“Operasjon festklar” og hengepupp-skille.

Etter den eldste poden sin konfirmasjon i fjor bestemte jeg meg for at i år, når den mellomste poden konfirmeres, da skulle jeg være betraktelig slankere, slik at de obligatoriske familiebildene ikke ble en katastrofe dette året også. Jeg hadde altså et år på meg til å gå ned akkurat nok kilo til å føle meg vel i en liten snerten kjole, og helt ok på et bilde eller to. Om 4 dager er det konfirmasjon, og jeg har i skrivende stund gått ned nøyaktig 730 gram. Det vil si ca 630 gram kroppsfett, og 100 gram kroppshår i form av nappede monobryn og legghår.

Fordelen med å gå sakte ned i vekt er jo at man holder vekta lenger. (Det har jeg hørt i hvert fall!) Ulempen er jo at 730 gram ikke akkurat utgjør den helt store forskjellen på hverken midjemålet etter familiebildene, og i dette tempoet når jeg ikke matchvekt før jeg er 104 år gammel, så her måtte man iverksette andre tiltak, altså reserveplanen.

Den lyder som følger:

Brunt flesk er penere enn hvitt.

 


( Når sommer`n  ankommer Aurskog-Høland, og det lukter sprøstekt svor i hele hagen, da vet du at måsafruen er ute og soler seg! )
 

 

Så når forrige uke brakte med seg varmegrader og sol tredde jeg den 730 gram lettere overgangsalderkroppen inn i en snasen liten stofftrekant av en bikini, og listet meg ut i hagen med en forfriskende smoothie og musikk på øret. Til eggende toner av Michael Bolton og Bruce Springsteen startet jeg «operasjon svidd flesk».

Dag 1. gikk aldeles strålende. I en litt sliten campingstol fra plantasjen sovnet jeg til de ene 80-talls balladen etter den andre, og våknet opp halvannen time senere, til lukten av stekt bacon (altså solbrent kvinnekropp) og humøret steg umiddelbart. Det var på det tidspunktet meldt sommervær i flere dager fremover, og om jeg satt ute en times tid hver formiddag ville jeg etter mine utregninger, i løpet av en uke, være akkurat nok gyllen og nøttebrun i huden når konfirmasjonsdagen kom, at jeg kunne presentere meg som Senorita Nordvang, halvt norsk, halvt spanjolette, en litt frodig, dog mørk og mystisk konfirmasjonsvertinne.

 

Så enkelt skulle det vise seg og ikke være, for da kvelden kom, kom også skille. Ikke et sånnt søtt lite bikiniskille som vitner om late dager i solen. Neida, et skikkelig hengepupp skille som resultat av ekstremt lange mammapupper fordelt på en bikinitopp med slappe skulderstropper, kombinert med relativt slapp holdning og lav skulderføring, foroverlent i en sliten campingstol. Kort fortalt (og illustrert i tegningen nedenfor), et hengepuppskille som sluttet ca. fem cm over knærne!

 


( Klassisk hengepupp-skille som følge av foroverlent holdning og slappe bikinistropper. )
 

 

Ingen grunn til panikk tenkte jeg, dette kunne lett la seg fikse, og som sagt så gjort. Dag 2. kom med enda skarpere sol og varmere temperatur, og med nok en smoothie i hånda og ny spilleliste på øret, og en bitteliten reisepute under hodet, flatet jeg ut på trampolina , og til heftige rocketoner fra Return og Bon Jovi lot jeg kroppen steke som ei juleribbe, på middels varme i hele to timer. Og akkurat som planlagt, fikk jeg en aldeles deilig lyserød farge på gårsdagens hengepuppskille, og kunne endelig se frem til en jevn og fin brunfarge, ala`Senorita Carmenzita del Janne Conzales Nordvang.

Fornøyd med dagens tanning-innsats stilte jeg meg foran speilet på kvelden, lirte av meg et par heftige, sexy spanske gloser og salsa mooves, og inspiserte den nye brunfargen under lysstoffrøret ved baderomsspeilet.

 

Gleden var kortvarig.

Enkel forskning viser at hengepupper har en tendens til å flyte ut til siden dersom eieren av muggene ligger vannrett i solen, og dermed skaper et ufrivillig hengepupp-skille som snor seg utover ribbena og under hver arm.

I tillegg viser det seg at en pute under hodet heller ikke var noe sjakktrekk, da det gjør at hodet presses litt fremover og forårsaker ikke bare en, men tre dobbelthaker, som etterlater seg det jeg har valgt å kalle trekkspill-skille fra haka og ned til halsgropen, når man strekker på halsen etter endt soling.

 


( Trekkspill-skille ala` tante Gunnvor… vi går for skjerf ( eller burka ) i konfirmasjonen til helgen! )
 

Forøreren og fristerinnen Senorita Carmenzita del Norvang så på dette tidspunktet mer ut som tante Gunnvor etter at hun sovnet i sola på gammeldansfestivalen på Sotra i 1987, og ble innlagt på sykehuset med tredjegrads forbrenning og grå stær.

 

Fortvilet over alle kroppens skavanker og ufrivillige solskiller søkte jeg trøst hos gubben den kvelden, men det var ikke mye sympati å finne hos den ellers så løsningsorienterte måsagubben. Han foreslo først å bygge et overdimensjonert lykkehjul til meg, et sånt som snurrer rundt mens jeg ligger i midten og skrever, kliss naken, som han kan koble til en gressklippermotor slik at den sakte snurrer rundt og rundt, slik at hele kroppen får like mye sol.

 


( Litt på snurr, og brun over alt! Genialt! )
 

Flytepupp-skille kunne visstnok løses med et aldri så lite stativ, noe liknende en miniatyr tørkesnor, der puppene kunne henges opp med klesklyper. Det geniale med denne løsningen er at man i en håndvenning kan snu seg, og dersom man sliter med utflytende rumpeballer, kan disse også lett henges opp i snora.

 


( Når man kan snurre med sola, OG få sol under puppene. Lurer på om jeg skal ta patent på denne oppfinnelsen. Her lukter det millionær! )
 

På dette tidspunktet var jeg litt usikker på om jeg skulle beundre kreativiteten og motet til gubben (for det krever faktisk en god del mot å presentere en slik ide for en aldrende kvinne med kroppskomplekser), eller om jeg skulle ta rennefart og sparke han så hardt i rassen at han kunne kjenne smaken av skotuppen min bak drøvelen.

 

Mens jeg funderte på de to alternativene kommer det kort fra gubben:

« Det enkleste ville kanskje være om du solte deg mens du hang opp-ned i bjørka ute!»

Og hvor absurd det enn høres ut, måtte jeg innrømme at det ikke var den dårligste ideen han har kommet med. For om det er en ting som er helt sikkert, så er det at solen hadde kommet til på steder av kroppen jeg ikke har sett selv på de siste 19 årene, og ikke bare hadde det funket for meg, det kunne funket for gubben og!!!

Det er jo ikke til å stikke under en stol at tyngdekraften kunne gjort underverker for en middelaldrende måsagubbe og, med eller uten sol.

 


( Måsagubben drar (store) fordeler av tyngdekraften… )
 

Det har foreløpig ikke blitt noen opp-ned nakensoling fra bjørka ute, men jeg har gått til innkjøp av en hold-in strømpebukse i str 46 /48, og den kombinert med solskiller i hytt og pine fra halsen og opp er nødt til å være en sikker vinner kommende lørdag. Det er mulig jeg unngår kamera og bildetaking i år, men kake, det skal jeg spise. Nøyaktig 730 gram marsipankake skal fortæres med god samvittighet, og fordeles i magesekken godt gjemt og flatklemt bak en hold-in strømpebukse fra Rema 1000.

Senorita Nordvang er klar for fest.

 

Og om du tilfeldigvis skulle kjøre forbi måsahuset en solfylt ettermiddag denne uke, og få øye på ei solbrent dundre hengende opp-ned fra et tre i hagen, så slapp av, du kan bare kjøre videre. Det er bare jeg som gjør meg klar til konfirmasjon!

Vi blogges.

Mvh. Senorita Del`Nordmann, bleik, tjukk, men ved godt mot!

 

 

 

 

 

Hasjtagg, tenåringer og hårete mann med blomster.

«Ha det bra, glad i deg, ha en fin dag!» roper Petter`n.

Et minutt senere hører jeg den litt sure gamle mopeden kikes i gang, og jeg blir stående litt gjemt bak gardina i gangen for å se om han kommer seg trygt ut på veien i dag også. Så kjører han avgårde med sekken på ryggen, hjelmen på hodet og med et par terninger av plysh flagrende etter fra bakskjermen på den gamle Hondaen.

