jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Det er lyst ute. Tidlig en søndagsmorgen er det helt lyst ute. Dagens første fine lille øyeblikk, lys inn i stua gjennom vinduer som burde hatt en vask for leeeenge sia. Den aller første vårmåneden er i gang, og det merkes. Alle snøfall, alle kuldegys, alle mørke skyer fra nå av vil føles som et strev, bare fordi de siste dagene har vært fulle av sol og bare flekker med asfalt. Følelsen av vår, joda, absolutt fine øyeblikk.

I går morges var det nesten umulig å sitte her på denne plassen i sofakroken, for sola skinte så til de grader at grå stær og hornhinner luktet svidd! Vi stod opp tidlig, gubben og jeg, rakk akkurat å spise frokost sammen med minstepoden før han ruslet bort på jobb, og da jeg satte meg ned i sofaen for å tegne til for bobil-magasinet, sovnet like gjerne gubben igjen på den andre sofaen. Å ha en gubbe på 47 er som å ha et spedbarn egentlig. Hyppige måltider, lykken er et par blafrende pupper, og det er stadig tid for en liten horisontal hvil. Så ble jeg sittende der, høre på lett snorking under det gule teppet, og myse mot sola som lyste opp hele måsahuset gjennom vinduet. Et sånt fint lite hverdagsøyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

God morgen, god søndag! Har uka vært god? Har du notert deg noen sånne fine, små hverdagsøyeblikk bak øret? Det har jeg. Ingen spektakulære hendelser, ikke noe som vil skrives ned i historien, men fine, små øyeblikk som til sammen har laget en helt vanlig, god hverdagsuke.

Tror jeg starter med ukas første skikkelige latterkule jeg. Kort forklart, latteren sitter alltid løst på kontoret! Og selv om det egentlig er ment for å være et stille arbeidsrom bidrar alle med sitt til at det ikke funker. Skravla går, enten den skal eller ikke, hos noen mer enn andre. Ikke til frustrasjon, men til glede og latter. Og etter noen dager med planlegging fikk vi vaktmesteren med på laget, og han brukte deler av vinterferien på å lage vindu med gardin og persienne, OG stakitt-gjerde mellom pultene til to av de som kanskje skravler aller mest. Og sjelden har vel resten av gjengen ledd mer av eget geniale påfunn, eller av reaksjonen til de to damene som hadde fått det så trivelig på skrivebordene sine. Om det hjalp??? Neh, ikke akkurat, for nå bare må de snakke enda høyere for å høre hverandre….men gøy var det, hele uka egentlig! Herlig øyeblikk.

Mandag og torsdags-trening med kollega Martin. Jeg skal ikke lyve å si at det er gøy, for det er fremdeles ikke, og har aldri vært, et ord denne skrotten forbinder med trening, MEN…det er faktisk en herlig følelse når økta er unnagjort, og vi kan drikke kaffe og spise frokost på kontoret, FERDIG trent, klokken halv åtte om morgenen! Og det kan faktisk bli, med tiden, en rutine jeg faktisk kan lære meg å like! Progresjonen er sånn passe. Jeg løfter tyngre enn første uka, mange kilo faktisk, og jeg klarer to push ups… Det er bedre enn ikkeno! Derfor, morgentrening i gymmen på skolen, ganske fine øyeblikk!

Vi går rett på fredagen. I over et halvt år har kollega Torunn og jeg snakket om en tur til Hadeland Glassverk, bare for turen sin skyld. Flere ganger har det vært planlagt og avlyst, av ulike årsaker, men denne fredagen var det endelig spikra, og sjefen lot oss avspasere for tidligere vikartimer. Perfekt. Hvorfor kollega Martin sa ja til å bli med da Torunn ba han med aner jeg ikke, men han var overraskende positiv til jentetur. Og vi kosa oss! Skikkelig! Durte hjemmefra på morgenkvisten, var hjemme etter middagstider. Shopping, skravling, innom glassblåserne, museet, og et par bedre måltider, flere latterkuler enn jeg kan telle, kaker, og et ukjent antall kopper kaffe. Beste fredagen på lenge, i herlig selskap av to mennesker jeg setter veldig høyt. En kjempedag, med mange herlige øyeblikk!

Jeg ser nå at de fleste av ukas øyeblikk har vært sammen med kolleger…kan vel kalle meg heldig da! Enda en latterkule, denne gangen med kollega Trine, da vi ruslet ned for å kjøpe inn lunsj, og to flasker vin til “godteri”lotteriet. Det skal liksom ikke mer enn ei spruteflaske og en en liten “informasjonslapp” til før jeg lager meg bilder inne i hodet som jeg ikke unner noen å se, men jeg kan love deg at det er festlig, ihvertfall inne i dette hodet. Anti bak….kniiis!!! Gøyalt øyeblikk.

En rusletur på isen i ettermiddagssol. Gubben og ejg. Slett ikke et dumt øyeblikk det heller. Egentlig skulle vi bare handle inn litt mat til uka, men parkeringa utenfor Kiwi var så full, at vi fikk stress-utslett begge to. Så vi vrengte kjerra ut av sentrum og opp mot vannet istedet, og ruslet rundt der oppe en drøy halvtime, bare for å senke skuldrene, og forberede oss mentalt på kø i kjøttdisken. Rusle rundt sånn med sola i øyene, det senker stressnivået betraktelig, og gir alltid fine øyeblikk. Det beste av alt, parkeringa på Kiwi var ikke på langt nær like full da vi kom tilbake.

Et glass vin på fredagskvelden. Det hører sjeldenhetene til, men denne flaska har stått på benken siden jeg fikk den til jul. Der har den stått fordi den var for bred i bunnen for vinstativet, så da var det på tide å åpne den. Ok, det høres ut som en dum unnskyldning, men i mitt hode var det fryktelig logisk. Så¨ble det et glass vi både fredag, og lørdagskveld! Sånn er det å være sofistikert måsakvinne! (tror jeg holder på den historien til det motsatte er bevist!)

Ut å kjøpe fuglefrø. For tiden er nok det gubbens favorittutflukt. Fuglefrø fra Biltema. Det er visst det de liker best, disse småfuglene og ekorna som stadig sitter i “restaurant Måsan”. Så da satt vi snuta mot Mysen, kjøpte fuglefrø, og ruslet en liten tur i Ørje på vei hjem. Fint på sommer`n, fint på vinter`n, fint øyeblikk.

Og det var vel egentlig det jeg hadde å komme med i dag. Sånn røffli lissom. Innholdsrik uke, ganske vanlig uke. Jeg har studert de søte små bustehalene som sanjer nøtter utenfor kjøkkenvinduet. Jeg har spist ost og kjeks til frokost, bare fordi. Jeg har menget meg med smilende ungdommer på jobb, og snakkesalige unge menn her hjemme.

Nå skal straks Bodil få kjørt seg litt. Hun skal elte et par grove deiger, så jeg kan bake litt til ukas kommende matpakker. Også skal jeg sy litt, tror jeg, hvis vilja til det fremdeles er der når bakinga er unnagjort.

Håper uka som kommer blir god, og proppfull av gode øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Hun hadde en burgunder genser, sorte bukser, og gråmelert vest med store lommer. Håret kortklippet og krøllete, kinnene litt runde og røde, og øynene smilte om mulig enda mer enn munnen. Hun så på meg først. Strakk ut hånda, hilste med høyre og og strøk meg lett på skulderen med venstre.

“Så det er du som er Janne. Som jeg har gledet meg til å møte deg! Hele klassen har gledet seg!”

Så hilste hun på mamma, uten å egentlig ta blikket vekk fra meg. Rektor som stod bak henne var høyreist, gråhåret, autoritær, på grensa til skummel. Frøken var bare solskinn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var ti år, datoen var 10. Desember, året var 1986, og jeg hadde første dag på ny skole. Nyinnflyttet til Sørumsand helgen før, og følelsen av å være helt alene i en helt ny verden var overveldende.

Det formelle husker jeg ikke stort av, det å skulle skrives inn som elev, alt det der, det tok de voksne seg av. Rektor og mamma, og mens det foregikk på skrivebordet foran meg snakket frøken. Rolig stemme, blid, lugn. Dialekt. Jeg tenkte at hun var gammel. En blid gammel dame. Det ble bekreftet da hun fortalte at hun kjente bestemor og bestefar, at hun bodde like i nærheten av dem, nesten helt nede ved elven. Så klart hun var gammel, kjempegammel egentlig, hvis hun kjente bestemor og bestefar. Enkel hoderegning forteller meg at hun på daværende tidspunkt var rundt 50. Jeg sier ikke mer om den saken.

