jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Med fare for å høres ut som ei overpoetisk lettrørt sutrekjerring: “Fy flate så masse bra folk det finnes der ute!!!”

At så mange mennesker skulle klare å røre meg (mentalt altså, det er ingen som har gått og plukka på meg lissom) denne uka, det var jeg helt uvitende om på mandagen. Men nå, på tampen av uka er det bare å trekke pusten dypt ned i magen, og være takknemlig for alle de fine folkene som på en eller annen måte har gitt meg så himla mange fine øyeblikk.

Ja, for hverdagsøyeblikkene har stått i kø. Det samme har tårene, både de triste og de glade. Lurer på om det er høytiden som gjør noe med meg, for alle følelsene ligger lissom utenpå kroppen.

 

Ta mandagen for eksempel, da himmelen vekslet mellom blå, lilla og rosa da jeg gikk til jobben om morgenen. Fint øyeblikk, for jeg blir så fasinert av slike morgener, når lyset og fargene på himmelen danser over bygda. Jeg møtte ikke et eneste menneske hele veien til jobb, enda jeg ikke var særlig tidligere ute enn vanlig heller. Det ar bare stille, og vakkert. Ja, også kjentes det nydelig å være tilbake på jobb etter noen dager horisontalt, med hodet i ei plastbøtte forrige uke. Herlig øyeblikk!

Har du noen gang følt deg på gyngende grunn? Begynt å tvile på din egen kompetanse, kjenne at ting du kanskje burde kunne virker plutselig fryktelig vanskelig. Jeg har en sånn jobb der det ikke finnes noen fasit på noe som helst. Alle vi som arbeider med mennesker vet at en og samme regel ikke ikke nødvendigvis funker for alle, og noen ganger må man tenke utenfor boksen. Det er spennende, men kan også fryktelig skummelt. Så stod jeg plutselig der og viste ikke helt om jeg fikk til jobben min eller ikke. Men så er jeg så heldig da, for jeg har et nettverk rundt meg som er helt enestående, og når man har det, da blomstrer man, og får til likevel. Jeg er så innmari heldig med arbeidsplassen min. Kollegene OG elevene. Herlighet for noen fantastiske ungdommer jeg får tilbringe dagene mine sammen med, og denne uka har de gitt meg det ene nydelige øyeblikket etter det andre. Jeg vil holde de aller fleste av dem for meg selv, tett til brystet, men jeg måtte bare fortelle hvor heldig jeg er, og hvor takknemlig jeg er for alle disse fine øyeblikkene på skolen. Alle stundene, alle klemmene, all latteren. De betyr enormt! Øyeblikkene og menneskene.

 

Pakke i posten, fra Julenissen. Jepp, det var det det stod på avsender av pakkene. Julenissen, Nordpolen. Så om noen lenger skulle være i tvil på om nissen egentlig finnes, jeg har beviset, og “han” leser tydeligvis bloggen. Så herlige, gjennomtenkte, fine pakker, og så nydelig kort. Og hormonell som jeg har vært denne uka tok jeg til tårene…så klart!

Og da hjalp det liksom ikke at damene på C15, den flotte gjengen med Helse og Oppvekst lærere hadde gått sammen om en gave som ventet på pulten min fredag morgen heller. Er det mulig lissom??? Så da grein jeg igjen da…og nå er jeg like uttørka som en gammel jomfru, for nå har jeg jo felt tårer nok for et helt år- Fint øyeblikk da. Tårevått, men kjempefint.

Da Lena spurte om jeg kunne lage en grankrans til døren hennes. Det har jeg ikke gjort i år, og plutselig ble jeg sånn skikkelig gira på en sånn fin, gammeldags juleaktivitet. Så da ble det krans. Ut å plukke granbar i skogen bak huset, sitte på kjøkkengulvet inne og binde. Herlig aktivitet, også lukter det jo jul i hele huset når lukten av granbar sprer seg. Bolla var som alltid når jeg holder på med noe, selvskreven assistent og kvalitetssjekk-ansvarlig. Fint øyeblikk.

 

Den dagen tante Mariann antagelig satt og bladde i gamle album, for plutselig tikket det inne en mail med et par gamle bilder. Og da ble jeg så glad!!! For jeg har så få bilder av mamma fra tiden før hun ble syk. Og det var så godt å se henne smile, med hår på hodet, i en helt vanlig hverdagssetting, i vanlige hverdagsklær. Så godt å minnes, så godt å huske henne slik hun var før kreften, for merkelig nok, sev over 20 år etter at hun døde, er det minnene fra sykdomsperioden som er sterkest. Så bilder av mamma, en smilende og frisk, ung mamma, det troner høyt blandt ukas små øyeblikk!

 

Den dagen jeg bakte lussekatter, og gikk i luciatog på skolen, helt alene. Ja, for det var igen anndre lærere som ville bli med, og det passet meg helt fint, for jeg fikk aldri være Lucia da jeg var liten, så nå var det endelig min tur. For når man går i Luciatok alene er man selvsagt selvskreven Lucia. Jeg gikk fra klasserom til klasserom med et batteridrevet kubbelys på hodet, sang akkurat passe surt, og delte ut boller. Veldig usikker på om det var så innmari fint øyeblikk for elevene, men for meg var det helt topp, for nå kan jeg endelig krysse av den Lucia greia på lista mi over ting jeg skal gjøre før jeg dør.

