jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen fra måsastua. Du vet, den stua med tre grå veggen og en grønn. Den som på fredag morgen hadde tre grå og en hvit vegg…men som på fredag kveld hadde tre grå og en grønn. Snakker om innfall. Det ble litt sånn, “Meh, hele huset står jo litt på hodet uansett, så hvorfor ikke bare få malt den veggen sånn jeg har grubla på ei stønn!”

Endelig, søndag morgen, og huset står for første gang siden nyttår, ikke helt på hodet. Gangen er ferdig, og rommet til mellomste poden er ferdig! Han listet ferdig, og flyttet ned mandag etter jobb. I en alder av snart 19 har han for første gang eget rom. På høy tid, selv om begge podene som har delt faktisk innrømmer at de savner den gode praten før de sovner.

Det er nå sånn da, at en ting ofte drar med seg en annen, og plutselig er det noen som får blod på tann, også er det mer som skal forandres. Bestefar var rause og spanderte nye gulv på alle podene, så da måtte jo storepoden, som også endelig fikk eget rom da brutter`n flytta ut, total-renovere gutterommet han også. Nymalte vegger, panel i tak, ny parkett, og listing. Så ja, hele uka etter arbeidstid har det hamret og banket, og sagflisa har spruta fra sånne fancy sager jeg ikke kan navnet på. Minstepoden har vært læregutt, og lært så innmari mye. De har, midt i kaoset jeg får stressutslett av, storkost seg. Delt erfaringer, samarbeidet, hvilt, ledd og diskutert. Klapper meg selv på skuldrene som har klart å la ting bare være, for det ble jo rydda bort til slutt, og resultatene er så bra! Flinke poder, virkelig flinke. Og i dag, etter frokost, skal de legges ny parkett i gangen oppe, bare fordi det var igjen nok, og minsten synes det var så gøy da han plutselig fikk teken. Vi lar dem holde på! Super erfaring, og parkett til overs må selvsagt utnyttes!

Og selv om det selvsagt er et herlig øyeblikk når et prosjekt endelig ferdigstilles, og man bare kan sette seg ned å nyte resultatet, så er det faktisk sånne fine små øyeblikk som dukker opp midt i kaoset. Slik som da det første strøket på den grønne veggen i stua skulle tørke utpå kveldinga, og Bolla, som bare ELSKER at ting står på hodet, laget sitt eget skyggeteater fra lampa mot veggen, og underholdt seg selv en drøy halvtime. Gubben og jeg var mer fascinert av showet til katta enn filmen på TV. Gøyalt øyeblikk!

To dager hjemme fra jobb denne uka. Normalt når man har hodepine, og det klør litt i halsen, så tar man ei pille, og rusler på jobb. Sånn er det jo ikke nå om dagen. Kjedelig, men høyst nødvendig med en av de to dagene hjemme. Hvile, sove, repetere. Kjedelig, men nødvendig. Men så, mens formen stiger, tikker det inn meldinger på Teams, så en videochat, og plutselig virker ikke dagene så bortkastet likevel. Tenk at vi har kommet dit at vi kan, tross alt, finne gode undervisningsopplegg, eller tilogmed ha de helt være og viktige samtalene, uten at man er på samme sted. Ungdommer som tar kontakt, jobbe litt hjemmefra, fint øyeblikk!

Snø-bort-dagen. Alle klaga litt. “Uff, nå snør det fælt!” Og det gjorde det, det lavet ned. Men når man er på jobb, og inne hele dagen, så er det egentlig ganske herlig å kikke ut av vinduet på kontoret, eller i klasserommet, og se at det laver ned. At bakken blir vit. Snøen gjør verden litt vakrere. Snø er liksom naturens egen hold-in truse, pynter litt på fasaden liksom. Greit da, så hutrer man litt når man rusler hjemover, og kjenner at det renner kald snø ned i nakken, men det er også noe helt eget ved å komme hjem på slike dager! Særlig når minstepoden har hatt hjemmeskole, og det lukter ferdig traktet kaffe, og man hører knitringen fra peisen når man åpner døra. Snøvær er ekstra fint når man kan komme inn og gjemme seg litt fra det!