De andre gutta dro med skolebussen ti minutter tidligere. En av dem opplagt og blid som ei sol, den andre stuptrøtt, ustelt og nesten apatisk. Litt ugunstig at det var den siste som skulle ha Engelsk tentamen i dag?jeg krysser fingrene for at han husket å gå av bussen når den ankom skolen, og håper han holder seg våken det meste av prøven.

Jeg har kokt meg en kopp te, funnet en pose med blandet sjokolade som var på tilbud på Europris i går (sjokolade som er nedsatt i pris har også nedsatt antall kalorier!), og ble sittende her ved spisebordet å tenke.

Helt fra jeg fikk barn har jeg gruet meg til denne tiden. Jeg, som ikke likte tenåringer da jeg var det selv engang, hadde vanskelig for å tro at jeg skulle takle denne perioden i guttas liv særlig bra.

Jeg husker jeg en gang sa til den smilende lille saken som lå og tittet på meg fra stellebordet:

«Jeg lover å elske deg når du er tenåring også, men bare hvis du ikke blir helt dust!!!»

 


( Bitteliten #tenåring in the making”. #SavnerTilogmedVåkennetterOgBleieskift )

 

Jeg er så glad for at «mammablogger» ennå var helt ukjent terreng den gangen mine unger var små, for å sitte der som konstant ustelt hjemmeværende mamma med tre små gutter, bolledeig og vaffelrøre over sort sett hele huset flere dager i uka, og arveklær som ikke ville passet inn på noen som helst istagramprofil ville gjort meg usikker i mammarollen den gangen. Jeg er så glad for at jeg fikk barn den gangen tegnet # betydde nummer, og ikke «hasjtagg».

( #GårJoIkkeAnÅLeseNoeUtenAtDetFølgerMedEnDumHasjtaggLenger )

 


( Det er alltid en som må ødelegge muligheten for et greit bilde på julekortene! #MøkkaungeMedLusekofte )
 

Jeg var en sånn mamma som lot gutta spise sand i sandkassa, ( #MuligNabokattaHaddeDritiOppiSandkassa ) de fikk klatre i trærne, og bygge sykkelhopp av bruskasser og gammel plank ( #LittHjernerystelseGjørDeBareRoligere ), de drakk av hverandres saftglass ( #HeppatittC ), og de var kun rene når de satt på nye klær om morgenen, og når de var nybadet før leggetid. Jeg har ikke et eneste bilde av gutteflokken der alle ser normale ut samtidig ( #AlltidEnSomPelteSegINesa ), og matchende klær hadde de kun på 17 mai, mye takket være en gavemild oldemor med Ellos katalog en forkjærlighet for shopping fra sofakroken ( #RullatorOgKatalogShopping ).

 


( Jadagutten min, bare kjør, det er sikkert ikke farlig #TidligKrøkes )
 

Vår verden var så langt fra lyseblå og bloggvennlig som den kunne komme, og jeg er som sagt sjeleglad for at det ikke fantes noen «perfekte» mammaer der ute på nettet jeg kunne sammenlikne meg med. For der noen i dag poster fargerike barnehagevennlige matpakker med nok fiber til å tømme tarmen på en hel demensavdeling på sykehjemmet ( #TomTarm ), bestakk jeg ungene med hver sin kjærlighet på pinne for å kjøpe meg litt alenetid på do. Og når jeg i dag ser bilder av smilende mødre som hopper tau med sine søte små, tenker jeg på den gangen jeg bandt alle mine tre fast til furua ute, og sa vi lekte at de var fangede indianere, mens jeg leste Se og Hør og drakk kaffe på verandaen. De stod der helt til den mellomste måtte tisse. Det var den roligste halvtimen jeg hadde på 7 år?. ( #IkkeAkkuratÅretsMamma )

 


( #SjekkTullingenTilVenstre )
 

Det jeg derimot hadde trengt den gangen, det var en litt mer realistisk tenåringsmammablogg. En som kunne tatt for seg hverdagen med tre tenåringer, ufarliggjort denne mye diskuterte og omtalte perioden, en som kanskje tok hormonbombene og pubertetskrisen litt i forsvar.

Det finnes ikke mange slike blogger i dag heller, sikkert av naturlige årsaker. Barn protesterer ikke når de blir tatt bilder av eller omtalt på nettet, men det gjør fjortisen! Ingen oppegående pubertal pode eller podette vil bli omtalt på blogg i tide og utide, men jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at det å ha tenåringer i hus ikke er så skummelt som man skal ha det til. Faktisk er det ganske kult!

 

( Når man rekker å ta bilde rett før den nederste kidden bøyer seg forover, og den øverste ligger i asfalten med neseblod. #Familielykke )

Og selv om jeg ikke er så naiv at jeg ikke tror det aldri vil bli utfordringer i årene som kommer, så må jeg si at akkurat nå føler jeg meg pokker så heldig. For selv om det å leve med tre slike hormonbomber krever sitt, så ville jeg ikke vært det foruten. Ja, de lukter litt rart ( #KvisekremOgNugatti ), jeg ser ikke badegulvet for bare skittenklær ( #StyggLinoliumSåDetGjørIkkeNo ), og hele andre etasjen er en skremmende sone som utgjør stor fare for ozonlaget, med promp, sure sokker og underbukser, herreparfymer og mugginfiserte matrester. Den uferdige frontallappen i panna gjør at de er i konstant fare for å skade seg selv og andre med ugjennomtenkte stunts og dårlig filtrerte uttalelser ( #SånnSomPappaenDems ), de spiser mer enn uinviterte skadedyr i reisverket på gamle hus, og de vokser kjappere enn hulken når han blir sinna ( #DenGrønneMuskelMannen ).

 


( Sparing av bart, dag 72. #FjortisMedTrønderbart  )
 

Men! De fyller også huset med musikk ( #EminemSuger ). De fyller gårdsplassen med sykler, mopeder og gamle senkede Volvo`er ( #HvemHaddeTroddJegSkulleFåRånerUnger ), de fyller hagen med tenåringer fra hele bygda, de fyller hverdagene med latter og de fyller hele hjerte av glede og kjærlighet. Får når man ser forbi den puslete barten på overleppa, smulene på benken, svettelukta og tannreguleringa, så er de unge mennene fortsatt, og de vil alltid være, de små gutta jeg bandt fast i fura for å kunne drikke kaffen min i fred. Og mens jeg sitter her litt låst til huset en helt vanlig fredags formiddag, så tar jeg meg i å glede meg til de kommer hjem igjen fra skolen, for jeg vet at jeg kommer til å savne også denne perioden, når den er over ( #HeltSant ).

 


( Staselig antrukket gutteflokk. #TroddeDeSåUtSomJamesBondOgVilleDraDamerPåDet  #DetGjordeDeIkke )
 

Så er altså ikke det å ha tenåringer i hus så ille gæli ` som jeg først hadde trodd. Faktisk er jeg for øyeblikket mer bekymret for den fjerde mannen i måsahuset, han på 42. For kan kom nemlig hjem fra butikken i går, med blomster!!!!! For første gang på 19 år kom han hjem med blomster, og i bar overkropp og med den ene øyebrynet hevet til oppunder panneluggen gikk han ned på kne med en rose i munnen og resten i favnen, og nå sitter jeg her og lurer på hva pokker det er han har gjort galt!!! ( #HåreteMannPåKne ) For noe MÅ det være!( #HvaFaenLissom? )

 


( Hårete måsamann på kne #KomSegNestenIkkeOppIgjen #BegynnerÅBliGammel #MåHaGjortNoGæli  )
 

Når han kommer hjem er det mulig jeg binder han til fura, tar en kopp kaffe, og venter på e tilståelse!

Tenårene er ikke så ille, tross alt. Panikkalderen er mye verre!!!

#HaEnFinDag

 

Bilder og tekst lest og godkjent av husets tenåringer.

Hjemmesnekret konfirmasjon, og profilbildetabbe.

Hvordan en langhelg kan virke så kort er helt merkelig. Nå er huset kjedelig stille, og kjøleskapet skremmende glissent, noe som vitner om at langhelgen var god, men nå sitter jeg altså her igjen, helt plutselig, og dønn alene, om man ikke regner med de tre ulydige kattekrekene som klatrer om kapp i gardina bak meg, og prøvesmaker en eføy som har sett sine bedre dager i vinduskarmen.

 


( Hyperaktiv katt klorer opp stoler fra Ikea, og ler når stoleier sier ‘”NEI!!!” )
 

Jeg har masse jeg skulle gjort, men likevel kjeder jeg meg, egentlig litt på trass. Fordi benet fremdeles verker, og mobiliteten er heller laber satt jeg meg i sofaen når tre morratrøtte gutter stakk på skolen, og fordi jeg var redd for at havregrøten jeg spiste til frokost skulle gjøre slik at jeg gikk ned for mange kilo, for fort, spedde jeg på med en bortgjemt Firkløversjokolade, en kaffe latte og «Unge Mødre» i reprise surrende på Tv Norge i bakgrunnen.

