Slaraffenlivet. Kort og greit.
Spise tidlig frokost, sovne litt på sofaen igjen etter en litt urolig natt, våkne av en banan i nesa…takk skarru ha måsagubben!
Pakke med campingstoler og det gule teppet, og finne seg en liten odde ved Mjermen.
Lokal liten hverdagsglede i dag. Sitte der i tospann til sola har farget nesa sånn akkurat passe rød, snakke om alt og ingenting, bare høre humla suse. Kjisje kanskje, men jammen meg fint også.
Hva er din lille hverdagsglede i dag?
God kveld i stova. Stikker bare kjapt innom med dagens lille øyeblikk jeg.
Har fartet litt hit og dit i dag. Egentlig skulle dagen tilbringes hjemme i måsahuset, ta igjen litt forsømt klesvask og støvtørking, mens måsagubben byttet bremseskiver på Volvon, meeen…. Sola skinte serru, så da ble de planene midlertidig skrinlagt, eller i det minste utsatt til kveldinga.
Det ble istedet en tur bittelitt utenfor kommunen for å mate ender, deretter en rundtur i egen kommune for å sjekke ut litt forskjellige skjulte skatter av noen bortgjemte badeplasser. Så gubben og jeg har loffet rundt i en rusten kassebil, spist rosinboller fra Rema, hørt på gamle sommerslagere, og svømt i bortgjemte skogstjern.
Nå er vi hjemme igjen. Gubben står under løftebukken i garasjen, og jeg skal straks brette klær, og sette på enda en vask. Men først…tam-ta-ta-taaaammmm!!!
Offentlige toaletter som ikke er Corona-stengt!!!
Det er hverdagsglede altså! For jeg er utstyrt med en sånn sydovervendt hengekøye av en blære som ikke lenger er helt vanntett, og dersom jeg skulle driste meg til å gå forbi brushylla på en nærbutikk, ja da må jeg tisse!!!
Jepp, denne dama skvetter hele tiden, og selv om jeg ikke akkurat bryr meg særlig om det å sitte på huk i lyngen i et nærliggende skogholt, så er og blir en do med vask og såpe den heftigste løsningen! Man kan trygt si jeg har testet ut en del av dem i sommer.
Så der har du det…dagens lille hverdagsglede!
Do!!!
Slå den du…eller, slå lens du! Moahahahaha!
Hva er din lille hverdagsglede i dag?
Vi våknet tidlig i dag og. Det lar seg liksom ikke gjøre lenger å sove lenge om morgenen, til tross for at det er ferietid, og at vekkeklokken er skrudd av. Mulig det er alderen…who knows.
Så ble vi liggende litt, snakke, kjenne lufta fra det åpne vinduet, og funderte på hva vi skulle bruke dagen til. Vi snakket tidligere i uka om en dagstur til sjøen, og slik ble det. Så nå befinner vi oss på Hvaler, måsagubben og jeg. En kjølebag fra tidlig syttitallet er pakket med matpakker, kjeks og noe kaldt å drikke, og det gule gamle strandteppet er brettet ut på stranda.
Dette øyeblikket, akkurat dette, er så herlig. Ikke den varmeste sommerdagen, men like fullt en sommerdag.
Blå sjø, myk sand, og varme svaberg.
Vi to, akkurat her, akkurat nå. Dagens lille fine øyeblikk.
Hva er ditt hverdagsøyeblikk i dag? Gleder meg ti å se eller lese om det i kommentarfeltet på facebook, eller under hashtaggen #MinLilleHverdagsglede på Instagram.
Nyt øyeblikkene.
Tusen takk til alle som hang seg på #MinLilleHverdagsglede utfordringen i går, både på blogg, facebook og instagram. Målet mitt var egentlig å legge igjen en liten hilsen hos alle, men så forsvant liksom kvelden mellom kveldsmat med svigerfar og en løpetur med minste poden. Sistnevnte var en heller depressiv opplevelse da poden har dobbelt så god kondisjon, og tre ganger så lange bein som mora, og jeg ble liggende i baktropp og sutre…
Uansett, jeg har sett alle bildene dere postet, og lest alle tekstene om de fine små hverdagsgledene, og jeg koste meg med hver og en. Konklusjon etter dag en:
Det har vært en rolig dag for måsafruen så langt, selv om dagen er langt fra over. Likevel har jeg allerede stoppet opp og kjent på flere øyeblikk. Dagens tur til Ørje var en av de.
Matpakke, kaffe, og to campingstoler på odden bortenfor stranda. Lukten av nystekt vaffel som svevde over vannet og bort til plassen vår, måker som stod på et bein på stenen og sov, og 10-12 ender som nærmest krabbet opp på fanget vårt for å se hva vi hadde i matboksen. Nydelig øyeblikk.
