Pust inn, pust ut.

Hver søndag går jeg gjennom de fine hverdagsøyeblikkene uka har bydd på. Jeg har blitt god på det. Finne de små tingene. Jeg finner de hver eneste dag, uten å virkelig lete. Jeg bare kjenner de igjen når de kommer, det har blitt en vane. En god vane.

Og forrige uke var god, ingen tvil om det. En god hverdagsuke. Men det var jo akkurat det uka var, eller det ukene har vært. Hverdagsuker, og de består jo av mer enn de fine øyeblikkene også. Hverdagen består av hendelser man helst skulle vært foruten. De består av regninger som må betales, saus som koker over og svir seg på kokeplata, elever man ikke helt klarer å hjelpe, øs-pøs regnvær, og paraplyer som ligger igjen gjenglemt hjemme på kommoden i entreen.

 

Hverdagsuker består av lapping av allværsjakker som aller helst burde vært kastet, og av kontoer som ikke tillater innkjøp av nye jakker til gutteflokken akkurat nå. Hverdagsuker består av biler som trenger drivstoff, katter som blir påkjørt, pasta til middag tre dager på rad, tørre knekkebrød på farten fordi noen har forsovet seg, og netter uten særlig søvn, når tankespinn gjør nakken og skuldrene stive, uten at man har svaret på hvorfor.

 

Det er livet. Hverdagslivet. Og det takler man.

 

Likevel skal jeg innrømme at jeg er sliten akkurat nå. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor, en kombinasjon av mange elementer egentlig. Og jeg har ingen grunn til å klage, for livet er godt. Virkelig godt. Likevel gikk pusten litt ut av meg søndag ettermiddag.

 

Inne i hodet mitt hadde jeg planene klare for en lang tur i skogen. Den planen forble inne i hodet mitt, for kroppen forlot aldri sofaen. Jeg slokna. Både i hodet og kroppen. Sovnet ikke, men ble liggende å se i taket. Hørte lyden av to poder som snekret i skogen bak huset, og gubben som puslet i garasjen. Hadde lyst til å holde de alle med selskap, finne ut hva de drev med, men orket ikke.

 

Minsten hadde kjøretime, en del av mopedkurset. Neste uke er det mørkekjøring.

Planene om en liten tur med bobilen på fjellet i høsteferien utgår. Litt på grunn av dårlig vær, mest fordi regninger må prioriteres. Tørketrommelen hoster mer enn oldefar gjorde etter det første magadraget med pipetobakk om morran, og den lekker vann. Enda en ting som snart må erstattes.

 

 

Det ble lite søvn natt til mandag også. Tankene var litt på jobb, litt på den fordømte tørketrommelen, litt på den skuffen på kjøkkenet som er løs. Litt på den allværsjakka som som må syes, kjøretimen som skal betales, fargene på høstfjellet jeg går glipp av, og den ødelagte fryseren som må kjøres på gjenvinningstasjonen.

 

Gubben lå våken han og. De som tror at gubber ikke grubler om natten tar feil. Her i huset grubler vi om kapp. Er på grensen til skummelt samkjørte når det kommer til disse små bekymringene som sikkert virker rare for andre, men reelle for oss. Da morgenlyst kranglet seg vei inn i soverommet mellom gardinene, og vi kunne høre podene som skulle på jobb romstere på kjøkkenet i matpakke kaoset, hadde gubben en plan.

Vi pakker sekken, også drar vi til sjøen.

Også gjorde vi det. Smurte mat, pakket sekken, og kjørte til sommerparadiset.

 

Tror aldri vi har snakket mindre sammen under en biltur før, men noen ganger er stillhet godt. Musikk på radioen, mens verden suser forbi utenfor bilvinduene. Først da vi kom over brua i Fredrikstad kjente vi på roen. Feriefølelsen, til tross for overskyet himmel og en ryggsekk helt uten badetøy.

 

Vi stoppet ikke på stranda denne gangen, men vandret langs sjøen, langs svabergene istedet. Sakte. God tid til å kaste et par kjeks til måkene, plukke opp blåskjell, tegne i sanden, speide etter båter. Gikk akkurat raskt nok til å få opp pulsen, klatret akkurat høyt nok til å kjenne svetten i nakken.

Satte oss på toppen av steinene, og speidet utover vannet. Spiste matpakkene som alltid smaker så mye bedre ute, lente oss bakover, og sovnet.

 

Og selv om ikke alle små bekymringer forsvinner av seg selv, så kjennes de betraktelig mindre ut når man rusler sånn rundt i fjæra, på jakt etter små skatter eller fine fotomotiv. Det handler om å puste inn, puste ut, og prøve å skifte fokus. For hjemme er det ofte lett å kjøre seg litt fast i det samme tankespinnet, ihvertfall for meg.

 

Da vi kom hjem lå to slitne lærlinger utstrakt på hver sin sofa, under hvert sitt teppe. Ja, selv sprek ungdom blir slitne etter lange arbeidsdager. Oppvasken på kjøkkenbenken ville ha irritert meg om det ikke var for at den ødelagte kjøkkenskuffen var limt og fikset. Poden med høstferie hadde sørget for det. En klesvask hang til tørk på stativet i gangen. Tok så masse plass at vi måtte trekke inn magen for å komme forbi. Inne på badet hostet tørketrommelen fortsatt, og allværsjakka hang over gelenderet i trappa, i påvente av en lapp og litt sytråd.

 

 

Så nei, alle “problemer” forsvant ikke på svabergene ved havet i går, men hodet er litt klarere. Et skritt i riktig retning. Gubben har fri denne uka. Han skal skru litt på noen biler, gjøre de klare for EU kontroll. Tørketrommelen skal få en helsesjekk, kanskje, om vi er heldige, kan den fikses. Hvis ikke får det heller bli trangt her i vinter, mens tørkestativet jobber på overtid. Regningene er betalt. Vi overlever fint på pasta noen ekstra dager, før neste lønning, og fjellet vil være fullt av flotte farger neste høst også. I dag skal jakka lappes, og et par ullsokker skal stoppes. En ting av gangen.

 

Pust inn, pust ut, og fortsett å se etter de små øyeblikkene. De er flere enn utfordringene, og de fortjener en større plass i hverdagen.

Ta vare på deg selv da! Spis kake!  Vi blogges!

5 kommentarer
    1. Fine Janne, tusen takk for at du også deler den andre siden 🥰 Livet er jo også bekymringer og litt dystre dager….. Det har vi alle😘 Men hvis vi kan ta etter deg og se alle de flotte småtingene som også er der i det dystre, kommer vi fortere ut av mørket. Tusen takk for at du er du Janne, fortsett med det 💕 Klem 🌺

    2. Det er så befriende deilig med en blogger som er så nær oss vanlige. Med vanlige utfordringer.
      De aller aller fleste andre, faktisk alle jeg har lest, har kun fokuset på sin egen og familiens fabulous liv. Med vakre plettfrie hjem, hytter og barn.
      Og barna og familiens bursdager og annet blir feiret som om de bor på slottet og vasser i penger. Og tipser vilt om hvor ditt og datt er kjøpt og hvor bra alt er.
      Stakkars alle klassevennene til de barna, og foreldrene, som kan få prestasjonsangst av mindre…..
      Nei, vasser heller i sjøen på ditt lag.
      Tusen Takk fine du. 😘💗

      1. Du aner ikke hvor godt dette var å høre. Jeg har trua på å dele hverdagene, og den tror jeg egentlig er ganske lik for de fleste av oss. Selv hverdagene til de som deler fra glansede hverdager, og polerte unger og hjem. Ønsker deg e nydelig dag <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg