jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Søndagmorgen. På tide å la fingrene vandre litt over tastaturet igjen. La tanken bli ord, og hente frem de små øyeblikkene. Kroppen kjennes rar. Ikke syk, eller sliten. Bare rar. Som om jeg våkner, og allerede er stresset selv om hodet fremdeles ligger på puta. Jeg har ingen ting å være stresset for. Skal ingen ting i dag, ingen planer, ikke noe jeg må. Som sagt, merkelig følelse.

Det er nok uka som har satt sine spor, på godt og vondt. Jeg er nok litt kontrollfreak. Ikke sånn manisk, men jeg trives best når jeg vet hva som skal skje, når jeg har en viss oversikt. Denne uka har jeg ikke hatt det. Man kan ikke kontrollere døden, selv ikke når den er forventet.

Triste dager, tårene har sittet litt løsere enn vanlig, likevel har uken vært god. Vi kan jo starte med akkurat nå. Det lukter kaffe. Og ikke vanlig kaffe heller. Neida, det lukter “kjærlighetskaffe”! Fint ska det værra serru! Jeg er ikke ei sånn dreven kaffekjerring som smaker stor forskjell på kaffe egentlig. Kaffe er kaffe liksom. Men jeg er jo slavisk tilhenger av fine etiketter, og derfor synes jeg denne kaffeposen var så innmari søt. En av godsakene i posen fra Mona som jeg fikk denne uken. Lukten av kaffe er alltid et fint øyeblikk.

Posen fra Mona. Jeg nevnte det jo tidligere i uka. Denne gaven litt ut av det blå, en samling trøstemat på en litt følelsemessig tung dag. Fine venner og trøstemat. Seriøst, trenger man mer her i verden? (ok, doruller kanskje…) Uansett, enda et fint øyeblikk.

Mandagen. Da vi enda levde i usikkerhet, men ting fremdeles ikke var endelig. Da jeg var alene på skolen i det som kjentes en evighet, og alt papirarbeidet var gjort. Da jeg i ren kjedsomhet spritet og vasket rommet til de fremtidige helsefagarbeiderene våre, og lo rått, brutalt og høyt for meg selv da jeg så “pasienten” i sykesenga. Ja, det er sånn galgenhumor som er helt på kanten, men  se selv da!

Tidenes mest skremmende øvelsesdukke, ser jo ut som et levende lik, der “hun” ligger i tidenes mest ironiske t-skjorte. Livsglede for eldre…. Fint konsept det altså, jeg bare lissom…synes det var festlig da…Livsglede på tvers over brøstkassa til akkurat denne “pasienten”. Greit, innser når jeg skriver at dette er skikkelig teit, men jeg lo! Sær humor, det kan gi fine øyeblikk det, når man kjeder seg alene på jobb!

Den dagen jeg måtte stoppe opp halvveis på vei til jobb for å skrelle av meg et lag med klær. Dagen før var det kjølig på morgenkvisten, men denne dagen varmet sola allerede før kl åtte om morningen, og vinden var så varm at jakken måtte av. Tenkte der jeg stod og tok av jakken at nå, for første gang i år, kjennes det ut som sommer. Det var et ganske fint øyeblikk.

Den dagen verden raste litt sammen rundt meg. Nå gjorde den jo egentlig bare det i mitt hode, men det var kjipt nok. Så snudde det litt- Eller, ikke bare litt. Det snudde helt. Ny brukt vaskemaskin kom i hus, middagen kom på bordet servet i en papp eske fra Pizzabaker`n, poden fikset gressklipperen, og jeg kunne stå barbeint ute i nyklippet gress, og kjenne den søte lukten av løvetann mens sola gikk ned bak åsen, og et titalls sommerfugler flagret rundt føttene mine. Og det var et fint øyeblikk det. Øyeblikket da verden liksom var i vater igjen.

Sjokoladekakerøre. Når man mister litt kontrollen på hverdagen er det bare en ting å gjøre. Bake sjokoladekake, og spise røre rett ra bakebollen. Jada, jada…Janne fire år, jeg vet! Men det er sant! Gutta og gubben hadde så lyst på sjokoladekake, og fint lite er mer beroligende enn å surre litt rundt på kjøkkenet, kokkelere litt. Og fint lite er mer tilfredsstillende enn å rope så lavt at ingen hører “Hvem vil slikke bollen?”, sånn at ingen svarer, også står man der selv, med kakerøre fra nesa og ned til knærne. Fint øyeblikk!Sjokoladekakerøre er svært undervurdert!

En halvtime oppe ved tjernet sammen med måsagubben. Kaldt i lufta den kvelden, men varmt i sola. Vi skulle egentlig bare handle litt på butikken, men havnet likevel oppe ved tjernet, og ble bare sittende der en halvtimes tid, Trengte å bare være for en liten stund, sitte sammen. Man trenger liksom ikke si stort bestandig, for noen ganger holder det å bare sitte nært, skulder mot skulder i sanda, og se utover vannet. Så er liksom hodet så mye klarere etter en stund, og når hodet er klart har kroppen mer futt. En halvtime ved tjernet, fint øyeblikk.

Den formiddagen jeg tillot meg selv å bare være! I hodet mitt hadde jeg sett for meg en hel liste av oppgaver og gjøremål for dagen. Måtte ditt, og måtte datt. Men så tok jeg en runde med meg selv og tenkte at jeg MPÅTTE faktisk ikke noe som helst. Det var ingen ting som ikkekunne vente. Så da gjorde jeg det. Ingenting! Satt i pysjen, med ugredd hår, og så i veggen helt til jeg duppet av litt. Snakket med bonusmamma på telefonen i halvannen time, byttet sittestilling, fortsatte å glo i veggen og gjøre absolutt ingen ting, helt til kroppen ble rastløs og arbeidslysten trengte seg på. Noen ganger er det are så digg å koble helt ut. Det er i følge gubben egentlig litt urovekkende hvor god jeg er på det å koble ut. Samma det, nydelig øyeblikk!

Og slik gikk uka. Innvendig stress, sorg, jobb, latterkuler, tårer, lukten av løvetann og varm og våt asfalt, gode amtaler, trøstemat, og tur i skogen. Kaffe bak disken til Mona, en tur til Lillestrøm for ny MR av bena, tid med kolleger jeg ikke har sett på mange uker, og tankespinn herfra til evigheten. Jeg er sliten, likevel glad. Uka var fin den, sånn egentlig!

Takk for alle gode meldinger denne uka, alle gode ord, og online-klemmer. Det varmer!

Håper din uke har bydd på fine hverdagsøyeblikk, og at uka som kommer bringer med søt lukt av løvetann, og solvarme solstråler på nesetippen. Vi blogges.

Det var ikke meningen å være sliten. Det var ikke meningen å være så trist, og det var ikke meningen å være sint. Likevel satt jeg midt på parketten i stua og var alt sammen samtidig.

Er det mulig lissom. 43 år og vel så det, sittende, sippende, midt på parketten i stua. Jeg har egentlig ikke for vane å sitte slik og synes synd på meg selv, men i går raknet det!

En kombinasjon av flere ting. Noen samtaler gjør meg frustrert, for det virker så urettferdig at enkelte mennesker kan gi så lite av seg selv, likevel sitte på en høy hest og være storforlangende.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kjente plutselig på sorgen over å ha mistet en kjær. For selv om hun var gammel, sliten av dage, så gikk det brått opp for meg at hun aldri mer ville ta telefonen om jeg ringte. At hun aldri mer skulle strikke varme sokker, eller koke surkål på julaften. Døden er så endelig. Ikke skummel, bare fryktelig endelig.

Jeg synes så synd på minste poden som i den aller første intense sorgen måtte forberede og gjennomføre en muntlig matte-tentamen, og jeg kunne ikke gjøre stort for å hjelpe.