Håper du blir med i dag også, akkurat når det måtte passe deg, og deler din lille hverdagsglede med tekst, bilde eller begge deler enten i kommentarfeltet under dette innlegget, enter her eller på facebook, eller på instagram. Bruk gjerne hashtaggen #MinLilleHverdagsglede på sistnevnte, slik at jeg kan lete opp akkurat din glede.
Ønsker deg en nydelig dag videre.
Det var på søndag jeg satt og “snakket” litt med “smurfeline” på chat, også skriver hun liksom ut av det blå (smurf…Blå…tok du den eller???), at “Jeg gleder meg til å lese ukas små øyeblikk i morgen!”
Det hender titt og ofte, at en og annen bloggleser skriver liknende. At de gleder seg til søndagsbloggen, eller at de er mer obs på sine egne små øyeblikk. Det gleder meg. Det skulle ta meg over 40 år selv å virkelig finne gleden i de små tingene, sånn i hverdagen. Jeg er bedre på det nå, mye bedre, og det gjør så godt! Det å se, eller kjenne etter de små øyeblikkene, og suge de til seg. Glede seg over dem. Det er helt utrolig hvor mange slike øyeblikk man kan telle opp i løpet av en uke, om man bare ser etter dem.
I fjor sommer hadde jeg en uke her på bloggen, eller rettere sagt på bloggen sin facebookside, der jeg hver dag, en hel uke, la ut et bilde av et hverdagsøyeblikk, og oppfordret de som leser bloggen til å gjøre det samme i kommentarfeltet. Litt for å bli mer bevisst på de små gledene hverdagen byr på, og litt fordi det er en så fin måte å bli kjent med dere som leser på også.
Ja, for det er faktisk en glede å bli bedre kjent, om enn bare gjennom sosiale medier, ihvertfall for meg. Da blir jo de som kommenterer så ofte mer enn bare et lite profilbilde, og det synes jeg er så stas.
Derfor kjører jeg i gang med med en uke til, en uke med hverdagsgleder. Hver dag, frem til søndag kommer jeg til å legget ut et bilde på facebooksiden, skrive noen ord, også håper jeg mange av dere vil gjøre det samme i kommentarfeltet. Jeg gleder meg masse til å få ta del i andres små gleder også. Delt glede er gull verdt, ikke sant?
Om du vil henge deg på på er det topp, om du er en av de som kun vil lese er det også flotters. Den første hverdagsgleden kan legges igjen under linken til dette innlegget på facebook, og om du vil poste på Instagram, så bruk gjerne hashtaggen #MinLilleHverdagsGlede. Da finner jeg dere der også.
Nå kommer straks svigerfar innom til kveldsmat, fin avslutning på en god sommermandag.
Vi blogges.
God morgen alle fintfolk! Måsagubbens første ferieuke er på hell. Den gikk, som ventet, relativt fort. Rare greier det der, hvordan selv slappe fridager som egentlig virker til å snegle av gårde, plutselig bare er over, i rekordfart, og svisj, så har det gått ei uke. Øyeblikkene blir mange når man har noen å dele de med hele døgnet, og ikke bare etter arbeidsdagen og ut kvelden. Ikke det at vi har vært som limt ved hoftene denne uka, men det er liksom de små tingene da.
Sove litt lenger hver morgen, våkne med hverandre, og ikke av klokka. Dekke på frokostbordet, spise sammen. Ikke podene da. De har, som alltid om sommeren, snudd døgnet, og kommer ned til frokost omtrent når vi gamlingene begynner å planlegge middag. Det har sin sjarm det også. Litt sånn type :
“Hva er det til frokost a mamma?”
“Kjøttkaker og ertestuing, vennen min!”
Måsagubben og jeg er ifølge podene blitt ur-gamle på rekordtid. De flirer hver gang vi setter oss i bilen og durer av gårde en tur, fordi de vet vi skal sånne dødstreige gammalmanns-ting. Men vi koser oss okke som. «Gammalmannslivet» har helt klart sine øyeblikk det også. Den ettermiddagen vi tok med en pose frø, litt brødskalk, og tok en svipptur til Ørje igjen, bare for å mate endene. Jada, jada, jeg skjønner at det liksom er litt «herr og fru etterkrigstida», men de endene er så kule. Kvekkingen, gakkingen, vaggingen, og de svømmeføttene som labber rundt føttene våre i vente på en godbit er herlige øyeblikk!
En kopp kaffe og en vaffel på båtkafeen etterpå er liksom smør på flesk, rosinene i pølsa..kall det hva du vil. Kaffe og vaffel er nydelig øyeblikk!