Kvelden vi pyntet juletreet. Hver jul tenker jeg at “Nå har vel gutta blitt så store at dette ikke er så stas lenger!”, men jeg tar feil! For enkel forskning viser at selv nesten voksne unge menn blir fem år i hodet når grana tas inn og all den gamle julepynten kommer frem. Treet i år er som treet alle år tidligere. Akkurat passe skjevt, og fullt av fine juleminner. Også lukter det så inni granskauen godt. (hahahahaa! Skjønte du`n?) Det var minsten sin tur til å sette stjerna på toppen. Vi har en sånn rekkefølge-ordning på akkurat det, og den følge høytidelig til punkt og prikke. Så slo det meg, da stjerna ble satt på, hvor fort årene går. For det kjennes ut som om det var i fjor at poden satt på skuldrene til måsagubben for å nå trekrona, og nå trenger han ikke å stå på tærne engang. Uansett, små eller store poder, herlig øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Tårevått og vemodig, lattermildt og herlig. To kakebokser er fulle av nye kakeslag, og magen er full av priskrig julemarsipan med sjokoladetrekk De aller siste julegavene er pakket inn og ligger klare til å gies bort. Julefilmer hver kveld, i selskap av varm te, og havrekjeks med brunost. Flere netter med søvn enn netter uten (hallelujaaa!), de to rådyrene som forsynte seg grådig av nesa til den falne snømannen i hagen, og på fredag nådde jeg bunnen av skittentøyskurven for første gang på flere uker. Nydelige øyeblikk, alle sammen.

Nå er kaffekoppen tom, og energilageret på topp. Hviledagen skal utnyttes. Her skal det bakes litt, skures litt, pyntes litt, også skal dagen nytes litt! Søndager altså, det er bra dager det!

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

 

 

Jeg tok en kopp kaffe med Mona i dag. Det skjer titt og ofte.En kopp kaffe bak disken i butikken til Mona. Så fint det er, å kjenne en som driver verdens fineste lille butikk på senteret. En sånn butikk hvor atmosfæren er god, og inspirasjonen enda bedre, og selskapet best av alt.

 

Stikke innom, kikke litt i hyllene, og drikke kaffe. Le av noe vi har sett eller hørt, småsnakke, løse verdensproblemer, fleipe, snakke alvor, og drikke kaffe.

Det er noe med den kaffekoppen som åpner for de gode samtalene.

 

Så satt vi der i dag, og tenkte at alle burde ha noen å dele en kaffekopp med. Og plutselig sier Mona, som er like raus som hun er blid, at kanskje det hadde vært hyggelig å gi bort en pose kaffe til noen, noen som kanskje trenger en liten pause sånn rett før jul. Noen som vil dele en kaffekopp, og en skravlestund med en de er glad i. Koble av, snakke litt, le litt, løse et verdensproblem eller to, og ja, drikke kaffe med.

Og som sagt, så gjort. Mona svingte seg rundt i butikken, og satte sammen en liten gavepose, bare fordi det snart er jul, og fordi den største gleden er å glede andre.

 

Så da er spørsmålet. Hvem vil du aller helst ta en kopp kaffe sammen med nå i julestria? Tagg en venn i kommentarfeltet som linker til dette innlegget på facebook, eller legg igjen en kommentar her på bloggen. Vinneren av gaveposen trekkes mandag 16 Desember, kl 20.00.

 

Kan vi friste med en kopp kaffe? Fra oss til dere.

Hilsen Mona og Janne.

 

De har gått sin seiersgang på Instagram noen år nå, disse enkle men dekorative pepperkakehusene, og byene. Jeg har sett, beundret, og ikke gjort noe mer med det. I mange år pyntet vi pepperkakehus, alle tre guttene hadde hvert sitt prosjekt. De er liksom ikke like ivrige på akkurat det lenger. Podene er jo så store, og to av dem er jo allerede igang med ordentlige byggeprosjekter med ordentlige materialer hver eneste dag. Pepperkaker baker vi bestandig sammen, det er en tradisjon selv ikke store tenåringspoder vil gi slipp på, men en boks pepperkaker i hylla gir jo liksom ikke fra seg den samme lukten som et pepperkakehus som står fremme.

Akkurat det har jeg savnet.

 

Så i år tok jeg saken i egne hender. Enda en søvnløs natt kunne like gjerne brukes til noe skikkelig koselig. Pepperkakeby, eller egentlig mer et pepperkake-nabolag.

 

Det er langt fra perfekt. Første forsøk og alt det der. Det er litt skjevt, dekoren er litt så som så, men det gjør liksom ikke noe. Det er sjarmerende likevel, der det står, fristende, og sprer sånn intens herlig julelukt i hele måsahuset.

 

Hvor lenge det varer gjenstår å se…vi har jo tross alt tre pusekatter som mer enn gjerne både saboterer og smaker litt på alt som står fremme, selv under intens overvåking fra matmor. Dessuten er den eldste poden så innmari glad i pepperkaker med store mengder melisglasur, så dersom byen “tilfeldigvis” raser er det ingen sjangse for at det blir krangling om hvem som skal rydde opp. Her kommer hver eneste smule til å forsvinne.

 

Men frem til det skjer skal nabolaget få stå midt på bordet. Der skal det få spre juleglede, så lenge det varer. Og i dag skal vi bake pepperkaker til kakeboksene. Slike som er så stappfulle av melis og nonstop at man knapt ser kaka. Det er tradisjon det også.

Så enkelt, så gøy.

Har du laget pepperkaker enda?

