jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Sitter i grunn her og funderer på om jeg i det hele tatt har sett snurten av sola denne uka. Ikke som jeg kommer på nå. November kan være skikkelig mørk altså! Ikke sånn mørk i sinnet, for det er jeg ikke, men mørk-mørk, om du skjønner. Mørkt når man våkner, mørkt når man går til jobb, mørkt når man går hjem fra jobb. All verdens belysning i måsahuset hjelper liksom ikke, det er mørkt uansett.

Jeg kjenner at jeg liker det litt. Den mørkeste mørketiden. Mest fordi jeg hele tiden har samvittighet til å tre kroppen inn i en av de mange myke flanellpysjene, tenne stearinlys og pakke meg nn i et hjørne av sofaen, uten noen konkrete planer. Jo mer jeg tenker over det, jo mer innser jeg det. Jeg er lat! Rett og slett! Og jeg elsker latskapen!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Så da kan man like gjerne si at mørket var et fint øyeblikk da. Eller mange fine øyeblikk. Som det å rusle til jobb en tidig morgen. Ikke for kaldt, akkurat passe grått, akkurat passe vått, men tørr nok under paraplyen. Ankomme skolen idet en av skolebussene slipper av et lass morgentrøtte tenåringer, vinke til vaktmesteren, glede seg til å komme inn på kontoret og kjenne kaffelukta. Fint øyeblikk.

Ny, gammel stol. Lenge har jeg tenkt at jeg ønsker meg hjørnesofa. Eller større sofa, men med hjørne. For størrelsesmessig er vi nå fem voksne i dette måsahuset, og vi tilbringer masse tid sammen i stua. Drikker kakao, snakker, ser film, eller bare henger sammen uten mål og mening. Legg til tre pelskledde pusedyr, og stua er full! For lite sittepasser. Har vært inne på tanken å kjøpe en litt riomslig lenestol også, men så er det det der med penger og slikt da. Passer liksom aldri å gå på storshopping, for det er alltid noen som trenger noe, eller noe som må fikses, eller regninger som må betales. Men, plutselig, mens jeg surfet på nettet, dukket det opp en rimelig brukt lenestol på facebook, av alle steder, og 20 minutter senere stod den i stua mi. Hjemkjørt av selger og greier. Billig og fin, og jeg ble glad. Enda en plass til en måsakropp eller en pelsdott, uten at lommeboka led nevneverdig. Sånt gleder. Fint øyeblikk!

4 søvnløse netter, mer eller mindre. Trodde jeg skulle bli gal. Det er slitsomt når søvnen uteblir. 1-2 netter, ok, det kan jeg leve med, men 4!!! Fytte flate, da begynte jeg å bli desperat. Men så er det nå slik da, at å bli liggende i senga, høre gubben snorke så taket løfter seg, og bli mer og mer frustrert, det hjelper lite. Så da har jeg heller stått opp. Fire netter for meg selv i stua denne uka. Slitsomt, men noen fine øyeblikk likevel. Jeg har fått jobbet litt med oppgaver til enkelt elever, jeg har laget noen julekort, sett en film, ryddet i boden, bakt ferske rundstykker til frokost, eller bare sittet i sofaen pakket inn i dyna, drukket urte-te, bladd i gamle album og latt tankene vandre. Og slike øyeblikk, i stillheten midt på natten, de er faktisk ganske fine.

Den kvelden to av podene pusset opp boden oppe og laget egen garderobe i arbeidsklærne. Så kjekt med store og nevenyttige gutter som ordner selv. Under ryddingen fant de en gammel skoeske full av bilder jeg ikke engang husker å ha spart på, og den ene gamle skatten etter den andre dukket opp. Kort måsagubben skrev den gangen vi var nyforelska, og bildet av mamma. Bildet jeg knapt husker å ha tatt, men likevel så kjært. Jeg har så få bilder av mamma, for hun var en sånn som trivdes best bak kamera. Bildet er tatt fra den aller vaskeligste perioden i livet, likevel den perioden vi var så nære, så nære.  Mamma og meg. Så herlig å finne, så fint øyeblikk.

Blomstene jeg fikk forrige lørdag på Grinder. De står fremdeles, er akkurat like fine. Blomster altså. Jeg flytter dem liksom rundt i huset, bare for å glede meg over de flest mulig steder. Blomster er sike fine fargeklatter, og gir alltid fine øyeblikk, enkelt og greit.

Også Bolla, selvsagt. At det går an, å se så uskyldig ut, likevel være så utspekulert. Ja, for den katta har snart fagbrev i ugang, men hun har et blikk som gir meg dødsdårlig samvittighet om jeg kjefter. Uansett, høyt i gardiner og sabotasje av blomsterpotter, og jakt på mennesketær…Bolla gir oss det ene fine øyeblikket etter det andre, hele tiden!

Gamle ukeblader. Du vet, når man rydder boden finner man mye rart, og når man rydder boden midt på natta, den tredje i rekken uten søvn, da blir alt man leser i overkant festlig. Som den natten jeg ble sittende å lese Norsk Ukeblad fra 1961, og tenkte på hvor mye verden har forandret seg. Illustrasjonene, måten de skrev på, reklamene. Ble sittende å lese høyt helt alene, med sånn rask “filmavisen-stemme”, og lo høy av meg selv. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen vi ble liggenede på hver vår sofa, poden og jeg. Jeg trøtt etter ikkeno, poden sliten etter tentamen. Så lå vi bare der, under hvert vårt teppe, hørte på musikk, snakket om rommet han har pusset opp, hva vi ønsker oss til jul, og om han skal ha sløyfe eller slips på juleballet. Rolig fin ettermiddag på sofaen, poden og jeg, akkurat passe late. Fint øyeblikk.