I dag skal jeg brette servitetter, planlegge meny og kaker, (åh, for en spennende dag?) og når det er gjort er familien Nordvang mer eller mindre klar for konfirmasjon om halvannen uke.

 


( Bordkortveksted. )

 

Dressene er presset, skjortene strøket, og i helgen fikk jeg laget både serviettringer, bordkort, konfirmasjonskort til mellomste poden, og skrevet talen. Det er digg å være i mål med det som er mest tidkrevende, og konfirmanten selv er fornøyd med resultatet så langt.

 


( Hjemmesnekret kort til konfirmanten. Viktig at det er plass til penger, og at kortet matcher bordkortene. )
 

Han ønsker seg en «low key» og litt uhøytidelig konfirmasjonsdag, og det skal vi klare, selv om det er hyggelig å kunne gjøre litt ekstra stas på poden akkurat den dagen. Selv om bordet skal dekkes med oljekanner, og hjemmemekket bordpynt og bordkort håper jeg det blir stilig, og en konfirmasjon verdig.   

 


( Bordkort, check. )
 

Jeg kjenner jeg blir helt matt hver gang det snakkes om skyhøye budsjett til konfirmasjonsfeiringer, og klarer ikke helt å skjønne konseptet. Å bruke penger på mat og kaker er selvsagt en nødvendighet, men bortsett fra det er det jo stemningen man skaper selv som legger lista for en vellykket dag, og ikke nødvendigvis summen man har brukt på klær, lokale, blomster, dekorasjoner osv.

 


( Gaveposer til de yngste gjestene.Kjekt med litt godteri, og litt smått å pusle med om talene blir for lange og kjedelige. )
 

Selv fant jeg i helget ut at Ronny muligens ikke er biologisk far til konfirmanten, da likheten til han som spilte Kramer i Seinfeldt er for slående til å unngå å legge merke til, og dermed vurderer jeg å søke vedkommende for ca 15 år med barnebidrag. Går alt etter planen kan vi virkelig slå på stortromma med denne konfirmasjonen likevel. Hvis ikke går vi for hjemmelaget bordpynt likevel 😉

 


( Når du innser at noen skylder deg barnebidrag for de siste 15 årene… )
 

Uansett, da jeg var ferdig med konfirmasjonsforberedelsene (så langt) i går morges tok jeg med kaffekoppen ut i hagen, og la meg godt til rette på tredje hakket i gromstolen, og tok en litt ugjennomtenkt lang formiddagshvil i sola, mens podene skrudde moped, lakket tråsykler, hoppet på trampolina, øvde på backflip fra unødvendig høye grushauger, og ellers alt en litt «harry» tenåringsgjeng på tre finner det nødvendig å gjøre på en fridag.

Jeg våknet opp, relativt uthvilt og akkurat passe solbrent et par timer senere, og fant ut at det var et passende tidspunkt å ta et nytt profilbilde til facebook.

 


( Når du etter ca 38 forsøk poserer som en proff, og med hummerødt ansikt kan si deg delvis fornøyd med nytt profilbilde til Facebook.)
 

Jeg vet ikke om det er en slagst fetisj, eller en type diagnose, men hver vår, akkurat i det momentet man kjenner at solen har svidd litt på nesa, så får jeg en merkelig, og særdeles unødvendig trang til å ta en ny selfie, til et nytt profilbildebilde på facebook. Det er skikkelig teit, jeg vet det, men av en eller annen grunn tror jeg at med en gan jeg får bittelitt farge i ansiktet, så blir jeg automatisk 15 kg lettere, sykt mye deiligere, og jeg får en merkelig trang til å dele det med folk på facebook. Det hele er bare ubeskrivelig teit, for i realiteten har jeg hverken blitt magisk slank på de siste to timene, ei heller rynkefri og mindre gråhåret, og når sant skal sies er jeg heller ikke solbrun, bare skikkelig rød!!! Men det vil liksom ikke hjernen min være med på, så i går, som de siste fem vårene, fat jeg frem mobilen, og poserte kjeitete for meg selv, og knipset det jeg tenkte var et relativt brukbart utgangspunkt for en bildeoppdatering med påfølgende likes og kommentarer som jeg selvfølgelig sitter klistret til pc-skjermen for å følge med på, men som jeg nonsholant (skrives det sånn?) overser i et par timer for ikke å fremstå som desperat middelaldrende kjærring med nytt profilbilde, med urovekkende stort behov for bekreftelse av fresht og ungdommelig utseende og blennende smil.

Uansett, hummerød ( som i min forvridde verden betyr solbrun, slank og ungdommelig )og ved godt mot skulle jeg bare beskjære bildet før jeg postet det, da den yngste poden hang over skuldrene mine og sa : « Fint bilde av deg mamma, men hvorfor har du flue i håret?»

 


( Når du innser at et digert innsekt er i ferd med å legge egg i panneluggen, og du bare kan glemme likes og oppmuntrende kommentarer på facebook som høyner selvbildet og humøret …)
 

 

Og sånn kan det altså gå, når man har ligget litt i sola, blitt høy på seg selv, tatt i underkant av 40 selfier, blitt tålelig fornøyd med kun ett av dem, for så å finne ut at bildet er ubrukelig fordi man har en liten samling innsekter i huet.

 

Så slik endte helgen. Det ble ikke noe nytt profilbilde, men det ble bordkort, tale, noen nystekte brød, litt grilling, og masse tid med Ronny og gutta.

Nå er det på tide å komme ut av min selvpålagte husmorkoma. Jeg skal skru av Tv Norge, og den svenske unkaren, kaste Firkløverpapiret, slik at bevismateriale fra utskeielsen aldri blir funnet, og sette en deig. Tenker gutta blir glade for nystekte boller og pizzasnurrer etter skolen. Ønsker alle der ute en fin uke, håer dere nyter vårværet, med eller uten fluer i panneluggen.

 

 

 

 

 

 

Slankekrans…

Sykemeldt dag 2.

Måsafruen kan melde om særdeles dårlig balanse, ømme overarmer og puppemuskler som følge av unødvendig høy krykkeføring og elting av gjærdeig, dog stigende humør som følge av formiddagsbesøk med kaffeslarv og kalorifattig klippekrans

 

( Klar- ferdig- bak! )

 

En trivelig dame, Hege, spurte meg etter en oppskrift på en krans jeg postet bilde av på Instagram forrige uke, og fordi jeg i morges, da gutteflokken hadde satt kursen mot skolen  satte en gjærdeig til heving, med planer om en aldri så liten klippekrans til formiddagskaffen, passet det bra å dele oppskriften med Hege i et bittelite blogginnlegg.

Så Hege, her er oppskriften på slankekrans, alà Janne.

Den er stappfull av godsaker man knapt legger på seg av, og ansees derfor i det godt etablerte og mye omtalte jo-jo slankemiljøet som en bombe full av vitaminer og energi.

Utgangspunktet er tatt i en helt vanlig søt gjærdeig.

 


( Ferdig hevet søt gjærdeig )

 

6 dl melk

1 dl vaniljekesam (kan sløyfes, men gir saftig og god smak)

?150 g smør

?1 pk gjær

?11⁄2 dl sukker

?2 ts malt kardemomme

?1 kg hvetemel

 

1.Smelt smør og ha i melk. Rør ut gjær i den lunkne blandingen.

 

2.Bland mel, kesam, sukker og kardemomme sammen med den lunkne gjærblandingen. Ha eventuelt i mer mel til deigen slipper bollen. (Fordi jeg aldri har somlet meg til å kjøpe kjøkkenmaskin elter jeg for hånd, og bruker ofte ca 1 dl ekstra hvetemel undervis i eltingen. Sikkert ikke nødvendig om man elter i en fancy-schmansy kjøkkenmaskin, men jeg hater å bli skikkelig klissete på hendene )

 

3.Hev deigen under plast på et lunt sted til den er dobbelt så stor (30-40 minutter).

 


( Klargjøring av krans…nesten det samme som salat lissom! )
 

Jeg varierer fyllet i kransene jeg baker fra gang til gang. Det avhenger av hva jeg har tilgjengelig i skapet, eller rett og slett hva jeg er fysen på. I dag lå det tre epler igjen på benken, litt overmodne og myke i skallet, derfor perfekt til bakverk. Småhakkede epler gjør bakverket både søtt og saftig, dessuten er eple en frukt, frukt er slankende og sunt for kroppen, ergo, denne kransen kan regnes som en av fem om dagen. Tre av fem, om man tar tre biter i stedet for en av den ferdige kransen. Enkel hoderegning!