Måsahuset er ikke akkurat stort, og nå i ventetiden frem mot julen fylles naturlig nok huset opp med mer krimskrams enn vanlig. Pakkene for eksempel, julegavene vi får, eller de som snart skal leveres til venner og familie, de tar mye plass. Ikke ser de særlig pene ut heller, der de står ferdig pakket i plastposer på gulvet langs veggene. Så da fikk jeg for meg at jeg ville lage en slags ventesone for pakkene, noe som ser både dekorativt og jule-aktig ut, og som er praktisk. Det tok ikke lange stunden heller, kun et par timer, og det inkluderte tørketid på malingen. Jeg liker sånne raske prosjekter, hvor jeg kan øyne det ferdige resultatet omtrent i det jeg setter igang.

 

 

I uthuset lå en liten bunke resteplank fra diverse tidligere prosjekter. Plank fra sengebunner, noen lister, rester fra paller osv. Disse ble saget til i ulike lengder, og skrudd i ønsket rekkefølge på en litt lengre plank. Det fine med denne er jo at du kan lage vente-treet så kort eller så høyt du vil, avhengig av hvilken veggplass du har til rådighet.

 

 

Bolla var selvsagt til god hjelp under hele prosjektet. Anbefaler alle hobbysnekkere å skaffe seg en lodden lærling til hjelp og selskap.

 

Plankene danderes og skrues fast i ønsket rekkefølge.

 

 

Et strøk maling. Brukte den gamle grønnfargen vi hadde på veggen i stua før.

 

Shabbet over malingen med litt interiørbeis i fargen drivved, noe vi hadde stående i boden. Liker det litt røffe. Passer liksom jula i måsahuset.

 

Og til slutt en liten overhaling med hvit maling. Hva er vet et juletre uten snø?

 

 

Hang treet over den gamle potetkassa, og tadaaa, plutselig ventesone for reisende og innkommende julepresanger. Passe ryddig, og ganske dekorativt under trappen i gangen.

 

 

Minste poden synes treet manglet lys, og fant en grei løsning.

 

Ventepakke.

 

Og slik kan det gjøres, fort og gæli. Ser for meg at treet kunne blitt fint som veggpynt alene også, dekorert med kongler og lyslenker, eller som adventskalender der pakkene henger på kroker. Kun fantasien som setter grenser.

Lag deg en fin desemberkveld, med og uten ventesone. Vi blogges.

 

Du vet når du har nådd den alderen når ungene spør deg hva du ønsker deg til jul? Og du svarer “snille barn”, og faktisk mener det. For sannheten er at du egentlig har alt du trenger, og snille barn er så mye mer viktig enn krimskrams til hylla, eller den flasken med vin, eller et nytt slips og nye sokker.

Det er en deilig alder å nå. Vente på jula, vite at man har alt man har behov for, og enda har man litt i lommeboka til “salt til grøten”, og alt det der.

Du er mett, du er varm, og du er rolig til sinns fordi de du er glad i er det samme.

 

Så snur du litt på det. Tenk at du snur og vender på hver eneste krone nå frem mot jul, og uansett hvor mye du spinker og sparer vet du at det likevel ikke vil bli nok. Ikke fordi du sløser, har kjøpt ekstravagante julegaver eller et overpriset juleantrekk til deg selv. Ikke fordi du svei kredittkortet på heisatur i sommer, eller fordi du har tatt av litt med nettshopping.

Nei, fordi tilfeldighetene, omstendighetene, situasjonene akkurat nå er vanskelig, og det ingen ting du kan gjøre med det. Sykdom kanskje. Arbeidsledig. Uventet dødsfall i nær familie, eller kanskje du nylig har blitt alene med små barn. Omstendigheter du ikke kunne forutse.

 

For det skjer. Hver eneste dag, i hele landet. Jada, i Norge også, et av verdens rikeste land. I Aurskog-Høland tilogmed, min hjemkommune.

Her finnes det fattigdom. Det er et fakta.

Også finnes det mennesker som Morten Rognan.

 

 

Morten, som en dag før jul for tre år siden ble sittende å fundere på akkurat dette her, ganske tilfeldig egentlig. Morten som en dag tenkte at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, også gjorde han nettopp det. Noe. Sånn helt uten videre, og bare fordi.

Morten som ikke har overflod av noe, men akkurat nok. Mannen i gata. Ok da, mannen i gata med et hjerte kanskje litt større enn gjennomsnittet. For i mitt hode har man det, om man ikke bare tenker at man skal bidra, men faktisk gjør det!

 

Morten startet “julehjelpen”. Det var ikke så vanskelig sier han. “Bare stakk innom de lokale matbutikkene, spurte om de kunne ha en handlekurv stående, som kunder kunne legge litt matvarer i, som senere kunne kjøres ut til de som trengte det. Opprettet en Vips, laget en Facebookside, og kjørte ut med mat, og gavekort til de som trengte litt ekstra hjelp i julen.”

Neida, ikke så vanskelig kanskje, men ikke alle gjør det. Men det gjør Morten. Kjører hjem til de som har turt å be om hjelp. (Ja, for mørketallene er store, og mange tør ikke spørre) Morten er diskret. Ingen logo på bilen, ingen selvhevdende facebookoppdateringer og selfier, bare Morten, som gjør noe for andre, uten å forvente noe igjen.

“Det gjør jo godt for meg også!“, sier han. “Se at noen kanskje får en litt lettere høytid, fordi jeg kunne bidra med litt!”

