Jeg pleier ikke å ha vanskeligheter med å få ordene ut av hodet, og ned på papiret. Eller på bloggen da…moderne tider og alt det der. Vanligvis, når jeg setter meg foran tastaturet går fingrene av seg selv, tankene blir til ord, helt naturlig, enten jeg har en plan med det jeg skriver eller ei.

Men i dag er det annerledes. Dette innlegget har jeg nå startet på tre ganger. Så nå bare skriver jeg, så får sluttresultatet bli som det blir, vel artikulert eller en rekke usammenhengende ord, det får stå til. For egentlig skal jeg bare si takk.

Jeg har stort sett gode dager. Leter etter de små øyeblikkene, er litt kjedelig til tider, vanedyr, og liker den ufarlige, kjedelige men deilige hverdagen. Men i dag var jeg lei!

Skikkelig lei. Nå sier jeg ikke at det ikke er lov, for selvsagt er det menneskelig å ha ugreie dager også. Men jeg liker det ikke.

For mange søvnløse netter på rad gjorde hodet tungt i dag tidlig. Våknet med hjerteflimmer, og kjente at pusten var kort og ryggen svett. Det går over, det går alltid over, men i dag satt skjelven i lenge, og hendene dirret så kaffen nesten skvulpet over kanten av koppen.

Var våken lenge før klokka ringte. Så gjennom bildene fra kirkegården, de jeg tok på mandag da jeg plantet litt på graven til mamma. I dag er det 23 år siden hun sovnet inn. Dødsdagen har aldri vært en merkedag for meg, det å feire livet er viktigere. Likevel satt tårene løst i dag tidlig. Jeg skylder på dårlig nattesøvn og skjelvende hender.

Så jeg bestemte meg bare for at det skulle få være en dritt-dag. Jeg skulle ikke ut av pysjen før jeg skal til legen senere, jeg skulle veilede elever på nett, hjelpe minstepoden med skoleoppgaver, og gjemme meg for verden under et teppe i sofaen, bak et digert krus med te.

Men først måtte jeg bare en tur i postkassa.

Ble overrasket over hvor full den var. I går var det nemlig ingen ting der. Dro opp en full neve post, og på vei tilbake gjennom porten bladde jeg meg frem til konvolutten. Den store polstrede hvite konvolutten, men håndskrevet adresse, midt mellom et hav av reklame for ting jeg aldri kommer til å få bruk for. Ekte post! Pakket, skrevet, forseglet og postet av ekte mennesker!

På trammen satte jeg med ned i utesofaen. Ble bare sittende med konvolutten i hendene. Klemte på den som om jeg var en fireåring på julaften. Myk og hard. Spennende.

Minstepoden kom ut med kaffekanna og smurte knekkebrød.

“Hva er det der? Har du fått pakke?”

“Ja, jeg tror det.” svarte jeg, og bare nøt at jeg hadde noe å glede meg over.

Men, fireåringen i meg eier ikke tålmodighet, så det å drøye spenningen var uaktuelt. Jeg har tydeligvis ikke dette vente-genet.

Av og til dukker det opp ting i postkassen min, fra dere som titter innom denne bloggen. Det kjennes ufortjent, likevel så innmari fint. For det er en så glede å lese det dere skriver, tankene bak det dere gir, og jeg blir rørt, hver eneste gang. I dag også.

For der ute har to av dere som leser bloggen gått sammen, samarbeidet på tvers av bekjentskap og geografi, og laget noe spesielt til meg, helt uten grunn. Og tanken på det gjorde selvsagt at tårekrana åpnet seg for andre gang på samme morgenkvist, men selvsagt av en helt annen grunn. Gledestårer er så mye lettere å fordøye enn frustrerte tårer!

Irene og Sonja! Dere er fantastiske!!!! For her har Sonja farget garn. Så har hun sendt det til Irene som er en magiker med strikkepinnene, og derfor har strikket de nydeligste sokkene i de varmeste fargene. Altså, nå høres det sikkert ut som om jeg mener at materielle ting gjør dagen bedre. I og for seg sant, da ullsokker kanskje er en av mine favoritt-ting her i verden, men tanken bak, jobben de har lagt ned i gaven, den betyr alt.

I konvolutten lå også verdens herligste kjøkkenklut. Knall rosa, akkurat en sånn farge som letter humøret. En sånn farge som gjør at hele kjøkkenet oser av sommer og lyse kvelder. Glad-farge. Og for å liksom sette prikken over i`en, hjemmelagede kjøkkensåper!

Så satt jeg der med konvolutten på bordet, og sokkene på føttene, og hører minsten si: “Fælt så du smiler a!”

Og det gjorde jeg, uten å tenke over det, og det takket være to flotte damer jeg aldri har møtt. Og med det var dagen snudd. Ikke pokker om jeg skal gjemme meg under et pledd bak et digert krus med te. Jeg skal sette meg ut på trammen, ta med med jobben ut i finværet, stikke nesa opp mot sola, stryke pusene over ryggen, gå barbent i gresset, være glad for den tiden jeg hadde med mamma, feire livet, og gjøre dagen god.

Noen ganger snur ting, sånn helt plutselig. For der ute finnes det folk som klarer å glede deg, når du minst venter det.