Eple og salt karamell er en sykt digg kombinasjon, og selv om denne posen med myke karamellbiter egentlig er ment som topping på is bruker jeg den både i bakst av gjærdeig og muffins. Karamell er laget av fløte og sukker, og er dermed dødssunt, i følge den matsirkelen man lærer om på skolen. Fløte er et meieriprodukt, så om du spiser nok karamell unngår du altså benskjørhet og knirkende hofteledd, og sukker kommer fra planter, og er dermed nesten som en egen vegetar-rett å regne.

 


( Salt karamell…meieri og planteprodukt…slankende….total fornektelse! )

 

Den ferdig hevede deigen kjevles ut til en lang leiv, og fylles med epler, karamell, sirup, sukker og kanel. (Eller hva som helst annet du har liggende av slankeprodukter og matvarer du ellers måtte fyse på. Kun fantasien, høyt blodsukker, eller en overhengende fare for arvelig belastede sykdommer som potte tette blodårer og hjerteinfarkt setter grenser her. )

 


( Ferdig hevet deig, klar til kjevling av ømme husmor-muskler. )


( Man tager hva man haver, fyllet her representerer hele kostsirkelen. )

 

Rull så deigen sammen til en godt stappet pølse, sleng den over på et bakepapirdekket stekebrett, og finn frem kjøkkensaksa. Klipp grove hakk med ca 2 cm mellomrom og brett de til annenhver side, før kransen igjen heves på et lunt sted i ca 40 minutter.

 


( Sløv kjøkkensaks gjør nytta si )


( Med stødig hånd, og teknikken til en plastisk kirurg klippes kransen på bakebrettet. )


( Nyklippet og ferdig stappet krans klar til heving. )

 

Mens kransen hever er man fri til å gjøre andre ting, som for eksempel sende uvanlig dumme vitser til gubben på SMS, SnapChat til ungene med bilder av bakverket med en liten tekst som sier «Jeg skal spise opp hele før dere kommer hjem!», se gamle episoder av «Home and Away» på YouTube eller observere hvordan de den dummeste av de tre kattene ikke klarer å komme seg ut av gjemmestedet han bygget seg av filleryene på kjøkkengulvet.

 


( Mens deigen hever… Litt korttenkt pusekatt fanget i fillerye av litt smartere pusekatt med sadistiske tendenser… )

 

Kransen stekes så midt i ovnen på 220 grader i ca 20 minutter. Det avhenger sikkert litt av hva slags ovn man har, men i min ovn er det akkurat passe.

 

Etter avkjøling på rist dynkes slankekransen med melis. Melis er jo så finkornet at den sklir rett igjennom tarmen før kroppen rekker å tenke på om den skulle ta opp kaloriene eller ikke, og dermed er tilogmed glasuren på bakverket rene Nutrilett-kuren?

 


( Rykende fersk slankekrans, klar til servering. )

 

Serveres til slutt på lekkert blått porselen fra favorittbutikke på senteret, (Hos Mona) for når hjernen oppfatter det du skal innta som lekkert dandert glemmer den å telle antall kalorier, og tadaaa, spis så mye du vil, uten å legge på deg.

Gurimalla, jeg kjenner nesten midjemålet minke mens jeg spiser. Helt sant.

 


( Beskjeden bit på blått porselen )
 

Der Hege, oppskrift og fremgangsmåte her herved servert.

 

Nå legger jeg bena høyt og gafler i meg et bittelite stykke til av slankekransen, med verdens beste samvittighet, mens jeg åpner den selvhjelpsboken jeg fikk til jul og leser meg opp på kapittelet om fornektelse?

Ønsker alle en fortreffelig torsdag.

Fra nesten død, til solskinnsrød.

Sykemeldt dag 1.

 


( Endelig ferdig, krysser ihverfall finger og tær for det )
 

Pasienten melder om lite nattesøvn, høy benføring, og overdreven kjedsomhet.

For tredje gang på 6 måneder la jeg meg igjen under kniven til det som må være Norges kjekkeste danske kirurg på Martina Hansens i Sandvika. Det sies at alle gode ting er tre, jeg satser på at det stemmer. Nå venter 14 dager med høy benføring og masse hvile, og så skal jeg ut å gjøre landeveien utrygg i et par skikkelig heftige rosa joggesko. Frem til da kan måsahuset melde om lettere irritert kjærring uten særlig mye annet å gjøre enn stillesittende sysler, og et og annet blogginnlegg full av eder og galle.

Jeg hater så innmari å ikke være på jobb, og man blir så låst her hjemme når man skal hinke rundt på en fot. Det er kun drøye to uker til konfirmasjon for den mellomste poden, så jeg satser på litt småsyssel med bordkort, menyer, prøvebaking , taleskriving og mekking av enkel bordpynt. Regner med at det vil få tiden til å gå fortere, men de aller nærmeste dagene, de må tilbringes på sofaen.

 


( Fra denne utsikten kan det meldes om flere usaklige og til dels kjedelige blogginnlegg de kommende to-tre ukene. du er herved advart! )
 

Gårsdagen var litt pes. Jeg og narkosen var ikke helt enige om hvordan vi ville ha det, og narkosen vant. Selv da vi kom hjem satt den fremdeles i, og jeg flata ut på sofaen flere timer i skrekk. Jeg våknet til lyden av et mobilkamera som knipset iherdig rett foran nesa mi, og en stemme som sa :

“Du ser akkurat ut som et lik!!!”

“HÆ?” svarer jeg og må virkelig jobbe for å løfte blytunge øyelokk, før mobilkamera nok en gang går av bare millimeter fra hornhinna på høyre øye.

“Ja, helt sant. Du ser dau ut! Sånn gul i ansiktet, sånn som oldefar var når de lukket igjen lokket på kista! Du mangler bare en blomst i hånda lissom!!! Jeg tar bilder, så kan du få se. Det er dødskult!!”

 


( Åkæi…kanskje ikke “profilbilde på facebook-materiale”… )
 

Husets 12 åring skal i tiden fremover få lov til å jobbe litt konseptet komplimenter…akkurat der suger han! Men at han hadde rett…joda! Bildene han sendte meg på Snap taler for seg! Narkose er ikke en farge som kler meg, jeg ser den!

Uansett, kvelden ble bedre, for med et par piller med varseltrekant, og en gubbe som vet å skjemme bort kjærringa begynte sykemeldingsperioden allerede å se lysere ut. Jeg er jo egentlig på sånn intens slankekur frem til konfirmasjonen, men bryter selvsagt reglene når det blir servert tre favoritter på fat. Dessuten legger man ikke på seg så kort tid etter en narkose, for tarmen er fremdeles så bedøvet at den ikke klarer å ta til seg kalorier. De bare sklir rett igjennom!! Helt sant!

 


( Kaloribomber på fat til kveldsmat, likevel slankende før narkosen forsvinner helt ut av systemet! )
 

Nattesøvnen ble det så som så med, for kl 02.30 i natt klarte de to kattekrekene å knekke koden på hvordan man åpner soveromsdøra, og mens den ene hoppet opp og dro i dørhåndtaket, dyttet den andre poten mellom dørsprekken, og tadaaaa!!! Herr og Fru Nordvang hadde senga full av malende katter med våte snuter og mye energi.

 


( Baghera, tyv og manisk samler! Hva da?? Viktige papirer?? Får jeg ikke lov å stikke av med resepter og sykemelding? Like I care!!! )
 

Jeg må seriøst lære meg å oppdra de dyra! De er utspekulerte som bare pokker, og så kontaktsøkende at det å skulle være hjemme med dem i 14 dager vil komme til å kjennes som fengsel. Men det skal de ha, når det var på tide med en liten powernap på sofaen da gutta hadde dratt på skolen, da var de gode å ha, for ikkeno er med varmende eller beroligende enn en sovende katt eller to over føttene.

 


( To kattekrek og en måsafrue inntar powernap-stilling i en tre-seter fra Ikea! )
 

Midt på dagen sovnet jeg enda en gang, denne gangen i en stol i hagen, i stekende sol og nydelig vårvær, og da kidsa kom hjem igjen fra skolen tok eldstemann mopeden på butikken for å handle inn litt middagsmat. Endelig ser jeg fordelen av å ha en pjokk med mopedlappen, selv om jeg fremdeles er livredd hver gang han stikker ut i trafikken.

Nå er gubben kommet hjem, middagen er fortært, 12 åringen har kokt kaffe, og jeg har nok en gang inntatt sofaen. På bordet ligger en stabel rykende ferske kioskromaner, nok til å holde meg belest og opptatt de kommende dagene.

 


( Billig kiosklitteratur, kruttsterk kaffe og smågodt fra dagkirurgisk på Martina Hansens )
 

Ved sien av ligger godsaker med varseltrekanter fra Dr.Dreamy, han med smilehull man kan drukne i, og en kopp kruttsterk kaffe a`la 12 åringen med de dårlige komplimentene.Ja, for den “Kult, du ser dau ut!” kommentaren fra i går ble nettopp erstattet med; “Wow…er du solbrent ? Du er like rød som djevelen lissom!!!”