Den dagen måsagubben bare fant ut at han skulle sende en spontan lite kjærlighetserklæring på tekstmelding. Han er egenlig ikke en sånn kar som  strør om seg med store, dype ord denne måsagubben, derfor ble jeg liksom akutt mistenksom. En slik kjærlighetserklæring er som regel etterfulgt av en eller annen tilståelse typ “Jeg har tatt med to gamle rustne pansere hjem som skal stå og ta plass i gangen noen måneder”, men neida, ikke denne gangen. Hyggelig melding, fin mann, fint øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Full av gode små øyeblikk, og fine stunder. Kopper med varm kaffe, et spennende møte med kreative mennesker om et nytt prosjekt, kringle og kaffe til middag den ettermiddagen jeg var helt alene hjemme, tid til å binde en julekrans til peisen, trekning av adventskalender vinner, regn på nesetippen, og varme flammer i ovnen. Pusekatter som sovner i fanget, en uåpnet og ny bok på nattbordet, musikk på ørene på vei hjem fra jobb, og to nye julegaver handlet og pakket inn. Hverdagsøyeblikk på sitt beste.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?

Så var det igjen det der med å tenke først og svare etterpå da…ikke min sterke side. Virkelig ikke.

Noen spør meg om noe, jeg sier spontant ja, også blir skuldrene høye i det øyeblikket jeg innser at jeg ikke helt vet hva jeg har begitt meg ut på.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Denne gangen er det advenstkalender, og ikke bare en sånn ny pakke å åpne hver dag. Neida! Sånn på film! Sånn med ekte mennesker, noe skuespill, intervjuer, litt musikk, litt tradisjoner, noe alvor og en god del fleip og humor. Julekalenderen skal være av Aurskog-Høland, og for Aurskog-Høland, og i spissen for det hele står idemaker og resigør Javier fra Albatrossfilms.

Og her trenger jeg hjælp! Eller ideer er kanskje mer rett å si. For min oppgave i dette virrvaret jeg har begitt meg ut på er som følger:

Finn en rolle, lag deg en karakter. Du skal i hver episode ha liten en monolog, deretter intervjue lokale bygdefolk om jul, tradisjoner og liknende, fortsatt i karakter. (Blir jo nesten litt sånn Asbjørn Brekke show over det hele.)

Monolog skal jeg klare. Gudene skal jo vite at jeg er utstyrt med et relativt hyperaktivt snakketøy. Intervjuene skal jeg nok også fikse, da skal jo hovedfokuset være på intervjuobjektet.

Men!!! Jeg skal altså lage meg en karakter. En personlighet som skal vare i seks episoder eller mer.Og nå trenger jeg ideer.

Jeg tenker at karakteren skal være litt overdreven, i den grad at man skjønner at det er snakk om en oppdiktet personlighet, skuespill, men likevel gjenkjenbar for folk flest. For mye av det gode blir ofte slitsomt, her må det altså finnes en gyllen middelvei.

Har du noen ideer til type menneske jeg kan karrakterisere? Kostyme? Stemme og dialekt? Navn? Talefeil, eller spesielle uvaner eller fakter?

Det er en uke til filmingen starter, og alle episoder vil etterhvert bli tilgjengelig på YouTube.

Har du noen ideer som ville være til hjælp?

Alle forslag mottas med takk!

Vi blogges!

En sånn uke man trenger litt tid til å fordøye, sånn er den nok best forklart, denne uka.

I det ene øyeblikket skinner sola, snøen kniterer under skoa, sparkstøttingen sklir avgårde bortover gangveien så fort at vinden lager tårer i øynene, og livet smiler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så kommer budskapet om at et ungt menneske har gått ut av tiden, og sola forsvinner. Været blir vått og grått, og sparkstøttingen står på en litt leirete gressflekk i enden av innkjørselen, der det bare for noen dager siden var hvit, knitrende snø. Så kommer helgen, igjen snør det, bakken dekkes av et hvit, rent lag, og jeg står på scenen og koser meg i en rolle jeg egentlig ikke er helt trygg i, men som likevel gjør meg godt.

Og sånn var uka. Opp og ned, frem og tilbake. Ikke ulik alle andre uker, ikke sånn egentlig, men øyeblikkene har vært en påminnelse om hvordan livet svinger, fra ytterpungt til ytterpungt.

Den dagen temperaturen steg, og snøen ble kram. Da jeg tredde føttene ned i et par litt for store langstøvler, og vasset ut i snøen i hagen. Stod under vinduet til minste poden og ropte at han måtte “komme ut og leke!”. Så lekte vi, i kram snø, på barnlig vis. En på 43, og en på 15. Lo av den skjeve snømannen med gulrot plassert strategisk på feil kule (ja, vi er skikkelig umodne). Laget snølykter over hele plenen og tente stearinlys. Stod i kjøkkenvinduet da mørket kom og så hvordan hageflekken ble lyst opp til et ganske så vakkert, magisk lite vinterland. Fint øyeblikk.

Komme inn med våte føtter. Ta en lang og varm dusj, pakke seg inn i en litt for stor flanellpysj, sitte foran peisen og drikke kakao med krem fra den fine koppen jeg fikk av Anne. Lytte til radioen i bakgrunnen. God gammeldags radio der ekte mennesker snakker om stort og smått innimellom gamle slagere man har hørt så mange ganger at man kan teksten på nesten alle sangene. Flire av podene med krembart, lurer på når poder egentlig blir for store til krembart. Flire av gubben som ikke er like stiv i gamle slagere og synger både feil og surt til radioen. Rolig, men herlig stemning i stua. og kakao med krem, nevnte jeg det? Fint øyeblikk.

Tid til litt juleforberedeleser av det gode slaget. Litt kretivitet. ikke fordi man må, men fordi man vil. Avspaserte den dagen, for å være hjemme med syk pode, og mens han snorket av seg feber og bassilusker under et teppe i sofaen lekte jeg meg noen timer i et herlig kreativt kaos av lim, papir, hyssing og en syv uker gammel pusekatt som skulle jakte på alt som lå på bordet. Resultatet? Senkede skuldre, og gaveposer som skal fylles med små personlige hilsninger til mennesker som fortjener en liten ting nå i førjulstiden.Fint øyeblikk, herlig å være litt kreativ igjen.

Den dagen det raknet litt. Da budskapet om at en av de unge har gått ut av tiden. Døden er så endelig. Det var litt uvirkelig for oss voksne, og så indelig vondt for podene. Så gjorde vi slik vi gjør hver gang ting blir vanskelig. Når tankene tar så stor plass, og spinner så voldsomt at det nesten kjennes som om hodet skal sprekke. Vi snakket. Snakket og snakket. Satte ord på tankene, gråt og lo. Det hjelper. Bare bruke tiden sammen, side om side i sofaen. Drikke te, stryke på ryggen, og snakke. Det er i slike stunder man kjenner hvor heldig man er, når man som mamma fremdeles har en rygg å stryke på, en stemme som svarer deg når du spør. Det setter ting i perspektiv, virkelig. Vondt øyeblikk, men godt øyeblikk.