Vi var syv jenter i klassen. Litt flere gutter. Den første skoledagen fulgte syv jenter meg hjem. Helt til døra, på nysnø og holke. Vi byttet på å sitte på sparkene, og å stå bak å styre.  Etter middag ringte telefonen. Det var frøken. Hun ville vite om dagen hadde vært fin, og om jeg hadde hatt noen å ta følge med på vei hjem. På skoledag nummer to var det som om jeg alltid hadde vært en del av klassen.

Frøken synes alltid vi var så flinke. Flinke i matte, flinke i norsk, flinke i samfunnsfag, og kjempeflinke i musikk og sløyd. Så flinke synes hun at vi var, at hele den ene veggen i stua, den nærmest spisebordet, den var dekket med klassens kunstverk. Der hang blomsterbilder av fingerheklet garn, malerier av solnedganger, tegninger av frøken og klassen, et par nøkkelringer av flettet hyssing, og alt annet en kreativ ti åring spent hadde foræret frøken i bytte mot et smil, og velfortjent skryt.

Frøken synes aldri vi bråkte for mye, satt for urolige på de slitne trestolene, eller at vi stilte for dumme spørsmål.

Frøken lot oss lese historiene i penskrivingsboka høyt for klassen, om vi ville det. Frøken lot oss pynte vinduene i klasserommet med lenker av glanspapir, enda det ikke var jul. Frøken satte gullstjerne-klistremerke ved matteleksene i ruteboka, selv om ikke alle regnestykkene var riktige.

Frøken sa “Oi, så masse du har fått til!”, i stedet for “Denne har du ikke skjønt.”

Frøken tørket tårer, og plastret knær.

Frøken ba ordensmann om å låse døra, og de på vindusrekka om å dra for gardinene, også delte hun ut hjemmebakte boller fra handlenettet. Vi måtte alltid love å ikke si noe til rektor, for det var ikke lov med søtsaker på skolen.

Vi sa aldri noe til rektor! Aldri! Klassen vår holdt alltid på frøken sin hemmelighet, og frøken holdt på våre.

Frøken hadde sommerfest i hagen, hvert eneste år. Vi spiste boller og is, og beundret veggen i stua med alle våre kunstverk. Vi lekte i hagen hennes, og frøken satt på verandaen og fulgte med, midtpunkt, uten å ta plass. Frøken ble ikke sint når trappetrinnet brast, eller når fotballen ødela tulipanene i blomsterbedet.

Frøken hadde full oversikt over hvem som var kjæreste med hvem, hvilken uke.

Frøken gråt den siste skoledagen, tørket tårer, klemte oss, sa at vi måtte ha det bra på ungdomsskolen. Historien kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. For frøken var ikke en sånn frøken som glemte, eller lot oss glemme.

Hvert år lå det julekort i postkassa. Samme sirlige vakre håndskrift som i karakterbøkene. En liten historie fra året som hadde gått, litt om nye elever, litt om de gamle, også en riktig god jul og et godt nytt år.

Da mamma døde kom hun på besøk, med klem og blomster, og med siste nytt om gamle klassekamerater. Et velkomment avbrekk fra sorgen.

I mammas begravelse gråt hun stille på en av de bakerste radene i kirken.

Da guttene ble født stod hun på døra, men bittesmå hjemmestrikkede sokker pakket inn i gråpapir og hyssing.

Julekortene fortsatte å komme. Et til meg, og et til hver av guttene. Signert: “mammas gamle frøken.”

Sist jeg var der på middag, sammen med flere av de andre jentene i klassen, invitert via post, beundret jeg den samme veggen med klassens gamle kunstverk.

Et år kom det to julekort. Et i begynnelsen av desember, et rett før jul.

Året etter kom det ingen. Senere den vinteren kjente hun meg ikke igjen da vi møttes på Sørumsand.

I helgen kom dødsbudskapet. Ventet, likevel vondt, selv for en som bare er en gammel elev. Navnet i dødsannonsen forteller om en mamma, bestemor, oldemor. En gammel dame, gammel på ekte denne gangen. For meg er hun frøken. Slik hun alltid har vært, slik hun alltid vil være.

En lærer av den gamle sorten, likevel så nytenkende, så forut for sin tid, så full av klokskap og omsorg.

En frøken med krøllete hår, røde runde kinn, og smilende øyne. En frøken som så, en frøken som visste, en frøken som forstod, en frøken som betød så uendelig mye for så mange små, meg inkludert.

Takk for at du var for meg, frøken.

Din gamle elev, Janne.

Jeg sier det hver eneste gang det har vært en liten bukett fridager. “Dæven, det gikk fort!”

Og det stemmer denne gangen også. En ukes vinterferie er over når søndagen ender, og svisj…ferien ferdig. Har jeg utnyttet tiden og gjort masse fornuftig?

Nix! Ikke en dritt. Jeg har lagt meg litt senere enn vanlig, har kost meg med nattemørket, stillheten og alenetiden, men har stort sett stått opp til mer eller mindre vanlig tid. Skulle dermed tro at jeg hadde hatt masse tid til å gjøre fornuftige ting, men det har jeg altså ikke. Derfor ser det ut til at ukas små øyeblikk kan bli tidenes korteste blogg, for med unntak av en times herlig skravling og latter, og kaffekopp bak disken i butikken til Mona på torsdag, har jeg stort sett befunnet meg her i, eller rundt måsahuset.

Uansett, god morgen, og god søndag! Her er det kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, og nyhetene surrer stille på tv`n i bakgrunnen. Triste greier, tragisk. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av det som forgår i Ukraina akkurat nå.

I går morges satt jeg sånn i min egen boble i stolen foran tv`n her i stua. Forsiden av VG lyste fra pc`n, og på tv skjermen fløt bilder av mennesker på flukt. Så smalt det plutselig i kjøkkenvinduet, og jeg skvatt så tærne krøllet seg. Så smalt det igjen, og igjen, og jeg fant frem min indre modige kvinnekraft, og listet meg ut på kjøkkene, smøg meg langs kjøkkenbenken, og stirret rett inn i nebbet på en hissig flaggspett. Og da måtte jeg flire, for aldri før har jeg sett en fugl flirte så iherdig med sitt eget speilbilde i ei litt møkkete kjøkkenrute. Tok det som et tegn på at det var på tide å fylle frø på brettet ute, og da det var gjort, og jeg kom inn igjen, var spetten i ferd med å sette til livs et herremåltid av solsikkefrø. Blir så fascinert av det yrende fuglelivet rett utenfor kjøkkenvinduet. Stadig oppdager vi nye arter, og konserten av kvitter på dagtid er høylytt og herlig. Fine øyeblikk.

Så kom dompapen også. Senere den dagen. Som en fargeklatt i den snødekte syrinbuska nede ved skogkanten satt den som en konge og kikket ned på fuglebrettet, før den også landet mitt i havet av frø og kjekssmuler. Barndomsminner. Tok meg rett til bake til kjøkkenvinduet i mormor-huset, hvor jeg kunne sitte i timevis g kikke på den høye bjørka i hagen til morfar, ei bjørk som lyste mer rødt enn grønt, på grunn av den store flokken med dompaper. Morfar hadde en sånn gammel fuglebok full av tegninger av norske småfugler, og jeg kunne sitte hele formiddagen på fanget hans og bla i den boka. Gode minner. Skulle så gjerne hatt en slik bok nå. Gubben hadde elsket det. Finnes slike bøker enda tro?

To dager denne uka har jeg isbadet på Røytjern. Det ir et herlig lite kick, og er overraskende deilig, faktisk. Hvem hadde trodd det liksom?  Det eneste ubehaget er hvor kalde føttene blir innen man rekker å få ullsokkene på igjen, og det ar rumpa fryser fast i krakken mens man kler på seg, og gir alt av daukjøtt nedentil en litt ufrivillig og særs ubehagelig hårfjerning når man reiser seg litt for fort opp igjen. uansett, isbading er fine øyeblikk!!! Og foreløpig har det holdt viruset unna dette skroget også. Slett ikke gæli!

Tirsdag denne uka gjorde jeg om spisebordet til hobbyverksted, og satt igang med prosjekt “fyll opp esken med kort”. Den var helt tom, den esken, ikke et eneste kort å oppdrive dersom man skulle bli bedt bort, eller en eller annen stakkars jubilant skulle finne på å ha bursdag. Nå ligger det 14 nye kort til forskjellige anledninger oppi der, og jeg har lagt mange, mange timer med herlig hobbyaktivitet bak meg. Spisebordet blir ryddet fredag morgen. Jeg ønsker meg hobbyrom… Det første kortet jeg laget tok intet mindre enn seks og en halv time å lage ferdig. Et bestillingskort, til en helt spesiell jubilant, og jeg håper kottakeren blir fornøyd.