Tenk på det. Om alle vi som har kommet dit i livet at vi har nok, ikke overflod, men akkurat nok, kunne tenke at den største gleden er å glede andre. Ikke bare dine nærmeste, men også de du ikke kjenner.

Du trenger ikke gi mye heller. Kjøp en ekstra flaske brus, eller litt pålegg, og legg det i kurven til Julehjelpen før du reier hjem med egne varer. Vips noen kroner. Tenk om alle som hadde en tier å avse kunne vipse nettopp det. Tenk for en forskjell det kunne utgjøre, for den som ikke har noe.

 

Det er mitt ønske for dagen. At alle de som kan gir litt.

I dagens Jul i Bygda var jeg så heldig å få snakke med Morten om julehjelpen, julefeiring og juleglede. Vil du se “praten” vår er den delt på facebooksiden til JanneNordvang Blogg.

Tusen takk for praten Morten, du er et flott menneske! Takk for jobben du gjør, og riktig god jul!

Åkæi.

På ei uke har jeg spydd og skiti min egen kroppsvekt, men nesten ikke gått ned et gram (fordømte bortkasta omgangssyke), spist min egen kroppsvekt i marsipan med sjokoladetrekk (Hallo Nordvang, der har du svaret lissom), og jeg har runda livet. Helt sant!!! Dævver jeg i morra, så går jeg i bakken med tommelen i været! Mer om det senere. ( Hah, skulle vært nyhetsoppleser på statskanalen med uttalelser som det der!)

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, for uka har bydd på så mange øyeblikk at det egentlig har vært nok til et blogginnlegg hver dag.Vi kan jo starte med den julekalendergreia for bygda som jeg har fått være med på. Det er skikkelig ekkelt å snakke til kamera, og å bli filmet. Så med den erfaringen i sekken kan jeg jo bare legge planen om å kapre rollen som Moneypenny i neste James Bond på hylla! MEN, selv om jeg enda ikke har sett en eneste episode der jeg er medvirkende, rett og slett fordi jeg blir flau av å se og høre meg selv, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå hvorfor ikke Skavlan har bedt meg som gjest på programmet sitt enda. Jeg har et sånt ansikt bare en mor kan elske (og hun lever jo ikke lenger, så der fikk jeg den lissom),  og det gjør seg ikke på TV. Når det er sagt kan man få skikkelig latterkrampe av å se screenshots av seg selv fra filmingen da. Som den kvelden en elev sendte meg dette bildet, og jeg flira så jeg nesten tippet av stolen. Latter, le av seg selv, når man sikkert egentlig bare burde stikke hue i sanda og bestille en “bli ny-dag” med Jan Thomas, det gir fine øyeblikk. Tross alt.

Å koke smultringer. Sånn ca 2oo stk. Det var et fint øyeblikk. For her hjemme blir det liksom ikke jul før smultringene er kokt, og lagt i fryser`n. Noen poser skal deles ut til familie som ikke baker selv, men de aller leste blir her, og skal nytes i julen. Vi har prøvesmakt. En sånn 10-12 stykker. Det kalles kvalitetssikring faktisk, og det er viktig! Laget litt ekstra små hull i smultringene i år for å ikke kaste bort kalorier. En del av det der spis opp maten prosjektet. (That`s my story and I`m sticking to it!)

Den dagen jeg fikk se historien min på trykk i Julemagasinet til Bjørkelangen. Det var mer stas enn jeg liker å innrømme! Altså, ikke for å skryte (det er ikke sant, for dette er reinspikka selvskryt, men det høres bedre ut å ikke innrømme det så åpenbart), men dette var gøy. Å få være en del av noe, få bidra med noe, om enn bare en liten tekst og noen tegninger. Det ser jo helprofft ut, for Beate har gjort en kjempejobb med redigering og trykk av bladet! Så ja, historien på glanset papir, det var et fint øyeblikk!

Kollegaene mine! Herreminhatt de er fine. Det var den dagen det rant i begge ender og jeg fikk panikk da jeg entret badet og så at det var en dorull igjen. Jeg satt på ramma og flirte litt da jeg innså at om denne gæligheta vedvarte ville jeg snart tørke baken med nisse og dompapp-servietter, og for å dele “morsomhetene” med kollegaene sendte jeg bildet av den enslige dorullen til chatten vi har på facebook. Noen timer senere, i det sola gikk ned, og jeg innså at jeg snart røyk på en pakke juleservietter fra Nille ringte det på døra, og der stod Anne, som på vegne av hele avdelingen hadde vært på storhandel, og shoppa doruller for resten av året, uansett for mye avfall kroppen velger på kvitte seg med. Jeg orket egentlig ikke å le, men lo likevel,og måtte ligge og hvile resten av kvelden. Det var verdt det! For noen damer jeg jobber sammen med, for en gjeng. Vandrende vitaminpiller hele bunten! Herlig øyeblikk!

 

De øyeblikkene da dere som leser denne bloggen sender meg meldinger, eller bilder av ting dere har laget, inspirert av det som legges ut her. Denne uka hadde Mary-Anne testet deigen og noen av kakene fra juksemakerdeigen min. Jeg synes det er så herlig å se at folk prøver, at folk lager. Blir jo helt rørt, og bittelitt kjempestolt.