Gaven fra Torunn. De varme sokkene som lå på arbeidsplassen min da jeg kom inn på kontoret mandag morgen. Hjemmestrikkede lilla, kjempefine sokker. Rein lykke! Slike varme sokker, hjemmelagede gaver av alle sorter egentlig, de gir bare det ene fine øyeblikket etter de andre.

Å rusle en tur i kveldinga. Det var fint. Helt spontant, og helt alene. Når det suser i hodet etter lange økter på jobb, når middagen er fortært og huset ble for stille, fordi gubben og minsten var i garasjen, og de eldste podene hjalp en kompis med flyttelass. Da var det godt å gå ut. Frisk luft, rolig i gatene, rusle rundt på et byggefelt og bare nyte en time ute for seg selv. Herlig øyeblikk.

Kaffe bak disken Hos Mona. Ja, jeg gjentar meg selv. Folk må jo snart tro jeg ikke gjør annet enn å drikke kaffe hos Mona. Men det er noe med dette lille friminuttet innimellom, og denne uka var det sårt trengt, og ganske festlig. Jeg hadde ikke sovet på to netter, og når jeg er overtrøtt skjer to ting.

1. Jeg mister alt av filter, og snakker ukitisk om akkurat det som detter inn i hjernen min, uavhengig om det er fornuftig, snillt eller viktig.

2. ALT blir morsomt.

Kjempefin kombinasjon egentlig, for Mona gir igjen med samme mynt, og da sitter latteren ekstra løst. Så kaffe, fliring til tårene triller, og ufiltrert jentesnakk rett fra levra, det var et fint øyeblikk!

Så var det lørdagen. Så heldig jeg er som får gjøre dette. Reise rundt, og snakke om ingenting til folk som har lyst til å høre på. For en opplevelse, og for en dag! Turen til Grinder, og inspirasjonsdagen der var et eneste langt fint øyeblikk, et jeg kommer til å leve lenge på!

En sal utpå bygda, stappet til randen av flotte damer i alle aldre, alle med samme formål. De skulle kose seg. Flotte folk på scenen også, en skikkelig tøff og grepa konferansier, gode råd om sparing og forsikring, tips om kosthold og gode vaner, en sterk fortelling om sykdom og redsel, også meg. Som bare skulle snakke litt om brukanes kvinnfolk. Makan til stemning i salen, og makan til flotte tilbakemeldinger. Jeg koste meg på scenen, og etterpå smilte jeg fra øre til øre. Jeg smiler enda når jeg tenker på det. SÅ HIMLA GØY! Få lov til å tråkke enda en gang utenfor komfortsonen, by litt på seg selv…og litt på gubben, og så få treffe så mange rause, snille mennesker etterpå. Nei, for en dag! En sånn dag, med slike øyeblikk jeg skal ta med meg videre! Tusen takk Grinder! Tusen takk!

Og der har du uka. Sorg, tårer, glede og latter. Kakao med mer krem enn hva kroppen har godt av, etterfulgt av en vitaminbombe av en grønnsakssuppe. Våkennetter, og ettermiddagshviler på sofaen. Snø som kniter under skoa, og sludd og regn i håret. Frosne fingre og varme tær, gamle venner og nye bekjente, og Bolla. Fine lille Bolla!

Hele spekteret av følelser, og små og store øyeblikk, alle som har fått en plass i hjertet.

Håper din uke har vært spekket av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidige minner.

Vi blogges!

Jeg var stressa i går. Stressa, litt irritert, litt lei meg, egentlig litt uten grunn. Sånn er det bare av og til, når ting hoper seg opp litt, uforutsette ting skjer, skuldrene er høye, når begeret renner litt over. Renner over av det som i den store sammenhengen bare er små ting.

Hva jeg stresset over, og hva jeg tenkte på? At minste poden var blitt syk igjen. Sånn syk at jeg gjerne skulle vært hjemme med han, men barn over 12 år har man ikke lov å være hjemme fra jobben med. Føle at man skal være to steder samtidig. Fullt fokus på jobb, mens tankene egentlig er med poden hjemme. Sende mail til læreren, ringe gubben.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En hadde glemt matpakka på benken, lurte på om jeg kunne vippse noen kroner til brødskiver i kantina. Småpenger, likevel var jeg oppgitt. Hvor vanskelig er det å ta med seg den matpakka lissom?

Regningene. De som kommer samtidig som alle kjøretimene til mellomste poden. Hvordan pengene ser ut til å fly ut fortere enn de kommer inn. Litt lei meg med tanke på julegavene som skal handles inn. Det blir mindre, eller rimeligere julegaver på gutta i år. Sånn må det bare bli.

Ingen aviser å tenne opp i peisen med. Brukte lang tid på å få skikkelig fyr på plankehaugen.

Sørpe! Våt, guffen sørpe. Våte sko, våte sokker, tunge bæreposer.

Måle feber, glemte å ringe til avtalt tidspunkt, de fordømte skjærene hadde rotet i en søppelpose på trappa…hvorfor er det alltid jeg som må ta med søpla ut?

Var sliten når jeg la meg, sov likevel dårlig. Avspaserer i dag. Bruker avspasering fordi det kjentes rett å være hjemme med poden.

Hadde nettopp tråkket ut av senga da største ringte. Gråtkvalt. Vonde nyheter. Uvirkelig for oss voksne, tungt for podene, alle tre.

Største poden kom hjem igjen. Trengte å snakke, gråte… Mellomste er på skolen enda. Lillebror og storebror henger sammen, prøver å samle tankene, snakker, slik bare brødre kan.

Minste poden er i bedre form.

