Så har vi altså da kommet dit igjen, at vi alle fem her i måsahuset er lei brødskiver i matpakka. Brødskiver er fint det altså, man skal slett ikke kimse av den tradisjonelle matpakka, for grovbrød og god pålegg gir akkurat den energien du trener for å gjennomføre en skole eller arbeidsdag, men…. Dag ut og dag inn uten særlig mer variasjon en svartpølse og ost, og man blir matlei!
Minste poden lar heller vær å spise matpakka, mellomste vil helst handle i kantina på skolen, og største poden kjøper pizzabolle i lunsjpausen. Sånn vil vi ikke ha det, ikke egentlig. Det blir for det første dyrt i lengden, om alle fem skal handle at hver dag, og det å la vær å spise, det er ihvertfall ikke et alternativ!
Så nå har jeg hatt et par bakedager på rappen, og fylt opp fryseren med litt alternativ matpakkemat, og noen sånne litt gøyale alternativer til brødmaten, sånne som kan lages kvelden før og legges klart i kjøleskapet står på ideblokka. Det er jo ingen ting i veien for å ha med seg en omelett eller kyllingsalat i matboksen heller.
Forrige dagen bakte jeg en sånn prøveporsjon med grove eplemuffins. Helt på slump, slik jeg alltid gjør når jeg tar husmortimen på kjøkkenet. Da koser eg meg da! Musikk fra radioen i vinduskarmen, raide kjøkkenskapene for slumper og rester, mixe og blande og røre og søle, og tatdaaaa…snadder.
Og denne gangen ble det skikkelig matpakkesnadder også, for muffinsene slo an hos alle podene, fruen og gubben, OG den ene katta!!! Og som alltid, når jeg poster bilde av bakst på instagram og Snap så renner det inn noen spørsmål om oppskrift. Jeg har vist tungt for å lære, for jeg er så dårlig på å notere mengder når jeg slumper, men nå har jeg bakt de på nytt (fordi den første porsjonen forsvant raskere enn selvbryningskremen til Donald Trump), så til alle dere som spurte, her kommer den! Oppskriften altså…ikke brunkremen til DT!
2 egg
4 dl melk
1 dl flytende margarin eller olje
2 dl grovmel
2,5 dl hvetemel
2 dl havregryn
2 dl valnøtter
1 dl solsikkekjerner
1 ts bakepulver
2 store epler
kanel
perlesukker (eller vanlig sukker)
Bakepulver fikk ikke være tilstede da bildet ble tatt fordi han stadig forsøkte å heve seg over de andre…. Hahahahahaaa!!! Skjønte du`n?
Rør sammen egg, melk og margarin.(eller olje)
Bland inn mel,bakepulver, nøtter og frø. Rør inn et eple oppskjært i små terninger. La røren svelle i ca 20 minutter.
Fordel i former. (ca 18-20 stk) Dryss over terninger av eple nr 2, kanel og sukker.
Stekes midt i ovnen på 200 grader, i ca 20 min.
Grove, søte , mettende og gode!
Luftige og smakfulle. Perfekt matpakkemat!
Akkurat passelig sunt, rikelig med energi, og skikkelig god matpakkemat.
Tar meg en nå også jeg…de går nemlig knakandes godt til en kopp te i sofakroken også.
Meg: “Likte du muffinsene Baghera?” Baghera: “Jaaaaaa!!!”
Er det ikke rart, hvor glad man blir i alle disse firbente? De gjør noe med oss, disse dyra.
Bolla utforsker verden.
Måsafamilien en en helt vanlig familie. Det finnes ingenting ekstaordinært eller spesielt spennende med oss. Vi er fem helt vanlige mennesker som lever litt trangt i et gammelt, lite rødt hus utpå Måsan. Vi jobber, går på skole, og spiser middag klokken fem. Ser du, helt vanlig.
Podene begynner å bli store. Alt fra midt i, til sent i tenårene. Vanlige poder. Morsomme, snille, travle, rotete, som poder i den alderen flest. Måsagubben er røslig, hårete og nesten alltid møkkete på fingrene. En helt allminnelig arbeidskar med en stor forkjærlighet for alt med motor, og familien sin. En sånn pappa jeg skulle ønske alle poder i verden hadde. Han treffer sjelden skittentøyskurven når han skal legge klær på vask, kan svi en kjele wienerpølser så måsahuset blir røyklagt, og han kan fikse så godt som ALT.
Smil til kamera sa jeg…men Bolla er vist i trassalderen..
Måsafruen vet du allerede det meste om, dersom du ikke er førstegangsleser av denne bloggen. Hun er litt lang, litt klønete, litt kreativ, og ganske lat, men liker å gi inntrykk av noe annet.
Nettopp våknet da…
Ser du? En helt vanlig familie. Men så kom Bolla! En bitteliten loball som er sort som kull midt fjeset, og koksgrå på stumpen. Nå har levd i drøye tre uker, og den ganske normale familien på fem har blitt til en gruppe tussete tullinger som stort sett krabber rundt på alle fire og snakker babyspråk med det som muligens vil bli tidenes mest bortskjemte lille loball!
En kurv med blader….den må utforskes!
Måsagubben har knapt kommet inn døren etter endt arbeidsdag før han ligger på alle fire foran kattekrurven og sier “Dikke-dikke-dikk!!! Åssen har godjenta til pappa hatt det i dag da?”, og jeg har ikke hjerte til å fortelle han at det garantert ikke er han som er faren…for det virker da vitterlig som om han er overbevist om akkurat det.
Den runde, lodne stumpen der altså…naaaah!!!
Tre poder sitter på rad og rekke bak måsagubben, som i en slags kø-ordning, for å overta staffettpinnen i dulling, og en etter en løfter og stryker de, koser og godsnakker med den lille Bolla.
Tre ukers trening å være nusselig! Snart ferdig utlært!
Gutta dropper trening, eller det å henge med kompiser, i frykt for å gå glipp av enhver milepæl i loballens liv.
Tre svære poder, som til daglig flekser muskler i speilet, promper om kapp, mekker bil, og snekrer garasjer er jevnt å finne på gulvet med en pelsdott på armen, mens de sier slik som: ” Næmmen lille vennen, nøys du litt du da?”, eller “Jaaaa, er du prinsessa til onkel du daaaaa???”
Svart belte i sjarmering!
Og jeg? Om jeg er tussete etter Bolla? La oss bare si det slik at jeg har vært inne på tanken med å ta ut et par måneder fødselspermisjon…
Martin og Bolla. Se den herlige kontakten mellom pode og bolle da!
Er det ikke rart? Hvor glad man blir i disse firbente? De gjør noe med oss disse dyra altså!