Og når vi snakker om å komme hjem…den dagen (det skjer egentlig ganske mange dager) Bolla satt ute og ventet da jeg gikk over veien og inn på gårdsplassen. Som om hun har en sånn innebygget klokke, og vet når mennesket med tilgang på skapet med våtfor er på vei hjem. Det er så koselig å komme hjem til en sånn ventende hårball. En som sitter ved trammen, og løper mellom bena dine mot døra, venter tålmodig til du har tatt av deg skoene, og så klatrer opp i armene for å stjele litt varme og kos før hun begynner å gnåle om full matskål. Ventende Bollepus, fint øyeblikk.

Tid til å skrive, og tid til å tegne. Tid til å forevige enda en av disse hverdagshistoriene i tekst og bilder. Drikke kaffe, spise bolle, lytte til musikk, og slappe helt av med blyant og tusj. Forsvinne litt inn i sin egen verden en liten stund. Terapi kalles det, rein avslapning. Nydelig øyeblikk!

Den bitende kulda! Rusle rundt i hagen, legge ut litt mat til rådyra, måke snø av terrassen, være ute akkurat lenge nok til at kulda biter i nesa og kinnene har illrøde roser. Det er som med snøen egentlig, det beste med kulda er å komme inn igjen etter å ha hilst på den, og sette seg foran peisen og finne varmen igjen. Men de øyeblikkene man er ute, i det helt magiske vinterlyset, og kjenner vinteren på sitt aller, aller beste, det er fine øyeblikk det!

Og der har du uken min, ihvertfall noen av øyeblikkene. Jeg kjente på både glede og stolthet da flasken med mitt design endelig ble lagt ut for salg, og ungdommene i Flaski SB endelig kunne høste litt av alt det fantastiske arbeidet de har lagt i bedriften sin. Tusen hjertelig takk til alle som har kjøpt en flaske eller to, det betyr så innmari mye! Takk!

Jeg har ligget langflat på sofaen, og jeg har ruslet rundt i bygda i kveldsmørket. Jeg har møtt elever på sitt aller mest sårbare, og jeg har fått ta del i de vakreste hemmeligheter. Jeg har malt flere vegger enn jeg gidder å telle, og jeg har sovet godt flere netter på rad.Jeg har lengtet etter sommeren og gledet meg over vinteren, bakt boller, og kokt grønnsakssuppe, lappet bukseknær, stoppet ullsokker, og handlet inn gave til størstepoden som fyller 20 i slutten av måneden. 20!!! Plutselig føler jeg meg gærgammal!

Søndagen blir som søndager flest. Uten særlig store planer, og med muligheter for godt bakværk, og pysj hele dagen. Ta vare på øyeblikkene, vi blogges.

Jeg kunne overhøre små deler av samtalen der jeg lå utstrakt i en av disse fancy fempunkts sammenleggbare solstolene med medfødt nakkepute utenfor bobilen, halvt våken, halvt i drømmeland. Utsikten var upåklagelig. Sola varmet herlig der den strakk seg over øverste knaus på fjellet, og et titalls meter lenger borte på fjellknausen beitet og breket en flokk litt innpåslitne sauer. Ikke en eneste annen bobil eller hytteturist å så langt øyet kunne se.

Foran bilen stod gubben i nyinnkjøpt villmark-shorts med et ti-talls assorterte lommer av ymse størrelse og vanskelighetsgrad for enhver anledning, og snakket med kollega, og bobil-entusiast Kai i mobilen mens han sprayet panser og frontlykter med nøye utvalgt ozon-fiendtlig vaskemiddel, mens han pusset vekk en hel koloni mygg og annen usortert insekt som hadde måtte bøte med livet i møtet med fronten på en Fiat over fjellheimen.