Solskinn og luftetur. Ut på isen. Eller, egentlig bare rusle langs kanten, for isen laget sånne lyder som gjorde at jeg skvatt himmelhøyt hver gang det rumlet og knaket, så å rusle langt utpå der var for skummelt. Men lufta var herlig, solskinnet likeså. Fint øyeblikk, å være ute sånn når sola og trærne kaster lange blå skygger utover bakken. Det gjør godt for både skrotten og topplokket, og gir herlig og sårt trengt energi på late dager.

Det daglige besøket av familien “gryterett”. Fem er de nå, i flokken av firbeinte som hver dag er innom måsahagen for å hvile i snøen, og gasse i seg alt det fra fuglebrettet som har falt på bakken. Halvt rådyr, halvt spurv…en liten personlighetsforstyrrelse der altså. Nå har de blitt så vant med at det står en flokk bra snåle mennesker på innsiden av vinduet og stirrer på dem også, så de ser ikke lenger ut til å bry seg nevneverdig om publikumet. Det er så koselig å ha dem i nærheten, hvert besøk gir fine øyeblikk.

Må ta med Rino og Rodny også da…(det er podene som har døpt dem, ikke jeg!) Hver dag kommer de innom også, og fyller opp magen med nøtter og korn. Og forleden lo jeg så jeg nesten knakk, da det ene ekornet gravde jeg gjennom snøen langs bakken, med snuta først, som en plog rusa på tørre brødskorper og hassenøtter… Det lille fjeset, fult av snø. Nååååh…Herlig øyeblikk.

Og det var vel det. i grove trekk. Ingen store happenings, ikkeno hurramegrundt, bare fine dager, vanlige øyeblikk, herlig latskap, og små øyeblikk i og rundt måsahuset. Helt greit.

Glass med stett, og kaffekopp med sprekk.

Salat og sjokolade, rot i systemet, og system i rotet. Og i morgen er det jobb igjen. Blir bra det, hverdagen er fin den også. Men før det skal det mekkes boller med krem, og noen grove rundstykker til ukas mange matpakker. Deretter skal jeg fortsette og saumfare internettet etter en sånn gammeldags pippi-genser. Har leita noen dager, men finner bare strikkepakker. Uaktuelt. Mener å ha sett de ferdigproduserte i butikker før…sikker gått ut av mote, men jeg ønsker mer sånn likevel. Håper du har hatt en strålende uke, og at dagene som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, god søndag, god frokost, og gratulerer med enda et OL gull! Her er det hæla i taket dag, helt utenfor komfortsonen. Det var tomt for brunost, så på knekkebrødene ligger et tjukt lag med makrell i tomat. Har blitt helt rebell, si!!! Det er forøvrig den eneste søndagsrutinen som er brutt da, den brunost greia. Alt annet er ved det samme gamle. Jeg sitter djupt i sofakroken, pakket inn den gule sommerdyna fra det glade 70 tallet, ikledd pysj og ulltøfler. Og ja, det knitrer i peisen også.  Typisk søndagsmorgen i måsahuset, fint morgenøyeblikk. Man skal ikke kimse av rutiner.

I morgen starter vinterferien, svært etterlengtet denne gangen. For selv om man er glad i både jobben og arbeidsplassen, blir skrotten sliten unntakstilstanden som i teorien egentlig ikke er unntakstilstand lenger. Trafikklysmodellen er borte, alle eleven er på skolen. Flott det, men sykefraværet er jo høyt både blant elever og ansatte, og dagene går med til å tenke alternativt. For et ihugga vanedyr er det i perioder krevende, så ja, en uke hjemme nå kjennes godt. Planene er slett i mange eller store. De innebærer å sove lengre enn 05.30, spise frokost, gå litt turer, lese masse, og jeg skal sy litt, tegne litt, og lage noen kort.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snakker om fint øyeblikk. For første gang på flere år har jeg bestilt meg bittelitt nytt til kort-hobbyen. Bare noen mønsterark, og litt annet smått stæsj, men for en glede. Å få hentemelding på mobilen rett før arbeidsdagen er over, hente pakke på posten på vei hjem, for så å pakke ut en eske med masse herlige godsaker når man kommer hjem. Glede! Litt sånn julaften og bursdag på en gang. Lageret med papirer og annet dill begynner å bli deprimerende snaut, så litt påfyll i hobbyskapet er rett og slett strålende. Herlig øyeblikk.

Så var det den dagen sola tittet frem, etter det som kjentes ut som evigheter. N var det vel strengt tatt ikke det, men det kjentes liksom sånn ut der og da. Satt på kontoret da hele rommet plutselig ble lyst, og da jeg kikket ut badet skolegården i sollys. Så da ble det pause i fra Teams, og ut i skolegården for å bare rusle en bitteliten runde før neste økt. Rakk akkurat å kjenne sola varme før jeg måtte inn igjen, men det gikk helt fint å nyte sola fra vinduet også. Fint øyeblikk.

Oooooh, dette må bare med i ukas små øyeblikk. Den dagen jeg kom tilbake på kontoret etter midttimen, og Synnøve hadde satt en matboks med to stykker suksessterte på plassen min. Rein lykke! Jeg tror ikke det finnes en bedre kake i hele verden, og de aller beste er de du ikke har bakt selv, men får servert. Fordi jeg allerede hadde vært bedt på lunsj med elever og var proppfull av hjemmelaget pizza og gulrotkake, måtte suksessterten vente til jeg kom hjem, derfor ble det kakekalas etter middagen. To kaker på en dag…det er nesten fem om dagen det! Nydelig øyeblikk. Jeg har ikke bilde av noen av kakene,,,rakk ikke det. Sier litt om hvor gode de var, og hvor lite viljestyrke denne skrotten har.

Treningsøktene før jobb med «coach» og kollega Martin. Foreløpig ler jeg nok mer enn jeg trener, men svett blir jeg i det minste. Og støl, i mer enn bare lattermusklene, så noe har det jo for seg. Har fått min aller første idrettsskade også, en slags strekk et eller annet sted i nærheten av navlen. Gjør vondt nr jeg tar situps, så Martin sa jeg skulle unngå det et par uker. Nå har jeg litt lyst på en tilsvarende idrettsskade i alle andre kroppsdeler også, men det spørs om ikke coachen gjennomskuer meg da. Fikk i hvert fall lite sympati under oppvarminga da elipsemaskinen plutselig skrudde seg av og jeg stupte fremover og litt lite elegant kjørte begge fortenna ned i start-knappen…. Trening er ikke alltid bra for helsa…en teori jeg tviholder på!

Når man er oppe før fugger`n fiser fordi man ikke får sove kan man like gjerne gå tidlig på jobb. Den morgenen verden enda var helt mørk og knusende stille mens jeg ruslet hjemmefra var så fin. Skrudde ikke på den faste musikken i øret engang, bare fordi det var så fint å høre knitringen av nysnøen under skoa. Ikke et eneste spor på veien, bortsett fra de jeg la bak meg. Skolegården var tom og stille, og det var mørkt i alle vinduer. Sånne morgenstunder er gode for en selvutnevnt introvert! Fint øyeblikk.

Popcorn og film, en helt vanlig hverdagskveld. Vi satt som to slakt i hver vår sofa, måsagubben og jeg. Haugen med klær som skulle brettes på badet var høy som et fjell, stabelen med oppvask som skulle inn i oppvaskmaskinen like så, og støvdotter på størrelse med tvangsforet marsvin fløy over stuegulvet som sprengkåte kaniner…Vi hadde mer enn nok å gjøre, for å si det sånn. Men så var rumpene blytunge, og viljestyrken på ferie, så vi sendte hverandre et skrått sideblikk, og leste hverandres tanker. Da det smalt fra gubben at “Jeg popper popcorn hvis du velger film!”, ble alle tanker om husarbeid borte raskere enn Houdini, også ble det sofakveld istedet. Husarbeidet gikk jo ingen steder likevel. Fin kveld, fint øyeblikk!

Fredagen forsvant i en slags tåke av hjerteflimmer og søvn. En slitsom natt med løpende hjerte, heldigvis skjer det ikke like ofte lenger. Men fredagen gikk med til hvile. Derfor var det skikkelig digg å kjenne på energi lørdag morgen. Å sove lenge, slik planen var, funket ikke, sikkert fordi jeg hadde sovet nok på fredagen. Så mens sola steg opp over bygda tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og satte kursen mot trappene i hoppbakken. Lenge siden sist, skal ikke skryte på meg særlig mange trappeløp det siste halvåret, men engang er bedre enn ingen, og følelsen av å komme hjem til fyr i peisen ala gubben, og nytrukket kaffe ala storepoden var makaløst! Frisk luft og møre lårrmuskler tidlig på morgenen, lørdagsgodter med god samvittighet resten av dagen. Herlig øyeblikk.

