ut.

Grav meg ned nå!!!!

Jeg skylder på morfinen!!

That`s my story, and I`m sticking to it!

En ting er ihverfall sikkert…i dag var det nok flere enn en snopp som gjemte seg bak mandlene ved synet av denne bloggeren…

Tid for paracet igjen…vi blogges!
 

Kroppslig forfall og brutte løfter.

I dag er det akkurat 19 år siden gubben og jeg var på vår aller første date. Jeg husker datoen fordi mamma skrev om det i dagboken sin. Egentlig hadde jeg av ulike årsaker tenkt å takke nei. Uka før daten møtte Ronny opp utenfor leiligheten til kusina mi iført mokasiner med frynser og dusk, mørk rosa collegegenser med to reinsdyr på brystet, og en skinnjakke som bare ropte etter å bli sendt tilbake til 1982. Han stod der på trappa med det vi trodde var en rød rose til oss hver, men som viste seg å være en sammenrullet g-streng i røde blonder, tredd ned på en grønnmalt blomsterpinne og pakket inn i plast, kjøpt for en tier på kondomeriet… Det oste vel ikke akkurat erfaren damemagnet eller gentleman av frieren akkurat da, men mamma hadde sett seg lei på min drøm om et lykkelig ekteskap med daværende pop idol Glen Medeirios, og tvang meg til å takke ja! ” Du vet jo aldri”, sa mamma! .”Under alle de lagene med frynser og billig etterbarberingsvann kan det jo skjule seg en real kar!”

 

(1998-kjærestepar i tre måneder)
 

Daten, altså et julebord på Fagerborg Hotell i Lillestrøm med Bertel.O.Steen, gikk greit nok, men vi ble likevel ikke sammen den kvelden. Omstendighetene rundt mammas sykdom og det at hennes liv på daværende tidspunkt gikk mot slutten, gjorde at jeg ikke var helt klar for å hoppe med begge bena inn i et forhold. Det er i alle fall den offisielle forklaringen. Sannheten er nok heller at jeg gjorde meg litt kostbar… Ville jeg egentlig satse på en fyr med mokasiner med frynser og dusk? Kom han noen gang til å kaste den skinnjakka med ribbestrikk og “Nei til pelsdyr” button? Kunne en mann med rosa tapet og taklampe med blonder og rysjer på gutterommet egentlig være 100 % hetro?

Mamma var klokere enn hun så ut, for i dag, som sagt akkurat 19 år senere, sitter jeg her og venter på at sjarmøren med g-streng på stilk skal bli ferdig på jobb, og komme hjem til fruen.

Nettopp det fikk meg til å tenke litt i dag, på hvor mye som har skjedd på de 19 årene, hvor mye vi har forandret oss begge to, og hvor mye vi har forandret hverandre. Jeg husker vi som nyforelsket lå nede på Bingsfoss stranda og snakket om håp og drømmer for fremtiden.

-“Vil du elske meg om 20 år når jeg er gammel, grå og slapp i skinnet?” spurte jeg.

-“Jaaah..” svarte gubben. “Hvor gæærn`t får det blitt lissom?”

Der og da lovet jeg meg selv å være den dama gubben fortjener. Jeg sverget i mitt stille sinn at jeg skulle trene, spise sunt, og la lokkene vokse seg lange og blanke, slik at jeg kunne trippe rundt som en mørkere utgave av Vendela Kirsebom, og gjøre gubben stolt i all fremtid!

Det gikk ikke helt som planlagt.

Et av målene var å alltid bruke litt sexy undertøy eller lårkorte nattkjoler med tynne stropper i florlett silkestoff.

 

I natt sov jeg med raggsokker fra Europris og denne flanellnattskjorten med knappestolpe som ikke kan kneppes helt igjen grunnet den midtre dobbelthaka!

