Hallo kaffekopp, hallo kosepus, hallo fuglekvitter i furua utenfor, og hallo bloggfolk. Søndag igjen.Jeg sitter her og gomler på en dobbelt skive frøloff med et raust lag nugatti imellom. Jeg spiste cottage cheese på tirsdag eller noe, viktig med balanse.

Har du hatt en fin uke? Lagret noen av de små øyeblikkene på minnet?

Det har jeg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I går for eksempel…da fant jeg Donald Trump i et lite tjern i skogen…Fint øyeblikk! Gikk videre jeg…

Enda en litt sånn rar untaksuke er over. Mest rart at unntaket nå har blitt normalen, og at de små skrittene tilbake til hverdagen slik vi kjente den før plutselig ble unormalt. På tirsdag hadde jeg første arbeidsdag på mange uker. Yrkesfag, vg 2 skulle ha et par dager skole med praktiske fag. Det var rart, men godt å rusle til jobb om morgenen.

Uvant og litt trist å være den første som låste seg inn i bygget, rart å se at den vanligvis så livlige skolebygningen virket så tom, og at bare en håndfull elever var tilstede. Vi var få på kontoret også, og plantene mine, de som ikke er av plast hadde selvsagt avgått med døden. MEN, det var godt å være tilbake. Kjenne litt på normalen, selv om den er alt annet enn normal. Herlig å se igjen et knippe kolleger, og aller best, endelig se elevene igjen.. (noen av de da) Så ja, jobben, skolen, ungdommen…fint øyeblikk.

Vårværet. Altså, det er litt skiftende. Noen dager må jeg på med vanter for ikke å fryse fingrene av meg, mens andre dager kan jeg sitte i solveggen i bare t-skjorta med ettermiddagskaffen og ei bok. Våren er lunefull. Men det gjør noe med meg når det endelig synes at våren kommer. Ikke bare at man kjenner det på temperaturen, men når det grønnes. (er det et egentlig et ord?) Du vet, når man går forbi det samme stedet hver eneste dag hele uka, og det er kjempestor forskjell fra tirsdag til torsdag. Torsdag var et sånt øyeblikk. Da hele elvebredden plutselig hadde skiftet farge, og det var lysegrønt over alt. Så da ble jeg stående på brua en øyeblikk, og bare ta det inn. Først da jeg kom hjem og så på bildene fikk jeg øye på de fantastisk fine skyene også. Grønne busker, og knopper over alt. Fint øyeblikk.

De treningsturene da lattermusklene er de som får trent seg mest. De er fine de. Altså, det skal sies at denne dagen satte vi ny rekord i trappa til hoppbakken også, og det var litt gøy. Ikke at ny rekord var noe mål i seg selv, men å ikke tro at man er nær døden for så å risse testamentet inn i den første stenen vi ser på toppen er ganske fint, faktisk. Det er så befriende å sette på seg treningstøy, labbe ut uten noe bestemt mål, le og kose seg, likevel være passe svett og sliten når man kommer hjem. Mental helse, viktigere enn noe annet i disse dager. Så ja, den treningsturen, ugrasiøs og lattermild, den var et fint øyeblikk.

Fotoprosjektet til minsten. Hjemmeskole i tiende klasse er litt kjedelig, og litt ok. Ok fordi man får roen til å jobbe i eget tempo, ingen forstyrrelser. Kjedelig fordi det fort blir litt stille, og mye repetisjon. Spennende fordi noen ganger kommer lærerne med oppgaver utenom det vanlige, for å få ungdommen ut på tur. Og når ungdommen skal ut på tur, da blir moder`n invitert med. Poden skulle nemlig ta åtte bilder av ulike bestemte motiver, så vi pakket med oss matpakker, fotoapparat, og trasket ut i skogen på jakt etter “hjemmeleksa”. Og slike turer gir jo alltid rom for de fine samtalene, den gromme latteren, og alle de små fine øyeblikkene. Poden fikk tatt noen fine også. Fin hjemmelekse, fine øyeblikk.

Huskalde kvelder. Vi lufter mye om dagen. Mest fordi Bolla rusler ut og inn av døra, og det er deilig med litt gjennomtrekk og litt frisk luft etter noen måneder med lukkede vinduer og dører. Men det blir fort huskaldt her. Derfor var det så herlig den kvelden det regnet, og alle kattene bare rygget inn igjen, og opp i hvert sitt hjørne av sofaen. For våte labber er det ingen av de som er særlig begeistret for. Så jeg benyttet anledningen. Nøt mørke skyer og lukten av vått gress, lukket dørene, tente opp i ovnen, og ble sittende å varme kalde tær foran flammene mens jeg leste ferdig en bok jeg har hatt liggende. Det er jo ikke helt sommer enda. Fyr i ovnen, varme tør, og regn mot ruta. Herlig øyeblikk.

De dagen ungdommen stikker innom. Ikke mine egne, men en av de andre ungdommene som har kommet og gått gjennom dørene her i måsahuset fra de var små. En melding fra en av disse smågutta mine som nå plutselig er 19 år og russ, og som trengte litt hjelp til å sy litt på russedressen. Så lite egentlig, men det betyr så mye, og jeg håper det aldri forandrer seg. At de om enda noen år innimellom kan komme innom å spise boller og drikke kaffe. Så satt de her på fredagskvelden, to kjekke unge karer, og spiste skoleboller og drakk brus, og skravlet, mens jeg sydde merker på russedressen, og måsagubben satt i sofaen og leste nyheter på nett. Mine egne gutter var ikke hjemme engang, men det gjorde liksom ikke noe. Ungdommen altså, hva de gir av små hverdagsgleder om man bare slipper de til. Fin-fint øyeblikk.

Ansiktet til Lillegrå den ettermiddagen hun egentlig lå og sov i godstolen, og mellomste poden listet seg bort og viftet en halv fiskekake foran snuta hennes. Har aldri vært så glad for å ha et kamera i nærheten. Tror aldri jeg har sett det rykke mer i en kattesnute, og aldri før har jeg sett en bråvåken pusekatt mer lykkelig!

Våkne opp til lukten av ei halv fiskekake…herlig øyeblikk!

Våkne klokken 03.30 om morgenen (natta) og ikke få sove igjen. Litt kjipt. Våkne klokken 03.30 om natten og komme på at det fremdeles er igjen et par av de solskinnsbollene man stekte kvelden før…det er helt ok. Tenne opp i ovnen, sette seg i godstolen foran flammene, i bare pysj, og gomle bolle mens resten av verden sover. Faktisk helt greit øyeblikk!

Og slik gikk uka. Full av små hverdagsgleder. Endelig tid og anledning til en etterlengtet kaffekopp bak disken i butikken til Mona. Kjøretur med gubben og stoppe for å spise is langt vekk, fint øyeblikk. Noen timer en ettermiddag alene i huset, tid til å klimpre litt på gitaren og synge surt uten av noen ler av det, snakke med bestemor på telefonen, endelig se bunnen av skittentøyskurven, selv om det bare varer noen timer…Sol, regn, og enda en ny bukett hvitveis på bordet. Rusle ut i garasjen med nystekte vafler til gubben og gutta… Hverdagsøyeblikk.

Håper du får en nydelig søndag, og ei flott ny uke. Vi blogges.