Den dagen jeg var sånn akkurat passe smådesp fordi coronasveisen gikk meg på nervene. Da jeg forbannet dette ullhuet, og håret som vokser utover i stedet for nedover, og som fikk det til å se ut som jeg gikk med en konstant lodden hjelm på hue….da jeg i ren desperasjon stakk snuta innom salongen til Frøydis i håp om å få en klippetime, men hun ikke hadde noe ledig denne uka, sånn egentlig. Men så, akkurat i det jeg kommer hjem tikker det inn en melding, om en klippetime dagen etterpå likevel. DET var et fint øyeblikk det! Og nå, endelig, kjenner jeg meg som meg selv igjen. Kort i nakken, og høy på toppen. Sånn halvlang damesveis med krøll ved ørene er ikke meg…Så første hårklipp på et halvt år…fint øyeblikk!
Den samme dagen som klippen ringte Tine, journalist i lokalavisa og ba om et sånn sommerportrett intervju. Egentlig ville jeg si nei, slik instinktene mine alltid sier! Men så har jeg jo lovet meg selv å bli litt mer sånn ja- menneske, for jeg liker jo egentlig ja- mennesker bedre enn nei- mennesker…så da sa jeg ja da. Og Tine jobber raskt, for innen jeg hadde plantet røven i frisørstolen kom hun, så da satt jeg der da, og dinglet med beina foran speilet, mens Frøydis tynnet hanekammen, og Tine spurte om det ene og det andre. Litt kleint, litt surrealistisk, og veldig hyggelig. Så da noterer man seg det: Intervju med lokalavisa, hyggelig øyeblikk!
Da vi pakket en kjølebag med flatbrød og spekemat, og dro til Skullerud. Bare gubben og jeg. Det ble en fin stund. Helt alene på stranden, i de to timene mellom regn og tordenskrallene. Akkurat passe varmt i vannet til en svømmetur, nydelig i sola, og som alle vet smaker maten, selv den du lager ved kjøkkenbenken hjemme, mye bedre ute. Rare greier det der. Så ble vi liksom ti år i hodet for en liten stund, bygget sandslott, sprutet vann, og lo av dårlige vitser.
Så herlig det er, å ha tid til sånne ting. Det er liksom det som er ferie. Tid til å bare sitte rolig i en campingstol og se utover vannet. Tid til å tegne i sanda, og tid til å bare rusle langs vannkanten, bli våt på føttene og få sand mellom tærne. Herlige sommerøyeblikk.
Sitte oppe mye lenger enn man egentlig orker på kvelden, bare for å se ferdig en film man egentlig ikke synes er så veldig spennende, men tiden er liksom så god. Den kvelden regnet hamret mot vinduene i stua, og det liksom hadde vært mørkt nesten hele dagen. Da vi tente stearinlys, poppet popcorn i kjele på komfyren, og så den litt kjedelige filmen ferdig. Fint øyeblikk.
Kjøpe en pose smågodt, midt i uka, og ikke dele den med noen! Det er fint det. Rusle hjem fra butikken med noen favorittbiter i en papirpose, gjemme den på et lurt sted til alle poder og gubbe er ute av huset, for så å finne den frem, og sette seg under dyna i sofaen med en god bok, og kjemisk fremstilte snadderbiter i en pose, Åh, barnlig lykke! Da kosa jeg meg da!!!
Miniferie. Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men vi dro på miniferie, med bobil, og jeg liker det!!! Fartet avgårde torsdag morgen i den nye doningen til svigerfar, bare gubben og jeg. Ingen konkrete planer, annet enn at vi ville litt vekk fra Måsan.
Det var nok med litt vemodighet og en anelse uro vi lot podeflokken bli alene hjemme noen dager for aller første gang, men som de selv sier…”vi er nesten voksne, så chill a!” Og podene hadde rett, for de klarer seg utmerket godt alene noen dager, jeg vet jo det! Og turen vår, kjære vene, den var så full av øyeblikk at det er vanskelig å plukke ut noen. Tror nesten jeg må snekre sammen et eget innlegg om akkurat det, mest for min egen del. Et lite blogg-bobiltur-album. Tenk at vi har vært på ferie, for første gang alene, bare vi to, siden 1998. DET er fint det!
Den første kvelden, booket nest siste plassen på Beitostølen camping, spiste pizza på restaurant, gikk tur, og sovnet i frisk fjellluft. Rullende hytte, bedre enn jeg hadde trodd på forhånd!
Måsagubben. Masse fine øyeblikk med måsagubben. De som følger meg på snapchat og instagram har kanskje sett storyene, og fått med seg at vi gliser en del. Tror ikke det finnes en bedre kar å dele ferien med! Øyeblikk, på øyeblikk, på øyeblikk!