 


( Når du sovner i vårsola med faktor 6, og våkner opp som en kokt hummer. )
 

Jaja, bedre rød enn død!

 


( Uoppdragen og utspekulert kattekrek, men et blikk som bare roper ” Klø meg, eller DØ!” )
 

Ønsker alle en fin onsdagskveld. Med eller uten dårlige komplimenter, narkose eller utspekulert kattekrek i fanget!

 

 

Har du “hørt” på maken???

Det er komfortabelt å blogge i liten skala. Det kjennes ufarlig å kaste ut et innlegg i ny og ne, innlegg som omhandler det som skjer innenfor disse fire veggene. På den måten tråkker man ingen på føttene, innleggene blir personlige, slik bloggen i utgangspunktet var ment for å være. En journalist fra lokalavisen spurte for noen uker siden, over et lite telefonintervju angående skoene som ble borte, om akkurat det innlegget var starten på noe nytt. Om jeg kom til å blogge om noe litt mere samfunnsrelaterte temaer i fremtiden, engasjere meg i den meget omtalte «samfunnsdebatten».

Det var aldri planen med bloggen, jeg trives altfor godt i min trygge lille «boble», og ikke tenkte jeg at jeg hadde stort å bidra med heller, hva denne såkalte samfunnsdebatten angår.

For selv om hodet til denne middelaldrende hobbyblogger`n er fullt av meninger om det meste, har jeg aldri vært spesielt engasjert i å dele de verken på sosiale medier, eller i festlige lag hvor det er duket for diskusjon. En gang på 80 tallet meldte jeg meg inn i AUF, men det var mest fordi jeg hadde en crush på Eskil, sønnen til daværende ordfører i Sørum kommune. På 90-tallet skulle jeg og en venninne demonstrere mot bruk av pels i Oslo, men bommet på datoen, kom en dag for sent, og endte opp på Burger King i Karl Johansgate i stedet.

Så da journalisten spurte svarte jeg nei, og jeg mente det.

 


( 113 )
 

Helt til fredag forrige uke, da en leser sendte meg melding på Facebook, med link til en status, og med spørsmål om akkurat dette temaet kanskje var noe å belyse å bloggen. Jeg kjente samfunnsdebatt-angsten komme krypende. Frykten for å belyse et tema man vet lite om, si noe som folk kan misforstå, tråkke noen på tærne, fyre opp ei kruttønne at et nett-troll, eller rett og slett drite meg loddrett ut, og skrive noe jeg senere ikke kan stå inne for.

Etter noen flere meldinger frem og tilbake med Elisabeth, og etter å ha lest statusen til Eivor Berg, ombestemte jeg meg. Ikke at jeg fikk et akutt og intenst ønske om å være en sånn « Nå har jeg blogget i 6 måneder og er villig til å kjempe kamper jeg ikke vet noe om»- blogger, men akkurat dette temaet fenget meg. Statusen jeg snakker om kan du lese HER, men i korte trekk handler det om manglende muligheter for hørselshemmede til å kontakte nødetatene dersom de havner i en ulykke, eller er førstemann til et ulykkessted. Det finnes i dag ingen offentlig app eller SMS, til dette formålet, og det sjokkerte meg. Kall meg naiv, men jeg trodde da noe slikt allerede fantes. Det gjør det altså ikke!

Seriøst folkens!

 Finnes det ikke en eller annen teleoperatør eller et geni av en datanerd der ute som kan koke sammen en brilliant app til akkurat dette formålet? Et lite ikon på mobilen du kan trykke på, som automatisk sender et nødanrop til 112 eller 113, og som samtidig oppgir hvor anropet kommer fra. Nå er jeg så langt fra et teknisk vidunder som man overhodet kan komme, jeg sliter jo med sette batteriene i fjernkontrollen til TV`n riktig vei, og i forrige uke satte jeg mobilen opp-ned i dekselet og brukte en halvtime på å finne ut hvor det hadde blitt av  volumknappen, men et eller annet sted der ute finnes det vel et menneske som kan gjøre det mulig for hørselshemmede å ringe etter hjelp om man skulle trenge det???

 


( Politimann tar ekstra lang smultring-pause fordi enkelte ikke har muligheten til å ringe etter hjelp.)
 

Tenk litt på det. Hvor mange apper har du på din mobil som kun er til lek og spill, eller for å informere kjente og ukjente om hva du har på deg, eller hva du spiser akkurat nå? Tenker du noen gang over at mens du oppdaterer Instagram med en selfie med tanningfilter og dagens dype visdomsord, slik som « Når alt går i vasken er det viktig å ha stort avløp!», så sitter kanskje en hørselshemmet fastklemt i en vraket bil uten mulighet til å ringe etter hjelp.

En slik app, hvor mange kunne den hjulpet? I tillegg til hørselshemmede, hvem fler kan ha nytte av noe liknende? Hva om din tenåring på fest er vitne til rus og voldtekt, men ikke tør å ringe etter hjelp i frykt for å bli hørt, men i stedet kunne trykket på en app på mobilen, og så visst at hjelpen var på vei.

Hva om hun som er fanget i et hjem hvor vold er like dagligdags som det å puste kunne trykket på en app, og dermed tilkalt nødvendig hjelp.

Et eller annet sted i verden sitter en multimillionær og ler seg skakk mens han gnir seg i hendene fordi han fant opp en app som gjør at mennesker over hele verden går med nesa tredd ned i mobilen, snubler i stokk og stein, blir påkjørt i fotgjengerfelt, og som detter ned fra tak for å fange en fordømt Pokemon som ikke eksisterer.

Hvor mange av oss har vel ikke vært på pokemonjakt i Frognerparken, og fått en anatomisk ukorrekt statue-tissemann av stein eller bronse tredd i øyet, fordi vi har samlet ikke-eksisterende fantasidyr med en ubrukelig, dog underholdende app?

 


( Når du må forklare for legen at du i din jakt på fantasifigurer fikk en tissefant av bronse i øyet…)

 

Det finnes dating-apper som registrerer mulige «matcher» innen en radius på ti kilometer, og om du tilfeldigvis skulle befinne deg i samme lokale som en av disse såkalte «matchene» vibrerer mobilen din i lomma verre enn et batteridrevent leketøy fra Kondomeriet!

Det finnes apper som sender deg tekstmelding når du er i nærheten av pizzarestauranter. Om den reagerer på GPS, eller lukten av oregano og cheddar er uvisst, men det som er sikkert er at om vi kan spise pizza og samle ikke-eksisterende Pokemons mens vi er på Tinder-date, for så å legge ut selfie med daten, med et aldri så lite filter mot uren hud, og så spille Candy Crush på sengekanten når det er leggetid, før vi sjekker saldoen på nettbanken, og bestiller dagligvarer for hele uka hjem på døra ved et tastetrykk, før vi med en app skrur på varmen på hytta vi skal på neste helg,  så må det da for pokker meg være mulig for en som ikke kan høre å tilkalle hjelp dersom vedkommende skulle trenge det????

 


( Ding-ding-ding!!! “Din perfekte match er bare et tungekyss unna!!! Appen for deg som er verpesyk og vårkåt!)

 

Så kjære Telenor, Chess, OneCall, Telia, datanerd med regulering og heftig brilleinnfatning, Kong Harald, Erna, Politimester Engen, Blomster-Finn?hvem som helst!!! Kan vi pliiiis gjøre noe med dette???

Sånn, med nøyaktig 899 ord smøyg denne amatørbloggeren seg ut av husmorkomaen og komfortsona, og beveget seg inn i samfunnsdebatten likevel, takket være en meget klok dame med viktig status på Facebook, og en våken leser med gode ideer.

Hvem vet, kanskje finnes det allerede en app for nøyaktig dette formålet, kanskje sitter noen og jobber med den akkurat nå. Jeg håper det, for den trengs. Den trengs mye mer enn all verdens bildefilter og Pokemons.

Er du enig kan du jo dele DENNE statusen på Facebook, om du ikke allerede har gjort det. Eller du kan finne opp en app?det hadde også vært fint. Veldig fint.

Og helt til slutt, bare en liten tanke jeg har hatt helt siden tenårene. Burde ikke tegnspråk vært et obligatorisk fag i den norske grunnskolen?

Den debatten kan vi ta så snart vi har en nødanrops-app for hørselshemmede!

 

 

Vi blogges!

.

 

Følg gjerne bloggen på FACEBOOK

Kjære MaryAnn.

Kjære MaryAnn

 

Av og til kommer mennesker inn i livet ditt på de merkeligste tidspunkt, finner seg en plass i hjertet ditt, og blir der.

Du er sånn.

Noen kaller det stemor. Andre kaller det bonusmamma.

Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg kan putte deg inn i. Jeg vet bare at jeg er så innmari glad i deg!