Det var sånn ca rett før midt på svarte natta at en eller annen av de to eldste podene romsterte litt i stua. Vårt soverom er egentlig den gamle spisestua, kun delt fra stua med en uisolert lettvegg. (Vi fikk jo unger oftere enn vi fikk tilbake på skatten en periode, og måtte utvide soveplassene!) Uansett, vanligvis funker det fint at måsagubben og jeg sover nede, og at podene deler rommene oppe, men nå som to av dem er så store at de neste alltid er lenger våkne enn oss, hender det at de holder meg våkne med snakk og romstering, slik som i natt. Jeg ble litt irritert, men sa ikke noe. Prøver å ikke kjefte for småtteri som egentlig ikke betyr noe. Likevel kjente jeg på irritasjonen. Romstere sånn midt på natta…ungdom ass! Men så stod jeg opp nå nettopp, og så grunnen til ulydene fra i natt. Stua er ryddig, og skinnende ren. Det var den IKKE når vi la oss i går. Bordet var fullt av boller, og glass, rester med godis og potetgull. Sofaen et kaos av puter og tepper, gulvet en arena for avdratte skitne sokker, tøfler, og en bunke uleste interiørblader. Et resultat av enda en lørdag i kosekroken. Planen var å rydde i dag, orket ikke i går kveld. For mett på ostepop og polkagrisr, rett og slett.
Våkne opp, og komme inn i ryddig stue. Herlig!
Men så har podene kommet hjem, sett rotet til mor og far, og bestemt seg for å rydde. Og der har man et slikt fint øyeblikk. Våkne til et ryddig stuebord, tøfler som står pent ved siden av sofaen, skitne sokker i skittentøyskurven, og all oppvask stablet inn i oppvaskmaskinen. Glad jeg ikke kjefta fra sengeposten i natt likevel!
Når andre rydder rotet ditt! I love it!
Så nå sitter jeg her, i ryddig stue. Jeg drikker fancy kaffe fra butikken til Mona, en gave fra henne og June som jeg fikk til bursdagen min, og later som om jeg kjenner forskjell fra den vanlige traktekaffen jeg vanligvis bruker. Der er jeg grønn ass! Når det gjelder kaffe og vin og sånne andre voksendrikker. Når folk snakker om aroma, og brennetid, og årgang og slikt, da bare nikker jeg bekreftende og konsenterer meg om å ikke vise “hva i huleste er det du gnåler om- blikket” mitt! Så langt det lar seg gjøre bare nikker jeg overbevisende og sofistikert, og holder munn, for jeg har virkelig ikke peiling på den slags. Men kaffen er god da! Kaffe er alltid godt søndagsmorgener. Fint øyeblikk!
Fancy kaffe møter ukultivert blogger! God da!
Det romsteres i kattekurve ved siden av meg. Blogginga går sakte, for det er vanskelig å konsentere seg om tastaturet når Bolla krafser og murrer, og vakler rundt på mer utsø ben enn Boris Jeltsin gjorde i sin “storhetstid”. Makan til lykkepille, den vesle bolla. Vi bytter på å sitte ved siden av kurven, løfte henne, snuse inn puse-unge lukta, stryke den myke pelsen. Så mange fine øyeblikk med en slik liten lodott.
Bolla og Lillegrå.
Den kvelden jeg stod på kjøkkenet og bakte horn til matpakkene denne uka. Da jeg bare ble stående ved benken å høre på minsten og måsagubben som sammen laget en liten powerpoint presentasjon poden hadde i lekse. Tenk så fint å være pode, og ha en pappa som kan alt om akkurat det du har i lekser. Motorer. En felles interesse, far og sønn. Tenk så fint det er, å sitte sånn ved siden av hverandre, og gjøre noe så kjedelig som lekser artig. Snakke, dele ideer, glemme tiden. Og jeg bare stod der og tyvlyttet, og smilte for meg selv. Fint øyeblikk.
Far og sønn. Kompiser. Min familie.
Bursdag. Poden og meg. 15 og 43. Fin dag. Virkelig fin. Startet, tradisjonen tro, med bløtkakefrokost, bare vi to. Jeg kan ikke annet enn å si FOR EN DAG!. Altså, skulle jo nesten tro at 43 var et magisk tall, for jeg kan aldri huske å noe gang ha fått mer oppmerksomhet på en bursdag.
Hallo. Jeg heter Janne og er 43 år.
Det var sang og klemmer fra kolleger, blomster, gaver og klemmer fra så mange herlige elever, altså, for en fantastisk gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene med. Så var det gaver på døra fra venner og kjente, og til slutt middag med pappa, bonusmamma og svigerfar her hjemme. Fornøyd pode, lykkelig mamma, fin bursdag, og et eneste langt herlig øyeblikk. Så takknemmelig!
Når man blir skjemt bort, fra ende til annen.
Ny genser. Eller, ny gammel genser egentlig. For eldste poden har rydda i kommoden, og en hel sekk skulle på gjenbruk. Men så rota jeg gjennom sekken først, og fant en av genserene fra oldefar. (min morfar da) En sånn myk genser som bare innbyr til en bitteliten powernap i sofahjørnet. Så den kvelden krøp jeg inn i en ny gammel genser fra oldefar, de varme grønne sokkene jeg fikk av bloggleser for en snaut år siden, og bare koste meg. Varme myke klær, fyr i peisen, regn ute….fint øyeblikk.
Myke, varme koseklær. Det er hverdagslykke det.
Å kose seg på en hverdag. Sånn “syndefull” kos lissom, med godteri, og kakao. Det er fint det. Det var den kvelden største poden tok med begge brødrene på Mc.Donalds, og gubben forsvant ut i garasjen. En sånn kveld hvor all jobben til neste dag var gjort, ingen ting ventet, og ikke noe hastet. Så da tente jeg levende lys i hele stua, kokte kakao, spiste polkagriser (igjen…fikk sånn ca tre kilo polkagriser av Trine i bursdagsgave!), og så to romantiske komedier på Netflix. Sløste bort tiden rett og slett, med god samvitighet. Avslappende, herlig øyeblikk.
Kosemose.
Og slik gikk uka. Denne vanlige hverdagsuka, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg gleder meg over blomstene som står så fine i vasen på hjørnebordet fremdeles, de jeg fikk etter kjerringtorget forrige lørdag. Jeg gleder meg over blomstene jeg fikk av elevene på skolen, og posen med polkagriser fra Trine, som fremdeles ikke er tom. Poden, som har sveiset gave til mammaen sin…verdens kuleste korkopptrekker!
“Mamma! Sjekk her a! Jeg har laga en døsdkul korkoopptrekker til deg!”
Turen over grensa med måsagubben i går. Skulle bare handle litt på Biltema til mopeden til yngstepoden, men spiste middag ute også, før vi kjørte hjemover i rusete høstvær. Fint å kjøre sånn, mens regnet trommer mot ruta, og radioen spiller gamle slagere. Fint øyeblikk.