En ødelagt søppelpose har funnet veien til dunken, og fuglemateren har fått påfyll av solsikkefrø og brødskorper. Kanskje ikke søppelposene frister så mye da. Skoene har for lengst tørket, sokkene også. Det brenner godt i peisen, middagen står i ovnen. Gutta har ingen konkrete julegaveønsker, de blir glad for alt! Sånn er de bare, og sånn er det bare. Regningene er betalt, det er fortsatt nok penger på kontoen til neste kjøretime, og best av alt…

Jeg har tre poder jeg kan stryke og klemme på, snakke med. I dag år tankene til de som ikke lenger har det. En liten påminnesle om hva som virkelig betyr noe. En liten påminnelse om hvor heldig jeg er. I kveld skal vi bare være sammen. Håper du tilbringer kvelden med noen du er glad i.

Jeg fikk to gaver i går. Nydelige ullsokker fra snilleste kollega Torunn, og en så herlig kopp fra Anne. Helt uten grunn, og bare fordi, og jeg ble så glad. Tenk det, to fine overraskelser på samme dag, og humøret mitt bare lissom SVOOOSJ, rett til værs!

Så satt jeg her hjemme på kvelden, og reflekterte over dagen, hvor heldig jeg er, hvor gøy det er med overraskelser, så hvordan dere lesere meldte på det ene fine kvinnfolket eter det andre til adventskalenderen, også tenkte jeg: Hey, jeg skal ikke bare dra en sånn liten konkurranse på bloggen da!!!

Så da blir det en liten konkurranse i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Premien, en sånn liten apekatt i tre. For å vinne den må du se på bildet, og finne ut hva jeg skal forestille. Svaret er egenlig skikkelig enkelt, særlig dersom du er kvinnfolk 😉

Og dersom flere skulle vise seg å være skrekkelig smarte, og ha riktig svar, ja da trekkes rett og slett vinneren med en god gammeldags loddtrekning i kveld kl 20.00.

Du kan legge igjen svaret ditt i kommentarfeltet her på bloggen, eller på facebooksiden til bloggen under linken til nettopp dette innlegget.

Er du et råskinn på gåter? Bli med da vel!

Hva er jeg?

Vi blogges!

Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad. Mormor sa alltid sånne kloke ting, for mormor var en sånn klok dame. Stillferdig, full av integritet, lugn, snill og god. Og mormor hadde rett. Det finnes knapt en større glede, enn det å glede noen. Smil er til for å deles, latter er best flerstemt, og en julekalender full av små overraskelser gleder aller mest når du kan gi den bort til en som fortjener det!

I to år på rad har jeg pakket inn, og gitt bort en kalender til en som fortjener det, rett og slett fordi det gleder meg. Jeg bestemmer ikke hvem som får kalenderen, jeg bare trekker ut en av de påmeldte, og hvem som er påmeldt, det er det du som bestemmer.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har pakket inn 24 små pakker. De inneholder gaver av ulik art som vil kunne glede et skikkelig brukanes kvinnfolk i alderen 20-99. Så er spørsmålet da, om du kjenner et brukanes kvinnfolk, ei bra dame, ei grom kjæring, ei som fortjener en helt egen adventskalender i år?

Da synes jeg du skal melde henne på. Om hun blir trukket som vinner er hun ekstra heldig, om hun ikke blir det vil hun likevel vite at akkurat du unnet henne denne gleden, og det i seg selv vil kanskje være en glede stor nok! For det koster ingeneting, men betyr likevel så innmari mye, å vite at noen tenker på deg, at noen unner deg noe, at noen vil glede akkurat deg!

Du kan melde henne på ved å legge igjen en kommetar under dette innlegget her på bloggen, eller i en kommentar under linken til akkurat dette innlegget på facebooksiden til JanneNordvangBlogg. Det er selvsagt hyggelig om du skriver noen ord om hvorfor akkurat hun fortjener det, men det er slettes ikke et krav, og husk at ikke alle liker all oppmerksomhet på nett 😉 Vær gjerne raus, men også diskret, om det kjennes rett.

Om du vil kan du selvsagt melde på fler enn en.

Vinneren av adventskalenderen vil bli trukket i kveldingen fredag 22 Novemer, offentliggjort i et innlegg på facebook samme kveld, slik at kalenderen kan bli sendt i god tid før 1. Desember.

Vil du bli med å glede en du er glad i? En som fortjener det? Meld henne på da vel.

Vi blogges.

Uka jeg lot meg distrahere…AV ALT! Tror det er en lidelse egentlig, en uoppdaget diagnose av noe slag. Sånn seriøst, i alle samtaler, enten med andre eller meg selv (ja, jeg snakker med meg selv!) Har jeg avbrutt egne setninger og begynt på nye, eller hoppet fra den ene tanken til den andre, uten å fullføre noe. Litt sånn: “Åh, rød velour julestjerne, den vil jeg kjøpe, men da må jeg ha rosiner til gløggen, for det er tomt for kaffe, men skoa er våte, så jeg henger opp den paraplyen, hvis jeg husker koden til låsen på, oi, den lua har jeg leita etter, men i dag er det for varmt til lue, fy flate så kaldt det er, shit nå er jeg sulten!, og hvor pokker er paraplyen min?”

Skjønner du? Jeg skylder på øyeblikkene jeg. At det har vært mange av dem lissom. Det høres bedre ut enn en diagnose. Jeg er sliten, men godt sliten. Det er hektiske dager på jobb, det er godt å komme hjem hver ettermiddag, og jeg tilbringer de aller fleste kveldene hjemme, fordi jeg vil det. Det kjennes godt.

Tidlig i uken fikk jeg endelig somlet meg til å tegne lit igjen, til en histore jeg har skrevet for det lokale næringslivet, og et julemagasin som kommer ut i Desember. Det er gøy å bli spurt, fint å få være med å gjøre noe for bygda, og ikke minst var det herlig å svinge blyanten og tusjene litt igjen. Kaffe, ei litta sjokoladebit, den morsomste episoden av “Neighbours” jeg har sett på lenge, og en date med alle de nye tusjene jeg fikk av Anita i sommer. Fint øyeblikk!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så kom frosten! Jeg elsker frosten!