Jeg har tenkt på det mange ganger, hvor rart, og kanskje litt vanskelig det måtte være for deg å gå inn it nytt forhold, og inn i en relasjon med en familie der flere fremdeles var i sorg.

Jeg sørget fortsatt over tapet av mamma da vi møttes for første gang, jeg følte at hun ikke hadde vært borte lenge. Jeg følte at livet som hadde stått på vent i noen år, akkurat hadde begynt å gå videre. Og så kom du, tok pappaen min med storm, (i den grad en litt sær gubbe med inngrodde vaner og til tider gammeldagse meninger kan tas med storm ) og det som for mange kanskje kunne vært litt rart, litt sårt, det ble bare bra.

Det ble bra, fordi du er deg!

 


( Nygift bonusmamma overtar ansvar for aldrende gubbe med diva-nykker og prompehumor )
 

Du tok ikke plassen til noen, likevel fylte du et tomrom.

Det er vanskelig å sette riktige ord på det.

Jeg trengte ingen ny mamma, ønsket det ikke heller, men jeg ønsket meg deg, uten at jeg viste det selv.

Du tok liksom ingen sin plass, du bare fant din egen. Så naturlig, og så enkelt.

Ikke over natten, men over tid.

 

Jeg så hvor godt du gjorde pappaen min, hvordan du fremdeles gjør han godt. Så fint det er at vi er flere som kan «forbarme oss over» den gamle gubben, oppdra han, passe på han, og le av han.

Jeg setter så pris deg, og jeg er så innmari glad for at du er i mitt liv. Jeg er så glad for at akkurat du er mormoren til mine barn. Blod er tykkere enn vann sies det. Kanskje det, men kjærlighet er kjærlighet, og jeg vet at du er glad i dem. De er glad i deg også. Mormor er ikke en tittel basert på slekt og familie, det er en rolle man gjør seg fortjent til. En mormor er en som har plass til alle på fanget. En som forteller eventyr, og som alltid har tid til å lese «bare en bok til», selv om det for lengst er sengetid. En mormor rer opp gjestesengen med nyvasket sengetøy, og ligger der til barnebarna har sovnet. En mormor trikser med fotballen bedre enn de største gutta på lekeplassen, og en mormor griller pølser på bålet bak i hagen. En mormor sier ifra når morfar forteller skrøner om overdrevent stor fiskefangst eller handicap i golf, og hun taper med vilje i vri åtter. En mormor er en som lager taco til middag to kvelder på rad, bare fordi det er favorittmaten til små sultne mager. En mormor koker Wienerpølser til kresne tenåringer selv om alle andre skal spise kalkun. Du er verdens beste mormor, og gutta mine er så heldige som har nettopp deg.

 


( To middeladrende mennesker rømmer til nord for å gifte seg i smug )
 

Tusen takk for at du har blitt når ting har vært vanskelig. Takk for at du har delt sorg, og takk for at du har deler og sprer glede. Takk for at du så hjertelig har tatt imot min familie, og takk for at vi har blitt inkludert i din.

Gratulerer så masse med dagen, og takk for kaffekoppen og den gode samtalen i dag.

Jeg er så glad i deg.

 

 

Klem fra «Askepott»

Privatliv

Alenetid.

Herregud så digg! Og så innmari etterlengtet. Ikke fordi jeg har masete unger eller innpåsliten gubbe, eller arbeidsdager fulle av stress, men bare fordi at av og til er det så sinnsykt deilig å sitte helt alene, tømme hodet for tanker ( det tar for øvrig ikke spesielt lang tid i mitt tilfelle ), og bare la verden utenfor suse og gå en times tid, uten å være med på lasset.

 


( Måsafruen, klar for litt etterlengt alenetid med badekar, barberhøvel, billig Shampo og Pepsi Max! )

 

Måsahuset er lite, og gammelt. Her finnes hverken en sånn bitteliten og delikat gjeste-do som alltid er ren og lukter sitrus og lavendel, eller et vaskerom hvor skittentøy på magisk vis forsvinner alene inn i vaskemaskinen og kommer ut igjen  ferdig brettet og plassert i hyller. Nope, det er sånn som bare skjer på Instagram. Her i huset må vi sitte på do og trykke til takten av en tørketrommel som synger falskt på siste verset, lappet sammen av en kyndig mekaniker med gaffa-tape og strips, mens vaskemaskinen tømmer vannet i et sluk bak sokke-kommoden, og med treningstøy hengende til tørk over stanga til dusjforhenget. Her er do, dusj og vaskerom klemt sammen i husets minste rom. Det er konstant støvete, og vasken er så vidt synlig bak et tonn av Axe bodyspray for menn og kvisekrem.

Likevel, akkurat i dag, skulle dette instagram-finetlige rommet være mitt lille fristed for en liten stund. Den litt for store kroppen skulle åle seg ned i det litt for lille badekaret, nyte en flaske avkjølt Pepsi Max ( til tross for at denne familien ikke skal drikke brus på hverdager, og flasken med det guddommelige innholdet skulle nytes i smug for resten av gjengen i huset ), og la tankene (og flesket) flyte i vannskorpa en snau time.

 


( ( Titanic…bare sekunder før isberget / fleskeberget )
 

I det jeg skal sette den første foten opp i badekaret hører jeg baderomsdøra knirke bak meg, og blir akutt irritert fordi husfreden allerede er brutt. Heldigvis er det bare den eldste og litt sære katta som har kommet for å ta den daglige ettermiddagsluren på toppen av skapet. Hun digger å ligge der når varmen (og støvet) fra tørketrommelen når takhøyde, og siden hun ikke akkurat er selskapssyk og skravlete, får hun bli værende på badet.

Med armene hengende over kanten på badekaret, og bena opp langs veggen finner jeg endelig litt etterlengtet ro, men blir kjapt avbrutt av to katter til, som smyger rundt langs badekarkanten. Den ene på jakt etter såpebobler, den andre på jakt etter en flytende pupp i vannskorpa. Den jaktende og pelskledde duoen forsvinner først da jeg spruter vann på dem, og begir seg ut på klatretur i dusjforhenget bak meg i stedet. Litt forstyrrende, men ikke nok til at jeg ikke klarer å slappe av, så jeg lukker øynene og synker så langt ned i karet jeg kommer uten at det renner over. Jeg rekker akkurat å lukke øynene før en hårete gubbe, som ikke akkurat er lett på foten snubler inn døra. I ren panikk griper jeg flaska med Pepsi Max fra skittentøyskurvern, den jeg i smug har sneket med meg fra mitt hemmelige lager på soverommet, legger den nedi vannet og holder den fast mellom rumpeballene, og kniper som om det står om livet!!!

« Hallo!!!!??? Jeg prøver å ha litt «meg»tid her assa!!!» kjefter jeg, men gubben har tredd nesa opp i speilet, vrenger øyelokkene og mumler noe om kontaktlinser, tørre øyne og briller. Så, mens gubben står der og skreller av kontaktlinser fulle av sveisestøv og mototrolje, kommer tenåringen inn på badet, drar ned buksene og setter seg på doen. Han har tydeligvis tenkt til å bli en stund også, for han finner frem mobilen, ørepropper, og det som ser ut til å være siste episode av “Skam”!

 

 

( Hårete mann jakter på bortkommen kontaktlinse mellom lillehjernen og øret… )

 

«Haloooo???!! Du kan ikke bare sette deg ned å tømme tarmen nå!! Jeg bader her assa!!!»

Poden ser på meg som om jeg har hisset meg opp over bagateller.

-« Djiiiises!!! Chill a mutter! Det er ikke sikkert jeg må bæsje engang, jeg bare blir sittende en stund for å være på den sikre sia!!»

Jeg lukker øynene for å telle rolig til ti, i et håp om å kunne overse klatrende katter, mannfolk med vrengte øyelokk og tenåringer med usikker tarm og ørepropper. Jeg klarer det nesten da døra smeller opp enda en gang, og tenåring nummer to stormer halvnaken inn for å finne treningsklær og sokker. Jeg tror ikke engang han registrerer at det er tre andre folk inne på det lille badet, for med armene fulle av sokker, løpesko og treningstights vrikker han hoftene til rytmen av Lady Gaga mens han synger «Baby I was born this way» av full hals, før han setter seg på gulvet foran tørketrommelen og begynner å kle på seg!

-«HALLOOOO!!!! JEG BADER HER!!!!!»,

roper jeg så høyt at katta på skapet skvetter, og gubben stikket fingeren langt inn i øyet der han er på jakt etter en kontaktlinse som har lagt ut på tur på egenhånd, og som nå, i følge gubben, er på god vei mot lillehjernen! ( Av og til tror jeg lillehjernen er den eneste delen enkelte mannfolk er utstyrt med…)

 


( Stor dame i lite badekar. Privatliv er oppskrytt! )

 

-« Jada, chill a bruuur!» , svarer tenåring nummer to. « Det er bare så digg å kle på seg foran tørketrommer`n! Det blåser så digg varmt her, og i stua var det dødskaldt lissom!!!»