Og nå er det ferie. Vinterferie. Klokka skal ikke ringe i morgen tidlig, matpakker skal ikke smøres. Det blir baking i dag alikevel da, ikke grovbakst kanskje, men noe godt til kaffen. Hva det blir gjenstår å se. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Jeg håper uka di var god, og øyeblikkene mange. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen alle skrotter, god søndag, og toppers morsdag til de som feirer det. Jeg sitter her i måsastua og tygger på et knekkebrød med brunost, mens jeg sikler litt på frokostdesserten som ligger på asjetten og venter. Jeg har en sånn grønn punsjebolle-greie på vent i dag også, samler pensjonspoeng lissom. Er jo litt redd for å bli FOR trent, nå som jeg har trent to dager denne uka.  Litt slitsomt å bli så digg innen sommeren at jeg ikke får gå i fred fr siklende mannfolk på stranda i sommer…sa hun ironisk!

Nå er et fint øyeblikk, som alltid på en søndagsmorgen. Pysj, tøfler, knitring i peisen, og en hel dag foran meg med minimalt med planer. Jeg liker slike søndager. Er skinkestek står ferdig krydra på benken, klar for å stekes. Det blir skikkelig søndagsmiddag i dag, surkål, potet og hele pakka. Samler pensjonspoeng der også… Herlighet, jeg er snart bare ei flaske leggevann og en pose kamferdrops unna siste arbeidsdag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trofaste lesere, og kanskje et par instagramfølgere har fått med seg at jeg skulle trene FØR arbeidstid mandagen denne uka. Sånn går det når ledelsen ansetter unge menn med antydning til muskler i overkroppen, og som i helgene arbeider i uniform, som lærer på avdelingen. Og den stakkars mannen har fått det for seg at denne middelaldrende litt slappe skrotten skal “føle mestring”, og “kjenne på progresjon” via styrketrening før jobb to dager i uka. Utad smiler jeg tappert, inni meg tenker jeg “What the fuck???”. Men jeg stod opp jeg, pliktoppfyllende som jeg er, og kom meg på treningsrommet på skolen kl 06.30 mandags morgen. Å si at det var vellykket er nok å ta litt i, og det som ble trent mest den morgenen var nok lattermusklene. For selv ikke en sprek herremann med erfaring innen sykepleie og pasientveiledning klarte å holde maska da jeg falt bakover midt i den aller første situpsen, og gummimatta i møte med svett sideflesk laget et vakuum så jeg lå som limt fast i gulvet, og trengte assistanse for å rulle mot høyre for i det hele tatt å komme løs fra gulvet…

Men, jeg skal ha for innsatsen!!! og svett ble jeg, gjennomsvett. Og selv om kroppen store deler av økta lå sugd mot parketten som en sugekopp, så gjennomførte jeg, og ja…jeg kjente litt på mestringsfølelse. Såpass mye at det ikke var like tungt å komme seg opp, og på trening torsdag morgen. Det beste av alt? Å være ferdig med trening før jobb. Dusje, rusle opp på kontoret, sette på kaffen, og spise frokost sammen med andre ferdigtrente lærere. Absolutt fine øyeblikk. Om jeg er like positiv til ei økt når klokka ringer i morgen tidlig gjenstår å se, men alt i alt…jeg er ihvertfall i gang!

I lang tid har jeg ønska meg en sånn refleks-sele, istedenfor refleksvest. De ser så praktiske ut, mye lettere å stoppe på utenpå ei jakke liksom. Det har blitt med tanken, og ingen sele er kjøpt inn. Men så en dag denne uka sier kollega Torunn: “Gul eller rosa?”

Jeg svarer rosa, uten å vite hva jeg svarer på, og ut av sekken trekker hun en slik knall rosa refleks-sele. Gave, midt i uka, helt uten grunn. Snakk om hverdagsglede!!! Og den er i bruk, fire kvelder, og hver morgen denne uka. Og ja!! Den er så praktisk som den ser ut. Så blir jeg kanskje ikke påkjørt denne vinteren heller. Hvis ikke det gir fine øyeblikk, så vet ikke jeg!

I morgen er det Valentines dag. Å håpe på blomster og sjokolade far gubben er bortkastet tid, og når sant skal sies er sannsynligheten for at han får noe av meg også minimal. La ungdommen få feire, jeg har liksom ikke hoppa på trenden. Men fredag denne uka kunne elevene legge inn bestilling på roser til elevrådet, som igjen gikk rundt på skolen og leverte ut roser på vegne av bestilleren. Både anonymt og ikke. Så var det en av disse søte elevene mine da, som ga meg en rød rose også. Jeg vet ikke hva det er med årets kull av ungdom, men jeg vet at de ikke så lett kommer til å glemmes når skoletiden deres er over. Så rause, gode, blide, omsorgsfulle. Så åpne, generøse. Heldig er jeg som får tilbringe dagene mine med denne gjengen. Heldig er jeg som kunne rusle hjem mot helgen på fredag, med en nydelig rose i hånda. Fint øyeblikk.

Hver eneste ettermiddag denne uka har Snipp og Snapp inntatt fuglebrettet utenfor vinduet. De klatrer, leker, og forsyner seg av fuglefrøene som om de skulle vært en veletablert annengenerasjons syklubb på bufeet i en restaurant på Color Line. Det er så lett å bare bli sittende i kjøkkenvinduet og titte ut på dem mens middagen putrer på ovnen. Høy underholdningsverdi i disse bustehalene, fine øyeblikk!!!

Enda en ettermiddag på isen. kjøre opp rett etter jobb, rusle litt og slappe av litt, unngå den verste folkemengden på butikken i rushtiden. Det er fint det, roe litt ned, i tospann, etter arbeidsdagen. Nye at vi har dagslyset en time lener enn for bare noen uker siden. Det er fine øyeblikk det.

Den kvelden nordlyset kom tilbake. Forrige gang ble jeg jo vekket av storepoden midt på natta, også stod vi ute på stien i pysj og beundret skuet. Lillebror fikk det ikke med seg, til sin store sorg. Denne gangen tok derfor storebror affære når det danset grønt på himmelen. Han ba med seg mora si og lillebroren på biltur til Haugrim, langt borte fra gatelys og trafikk, også ble vi stående midt ute på et jorde, sent på kvelden, og se nordlyset danse. ikke like lekende eller like grønt som forrige gang, men likevel en fin opplevelse, særlig for minsten som så det for første gang. Fint øyeblikk.

Og nå er det på tide å avslutte ukas søndagstanker, slik at jeg kan gafle i meg den grønne pensjonist-kaka mens kaffen fremdeles er bittelitt varm. Uka var god den, hverdagslig og god. Takk for middagen mekket og servert av måsagubben den dagen jeg kom sent hjem fra jobb. Takk for kald vind og røde kinn. Takk for rykende ferske skoleboller til kveldsmat, for kolleger som byr opp til latterkramper, for gode OL prestasjoner på tittekassa, og for stille kvelder med kakao og flere kapitler i ny bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.

Ønsker alle som titter innom en feiende flott søndag, og om du føler for det, fortell meg gjerne om et av dine fine små øyeblikk fra uka som gikk. Vi blogges.

Søndag igjen. Samma gamle rutinen. Igjen. Pysj, frokost, og bittelitt alenetid på morgenkvisten før gutteflokken våkner. All erfaring tilsier at det vil være stille i huset minste et par timer til før flokken begynner å gi lyd fra seg. Det passer meg bra. Jeg digger gutta, men jammen er det godt med denne timen alene også. Vite at de befinner seg rundtomkring i huset, men verken se eller høre dem. Det gjør meg kanskje ikke til årets mor, men jeg tror det gjør meg ganske normal.

Jo, også er det OL på tittekassa da!! Det er ikke hverdagskost, eller fast søndagsrutine, rett og slett en bonus. Hadde ikke hatt noe imot vinterferie i de neste 14 dagene egentlig, ski på tv hver dag!