 

Den dagen varmegradene tok over for kulda og all snøen på trærne ble gjort om til glitrende isdiamanter. Altså, jeg tuller ikke når jeg sier at trærne som hang tungt over porten ute ble til et levende, massivt klokkespill av istapper. Vinden tok tak i grenene, slo isklumpene mo hverandre, og hørtes ut som et bjellekor. Et glitrende isbjellekor. Jeg ble stående under trærne en halvtime etter å ha hentet posten, som en sånn tomsing med tomt blikk og åpen munn, og bare lytte, og se. Nydelig øyeblikk, har aldri opplevd noe liknende!

Den dagen fagbrevet jeg tok i våres kom i posten. Jeg hadde glemt det litt. Ikke at jeg tok fagbrevet, men at det skulle komme, i papirform. Ble jo nesten litt høytidelig da jeg åpnet det. Vurderte et kort øyeblikk å ha en sånn seremoni hjemme alene for meg selv, med overrekkelse og greier, men droppa det. Uansett, måtte ut å kjøpe ramme og greier. Ble brått litt stolt av det fagbrevet en gang til lissom. Fint øyeblikk!

 

 

Den dagen jeg runda livet!!!! De som kjente meg i tenårene vet at jeg på et tidspunkt (i flere år enn jeg kommer til å innrømme her på bloggen…ok da, sånn ca 10 år) var dødelig dødsforelsket i han som spilte Paul i såpeoperaen Neighbours som den gang gikk på TV3. Vi skulle gifte oss, få 2,3 barn, dra på kjærlighetsferier på tropiske øyparadis, og leve ykkelig i alle våre dager. Problemet var bare at han ikke var klar over det…det at det satt en kjærlighetssyk uttørka jomfru på et lite pikerom et sted på Sørumsand, og dagdrømte. Så da ble det ikke oss to da, selv om jeg reiste helt til England en sommer sammen med Gry, og kjedet oss gjennom tre uker med språkskole, kun for å få kjøpt singelen hans, som de ikke hadde i butikkene der engang, for etterhvert traff jeg jo måsagubben, og gav jomfrudommen min til han istedet.

Men denne uka dere, denne uka, begynte han å følge meg på instagram. Riktig nok 25 år for sent, for jeg er jo relativt lykkelig i dette A4 livet med måsagubben her på Måsan, men om jeg hvinte litt høyt da jeg fant det ut? Jah… Om jeg danset litt spontant rundt i stua med armene i været…eh, jah…for fjortisen i meg liksom bare kom fram, og tok litt av et sekund eller to. Uansett, nå har jeg runda livet, sirkelen er avsluttet. Kleint, men DØDSKULT øyeblikk.

Den formiddagen jeg og minste poden ruslet rundt på julemarkedet på Bjørkelangen. Vi skulle egentlig bare kikke litt, suge til oss julestemning før julegateåpning og tenning av grana i sentrum, men vi fikk shoppa litt likevel. Trasket rundt sammen, bare minsten og jeg, hilste på et snodig dyr, og drakk varm gløgg fra pappbeger. Fint øyeblikk.

 

Den dagen minsten kom hjem med 10.klasse bildene. Da jeg ble sittende å studere klassebildet, og innse at alle disse små gullungene jeg engang kjente har blitt store fine ungdommer, og det uten at jeg har blitt så mye som en dag eldre. Rare greier! Også poden da. Fine minste poden, han som aldri helt følte at han fant sin plass i klassen. Han som tok i mot da de andre var leie, uten en mine, men som lot tårene falle når han kom hjem. Han som var så stille og sjenert, som følte seg andreledes og litt utenfor, som nå smiler til meg fra bildet som en neste “voksen mann”. Så trygg på seg selv, så rolig, snill som dagen er lang, også så innmari grom. På bildet ser jeg en gutt som vet han er god nok, uansett. Og da ble jeg så rørt, og så glad, for selv om jeg ser denne poden hver eneste dag, så ble det så ekstra tydelig for meg da jeg fikk se bildene! Fine, fine minsten vår! Gurimalla så heldig jeg er som får være mammaen hans!

 

 

Og sånn gikk uka. Mer på do enn jeg skulle ønske, men fine øyeblikk like vel. Myk pysj, og dyne på sofaen. Julefilm på tv, og jule-te i koppen. De fine adventsblomstene jeg fikk av “B” for en uke siden som står akkurat like flott enda, og gjør meg glad langt inni sjela hver gang jeg går forbi dem.

 

 

Lukten av klementiner i fatet på bordet, pusekatter som sloss om en plass på fanget så fort man setter seg. Tre poder som snekrer julegaver midt i stua (litt rot får man tåle i julestria), pizza fra Pizzabaker`n, julestjerna i vinduet bak oldemors gamle blondegardiner, og hånda til måsagubben som stryker meg på ryggen til jeg sover.

Mange, mange herlige hverdagsøyeblikk!

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Det finnes lite som slår fersk gjærbakst. Nybakt grovbrød eller søte boller spiller ingen rolle,det er like godt begge deler, bare det er ferskt. Men hva om man slår sammen de to da? Kombinerer et litt grovt brød med søte boller, og tilsetter en dæsj av jul! Hva får du da?

SNADDER!!! Det er det du får. Skikkelig digg snadder!

 

Jeg har bakt grove gløgg-brød! Det lukter jul, og det smaker jul, og det metter. Og når jeg er mett skjærer jeg en skive til, bare fordi det er skikkelig godt, og det er alltid rom mer av det som er godt.

 

 

Dette brødet får fast plass i brødboksen hele Desember. Perfekt i matpakka, ei skive til frokost, eller som en godbit til kaffekoppen på kveldinga.