«Ja, hun er jo ikke svære saken, men jaggu tar a seg godt ut i sola her!»

Jeg våkner brått litt mer og lutter øre. Å høre omtale han meg som «ikke svære saken», og «tar seg godt» ut er, om jeg skal være så freidig å si det selv, svært oppløftende. Tenk at den mannen som gjennom mer enn to ti-år har trodd at romantiske gester er det samme som klype meg lett i hengepuppene og «skøyeraktig si «beep-beep», plutselig skryter uhemmet av konemor til kollegaen på mobilen. Så har han kanskje registrert at jeg har gått ned 750 gram likevel…

Gubben pusser panser og snakker videre.

«Neida, hun er enkel å manøvrere!»

Jeg stusser litt, mest fordi at selv om mannfolk av erfaring, seg imellom deler skrøner de tror er sanne om kvinnfolk, hadde jeg trodd gubben respekterte meg nok til å ikke legge ut som sexlivet vårt på den måten. Samtidig kjenner jeg, og dette sitter litt langt inne å innrømme, at det er hyggelig at han har lagt merke til, og setter pris på, at jeg i en alder av fir-og-førr fremdeles kan få bena ganske langt bakover uten at det knekker nevneverdig i de noe slitne og kalsiumfattige hoftekulene, og da jeg hører gubben stolt og høyrøstet fortelle at – «Jovisst er a litt trang, men ikke verre enn at går!», kjenner jeg at jeg blir yr som en strihåra vorster med løpetid på kennel, og tar et par knipeøvelser på rappen, bare for å være raus!

Jeg senker solbrillene, skuer så lekelystent som bare ei småsvett og overgrodd overgangsalder-kjerring kan, og tar meg i å fantasere om gubben jeg nå har vært i tospann med mer enn halve livet. Plutselig er han lissom ikke bare Ronny fra Måsan, men et fristende mannebein med heftige lommer i shortsen, sprayflaske og en småsexy  mikrofiberklut slengt over skulderen!

Sakte åler jeg meg ut av en litt sliten fem-trinns baden-baden stol, og vrikker meg langs førersiden av bobilen og bort til gubben som nettopp har lagt på røret. Jeg stryker en pekefinger over et sett kraftig hårete manneskuldre, og sier med litt sånn tilgjort hes stemme: «Kan ikke du ta deg en dusj da, så skal jeg starte på middagen. Desserten kan du velge!» Så blunker jeg med det ene øyet, blåser et slengkyss hans vei, og går inn i kjerra for å finne frem alt som trenge til ei klassisk «pytt i panne.»

Gjennom frontruta ser jeg at gubben står med haka litt nede på brøstkassa noen øyeblikk, som om han forsøker å ta innover seg hva som akkurat skjedde, mens han regner ut sannsynligheten, reint prosentvis, for at han han faktisk skal, som han selv sier, «få seg en beta» i kveld! Så får han fart på seg. Fordelen med fricamping sånn midt ute på vidda er mulighetene for en dusj i friluft, uten at andre enn en litt høylytt saueflokk skal se deg. For dusj i friluft må det bli, da bad/do i bobilen er så trangt at man gå ut derfra for å skifte mening.

Det er ikke videre stor plass i resten av denne bobilen heller, men det har og sine fordeler tenker jeg, da det er vitenskapelig bevist at mens mannfolks erogene sone ene og alene henger under navlen, er kvinnes erogene soner spredt godt over hele skrotten, og i et snaut kvadratmeters stort «allrom» i en komprimert Fiat vil det være store muligheter for at gubben på et eller annet vis vil streife bort i minst en av disse sonene bare han puster.