Rusle til jobben i øs-pøs høstvær, under en paraply som er akkuat stor nok til å ikke bli våt noe sted. Herlig. Rusle hjem fra jobb og kjenne når man nærmer seg huset at det luter røyk, og ser at det ryker fra pipa. Vite at noen har kommet hjem før deg, og tent opp i peisen. Fint øyeblikk.
Lille lykkepilla!
Sovne på sofaen etter middag med en liten pusebolle i fanget, le så man rister av en dårlig vits man får tilsendt på Snapchat, og glemme tiden mens man snakker med en gammel venn på telefonen.
Så lite, likevel så mye. En herlig, vanlig hverdagsuke.
Hælja ja…nei, den har jeg ikke sett noe til! Fler som sitter med den følelsen eller?
Jeg vet at det har vært helg altså, og teknisk sett er det jo det fremdeles, men jeg føler likevel at den ble borte før jeg rakk å henge meg på. Det får så være. Jeg er klar for en ny uke jeg, men aller først skal jeg unne meg et lite tilbakeblikk på noe av ukas små øyeblikk.
Mandagen. Åh, den mandagen. Da jeg skulle til Sætre og besøke Hurum Husflidslag, og snakke litt om det å være et brukanes kvinnfolk. For en dag. Først noen fine timer på jobb, så noen fine timer i bil, så noen fine timer ved sjøen sammen med gubben, og så en fin stund sammen med en gjeng blide, brukanes og svært kreative kvinnfolk. Hele dagen var absolutt en eneste lang høydare. Men favoritten, det beste øyeblikket? Sjøen, og tiden der sammen med måsagubben. Til å være så udelikat i badedrakt er jeg likevel overraskende glad i salt sjø altså, selv på kjørlige høstkvelder. Rusle rundt på brygga, kjenne sanden mellom fingrene, og lukten av sjø pirre neseborene. Herlig!
Vakre Sætre!
Hverdagspopcorn! Ingen stor greie selvsagt, men har du noen gang poppet popcorn i kjele på komfyren, slik vi gjorde i “gamle dager”, før micro-ovnene inntok kjøkkenet? Det gjør jeg så sjelden, men forleden satt jeg og leste noen jobbmailer, var trøtt i øya, og stiv i skuldrene, og tankene var et helt annet sted enn de burde være. Så da satte jeg bare alt på vent, poppet popcorn i kjele, pakket meg inn i den gamle, gule sommerdyna, og koste meg. Virkelig kooooste meg. Tygget poppet mais til kjeven var støl, og koblet av med retro musikkvideoer på YouTube. Avkobling, og popcorn. Fint øyeblikk.
En bolle popcorn er en bolle hverdagslykke.
Bolla! I mangel på et bedre navn foreløpig, og rett og slett fordi hun er trill rund som ei bolle. Makan til koseklump, og er det mulig at en bitteliten pusekatt kan gjøre en hel måsafamilie så tussete? Den dagen øynene åpnet seg, og et noe slørete katteblikk tok inn en ny verden for første gang. Ålte seg rundt i den trygge kurven, ble liggende på ryggen og gnage litt på egne bakben, før hun til slutt sovnet i hånden min. Lille klumpen, lille Bolla, lille lykkepilla! Så mange fine, små øyeblikk med loballen!
2 uker liten, og måsafamilien er fortapt.
De fine, fine elevene mine! De som klarer å ta det meste av det jeg sier med en klype salt. De som forstår humoren og ironien, de som velger meg som en fortrolig hver dag. Fine øyeblikk på rad og rekke, hver dag. De elevene som neste uke ikke skal være på skolen, og derfor hadde ordnet med en tildlig bursdagsgave til måsafruen. Herreminfnatt som jeg digger jobben min, og elevene.
Den første eleven hadde kjøpt en flaske nydelig parfyme. Herlig tenkte jeg, supert, fin gave.
Når elevene treffer innertier med gavene!
Den neste hadde tatt i bruk en litt uheldig kommentar jeg kom med forrige skoleår ( en av ganske mange faktisk… ), en kommentar som tok av litt, ble en gjenganger i klasserommet, og grunnlaget for mang en latter, og snekret sammen en t-skjorte til meg med sitatet.
Ja, neida så…måtte jo prøve!
Disse to gavene sammen skapte igjen mye latter, for mer treffende kunne kombinasjonen neppe ha blitt! Lurer på om jeg kanskje burde ta et hint…eller en dusj! Også bare for å toppe det hele…et passelig stort, relativt uheldig, men veldig ærlig bilde av meg selv , sirlig pakket inn, som nå henger under skiltet ved arbeidsplassen min. Litt sjølironi får`n ha. Uansett, fyttikatta så glad man blir i disse ungdomme, og heldig er jeg som får tilbringe dagene med et knippe av de aller beste fra neste generasjon.
Hva? Har du ikke bilde av deg selv på arbeidsplassen din? Vanlig det da!
Kjerringtorget. Det var artig! Jeg har fått vært med på så mye gøy dette året, og det bare fordi alle dere der ute som stadig titter innom bloggen legger igjen kommentarer, deler og liker. Det har åpnet muligheter jeg aldri kunne drømt om, muligheter jeg ikke viste fantes, og muligheter jeg slett ikke ville hoppet i tidligere. Og lørdag var det Kjerringtorget, på Aurskog. Av kjerringer, for kjerringer, med moteshow og greier, og jeg fikk kapre scenen foran et knippe av Aurskogs flotteste kjerringer, og snakke og fleipe litt om nettopp det å være kjerring! Fint øyeblikk, fine folk!
“Tok du for mye Møllers Tran, Fru Nordvang???” Foto, Tine Victoria Buberg, Indre Akershus Blad
Etter torget ble det bråbestemt asiatisk lunsj på det lokale spisestedet sammen med Trine og June. Fine damer som jeg er så glad i. Det er så herlig når man kan ta ting litt sånn på sparket, også blir det så koselig. Spise, skravle,le, slik som bare vi damer kan. Kjempefint øyeblikk.
Blomster. Det må jo være et alderstegn, for jeg har blitt så glad i blomster. Inne liksom, i vaser og potter. Samme hva slags egentlig, samme hvilke farger. Jeg brydde meg ikke nevneverdig om blomster tidligere, men nå blir jeg så innmari glad hver gang jeg får det. Og denne uka fikk jeg blomster. Fine blomster i farger av høst. Så da tenker jeg at blomster, det var et fint øyeblikk, og hvis jeg ikke klarer å ta livet av de med en gang, vil de gi meg mange øyeblikk i uka som kommer også.