Om litt skal jeg fordufte inn i min egen verden. Jeg har igjen fire kapitler av en bok jeg begynte på tidligere i uka, og under sofaen (ja, jeg er en sånn mamma som gjemmer ting for ungene mine) står en halv skål smågodt av ymse sort, rester fra i går. Vurderte å spise det til frokost, men voksen-alarmen i hodet slo seg heldigvis på i tide, så jeg skal hive innpå et par knekkebrød først. Tarmen vil takke meg for det senere. Smågodt, bok, og to litt lange pupper som har fått fritak fra BH i dag…øyeblikkene bare strømmer på. Det skal ikke mye til for å gjøre denne skrotten litt glad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka har, til tross for at den har vært svært så hverdagslig, bydd på mange av disse små øyeblikkene. Bar asfalt for eksempel. I så mange uker nå har jeg ruslet til og fra jobb på islagte veier, og opparbeidet meg en imponerende muskulatur i nedre mageregion, hofter, lår og stjert, etter iherdige forsøk på å holde meg på bena, til tross for minimalt med medfødt balanse, og fagbrev i sommersko på vinterføre. Men så, en dag denne uka, før frosten kom tilbake, hadde det rukket å smelte såpass med holke at så godt som hele gangveien på vei til jobb var bar asfalt, og jeg trengte ikke knipe en eneste plass. Det var et fint øyeblikk det, gå i skikkelig tempo hele veien, uten å skli en eneste gang. Vårfornemmelse i Februar, det var et herlig øyeblikk.

Det gikk fort over da, denne følelsen av vår. For senere den kvelden begynte det å snø, sånne skikkelige flak som falt tungt mot bakken, og morgenen etter var det som å gå gjennom et maleri på vei til jobb. Blåtimen på morgenkvisten, når dagslyset trenger gjennom de grå skyene, når du kan skimte anelsen av blå himmel, kjenne kulda bite i nesetippen, og sparke opp nysnø med føttene. Fine øyeblikk det også, for en som egentlig er ganske glad i vinteren.

Luftetur. Må jo trene “sklimusklene” når det er bart på veien (neida), så vi kjørte opp til vannet en ettermiddag. Egentlig trengte vi bare luft i hodene, både gubben og jeg. En liten tur ut, nyte det siste av sola for dagen, kjenne kulda bite litt i kinnene, røre litt på seg, og da kan man sette seg til i sofaen for resten av kvelden, med litt bedre samvittighet. Å rusle over isen i vintersol, sammen med måsagubben. Fint øyeblikk.

Det ble lunsj med elever denne uka også. Tre dager på rad faktisk. Snakk om å være bra bortskjemt. Jeg bare digger de ukene skolekjøkkenet er i stadig bruk, og elever inviterer til kalas i midttimen. Denne uka har jeg sittet ved langbord, snakket med herlige, blide, pratsomme ungdommer og herlige kolleger, og gasset meg med alt fra mexikansk middag til burger og grønnsakssuppe, og ikke har jeg trengt å ta oppvaska heller! Bort med det kjedelige kjøleskapsmjuke knekkebrødene med tørr ost, inn med varm lunsj i trivelig selskap. Det er hverdagsøyeblikk det.

Blåtimen, den som ble rosa. Du vet de minuttene av dagen, når dag går over til kveld, når himmelen er klar og så godt som skyfri, og på bare ett minutt eller to blir plutselig hele verden rosa. Sånn lys du egentlig bare ser i Disney filmer. Det er fine øyeblikk det, særlig nå i vinterhalvåret. rusle sakte hjem fra jobb med musikk på øret, kikke opp mot Bliksrud åsen, og se at alt lyser rosa. Fantastisk. Slike øyeblikk er til for å stoppe opp, og nyte.

Gitarøving. Å si at et går fremover er å ta hardt i, men det går ihvertfall ikke bakover. Denne uka har minsten tålmodig sittet med mammaen flere kvelder på rad, for å øve med meg, og det er faktisk mye enklere når vi har hver vår gitar, og han viser mens vi spiller. Mye enklere enn youtube videoer jeg ikke forstår det grann av. Jeg har lært et par nye grep, og nå øves det på å skifte grep raskt, gjøre de om til en låt liksom. Fortsatt lider jeg nok av diagnosen kronisk tonedøv, men kveldene med minsten, side om side på gulvet, men en gitar i favnen, det gir så mange fine øyeblikk. Så får det heller være at læringskurven er noe slækk, kvalitetstid er det ingenting som slår!

Dyrelivet. Den dagen vi stod i vinduet og tenkte at vi levde midt i skogen blant Snehvit og de syv dvergene, for ute i hagen ved begge fuglebrettene var det fest for alle dyra i skogen. Vi telte et rådyr, to ekorn, og flere småfugler enn det er pensjonister på bingo en tirsdags formiddag. Så fantastisk herlig øyeblikk, å se det myldre av fir og fjærbeinte ute i hagen.

Tante Mariann har et sånn evig skattekammer i huset sitt, fult av ting å arve. Denne uka har jeg vært og hentet et par poser med stoffer som skal bli små syprosjekter de kveldene jeg har lyst til å være litt kreativ. Planen er å sy noen julestrømper som skal fylles med godsaker neste jul. Så har jeg kanskje noen julegaver klare innen sommeren. I tillegg til stoffene fikk jeg med meg intet mindre enn fire fine jakker, vinter, vår, sommer og høst, så nå trenger ikke garderoben en eneste fornyelse dette året. Bærekraft på sitt aller beste. Etter turen innom tante og onkel handlet vi med oss en pose boller, og spiste lunsj i sola ute ved vannet. Herlig å komme seg litt ut en lørdag, og fine øyeblikk samlet til den mentale minneboka.

Og det var den uka. Jeg er omringet av smitte, men holder fremdeles viruset på en armlengdes avstand. Jeg har hatt så gode øyeblikk med kolleger og de flotte ungdommene på skolen, jeg har spilt gitar med podene her hjemme, sovnet i armkroken til gubben, og våknet opp til en melding på instagram fra selveste helten over alle ungdomscrush…Stefan Dennis. Dere husker vel han fyren i helfigur i papp som jeg fikk fra Cecilia Agnethe? Yep, melding fra han, med bilde hvor han drikker norsk øl…Made my day!!!!

I morgen skal jeg møte kollega Martin i treningsrommet på skolen kl 06.45….Jeg angrer så SJUKT på at jeg sa ja. To kolleger og meg, morgentrim, og jeg har levd et helt tiår lenger enn begge…dette kommer til å bli tungt! Men før det, smågodt, og slaraffensøndag. En ting av gangen. Vi blogges.

Trøtten sitter skikkelig i skrotten. Den sitter i øynene, hodet, skuldrene… Akkurat nå har jeg den litt kjipe søndagsfølelsen jeg hadde da jeg gikk på skolen. Litt sånn bortkasta da lissom, skjer jo ikkeno, må på skolen i morgen… Hjernen har tenkt å nyte søndagen, tydeligvis, for den kommuniserer ikke helt med resten av kroppen enda. Har ikke skudd seg helt på…

Jajaja, dette vanemennesket er ihvertfall delvis våken, og har startet på søndagsrutinene. Fyr i peisen, lodne tøfler, pyjamas, og frokost mens jeg prøver å bla gjennom denne mentale minneboka mi, hente frem de små fine øyeblikkene fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forrige uke, da jeg hadde postet søndagsbloggen, ble facebook og jeg uvenner, og den ville ikke la meg svare på noen av kommentarene dere la igjen. Det beste med denne søndagsbloggen er jo alle meldingene fra dere, og det var så kjedelig å ikke få svart på alle de koselige kommentarene. Uansett, takk til dere som tittet innom, og la igjen et spor etter dere. Jeg leste alt ❤

Akkurat nå er et fint øyeblikk, det skal sies. På asjetten foran meg, ved siden av knekkebrødet, ligger et kakestykke av raus størrelse. Rester fra bursdagsfeiringen av største poden i går.

Skjønt feiring er vel å ta i, for midt i disse smittetider, hvor vi er omringet av virus vi enda ikke selv har fått, utgår jo familiekalas, men kake ble det, åkke som. Mellomste poden var hos podekjæresten, minstepoden på jobb, og for første gang på så lenge jeg kan huske hadde vi, måsagubben og  jeg, frokost helt alene med bursdagsgutten. Bare vi tre, kake, gaveutdeling, og all verdens tid. Og det var en fin start på dagen det. Tenk at han er 21!!! Den lille, stille, innadvente og forsiktige gutten er kar! Arbeidskar, kjernekar, skikkelig kar, hele veien. Så voksen, snill, raus og trygg! 21 år reint gull. Det er fint å tenke på det, fint øyeblikk!