Nå skal det sies at min største erogene sone etter fylte førr er kake, men kake var det lite av på fjellet denne turen.  Jeg beveger de kalsiumfattige hoftene rytmisk til reiseradioen, mens jeg lemper en håndfull poteter og speilegg over på to asjetter, da jeg som siste finish på det kulinariske camping-måltidet legger fire skiver stjernebacon i panna, og smiler forførende til gubben som nydusjet og polert går sidelengs inn døra med kun et snertent badehåndkle surret rundt livet.

«Mmmm….lukter godt!» sier han, og lener seg over skulderen min for å snuse inn lukta av sprøstekt bacon.

«Pytt i panne!» svarer jeg. «Men desserten blir ditt ansvar!»

Gubben gliser bredt. Så snur han seg med ryggen mot meg før han i sakte film bretter først den ene delen av håndkledet til side, så den andre, mens han svaier forførende fra side til side til tonene fra «Nei, så tjukk du har blitt», av Ole Ivars.

«Da vet jeg hva som står på dessert-menyen» ler han, og spinner rundt så kroppsdeler som ikke er vant til friluft henger på utstilling til både meg og saueflokken.

Akkurat da smeller det i høyt i stekepanna, slik det smeller da varmt fett møter smeltet margarin, og to dråper glovarmt baconfett spretter ut av panna. Den ene havner på døra til doen, den andre rett på gubbens edle deler!

Han setter i et hyl så skingrende høyt at sauene bortpå knausen skvetter himmelhøyt og setter ufor skrenten så bjellekoret høres helt ned til lavlandet, og en og annen lemmen legger seg rett i stabilt sideleie.

«Vann!!!!» hyler gubben! «Jeg trenger kaldt vann!!!» roper han, mens han febrilsk danser rundt på tærne, river ned taklys og mobilt nettverk, og peker på det alt har blitt en vannblemme på størrelse med et knappenålshode, av type annengrads forbrenning.

Jeg fyller et drikkeglass med vann og rekker knapt å summe meg før gubben har grepet tak i det før han putter glasset ned på gulvet mellom forsetene, setter seg ned i «hockey», og putter «junior» opp i glasset.

Han sukker henført over den lindrende effekten vannet har, før han lener seg fremover for å vurdere skadene, og nok en gang setter i et av disse redselsfulle hylene!

«Hva nå da???» spør jeg oppgitt.

Gubben peker på snoppen i glasset og sier panisk at «Den blemma er jo KJEMPESVÆR!!!»

Jeg bryter ut i usympatisk latter, til gubbens forferdelse, og forklarer så rolig (og nedlatende) jeg bare kan, at blemma er bitteliten, men at effekten av vann i glass virker forstørrende!

Han reiser seg sakte, studerer saken møysommelig med rynket panne, før han puster lettet ut og igjen setter seg på huk for å avkjøle skaden videre.

Det er en kar mer breibeint enn en innridd cowboy fra Texas som stille, og litt furtent setter seg ved campingbordet ute litt senere, for å spise pytt i panne med sprøstekt bacon. Den litt heite stemninga fra tidligere er definitivt borte, og med såret stolthet, og blemme der ingen blemme burde være, konstaterer gubben at det er min skyld.

«Hadde du ikke bare ålt deg rundt meg sånn når jeg vaska lyktene, så hadde jeg jo ikke dansa naken så nære steikepanna!» sier han.

«Men det ar jo du som begynte!» svarer jeg, og gubben ser ut som et spørsmålstegn!

«Ja, det var jo du som fortalte kollega Kai i telefonen at jeg var en snerten liten sak. At jeg tok meg godt ut, og at jeg var…du veit…litt sånn i trangeste laget!» Jeg prøver å spille litt sånn delikat blyg, og forventer egentlig at stemninga skal lette, kanskje til og med bli litt heit igjen, men gubben bare slår oppgitt ut med armene, og ser dumt på meg!

«Jeg snakka om bobilen, ditt naut!!!!»