En liten bukett hverdagsglede.
Og slik har dagene gått. Ikke noe utenom det vanlige, ingen store høydare, bare helt vanlige hverdagsøyeblikk, og det er mer enn bra nok. Jeg kjenner på frykten for å miste en jeg er veldig glad i, og skulle ønske hjertet var like forberedt som hodet, men slik funker det desverre ikke. Jeg har ledd hjertelig av og med noen av de aller fineste menneskene jeg vet om. Jeg har spist tørre knekkebrød, og jeg har spist sjokoladekake. Jeg har gått en lang tur i iskaldt regn, og jeg har sittet under et varmt teppe og sett tradisjonell familieunderholdning på tittekassa, uten å løfte en finger. Jeg har buttet lilletåa i det fordømt harde bordbenet, og strøket kinnet mot den mykeste lille pusekatten.
Latskap. Deilig, befriende latskap!
Alt i alt, hverdagen på sitt aller kjedeligste, og på sitt aller beste. Slett igen dårlig kombinasjon spør du meg. Så skal kaffekoppen tømmes, kroppen skal trimmes litt, også skal jeg lage en sånn skikkelig god, gammeldags søndagsmiddag som skal samle flokken min rundt bordet sånn helt på tampen av uka. Det gledes!
Legger ved et bilde til jeg…bare fordi hun er litt søt!
Håper du har hatt en suveren uke, og at du har funnet drøssevis av hverdagsglede i mange små øyeblikk.
Jeg bare lurer på noe. Hva er jula for deg? Om du er en av de som liker, og en av de som feirer jul da. Hva er det beste med jula, og hvor finner du den gode julefølelsen?
Hva gleder du deg mest til med høytiden?
Jeg pleier ikke å hamre løs på tatstaturet i kommentarfeltene rundt omkring på sosiale medier med meninger om mangt i hytt og gevær. Det går lang tid mellom hver småhissige statusoppdatering på facebook, og ei heller engasjerer jeg meg stort i diverse debatter på nett, bortsett fra den gangen jeg hadde fått nok av hjerter og sultkatastrofe-bananer i innboksen på facebook. ( Fikk du ikke med deg utbruddet mitt finnes det HER )
Men nå har jeg tenkt på noe en stund. Faktisk har jeg tenkt på det hvert år, omtrent på denne tiden, for det er da det starter. Det er da folk roper og synser og river seg i håret over julevarer som inntar butikkhyllene, og reklamekataloger i posten som kjører tilbud på nisser og dverger og dyprøde fløyelsgardiner til stua.
“Vrææææl!!! Det er altfor tidlig!”
“Snakk om å ødelegge julestemninga!”
“Skjerp dere, handelsstanden! La folk få bli ferdig med sommer`n!”
Og folk henger seg på! Det er ”likes” og gråtefjes-emojier, knuste hjerter og mer drama enn på midten av 80-tallet, da Alexis rulla i høyet med Blake Carrington, og stakkars, fagre Crystal satt gråtende i vindeltrappa på godset, med høy pannelugg og kjøpekrøller, og hulket til pajjettene raste av puffermene på trikotkjolen raskere enn barnålene faller fra julegrana etter nyttår!
Så himla mye drama for noen tørre pepperkaker på en pall på Europris, eller ei glassflaske med julebrus i hylla på Rema, som om det var verdens undergang!
Sånn seriøst! Hva er det med folk? De snubler over en boks pepperkaker i Oktober, og verden raser. Ihvertfall nok til at vi, i år igjen, må hamre løs på tastaturet så knottene spretter, forbanne handelsstanden, og beskylde Nidar og marsipangrisene deres for å ødelegge julestemningen vår.
Hvis du tenker deg om, hva er jula for deg? Hvor finner du den gode julefølelsen?
For meg er det lukten av surkål i bestemor sitt kjøkken. Det er når jeg tenner røde kubbelys på peisen og varmer føttene i tykke ullsokker opp mot flammene fra ovnen. Jula kommer snikende når jeg pakker inn de siste kalendergavene til gutta, og når jeg tenner den aller første kongerøkelsen på kommoden i stua. Godfølelsen kommer snikende sammen med stjerna i vinduet, og den syvarmede adventsstaken fra mormorhuset, den hvor pæra alltid går på lys nummer to når vi plugger inn kontakten.
Den lune stemningen kommer når jeg finner frem albumene og ser gjennom bilder fra barndommes julefeiringer i Lillestrøm, sammen med mamma og pappa. Når gubben og jeg deler en marsipangris på midten og krangler om hvem som skal få rumpa. ( den er større enn snuta!) Julesteminga kommer med lukten av pepperkaker og klementiner, julesanger på radioen, knitrende snø under skoene, rim på vinduene i morgentimene, når familien samles rundt bordet, når gavene deles ut til tanter og onkler, når jeg skriver julekortene, hugger grana, finner frem nissene på kubbestolene fra “pappa Vangen”, og når jeg spruter litt grønnsåpe i hjørnene av stua og later som om huset er nyvasket!
Julefølesen, julestemninga, den kommer når jeg vil, når jeg henter den frem, når jeg bestemmer meg for at det er på tide. Enten det er i midten av Oktober, eller sent i Desember, og jeg er ganske sikker på at det samme gjelder deg, sånn egentlig! Jeg mener…kjøper du kremfløta til bursdgagskaken din i Januar, om du har bursdag i Juni? Eller klarer du å motstå det, uten å ødegge bursdagsfeiringen din?
Så ro ned, slapp av! Ikke vær så sinna da! Ingen tvinger deg til å kjøpe den flaska med julebrus eller nissegløgg, og verden går ikke under om du tripper lett forbi den boksen med pepperkaker i butikken i noen uker til.
Jula kommer ikke for tidlig, for det er det jo du selv som bestemmer? Hvorfor?
Fordi jula sitter i hjertet ditt, og i sansene dine, ikke i butikkhylla!
Jeg er et vanedyr, og jeg trives med det. Trenger ikke den helt store spenningen i hverdagen, eller de største utfordringene for å være lykkelig. Neida! Frokost, lunsj, middag og kokosbolle. Våkne, jobb, sofa, god natt. Det er fine dager. Som jeg sa, vanedyr.
Men så hender det man får slike tilbud man ikke kan takke nei til. Som for noen måneder siden, da jeg fikk en melding fra Gerd, en forespørsel om å holde foredrag for Hurum Husflidslag. Og jeg takket ja, for dette begynner jo å bli skikkelig gøy. Fremdeles litt skummelt, men aller mest gøy.
Og slik ble mandagen en annerledes-dag. Først noen timer på jobb. Fint å starte med normalen, godt å være tilbake etter en uke med høstferie. Jeg har så fine folk rundt meg på skolen i år, og jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Arbeidsdagene gir så herlig energi.