Lyst til å bake ditt eget? Det er i grunn ganske enkelt.

Oppskriften er som følger:

1/2 kg hvetemel

1/2 kg grovbakst

50 gr gjær

1 raus ts kardemomme

2 dl rosiner

2 dl mandler

1 dl flytende margarin

3 dl melk

3 dl gløgg

 

Bland alt sammen i bakebollen, og elt sammen i 10-15 min. La deigen heve under plast i en time. Fordel deigen i to brødformer, og la de hvile på et lunt sted under plast i ca en time.

 

 

 

 

Stekes på nederste rille i ovnen, 200 grader (over og undervarme) i 45-50 min.

 

Og sånn, der har du oppskriften på et skikkelig digg litt grovt gløgg-brød! Har du lyst til å bake?

Hva er din favorittjulebakst?

«Nå koser vi vårs dere!» skrålte jentegjengen, og hevet glassene med rødvinsgløgg i en skål for høytiden. Viktig å få klemt inn en sånn koselig venninnekveld midt i julestria, bare sånn for å roe ned litt, og virkelig kjenne på den gode julestemninga.

Jeg registrerte en svette-ring på størrelse med rundkjøringa utenfor Bisonbygget under armen på silkeskjorta fra butikken til Mona da jeg hevet glasset og skålte med, og trakk ned armen igjen så raskt at rosiner og mandler satte seg på tvers i halsen og forårsaket et hosteanfall av dimensjoner, mens gløggen skvulpet over og laget flekk midt i skrittet på «gå-bort-buksene». Flekken som senere på kvelden, etter x antall kopper gløgg med rødvin og og et glass bobler ble kjent som “Hahahaha, Janne har “gløgg” gjennom!”

Må være overgangsalderen, det som forårsaket den litt ubeleilige og lite feminine svetteringen altså, helt sikkert, for stressa er jeg i hvert fall ikke.

«Strir du fælt til jul du da?» spurte dama bak kassa på Coop meg tidligere på dagen da jeg pakket handlenettet fullt av pepperkakedeig, melis, nonstop.

«Åh, neida!» svarte jeg . «Jeg strir ikke, jeg bare koser meg!» (og hvis noen spør har jeg laget den pepperkakedeigen selv…for sånt har man jo tid til i stria før stria.)

 

Jeg vil ikke akkurat si at jeg strir til jul. Kanskje har jeg mange jern i ilden samtidig, sånn i den grad at man strir litt i stria før julestria, men det er jo bare for at vi skal kunne kose vårs når stria er over.

Damene skravler og skåler, koser seg. Jeg koser meg og, selv om føttene tripper noe rastløst under bordet, og tankene i hodet kverner rundt som om for å minne meg på noe jeg ikke husker at jeg har glemt som jeg burde gjort. Men joda, jeg koser meg! Har kost meg i mange uker alt jeg, med å få stridd ferdig med stria før julestria.

Jeg koste meg for eksempel skikkelig da jeg var å handla kjole med glitrende paljetter Hos Mona for en drøy måned sia. En sånn snerten liten sak som jeg skal inn i før jul. Stod der inne i prøverommet i grelt neonlys, med vinterblek hud, og innså at det var på tide med en time alene på badet og en omgang med høvelen, fordi jeg fra navlen og ned så ut som Yassir Arafat! Kjøpte den paljettsaken en halv størrelse for liten, for da antok jeg at jeg får liksom motivasjon til å være skikkelig flink med maten nå i stria før stria. Ikke at jeg strir sånn veldig med vekta egentlig, men det hadde jo vært gøy å se litt digg ut på årets julebilder liksom. Sånn at jeg med god samvittighet og en passelig dose påtatt selvtillit kan poste et par bilder på sosiale medier og vise fjern familie, avstandsbekjente, skolekamerater jeg aldri egentlig var særlig kamerat med på skolen, og et titalls folk jeg ikke kan huske å ha lagt til på vennelista hvordan vi koser vårs i jula!

 

Litt stritt å gå forbi julemarsipanen på Kiwi hver gang jeg er der uten å røske med meg en sjokoladetrekt purke eller to. Bittelitt stritt å leve på svart kaffe og frossen rosenkål dampet i rapsolje hver eneste dag frem til jul, men det kommer til å bli så verdt det når jeg jeg klemmer den småklamme overgangsalderkroppen inn i den hittil nå litt for lille glitterkjolen på julaften, forhåpentligvis uten at paljettene spretter og ser i overkant mye ut som ferdig poppa bobleplast.

 

Jeg koste med forrige helg også da jeg jeg tvang de tre småtrøtte tenåringsguttene hjemme til å bake pepperkaker, slik vi har gjort i alle år, fordi sånn tradisjonell pepperkakebaking er så innmari koselig! Nå er det ikke sånn at vi spiser så himla mye julekaker her hjemme, men pepperkakebaking er liksom tradisjon. Strei litt med å motivere podene nok til å lage noen billedvennlige pepperkakemenn og pepperkakedamer som kunne postes på Instagram, for enkel forskning viser at tenåringsgutter har en tendens til å la fantasien løpe litt løpsk når de befinner seg midt i hormonbobla og får tilgang på rikelig med lettformlig pepperkakedeig. Julestemninga var kanskje ikke til å ta og føle på da jeg for endte gang rev meg i håret og fortvilt ropte at de i det miste kunne forsøke å lage noe annet enn pepperkakedamer som hadde sklidd på skrevs rett inn i Paradise Hotel, eller da jeg så rolig og pedagogisk som mulig forklarte med hevet stemme at om de først så absolutt skulle lage det mannlige forplantningsorganet i pepperkakedeig, i det minste kunne lage de både størrelsesmessige og anatomisk korrekte, og at de skulle slutte å være så himla hormonelt umodne, fordi det egentlig var meningen, sånn for syns skyld, at vi for pokker skulle KOSE VÅRS!!!

