Så glemte jeg det litt, her jeg satt i min egen lille “boble”, og tenkte hvor heldige vi var, at ting gikk litt sånn på skinner. At dagene, tross denne unntakstilstanden på sett og vis fløy av gårde. At arbeidsdagene så smått begynte å likne normalen igjen, at podene mestret hjemmeskole, og at eldstemann fremdeles kunne gjennomføre læretiden uten store problemer.

Jeg gjorde mitt, gutta gjorde sitt, det var vår i lufta, og solskinnet og lysere kvelder gjorde meg håpefull, avslappet og glad. Mellomste poden fikk førerkort forrige uke, og vi pustet lettet ut. Så kunne vi begynne å spare igjen, litt over to år til kontoen igjen skal tømmes til neste runde kjøretimer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så glemte jeg det litt, det at forandringer kanskje ikke er like lett for alle. Ikke mine egne engang. For minste poden tuslet stadig mellom gutterommet og garasjen, slik han alltid har gjort. Skriver litt låter, spiller litt gitar, skrur litt moped, snekrer litt, pusser verktøyet til det skinner. Men noe hadde forandret seg, og det helt uten at jeg la merke til det engang. Ikke før han setter seg ned ved siden av meg i sofaen, og spør om vi to kan gå en tur i skogen, kanskje snakke litt.

Det er liksom den “hemmelige koden” for “Nå trenger jeg deg litt mamma!” Vi er heldige sånn, med stedet vi bor på. På med tursko, og på under ti minutter befinner vi oss på myke skogsstier, omringet av høye trær, og den gjenkjennende litt søte lukten av solvarmet skogsbunn og fuktig mose.

Praten går lett der ute. Side om side, nesten beskyttet av kraftige trestammer og stille vann. Nesten som om det er lettere å være åpen i tett landskap.

“Det er bare det at det er så mye som forandrer seg!”

Jeg har ikke tenkt på det sånn. Med to poder over 18 har jeg kun sett mulighetene, friheten de får av å ha lærlingplass, førerkort, mer bestemmelse over egne liv. En fryd å se at de blir voksne, at de mestrer, og jeg har gledet meg over selvstendigheten. For meg som mamma er det fint. Skummelt men fint.

Men for lillebror, han som slett ikke er liten, likevel akkurat så mye yngre at det kjennes ut som om livet står stille mens storebrødrene går videre, er det annerledes. “Huset er så stille når gutta er ute!” sier han. “Det er ikke no bass på rommet dems!” Kort forklart, likevel så godt. Det ER stille i huset. For med to av tre stadig på farten, og med en minstemann som aldri har hjort stort ut av seg har vi voksne nytt den nye stillheten. Den er uvant, men god. Og ikke en eneste gang har det slått meg at minsten kjenner seg ensom, nesten forlatt.

Han er jo stadig med brødrene ut, er en del av gjengen, bare den som blir sluppet av litt tidligere på kvelden, mens de andre cruiser litt videre inn i voksenlivet.

Brått får jeg dårlig samvittighet for ikke å ha sett det. At jeg ikke har sett tårene og savnet.

“Jeg vet jo at det må være sånn, og at det blir min tur også engang.” sier han. Reflektert og sindig som han er, denne unge mannen. “Men jeg skulle bare ønske noen ganger at ting var litt som før, når vi alle tre satt bak i bilen og maste om is, og vi lekte ute helt til du ropte at vi måtte komme inn!”

Så kjenner jeg det jeg også. Savnet av det som var, selv om jeg også synes at det som er ,er ganske fint. Vi blir enige om at pappa og storebrødrene også kan få høre hva vi har snakket om på turen vår.

De er som meg. Har omfavnet utviklingen, uten helt å tenke på hva den vil si for den som sitter igjen. Selvsagt forstår vi, og selvsagt skal vi gjøre alt vi kan for at siste innspurt av ungdomstiden ikke skal bli en ensom affære. Så fint at han sier i fra, at han tør det. Modig! Det er modig å si at ikke alt er bra!

“Det var jo ikke akkurat dårlig heller da!” presiserer han. “Bare uvant, og annerledes!”

Så heldig han er, tenker jeg, sånn egentlig. Så heldig han er som faktisk har et slik forhold til brødrene sine at han savner dem, selv om de bare er borte noen timer. Tre brødre, bestekompiser, og sammen med oss finner vi ut av dette også. Vi lager oss noen prosjekter, ordner oss noen nye rutiner. Felles måltider, familie-tid. Det ordner seg, og jeg er så glad han sa ifra. Skulle bare så inderlig ønske jeg hadde sett det med en gang, tittet utenfor min egen boble lenge nok til å få med meg at noe ikke var helt rett.

Så glemte jeg det litt, hvordan det kjennes å være ung, alene, og at tiden står litt stille. Heldig er jeg, som har noen til å minne meg på det.

Bilder og tekst delt med samtykke av den unge herremannen.