Ronnys drøm om å dele seng med en kvinne florlette blonder utgikk for flere år siden. Sist jeg tredde på en g-streng smatt den så langt opp i tarmen at den stod i fare for å nappe med seg både hemorider og ryggvirvler da jeg dro den av, og med en minimal trekant av hvite blonder foran,  liknet det som skulle fremstå som en luksuriøst innpakket venusgrotte  istedenfor på en fengslet bever på desperat jakt ut av et forseggjort fiskegarn… Keisersnittarret over den fengslede beveren minner om et av Picassos tidligste mesterverk, og får Frankenstein til å se ut som en svensk Hollywood frue. Vi kjører derfor flanell, av den typen pappaen i “Huset på prærien” brukte, og lar den tanntråden av en g-streng bli liggende nederst i skuffen.

 

Det ble ikke akkurat noen Vendela Kirsebom lokker på hodet heller. I disse dager trengs det desperat en ny hårklipp, da ulla på toppen for hver dag som går minner mer og mer om den beslektede fengslede beveren lenger ned under nattskjorta. Etter to dager med manneinfluensa og mangel på personlig hygiene og stell, er det vanskelig å se hva som er pannelugg og hva som er øyenbryn. Det skjer noe ved fylte 40 år. Håret på hodet vokser stadig saktere, men mengden av uønsket hår andre steder på kroppen øker. Gi meg to dager uten pinsett, og jeg garanterer deg et monobryn som ville få Thomas Alsgaard til å dø av misunnelse!!! Drivhuseffekten som dannes mellom de ulike lagene med dobbelthaker lover også godt for uønsket skjeggvekst, og fortsetter hormonene kampen mot østrogenet er jeg garantert jobben som julenisse på senteret hver adventssøndag i Desember!

Til tross for alt dette makkverket i våken tilstand har jeg likevel vært av den oppfatning av at under alt dette finnes fremdeles den litt yndige 20 åringen jeg engang var, og jeg har vært helt sikker på at om natten, når alt dette synlige forfallet drukner litt i nattemørket, har Ronny strøket meg over nybarberte deler av kroppen og tenkt at jeg fremdeles er den kvinnen han forelsket seg i for mange, mange år siden.

(illusjonsbilde lånt av Google) (i tilfelle du var i tvil om dette egentlig var meg)

I

 

Men også her har jeg tatt grådig feil, noe et videopptak Ronny gjorde i helgen så tydelig beviser. Ikke mye Tornerose over denne kjærringa nei!!!

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men et eller annet sted på veien de siste 19 årene må jeg ha mistet et lass østrogen , for Måsans svar på “Tornerose” drar tømmerstokker som en bryggesjauer, og skrur du opp lyden når du ser denne videoen garanterer jeg at du skremmer faen på flatmark! Her skvatt ihvertfall fem kattunger veggimellom, skjærene tok av fra furua utenfor kjøkkenvinduet, og fjortisen dro ut kontakta til internet fordi han trodde det tordna…

At gubben på slutten av videoen klarer å stille langfingeren oppi det største neseboret jeg noen gang har sett vitner jo også om at romantikken i dette forholdet mer eller mindre kan vurderes som dødt!!!

 
video:596

Så sånn går no dagan…med kropp som forfaller og brutte løfter…

En rask titt ned på bare legger vitnet bare om enda et brutt løfte om å opprettholde kvinneligheten, da jeg ikke lenger kunne se hvor legghårene slutta og ullsokkene begynte. Nå må det skikkelig redskap til pers for å vinne tilbake selvbilde og romantikken vi hadde den ettermiddagen på Bingsfoss stranden for mange,  mange år siden. I ovnen står en skinkesteik å godgjør seg, litt plaster på såret for en sulten mannemage, og mens sausen putrer i gryta skal jeg høvle over leggene , og krysse fingrene for at til tross for forfall og løftebrudd, vil blanke legger friste  gubben nok til å “høvle over” litt annet i kveld også!

 

Så får vi håpe og tro at noen timer iherdig innsats på badet er nok til å holde på gubben et par år til.