 

Ok, så hadde jeg kanskje litt høy puls den kvelden spisebordet var dekket av granbar, kongler, mose, ståltråd, blonder og hyssing, bare fordi jeg hadde fått det for meg at det ikke ble jul uten en hjemmelaga krans på døra. Det blir jo ikke jul uten dørkrans! Det hadde kanskje ikke vært så stritt hadde det ikke vært for de tre førdømte kattekrekene som gikk rett inn i jaktmodus på rullende kongler og tørr mose som drøss over hele gulvet, og ting hadde kanskje ikke vært så ille hvis jeg ikke hadde lent meg over bordet kun iført en tynn bomullssinglet fra Cubus uten BH, og uheldigvis slengt den ene utsugde mammapuppen over det området der limpistolen hadde lekket glovarmt lim den siste halvtimen, slik at puppen fikk annengrads forbrenning og ble sittende fast i spisebordet og en halv mosedott, akkurat der jeg har tenkt til å sitte syltynn og dødsdigg i glitterkjolen fra Hos Mona på julaften! Og kanskje, bare kanskje, kan jeg ha verbalt ha bitt hodet av gubben, (gubben, hvis eneste oppgave i stria før julestria er å holde navlen fri for lo!) da han så på meg med medlidenhet mens han forsiktig med møkkete Volvo-mekk fingre prøvde og lirke puppen min ut av limet, mens han spurte: «Du strir ikke litt vel mye med denna jula eller?», og jeg så sarkastisk som bare en overgangsalder-kjerring med julemarsipan-abstinenser, svetteringer under armene og en forbrent pupp fastlimt i mosedott og spisebordet roper som en illsint furie: «Jeg strir ikke ditt naut! JEG KOSER MEG!!!!!!»

 

Neida, jeg strir ikke. Jeg koser meg jeg, når julegavebudsjettet ryker fordi jeg må på Moseby og handle ny stekeovn fordi grill-elementet i den gamle gikk til he***te da hovedsikringen smalt etter overbelastning, fordi gubben tømte Europris for utendørs julebelysning for å pynte den gamle Volvo`n uten motor som står midt på gårdsplassen. Må jo ha grillelement slik at purka får sprø svor på julaften!

Jeg koser meg jeg, når det går opp for meg at det eneste vi kan servere oldemor til kaffen i førjulstida er overdimensjonerte pepperkake-tisser med nonstop på pungen.

Jeg koser meg jeg, når jentegjengen skåler i gløgg og rødvin på den lokale restauranten, og koser seg med billig priskrig-Twist og marsipan fra Rema, mens jeg sitter ved enden av bordet og kniper, fordi jeg holder inne en rapsolje-dampet frossen rosenkål-fis som vil få hemoroidene til å flagre så det smeller mellom skinkene, og blåse de andre gjestene på 4 You av stolene og ut i gågata om jeg bare slipper opp bittelitt!

 

Så om jeg strir? STRIR? Jeg nei!!!??

 

Åkæi da!! Så strir jeg kanskje bittelitt før jul, sånn nå i stria før stria før julestria,  men det er verdt det. For snart, snart skal vi kose vårs dere!!!

“Nåååh, er du ferdig med alle sju slaga tel jul du a?” gliste dama foran meg i kassa da hun så boksen med 10 kroners pepperkaker i handlekurven min. “Selvgode gamling!” tenkte jeg, men smilte høflig slik mamma lærte meg.

“Å jadda, jeg bakte 11 slag i går jeg!” svarte jeg, og flirte innvendig da hun snurpet sammen brødsaksa og snudde seg. Det værste er at det er helt sant. Jeg bakte 11 slag i går. Hadde planer om ti, men kom ut av tellinga. God til å bake, ikke like god i matte!

11 slag i boks, på en drøy time. Ok da, kanskje ikke alle de tradisjonelle slagene, de folk flest forbinder med jul, men like fult 11 ulike kakesorter. Alle laget av samme deig, likevel ulike i fasong, farger og smak.

Ja, for det er faktisk sånn, at om du har en god grunndeig, da er det bare fantasien som setter grenser på hvor mange slag du får i boksen. Moro for voksne, enda gøyere for unga…selv store tenåringer som mine poder!

 

Juksekaker kaller jeg det, fordi man kan fylle kakeboksene med ulike kaker laget av samme deig. Latmannskaker hadde vært et enda mer passenede navn kanskje, men jeg synes det er helt genialt. Smaker nydelig, dessuten er det den perfekte gaven til den som har alt. En boks full av spenndende kaker til kaffen.

 

Oppskriften på deigen er som følger:

 

300 gr smør

200 gr sukker

2 egg

1 ts vaniljesukker

1 ts bakepulver

450 gr hvetemel

2 ts honning

 

Stekes midt i ovnen i ca ti min, på 175 grader.

 

Del deigen og tilsett kakao og ønsket farge for variasjon.