Den morgenen frosten beit skikkelig i nesa. Uansett hvor jeg gikk klaget folk. “Nei, nå er det kaldt dere!!!” Men hallo!!??? Det er November, det skal være kaldt. Hvilken fantastisk unnskydning til å kle seg i uformelige store ullgensere, tykke sokker og votter, rusle til jobb som en overkledd slabbedask, og bare nyte det! Kulda altså. Den gjør det jo pent over alt. Frost, eller rim da, og snø- det er liksom naturens hold-in underbukser! De skjuler skavankene, og dekker over alt vi ikke her helt fornøyd med. Fint er det, slett og rett. Likte øyeblikket!

Jeg kommer aldri til å bli ei sånn smellvakker dame, det har jeg innfunnet meg med for lenge siden, og det kjennes helt greit! (og nei, jeg fisker ikke etter komplimenter, jeg bare realitetsorienterer meg selg selv!), og jeg er på mitt aller verste på morningene. MEN, jeg har funet ut at når jeg er på mitt verste, da er jeg skrekkelig lik ei dame, som faktisk er ganske vakker, da hun kanskje var på sitt aller beste, og det er i det minste noe. Uansett, de dagene jeg ler skikkelig av meg selv på morgenkvisten, bare fordi jeg synes jeg sev er ustyrtelig gøyal, det er fine øyeblikk! Jgg og Lindfors lissom, skilt ved fødselen. Må ta en prat med pappa om dette, mulig jeg ikke er enenbarn likevel!

De aller minste tingene…. Når du går i dine egene tanker, frossen på fingrene etter å ha løpt mellom to blokker over skolegården i kulda i flere økter, ser ned i bakken, og plutselig hører bak deg: “Høiii, Janne!!! Du matcher dørene i c-blokka ass! Skills!!! Ha en bra dag a!” Også snur man seg og ser så vidt ryggen på en av elevene som sjelden snakker, som stort sett bare smiler, også vinker vi til hverandre, roper “Takk, du og!”, også var øyeblikket over. Et lite delt sekund. Han så meg, jeg så han, og det holder til et fint øyeblikk!

Den dagen jeg kanskje var den eneste i verden som ikke hadde fått med meg værmeldinga, og ruslet til jobb i tøysko da det begynte å snø. Det gikk fint, snøen lå enda ikke på bakken da jeg gikk til jobb, den fløt liksom bare sakte rundt i lufta. På vei hjem derimot…kliss-klass, og våte tær. Men hjemme var det fyr i ovnen, og det luktet nype-te fra kjøkkenet. Jeg digger det når en av podene kommer hjem før meg og steller litt! Skal ratt se det blir brukanes mannfolk av disse gutta til slutt. Jeg puttet føttene inn i nye varme sokker, skjenket en kopp te, skrelte to mandariner og holdt føttene så nære ovnsdøren av det luktet svidd fotsopp over hele myra! Herlig øyeblikk!

Og jada, folk klager enda mer over snøen enn kulda, selv om snøen strengt tatt heller ikke burde komme som noe sjokk på den gjennomsnittelige nordmannen, men jeg liker det! Kun ett tynt lag nysnø enn så lenge, men som jeg sa…naturens hold-in undebukse, og selv denne slitne tomta og dette gamle huset på måsan ser idyllisk ut i nysnøen. Jeg liker det! Fint øyeblikk!

Den kvelden måsagubben kokte te, fylte to stetteglass med Pepsi Max, dempet lysene i stua og hvisket hest inn i øret mitt: “Skal vi se en klein julefilm fra Netflix på TV`n?”  Å herregud…akkurat når du tror du ikke kan elske en mann høyere lissom, så gjør han sånt. Nesten så jeg sklei av sofaen og hoppa på`n! Neida, eller joda, for mer skal ikke til før denne gamle sklia smelter som smør på rista loff. Så da ble det kjærestetid i sofakroken, med bjelleklang og nissefar og romantikk i nysnøen, pakket inn i en litt halvdårlig B-film av ymste kvalitet hva både rekvisitter og skulespillerprestasjoner angår, men hvem bryr seg? Jeg elsker sånne kvelder! Kjenne at førjuls-julefølelsen kommer sigende, bare chille helt, det er herlig det. Fint øyeblikk!

Bolla er over alt, og da mener jeg OVER ALT! Hun er søt og alt det der, men det går jo ikke an å ta et skritt rundt i måsahset uten at hun er hakk i hel. Men for all del, denne hypre, lodne, nysgjerrige, og fantastisk søte lille pusekatten, sammen med mor og onkel, skaper så mange øyeblikk at jeg knapt rekker å absorbere alle. De som følger meg på Instagram og SnapChat må være bra lei meg nå! Eller ihvertfall lei den katta. Det blåser jeg i! Hun er og blir enda ei lodden liten lykkepille!

Den dagen Mona hadde pyntet julehjørnet i butikken, og jeg satt bak disken og drakk kaffe, og bare tenkte at “Filler`n!!! Jeg skulle jo ikke handle noe ny julepynt i år!” , og likevel fikk jeg lyst på ALT!!! Har fortsatt ikke handlet noe, med fy flate så mye fint det er Hos Mona akkurat nå. Uansett, det koster ingen ting å drømme seg bort, så da regner jeg det som et fint øyeblikk også. Og kjære julenissen, om du leser blogger, jeg tror jeg ønsker meg en eller annen sånn her nøtteknekker til jul i år!

Så var det lørdagskvelden. Janne gjør ting hun ikke kan…jadda, for Janne (ja, jeg omtaler meg selv i tredje person når jeg har gjort noe dumt…det tar liksom litt brodden av dumskapen!) hadde sagt ja til å gjøre et lite stand-up nummer på restaurant SYD i Lillestrøm, på damenes aften…angret som en hund, men hey, koste meg litt likevel! For rundt bordet satt en drøss flotte damer som allerede var i strålende humør etter et par timer intensiv boblesmakings-fest, så da var det bare for meg å ta over stafettpinnen. Jeg fortalte om det jeg kan best, livet på måsan, med måsagutta, måsaubben, pg denne litt velbrukte halvgamle måsakroppen, alt den kan, og alt den ikke kan. Og det ble en kjempefin kveld! Jeg kom, jeg turte, og det er jeg skikkelig glad for!

Og that`s it, det var den uka. Proppet av enda fler øyeblikk enn dette, men noen lagres kun i hjertet også. Har du lagret noen fine små hverdagsøyeblikk i hjertet ditt denne uken?

