Mamma holdt en hånd på skulderen min. Som om for å både advare meg mot å snakke før jeg ble snakket til, og som for å berolige meg. “Dette går bra.”

Rektor Solberg oste av autoritet der han med en enkel håndbevegelse viste oss inn på kontoret. Målte meg med blikket, ikke et smil å spore. I hjørnet stod frøken, hun som hadde tatt oss imot i skolegården noen minutter tidligere. Første dag på ny skole, ny-innflyttet til Sørumsand. Frøken smilte beroligende. Hun var ihvertfall ikke redd for rektor Solberg. Jeg hadde nettopp fylt ti år, og synes den autoritære, høyreiste mannen med den grå manken som stod foran meg var skummel.

Han kikket fra meg, til mamma, tilbake til meg igjen. Så sa han: “Jaha! Så du er barnebarnet til Fru Fjeld du? Vi får vel være greie med deg da!”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mamma løsnet grepet om skulderen min, og pustet rolig igjen. Og det var det! Frøken fulgte meg inn i den nye klassen, og dermed var jeg elev ved Sørumsand barneskole.

Det var den aller første gangen jeg forstod at det å være barnebarnet til Fru Fjeld, det måtte være noe helt spesielt.

Fru Fjeld. Høyreist, elegant, med sprett i gangen. Hun med blomster i hagen, grønt gressteppe på den lille balkongen med utsikt ned til Glomma, og pastiller i veska.

Det var som om alle på Sørumsand visste hvem Fru Fjeld var på den tiden.

Fru Fjeld for folk flest. Reidun for kjentfolk. Mutter for pappa og tre onkler, bestemor for meg. Bare bestemor.

Som liten hadde jeg en type respekt for bestemor som er vanskelig å forklare. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang krabbet opp på fanget hennes, at hun var den jeg søkte “ly hos” når verden ble stor og skummel. Jeg husker henne som bestemt, som arbeidsom, rett frem, strukturert. Likevel var hun trygg. For bestemor var alltid den samme. Når andre voksne inntok roller avhengig av hvem de var sammen med, eller hvilken anledning de var samlet i, var bestemor alltid bare bestemor. Trygg. Hos bestemor var det rent og ryddig. Hos bestemor var det alltid kaker, og hos bestemor lå det garn og strikkepinner i hvert rom, i hvert hjørne.

Jo eldre jeg ble, jo mer forstod jeg, jo bedre kjent ble jeg med henne. I voksen alder, kanskje særlig etter at jeg selv ble mamma, har jeg utviklet en slags respekt for henne som jeg ikke har for alle andre. Dyp respekt faktisk.  Bestemor hadde bein i nesa!

Alle familier har hver sin historie. Det er så rett som det sies, at du ikke skal dømme noen før du har gått noen mil i deres sko.

Bestemor var på mange måter forut for sin tid, et forbilde som kvinne, et arbeidsjern av de sjeldne, en forsørger. En hel generasjon festglade mennesker vil huske Fru Fjeld fra Vertshuset på Sørumsand. Selv i dag hender det jeg møter mennesker som vil stoppe og fortelle at :”Jeg kjente bestemora di! Hun passet på meg da jeg var ung og dum! Det var ei real dame det! Når Fru Fjeld sa det var kvelden, da var det kvelden!”

Og sånn var det. For Fru Fjeld var real. Hun passet på ungdommen, særlig de som ikke alltid var like gode til å passe på seg selv. Fru Fjeld passet på gutta sine også, alle fire, og hun var stolt av dem. Om hun fortalte dem det støtt og stadig da de vokste opp vet jeg ikke, men som hun skrøt av dem da de var vel voksne. “Tenk at det blei folk av alle fire!” pleide hun å si! “Det er jammen ikke gæli det! At dem skikka seg sånn!”

Jo, bestemor var stolt av gutta sine, og hun var stolt av døtrene. De som gutta skikket seg med, og startet hver sin familie med. ” Så skulle jeg være så heldig å få fire døtre også!” sa hun alltid.  8 barnebarn ble det, jeg den eldste. Jeg tror vi alle 8 har et ulikt forhold til bestemor. Slik blir det når man er spredt i alder, for selvsagt strakk bestemortiden mer til etterhvert som de yngste barnebarna kom til verden, og bestemor ikke lenger var i full jobb.

Bestemor gjorde aldri forskjell. Det skulle være likt. Alltid raus, i akkurat passe mengder. Ingen skulle skjemmes bort, men vi ble bortskjemte likevel. Alltid myke pakker under juletreet. For bestemor kunne trylle med strikkepinnene, og det fantes ikke en gruppe unger på Sørumsand med et større utvalg av de flotteste gensere og lusekofter, enn hennes flokk med barnebarn, det er jeg sikker på. Og bestemor bakte julekaker nok til å fylle opp kakeboksene til alle som ville ha, og enda ble det igjen til småfugla når jula var over. Nei, det skulle ikke gjøres forskjell på noen, og ingen skulle snakkes ned om.

“Alle har en grunn for å være som de er, og for å gjøre som de gjør! Det får vi respektere!” sa hun, dersom noen av oss skulle finne på å synse eller mene noe om ting vi ikke hadde noe med. For bestemor hadde mer enn nok erfaring med akkurat det! Og bestemor hadde så rett. Det er noe med “de mila i noen andre sine sko”.

Hun var så stolt, hun bestemor. Stolt av barn og barnebarn, stolt av livet hun hadde levd. Stolt av oldebarn. “Det gror etter oss!, Olemann!” sa hun til bestefar før han døde. Oldebarna kom, i likhet med barnebarna, spredt over tid. Noen er nesten voksne, og noen er helt nye i verden.

Og nå sitter jeg her. Den siste av fire besteforeldre, den siste av podenes oldeforeldre har gått ut av tiden. Bestemor har sovnet inn. Det har ikke helt gått opp for meg enda. Guttene mine sitter i ring rundt meg, prater om oldemor. Det har ikke helt gått opp for dem heller. Som vanlig når tankene kverner og hodet er fullt, skriver jeg, Det letter på en måte.

En flittig arbeidshånd har stilnet, et fullt og slitent hjerte har sluttet å slå. Igjen sitter jeg med minnene, hemmeligheten bak de gode smultringene, vissheten om at den siste samtalen var fylt med både kjærlighet, alvor, latter, og med  beskjed om jeg jeg fint kunne ringe enda litt oftere! Jeg vet hun var stolt av meg, glad i meg, slik hun var stolt av og glad i alle sine, for selv om hun ikke alltid snakket med store ord, la hun aldri skjul på akkurat det.

Tusen takk for alt bestemor! Du vil bli savnet, du blir vanskelig å leve opp til, men jeg lover å gjøre mitt beste. Jeg er tross alt barnebarnet til Fru Fjeld!