Så hentet måsagubben meg etter jobb, for selv om jeg ikke skulle møte i Sætre før kl syv var det fint å være tidlig ute. “Gjøre en dag” ut av det som gubben sa. Som sagt så gjort. Det var en sånn mandag da høstsola skinte gjennom frontruta så det nesten sved i øynene, og alle de vanligvis så kjedeligegrøftekantene hadde eksplodert i alle høstens farger.
Først tok vi turen innom Drøbak. Bare fordi. Det er flere år siden jeg var der sist, og jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er der. Vi ble sittende nede vannet, gubben og jeg. Dingle med bena, myse mot sola, og kjenne den herlige lukten av salt sjø. En helt vanlig mandag ettermiddag satt vi bare sånn, ved siden av hverandre, på en helt ny plass, og bare nøt stunden.
Vi kjøpte oss en matbit, spiste litt, lot sola varme oss i ryggen, plukket litt blåskjell, og lette etter fine stener i vannkanten. Som to unger på jakt etter verdiløse skatter. Barnslig glede.
Så ankom vi Sætre noen timer tidligere enn vi måtte, og bestemte oss for å utforske denne lille bygda også. Så utrolig vakkert! Tenk hvor mange plasser det finnes, ikke så langt fra der du bor, som er små perler. Små perler du aldri har besøkt, kanskje ikke engang har hørt om. For meg var Sætre en slik plass.
Vi ruslet ned på brygga, måsagubben og jeg. Kikket på båtene, så i butikkvinduene, jeg forelsket meg i en jakke i vinduet til “Marit`s” og en ullgenser hos “Hobbyhønene” , trakk inn den friske høstlufta, så på utsikten. Spiste boller fra baker`n og drakk kaffe.
Ruslet ned på stranda, snakket om alt og ikkenoe, tok inn så mye vi kunne av stunden og den nye plassen.
Så kjørte vi det lille stykket til forsamlingshuset. Det er noe med stemningen slike steder. Godt voksne damer, blide, nesten samtlige med fargerike strikketøy. Tok meg i, nok en gang, og skulle ønske jeg kunne strikke. Lukten av fersk bakst og kaffe slo mot oss i det vi åpnet dørene. Snille, smilende ansikter.
Så holdt jeg foredrag. Om livet, om kvinnfolk, humor og alvor. Noen nikket gjenkjennende, noen synes sikkert jeg var temmelig rar, og noen lurte sikkert på hvorfor i all verden jeg var der. Jeg hadde det gøy. Måsagubben hadde det gøyere. Eneste hane i høneflokken, egen stol ved kakebordet. Klart han koste seg.
Så satte vi snuta hjemover igjen. Et par timer i bil, kjørende i mørket. Skravlet hele veien hjem også, stoppet på Mc.Donalds og kjøpte rifla poteter og Frappe.
Det var så godt som leggetid da vi kom inn døra i måsahuset, og ble møtt av tre glade poder som synes det hadde vært supert å ha huset fra seg selv hele dagen.
Tirsdagen var helt vanlig. Frokost, lunsj, middag oog kokosbolle. Våkne, jobb, sofa og godnatt. Fin dag for et vanedyr som meg. Et vanedyr som bare titter innom bloggen på en ganske allminnelig hverdagskveld for å si at jeg satte så pris på annerledes-dagen også. Så takk til Hurum Husflidslag i vakre Sætre for muligheten. Dere er en gjeng knakanes bukanes kvinnfolk!
Den følelsen…når høstferien er over kjappere enn valgløftene til en gjennomsnittelig storingspolitiker…
Seriøst altså. Mandag-søndag, mandag-søndag, og det er de to dagene uka består av…sånn kjennes det ihvertfall. Men, at det var godt med noen fridager, det er ikke til å stikke under en stol! Planene om å stå opp tidlig hver morgen for å få mye ut av dagen forsvant akkurat i det vekkerklokka ringte, og planene om å sitte lenge opp om keldene og nyte roen ble heller ikke noe av. MEN, jeg har sovet lenge, og lagt meg tidlig, og det er jo noe…sev om det oser gammel dame av hele opplegget.
Uansett, høstferie er deilig, og jeg har fine, til tross for noe sløve dager. Kroppen har trengt alle timene den har fått i stabilt sideleie med en en kioskroman og ei kanne traktekaffe til disposisjon. Har uka likevel bydd på noen små, fine øyeblikk? Absolutt!
Turen i skogen på tirsdag var et av dem. Alene, med matpakka i sekken og et gammelt kamera i hånden. Det var herlig. Skrittene var tunge, men hodet ble klarere jo lenger inn i skauen jeg kom. Naturen er ei undervurdert lykkepille altså! Jeg lå på ryggen i myk mose og kikket opp mot tretoppene, satt på knærne for å fotografere noe så kjepmpekjedelig som sopp, jeg drakk kaffe inne ved tjernet, helt alene, og jeg nøt hvert eneste sekund. Nydelig øyeblikk!
Oi…soppas ja… (ler av eget ordspill! )
Den ettermiddagen jeg tok en powenap på sofaen og våknet til latter. Sånn dyp, romlende og trillende latter. Sånn latter som smitter selv om du ikke vet hva de ler av. De to eldste podene ved spisebordet. En hadde nettopp kommet hjem fra jobb, den andre fra løpetur oppe i skauen. På bordet stod en pose boller fra Coop, og det luktet kaffe. Så satt de der, koste seg, fortalte røverhistorier som om de var to gamle gubbeskrotter, og lo så hjertelig. Bare koste seg i hverandres selskap, og synes de selv var hysterisk festlige. Og det var et fint øyeblikk. Bare ligge der, høre på gutta mine, tenke på hvor heldige de er som har hverandre. Brødre, og bestekompiser. Lykke.
Podene.
Den morgenen jeg våknet av regnet. Burde renset den takrenna over soveromsvinduet, for når det regner renner det over og hamrer ned på vindusbrettet utenfor. Som en trommekonsert, men av den beroligende sorten. For det var fint å våkne til regnet. Jeg skulle jo ikke opp, kle på meg, og vandre til jobb under en våt paraply. Så jeg stod opp, kokte te, smurte et rundstykke, og skrudde på God morgen, Norge. Det har jeg knapt gjort siden jeg hadde mammaperm for drøssevis av år siden. Og det var et sånnt fint øyeblikk. En pus i vinduskarmen som forbanner regnværet, men likevel nyter varmen fra ovnen inne, varm te, og ullsokker, og ikke en eneste plan for dagen. Herlig latskap.
Baghere… Skulle gjerne vært ute, men hater våte poter.