Og slik gikk uka. Frisk fjelluft, sol, og regn. Ullgenser og bikini, tørre knekkebrød, og nystekt pizza. Kombinasjonen av hverdagsliv og feriefølelse, alt pakket inn i ei uke. Kaffe ved kjøkkenbenken hjemme, og kaffe på en sten ved en kulp oppe på snaufjellet. Smaker like godt begge steder, fine øyeblikk begge to. Kan jo ikke klage da?
En hyggelig Twittersamtale med en “gammel smurf” på tampen av lørdagskvelden, og nattaklemmer fra nesten voksne poder.
Slapp pus i sofakroken, og spetakkelpus øverst i gardina. Nye tursko, og gamle sandaler, latterkramper og dype samtaler. Varme dusjer og morgenbad i iskalde fjellbekker.Kontraster og øyeblikk, på rekke og rad.
Joda, kort oppsummert, en helt ok sommeruke! Håper din uke også har bydd på fine øyeblikk, og at du nyter søndagen som ligger foran oss. Vi blogges.
Har du noen gang våknet, stått opp fra sengen, og tenkt at det henger en forbannelse over deg akkurat den dagen?
Sånn er det her i dag. Det første jeg gjorde da jeg åpnet soveromsdøra var å snuble i det fordømte kattekreket som stod klar som en rakett for å smelle i veggen inn på soverommet. Ja, for en hel natt uten kontakt ed mennesker gjør Bolla helt desperat etter kontakt når vi endelig står opp, så til de grader at i det jeg åpnet døra løp hun mellom bena mine for å komme seg opp i senga og bort til måsagubben, jeg mistet balansen, og gikk på snørra med panna rett i tv-benken.
Så gikk jeg på badet, tømte det som skulle tømmes (jeg tissa!), og da jeg skulle tre på meg pysjbuksa jeg har tenkt å rusle rundt med til sånn ca midt på formiddagen i dag klarte jeg på ukjent vis å tre begge føttene ned i samme bein, mista balansen, igjen, og gikk rett å¨snørra midt på badegulvet så det klirret i begge kneskålene.
Så nå tør jeg ikke drikke kaffen før den er kald i frykt for å skolde meg, og jeg tar ikke sjansen på å tygge knekkebrødet, for da ryker sikkert fortanna.
Alt tyder på at normen om at sorte katter bringer ulykke er sann, derfor slenger jeg med bildet av Bolla, rakett-katta som forårsaket dagens første ulykke, den ettermiddagen hun var gjennomvåt av regn og skrek som ei måke ved vinduet for å slippe inn, og jeg lo så jeg hikstet fordi hun så så dum ut, og tok bilde før jeg åpnet vinduet. For det var et fint øyeblikk det. For meg da, ikke for katta.
Fader…tenk om det er karma…
Den aller første turen på den nye gule sykkelen. Kledde jeg meg for å matche kjøretøyet? JA! For jeg LEKER ikke blogger lissom!!! Neida, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Så med gul genser tredde jeg blogger-rumpa ned på det brede kjerringsetet, plinget to ganger med ringeklokka på styret, og satte snuta mot sentrum av bygda for å handle litt, og for å poste et brev. Utenfor inngangen til Rema stod en blid dame som lissom bare sånn: “Heeey!!! Du matcher sykkelen din jo!”
Og jeg bare: “Eeeh, ja!! Seff! Det er ikke noen tilfeldighet lissom. Jeg skal ta en selfie senere nemlig!”
Også lo vi begge to. Hun fordi hun sikkert trodde jeg tulla, og jeg fordi jeg viste at jeg ikke gjorde det.
Så der har du det øyeblikket. Gul genser på gul sykkel. Dødsbra øyeblikk! Nå ønsker jeg meg gule sko!
Og da kan vi jo skippe rett til det øyeblikket jeg fikk bilde på innboksen på instagram som hun som for tiden strikker verdens kuleste genser til meg. For jeg er så takknemlig, og så himla imponert. For dama er en racer, superflink! Og det er så gøy å se prosessen. Dessuten er det litt gult i den genseren og. Tenk deg DEN kommer til å matche sykkelen da!! OMG! Jeg må jo nesten søke permisjon fra jobben til høsten for å ha tid til å ta nok selfier…
Høstgardiner. Jeg har jo som tidligere nevnt litt sånn fargeallergi når det kommer til interiør. Egentlig er jeg veldig glad i farger, men havner liksom alltid på det trygge, men kjedelige, når det kommer huset. Men så regna det, for ørtende dag på rad, og alt inne ble grått og kjedelig, også tenkte jeg “pokker heller” og hang opp høstgardinene, midt på sommeren, bare for å få litt farge i tilværelsen. Og det hjelper. Farger hjelper altså, skikkelig. På kjøkkenet har jeg en hjemmestrikket knallrosa klut, og bare den lille greia er nok til å få meg i godt humør. Tror jeg burde ha som mål å våge å bruke mer farger. Ønsker meg jo ikke noe katalog/utstillingshjem heller. Så ja, gule gardiner, fint øyeblikk!