“Halla mamma!!!!! Bra dag eller? Ta følge resten av veien?” Det forundrer meg stadig hvordan tenåringer kan stille spørsmål helt uten bruk av spørreord. Jeg lo da jeg hørte stemmen hans rope noen meter bak meg. Denne lange, snåle, snille poden som tok meg igjen med slike “syv-mils-skritt” slik som kompisen til Askeladden. Han gliste og laget grimaser, gjorde seg til for kameraet. Skikkelig typisk tenåringspode, snakker med korte setninger, for kul til å legge vekt på konsonanter, mumler mer enn han snakker, likevel så grom! Så innmari grom! Også hadde han småløpt bak meg i noen hundre meter, bare så vi kunne ta følge den siste biten hjem etter jobb og skole. Fra postkassa, over veien, og inn døra. Så fint øyeblikk! Så lite, men så innmari fint! Og slik startet uka!

Lukten av klementiner. Det ga meg plutselig en sånn litt akutt lykkefølelse forleden. For nå begynner de å bli søte som sukkertøy, disse små appelsinene. Det er jo nå de er skikkelig gode, nå i tiden før jul. Og butikkene er så greie (eller egentlig mest lure) for de fikser i stand slike ferdige poser med klementiner, og legger de passe strategisk ved kassa, slik at man lissom bare må ta med seg en pose før man betaler. Og den dagen jeg skrelte den første, og i det lukta bare sprer seg i rommet, og pirret neseborene, det var herlig! Barndomsminner, lukten av jul, den lille ekstra skatten i matboksen. Herlig. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den dagen det var kaldt nok til å bruke de nye fine vottene jeg fikk av Evelyn. Da var jeg glad da, og det var et fint øyeblikk. Frostrøyk når jeg pustet, iskald på nesetippen, men god og varm på hendene. Jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skulle rett på et møte, og gikk liksom å bare tittet ned på vottene, beundret de fordi de er så fine, og kjente enda en gang på hvor heldig jeg er som fikk en slik overraskelse i postkassa. Så tenkte jeg at “Hey, nå skal jeg ta bilde av vottene i bruk”, og i det jeg knipsa så jeg at kringla jeg gikk og gnaget på matchet både skoene og jakka, OG veska. Så da begynte jeg å le høyt fordi jeg følte meg som en sånn “wanna-be moteblogger”, også tok jeg bilde av det også! Jada, skikkelig teit, men helt min type humor. Altså, hvorfor ikke jeg er toppblogger, når jeg er så himla gjennomført i stilen, det er vanskelig å forstå!

Eller forresten, kanskje ikke så vanskelig likevel, for slik så jeg ut da jeg ruslet til jobb dagen etterpå!

Halloween på jobb, fint øyeblikk. Eller, kanskje ikke fint, men ganske gøy, til tross for at det bare var jeg og Elin som møtte opp i kostymer. Ja, og noen elever selvsagt, men bare jeg og Elin av de ansatte. Samma det, vi hadde det artig vi. Skremte vannet av et par i ledelsen og et knippe tenåringer, og endte opp med jakkelomma full av karameller og nutrilettbarer. Dessuten var jeg dødsstolt av kostymet mitt, selv om ingen klarte å gjette hva jeg var… PMS-ditt verste mareritt. Synes jeg var genial jeg, rett og slett!

Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn voksen huseier, og bestemte meg for å rake litt løv i hagen. Det er så kjedelig, og akkurat i sånne tilfeller er jeg glad jeg ikke bor på byggefelt og kaster skam over naboene med rotete hage. Uansett, jeg kvinnet meg opp, fant frem hageriva, raket fire blader før jeg ble opptatt med et hjerteformet blad. ( Herregud, jeg er jo lettere å distrahere en Bill Clinton i det ovale rommet!) Så da løp jeg inn og hentet mobilen istedet for å rake, for jeg måtte jo ha bilde av hjertebladet, og når gubben spurte om jeg ikke hadde raket løv svarte jeg “Nei, jeg har raket løøøøv!” (liksom sånn på engelsk, som i LOVE), også lo jeg høyt og lenge av egen vits. Fint øyeblikk. Har fortsatt ikke raket mer i hagen da….

Skapet fra Tante Mariann. Det har stått i boden lenge nå, i mange måneder. Det er så fint, det var liksom bare helt feil farge i forhold til måsahuset, så det har ikke kommet opp på veggen. Før nå! For plutselig fikk jeg ånden over meg, svingte penselen, malte hvitt, pusset og skrapte litt, og vipps, nytt skap i stua. Eller, hylle kanskje. Uansett, litt gammelt nytt gjør meg glad, for all forandring fryder, selv om den er aldri så liten. Tante Mariann altså, huset hennes er ei sånn levende skattekiste, og nesten alt i måsahuset har en gang vært hennes. Jeg digger gjenbruk. Også digger jeg tante Mariann! Om du leser bloggen i dag, tante…Jeg er glad i deg, så vet du det! Og takk for skapet.

Bolla! Aldri en “ukas øyeblikk” uten Bolla vår. Den katta blir bare herligere og herligere for hver dag som går. Intensiv tvangskosing fra dag 1 har gitt resultater, og jeg tror vi kanskje har fått verdens mest hengivende lille loball i huset. Vi har knapt kommet inn døra før hun klatrer opp langs bena våre, og finner en plass i armkroken. Gjensynsglede på sitt aller vakreste. Når hun ikke ligger i potekroken til Lillegrå fotfølger hun oss, på jakt etter nye eventyr. Skikkelig selskapspus. Fem uker liten, og så innmari elsket. Bolla altså, fine øyeblikk, hver eneste dag!

Å kle seg i kjole. Jeg utfordrer meg selv stadig vekk. Jeg er jo liksom litt sånn dronningen av gamle jeans, pysj og joggesko, selv om jeg synes kjoler er stilig…men mest på andre damer og ikke meg selv. Jeg har ei venninne som går med skjørt hver fredag. Trine er kul. Tenkte jeg skulle bli litt mer som Trine, så på fredag hadde jeg på kjole. En skikkelig kosekjole i varm ull, en gave fra Grete-Marie og Makeløs. Og for første gang på lenge følte jeg meg fin. Altså, ikke sånn sykt digg og deilig, men akkurat passe fin. (Må vel være lov å si det?) Og det var et fint øyeblikk, faktisk.