Bitteliten, (i mangel på noe bedre navn enda) og mellomste poden. Herlighet så fine de er. Og gurimalla så mange øyeblikk et lite nøste skaper. Den mellomste poden har alltid hatt et slik dyretekke som ikke er alle forunt. Det er bare noe med han, og dyr. Den kvelden han løftet “bitteliten” ut av kurven, og pusemamma, i stedet for å bli nervøs eller gjøre tegn til å bli urolig, bare la seg på føttene hans, tittet opp på nøstet, og sovnet. Og nøstet krøp seg sammen som en ball på brystet, sukket litt, og sovnet tungt hun og.( tror det er en jentepus ) Og poden ble sittende der, godsnakke med pelsdottene, stryke på dem, lente hodet bakover, også sovnet han også. Fullstendig tillit, og komplett ro. Nydelig øyeblikk.
Mellomste poden og vesle bolla. Bildet brukt med tillatelse.
Torsdagen. Oh hell og lykke, den torsdagen. Da det virket som om uker av manglende energi bare plutselig kom kastende over meg. Jeg stod opp, etter å ha sovet sammenhengende hele natten, og hadde ENERGI!!! Nevnte jeg energi??? Så jeg vasket, tørket og brettet klær, moppet alle gulv i første etasje, tørket støv, laget lassagne og bakte kringle! Og enda var jeg ikke nevneverdig sliten! Da kvelden kom derimot var jeg relativt pumpa, men det var en så herlig dag. Kjenne at man orker alt man har lyst til! Herlig øyeblikk! (ja, tilomed husarbeidet ble gøy!)
Litt kreativt kaos. Det skaper alltid så fine øyeblikk synes jeg. Den ettermiddagen jeg lekte meg litt med noe av det jeg plukket med meg hjem fra skogturen. Jeg sittende på terasseplanken med mose og og blomstertråd, minste poden stående ved bordsaga på plattingen nedenfor, snekrende på et nytt avlastningsbord til rommet sitt. Kjenne høstsola varme i nakken og tine opp litt kalde fingre, skravle sammen, være kreative sammen, likevel hver for oss. Herlig øyeblikk!
Den kvelden kongen av eventyrlig oppussing likte og kommenterte et av bildene mine på instagram. Altså, jeg har egentlig ikke for vane å bli sånn fryktelig starstruck (bortsett fra da jeg la meg etter Blomster Finn og spurte om han ville luke i ugresset mitt…,), for jeg har lissom alltid tenkt at folk er folk, men vi snakker HALVOR BAKKE her dere!!! Så den kvelden hadde jeg min aller første interiør-orgasme tror jeg. Sklei nesten av sofaen, kyssa mobilen, og alt det der! Så om dere ikke hører fra meg på ei stønn er det fordi jeg er tvangsinnlagt, og sitter i et hjørne og sniffer på et duftlys. Magisk øyeblikk!!!
Instagram er runda, nå kan jeg logge av for alltid 😉
Så er det alle de bittesmå øyeblikkene da, de som ikke alltid blir dokumentert med et bilde, men som likevel danner selve skjelettet i ei god hverdagsuke. Sånn som når minste poden flater ut på parketten, blir liggende på ryggen, men føttene i været, og kikke på gøyale videoer på YouTube, og le så han nesten ikke får puste av teite ting vi har sett en million ganger før. Så teit, men så herlig!
Kaoskroken. Hårete føtter, crossklær til tørk i døråpningen, oppvask på bordet og latter. Masse herlig latter.
Snakke med bonusmamma på telefornen en time. Bare sitte i sofaen, drikke kaffe, og snakke i telefonen. Fint øyeblikk. Være med gutta på crosstrening. Rekke noen runder rundt banen i høy fart før kveldsmørket kommer, for så å reise hjem, fyre i peisen, og nyte de siste timene før natta under et pledd i stua.
Når du er glad i broren din, men ikke tar fem øre for å kjøre over`n .
Ha huset helt for seg selv noe timer en formiddag. Åpne postkassen uten å finne en eneste regning. Plukke med seg den siste gjenlevdende blomsten i grøfta, og sette den i vann på benken, bare fordi man synes synd på den…. (PMS eller?)
Når du innser at festen er over men går inn for et siste skikkelig nachspiel!
Og sånn gikk uka. Mandag-Søndag, og dagene imellom. Fort og gæli, likevel fulle av fine små øyeblikk. I morgen er det jobb igjen, også skal jeg til Sætre og holde foredrag på kvelden. Gleder meg, men før det skal jeg nyte søndagen.
Blogging er gøy. Kjempegøy faktisk. Avslappende. La fingrene hamre løs på tastaturet, lire av seg noen strofer om ditt og datt. Joda, jeg har funnet enda en avslappende hobby i bloggen. Det kommer mye positivt ut av bloggen også, sånn for min del mye sosialt. Både på det helt personlige plan, men også på sosiale medier. Men en ting tar det tid å venne seg til, og det er flommen av spørsmål som dukker opp innimellom, når jeg poster noe jeg har bakt, eller laget, på andre sosiale medier som Snapchat og Instagram. Jeg går aldri lenge mellom hver gang jeg slenger sammen noe på kjøkkenet, tester ut en ny oppskrift, eller lager meg noe av ting og tang jeg finner, eller har liggende. Så poster jeg et bilde av det, og plutselig er det så mange som spør om oppskrift eller fremfgangsmåte. Veldig hyggelig selvsagt, bare fryktelig uvant.
Som forleden, da jeg trasket rundt i skogen noen timer, plukket med meg mose hjem, surret sammen noen kuler, postet et bilde i storien på instagram og Snap, og logget av. Ferdig med den saken liksom, helt til det vibrerte mer i mobilen enn det gjør i kontorlokalene til testpanelet til kondomeriet! For plutselig var det en drøss av fine folk som ville laget mosekuler, og lurte på hvordan.
Noe enklere DIY finnes vel knapt, så da poster jeg fremgangsmåten like gjerne her på bloggen, i bildeform. Så tusen takk til alle dere som har sendt melding, dere er gode. Her kommer forklaringen på hvordan du kjapt kan skaffe deg et par baller! (No pun intended! )
Kom deg ut i skogen. Husk kaffe, og pose eller sekk. Finn mose!
Plukk ønsket mengde med deg hjem.
Du trenger dagens innhold av uønsket reklame fra postkassa, tråd, alle sorter duger, og saks eller avbiter, avhengig av tråden du velger.
La mosen renne av seg litt fuktighet, rens den gjerne for barnåler og jord, om du ikke vil ha det i kulene dine.
Rull sammen en ball i ønsket størrelse av dagens uønskede reklame. Jeg liker vanlig avispapir da den er lett og forme, og lett trekker til seg noe av fuktigheten fra mosen.
Legg mose i et lag rundt papirballen, start gjerne med små klaser da det er lettere å håndtere.