Den natten jeg ikke fikk sove, og startet på årets produkjson av julekort. Det var ganske fint. Alene i stua hele natten, julemusikk på spotify, sittende midt i et kaos av papir og lim, og maling og alt annet som er gøy. Etter to dager sa jeg meg ferdig, mest fordi jeg var tom for fine mønsterark, så nå lukter det nettbestilling lang vei…Men å nesten være i boks med julekortene for i år, det er ganske deilig faktisk!
Lukten av boller og kaffe på grå dager. Det er fine øyeblikk. Utnytte regnværet, være inne med god samvittighet, sette en diger bolledeig, leke seg med baksten, også nyyyyte den etterpå!
Så kom kvelden, og de to eldste podene stakk ut på tur. Jeg ble sittende opp og lese, og stusset litt da 7 nesten voksne tenåringer kom inn i stua på rad og rekke sånn litt over midnatt.Gjengen var egentlig ute og kjørte, men var sultne, også ble de sittende ved spisebordet her hele gjengen, over midnatt, og spise ostesmørbrød, og resten av kanelsnurrene fra tidligere på dagen. Herlig, høflig, sprudlende, og sultne ungdommer. Et øyeblikk å nyte for en dame midt i livet.
En kjøretur til Ørje for å ha piknik på svabergene, bare måsagubben og jeg. Jepp, så gamle (og kjedelige, i følge avkommet) har vi blitt. Men det skal ikke mer til for å glede et kjedelig ektepar fra måsan. Smurte rundstykker, kaffe på termos, og en flokk med ender som er så nysgjerrige og sultne at de krabber opp på fanget for å stjele biter av maten din. Ender er kule altså, og særlig de som ikke er spesielt folkesky. Prøvde å fortelle dem at jeg spiste onkelen deres, sånn passe crispy, sist jeg var på kinarestaurant, men de lot seg ikke skremme.
Gakk-gakk i fanget, og sol i nakken, nydelig øyeblikk!
Den dagen jeg egentlig skulle være flink å gå en tur, men fant meg en plass ved dammen, og ble sittende der istedet. Litt gjemt nede mellom bladene, bare satt der og tittet etter finskesprett og lot tankene vandre. Ikke om noe spesielt egentlig, bare om alt og ingenting. En god gammeldags timeout rett og slett. Det var et nydelig øyeblikk.
Og that`s it. Det var uka, de små øyeblikkene, kort fortalt. Jeg kunne skrevet mer om den dagen minste poden fikk tilbud om skoleplass på førstevalget til høsten, for jubelen satt løst og øyeblikket var fint. Eller da jeg snakket i telefonene i to timer med en barndomsvenn, og den kvelden vi satt ved tjernet, gubben og jeg, og bare nøt stillheten i tospann, fordi han var sliten etter jobb, og jeg var sliten etter å ha mekket julekort hele natten. Fint øyeblikk det også.
Men nå er kaffen kald, og umulig å skolde tungen på, så med mindre den svarte katta hopper frem og bringer mer ulykke, er jeg jammen meg klar for resten av søndagen.
Måtte uken som kommer bringe deg de aller beste øyeblikkene. Vi blogges.
Jeg er dårlig på sånne spontane hverdagsinnlegg. Sånn type “Hva gjør jeg nå?” greier. De små øyeblikkene verdt å notere seg, sånn for min egen del altså, de samler jeg jo som regel opp i et egen innlegg om øyeblikkene hver søndag morgen.
Men så satt jeg forrige kvelden, med en bunke brune små papirposer foran meg, og fikk det for meg at jeg skulle lage noen julekort, bare et par stykker, for å få noen minutter, kvarter eller halvtimer til å gå. Jeg delte et par bilder av prosessen på snapchat og på storyen på Instagram, også ramlet det inn en hel haug med kommentarer og spørsmål.