Jeg kjenner egoet mitt forsvinne fortere enn  brennevinet til en russisk president, og rødmen sprer seg i kinnene da gubben ler så han pådrar seg akutt astma og kramper i mellomgulvet.

«Hahahahaaa!!! Trodde du virkelig jeg snakka om deg! Åneida, du konemor! Du har da ikke vært liten og snerten siden tidlig 90-tallet!»

Ærlighet varer lengst sies det, men jeg innrømmer gladelig at det svir litt også, og ingen kan bli så furten som ei kjerring på 44 med nedsunken livmor, rustne eggstokker, kalsiumfattige hoftekuler, svart belte i å holde nag, og hetetokter!

Derfor kjentes det ekstra godt, da gubben for `nte gang den kvelden gnålte om at bobilen var i minste laget, å foreslå at han kanskje kunne putte den i et glass med vann, da det tidligere på dagen hadde vist seg å gjøre underverker for små kroppsdeler!

Den som ler sist, ler best.

Husker du studentbedriften Flaski SB? Ungdommene som startet egen bedrift, vant priser for godt og kreativt arbeid, og som nå har produsert flasker med motiver fra måsafrua. (altså meg) Flasken har fått tittelen #MinLilleHverdagsglede, og jeg var både glad, og stolt da dette ble navnet på designet.

Nå, etter noen forsinkelser grunnet Covid-19, er endelig et begrenset opplag av flaskene på vei, og i kveld, kl 18.00 åpner Flaski SB nettbutikken for handel.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Derfor kan du om få timer sikre deg #MinLilleHverdagsglede i flaskeform, og selv om jeg jo er litt mer enn over snittet ukritisk akkurat her, synes jeg du burde gjøre nettopp det.

Tenk å støtte kreative, hardt arbeidende ungdommer på veien mot voksenlivet, og få en gøyal drikkeflaske i gjengjeld! Jeg sitter ihvertfall klar med pekefingeren på bestillingsknappen. Kl 18.00 i kveld, åpner butikken. Husk det da ❤

Flaski SB sin Facebookside finner du HER, og den anbefaler jeg deg å følge for nyhetsoppdateringer.

Nettisiden for shopping- HER.

Det er egentlig bare å kjøre en copy and paste fra forrige søndag når det gjelder antrekk ihvertfall. Sted og setting også egentlig. Samme slaskete pysjbukse, samme lodne ullsokker, samme gamle strikkejakke, og samme hjørne i sofaen. Samme katta også, sammenrullet tett inntil matmor for å stjele litt etterlengtet varme etter noen sene nattetimer ute i den kalde nysnøen. Det er kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, knitring i peisen, og fingrene løper over tastaturet for å hente frem alle de små fine hverdagsøyeblikkene uka har bydd på. Jeg gjentar meg selv, nesten til det kjedsommelige. Sett utenfra er jeg gørrkjedelig. Vanedyr av dimensjoner, men gurimalla så deilig det er! Så deilig å være tilfreds med noe så enkelt som varme sokker og durende kosepus Akkurat nå, det å sitte her litt alene i morgentimene, hente frem øyeblikkene, det er fint. Fint øyeblikk.

Ute har det falt omlag 10 c, nysnø, og trappa ute er ei dødsfelle av en hinderløype, full av avkapp og revne vegger. De må definitivt ryddes i senere i dag, før en av oss mister et lem. Mulig det blir bål på bålplassen av gamle husdeler.

Podene sover enda! De skal få sove så lenge de bare vil, og når de står opp venter det nystekte rundstykker. Det er så absolutt på sin plass å skjemme bort podene litt i dag, for fy flate for en arbeidsgjeng de er, og fy filler`n som de har stått på denne uka. Når man har satt tre gutter til verden er det to ting man stadig tar seg i å tenke.

1: Fytterakker`n så mye de eter!

2: Bare de ikke gjør ei ung jente gravid….