Surr fast mosen med ønsket tråd, legg flere lag, helt til papiret er dekket, og surr ferdig tråden mens du former ballen til ønsket form og størrelse. Fest tråden.
Jeg brukte blomstertråd da jeg ikke ville at tråden skulle være spesielt synlig denne gangen. Jutetråd eller hyssing gir en røffere og litt rustikk look. Kult det også!
Sånn, tadaa! Ei kule ferdig. Lag så mange du vil, gjerne i litt forskjellige størrelser. Om du er redd for å drasse med deg småkryp inn i huset kan du legge kulene i en tett plastpose, og la de ligge i fryseren et dgn. Da vil de fleste av krypene “ta kvelden”!
Jeg laget tre stykker som skal få pryde lysfatet på stueordet en stund fremover.
Sånn. Et lysfat fult av baller…eller kuler da, for de som er litt sartere i vokabularet enn denne måsafruen.
Og værre var det ikke. Et lite stykke DIY, eller “Gjør det selv”, som nå får pryde lysfatet en stund. De ligger der og lukter av deilig høstnatur, og den dagen jeg blir fryktelig lei dem er de helt supre opptenningskuler til peisen. Ganske genialt faktisk.
Har du tatt med deg noe av naturen inn denne høsten?
Snedig overskrift der altså. Prøvde meg på en sånn litt fiffig blanding av Oktober, og over, og ut… Greit da, så blir jeg aldri noen stor dikter, men ute, det har jeg vært i dag!
Når du finner boretslaget til smurfene…
Høsten er og blir min favoritt tid, Oktober er den beste måneden. Slik har det alltid vært. Oktober som barn betydde høstferie, bursdag, hoppe fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen i nye langstøvler, og bukselommer fulle av de vakreste skattene grøftekantene hadde å by på. Kongler, løv som glødet av høstens vakre farger, kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma etter skolen, og varme nye strikkegensere fra bestemor på Sørumsand.
Mye har forandret seg siden den gang, mye har forblitt det samme. Høstferie har jeg enda, en av fordelene ved å jobbe i skolen. Bursdag har jeg også denne måneden, selv om jeg nå deler dagen med den misnte poden. Sånn sett er bursdagen enda bedre. Den største gaven fikk jeg for straks 15 år siden, og jeg gleder meg til å snart feire dagen med gromgutten nok en gang.
Når soppen blir blomst.
Det hender jeg fremdeles lar meg friste, og hopper fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen. Kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma er ikke lenger en del av Oktober, men minnene er likevel nære og kjære. Bestemor på Sørumsand strikker ikke lenger kofter og gensere, men sokkene hun strikket til meg til jul i fjor, de har jeg på meg akkurat nå. Og fremdeles har jeg, slik som den gang, lommene fulle av høstens små skatter, funnet i grøftekanten og på stien, under Oktober sin aller første skogstur.
Kaffen smaker aller best ute.
Så godt å stikke kalde og våte føtter ned i et par varme sokker. Jeg har nettopp kommet hjem. Kroppen verker litt etter noen uker med dårlig form, men hodet har aldri vært klarere. Høstluften sørger for det. Jeg brukte to timer på den lille runden som vanligvis tar meg tre kvarter. Det er helt greit. Det gjør meg ingenting å tusle rundt slik, det er jo ingen ting som haster i dag uansett.
Når tilogmed stubben får sopp i underlivet…
Jeg kokte kaffe, pakket med kekkebrød med brunost, de to rutene med mørk sjokolade som var igjen fra helgen, snuste litt på det lille nøstet i kattekurven ved sofaen, også tråkket jeg avgårde.
Ut i skogen for å sanke energi, små skatter, og for å fange følelsen av høst og barndomsminner på kamerarullen.
Har du gått sakte gjennom skogen noen gang? Sånn på høsten? Har du stoppet opp, snust inn lukten av våt jord og fallent løv? Har du satt deg ned, lett etter alle de vakre motivene, fanget dem? Har du strøket tommelen over en klase sopp, holdt fingertuppene i bekken av regnvann til de blir isende kalde, latt et vått høstblad tørke i håndflaten, eller lagt deg på ryggen i en seng av myk mose og kikket så lenge opp mot de høyeste tretoppene at du nesten blir svimmel?
Når hele skogbunnen er en seng av myk mose.
Det gjorde jeg i dag. Jeg ble våt på tærene, våt på knærne, og svett på ryggen. Jeg ble kald i baken, kald på nestetippen og varm i kinnene. Og jeg drakk kaffe fra den gamle trekoppen, spiste sjokolade ved Stigtjen, fanget essensen av Oktober med et gammelt kamera som nesten faller fra hverandre, og nå sitter jeg her. Med kalde føtter som henter varme fra tykke sokker, med sekken og lommene fulle av små skatter, og hodet fullt av både gamle og nye minner.
Straks skal jeg lage meg noe fint av mosen jeg plukket med meg hjem. Men først skal jeg kose litt til med nøstet i kattekurven, drikke litt mer kaffe, lene meg bakover og nyte at det enedelig er Oktober. Den beste måneden!
I dag tidlig tenkte jeg, for aller første gang, at “Off…kanskje jeg bare skal drite (pardon my french) i det!” Bloggen altså, bare i dag, bare dette lille søndags-skribleriet. For uka har vært lang, trå og strevsom, og jeg har ikke, om jeg skal være helt ærlig, lett så hardt etter de små øyeblikkene.
Men så snudde jeg litt brått om på tankegangen, og fant ut at selv om jeg kanskje ikke har vært så flink til å kjenne etter, se etter, eller dokumentere noe, så må jo øyeblikkene ha vært der likevel. Noen små øyeblikk må jeg da kunne klare å dra frem en søndagsmorgen.
Aller først…i en kurv ved siden av sofaen ligger Lillegrå, husets fine jentepus, og holder rundt et bitte lite nøste.Det var natt til i går, eller tidlig på morgenkvisten at pus vekket meg. Snek seg inn på soverommet, dyttet snuten mot øret mitt, slo poten mot ansiktet mitt, desperat etter oppmerksomhet. Jeg var helt i ørska, forstod lite, men ble med pus ut i stua, tenkte kanskje hun måtte ut, enda pus selv pleier å åpne vinduet når hun må ut i løpet av natten.
Da hun forstod at jeg stod opp og fulgte etter hoppet hun opp i kurven som alltid står ved sofaen, og to minutter senere så en bitteliten pusekatt dagens lys. Vi ante ingene ting! Virkelig!
“Minstegrå”, foreløpig navneløs. Sølvgrå bollemage, og sort ansikt. Vakre lille skapningen.
