Plutselig sitter jeg her og er helt blank. Merkelig følelse, for normalt, på søndagsmorgener danser jo fingrene over tastaturet, og det ene øyeblikket etter det andre dukker opp. Men nå…blank!

Kanskje er det fordi ukedagene liksom flyter litt i hverandre. Kanskje er det på grunn av “stresset” med noen dager på skolen, og noen dager hjemme, samt en pode med såkalt “hjemmetenamen”, og nervene og usikkerheten det følger med en avgangselev. Jeg føler at jeg har hatt tråder å nøste opp over alt denne uka.

Vi kan starte med mandagen da. Det var deilig å endelig kunne kle på seg og gå til jobb etter en hel natt uten blund på øyet. Den natta var pes. Jeg pleier jo å finne noe fint i disse sporadiske våkennettene mine, men den natta var litt pyton. Mest fordi jeg viste jeg skulle på jobb, og jeg hater å være trett og sliten på jobb. Men, det hjelper liksom med en gang man får på seg klær, og trasker bort mot skolen i sånn herlig frisk vårluft. Musikk på øret, løvetann i grøftekanten, og et smil fra den eldre mannen som alltid er ute og lufter hunden sin på grusveien på samme tid som jeg går til jobb. Et snev av normalitet etter mange uker med den “nye” hverdagen. Fint øyeblikk!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De små øyeblikkene da gubben glimter til med sånn påtatte romantiske gester som både får meg til å himle litt flaut med øya, og samtidig knise som ei små-tent jomfru på gammaldans på bedehuset… Ja, for det er ingen hemmelighet at måsagubben ikke akkurat er noen “Dån-Johan” når det kommer til romantikk, og det går lenge mellom hver blomsterkvast og søte ord hviskende i øret. Men så hender det da, at han på sin måte, dog noe neandertaler-lignende kanskje, kliner til med ei kjærlighetserklæring av de sjeldne. Som den dagen han serverte middag (du ser sikkert ut fra bilde at han ikke er en sånn mesterkokk som er opptatt av garnityr eller presentasjon), og allerede hadde tatt på seg oppgaven dynke maten i ketchup. Nå er det vel egentlig ikke gesten i seg selv som var det store øyeblikket, heller det selvtilfredse barnslige fliret han hadde da han serverte. Som om han virkelig hadde slått til, og gjorde kur til kvinnfolket sitt som ingen mann tidligere noen gang hadde gjort. Nummeret før han slo seg på brystet, kasta meg over skulderen og bar meg hjem til stein-hula si lissom. Men uansett, jeg tar det jeg får, om det så er navnet mitt i tomatsaus. Fint øyeblikk.

En sånn timeout på kvelden. Når jeg rett etter middag sitter og sliter med å holde øynene oppe etter enda en natt med surrende tanker og galopperende hjerte. Da gubben bare svinger seg rundt, pakker kurven med jordbær og kaffe, og kjører opp til tjernet, slik at hodene får luft, og nesa får litt sol. Det gir fine øyeblikk. Stå ved siden av hverandre på brygga og bare se ned i vannskorpa, eller utover tjernet. Snakker knapt sammen, for stillheten er egentlig bare trygg og behagelig. Trenger ikke mer enn en halvtime sånn utpå ettermiddagen for å hente inn energi til siste rest av kvelden. Det er fine øyeblikk.

En tre timer lang treningstur i skogen med en god venn. Ikke bare matchet jeg skikkelig den dagen, og hadde dermed et grådig greit utgangspunkt for ei bra økt, men været var så nydelig, og stemningen så god, at vi trasket over en mil i terrenget, og avsluttet med trappeløp-intervaller på 300 trinn. Tror sjelden jeg har vært mer fornøyd med meg selv! Sår i føttene, sliten i rumpa og helt mør i lår og legger, men blid som ei sol! Herlig øyeblikk!

Feira med kokosbolle da jeg kom hjem!!! Kokosboller er ALLTID fine øyeblikk!!!! Måtte bare nevne det lissom!

Da podene ENDELIG fikk tatt noen runder med crosserne igjen. Pandemien setter en stopper for løp denne sesongen, og baner har vært stengt for trening, men gutta har jobbet iherdig med egentrening i både styrke og kondisjon. De ungene har et gen jeg ikke har når det kommer til trening og selvdisiplin! Som sagt, det ble med noen få runder på syklende denne gangen, kun for å teste, men FOR en glede! Sånt gleder mammahjertet.Fint øyeblikk.

Den morgenen sjefen kom innom kontoret, og vi endelig kunne snakke litt jobb igjen, sånn ansikt til ansikt. Jeg har en sånn himla grei sjef nemlig, så en sånn samtale var etterlengtet. Jeg leker med tanken om fagskole fra høsten av. Skummelt og spennende samtidig…uansett, fint øyeblikk, med fin sjef. Bortsett fra at jeg satt igjen med oppvasken da…

Kollegaen min som av og til sender dikt på SMS, bare fordi, og alltid så treffende. En sånn varm og raus kollega som lytter selv når jeg ikke snakker (ja, det skjer faktisk!), også kommer det plutselig slike treffende strofer noen timer senere. Dette diktet av Trygve Skaug var så himla treffende akkurat den dagen, og jeg dro så på smilebåndet da det tikke inn på mobilen. Fin arbeidsplass, fin kollega, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg ruslet hjem fra butikken, tok bakveien og gikk den gamle Tertitt-linna hjem, og plutselig ble fire år i hodet igjen. Du vet, når du går i sommersko enda det bare er vår, har brettet opp buksene litt selv om mora di sikkert syntes det hadde vært for tidlig med bare legger. Somler litt fordi man stopper opp og ser på gåsungene som drysser, bladene som spirer, også finner man plutselig en sånn “skatt” man bare må bøye seg ned og ta opp- kjenne litt på, også putte i lomma og ta med hjem. “Skatten” var bare en vanlig stein egentlig, men om man legger godvilja til er den et hjerte, nesten rosa. Innen jeg hadde kommet hjem var den glemt, og det var ikke før jeg skulle vaske buksene senere den uka at jeg oppdaget den. Skjønner? Janne, fire år, med “skatter” i bukselomma. Dumt, men fint likevel. Et hjerte av stein liksom.

Turen med gubben lørdag kveld. Skulle ingen ting, hadde egentlig ikke planer om å dra noe sted i det hele tatt. Men så ville eldste poden så gjerne ha tre kamerater på grilling ute, og det var tydeligvis mye kulere om gamlingene ikke satt inne i stua akkurat mens de grilla, så vi dro. Bare for noen timer, men det var fint. Kjøre litt rundt, stoppe og spise litt, gå turer på steder vi aldri har gått før, og sitte på steiner vi ikke har sittet på siden vi var sånn smått nyforelska for 23 år siden. Lørdagskvelden som ikke ble slik vi hadde tenkt lørdags morgen, det var et fint øyeblikk..

Se der ja. Da ble det noen fine øyeblikk likevel, selv om det satt litt langt inne da jeg rigget meg til med bloggen  i dag. En helt vanlig hverdagsuke med hjerter av stein, sjefens oppvask, delt glede med en elev som mestret en stor oppgave, solnedgang ved et lite skogstjern, og kokosbolle etter trening. Trenger man egentlig mer enn det?

Hva var ditt beste hverdagsøyeblikk i uken som gikk?