 

En ting er ihvertfall sikkert.

Det drømmende blikket gubben har på bildet, selv 19 år etter den aller første daten, tyder på at det fremdeles er håp for ekteskapet.

(så sant han ikke drømmer om Vendela Kirsebom da!)

 

 

 

 

 

Pappa`n min er sterkere enn pappa`n din!

Så var det søndag igjen. Jeg er som alltid på søndager iført for store pysjbukser i flanell, tykke sokker og puppene flyter fritt ned mot knærne da søndag er hviledagen, også for BHèr. Jeg skal nyte dagen med godt lesestoff, eplekake og fyr i peisen, men aller først skal jeg blogge en liten hilsen til den mannen i verden med kuleste DNA, og takke han for at han sendte det videre til meg. For selv om pappaen min er langt fra perfekt, så er han “sterkere enn pappaen din”, og i dag, på farsdagen fortjener han et eget lite innlegg.

 

Pappa var 19 år og DJ på Vertshuset på Sørumsand da han fikk vite at han skulle bli pappa, og han hadde akkurat rukket å fylle 20 da undertegnede kom til verden. At jeg ikke var planlagt har aldri vært noen hemmelighet. Den selverklærte damemagneten med åletrange slengbukser og afrokrøller gikk til alters fire måneder før min ankomst, iført en mørk brun syttitallsdress med fiskebensmønster, platåsko og hårspray nok til at ozonlaget over Sørumsand fremdeles jobber med å lappe sammen hullene.

Men mannen tok ansvar, og ikke planlagt er slett ikke det samme som ikke ønsket, for jeg har vokst opp med en noe overbeskyttende pappa som jobbet røven av seg for at nettopp jeg skulle ha det bra. Den gangen, som småjente, først i Lillestrøm, så Sørumsand tok jeg rent sengetøy, lørdagsgodteri og lange skiturer som en selvfølge. I dag, som 40 åring, og mamma til tre egne, litt mer planlagte barn, ser jeg hvor heldig jeg var. At to så unge mennesker kunne skape et trygt hjem for ei lita jente, det står det respekt av, og jeg setter så stor pris på det.

Jeg husker at jeg satt på steinmuren utenfor gården i Jernbanegata hver dag kl fire, og ventet på at han skulle komme gående hjem fra jobben. Jeg husker at han sov på sofaen sammen med meg hver gang jeg var syk. Jeg husker at jeg alltid hadde ski og store nok skisko selv om han egentlig ikke hadde råd til å fornye det hver vinter. Jeg husker at vi sparket fotball mot muren i gården, og at han snekret geværer til meg og naboungene, slik at vi kunne leke cowboy og indianere i plommehagen. Jeg husker at mamma tvang han til å ta meg med på fotballkamp på Åråsen, og at vi “lånte” en sykkel for å få meg hjem da jeg kjedet meg allerede under oppvarmingen.

Var det alltid lett å være unge foreldre? Nei, jeg tror ikke det, og nå, i voksen alder, maler jeg ikke mamma og pappa sin historie rosenrød, men noe gjorde de riktig. Ikke bare fikk de verdens råeste datter (helt objektivt sett), men det holdt sammen i gode og onde dager til døden skilte dem av, slik de lovet hverandre da de hastet inn i ekteskapet den sommeren i 1976.

Pappa var streng. Pappa var snill. Pappa var engasjert. Pappa var beskyttende. Pappa var dønn ærlig.

Da jeg som åtte åring, med hodet fullt av romantiske eventyr om prinser og prinsesser, spurte om jeg var et planlagt barn svarte pappa :

-“Nei, erru gæær`n! Men morra di blei så heltent på den veltrente kroppen min at hu nesten sklei av dansegulvet uttafor DJ boksen, åsså var det gjort!”

 

Da jeg senere det året fikk min aller første babydukke, og drømmende spurte pappa om jeg var søt som liten, svarte han:

-“Nei fy flate! Du satt fast og blei tatt med sugekopp. Du så jo helt skada ut i flere måneder etterpå. Vi måtte bruke presenning på vogna i stedet for myggnetting, for at folk skulle slippe å se deg!”