 

Og så, liksom bare for å gjøre familielykken komplett, knirker det så vidt i døra som nå står på vidt gap, og inn kommer 12 åringen, med ei brødskive med nugatti i den ene hånda, og en bunt knaskegulrøtter i den andre. Han sier ingen ting! Bare loffer inn på badet, og steller seg midt på gulvet, og tygger.

-« Hva i helsikke er det du vil da???» spør jeg. «Ser du ikke at jeg bader???»

-«Øh, joda!», svarer ungen. « Men alle andre var her lissom, så jeg trodde vi bare skulle henge her?ville ikke gå glipp av noe viktig eller noe lissom???!!»

 

«UUUT!» roper jeg, og gestikulerer med armer og bein så flyende pupper og sideflesk skvalper i badevannet, og lager nok bølger til en aldri så liten flom på gulvet.

Og en etter en drar de opp buksesmekker, titter forundret på hverandre og trekker på skuldrene, samler sammen mobiler med episoder av Skam og ørepropper, og tusler hengslete ut av badet, på rad og rekke, som et tog av slukøret og molefunkent testosteron. Jeg hører 12 åringen mumle stille i det de når døra? «Wow, tror du hun fikk mensen akkurat nå eller, pappa?»

Så kniser mannskoret utenfor døra akkurat i det pelsdotten av en pusekatt ramler ned fra dusjforhenget og lander midt i badekaret, før han spinner som en propell ut av badet, klissvåt og i ren panikk, og jeg endelig er alene.

 


( Alene på badet…nesten… )
 

Ikke det minste avslappet kjenner jeg noe som lirker seg løs under to fastklemte rumpeballer nedi badevannet, og da slår det meg, idet jeg ser noe flyte opp til vannskorpa mellom de dvaske, vinterbleike låra?

Du vet du ikke har hatt privatliv på lenge, når du sitter kliss naken i et altfor lite badekar, men fire mannfolk tråkkende, bæsjende, og tyggende rundt deg, og det eneste du tenker på å dekke til, er den fordømte flaska med Pepsi Max!

 

Påskeferie, kvalitetstid og brakkedo med ekko!

Folket i måsahuset er i feriemodus. Fire av oss var det forrige fredag da skoleklokka ringte ut for siste gang, gubben var det først i dag tidlig, da hans første feriedag startet. Vi skal ingen ting. Ikke har vi hytte på fjellet, ikke har vi hytte ved sjøen og ikke har vi en eneste plan for påskedagene annet enn å være sammen. Vi har kost oss likevel, helt frem til i dag.

 


( Påskefrokosten over alle påskefrokoster. Pannekakekake med blåbær! )
 

Altså, gutteflokken har kost seg  dag også, kanskje mer enn de har gjort i fridagene frem til nå, men ikke jeg. Kald vind, grus mellom tenna, og bittelitt magesjau på campingdo midt i ingenmannsland, er ikke akkurat noen høydare hva ferie angår, ikke for min del ihvertfall, men sånn er det når den spermhaugen man valgte å gifte seg med skøyt blink tre ganger på rappen, og befruktet det ene egget etter det andre med avkom som er over snittet interessert i fart og motorbråk. Mer om det om bittelitt…

Gubben har som sagt jobbet frem til i dag, mens vi andre i måsahuset har sovet lenge, spist lange usunne påskefrokoster, grillet pølser på bålplassen i skogen vår, og bare kost oss med tanken på litt etterlengtet fri fra skolen.

Martin har etter et helt år med intens sparing av puddelrock sveis endelig tatt til fornuften, og latt mutter`n klippe luggen, da han plutselig på mandag fikk en akutt hårkrise og frisøren var på ferie. Med hårklippermaskin og sløv kjøkkensaks forvandlet han seg fra “Rapunsel/ Joey Tempest til (i følge han selv) sykt digg damemagnet på ti minutter. Igjen på badegulvet lå det krøller nok til å donere til foreningen for “Kongepudler på cellegift”, eller noe liknende.

 


( Prinsesse Rapunsel – En rykende fersk og stuerein labradoodle – Tadaaa…damemagnet med mer selvtillit enn selvinnsikt! )
 

Tirsdag hadde vi fått nok av kaloriholdige frokoster, og gikk en lang tur på Bjørkelangen bare for å “chille”, kjøpe is, og snakke sammen, og onsdag fikk jeg klemt inn en date på strømmen Storsenter med den eldste poden, mens de to andre gutta, som i de senere årene har utviklet samme sykdom som sin far, “store folkemengder på kjøpesentre-allergi”, valgte å bli hjemme for å øve på hitlåten ,- “En hyllest til kattepusen Nelly”, til bandet de akkurat har startet.

 


( To tomsinger på tur med moder`n )

 


( Shoppingsenter-date med kidden! )
 

Så mye kos kan man altså klemme inn på tre dager i en helt alminnelig “hjemmepåske”, men som tidligere nevnt…lykken varer ikke evig…

I dag satte vi kursen for Magnor, og et sandtak midt i ingenmannsland. Med piknik-kurven full av trøstemat som kvikklunsj og iskaffe, og hengeren full av crossykler klemte vi oss inn i en gul bil, og satte snuta mot det som for gutta er et påske-eventyr, og for meg, et bittelite mareritt.

 


( Is it a bird? Is it a plane? No! Tadata-taaaaa…It`s a motocross rider fra Liermåsan!!! )
 

Misforstå meg rett.

Jeg gleder meg over idrettsgleden gutta viser, jeg er stolt av talentet deres, og jeg setter pris på miljøet rundt idretten. Men!!!!! Motocross er best midt på sommeren, når mor kan sitte tilbakelent i en campingstol, med hørselvern og en kald Pepsi Max, og jobbe iherdig med et aldri så lite bikiniskille, mens gutta leker seg på banen.

 


( Grus og motor, så langt øyet kan se! )
 

I dag var det fler utøvere på banen enn det var mulig å telle, snø og stiv kuling gjorde fingre og tær frosne og kalde, og vinden fylte øyne og tenner med mer grus enn ei gjennomsnittlig sandkasse i en middels stor kommunal barnehage. Magnor mx-bane innfridde som alltid til forventningene, sånn rent kjøremessig, men for en under middels motorsportinteressert kjærring på 40 ble dagen for lang til å ikke trøstespise seg gjennom det ene heatet etter det andre.

 


( Når kidden din er tøffere enn toget! )

 

 I kiosken solgte de nystekte vafler, og i bagen hadde jeg tre mocca latte iskaffe og en pakke Tom og Jerry kjeks.

Det skulle vise seg at overfyll av denne kombinasjonen ikke var det aller lureste næringsinntaket for en med antydning til gluten og laktose intoleranse, og etter moccalatte nr tre, og vaffel nr to, var trykket i mellomgulvet høyere enn blodtrykket til gubben på en lørdag ettermiddag i kø på Cubus, på Stømmen Storsenter, og jeg var nødt til å finne en do for å unngå å gå lekk midt i enduroløypa.

 


( oppblåst blogger med brakkedo-vegring )
 

Når man ikke er et utpreget campingmenneske, og når kroppen under angrep av laktose lager fler lyder man aller helst ikke vil dele med omverdenen, er ikke et brakkerigg med dobåser på rad og rekke å foretrekke. Spesielt ikke om døra til hver bås sitter høyt nok festet på veggen til at en gjennomsnittlig norsk mann på 175 cm kan se rett inn i glufsa om han bare bøyer seg ned for å klø seg på knærne. Det er heller ikke optimalt at brakka er laget av stål, metall og hardplast slik at hver utblåsning fra ulike deler av kroppen gir gjenklang og ekko nok til å nå langt inn i de svenske jaktmarker.

 


( campingdo med innebygget ekko og minimalt med privatliv! )
 

Men, må man, så må man, og mens tre poder ga stram wire utså crossbanen, ga mor stram wire i dobrakke et steinkast unna. Mens svettedråpene piplet i panna, gjorte jeg mitt aller beste for å være så usynlig og lydløs som ei overvektig dame på 180 cm og løs mage  kan være i det bittelille avlukket kalt bås nr tre. Og mens jeg sitter der og kniper den ene fisen eter den andre, og det blåser av laktosetarmen som ei sliten fløyte sist i 17 mai toget, ankommer et usjenert mannfolk bås nr fire, og fyrer av et tordenskrall av en bæsj, uten så mye som å blunke engang. Normalt ville jeg flyktet foretere enn faen på flatmark, men her måtte jeg bare kaste inn håndle, og utnytte situasjonen og bråket som utspilte seg i båsen ved siden av, løsne fiseringen, og bli med på “fyrverkeriet”! Som på kommando trykket jeg når han trykket, og la inn pauser mens han også hev etter pusten! Det var som om vi synkroniserte hver vår fødsel, der vi gav etter for hver press-rie, i håp om å bli raskt ferdig med et aldri så lite smertehelvete.