Vaskemaskinen som lenge hadde sunget på siste verset takket endelig for laget tidlig den morgenen, med to store hauger av skittentøy klare for vask. Det samme gjorde gressklipperen, og plenen var i ferd med å bli en tropisk jungel full av ugress. Vi måtte ut med penger til ny oppvaskmaskin forrige måned, og etter mellomste podens oppkjøring forrige uke brant det hull i lommeboka bare ved tanken på å måtte ut med enda en stor sum til enda en ny hvitevare.

Og Bolla. Fine lille Bolla, hun var borte. Hadde ikke sett snurten av henne på et halvt døgn, og jeg var redd. Så ble nok, nok. En natt uten søvn var nok til å tippe denne kjerringa over ende, og plutselig satt jeg bare der, midt på parketten, og tårene sved i øynene.

Der og da ble jeg ca fire år i hodet, hormonell som ei overgangsalder-tøyte, og bestemte meg for at livet, akkurat da, var urettferdig!

Men så er det alle disse øyeblikkene da. De jeg vanligvis samler på, og oppsummerer her på bloggen hver søndag. Men etter en aldri så liten “meltdown” på en kvatdratmeter gulv midt i stua i går, kom det ene øyeblikket etter det andre, som perler på ei snor, og snudde dagen.

Det startet da minsten kom hjem fra tentamen, svett i nakken av sykkelturen, rød i kinnene, og blid som ei sol. “Det gikk helt fint mamma! Mattelæreren hadde snakket med kontaktlæreren, og viste alt om oldemor. Så da snakket vi litt om det, også ble jeg helt rolig, også bare gjennomførte jeg opplegget, også gikk det helt fint!” Og jeg pustet lettet ut. Sendte en tanke og en stille takk til de fantastiske lærerne på skolen til poden som er tilgjengelige og rause, og ikke minst forståelsesfulle og tålmodige.

Poden slengte fra seg sekken, lykkelig over at det blir fint lite matematikk resten av året, og stakk ut i garasjen iført arbeidsbukse og verktøybelte.

Jeg stod med hodet inn i kjøleskapet og lette etter matvarer vi ikke hadde til en duganes middag da jeg kjente armene til måsagubben som klemte meg bakfra. “Sliten i dag? Tenkt mye på bestemor?” spurte han, og plutselig satt tårene mine løst igjen. Sympati og godhet gjør ikke akkurat underverker for tårekrana på ei som allerede er full av selvmedlidenhet. “Jeg bestiller pizza jeg!” sier han. Så var middagen ordnet. Deilig.

Mens måsagubben henter pizza løper jeg et ærend på Coop, og går forbi butikken til Mona på vei ut. Mona! For ei dame. Det blir tid til en liten prat, snakker lenge nok til å rekke å avtale en kaffe senere i uka, før hun sender med meg en pose full av herlige godsaker hjem. Sånne mennesker, tenk at jeg har slike i livet. Kjenner på en takknemlighet som er vanskelig å forklare. Alle skulle egentlig hatt en Mona.

Et raskt søk på Finn, og plutselig har vi avtalt å hente en vaskemaskin på Fetsund i løpet av den neste timen. Ikke ny, men like hel. Ikke gratis, men billigere enn å kjøpe nytt. Et innhogg i lommeboken, likevel ikke så dypt at svir. Jeg liker tanken på å kjøpe brukt. Litt deilig å kjøre en tur sånn på ettermiddagen også. Utenfor bilvinduet skinner sola fra skyfri himmel, og våren er lysegrønn. På radioen spilles det Kim Larsen, oldefar sin sang, og vi ser på hverandre og smiler, gubben og jeg. Tenk om de har fest alle sammen, alle besteforeldrene våre, på den “andre siden”. Tenk om de danser til Kim Larsen. Vi ler litt.

Da vi svinger inn på gårdsplassen hjemme med en sprett ny, godt brukt vaskemaskin i bagasjen, kjenner vi lukten av nyslått gress. Rundt hjørnet ved hekken kommer en gjennomsvett pode, med et smil som hadde gått rundt om det ikke var for ørene. “Jeg fiksa gressklipper`n! Skrudde`n fra hverandre, skifta snor og plugg, skrudde`n sammen igjen, og nå er hele plenen klippet og raket”! Min egen lille Reodor Felgen!

Mens gubben monterer ny vaskemaskin på badet lener jeg hodet mot nakkeputa i sofaen, og lukker øynene. Jeg må ha duppet av litt, for jeg våkner av lyden av durende pusekatt i fanget. Bolla. Hun som har vært borte et halvt døgn ligger nå i fanget mitt og sover, mens hun maler høyt. Jeg lemper pusen over på puta ved siden av meg, og rusler ut for å stå barbeint i nyklippet gress mens sola forsvinner bak åsen. Den søte lukten av løvetann kiler i nesa og foran meg flagrer et titalls oransje sommerfugler. “Festkledde larver” pleide bestemor å si. Så kan jeg ikke annet enn å smile. Rundt meg kryr det av festkledde larver.

Neste gang det koker i hodet skal jeg tenke på akkurat denne dagen. Så skal jeg ta et par saftige magedrag, og tørke tårene, for jeg vet at det snur. Det snur alltid, før eller siden, og godt er det!

Ønsker deg en nydelig Kristihimmelfart. Her har gubben bedt meg gjøre meg klar til utflukt. Aner ikke hvor jeg skal.

Mamma holdt en hånd på skulderen min. Som om for å både advare meg mot å snakke før jeg ble snakket til, og som for å berolige meg. “Dette går bra.”

Rektor Solberg oste av autoritet der han med en enkel håndbevegelse viste oss inn på kontoret. Målte meg med blikket, ikke et smil å spore. I hjørnet stod frøken, hun som hadde tatt oss imot i skolegården noen minutter tidligere. Første dag på ny skole, ny-innflyttet til Sørumsand. Frøken smilte beroligende. Hun var ihvertfall ikke redd for rektor Solberg. Jeg hadde nettopp fylt ti år, og synes den autoritære, høyreiste mannen med den grå manken som stod foran meg var skummel.

Han kikket fra meg, til mamma, tilbake til meg igjen. Så sa han: “Jaha! Så du er barnebarnet til Fru Fjeld du? Vi får vel være greie med deg da!”

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mamma løsnet grepet om skulderen min, og pustet rolig igjen. Og det var det! Frøken fulgte meg inn i den nye klassen, og dermed var jeg elev ved Sørumsand barneskole.

Det var den aller første gangen jeg forstod at det å være barnebarnet til Fru Fjeld, det måtte være noe helt spesielt.

Fru Fjeld. Høyreist, elegant, med sprett i gangen. Hun med blomster i hagen, grønt gressteppe på den lille balkongen med utsikt ned til Glomma, og pastiller i veska.

Det var som om alle på Sørumsand visste hvem Fru Fjeld var på den tiden.

Fru Fjeld for folk flest. Reidun for kjentfolk. Mutter for pappa og tre onkler, bestemor for meg. Bare bestemor.

Som liten hadde jeg en type respekt for bestemor som er vanskelig å forklare. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang krabbet opp på fanget hennes, at hun var den jeg søkte “ly hos” når verden ble stor og skummel. Jeg husker henne som bestemt, som arbeidsom, rett frem, strukturert. Likevel var hun trygg. For bestemor var alltid den samme. Når andre voksne inntok roller avhengig av hvem de var sammen med, eller hvilken anledning de var samlet i, var bestemor alltid bare bestemor. Trygg. Hos bestemor var det rent og ryddig. Hos bestemor var det alltid kaker, og hos bestemor lå det garn og strikkepinner i hvert rom, i hvert hjørne.

Jo eldre jeg ble, jo mer forstod jeg, jo bedre kjent ble jeg med henne. I voksen alder, kanskje særlig etter at jeg selv ble mamma, har jeg utviklet en slags respekt for henne som jeg ikke har for alle andre. Dyp respekt faktisk.  Bestemor hadde bein i nesa!

Alle familier har hver sin historie. Det er så rett som det sies, at du ikke skal dømme noen før du har gått noen mil i deres sko.