Også er det jo disse dumme tingene som får meg til å le. Sånn som den dagen jeg låste opp et klasserom, og fant denne skrøplingen foran vasken. Litt sånn typ “Sulte foran brødboksen”, eller i dette tilfellet “Tørste foran springen”. Til mitt forsvar var jeg skikkelig sliten den dagen, og da er alt morsomt! Så da tok jeg bilde, og sendte til den ene veninna mi som alltid sverger til lavkarbodiett før julebordsesongen! Jeg lo ihvertfall. Har i grunn ledd mye av meg selv denne uka….

Det har vært flust av fine øyeblikk denne uka, virkelig!

Kort oppsummert…tja…her kan nevnes den timen høstlyset fikk alt på måsan til å glitre som diamanter. Da jeg bare måtte rusle rundt i hagen, puste inn kald luft, og forevige hvordan lyset kastet glans over plantene som egentlig har gått i hi. Nydelig øyeblikk.

Å sette tennene i en ny kreasjon, bare fordi jeg ville bake noe, og brukte restene jeg fant liggende på kjøkkenbenken. Søtt mango og eplebrød, innertier. Skulle vært kokk jeg. Eller moteblogger. Eller komiker….herlighet så allsidig jeg er, verden er full av muligheter ass! (tulla!)

Tacokveld med svigerfar, gubben og podene, fint øyeblikk! Levende lys på mørke kvelder, fyr i peisen, og fersk kjøttsuppe og flatbrød til middag. Herlig! Poden som handlet Toblerone i Sverige, på en hverdag. Å kjenne det romle i magen, være skikkelig sulten etter noen dager uten matlyst. Nydelig!

Sitte her på en søndag, og kjenne at det er helt ok at det er mandag i morgen, bare fordi jeg gleder meg til en ny helt vanlig uke, ganske fint øyeblikk!

Har du hatt noen gode stunder denne uken?

Det var under en lunsj på personalrommet til Helse og Oppvekst-avdelingen forrige uke at ideen begynte å ta form. Noen (eller meg da) foreslo at vi skulle være litt gøyale i år, og kle oss ut på Halloween. “Alle” var enige i at det var en god ide. Selv om vi jobber med såkalt stor ungdom ville det jo være artig å ta den litt ut lissom. Altså, jeg vet jo det at de aller fleste godt voksne skrotter i dagens Norge er i mot Halloween, og hvert eneste år skrikes det høyt på sosiale medier fra de som vil ha tilbake julebukkene, og mener skumle kostymer og knask eller knep er rein fandenskap, men greia er dere…Halloween har kommet for å bli! Det er dette ungene våre har vokst opp med, det er dette barnebarna våre vil glede seg til, så det er like greit å resignere, og heller bli med på moroa.

Joda, et titall lærere tente på ideen, og det ble snakket om kostymer i det vide og det brede.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noe kostymebudsjedd hadde jeg ikke, for å bruke penger på moroa, det gidder jeg ikke…jada, så er jeg kanskje en av disse kjerringene som savner julebukken bittelitt jeg og. Men man kommer langt med litt fantasi!!!

Pysj, sjokoladepapir, en ugredd parykk, en dårlig kioskroman, ei gedigen strikkejakke, tøfler, pusekatt i plysj, og et par damebind av den brede sorten med vinger!

Og hokus pokus, og tadaaaaa….Den ellers så rolige og fattede Janne ble forvandlet til ditt verste mareritt!!! PMS!

Ja, for det finnes vel knapt noe skumlere enn enn ei middelaldrende premenstruell kjerring.

Det er vel innafor å si at det var et par folk i forbipasserende biler som kanskje ikke helt holdt blikket mot horisonten da de møtte dette PMS monsteret på vei til jobben i dag tidlig, men hva gjorde vel det. Jeg var superklar for å komme på jobb sammen med likesinnede, og finne ut hva resten av staben hadde kledd seg ut som…

Det var bare det at 99 prosent av de andre anatte på skolen hadde FEIGA  UT!!! WTF??? Elin kom tuslende inn med krum rygg, utkledd som en Zombie-brud, mens resten av lærerne bare “Åh, er det Halloween i dag…det hadde vi glemt!”, eller “ÆÆÆH, jeg fant ikke kostymet mitt!”

Pokkers svikere!!!!!

Så der stod vi da, Elin og jeg, utkledd som idioter, blandt alle andre ansatte på skolen. Vi kunne resignert, skiftet, blitt som resten av de kjedelige, men istedet trasket vi rundt på skolen og skremte vannet av morgentrøtte tenåringer. Vi tagg godis på kontoret til alle i ledelsen, og fikk både smørbukk og gammel sjokolade hos rektor, et par proteinbarer inne hos leder for HO- avdelingen, og så kunne vi meske oss med godsaker og kaffe i lunsjen.

Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Jeg har allerede fått en ide for hva jeg skal kle meg ut som neste år. Kjedelig lærer som svikter kolleger på det grøvste og ikke kler seg ut til Halloween selv om de avtalte det i lunsjen forrige uke. Finnes ikke noe skumlere enn det!

Happy Halloween folkens, fra PMS, ditt verste mareritt!

Skal du eller dine skremme noen i kveld, og har du lyst til å vise frem kostymet?

Vi Bøøø-høøø-blogges!

Vesle Bolla tripper rundt på teppet, klatrer litt i ullsokkene mine, og gnager litt på tærne mine om jeg vifter med dem.Bra start på dagen, herlig øyeblikk.

I dag skal jeg ta fatt på en ny bok, og jeg gleder meg. Jeg har ingen andre planer for søndagen foreløpig. Altså, kjenner jeg meg selv rett blir det både litt baking og en eller annen form for kreativ utfoldelse, eller en tur ut, men store deler av dagen skal jeg bare være skikkelig lat. Jeg skal drikke te, og lese bok. Boken kom i posten på mandag. En sånn herlig overraskelse som rett og slett satte meg ut litt. En gave fra snilleste Heidi, sammen med et hyggelig bursdagskort. Det finnes altså så mange rause, gode mennesker der ute, og flere av de leser bloggen min. På mandag kjente jeg meg ekstra heldig, så tusen takk Heidi. Du gav meg ukas første fine øyeblikk!