Spørsmål om julekort, hva slags papirposer… (er ikke papirpose papirpose lissom?), og hvordan jeg laget avisrosene. Og til slutt var det et par som lurte veldig på om jeg ikke kunne ha en sånn uhøytidelig spørsmålsrunde på Instagram. Sånn type “spørsmål og svar” om alt mulig, men der går grensa. Den slags er forbeholdt unge “influensere” mer spennende liv enn ei middelaldrende dame på Måsan. Her blir jeg rett og slett for kjedelig, hva i all verden skulle folk spurt om??? For det mest spennende som har skjedd her de siste dagene, ja det er, dessverre, produksjonen av årets julekort.
Det starta egentlig med at det regnet. En hel dag!!! Og da ble jeg litt småfurten, og hang opp de gule høstgardinene bare på trass. Eller, egentlig for å få litt farge i stua, fordi det var så grått ute. Også begynte hjernen å jobbe…du vet, jobbe slik at man blir gående rundt i egen stue og snakke med seg selv som en smågal husmor på kanten av stupet.
Min samtale med meg selv gikk omtrent slik: ” Om jeg henger opp disse gule gardinene nå, så får jeg jo litt mer ut av dem. For om jeg henger de opp til høsten, da får det bare henge opp i to måneder før de røde julegardinene skal opp. Ooohhh, jul, nå fikk jeg lyst til å lage julekort…mmmm—ligger det ikke en fryst ribbe i fryseren??? Fader ass, nå ble jeg sulten. Heeeyyyy….OSTEPOP, det matcher jo gardinene!”
Jah…så enkel er denne hjernen faktisk, så da skjønner du hvorfor en spørsmålsrunde på instagram er overvurdert. Svaret vil alltid, uansett spørsmål, bli ostepop!
Så med gule gardiner i vinduene tømte jeg boden for scrappesaker, og rotet til skikkelig i stua. Gurimalla som jeg misunner de med eget hobbyrom, for kaoset av lim og papir og blonder ligger fremdele utover. For sånn er det når jeg først får dilla, da blir jeg sittende, og når hjertet i tillegg krangler litt, og søvnen uteblir, da blir det julekort hele natta også.
Det er helt greit. I to døgn har jeg gått til og fra stuebordet, lekt med papirer, gamle aviser, lim og glitter. Jeg har drukket kaffe og spist ostepop, og laget ferdig julekortene for i år. Tror jeg da…plutselig får jeg dilla igjen og lager enda flere senere i år.
Det er så deilig avslappende å sitte slik, selv om det er kaos rundt på alle kanter. Spille julemusikk midt på sommeren, få vannblemmer på fingertuppene av det varme limet i limpistolen, og koble ut alt i hodet fordi kreativiteten tar over.
I dag skal jeg rydde opp litt i kaoset. Sortere papirer, blonder, og maling, få litt orden i usystemet slik at alt er klart til neste gang hjernen min snakker med seg selv og vil leke med saks og papir igjen.
Sola skinner gjennom vinduene, og julesanglista på spotify byttes ut med sommerhits igjen. Det beste av to årstider på under to dager…det var nesten verdt et eget hverdagsinnlegg det.
God jul(i) da!
Vi blogges!
Det ligger en søkkvåt katt under teppet ved siden av meg i sofaen, og en annen bløt liten dott ved føttene mine, og det stinker…ja, du veit…søkkvåt katt. Det er greit. Helt greit faktisk. Jeg kikker stadig mot vinduet, mest av gammel vane, og venter på at den tredje og siste pusen skal hamre labben mot ruta og komme inn for litt mat og kos, men han kommer ikke. Vi mistet Baghera denne uken. Jeg skal ikke si så mye mer om det annet enn at det kjennes litt unødvendig, og veldig vondt. Desto større er gleden over pusejentene som ligger krøllet rundt meg nå, uansett hvor mye de enn stinker av våt katt. Jeg nyter øyeblikket.
Denne første ferieuka har bydd på noen virkelig fine øyeblikk. Kan jo starte med tirsdagen, da vi spiste middag og drakk vin hos “Sjefen”, et knippe kolleger, for å si hadet til Elin som satte snuta hjem mot Haugsesund denne uka. Kjipt å miste en god kollega, fint å kunne si hadet med brask og bram sammen med et knippe supre damer.
Lo egentlig litt da vi var på polet for å handle inn. Jeg er jo ikke akkurat noen party-jente, jeg blir småbrisen av å sniffe på korken, og er ihvertfall ingen vinkjenner..her går det stort sett i Pepsi Max, derfor er jeg litt sånn ikke akkurat i mitt rette element blandt vinhyllene på polet.
Samtalen gikk omtrent sånn her:
Vennene mine: “Hmmm, jeg vurderer noe litt robust, likevel med en feminin toutch. Noe jord-aktig, sødmefylt, men særegen ettersmak av Toscana eller Australia!!!”
Meg: “Ooooooh, fine sommerfugler på etiketten. Den tar jeg!!!”