Bestemor var på mange måter forut for sin tid, et forbilde som kvinne, et arbeidsjern av de sjeldne, en forsørger. En hel generasjon festglade mennesker vil huske Fru Fjeld fra Vertshuset på Sørumsand. Selv i dag hender det jeg møter mennesker som vil stoppe og fortelle at :”Jeg kjente bestemora di! Hun passet på meg da jeg var ung og dum! Det var ei real dame det! Når Fru Fjeld sa det var kvelden, da var det kvelden!”

Og sånn var det. For Fru Fjeld var real. Hun passet på ungdommen, særlig de som ikke alltid var like gode til å passe på seg selv. Fru Fjeld passet på gutta sine også, alle fire, og hun var stolt av dem. Om hun fortalte dem det støtt og stadig da de vokste opp vet jeg ikke, men som hun skrøt av dem da de var vel voksne. “Tenk at det blei folk av alle fire!” pleide hun å si! “Det er jammen ikke gæli det! At dem skikka seg sånn!”

Jo, bestemor var stolt av gutta sine, og hun var stolt av døtrene. De som gutta skikket seg med, og startet hver sin familie med. ” Så skulle jeg være så heldig å få fire døtre også!” sa hun alltid.  8 barnebarn ble det, jeg den eldste. Jeg tror vi alle 8 har et ulikt forhold til bestemor. Slik blir det når man er spredt i alder, for selvsagt strakk bestemortiden mer til etterhvert som de yngste barnebarna kom til verden, og bestemor ikke lenger var i full jobb.

Bestemor gjorde aldri forskjell. Det skulle være likt. Alltid raus, i akkurat passe mengder. Ingen skulle skjemmes bort, men vi ble bortskjemte likevel. Alltid myke pakker under juletreet. For bestemor kunne trylle med strikkepinnene, og det fantes ikke en gruppe unger på Sørumsand med et større utvalg av de flotteste gensere og lusekofter, enn hennes flokk med barnebarn, det er jeg sikker på. Og bestemor bakte julekaker nok til å fylle opp kakeboksene til alle som ville ha, og enda ble det igjen til småfugla når jula var over. Nei, det skulle ikke gjøres forskjell på noen, og ingen skulle snakkes ned om.

“Alle har en grunn for å være som de er, og for å gjøre som de gjør! Det får vi respektere!” sa hun, dersom noen av oss skulle finne på å synse eller mene noe om ting vi ikke hadde noe med. For bestemor hadde mer enn nok erfaring med akkurat det! Og bestemor hadde så rett. Det er noe med “de mila i noen andre sine sko”.

Hun var så stolt, hun bestemor. Stolt av barn og barnebarn, stolt av livet hun hadde levd. Stolt av oldebarn. “Det gror etter oss!, Olemann!” sa hun til bestefar før han døde. Oldebarna kom, i likhet med barnebarna, spredt over tid. Noen er nesten voksne, og noen er helt nye i verden.

Og nå sitter jeg her. Den siste av fire besteforeldre, den siste av podenes oldeforeldre har gått ut av tiden. Bestemor har sovnet inn. Det har ikke helt gått opp for meg enda. Guttene mine sitter i ring rundt meg, prater om oldemor. Det har ikke helt gått opp for dem heller. Som vanlig når tankene kverner og hodet er fullt, skriver jeg, Det letter på en måte.

En flittig arbeidshånd har stilnet, et fullt og slitent hjerte har sluttet å slå. Igjen sitter jeg med minnene, hemmeligheten bak de gode smultringene, vissheten om at den siste samtalen var fylt med både kjærlighet, alvor, latter, og med  beskjed om jeg jeg fint kunne ringe enda litt oftere! Jeg vet hun var stolt av meg, glad i meg, slik hun var stolt av og glad i alle sine, for selv om hun ikke alltid snakket med store ord, la hun aldri skjul på akkurat det.

Tusen takk for alt bestemor! Du vil bli savnet, du blir vanskelig å leve opp til, men jeg lover å gjøre mitt beste. Jeg er tross alt barnebarnet til Fru Fjeld!

Så glemte jeg det litt, her jeg satt i min egen lille “boble”, og tenkte hvor heldige vi var, at ting gikk litt sånn på skinner. At dagene, tross denne unntakstilstanden på sett og vis fløy av gårde. At arbeidsdagene så smått begynte å likne normalen igjen, at podene mestret hjemmeskole, og at eldstemann fremdeles kunne gjennomføre læretiden uten store problemer.

Jeg gjorde mitt, gutta gjorde sitt, det var vår i lufta, og solskinnet og lysere kvelder gjorde meg håpefull, avslappet og glad. Mellomste poden fikk førerkort forrige uke, og vi pustet lettet ut. Så kunne vi begynne å spare igjen, litt over to år til kontoen igjen skal tømmes til neste runde kjøretimer.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så glemte jeg det litt, det at forandringer kanskje ikke er like lett for alle. Ikke mine egne engang. For minste poden tuslet stadig mellom gutterommet og garasjen, slik han alltid har gjort. Skriver litt låter, spiller litt gitar, skrur litt moped, snekrer litt, pusser verktøyet til det skinner. Men noe hadde forandret seg, og det helt uten at jeg la merke til det engang. Ikke før han setter seg ned ved siden av meg i sofaen, og spør om vi to kan gå en tur i skogen, kanskje snakke litt.

Det er liksom den “hemmelige koden” for “Nå trenger jeg deg litt mamma!” Vi er heldige sånn, med stedet vi bor på. På med tursko, og på under ti minutter befinner vi oss på myke skogsstier, omringet av høye trær, og den gjenkjennende litt søte lukten av solvarmet skogsbunn og fuktig mose.

Praten går lett der ute. Side om side, nesten beskyttet av kraftige trestammer og stille vann. Nesten som om det er lettere å være åpen i tett landskap.

“Det er bare det at det er så mye som forandrer seg!”

Jeg har ikke tenkt på det sånn. Med to poder over 18 har jeg kun sett mulighetene, friheten de får av å ha lærlingplass, førerkort, mer bestemmelse over egne liv. En fryd å se at de blir voksne, at de mestrer, og jeg har gledet meg over selvstendigheten. For meg som mamma er det fint. Skummelt men fint.

Men for lillebror, han som slett ikke er liten, likevel akkurat så mye yngre at det kjennes ut som om livet står stille mens storebrødrene går videre, er det annerledes. “Huset er så stille når gutta er ute!” sier han. “Det er ikke no bass på rommet dems!” Kort forklart, likevel så godt. Det ER stille i huset. For med to av tre stadig på farten, og med en minstemann som aldri har hjort stort ut av seg har vi voksne nytt den nye stillheten. Den er uvant, men god. Og ikke en eneste gang har det slått meg at minsten kjenner seg ensom, nesten forlatt.

Han er jo stadig med brødrene ut, er en del av gjengen, bare den som blir sluppet av litt tidligere på kvelden, mens de andre cruiser litt videre inn i voksenlivet.

Brått får jeg dårlig samvittighet for ikke å ha sett det. At jeg ikke har sett tårene og savnet.

“Jeg vet jo at det må være sånn, og at det blir min tur også engang.” sier han. Reflektert og sindig som han er, denne unge mannen. “Men jeg skulle bare ønske noen ganger at ting var litt som før, når vi alle tre satt bak i bilen og maste om is, og vi lekte ute helt til du ropte at vi måtte komme inn!”

Så kjenner jeg det jeg også. Savnet av det som var, selv om jeg også synes at det som er ,er ganske fint. Vi blir enige om at pappa og storebrødrene også kan få høre hva vi har snakket om på turen vår.

De er som meg. Har omfavnet utviklingen, uten helt å tenke på hva den vil si for den som sitter igjen. Selvsagt forstår vi, og selvsagt skal vi gjøre alt vi kan for at siste innspurt av ungdomstiden ikke skal bli en ensom affære. Så fint at han sier i fra, at han tør det. Modig! Det er modig å si at ikke alt er bra!