Det har vært en i overkant hektisk uke på jobben. Noen uker er det bare sånn. Alle ungdommene ser ut til å trenge et eller annet, aller helst samtidig. Hjelp til case, gruppearbeid, engelsk innlevering, eller en samtale eller rusletur for å lufte hodet. Det er slike uker man kjenner at det er for lite fagarbeidere i skolen, for få til å dekke behov utenom ordinær undervisning. Så kom torsdagen, og midt oppe i alt det travle kommer en invitasjon til lunsj i midttimen fra en gruppe elever og læreren. Det vare t sånt herlig øyeblikk. Langbord dekket på skolekjøkkenet, en gjeng herlige ungdommer, flotte kolleger, god mat, kake, og gode samtaler og hjertelig latter. En supert avbrekk midt i en skoledag, likevel fult av sosialt og læring. Så herlig øyeblikk.

De kveldene jeg har koblet ut av egen verden, og vært tilskuer i andres liv. Det er litt sånn når man leser. Åpner boka, lar seg dra med bort fra måsan, og inn i en helt annen verden. Det er total avslapning!!! Kakao i koppen, sjokoladekjeks, føttene godt pakket inn i pledd, og en historie å fortape seg i. Det er herlig hverdagsflukt det. Herlige øyeblikk.

Flere kvelder denne uka har minsten og måsagubben satt seg ved spisebordet, og hatt “klubbmøter”. Det er ihvertfall det jeg kaller det. De sitter der borte, i sin egen lille verden, og enser ikke noe annet som foregår i huset, for de er så dypt konsentrert om den felles interessen. Verktøy, og hvordan det funker. Minsten er pappaen sin opp av dage når det gjelder interessen for krimskrams og duppeditter, og suger til seg al den lærdommen pappaen kaster hans vei. Og denne uka var det nytt verktøy i hus, og en introduksjon og opplæring i hvordan det skal brukes. Det er så herlig å sitte borte i sofakroken å observere dem, sniklytte til samtalene, se hvordan de kommuniserer. I sin egen lille verden, bare de to. Sånt gjør så godt i mammahjertet. Så kjempefine øyeblikk.

Og de kveldene ingen maser, fordi de er opptatt med gutteklubber og nytt verktøy, trening, kompiser eller podekjærester, da har denne dama tid til å søke på nett etter ukas episoder av Neighbours, og stikke av til såpeoperaverdnen for noen minutter. Da tar jeg liksom et langt skritt inn i ungdommen igjen, og fortaper meg i drama fra den andre siden av jorda. Og det er jammen meg fine øyeblikk det også! Egentlig skulle jeg vært hjemmeværende husmor på 80-tallet, da Crystal og Blake kranglet med Alexis, og Dynastiet og Falcon Crest var tidenes tv…Det hadde kledd meg egentlig!!!

Pomfrittes! Rifla poteter kokt i fett. Vi var så himla fysne en kveld, og middagen den ettermiddagen hadde vært av det litt lette og kjedelige slaget, så vi fant ut at det var helt innafor å være sultne igjen, selv om vi egentlig ikke burde vært det. Så dro vi bare. Satte oss i bilen, og dro for å kjøpe sånn mat som tetter årer og forkorter liv, og det var SÅ verdt det. Satt der i bilen, under et pledd vi delte, parkert på en litt øde parkeringsplass, spiste junkfood og hørte musikk på radioen. DET var et fint øyeblikk det!

Ut og lufte hodet. Det har vært behov for slikt denne uka, det går jo litt hånd i hånd med fulle jobbdager. Rydde hodet, kvitte seg med den litt kjipe følelsen av å ikke strekke til overalt. Da er det godt å rusle! Rusle litt innover på stien, ikke så langt hjemmefra, bare akkurat langt nok til at man ikke ser huset, til man er omringet av skog og rein, frisk luft. Været har vært skiftende, favorittturen var den ettermiddagen teperaturen var akkurat passe kald, og frosten laget glitter på furukvistene ute på myra. Slike turer kan snu en hel dag, og lette et tungt hode. Det gir så gode øyeblikk.

Den kvelden minsten kom inn etter en lang kveld i verkstedet, dro av seg capsen, og var klin lik Kramer fra Seinfeldt. Da lo jeg da!!! Hardt og urettferdig lenge, for poden så ikke helt humoren. Seinfeldt er vel ikke akkurat det dagens ungdom ser mest på. Men så tok vi bilde, sånn til sammenlikning, også fikk jeg overtalt han til å innse at det faktist var litt gøyalt likevel. Og da lo vi begge to. Herlig øyeblikk, det også!

Og slik var hverdagsuka. Slett ikke proppfull av høydare, men full av små gleder likevel, i en hverdag som for tiden begrenser seg selv. Jeg har hatt dager på jobb hvor jeg har ledd til tårene har trillet, og kan ikke få sagt nok hvor heldig jeg kjenner meg som kan akkurat det! Jeg har malt enda et skap i stua, og gledet meg over de små forandringene et malestrøk kan gi. Jeg har sittet på en krakk ved vinduet og tittet på småfuglene ute på fuglebrettet, ligget i armkroken til gubben og skrollet på instagram, jeg har bakt brød og skoleboller, og brownies som ikke ble brownies i det hele tatt, men som ble spist opp likevel.

Jeg håper du finner gleder i covid hverdagen, at du biter deg merke i de små øyeblikkene. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, vær snill med deg selv. Vi blogges.

Jeg sitter bare her og nyter stillheten. Den beste tiden av søndagen er akkurat nå. Når resten av måsahuset sover. Når varmen fra peisen endelig begynner å spre seg i i stua, og det eneste lyset kommer fra et par blafrende stearinlys på bordet. Det lukter kaffe. Satte på trakteren og kokte vann til te istedet. Samma det, blir straks kaffetørst alikevel…

Planene for denne søndagen er som for de fleste andre søndager. Mest mulig hviletid, minst mulig BH! Kroppen er fremdeles ikke helt i vater etter dose nummer 3 på torsdag, men det kommer seg. Litt mindre hodepine i dag, og helt feberfri.

Fredagen derimot var en litt annen historie. Natt til fredag kom feberen, og alle andre synlige tegn på en sånn litta vaksine-reaksjon. Jeg skylte ned et par paracet på morgenkvisten likevel, og ruslet mot jobben. Var et par elevsaker jeg ikke ville overlate til noen andre. Fikk unna det aller viktigste, og kastet inn håndkle i andre økt. Tredde på boblekåpa, og ruslet hjemover. Stivfrossen, men innmari godt med luft likevel. Så ble det sofatjeneste, fra tidlig formiddag til sen ettermiddag. Og minstepoden ruslet bort på butikken, med mitt kort, og handlet inn smågodt, for jeg har hørt det skal være bra for sånn vaksine-greier… Så ble den litt kjipe fredagen et ganske fint øyeblikk likevel. Pakket inn i tykke pledd, horisontalt på sofaen, med formiddagshvil, ettermiddagshvil, og nok godteri til en gedigen barnebursdag… Kunne vært verre!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og nå, men jeg skriver dette, flirer jeg. For nå har jeg fått tatt bilder av gaven jeg fikk av Cecilia A, som jeg fortalte om forrige søndag. Tadddaaaaa…. Helfigur, i papp, av helten over alle helter fra de grusomt flaue men herlige ungdomsårene. Stefan Dennis, eller Paul Robinson, fra såpeserien Neighbours. Hvor hun har kjøp den, eller fått laget den aner jeg ikke, men FOR  en gave!!! Hadde jeg fått denne i hus som 14 åring hadde jeg aldri forlatt rommet mitt! Denne karen derimot, har fått lov til å bli på jobben inntil videre. Jeg er stygt redd for at en noe umoden måsagubbe vil tegne bart på han, eller noe annet teit, dersom han får bli med hjem. Tenk å få dele arbeidsdagene med den kjekkasen…heldige meg. Elevene var litt uenige…mente han var i overkant “sykt gammel lizzom”…ungdommen nå til dags!!! Gjenkjenner ikke kvalitet når de ser det!!!

Den dagen jeg ikke falt på isen. Ja, for enkel forskning tilsier at jeg i senere år er bedre på det motsatte… Skulle bare ut i kontieineren på jobb med en pappeske ull av søppel, og oppdaget at hele den delen av skolegården lå ustrødd og speilblank foran meg. Å sjonglere en pappeske over holke uten å falle er seier nok i seg selv for en uten medfødt balanse, så da esken var kastet to jeg noen seiersrunder over isen på vei tilbake mot klasserommene. Ble litt revet med, tok fart, sklei, prøvde meg på et par piruetter…var i grunn helt dronning på isen, ihvertfall i mitt eget hode, helt til jeg kom på at bak alle de 21 vinduene med persienner satt hele skoleklasser med fritt utsyn til min nye lekeplass, også ble jeg akutt flau over egen skøyteoppvisning, og ruslet med hode bøyd mot c-blokka. Men før det, før jeg skjønte at jeg var iakttatt, hadde jeg et sabla fint øyeblikk. Dronning på isen….skulle vært ballerina!