Så tenker jeg tilbake på den morgenen jeg gikk ut døra for å traske til jobb, og tråkket ut i et sånn enhjørning og sukkerspinn-univers av noe slag. Hele Bjørkelangen var rosa, og badet i et magisk varmt lys som liksom farget hele bygda. Ikke bare himmelen, men gresset, trærne, og refleksjonen i alle vinduene jeg passerte på vei til jobb. Jeg ble så fasinert at jeg stoppet opp bare for å nyte synet opptil flere ganger, og rakk så vidt innom kontoret før det ringte inn til første økt på skolen. Det øyeblikket var ikke bare fint, det var vakkert! Naturen altså, snakk om kunstner!

Rosa den ene dagen, gult den andre. For morgenen etter lyste bygda opp igjen, i enda en farge. Det var da jeg skulle ned på Rema på morgenkvisten for å handle til skolekjøkkenet at hele miljøgata skiftet farge akkurat i det regn skiftet til sol. Helt merkelig, og så innmari fasinerende for denne enkle sjelen av et kvinnfolk. Gule blader, gul himmel, og gult lys i alle vinduene fra rådhuset. Så da stoppet jeg opp igjen, midt på fortauet, og knipset bilder med mobilen som om jeg aldri skulle ha sett gule blader på trærne før. Skrullete kjerring, men fint øyeblikk!

Og når vi først gnåler opp og ned i mente om natur og sånn, så kan jeg like gjerne nevne høstlufta. Jeg hadde sovet så dårlig igjen den natta, og allerede før lunsj kjente jeg en sånn murrende hodepine komme snikende. Den ble bare værre og værre utover arbeidsdagen, og det samme ble humøret. Men så tikker det inn en melding på mobilen fra minste poden, med spørsmål om vi skal ta følge hjem. Og utenfor skolegården stod poden og ventet, og plutselig var det ikke noe som hastet mer. Vi kunne rusle sakte hjemover, kjenne mild hstluft i ansiktet, sparke opp gule blader langs veien, og bare la den herlige høstlufta lette hodepinen. Fint øyeblikk!

Den litt søtlige blomsterlukta som slår mot meg hver gang jeg går inn eller ut av soverommet. Lukten fra rosene jeg fikk av de herlige elevne mine i forrige uke som enda ikke har visnet, og som står på kommoden innerst i stua fremdeles, og minner meg på hvor heldig jeg er, hver eneste gang jeg går forbi. Fne øyeblikk! Tenk at blomster kan glede så masse!

Også Bolla da! Vesle bolla som har skjønt hvordan man kommer seg ut av kattekurven, men som ikke klarer å katre oppi igjen. Så nå stabber hun like ustødig rundt som Eli Hagen i i bil i slottstrappa, og klatrer inn i, og opp i alt som virker spennende, helt til hun blir bråsliten slik bare små pusekatter kan og sovner i det første ledige fanget hun finner. Makan til lodden liten lykkepille skal man lete lenge etter, og jeg har ikke tall på hvor mange fine øyeblikk den loballen gir!

På fredag kom enda en pakke i posten, og for andre gang på ei uke ble jeg helt satt ut over gavemildheten til folk. Evelyn har laget de herligste vottene jeg noen gang har fått, og jeg ble så glad og så rørt at jeg tok til tårene, og mellomste poden trodde det hadde tippa for mora! Jeg gleder meg sånn til å ta de i bruk, og satser på kalde morgenkvister hver eneste dag kommende uke. Tusen hjertelig takk Evelyn! Jeg ELSKER dem!!!

Den dagen det endelig var nok energi i kroppen til trening etter jobb. Kom inn døra, skiftet til treningstøy, og tk fatt på trappene i hoppbakken. To runder, opp og ned. Blytungt! Langt fra den farten og formen jeg hadde i våres, men jeg gjorde det, og det var et fint øyeblikk. Dagen etter derimot…ikke like gøy. Har aldri vært stølere, og det kjentes ut sm om jeg hadde født en elefant!!! Fyttihelsike!!!

Ligge på sofaen i egne tanker, og smuglytte til gutteflokken som har samlet seg ved spisebordet. Høre brødregjengen skravle, legge planer, vitse og le, snakke om jobb og skole og jenter. Da er det godt å være guttemamma da, når man uten å være delaktig likevel får ta del i den fortrolige samtalen. Sånne øyeblikk jeg bare suger til meg og legger på minnet, fordi jeg vet at en dag, om ikke så altfor lenge fra nå, vil de en etter en forlate redet. Fint øyeblikk, og fine poder.

Rykende ferskt nystekt brød. Det var et fnt øyeblikk! Sette deigen kvelden før, også tadaaa, nystekt brød tl frokost. Ikke så vanskelig å samle flokken til frokost når man våkner til lukten av det. Mammatriks ass, burde skrevet bok om slikt!

Så finnes det en hel liten drøss øyeblikk som ikke ble tatt bilde av også. Latterkula i lunsjen med Elin. Sånn skikkelig laterkula av noe så inmari teit, men likevel fryktelig gøyalt. Det var et fint øyeblikk! Snakke med bestemor på telefonen, vite at hun til tross for at hun er sliten har det ok, og at hun er hjemme, der hun vil være. Flotte damen!

Spille vri åtter med minste poden etter kveldsmat. Snakke, spippe kort, drikke kakao. Fine øyeblikk. Tilbud på favoritt yoghurten på Kiwi, og når den tøymykneren som lukter såååå godt kommer i sånn stor flaske. Hverdagslykke!

Se Notting Hill på TV for n`te gang, og le av de samme kleine situasjonene og dialogene. Sette vekkeklokka på slumring og ligge ti minutter ekstra på skulderen til måsagubben bare fordi dyna er varm, og kroppen enda ikke er riktig våken. Knipse et blinkskudd av måsapusene og le av alle de idiotiske bildetekstene som popper opp i hodet mit når jeg ser et slikt bilde.

Små ubetydelige øyeblikk der og da, men som sammen lager en sammensatt, fin hverdagsuke. Jepp, livet på Måsan har vært ganske så ok denne uken også. Har du noen fine øyeblikk du vil dele denne søndagen?