“Det var jo ikke akkurat dårlig heller da!” presiserer han. “Bare uvant, og annerledes!”

Så heldig han er, tenker jeg, sånn egentlig. Så heldig han er som faktisk har et slik forhold til brødrene sine at han savner dem, selv om de bare er borte noen timer. Tre brødre, bestekompiser, og sammen med oss finner vi ut av dette også. Vi lager oss noen prosjekter, ordner oss noen nye rutiner. Felles måltider, familie-tid. Det ordner seg, og jeg er så glad han sa ifra. Skulle bare så inderlig ønske jeg hadde sett det med en gang, tittet utenfor min egen boble lenge nok til å få med meg at noe ikke var helt rett.

Så glemte jeg det litt, hvordan det kjennes å være ung, alene, og at tiden står litt stille. Heldig er jeg, som har noen til å minne meg på det.

Bilder og tekst delt med samtykke av den unge herremannen.

Gratulerer med dagen, Norge! Og gratulerer til deg. Enten du er festkledd i bunad, eller du skal spise pølser i pysjamas i sofakroken hele dagen. Den ble jo annerledes denne nasjonaldagen også, i likhet med alle andre dager de siste månedene. I måsahuset tar vi akkurat det med knusende ro. Det er søndag, og på menyen litt senere står spekemat og terte. Utover det blir det ro, hvile og familietid. Kjenner at det er helt ok.

Igjen, som forrige søndag, sitter jeg her og lurer på hvor uka ble av. Tror det er alderstillegget…det at tiden bare går fortere og fortere. Men til tross for lynrask hastighet på dagene har jeg da rukket å notere meg noen av de små øyeblikkene.

Korridor-dansen. En ny greie. Litt usikker på hvorfor, eller hvordan det startet, men helt fra skolen startet opp igjen har jeg klemt inn en lite korridordans hver morgen når jeg kommer på jobb. Starter i toppen av korridoren, og danser meg ned til den røde døren inn til kontoret. Ny musikk hver dag. De som følger med på snapchat og instagram vet hva jeg snakker om, og noen av dere har stillt spørsmålstegn ved musikksmaken min…I don`t care!!! Feel-good musikk, og skeive dansetrinn nedover gangen hver morgen, før skolen våkner til liv. Digger det. Fine øyeblikk! Hvis du ikke har testet korrodor-dans synes jeg du skal! Det gjør godt for kropp og hode. Mitt nye livsmotto: “Om du snubler-lat som om det er en del av dansen!” Jeg snubler ofte…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Da biltilsynet endelig åpnet igjen etter pandemi-brems, og poden fikk bestillt time til oppkjøring! To dager senere danset 18 åringen inn i stua med rykende fersk førerkort i hånda! Endelig litt lykke, litt flaks, for poden som er forfulgt av ulykke. Vi snakker lissom gutten som tredde begge hendene i to rottefeller på samme dag, han som knakk begge armene på samme crosstrening, og han som måtte utsette oppkjøringen på grunn av en litt dårlig grilla flaggermus i et sted i Asia… Men på torsdag, på torsdag snudde lykken, og nå er det “Skoda-raggen” for alle penga! Fint øyeblikk!

En liten treningsrunde rundt tjernet, gjennom skogen med sjefen. Den vanligvis så sprudlende sjefen min som oser av medfødt livsglede og positivitet, men som i motbakkene bare mistet motet og humøret, og som jeg da synes var fryktelig underholdende! Uansett, fin tur på kveldingen, i helt ok vårtemperatur, i helt ok tempo, og med veldig hyggelig selskap, tross alt! Fint øyeblikk!

Mørke skyer, solglimt, og lysegrønne knopper på trærne. Kanskje ikke et øyeblikk i seg selv..eller jo…det er jo egentlig det. Det var den dagen parkeringsplassen på den lokale Kiwi butikken var smekkfull, så vi bestemte oss for å legge handelen til en Kiwibutikk litt lenger ute i bygda. Det er fint noen ganger, kjøre litt lenger for bare et lite ærend, spille musikk på stereoen, synge litt surt sammen og le av hvor teite vi er, og si ting som: “Tenk hvor flaue gutta hadde vært om de så oss så!” Også stoppe opp for elgen som krysser veien uten å ha lest seg opp om vikeplikt og bruk av fotgjengerfelt, kaste et blikk ut av sidevinduet, og oppdage hele spekteret av vårfarger på et og samme jorde! Det var et fint øyeblikk. Kombinasjonen av lysegrønne knopper, spirende åker, mørke tordenskyer, og glimt av sol! Vakkert!

Den dagen det endelig klaffet med livets timeplan, og jeg og Mona kunne klemme inn en dunk iskaffe bak disken i butikken. Løste litt verdensproblemer, flira litt av hvor gode vi er til å løse verdensproblemer, og før jeg dro hjem hadde jeg veska full av verdens beste mint-sjokolade-trøfler, og kanskje den nydeligste blusen jeg noen gang har hatt. Det er ikke ofte jeg prøver noen med blonder og føler meg som noe annet enn ei overdynka bløtkake, men denne gangen klaffet det. Så ja, frøken bomullstopp har handlet seg blomsterbluse, og jeg gleder meg til å bruke den i sommer.

Ok, mens vi snakker om bomullstopp. Må bare innrømme at jeg fikk litt latterkrampe den dagen jeg ryddet i klesskapet og det gikk opp for meg hvilket vanedyr jeg faktisk er… Stripete bomullsgensere…det har jeg ihvertfall nok av…men hindret det meg i å handle en til denne uka? Niks! Selvironi , latterkula og en ny stripete genser, fint øyeblikk!

Da jeg ruslet litt i min egen verden forbi klasserommene i B-blokka og jeg plutselig hørte en gruppe ungdommer bak meg! -“Ikke gjør som mora di sier Jens! Ikke gjør som mora di sier!” Man trenger jo ikke være geni for å finne ut hvor de hentet inspirasjonen fra. For mangel på klippetimer denne Covid-tiden har satt sine spro på min ellers så høye hanekam-sveis, og har nå gått inn i akutt Karius og baktus -modus. Hodet har fler antenner enn en campinvogn dypt inne i Eidskogens skoger, og jeg har mer eller mindre gitt opp. Men rar som jeg er digger jeg at de elevene jeg har tettest kontakt med kjenner meg godt nok til å vite hva jeg synes er artig, og at de tør å fleipe! Det er en tillitserklæring.

At de senere den ettermiddagen sender meg et bilde, sånn passelig dårlig fotoshoppa, det er bare enda kulere!!! Herlige øyeblikk!

Den ettermiddagen ingen av podene hadde tid til å spise middag. For brødrene til han som tok lappen gleder seg så innmari på brorens vegne, og det er jo klart at mellomste bror ikke kan farte rundt på landeveien uten skikkelig musikk i den gamle Skodan. Og her i huset har gutta hver sine ting de er gode på. En er rå på å koble, en på å bygge, også videre…og sammen får de til, helt på egenhånd. Så ble jeg bare sittende å observere dem litt på avstand, der de sammen, alle tre, mekket, og skrudde, og koblet og fikset. Tre store poder i en ganske liten Skoda. Disse fine gutta mine som liksom trosser den myten om at søsken skal krangle hele tiden. Bestekompiser som samarbeider, henger sammen, bare fordi de vil. Slike øyeblikk er det ekstra godt å være mamma. Slike øyeblikk er skikkelig fine!

Så forvant de. Tre gutter fordelt på to biler, med bankortet fult av rykende ferske Vippsoverføringer fra foreldrebanken, på vei til en eller annen burgersjappe, for å kjøpe “middag”, og plutselig var vi alene hjemme, igjen, måsagubben og jeg. Ganske fint det også. Egentlig burde vi vel utnytte tiden og være helt kaniner i lakenet, men det er bare å innse det! Vi er for gamle til denslags sånn rett etter middag. Men mette og gode la vi oss til på en litt sliten tre-seter fra Ikea. Fint det også. Bok i henda, og en sånn passelig halvtrøtt måsagubbe i fanget. Ettermiddagsøyeblikk.