 


( ikke lett å være anonym med eksplosiv tarm og 40 cm åpning under dodøra! )
 

Så satt vi der, en blogger fra Bjørkelangen og en godt voksen mosjonist med oransje cross-støvler fra Eidskog, med bare en skillevegg av tynn finer mellom oss, og dreit om kapp som om det skulle stå om livet… Jeg full av mocca latte og vafler, han av dynamitt…etter omfanget av skaden å dømme.

 


( Når han i båsen ved siden av deg er hakket mer gal i magen enn deg… #DenFølelsen )

 

Vi fikk aldri hilst ordentlig. Han ventet høflig ( kanskje også litt flau) i sin bås til jeg hadde kneppet igjen buksa, vasket hendene, og lagt på flukt mot bilen, der jeg ble sittende til gutta hadde kjørt ferdig, og vi kunne sette kursen mot måsahuset igjen.

I ovnen står det nå en skinkestek og godgjør seg, i skapet ligger et påske-egg fullt av marsipan og venter på meg, og akkurat nå har den herlige feriefølelsen kommet tilbake. Resten av kvelden inntas horisontalt på sofaen, og jeg skal få tilbake varmen i kroppen ved hjelp av en kopp te, to lag ull, og en mørk, mystisk og muskuløs rancheier fra Texas, med forkjærlighet for kaldt øl og formfulle kvinner. Skinkestek og kioskroman – det er påske det!

 


( Ulltøy og kioskroman. Påske assa!!! )
 

Helt på tampen, tusen takk til snilleste og dyktige Thea som har hjulpet meg med litt nytt design på bloggen. Så fint det er å kjenne ungdom som har peiling på HTML og design, når man selv er helt grønn!

Ønsker alle som er innom riktig fine påskedager, helst med litt sol og uten magetrøbbel!

 

 

 

Eggløsning og karma.

Noen vokser aldri helt fra den barnslige gleden med en helt ny tegneblokk full av kritthvite ark, det å tegne innenfor strekene med flunkende nye spisse fargestifter, den kreative gleden man får når man kan leke seg med farger, saks og lim. Jeg er en av de som aldri blir helt voksen der, og boden, som til gubbens fortvilelse er gjort om til et kaotisk hobbyrom, er fullt av glitter, lim og papirer i alle slags farger og mønstre. Jeg kan sitte i timevis for å lage bursdagskort til en som ikke gidder å lese hva som står i det engang, bare fordi det er moro.

 


( Eggløsning for oss uten livmor og eggstokker )
 

Skapertrangen kommer ofte like akutt som et sukkersug etter trening, og når den kommer, MÅ den tilfredsstilles. Med en gang! I går klødde det skikkelig i fingrene da jeg var innom Europris for å kjøpe en …eh…proteinshake. ( Jeg kjøpte egentlig Gullbrød og Pepsi Max, men velger å lyve på bloggen for  fremstå som et voksent og sunt eksempel! ) I en kurv ved kassa solgte de små søte påske-egg til 5 kr stykket, og jeg tok med en håndfull. Jeg tror det kan defineres som en sykdom når man betaler for en høyst brukbar vare, for så å ta den med hjem for å rive den fra hverandre, før den får en total makeover, bare fordi det er gøy.

 


( Ødelegg noe helt nytt, bare for gøy lissom. )
 

Uansett, hele ettermiddagen i går ble tilbragt med en  slags kreativ eggløsning midt på stuebordet, og det resulterte i en liten ladning påske-egg jeg tenkte å dele ut til alle de fine damene jeg deler kontor med i dag, litt sånn “Siste dag på jobb og god påske”-hilsen.

Jeg handlet inn en liten ladning snop også, for å fylle eggene. Litt kjiper`n å gi bort tomme egg lissom, ingen grunn til å være den gjerrigste høna på Bjørkelangen. Den minste poden er alltid overraskende rask til å tilby sin ekspertise og hjelp når det er godteri involvert, så sammen fylte vi eggene, og var nøye med at det skulle være likt i hver.

 


( Men lakristwisten min får du aldri… )
 

Midt under seansen måtte jeg stoppe poden som var i ferd med å putte to lakristwister i et egg. Jeg forklarte at det ikke er noen av damene på mamma sitt kontor som liker lakris, men sannheten er at jeg egentlig er gnien som pokker. Jeg liker å glede andre, og synes det er gøy å gi bort små gaver, men IKKE ting jeg liker selv!!! Altså, det smerter meg for eksempel å gi bort alt av lakris, og sjokoladeovertrukket marsipan!! Det gjør fysisk vondt å helle twist i en skål, for så å se at noen forsyner seg av lakrisen før jeg har rukket å nappe den til meg! Jeg er slik med flaxlodd og. Jeg kan godt gi de bort, men da må jeg ha skrapet de først og forsikret meg på at det ikke er premie på de…

Jeg lurte ikke poden….

“Du vil bare spise lakrisen selv, du mamma!!!”

 


( verpesyk…)
 

Avslørt, og skamfull, bestakk jeg poden med to sukkertøy og en “After Eight”, og fikk umiddelbart bedre samvittighet. Så lenge ungen tygger, er det mindre sannsynlighet for at han snakker og avslører skamfulle sannheter. Da alle eggene var stappet og pakket spør poden hvorfor jeg egentlig ville gi bort påske-egg til voksne damer som kunne kjøpe sitt eget lørdagsgodteri, og av en eller annen grunn svarte jeg “karma”… Det åpnet selvsagt for en helt annen type diskusjon, og poden ville gjerne vite hva det betød.

Jeg forklarte kort om “å høste som man sår” osv. Hvordan mennesker som gjør snille ting, ofte får god karma, og at mennesker er snille tilbake, og om at mennesker som ofte gjør ting de ikke skal på et eller annet tidspunkt møter dårlig karma, og får igjen så det smeller. Så la jeg eggene i veska, og dyttet innpå to lakristwist.

Etter godis-utskeielsen og middag fikk jeg med to av tre poder på en liten tur rundt Bjørkelangen. Storebror, lillebror og moder`n. Minsten gnålte i det vide og det brede om karma meg her og karma meg der, ivrig etter å lære mer.

 


( storebror og lillebror, på tur med moder`n )
 

“Dårlig karma…er det sånn som når du ber pappa om å slutte å fise, også gjør han det en gang til bare for å irritere, også plutselig er fisen blaut og han må skifte underbukser?”

Kidden hadde skjønt det, men som mannfolk flest slutter han ikke å gnåle om noe når det først er noe han synes er fascinerende, og halvveis rundt Bjørkelangen spurte jeg pent, om enn noe oppgitt om vi ikke kunne snakke om noe annet.

Akkurat i det jeg har sagt det snubler jeg i egne føtter, havner i grøftekanten og trer ei halv furu inn i øyet! Ikke for å overdrive, men det var seriøst nok kongler og granbar i tårekanalene til å fore en hel ekornfamilie med dine, mine, våre OG fosterbarn, over vinter`n. Men tror du jeg høstet noe som helst sympati fra 12 åringen??? Nope, i alle fall ikke før den obsternasige og bedrevitende ungen klarte å lire av seg:

“Karma mamma!!! Lakristwist-karma! Hadde kanskje vært en ide å dele likevel?”

 


( jasså, fikk du “øye på no”? )

 

Så i dag har jeg hatt eggløsning på kontoret, som en verpende påskehare full av maling, lim og glitter, har jeg hoppet fra skrivebord til skrivebord og lagt egg på plassen til damene som enda ikke hadde tatt ferie.. Hva den gryende blåveisen angår…

I don`t care!!!

Karma kan gå å kysse seg et visst sted. Jeg har verpet mer egg enn påskeharen på en god dag, det er helg, jeg har påskeferie, jeg har inntatt sofaen, øynene mine luker barnål og frisk vårskog, OG jeg har syv lakristwist jeg har gjemt unna, som er bare mine!!!!

 


( Ronny, det er bare å skynde seg hjem fra jobb…tungekyss med smak av godteri venter 😉 )
 

 

PS: Jeg har verpet mer egg enn jeg har kollegaer på kontoret, og tenkte derfor å lodde ut to små påske-egg på bloggens facebook side.

 

 

Om du vil være med på trekningen, og få en aldri så liten eggløsning i postkassen til uka, kan du delta ved å skrive JA i kommentarfeltet  HER. Vinnerne trekkes lørdag kveld av poden som nylig har lært en del om god og dårlig karma…

Ønsker alle som titter innom en fin helg.