Før du rister å hodet og tenker “Herremin for en udugelig far!”, så slapp av! Jeg har sett bildene, og kan bekrefte at det er sant. Som liten var jeg mindre pen, for å si det diplomatisk! Så lite pen at jeg under alle mine svangerskap krysset fingrene for at ingen av mine skulle ligne på meg. Heldigvis har jeg vokst meg slående vakker! (helt objektivt sett) Og jammen er det en god dose av pappas gener i dette ansiktet også!

 

Ser du pappa??? For sent å ljuge fra seg farskapet her altså!

Pappa var min klippe da mamma ble dårlig. Han var stødig som et fjell under sykdommen, og etter hennes død. Han gjorde alt som stod i sin makt for å skremme vekk Ronny da han gjorde kur til meg på slutten av nittitallet, og til tross for iherdige forsøk på å bli kvitt frieren, er de to i dag gode venner og vel forlikte, som det så fint heter i eventyrene.

Pappa var fortvilet da frieren viste seg å være motorsporttilhenger, og ikke spesielt interessert i fotball. Jeg husker uttalelser som ” Ha deg vekk din fordømte ball-talliban”, og “mokasin-Harry”, og “hold snoppen unna dattera mi, din spermhaug!”

I tillegg tegnet pappa obskøne figurer på bakruta til Ronny sin Opel, og satte seil laget av papir i skoene hans der han skrev Titanic og Queen Mary 2, fordi han aldri hadde sett større mokasiner i hele sitt liv.

Som sagt har de med tiden likevel funnet tonen, og sammen har de blant annet laget rompeavtrykk på stuevinduer, falt på ryggen ut av glassdører, og sunget drikkeviser selv etter at det ble tomt for drikke.

Både Ronny og jeg var derfor spesielt glade da gubben traff MaryAnn, som etter 17 år ble hans kone i fjor sommer. Hun har en egen evne til å holde han i tøylene, og begrense det som kan virke som en lettere “Svigersønn-Tourettes”.

Pappa myknet for alvor da barnebarna kom til verden, selv om han etter at tredjemann ble født tilbudte seg å selv sterilisere Ronny ved å “klinke bjellene mellom to murstein”! Han elsker barnebarna, og de forguder han. Selv i dag, da to av de har blitt tenåringer, er morfar fremdeles en helt. Morfar har alltid til lek, spill og lange samtaler om alt og ingenting. Han spiller gjerne en låt eller to på gitar på gutterommet, har tar de med på restaurant og etterlikner servitører og andre gjester til ungene ligger i vinkel i latterkrampe, han arrangerer luftgevær konkurranser , spiller ishockey på skøytebanen eller vri åtter i sofakroken. Han sender teite bilder av seg selv på snapchat, han reparerer ødelagte leker og instrumenter, han dikter opp svar på ting han ikke kan og han taper alltid i billiard !

 

I går feiret vi både farsdagen og 60 årsdagen til gubben hjemme hos han og MaryAnn på Rånåsfoss. De er så gode på å samle familien til gode måltider og hyggelig samvær, og for et enebarn som meg var det stas å få stesøsken i voksen alder. De er fine mennesker, alle som en, og selv om vi ikke treffes mer enn noen ganger i året, er det alltid like hyggelig når vi er sammen. Det er MaryAnn og pappa sin fortjeneste.

 

Mye mer kunne vært sagt, noe burde sikkert vært usagt, og mange fler historier å fortelle håper jeg det blir i mange år fremover!

Uansett skal du ha takk pappa, for alt du gjør, alt du prøver å gjøre, alt du ville ha gjort, og for den du er! Jeg er glad i deg, enda mer enn jeg ofte gir utrykk for, og jeg er stolt av å være ditt eneste avkom!

Gratulerer med farsdagen!