Og slik gikk uka, øyeblikk for øyeblikk, i ei stripete bomullstrøye et sted utpå måsan! Livet kunne så absolutt vært verre! Håper du har hatt en strålende uke med fine små hverdagsøyeblikk, og igjen, Gratulerer med dagen!

Plutselig sitter jeg her og er helt blank. Merkelig følelse, for normalt, på søndagsmorgener danser jo fingrene over tastaturet, og det ene øyeblikket etter det andre dukker opp. Men nå…blank!

Kanskje er det fordi ukedagene liksom flyter litt i hverandre. Kanskje er det på grunn av “stresset” med noen dager på skolen, og noen dager hjemme, samt en pode med såkalt “hjemmetenamen”, og nervene og usikkerheten det følger med en avgangselev. Jeg føler at jeg har hatt tråder å nøste opp over alt denne uka.

Vi kan starte med mandagen da. Det var deilig å endelig kunne kle på seg og gå til jobb etter en hel natt uten blund på øyet. Den natta var pes. Jeg pleier jo å finne noe fint i disse sporadiske våkennettene mine, men den natta var litt pyton. Mest fordi jeg viste jeg skulle på jobb, og jeg hater å være trett og sliten på jobb. Men, det hjelper liksom med en gang man får på seg klær, og trasker bort mot skolen i sånn herlig frisk vårluft. Musikk på øret, løvetann i grøftekanten, og et smil fra den eldre mannen som alltid er ute og lufter hunden sin på grusveien på samme tid som jeg går til jobb. Et snev av normalitet etter mange uker med den “nye” hverdagen. Fint øyeblikk!

De små øyeblikkene da gubben glimter til med sånn påtatte romantiske gester som både får meg til å himle litt flaut med øya, og samtidig knise som ei små-tent jomfru på gammaldans på bedehuset… Ja, for det er ingen hemmelighet at måsagubben ikke akkurat er noen “Dån-Johan” når det kommer til romantikk, og det går lenge mellom hver blomsterkvast og søte ord hviskende i øret. Men så hender det da, at han på sin måte, dog noe neandertaler-lignende kanskje, kliner til med ei kjærlighetserklæring av de sjeldne. Som den dagen han serverte middag (du ser sikkert ut fra bilde at han ikke er en sånn mesterkokk som er opptatt av garnityr eller presentasjon), og allerede hadde tatt på seg oppgaven dynke maten i ketchup. Nå er det vel egentlig ikke gesten i seg selv som var det store øyeblikket, heller det selvtilfredse barnslige fliret han hadde da han serverte. Som om han virkelig hadde slått til, og gjorde kur til kvinnfolket sitt som ingen mann tidligere noen gang hadde gjort. Nummeret før han slo seg på brystet, kasta meg over skulderen og bar meg hjem til stein-hula si lissom. Men uansett, jeg tar det jeg får, om det så er navnet mitt i tomatsaus. Fint øyeblikk.

En sånn timeout på kvelden. Når jeg rett etter middag sitter og sliter med å holde øynene oppe etter enda en natt med surrende tanker og galopperende hjerte. Da gubben bare svinger seg rundt, pakker kurven med jordbær og kaffe, og kjører opp til tjernet, slik at hodene får luft, og nesa får litt sol. Det gir fine øyeblikk. Stå ved siden av hverandre på brygga og bare se ned i vannskorpa, eller utover tjernet. Snakker knapt sammen, for stillheten er egentlig bare trygg og behagelig. Trenger ikke mer enn en halvtime sånn utpå ettermiddagen for å hente inn energi til siste rest av kvelden. Det er fine øyeblikk.

En tre timer lang treningstur i skogen med en god venn. Ikke bare matchet jeg skikkelig den dagen, og hadde dermed et grådig greit utgangspunkt for ei bra økt, men været var så nydelig, og stemningen så god, at vi trasket over en mil i terrenget, og avsluttet med trappeløp-intervaller på 300 trinn. Tror sjelden jeg har vært mer fornøyd med meg selv! Sår i føttene, sliten i rumpa og helt mør i lår og legger, men blid som ei sol! Herlig øyeblikk!

Feira med kokosbolle da jeg kom hjem!!! Kokosboller er ALLTID fine øyeblikk!!!! Måtte bare nevne det lissom!

Da podene ENDELIG fikk tatt noen runder med crosserne igjen. Pandemien setter en stopper for løp denne sesongen, og baner har vært stengt for trening, men gutta har jobbet iherdig med egentrening i både styrke og kondisjon. De ungene har et gen jeg ikke har når det kommer til trening og selvdisiplin! Som sagt, det ble med noen få runder på syklende denne gangen, kun for å teste, men FOR en glede! Sånt gleder mammahjertet.Fint øyeblikk.

Den morgenen sjefen kom innom kontoret, og vi endelig kunne snakke litt jobb igjen, sånn ansikt til ansikt. Jeg har en sånn himla grei sjef nemlig, så en sånn samtale var etterlengtet. Jeg leker med tanken om fagskole fra høsten av. Skummelt og spennende samtidig…uansett, fint øyeblikk, med fin sjef. Bortsett fra at jeg satt igjen med oppvasken da…

Kollegaen min som av og til sender dikt på SMS, bare fordi, og alltid så treffende. En sånn varm og raus kollega som lytter selv når jeg ikke snakker (ja, det skjer faktisk!), også kommer det plutselig slike treffende strofer noen timer senere. Dette diktet av Trygve Skaug var så himla treffende akkurat den dagen, og jeg dro så på smilebåndet da det tikke inn på mobilen. Fin arbeidsplass, fin kollega, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg ruslet hjem fra butikken, tok bakveien og gikk den gamle Tertitt-linna hjem, og plutselig ble fire år i hodet igjen. Du vet, når du går i sommersko enda det bare er vår, har brettet opp buksene litt selv om mora di sikkert syntes det hadde vært for tidlig med bare legger. Somler litt fordi man stopper opp og ser på gåsungene som drysser, bladene som spirer, også finner man plutselig en sånn “skatt” man bare må bøye seg ned og ta opp- kjenne litt på, også putte i lomma og ta med hjem. “Skatten” var bare en vanlig stein egentlig, men om man legger godvilja til er den et hjerte, nesten rosa. Innen jeg hadde kommet hjem var den glemt, og det var ikke før jeg skulle vaske buksene senere den uka at jeg oppdaget den. Skjønner? Janne, fire år, med “skatter” i bukselomma. Dumt, men fint likevel. Et hjerte av stein liksom.

Turen med gubben lørdag kveld. Skulle ingen ting, hadde egentlig ikke planer om å dra noe sted i det hele tatt. Men så ville eldste poden så gjerne ha tre kamerater på grilling ute, og det var tydeligvis mye kulere om gamlingene ikke satt inne i stua akkurat mens de grilla, så vi dro. Bare for noen timer, men det var fint. Kjøre litt rundt, stoppe og spise litt, gå turer på steder vi aldri har gått før, og sitte på steiner vi ikke har sittet på siden vi var sånn smått nyforelska for 23 år siden. Lørdagskvelden som ikke ble slik vi hadde tenkt lørdags morgen, det var et fint øyeblikk..

Se der ja. Da ble det noen fine øyeblikk likevel, selv om det satt litt langt inne da jeg rigget meg til med bloggen  i dag. En helt vanlig hverdagsuke med hjerter av stein, sjefens oppvask, delt glede med en elev som mestret en stor oppgave, solnedgang ved et lite skogstjern, og kokosbolle etter trening. Trenger man egentlig mer enn det?

Hva var ditt beste hverdagsøyeblikk i uken som gikk?

