Det var ikke meningen å være sliten. Det var ikke meningen å være så trist, og det var ikke meningen å være sint. Likevel satt jeg midt på parketten i stua og var alt sammen samtidig.

Er det mulig lissom. 43 år og vel så det, sittende, sippende, midt på parketten i stua. Jeg har egentlig ikke for vane å sitte slik og synes synd på meg selv, men i går raknet det!

En kombinasjon av flere ting. Noen samtaler gjør meg frustrert, for det virker så urettferdig at enkelte mennesker kan gi så lite av seg selv, likevel sitte på en høy hest og være storforlangende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjente plutselig på sorgen over å ha mistet en kjær. For selv om hun var gammel, sliten av dage, så gikk det brått opp for meg at hun aldri mer ville ta telefonen om jeg ringte. At hun aldri mer skulle strikke varme sokker, eller koke surkål på julaften. Døden er så endelig. Ikke skummel, bare fryktelig endelig.

Jeg synes så synd på minste poden som i den aller første intense sorgen måtte forberede og gjennomføre en muntlig matte-tentamen, og jeg kunne ikke gjøre stort for å hjelpe.

Vaskemaskinen som lenge hadde sunget på siste verset takket endelig for laget tidlig den morgenen, med to store hauger av skittentøy klare for vask. Det samme gjorde gressklipperen, og plenen var i ferd med å bli en tropisk jungel full av ugress. Vi måtte ut med penger til ny oppvaskmaskin forrige måned, og etter mellomste podens oppkjøring forrige uke brant det hull i lommeboka bare ved tanken på å måtte ut med enda en stor sum til enda en ny hvitevare.

Og Bolla. Fine lille Bolla, hun var borte. Hadde ikke sett snurten av henne på et halvt døgn, og jeg var redd. Så ble nok, nok. En natt uten søvn var nok til å tippe denne kjerringa over ende, og plutselig satt jeg bare der, midt på parketten, og tårene sved i øynene.

Der og da ble jeg ca fire år i hodet, hormonell som ei overgangsalder-tøyte, og bestemte meg for at livet, akkurat da, var urettferdig!

Men så er det alle disse øyeblikkene da. De jeg vanligvis samler på, og oppsummerer her på bloggen hver søndag. Men etter en aldri så liten “meltdown” på en kvatdratmeter gulv midt i stua i går, kom det ene øyeblikket etter det andre, som perler på ei snor, og snudde dagen.

Det startet da minsten kom hjem fra tentamen, svett i nakken av sykkelturen, rød i kinnene, og blid som ei sol. “Det gikk helt fint mamma! Mattelæreren hadde snakket med kontaktlæreren, og viste alt om oldemor. Så da snakket vi litt om det, også ble jeg helt rolig, også bare gjennomførte jeg opplegget, også gikk det helt fint!” Og jeg pustet lettet ut. Sendte en tanke og en stille takk til de fantastiske lærerne på skolen til poden som er tilgjengelige og rause, og ikke minst forståelsesfulle og tålmodige.

Poden slengte fra seg sekken, lykkelig over at det blir fint lite matematikk resten av året, og stakk ut i garasjen iført arbeidsbukse og verktøybelte.

Jeg stod med hodet inn i kjøleskapet og lette etter matvarer vi ikke hadde til en duganes middag da jeg kjente armene til måsagubben som klemte meg bakfra. “Sliten i dag? Tenkt mye på bestemor?” spurte han, og plutselig satt tårene mine løst igjen. Sympati og godhet gjør ikke akkurat underverker for tårekrana på ei som allerede er full av selvmedlidenhet. “Jeg bestiller pizza jeg!” sier han. Så var middagen ordnet. Deilig.

Mens måsagubben henter pizza løper jeg et ærend på Coop, og går forbi butikken til Mona på vei ut. Mona! For ei dame. Det blir tid til en liten prat, snakker lenge nok til å rekke å avtale en kaffe senere i uka, før hun sender med meg en pose full av herlige godsaker hjem. Sånne mennesker, tenk at jeg har slike i livet. Kjenner på en takknemlighet som er vanskelig å forklare. Alle skulle egentlig hatt en Mona.

Et raskt søk på Finn, og plutselig har vi avtalt å hente en vaskemaskin på Fetsund i løpet av den neste timen. Ikke ny, men like hel. Ikke gratis, men billigere enn å kjøpe nytt. Et innhogg i lommeboken, likevel ikke så dypt at svir. Jeg liker tanken på å kjøpe brukt. Litt deilig å kjøre en tur sånn på ettermiddagen også. Utenfor bilvinduet skinner sola fra skyfri himmel, og våren er lysegrønn. På radioen spilles det Kim Larsen, oldefar sin sang, og vi ser på hverandre og smiler, gubben og jeg. Tenk om de har fest alle sammen, alle besteforeldrene våre, på den “andre siden”. Tenk om de danser til Kim Larsen. Vi ler litt.

Da vi svinger inn på gårdsplassen hjemme med en sprett ny, godt brukt vaskemaskin i bagasjen, kjenner vi lukten av nyslått gress. Rundt hjørnet ved hekken kommer en gjennomsvett pode, med et smil som hadde gått rundt om det ikke var for ørene. “Jeg fiksa gressklipper`n! Skrudde`n fra hverandre, skifta snor og plugg, skrudde`n sammen igjen, og nå er hele plenen klippet og raket”! Min egen lille Reodor Felgen!

Mens gubben monterer ny vaskemaskin på badet lener jeg hodet mot nakkeputa i sofaen, og lukker øynene. Jeg må ha duppet av litt, for jeg våkner av lyden av durende pusekatt i fanget. Bolla. Hun som har vært borte et halvt døgn ligger nå i fanget mitt og sover, mens hun maler høyt. Jeg lemper pusen over på puta ved siden av meg, og rusler ut for å stå barbeint i nyklippet gress mens sola forsvinner bak åsen. Den søte lukten av løvetann kiler i nesa og foran meg flagrer et titalls oransje sommerfugler. “Festkledde larver” pleide bestemor å si. Så kan jeg ikke annet enn å smile. Rundt meg kryr det av festkledde larver.

Neste gang det koker i hodet skal jeg tenke på akkurat denne dagen. Så skal jeg ta et par saftige magedrag, og tørke tårene, for jeg vet at det snur. Det snur alltid, før eller siden, og godt er det!

Ønsker deg en nydelig Kristihimmelfart. Her har gubben bedt meg gjøre meg klar til utflukt. Aner ikke hvor jeg skal.