Men så er det dette med gutter også da, at de mer enn gjerne bygger om og pusser opp huset ditt, på bare noen få dager. Og de gjør det for mat og en neven kondomer lissom. Greit da, satt litt på spissen selvsagt, men du verden så kjekt det er å ha tre snekkerpoder i hus når ting skal fikses. For i prosessen med å bygge om slik at boden blir til soverom for mellomste poden skulle en vegg flyttes, vegg bygges, gulv legges, og vindu settes inn. Nå er gangen ferdig, og det skjedde på to dager! Soverommet jobbes med, også der ser vi enden på visa, men det det er helt og holdent podenes prosjekt, så der får de bruke så mye tid de bare vil. Uansett, vi ryddet gangen mandag kveld, podene fikk blod på tann, rev en vegg, satt opp en ny, og dagen etter smalt de opp en skohylle, og en panelvegg. Onsdagen var veggen beiset, og knagger hengt opp. Fiks ferdig! Noe mindre plass, men ikke nevneverdig mye, og helt klart verdt det. Det er egentlig prosessen i seg selv som ga de fineste øyeblikkene. Da gubben og jeg satt tilbakelent i hver vår stol i stua og hørte hamring, saging, og latter fra podene som samarbeidet, og virkelig koste seg med å jobbe sammen. Slike øyeblikk er virkelig noe for minneboka.

Napoleonskake! Need I say more? I juleferien gledet jeg meg til å komme tilbake til gult nivå på skolen, treffe alle. Så ble det rødt nivå igjen, bare timer før oppstart, og mandagen gikk med til å organisere seg, snu og vente på timeplan, sette av tid til fortvilte elever, finne nye måter å oppnå godt læringsutbytte på, og innen fredagen hadde lufta gått litt ut av meg, igjen. Det er krevende tider, må være lov å si det, selv om jeg selvsagt er kjempeglad for at jeg har en jobb å gå til. Men så kom fredagen, men latter og fjas i lunsjen, på kontoret, med gode kolleger. Vi gjør så godt vi kan alle sammen, snubler og feiler, men det er så godt å stå i det sammen. Også, plutselig, lå napoleonskaka på pulten, fordi en kollega hadde vært nedom butikken, og bare handlet fordi hun visste det er en stor favoritt. Så midt oppe i en tverrfaglig case byttet jeg ut penn med gaffel, og koste meg så til de grader at jeg nesten skled av stolen. Enkel forskning viser at napoleonskake er en erogen sone…Fint øyeblikk!

Den kalde fine tia. Den gir fine øyeblikk den. Jeg hutrer og fryser, irriterer meg over at jeg enda en vinter ikke har prioritert skikkelige vintersko, men likevel nyter jeg snøen. Å rusle hjem en times tid før mørket kommer, ta stien istedet for gangveien, bare fordi den gnistrende kulda gjør skogen så vakker, det er fint det! Bli rød og kald på nesa, puste ut frostrøyk, for så å komme hjem til varmt måsahus, tenne i peisen, og starte på middag, vite at man resten av kvelden kan sose rundt i flanell og lodden ull. Fine øyeblikk.

Lukten av kaffe og ferske kanelsnurrer. Det er fint det. To ganger denne uka har jeg bakt. En gang for å fylle opp fryser`n med litt skolemat, og en gang for å fore podene som har snekret på rommet til mellomste poden..ja, også fordi jeg var fysen selv da, men det er greit å bruke podene som unnskyldning lissom. Det er noe med den lukta av fersk gjærdeig som sprer seg i rommet liksom. Det lukter lunt, og varmt, og hjemme. Når man kan sette seg ned på kvelden, finne frem tusjene, tegne litt til neste artikkel i caravanbladet, og knaske på en nystekt snurr, da er man rimelig nært så lykkelig det går an å bli. Fint øyeblikk.