Hallo kaffekopp, hallo kosepus, hallo fuglekvitter i furua utenfor, og hallo bloggfolk. Søndag igjen.Jeg sitter her og gomler på en dobbelt skive frøloff med et raust lag nugatti imellom. Jeg spiste cottage cheese på tirsdag eller noe, viktig med balanse.

Har du hatt en fin uke? Lagret noen av de små øyeblikkene på minnet?

Det har jeg.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I går for eksempel…da fant jeg Donald Trump i et lite tjern i skogen…Fint øyeblikk! Gikk videre jeg…

Enda en litt sånn rar untaksuke er over. Mest rart at unntaket nå har blitt normalen, og at de små skrittene tilbake til hverdagen slik vi kjente den før plutselig ble unormalt. På tirsdag hadde jeg første arbeidsdag på mange uker. Yrkesfag, vg 2 skulle ha et par dager skole med praktiske fag. Det var rart, men godt å rusle til jobb om morgenen.

Uvant og litt trist å være den første som låste seg inn i bygget, rart å se at den vanligvis så livlige skolebygningen virket så tom, og at bare en håndfull elever var tilstede. Vi var få på kontoret også, og plantene mine, de som ikke er av plast hadde selvsagt avgått med døden. MEN, det var godt å være tilbake. Kjenne litt på normalen, selv om den er alt annet enn normal. Herlig å se igjen et knippe kolleger, og aller best, endelig se elevene igjen.. (noen av de da) Så ja, jobben, skolen, ungdommen…fint øyeblikk.

Vårværet. Altså, det er litt skiftende. Noen dager må jeg på med vanter for ikke å fryse fingrene av meg, mens andre dager kan jeg sitte i solveggen i bare t-skjorta med ettermiddagskaffen og ei bok. Våren er lunefull. Men det gjør noe med meg når det endelig synes at våren kommer. Ikke bare at man kjenner det på temperaturen, men når det grønnes. (er det et egentlig et ord?) Du vet, når man går forbi det samme stedet hver eneste dag hele uka, og det er kjempestor forskjell fra tirsdag til torsdag. Torsdag var et sånt øyeblikk. Da hele elvebredden plutselig hadde skiftet farge, og det var lysegrønt over alt. Så da ble jeg stående på brua en øyeblikk, og bare ta det inn. Først da jeg kom hjem og så på bildene fikk jeg øye på de fantastisk fine skyene også. Grønne busker, og knopper over alt. Fint øyeblikk.

De treningsturene da lattermusklene er de som får trent seg mest. De er fine de. Altså, det skal sies at denne dagen satte vi ny rekord i trappa til hoppbakken også, og det var litt gøy. Ikke at ny rekord var noe mål i seg selv, men å ikke tro at man er nær døden for så å risse testamentet inn i den første stenen vi ser på toppen er ganske fint, faktisk. Det er så befriende å sette på seg treningstøy, labbe ut uten noe bestemt mål, le og kose seg, likevel være passe svett og sliten når man kommer hjem. Mental helse, viktigere enn noe annet i disse dager. Så ja, den treningsturen, ugrasiøs og lattermild, den var et fint øyeblikk.

Fotoprosjektet til minsten. Hjemmeskole i tiende klasse er litt kjedelig, og litt ok. Ok fordi man får roen til å jobbe i eget tempo, ingen forstyrrelser. Kjedelig fordi det fort blir litt stille, og mye repetisjon. Spennende fordi noen ganger kommer lærerne med oppgaver utenom det vanlige, for å få ungdommen ut på tur. Og når ungdommen skal ut på tur, da blir moder`n invitert med. Poden skulle nemlig ta åtte bilder av ulike bestemte motiver, så vi pakket med oss matpakker, fotoapparat, og trasket ut i skogen på jakt etter “hjemmeleksa”. Og slike turer gir jo alltid rom for de fine samtalene, den gromme latteren, og alle de små fine øyeblikkene. Poden fikk tatt noen fine også. Fin hjemmelekse, fine øyeblikk.

Huskalde kvelder. Vi lufter mye om dagen. Mest fordi Bolla rusler ut og inn av døra, og det er deilig med litt gjennomtrekk og litt frisk luft etter noen måneder med lukkede vinduer og dører. Men det blir fort huskaldt her. Derfor var det så herlig den kvelden det regnet, og alle kattene bare rygget inn igjen, og opp i hvert sitt hjørne av sofaen. For våte labber er det ingen av de som er særlig begeistret for. Så jeg benyttet anledningen. Nøt mørke skyer og lukten av vått gress, lukket dørene, tente opp i ovnen, og ble sittende å varme kalde tær foran flammene mens jeg leste ferdig en bok jeg har hatt liggende. Det er jo ikke helt sommer enda. Fyr i ovnen, varme tør, og regn mot ruta. Herlig øyeblikk.

De dagen ungdommen stikker innom. Ikke mine egne, men en av de andre ungdommene som har kommet og gått gjennom dørene her i måsahuset fra de var små. En melding fra en av disse smågutta mine som nå plutselig er 19 år og russ, og som trengte litt hjelp til å sy litt på russedressen. Så lite egentlig, men det betyr så mye, og jeg håper det aldri forandrer seg. At de om enda noen år innimellom kan komme innom å spise boller og drikke kaffe. Så satt de her på fredagskvelden, to kjekke unge karer, og spiste skoleboller og drakk brus, og skravlet, mens jeg sydde merker på russedressen, og måsagubben satt i sofaen og leste nyheter på nett. Mine egne gutter var ikke hjemme engang, men det gjorde liksom ikke noe. Ungdommen altså, hva de gir av små hverdagsgleder om man bare slipper de til. Fin-fint øyeblikk.

Ansiktet til Lillegrå den ettermiddagen hun egentlig lå og sov i godstolen, og mellomste poden listet seg bort og viftet en halv fiskekake foran snuta hennes. Har aldri vært så glad for å ha et kamera i nærheten. Tror aldri jeg har sett det rykke mer i en kattesnute, og aldri før har jeg sett en bråvåken pusekatt mer lykkelig!

Våkne opp til lukten av ei halv fiskekake…herlig øyeblikk!

Våkne klokken 03.30 om morgenen (natta) og ikke få sove igjen. Litt kjipt. Våkne klokken 03.30 om natten og komme på at det fremdeles er igjen et par av de solskinnsbollene man stekte kvelden før…det er helt ok. Tenne opp i ovnen, sette seg i godstolen foran flammene, i bare pysj, og gomle bolle mens resten av verden sover. Faktisk helt greit øyeblikk!

Og slik gikk uka. Full av små hverdagsgleder. Endelig tid og anledning til en etterlengtet kaffekopp bak disken i butikken til Mona. Kjøretur med gubben og stoppe for å spise is langt vekk, fint øyeblikk. Noen timer en ettermiddag alene i huset, tid til å klimpre litt på gitaren og synge surt uten av noen ler av det, snakke med bestemor på telefonen, endelig se bunnen av skittentøyskurven, selv om det bare varer noen timer…Sol, regn, og enda en ny bukett hvitveis på bordet. Rusle ut i garasjen med nystekte vafler til gubben og gutta… Hverdagsøyeblikk.

Håper du får en nydelig søndag, og ei flott ny uke. Vi blogges.

Det finnes de små øyeblikkene i livet, da noe du har undret deg over i lang tid endelig går opp for deg. Du vet, de små tingene.

Jeg har hatt noen sånne øyeblikk opp gjennom… For eksempel lurte jeg veldig på hvorfor jeg var enebarn, helt til jeg så babybildene av meg selv. Det var den dagen pappa innrømte at jeg var så stygg som liten av de hadde presenning istedenfor myggnetting på vogna. Det var et sånt “Ahah!-øyeblikk”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Et annet “Ahah-øyeblikk” var den dagen (for ikke veldig lenge siden) at det gikk opp for meg at en av favorittsangene fra Bryan Adams, Summer of 69, faktisk IKKE handlet om “I had my first real SEXDREAM”, men den litt mer uskyldige strofen “I had my first real six string”. Etter å ha sunget feil i 35 år kan jeg nå endelig synge sangen offentlig uten å høres ut som en pornostjerne på karaokebar.