Nå skal det sies at den lille selvsagt er velkommen, og podene i huset er i ekstase! Så selv om familieforøkelse absolutt ikke stod på planen var det et fint øyeblikk. Tillitten mammapus viser oss, og den bittelille vakre. Ganske fantastisk.
I den unge alder av drøye 24 timer har “minstegrå” allerede opparbeidet seg en solid bollemage. Kanskje ikke så rart når man er enebarn, og kan fråtse i mors matfat helt alene. (Å HALLO!!! Nå forstod jeg hvorfor jeg ikke blir kvitt bilringene. Jeg er jo også enebarn!!! For en åpenbaring!)
Tenk å ha hele tipperekka, hele matfatet for seg selv.
Jeg skulle helt ærlig ønske formen var bedre. Noen ganger raser hjertet, hodet spinner, og bena svikter. Årsaken er heldigvis ganske ufarlig, og jeg får hjelp, men jeg er en utålmodig sjel. Skulle så gjerne hatt tilbake energien jeg hadde for bare noen måneder siden. Det toppet seg tirsdag kveld da jeg tok med joggeskoene på en liten luftetur, og tvang kroppen til en treningsøkt den ikke var helt klar for. Det endte med en noe ugrasiøs dobbel knestående med massiv faceplant i grusen, og hadde knall og fall væt en olympisk gren hadde jeg garantert stått på toppen av pallen. ( og ganske sikkert snubla ned derfra under medaljeseremonien også!) Uflaks og dumskap i skjønn forening. Jeg viste bedre, men tok likevel sats, og nå betaler jeg for det.
( Idrettsskade og pusekos )
Aldriså gæli at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig fått det jeg velger å kalle min aller første idrettsskade, og for en som i hele sin idrettskarriere stort sett var degradert til saftblander på sidelinja, skal det sies at idrettsskade er ganske kult. OK øyeblikk! (litt ironisk der altså!)
Det har blitt mye sofasitting denne uka. Timene på jobb tapper kroppen for krefter, og når jeg kommer hjem og lander i den noe slitne, men akk så myke doningen fra IKEA, ja da har jeg trøbbel med å komme meg opp fra den igjen. Derfor er timene på jobb så herlige. Man setter ekstra pris på jobben på slike dager. Kollegene, elevene. Godt å føle seg nyttig, rett og slett! Og jeg vet jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne til det kjedsommelige. For en gjeng!!! For en flott gjeng jeg omgåes med hver dag. En salig blanding av rykende ferske unge mennesker, og gamle travere! Tenk at en klem, en karamell på pulten, en morsom mail i innboksen, eller en økt på skolekjøkkenet kan gi så mange fine øyeblikk! Herlig!
Den dagen jeg ruslet rundt i sentrum og ventet på poden som som var hos tannlegen. Den dagen høstlufta bestod av en blanding av lett regn på varm asfalt, og fuktig høstløv. Den dagen stasjonen bugnet av høstfarger, og det til tross for at bjørka ikke har rukket å bli skikkelig gul enda. Det var et fint øyeblikk. Vandre sakte rundt, spise bolle fra baker`n, drikke kaffe fra pappkrus, og bare ta inn alle de herlige fargene før vi gikk stien forbi den gamle gården hjem.
Hjembygda i høstdrakt!
Vaffel med syltettøy og rømme til kveldsmat. (det var det der med enebarn da…) Skeie ut skikkelig, og det på en helt vanlig ukedag. Det er sånne øyeblikk jeg setter så pris på. Når mørket senker seg utenfor vinduene, når gubben stenger garasjen for kvelden, og podene kryper opp i sofaen sammen med oss etter skole, jobb, lekser og trening. Når vi spiser vafler så ferske at smøret smelter, og latteren sitter løsere enn panneluggen til Donald Trump. Det er fint det. Vaffel med syltetøy og rømme. Mer skal ikke til lissom.
Kveldsmat for måsafolk.
Et gammelt og gulnet bilde. Jeg visste jeg hadde tatt det med da vi ryddet huset etter mormor og morfar, men jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde lagt det. Så lå det plutselig der, i skuffen med stearinlys og servietter. Helt i bunnen. Jeg bare elsker når ting dukker opp uten at jeg har lett etter det. Det sparer så mye irritasjon, og overaskelsen gjør gleden desto større. Så nå står de på komoden. Oldemor og oldefar, to gamle dansker jeg har vage, men glade minner om. Tenk at det finnes så masse glede i et lite, gulnet, gammelt bilde. Fint øyeblikk!
Når man finner igjen minnene!
Chatting. Sosiale medier. Yes, jeg liker det. Nå er det sevsagt ikke noe som slår en god prat, ansikt til ansikt, med gode venner. En kopp kaffe og litt skravlings, alt det der, men det er fint med dette sosiale nettverket på internetten og. Forleden satt jeg en snau time på snapchat og chattet med AnnieO, eller LeAnne som hun egentlig heter, og det var så koselig. En sånn god catch up med ei venninne fra den andre siden av atlanteren. Venner hjemme, venner i den store verden. Det beste av begge sider. Fint øyeblikk!
Thanks for the chat “Ripped Jeans Mama” 😉 Love ya!
Se der du! Til tross for en noe sliten kropp har jeg jammen sanket meg en grei bukett fine øyeblikk likevel. Slett ikke gæli! Jeg har fått tilbud om, og takket ja til enda noen nye spennende utfordringer, og jeg er så takknemmelig for å få muligheten!
Ny og spennende utfordring står for tur, og jeg er så takknemmelig for muligheten 🙂
Jeg har vandret rundt i en flora av høstfarger, og kjent kaldt høstregn på nesetippen. Jeg har spist suppe av ferske rotgrønnsaker, og napoleonskake med ekstra mye melis på toppen. Jeg har ledd høyt av meldinger fra gøyale elever, og grått til jeg heiv etter pusten av triste hundevideoer på YouTube. Jeg har sittet oppe til sent på kveld fordi verken jeg eller podene ville at den gode samtalen skulle ta slutt, og jeg har dusjet trøtten ut av øynene på morgenkvisten. Jeg har gratulert den fine pappaen min med bursdagen, funnet en 200 lapp jeg hadde glemt i en gammel jakkelomme, kjøpt lakris for den samme 200 lappen, sett et bittelite kattenøste komme til verden, og våknet etter en dupp på sofaen med et teppe over meg jeg ikke har lagt der selv.Kjærlighet i all sin enkelhet. Hverdagslykke, i små porsjoner, passe fordelt utover en ganske alminnelig hveragsuke. Og bare for å toppe det hele, foran meg ligger en hel uke med høstferie.
Jeg har ingen grunn til å klage.
Håper din uke har bydd på små og store hverdagsøyelikk, og at du tar deg tid til å nyte høsten. Vi blogges.