 

Peppermyntehjerter. Stilkk ut hjerter av rød deig. Pensles med eggehvite og dryss over knust peppermyntesukkertøy. (candycanes)

 

Nisseluer. Stikk ut med hjerteform, skjør av nederste del, og lag små dusker av lys deig.

 

 

Stkk ut juletrær av grønn deig. Pensles med eggehvite, og dryss over perlesukker.

 

Sjakkruter, en av ungenes favoritter. Rutekjeks laget av orginal deig og deig med kakao.

 

 

Sukkertøystjerner. Orginal deig, fylt med knuste bringebærsukkertøy.

 

Peanøtt og sjokoladekjeks. Litt sånn type æmerikæn cookies. Orginal deig, peanøtter og sjokoladebiter, pensles med eggehvite og dryss over et knipe havsalt. Nyyydelig!

 

Snømanncookies, laget av alle deigene. Gøyalt for unga.

 

 

Mandelhjertekaker. Orginal deig, med mandler.

 

 

Karamellringer. Oh-la-laaaa!!! Det er digg det! Stikk ut ringer med smultringform av orginal deig, og legg et karamellsukkertøy i midten!

 

 

Sjokoladestjerner. Tilsett sjokoladebiter i orginal deig, og stikk ut stjerner.

 

Kakene stekes likt, og dereter nytes de! Helt vanlige serinakaker, for den tradisjonelle julebukken.

 

Søte, sprø mandelhjertekaker.

 

Helsprø karamellringer. Disse er SÅ himla gode, sånn på grensa til vanedannende!

 

Sprø og myke peanøtt og sjokoladekjeks med havsalt. OMG!!

 

Snømannkaker.

 

Søte, sprø OG dekorative sukkertøystjerner! Gode i magen, dekorative på ei snor i vinduet.

 

Samle noen i en kakeboks eller et norgesglass kanskje? Super gave til den som har alt. Her oser det kaffeslabras!

 

Sjakkruter, med deilig kakao. Denne boksen blir fort tom!!!

 

Sjokoladestjernene får et lite lag smeltet melkesjokolade over seg. SÅ godt!

 

 

 

Tja…11 slag i boks. Slett ikke gæli på en dag. Nå skal jeg spise litt småkaker, ta en kopp kaffe, også skal jeg koke smultringer. Blir ikke jul uten smultringer!

Blogges da!

Dette er liksom den dagen jeg synes jeg har lov til å begynne å glede meg, sånn rent offentlig. Sannheten er at jeg har gledet meg lenge, lenge før advent. Da den første snøen falt i November gikk jeg inn i akutt julemodus, og ble fysen på både ribbe og riskrem. Jeg har stått imot fristelsen enn så lenge, og synes egentlig nesten jeg fortjener medalje for det!

 

Men nå, nå er det lov. Jeg tilhører de menneskene som pynter huset til jul den første Desember. Tidlig for mange, jada, men så forsvinner også all julepynten den 1 Januar. Nytt år og greier, da skal det vekk. For meg er det Desember som er jul. I barneårene pyntet mamma med lilla i advent. Bare sånne små greier, lilla adventslys, lilla servietter, sånne små detaljer. Så pyntet hun huset de aller siste dagene før jul, og juletreet kom aldri opp før lille julaften. Jeg husker jeg synes julen varte altfor kort. Slik synes vel de fleste barn som har gode erfaringer med julefeiringen.

Noen av mammas tradisjoner holder jeg på, andre ikke, og mange tradisjoner har vi selv skapt her i måsahuset, ettersom årene har gått, familien har vokst, og noen kjære har falt fra. Nye tradisjoner er også fint. Å kunne skape noe selv, noe ungene kanskje tar med seg videre den dagen de forlater redet, om de vil da.

 

Juletreet vårt pyntes noen dager før jul, aller helst hugger vi grana selv, om det lar seg gjøre. Vi pynter med både nytt og gammelt, og ikke alt passer sammen. Jeg liker det sånn, litt krimskrams. Ikke alt står på samme sted fra år til år heller, bortsett fra enkelte ting podene nekter plassbytte på.

Favoritten min er alle lysene vi tenner på spisebordet på julaften. Et lys for hvert av menneskene vi er så glad i , men som ikke finnes i tiden lenger. Det er guttene som tenner lysene før vi skal spise. Et lys for mormor Elin, et for bestemor, et for oldemor og oldefar, osv. Mange lys, desverre, men også mange minner. Minner fra tidligere juler, tidligere tradisjoner, gode mennesker.

 

 

Ja, nå er måsahuset pyntet til jul. Kalenderstrømpene henger i bunnen av trappa slik de bestandig har gjort. En av tradisjonene podene nekter å gi slipp på. Nissen må jo så klart ha et sted å putte de små kalendergavene hver natt. Julekalender er en tradisjon podene tydeligvis aldri blir for gamle til.

 

Nissene, gaven fra pappa Vangen står på kommoden. Et juleminne fra i fjor. Ikke et gammelt minne, likevel så kjært. Det lukter kongerøkelse fra den gamle lysestaken på brettet i stua, og de fine julekulene, de som er for fine til å henge på treet, sånn med tanke på at vi har huset fult av lekne pusekatter, de pryder et fat på bordet.

 

 

Litt etter litt vil huset fylles med enda mer juleminner, det vil fylles med julelukter, med familie og venner, spennende pakker og hemmeligheter, og med smil og forventninger. Jeg kjenner det helt inn i margen, at jeg gleder meg til jul. Gleder meg til hele Desember.

 

Har du kjent på julegleden enda?