Eller da jeg innså at band-navnet ABBA faktisk var sammensatt av forbokstavene til bandmedlemene… (Ja, jeg er treig, jeg vet det!)

Ahah-øyeblikk. Vi har alle hatt dem. “Oi, jorda er ikke flat!”. “Jøss, blei jaggu smelt på tjukka selv om han hoppet av i svingen!” . “Dæven, tørketrommel og ulltøy er en rævva kombinasjon!”

Noen ganger må man liksom oppleve ting for å forstå de.

Jeg hadde et sånn typisk Ahah-øyeblikk i går.

Noen ganger har jeg jo for eksempel lurt på hvordan enkelte bloggere eller influensere får sponset sånne seriøst fete greier i hue og stjerten. Kule ting som reiser til hytt og pine, bakeutstyr som nærmest lager kakene for deg, snasent interiør, eller treningsklær. Treningsklær ja! Jeg trener jo jeg! Innimellom! Og jeg skriver om det og. Innimellom. Hvorfor blir ikke jeg ansett som et forbilde da? Jeg som potensielt sett kan overbevise minst en håndfull ostepop-elskere midt i femtiåra om at det hadde vært stilig med en løpetur i skogen nå og da.

Men neida. De tilbudene jeg har fått om spons og reklame har handlet om slanke-kaffe, rynke-kremer, blekesett til tenner, og sex-leketøy!!! (ikke rart jeg synger “Summer of 69” gæærn`t kanskje???

Alt dette har jeg takket nei til. Men treningstøy, det hadde jeg glatt reklamert for ass…det er bare det at tilbudene har uteblitt, og jeg har ikke skjønt hvorfor. Helt til i går!!!

For Elin og jeg skulle bare ta en liten treningsøkt i Guds delvis frie Corona-natur, mens gutta våre var ute og kjørte litt. Først taklet vi trappene i hoppbakken og satte ny rekord der. Dødsfett. Følte meg litt ovenpå da, fin-fint driv gjennom skogen på vei ned igjen, småjogga litt, ble knapt anpusten engang. Så til de grader trua på meg selv og egen evne til egentrening hadde jeg at vi bestemte oss for å avslutte økta nede i den felles treningsparken ved elva.

Jeg lekte meg gjennom det ene apparatet etter det andre, kjente på en barnslig treningsglede og en noe overentusiastisk og kanskje litt urealistisk tro på egen evne til styrke i både over og underkropp, samt gjennomføringevne. Problemet er , at i mitt hode var jeg faktisk ganske grasiøs! Ihvertfall grasiøs nok, til å være en vandrende reklameplakat for både tights og joggesko.

Men det var helt til Elin senere på kvelden sendte meg bildene fra dagens treningsøkt.

Ahah!!!!

Jeg lar bare bildene tale for seg selv i resten av innlegget…

Dette bildet har jeg valgt å kalle “Hvor ble det av hals og nakke?”, og er tatt etter en og en halv pull up med skru…

Ahah!!!

Dette bildet heter “Putt på ei krone og se meg snurre!”, inspirert av den mer enn synlige sprekken….”Lurer på hvorfor ingen har tilbudt med en sponsa treningstights!!??”

AHAH!!!!

Bildet kalles “19 cm åpning og setefødsel”. Tatt under første pull-up. Klarte en og en halv.

Ahah!!!

Og sist, men ikke minst. Dette kunstverket av et bilde kalt: “Naturlig brystløft og hengemage, men innlagt pause og kaffe-latte!”

“Hvorfor vil ingen sponse meg med en sports-BH???”

Ahahhhh!!!!!

Men latterkrampene på turen, de er det ihvertfall ingenting å si på. For selv om kroppen kanskje ikke er noen vandrende reklameplakat for fitness og fysisk aktivitet, så er selv slike treningsturer en fryd for den mentale helsa! Bildet har fått navnet: “Knestående latterkrampe på barket flatmark.”

Ahah!!!

Håper du får trent både latter-og andre-muskler i dag, med eller uten sponsa utstyr. Lag deg en nydelig torsdag. Vi blogges.

Funfact: Visste du at når du nyser og fiser samtidig, da er det kroppen som tar en screenshot!!? Nå har jeg ledd av akkurat det i fire dager. Jeg har en sånn kollega som sender alt mulig rart på messenger, og denne tror jeg kanskje var den beste så langt. Altså, det blir ikke dummere, og jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor jeg synes akkurat denne var så gøyal, men herlighet som jeg lo. Ler. Ler enda. Gøyale ting på messenger fra en kollega jeg savner å le sammen med på kontoret, det er fine øyeblikk.

Mandag kveld. Da vi hadde spist middag, handlet stemor på plantasjen og vendte snuta mot gamlebygda for å plante litt på graven til mamma. Denne uken var det 22 år siden hun døde. Det var fint å være der, plante litt, luke litt, og så rusle en tur bort på graven til svigermor og stelle litt der også. Rart at begge mammaene våre er borte, så altfor tidlig. Jeg er nok ikke det man kaller en troende. Heller undrende. Likevel er det fint å være litt på kirkegården innimellom, selv om nærheten til de vi har mistet ikke kjennes noe større der enn i hverdagen. Vet ikke om det var roen når vi var der, bare det at vi rusler sammen uten å si så mye, stryker litt ekstra på hverandre, og bare er sammen. Eller kanskje var det sola, og det at bladene på de store eiketrærne var i ferd med å springe ut. Uansett, det ar et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Varmen. Fire dager på rad med skikkelig sommervarme. Det har bydd på fine øyeblikk det. Jeg har “flyttet” hjemmekontoret ut på terrassen. Veiledet elever, og hatt gode samtaler der ute i sola. Blitt rød på nesa og svett på ryggen. Den aller første kaffekoppen i sofaen ute, mens fuglene synger og resten av huset, ihvertfall de to som har hjemmeskole, fremdeles sover. Deilig øyeblikk.

Rusle rundt i hagen i den gule favorittkjolen og hvite tøysko, og plukke en diger bukett hvitveis. Også herlig øyeblikk. Så fint når man kjenner sommeren bare snike seg innpå, en forsmak av den kommende årstiden, mens man plukker med seg litt av den nåværende våren. Liker det skikkelig!

Den dagen en konvolutt i postkassa snudde alt. Etter fire strake netter uten særlig søvn, og en merkedag av den triste sorten var jeg klar for å grav kroppen ned under et teppe i sofaen og bli der til dagen var over, men så mottar jeg denne fine overraskelsen i postkassa, og alt snur. Irene og Sonja, to damer som ikke kjenner hverandre, fra hver sin kant av landet, som gikk sammen og bare gledet meg noe så innmari. Jeg var rørt, og brydd, og kjempeglad. Det aller fineste øyeblikket. Når man plutselig oppdager at man smiler selv om man har bestemt seg for å være lei seg og sur.  Fantastisk snille damer, jeg har ikke ord.

Den aller første løvetannen. Om en uke eller to forbanner jeg sikkert blomsten, for da har den inntatt hele hagen, men å finne den første, det er alltid fint. Den stod liksom litt ensom inntil husveggen, på utsiden av blomsterbedet, og strakk seg mot sola. Kunne ikke dy meg, så jeg plukket den. Pleier du å plukke en løvetann nå og da? Jeg gjør det. Så lukter jeg på den. Løvetann lukter honning og sommer og barndom. Den må liksom bare snuses på, også knipse av hodet og se hvor langt det flyr. Janne 7 år liksom…knipse løvetann hele veien hjem fra skolen. Fine øyeblikk.