Men det viste seg å være et godt valg da, for vinen var god den! Skikkelig god.
Og kvelden ble god den også. En av de bedre. En sånn kveld med latter, og dype samtaler i skjønn forening. Løste noen verdensproblemer, men har glemt hvilken. Kort oppsummert, flott kveld, og herlig øyeblikk.
Late feriemorgener. Det er fint det. Våkne tidlig fordi man vil, ikke fordi man må. Ha noen timer for seg selv i første etasje før feriepodene står opp. Surre rundt i pyjamas, drikke kaffe, lese nyheter på nett og steke grytebrød med deigen som har stått til heving i kjøleskapet over natten. Lange, stille frokoster med grovt brød og kaffe latte i den fine blå koppen. (Jeg har en greie for blå kopper, og det finnes ikke en avvenning for det!). Fint øyeblikk.
Sommerregn. Ikke for mye av det, men en sånn forfriskende skur innimellom, det er fint. Den dagen himmelen åpnet seg da jeg stod på brua, halvveis i den lille løperunden min (som ikke inneholdt en meter løping engang!). Min første tanke var å sette opp farten, dra hetta over hodet, og dure hjem raskeste snarvei, men så ble jeg liksom fire år i hodet istedet. Tråkket i sølepytter, for skoa var jo allerede våte uansett, vendte nesa mot himmelen, og lot bare regnet sile nedover ansiktet. Innen jeg var hjemme igjen skinte sola. Det å gå rundt sånn, se vanndråpene tørke fort på regntunge blader, det er fine øyeblikk det!
Gamle skatter. Da jeg flyttet på et gammelt skap i gangen fant jeg et bilde som hadde kilt seg fast mellom skapet og veggen. Et bilde jeg husker å ha sett, men som jeg helt har glemt, antagelig fordi det har vært borte så lenge. Førsteklasse bilde av mamma. Rart å se henne som liten jente. Øynene og smilet er, eller var da, det samme. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor mamma i alle år insisterte på å klippe panneluggen min selv for å spare penger…det var rein hevn fordi mormor tydeligvis gjorde det samme med henne. Til uka skal jeg kjøpe ramme. En slik liten bildeskatt fortjener en plass på veggen. Finne igjen gamle og glemte skatter. Fint øyeblikk.
Den nye, gule sykkelen min. Nå fikk jo denne doningen et helt eget innlegg på bloggen i går, men den må jo nevnes i dag også. For da Petter kjøpte sommergave til mutter`n, og jeg ble eier av en sprett ny sykkel for første gang siden jeg var åtte, det var en ganske så nydelig øyeblikk. Endelig skal jeg sykle til og fra jobb, og til og fra butikken. Bare for å feire burde jeg sykle en tur til polet også, og kjøpe en vin med fine sommerfugler på etiketten som kan ligge i kurven foran på styret. Høres ut som en plan spør du meg 😉
Kvelden jeg gikk tur med minstepoden. Dagen blir litt lange for ungdommen når han ikke har sommerjobb, og derfor inviterer han stadig moder`n med på rusleturer. Koselig det. Rusle rundt i bygda, kjøpe en is på veien, skravle, snakke om de nye utfordringene som venter over sommeren, spenningen rundt ny skole, ny hverdag. Det er mye som skal bearbeides for et ungt hode…for et litt eldre mammahode også faktisk. Men det jeg ville frem til da, er at slike kveldsturer er fine øyeblikk. Ha all verdens tid, stoppe å se på rare blomster, hilse på hestene borte ved HV leieren, sikle på gamle amerikanere langs veien (bilene altså, gamle amerikanske biler. Ikke gamle amerikanske turister eller noe…) Fine øyeblikk.
Markblomster. Store buketter med markblomster. Det er liksom selve greia med sommer`n det. Jeg klarer knapt å tråkke utenfor trammen før behovet for å stelle seg med kjerringrøven i været og plukke med seg en kvast eller tre melder seg. Tar jeg de med inn i hus nyser jeg som besatt, og ganen klør mens øynene renner, men det er verdt det! Så jeg tygger en allergipille om dagen, og plukker med meg den ene buketten etter den andre, bare fordi jeg vil! Gamle mugger, kjøkkenglass og melkespann, fulle av de vakreste markblomstene, det er sommerlykke det. Fine øyeblikk!
Og sånn har uka gått. En kosepus mindre, likevel mange hverdagsøyeblikk rikere. Godt og vondt, slik livet er. Jeg har snakket med elgen på jordet, og vært en tur innom bonusmamma på Sørumsand for å gratulere med bryllupsdag. Jeg har hengt med storepoden på Storsenteret, og gått alene i skogen. Jeg har vært på testtur med bobil, og spist middag i Kirkenær. Jeg har kastet pinner i elven på den ene siden av brua, og løpt for å se om den kommer seilende ut på den andre siden. (Ole Brum øyeblikk!) Jeg har hørt sommermusikk og julesanger, spist salat til middag, og potetgull til dessert.