Den dagen jeg ble sittende på kontoret og se alle som gikk forbi vinduet skvette fordi de følte seg beglodd av en pappfigur av Stefan Dennis! Gøyale øyeblikk!!!

Jeg er ikke kjent for å være standhaftig med slankekurer, verken i Januar eller de resterende andre 11 månedene, og godt er det, for denne uka har skrivebordet på kontoret, til stadighet blitt fylt opp av kioskfavoritter fra rause kolleger. Fy flate for en herlig gjeng jeg jobber sammen med. Rause, gærne, fine, snille…og alle vet hva jeg liker aller best. (kan jo hende jeg har nevnt det en gang eller fler)

I tillegg til alt snopet fulgte det med en bukett tulipaner. Mammas favorittblomst. Hver gang jeg har tulipaner i hus tenker jeg på mamma, fine øyeblikk. Knitrende tulipaner, lovnader om vår og lysere tider. Også Tine da, fine kollega Tine som er så raus med ord. Så derfor, snop, tulipaner og håndskrevne ord på kort, så fine øyeblikk.

Helfigur i papp av Stefan Dennis…Lurer på om jeg har nevnt det tidligere i dette blogginnlegget… Uansett, verdt å nevne igjen. Fiiine øyeblikk!!!

Mosaikken. Altså, reint kunstverk på parkeringsplassen. Det var en sånn iskald, tidlig morgen mens jeg prøvde å holde balansen over holka på parkeringsplassen på vei til jobb. Dypt konsentrert, armene rett ut, blikket festet rett ned…også, på enden av parkeringa måtte jeg bare stoppe opp og ta innover med et sånt nydelig mosaikkmønster i isen. Smeltet, sprukket, og fryst, fuget av virvlende nysnø, og fantastisk vakkert. Meter på meter med kunstverk. Fint øyeblikk.

Nevnte jeg at jeg har fått helfigur i papp av Stefan Dennis? Jeg gjorde det ja?? Okei!

Da vi pakket termosen, en pose deig til pinnebrød, og ruslet bak i skogen til bålplassen vår for å bare sitte på et saueskinn og se inn i flammen, grille pinnebrød, og drikke kaffe. Ikke for kaldt, men ikke akkurat varmt heller. Trær tunge av snø fra nattens snøfall, snødryss som ble liggende i bare et snaut døgn. Nytes det som nytes kan, mens man kan det. Enkel filosofi, enkle gleder. Fine øyeblikk.

Hverdagsuka. Slektstreff på fuglebrettet rett utenfor kjøkkenvinduet, kvitring og solsikkefrø! Den fremmede katta som ruslet overlegent over gårdsplassen, og minte meg på hvor mye jeg savner en pus i huset. Ti minutter med øving på gitar mens spagettien koker, eleven som spurte om en samtale bare fordi det var lenge siden vi hadde “chatta irl” (jeg tror jeg vet hva det betyr…), latterkrampe på det nye kontoret da strømmen gikk fordi vi kokte kaffe og te samtidig, og jeg datt av stolen…ikke spør meg hvordan jeg fikk det til!!!

Luft i hodet når hodet er litt fult, og to netter med søvn mellom flere søvnfattige. Små gleder, små fine hverdagsgleder. Nå skal jeg brette opp ermene, bake litt rundstykker og fylte horn til ukas matpakker, og klippe stilken på tulipanene mine så de holder i enda noen dager. Tipper søndagen blir fin!

Håper din uke også har slengt til det et og annet fint øyeblikk, og at uken som kommer byr på enda flere. Vær snill med deg selv! Vi blogges ❤

God morgen, og riktig fin søndag alle innomtittere.

Her er vanedyret i gang med de faste søndagsrutinene. Frokost på blå asjett, fløte med kaffeskvett, kalde tær er tredd inn i tovet steindau sau, og det knitrer fra peisen borte i hjørnet. Synd det ikke går an å ommøblere en peis, for da hadde jeg flyttet den nærmere sofaen… Kanskje ikke informasjon du trengte, men samme det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har vært en sånn type standard hverdagsuke, med alle de typiske standard hverdagshendelsene. Du vet, frokost, jobb, middag, litt mer jobb, høgge ved, lese litt, bake litt… Og innimellom alt det der vanlige har verden glimtet til med ett og annet lite øyeblikk som har gitt rom for å stoppe opp litt, puste, le eller tenke. Ukas små øyeblikk.

Skal vi starte med det flaueste øyeblikket da kanskje? Jeg trodde jo jeg hadde toppa den der «herregud så teit jeg var i tenåra» greia forrige uke da ei venninne sendte bilder fra en pyamasfest i 1990, men neida. Kreppetang og lyserosa leppestift var bare barnemat i forhold til denne ukas påminnelse. For Gry, bestevenn fra gammelt av, hun er ei sånn som tar vare på ALT!!! Og nå hadde hun vært i boden, rydda litt, og kommet over kassetter vi spilte inn på den tiden.  Så kan man jo vri litt på det, og si at vi var i overkant tidlig ute med sånn podkast og greier, banebrytende lissom, men fytterakker`n så glad jeg er vi ikke hadde sosiale medier på den tiden. For på lydklippene synger vi egendiktede saner om såpeoperastjerner og forelskelser, og det er så kleint at nakkehårene mine reiste seg, jeg hadde totalt latterkrampe sammenhengende i 53 minutter, og minsten, som hadde hørt det hele spurte om jeg hadde en liten hjerneskade på den tiden…. For noen minner. Flaut, men hysterisk morsomt, og fantastisk herlige øyeblikk å gjenoppleve.

Snøbading. Tre dager denne uka har jeg, før kveldsdusjen, vrengt av det aller meste av klær som befant seg på skrotten, og løp ut i hagen for å rulle noen runder i snøen. Hvorfor? Tja , si det… Mest for å våkne, for å få et sånt lite kickstart på ny energi, kjenne at man lever. Isende kaldt, men veldig oppkvikkende, og så ekstra digg med en varm dusj etterpå, etterfulgt av pyamas, varmes sokker, og havregrøt med kanel og sukker. Nå er det meste av snøen i hagen smeltet bort og blitt til speilblank holke, men jeg fikk i hvert fall utnyttet den snøen som var. Kalde, men herlige øyeblikk.

Jeg har fått tidenes gøyeste gave. Skulle så gjerne ha vist den her i dag, men mobilen min synger på siste verset, og bilde jeg tok av den på fredag, på jobb, ble ikke noe av. Den skal foreviges med kamera på mandag morgen. Gaven er stor, herlig ubrukelig, og jeg har aldri før fått, ei eller kommer jeg til å få, noe liknende. Kjære Cecilia Agnethe, takk for ukas latterkick! Gaven står nå, foreløpig på kontoret på jobb, og jeg gleder meg til å “treffe” den igjen på mandag. Om den blir med hjem med det første er usikkert, men jeg lover at den skal nytes, daglig! Pakke i posten fra en av verdens fineste blogglesere, fantastisk fint øyeblikk!

Jeg hadde allerede sovet en god stund natt til lørdag, da størstepoden vekket meg. Han stod i fotenden av senga, og hvisket for å ikke vekke pappaen. “Mamma, bli med ut å se på nordlyset!”

For vi har snakket om det lenge, storepoden og jeg, hvor herlig det hadde vært å se, og nå hadde vi sjansen, sammen. Så midt på natten ruslet vi ut på stien, Petter`n og jeg, i tøfler og morgenkåpe, og ble stående å stirre opp på himmelen. Stirre på dansende grønt, magisk nordlys. Hvor lenge vi stod der aner jeg ikke, og vi var for oppslukt av øyeblikket til å verken si stort, eller kjenne etter at vi ble kalde. Ut i natten, vakkert øyeblikk, og jeg er så glad for at jeg fikk dele øyeblikket med poden.

Den dagen jeg satt i lunsjen og snakket om løst og fast med en kollega, og samtalen plutselig kom inn på dette med ekteskap, det å holde flammen varm, eller hva det nå heter, bevare spenningen og romantikken når man har holdt sammen i mange år. Jeg hørte kolleger dele historier om ektefeller og kjærester som overrasket med kino, teater, restaurantbesøk, blomster på fredager, og alt dette andre “kjærleikeriet”… Og akkurat i det sidemannen fortalte om lørdagskveld med barnefri og biff og rødvin, tikket det in en Snapchat fra min gubbe. Og da satte jeg knekkebrødet i halsen, og lo til jeg mistet pusten…For hva sier vel livslang kjærlighet bedre enn skyggeteater fra doen på Bertel O. Steen????? Nei, noen stor romantiker er nok ikke måsagubben, men han kan det med å gi fruen gode hverdagsøyeblikk likevel, og det er godt nok.