Da vi etter syv måneder åpnet dørene for Bolla. Jeg er redd for bilene på veien, redd for at hun blir borte eller skadet, men Bolla trenger boltreplassen ut. Etter en dag på terrassen, smygende rundt bena våre, redd for alle lyder og lukter, ble hun varm i trøya. Bolla elsker utekatt-livet. Hun klatrer i trærne, spinner bortover gresset, jakter sommerfugler og fjorårsblader, og ruller seg rundt i solvarmt gress. Med jevne mellomrom kryper hun opp i fanget vårt i sofaen ute, eller kommer løpende inn for å se om vi er her, før hun løper ut for å utforske mer. Å se en liten pus så tvers igjennom lykkelig, det er fine øyeblikk.

Kveldsturene med podene. En runde rundt på skogsveiene med eldstepoden den ene kvelden, bare for å løsne opp stive muskler, og for å skravle litt, det var fint. Hvor ble det av den lille gutten min liksom. Han er jo plutselig voksen arbeidskar.

Så et par kvelder på tur med minsten, mens mellomste øvelseskjørte med gubben. Fine øyeblikk det og. Tusle ned mot sentrum, kjøpe is, og gå stien hjem. Fine minstepoden, som liksom bare rager 15 cm over hodet på denne gamle mora. Og ja, han digger å minne meg på akkurat det. Herlig øyeblikk!

Åååhh! Søvn!!!! Den morran jeg FORSOV meg til hjemmekontoret. Yep! Forsov meg! For etter fire netter uten særlig søvn snorket jeg visstnok da gubben dro på jobb, så han skrudde av alarmen min for at jeg skulle få sove videre. Umoralsk, men så innmari digg! Jeg våkna sånn passe forvirra kl 8.50, og da ingen elever enda hadde logget på eller tatt kontakt satte jeg over kaffen, ristet loff, og bare nøt det å ha et passe uthvilt hode for første gang hele uka. Måtte le da jeg stod foran speilet i nattskjorta og så ut som om jeg hadde falt ned fra månen, men pokker heller. Lenge siden jeg hadde følt meg bedre!

I dag er jeg støl. Har sånn skikkelig vondt i hele skinka. (og den utgjør omtrent en tredjedel av kroppen!) Skulle bare ta en liten treningstur sammen med Elin i går, men været var så fint, og skogen lukta så herlig, at etter å ha først trent i trappene til hoppbakken tok vi like gjerne en runde på ei mil i skogen. Opp, ned, hit, dit, frem, over og rundt. Slitne, men skikkelig fornøyde. Herlig å kjenne litt syre i låra, og enda bedre samvittighet når jeg kunne åpne godteposen senere på kvelden. Treningstur i skogen, i herlig vårvær, og med trivelig selskap, det ar et flott øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har gledet meg over kaffekopper på trammen, bare føtter i varmt gress, klær som tørker på snora, syrinen som blomstrer langs bekken nederst i hagen, fine meldinger og noen ord på telefonen med de herlige elevene mine, og stille kvelder med popcorn og romantiske komedier på Netflix. En helt vanlig hverdagsuke, proppet av fine små øyeblikk.

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Jeg pleier ikke å ha vanskeligheter med å få ordene ut av hodet, og ned på papiret. Eller på bloggen da…moderne tider og alt det der. Vanligvis, når jeg setter meg foran tastaturet går fingrene av seg selv, tankene blir til ord, helt naturlig, enten jeg har en plan med det jeg skriver eller ei.

Men i dag er det annerledes. Dette innlegget har jeg nå startet på tre ganger. Så nå bare skriver jeg, så får sluttresultatet bli som det blir, vel artikulert eller en rekke usammenhengende ord, det får stå til. For egentlig skal jeg bare si takk.

Jeg har stort sett gode dager. Leter etter de små øyeblikkene, er litt kjedelig til tider, vanedyr, og liker den ufarlige, kjedelige men deilige hverdagen. Men i dag var jeg lei!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Skikkelig lei. Nå sier jeg ikke at det ikke er lov, for selvsagt er det menneskelig å ha ugreie dager også. Men jeg liker det ikke.

For mange søvnløse netter på rad gjorde hodet tungt i dag tidlig. Våknet med hjerteflimmer, og kjente at pusten var kort og ryggen svett. Det går over, det går alltid over, men i dag satt skjelven i lenge, og hendene dirret så kaffen nesten skvulpet over kanten av koppen.

Var våken lenge før klokka ringte. Så gjennom bildene fra kirkegården, de jeg tok på mandag da jeg plantet litt på graven til mamma. I dag er det 23 år siden hun sovnet inn. Dødsdagen har aldri vært en merkedag for meg, det å feire livet er viktigere. Likevel satt tårene løst i dag tidlig. Jeg skylder på dårlig nattesøvn og skjelvende hender.

Så jeg bestemte meg bare for at det skulle få være en dritt-dag. Jeg skulle ikke ut av pysjen før jeg skal til legen senere, jeg skulle veilede elever på nett, hjelpe minstepoden med skoleoppgaver, og gjemme meg for verden under et teppe i sofaen, bak et digert krus med te.

Men først måtte jeg bare en tur i postkassa.

Ble overrasket over hvor full den var. I går var det nemlig ingen ting der. Dro opp en full neve post, og på vei tilbake gjennom porten bladde jeg meg frem til konvolutten. Den store polstrede hvite konvolutten, men håndskrevet adresse, midt mellom et hav av reklame for ting jeg aldri kommer til å få bruk for. Ekte post! Pakket, skrevet, forseglet og postet av ekte mennesker!

På trammen satte jeg med ned i utesofaen. Ble bare sittende med konvolutten i hendene. Klemte på den som om jeg var en fireåring på julaften. Myk og hard. Spennende.

Minstepoden kom ut med kaffekanna og smurte knekkebrød.

“Hva er det der? Har du fått pakke?”

“Ja, jeg tror det.” svarte jeg, og bare nøt at jeg hadde noe å glede meg over.

Men, fireåringen i meg eier ikke tålmodighet, så det å drøye spenningen var uaktuelt. Jeg har tydeligvis ikke dette vente-genet.

Av og til dukker det opp ting i postkassen min, fra dere som titter innom denne bloggen. Det kjennes ufortjent, likevel så innmari fint. For det er en så glede å lese det dere skriver, tankene bak det dere gir, og jeg blir rørt, hver eneste gang. I dag også.

For der ute har to av dere som leser bloggen gått sammen, samarbeidet på tvers av bekjentskap og geografi, og laget noe spesielt til meg, helt uten grunn. Og tanken på det gjorde selvsagt at tårekrana åpnet seg for andre gang på samme morgenkvist, men selvsagt av en helt annen grunn. Gledestårer er så mye lettere å fordøye enn frustrerte tårer!

Irene og Sonja! Dere er fantastiske!!!! For her har Sonja farget garn. Så har hun sendt det til Irene som er en magiker med strikkepinnene, og derfor har strikket de nydeligste sokkene i de varmeste fargene. Altså, nå høres det sikkert ut som om jeg mener at materielle ting gjør dagen bedre. I og for seg sant, da ullsokker kanskje er en av mine favoritt-ting her i verden, men tanken bak, jobben de har lagt ned i gaven, den betyr alt.

I konvolutten lå også verdens herligste kjøkkenklut. Knall rosa, akkurat en sånn farge som letter humøret. En sånn farge som gjør at hele kjøkkenet oser av sommer og lyse kvelder. Glad-farge. Og for å liksom sette prikken over i`en, hjemmelagede kjøkkensåper!

Så satt jeg der med konvolutten på bordet, og sokkene på føttene, og hører minsten si: “Fælt så du smiler a!”

Og det gjorde jeg, uten å tenke over det, og det takket være to flotte damer jeg aldri har møtt. Og med det var dagen snudd. Ikke pokker om jeg skal gjemme meg under et pledd bak et digert krus med te. Jeg skal sette meg ut på trammen, ta med med jobben ut i finværet, stikke nesa opp mot sola, stryke pusene over ryggen, gå barbent i gresset, være glad for den tiden jeg hadde med mamma, feire livet, og gjøre dagen god.

Noen ganger snur ting, sånn helt plutselig. For der ute finnes det folk som klarer å glede deg, når du minst venter det.