Nå skal søndagen nytes, også håper jeg du gjør det samme, og at øyeblikkene dine kommer på rekke og rad. Vi blogges.
Da jeg var 8 år fikk jeg ny sykkel. Sprett ny, ikke brukt ny. Rett ut fra butikken til “Sykkel-Knut”, som holdt til i den gule murbygningen rett over veien fra det store murhuset der vi bodde i Jernbanegata i Lillestrøm.
Den var rød, og blank, og hadde bagasjebrett og ringeklokke, og jeg vet at mamma og pappa hadde spart lenge for å kunne kjøpe den.
Jeg lærte å sykle da jeg var rundt fem, på en oransje kombisykkel med blå blomster, lånt av nabojenta. Jeg trente hele den helgen hun var borte, og arvet den sykkelen da hun fikk ny. Jeg råkjørte på den sykkelen. Syklet fortere enn alle guttene i gata, tilogmed bråkjekke Hugo med hockeysveis, og ei tam hetterotte i jakke ermet på en sliten olajakke.
Men den røde, blanke nye sykkelen, den råkjørte jeg ikke med. Det var den for fin til, og innen jeg vokste fra den var den fortsatt nesten like blank og ripefri.
Nå er det mange år siden sist jeg hadde sykkel, selv om det lenge har stått høyt på ønskelista. Det er jo bare det at det alltid er noe annet som bare må prioriteres først. Kravene var ikke store, sånn egentlig. To hjul, og ei ringeklokke holdt i massevis. Lette litt etter en ok brukt, men selv de brukte hadde for stiv pris for lommeboka, så det ble med tanken.
I går morges stod jeg og brettet klær da eldste poden kom ned trappa, fremdeles overraskende tidlig med tanke på at det var første feriedagen hans.
“Blir du med en tur innover eller mamma? Har fått feriepenger, og tenkte jeg skulle kjøpe et par t-skjorter, og en ny shorts.”
Så gjorde jeg det gode venner egentlig ikke skal. Jeg sendte melding til Mona, spurte om vi kunne utsette avtalen vår om en tur i skogen, slik at jeg kunne henge litt med storepoden. Jeg suger til meg all den tid de gutta er vikllige til å gi. Mona er grei sånn, ingen sure miner, så vi satte snuta mot Strømmen, poden og jeg.
Høy musikk på dødsfett anlegg, inntullet i en eim av Wunderbaum, og med dinglende plysjternnger i frontruta nådde vi rundkjøringa på SKjetten, og jeg påpekte at dette kanskje ikke var raskeste veien til Storsenteret, men poden bare gliste.
“Må bare en kjapp tur innom Biltema! Trenger no deler til Volvo`n!”
Så stakk vi på Biltema. Jeg gikk til kassa for å kjøpe en kald brus til oss hver, og han lenger inn i sjappa for å finne det han skulle. Ved utgangsdøra ble jeg stående å vente noen minutter, før jeg ser poden komme mot kassa, trillende på en gul doning med kjerringsete og bagasjebrett, blid som ei lerke!
Før jeg egentlig rekker å tenke har han betalt, og kommer trillende mot meg med bredt smil!
“Værsegod mamma! God sommer!”
Egentlig litt ute av stand til å tenke går det sakte opp for meg at jeg for første gang siden jeg var åtte år. nå er eier av en sprett ny sykkel. En gave fra Petter. Så renner tårene litt. Først egentlig av dårlig samvittighet, for det er ikke til å benekte at det kjennes rart å motta en så stor gave av sin egen sønn, men mest av glede og stolthet. Glede fordi jeg nesten er åtte år i hodet igjen, og kjenner på lysten til å tråkke fort, kjenne vinden i håret, og lage bremsespor som får Hugo med hetterotta til å gape av beundring, og stolthet fordi den herlige, snille, gromme og gavmilde 19 åringen jeg har fått den av er min gutt! Jeg har oppdratt han! Makan til herlig ung mann, for en flott fyr han har blitt!
Så i dag skal jeg hekte kurv på styret. Jeg skal kjøpe lås med nøkkel, tråkke så fort at luggen flagrer under hjelmen (jepp, jeg har sykkelhjelm) bort til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri, og lage bremsespor i grusen mens jeg sender en tanke til Hugo med hetterotta!
En gul glede!
Jeg har NY sykkel!!!