Og slik var hverdagsuka. Verken storslått eller spektakulær, men fin likevel. Masse latter, mer enn vanlig. Den litt ugne følelsen fra forrige uke har slippet taket noe, og det kjennes godt. I morgen er vi tilbake på grønt nivå på skolen, det kjennes feil, og det kjennes riktig. Rart det der, hvordan vi ikke lenger har helt kontroll på hverdagen. Hvem vet, kanskje vi har godt av det også, noen av oss, slippe opp litt, ta det som det kommer.

Jeg har gledet meg over varmegrader og kuldegrader, gode samtaler, smil og latter. Jeg har spist godteri og grovbrød, slept meg til jobb mandag morgen, og gått med lette skritt hjem fra jobb fredag ettermiddag. Jeg har tegnet, skisset til nye prosjekter, sendt avgårde en artikkel til print, og fundert på om jeg skal lage en kalender med egne tegninger for 2023…begynne så smått med det snart kanskje. Jeg har handlet noen julegaver, tilogmed pakket inn noen.

Nå skal søndagen nytes, BH`n skal få hvile, neste ukes matpakkerasjon skal bakes, og sofaen virker farlig innbydende.

Hva var ditt fineste lille øyeblikk i uka som gikk?

Vi blogges ❤

Enkel forskning viser at dersom man omplasserer en mann, fra ett hjem til et annet, vil det by på generelle utfordringer. I likhet med andre omplasseringsdyr vil det ta tid å venne av med uvaner de har plukket opp i tidligere hjem. Noe trening i forhold til det å bli renslig vil være nødvendig, samt en tilpassing i endring tillagte vaner når det gjelder for eksempel plassering av skittentøy, oppvask, brukt verktøy, gamle bildeler som kanskje vil komme til nytte, samt plassering av skotøy i yttergang og egen kropp når det gjelder tilfeldige middagslurer i tide og utide.

Mitt eksemplar av arten ektemann er intet unntak. Jeg overtok prosjektet i 1997, av et sett høyst oppegående foreldre som på den tiden var i midten av 40 årene, og bosatt i det man på godt norsk kaller et «møblert hjem». At han ikke var tidligere omplassert så jeg på som en fordel, da all faglitteraturen jeg hadde lest om overtagelse av denne typen «prosjekter» fortalte at dess færre tidligere eiere, dess færre uvaner ville han ha lagt til seg, og derfor ville han være enklere å oppdra.

Som førstegangs-eier av mann så jeg selvsagt på dette som en fordel, og jeg innser i ettertid at jeg undervurderte sterkt utfordringene det ligger i å overta et enebarn, en såkalt «gullunge», rett fra barndomshjemmet. De lider nemlig ofte av en liten miljøskade som på folkemunne kalles «grådig bortskjemt!», og oppdragelsen skulle vise seg å ikke være like enkel som først antatt.

I begynnelsen gjorde jeg, som så mange andre kvinner, slike klassiske nybegynnerfeil. Som rykende fersk eier av egen mann, viste jeg han stolt frem til de som var villige til å se, og tok han stadig med ut for sosial trening. Dette innebar romantiske middager for to, tilvenning av større kjøpesentre, leie hånd i det offentlige, og fargekoordinering av antrekk i festlige lag. Fordi eksemplaret mitt kunne smelte et pikehjerte med himmelblått dådyrblikk og myk pels på ryggen, gikk jeg gladelig rundt og plukket opp det mannen fant det for godt å legge fra seg akkurat der det falt han inn, helt uavhengig av hvor han hadde funnet det i utgangspunktet, og om det tilsynelatende hadde fast og fornuftig plass et annet sted i hjemmet. Dette være seg ting som eksempelvis skitne sokker og våte håndklær. De var ofte å finne under salongbord, eller på et tilfeldig baderomsgulv, en meter til halvannen bortenfor skittentøysdunken. Å sette et sko-par fra seg i sko-hylla synes å være en uoverkommelig oppgave å lære, og skitten oppvask ble som oftest plasser på kjøkkenbenk, over oppvaskmaskinen. I treningsperioden, som varte i et drøyt ti-år, viste jeg stadig mannen hvordan en oppvaskmaskin-dør kunne både åpnes og lukkes, uten at denne treningen synes å gi særlige resultater.

Det samme kan sies om hvor man klemmer på en kaviar eller tannkrems-tube, om man skal sette tomme melkekartonger tilbake i kjøleskapet eller ei, og i hvilke sosiale sammenhenger det er akseptabelt å klø seg i ørene med en bilnøkkel.

Drøyt 20 år etter omplasseringen av min mann hadde jeg kommet til den beslutning om at jeg rett og slett bare hadde fått et litt tunglært eksemplar av arten, og valgte av hensyn til husfreden, og egen mental helse, å fokusere på at han i det minste var husrein, holdt senga varm om natten, hadde et godt lynne som var velegnet for avl, brukbar stamtavle uten kjente sykdommer, og sjelden trengte verken ormkur eller avlusing.

Tanken på å oppdra en gentleman hadde jeg for lengst gitt opp!

Men…. Så inntok bobilen sin plass i familien. En sånn skinnende liten sak med sengeplass til to, en miniatyrhytte på hjul, og plutselig ble den omplasserte mannen med skittentøyskurv-vegring forvandlet til gammeldags husmor med støv på hjernen og fagbrev i pirk!!!

Fra det øyeblikket kjerra ble parkert ute på tunet virket det som om mannehjernen var en svamp som i tjue år oppmerksomt hadde suget til seg ALT av informasjon formidlet av denne til tider hissige og oppgitte kona, en svamp som ble vridd opp og rant over av folkeskikk, stablekunst, skurefiller, støvtørk og tellekanter. Og ikke bare ble bobilen innredet med omtanke og en teknisk presisjon misunnelsesverdig for folk flest, samt vasket, pusset og polert etter alle kunstens regler, men han gjorde alt dette i tillegg i en så belærende tone og med en ovenfra og ned holdning som fascinerte meg så mye at jeg ikke engang klarte å hisse meg opp. Det til tross for at gubben til tider beskylder meg for å være halvt kjerring, halvt lemmen…

Om jeg pusser tenna før leggetid når vi er på tur står han bak meg med en mikrofiberklut dinglende i hånda, klar til å polere speil , spring, vask og kjerring, dersom det skulle vise seg at en dråpe vann forviller seg utenfor sluket.

Smører jeg så mye som ei loffskive ved benken henger han over skuldrene mine med en slik fiffi liten håndstøvsuger, klar til støvsuge alle flater før klutvask, og skulle jeg, Gud forby, finne på å entre bobilen uten å skifte til «innesko» med filtsåle på dørmatta, trues det med husarrest og bøter!!!!

Bilen vaskes før, etter og under bruk. Campingbordet dekkes med strykefri teflonduk for komfort og hygge, mygglys tennes mellom 17.45, og 20.00 på hverdager, og etter avtale i helger, før de avkjøles og av-askes før de blir lagt i lydtett, overisolert boks med lokk, og stablet i fjerde hylle, til venstre for plastikkbestikk med og uten PVC,

I sokkeskuffen under senga ligger sokker brettet etter fargekoder, merket med ukedager, fest og fritid. Skittentøyskurven har lokk med bruksanvisning, gjennomlest og testet i plenum før avreise, og dersom ei truse skulle dukke opp på avveie stanser vi bilen på nærmeste rasteplass og gjennomgår obligatorisk skittentøysøvelse som blåses i gang med dommerfløyte og avsluttes med 20 situps, og 10-20 armhevinger, avhengig av dagsform.

Utesko bankes to ganger mot hverandre, såle mot såle, før de børstes med børste av villsvinpels, fra helene mot skotupp, tørkes med parfymefrie våtservietter, og henges i sko-poser av impregnert marokkansk bomull med flosset innside på knaggrekken i langskapet.

All form for inntak av drikke eller flytende matvarer som saus, suppe, og yoghurt inntas kun utendørs. Det samme gjelder hosting, nysing og annen form for utslipp av kroppslyder og/eller gasser.

I passasjersetet sitter jeg og kjenner på en salig blanding av både mestring og overgivelse.  Mestring fordi det etter så mange år med iherdige forsøk på å oppdra denne omplasserte mannen, faktisk viser seg at han, til tross for mislykkede lydighetskurs, er vel så mye bruksmann som en selskapsmann.

Overgivelse fordi det tok meg 25 år å innse at mas, gnag og fandens oldemor ikke var annet enn rein skjær bortkastet energi. Det er ikke kvinnfolka som oppdrar menn, det er det kjøretøyene som gjør!