Da vi malte vegger. To store poder og jeg, sammen på et knøttlite poderom. For med snekring, nytt gulv, og lister hører det også med et par strøk maling. Jeg elsker å male vegger. Det er like mye terapi i å male vegger som det er å tegne, sånn for min del. Podene derimot er ikke like gode på det med maling, selvsagt på grunn av lite erfaring, (og relativt laber interesse) men fy flate så moro vi hadde det. Musikk, litt rockefot, latter, tre pensler, og tre mennesker. Noen glade timer på et lite rom. Fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Alle disse små fine øyeblikkene, ispedd enda litt mer shopping i butikken til Mona med gavekortene jeg fikk til jul, film og popcorn midt i uka, lange rusleturer i iskaldt vær og stummende mørke, glovarme dusjer, og kakao foran peisen.

Jeg har gledet meg over å se elever igjen, riktignok færre enn vanlig, men likevel en glede. Jeg har spilt vri åtter med mistepoden, spist middag med svigerfar, og sklidd så til de grader ukringt og gått rett på rattata midt i skolegården, slik at selvtilliten fikk en større knekk enn det som godt var.

Jeg har latt meg begeistre av ny musikk, og jeg har latt meg fordundre over amerikanske “patrioter” på vei inn i kongressen, kledd ut som et litt dårlig norsk hobbyband fra urbane utkantsstrøk, klare for audition til Melodi Grand Prix… Verden er rar! 2021 leverer på alle plan, så langt.

Da gjenstår det bare å ønske deg som titter innom en riktig flott søndag. Håper du finner et fint lite øyeblikk i dag. Vi blogges!

Kaffe i den store koppen. Egentlig mer melk og sukker enn kaffe i dag, men pytt sann. Det knitrer i peisen, og jeg har en diger strikkejakka pakket rundt skuldrene, enda er jeg frøsen. Hjelper ikke akkurat at katta har vært ute hele natta, og har krøpet oppi fanget med våte, kalde labber for å stjele litt varme fra mamma-mennesket. Koser meg likevel. Søndag igjen. Jobb i morgen. Jula er offisielt over, og ryddet ut av måsahuset. Julepynten ihvertfall. Det ligger en marsipangris godt gjemt i en hemmelig skuff, og den skal jeg spare til en dag jeg blir skikkelig fysen. Enkel forskning viser at den marsipangrisen ryker i løpet av formiddagen. Noe nyttårsforsett om mindre karbohydrater og smalere midje har jeg som du sikkert skjønner, ikke…

Det er rart at det ikke står noe lysendejuletre midt i stua lenger. Det blir alltid litt tomt når det kastes ut. Litt deilig også da, for man får jo plutselig bittelitt mer tumleplass, og det kjennes godt å ta hverdagen tilbake også. Rydde vekk jula er vemodig, hvert eneste år, men jammen meg litt deilig også. Derfor, ryddig stue, fint øyeblikk.

Når alle julelysene forsvinner, alle stjernene i vinduet, lyslenkene, og juletreet, da blir det plutselig bråmørkt. Nesten mer mørkt enn det var før Desember, når lysene ble hengt opp. Det er jo sikkert ikke tilfelle, får jo ikke vært det, men det kjennes sånn. Som om man mangler lys. Flaks for meg har alle mine kjære handlet julegaver til meg lokalt, og jeg var i starten av uka i besittelse av tre gavekort fra butikken til Mona. Har lenge ønsket meg en lampe derfra, og derfor passet det så godt å svi av et gavekort nå som stua kjentes ekstra mørk. Og lampe ble det! Jeg kjøper egentlig sjeldent noe nytt til huset om dagen. Vi har allerede mer enn nok, knapt plass til flokken som bor her, og fordi en vegg skal flyttes, og en bod skal bli til soverom til mellomste poden forsvinner nå også det meste av lagringsplassen. Men lampe, det er en nyttig greie! Lys må man jo ha, og det er, hvor fisefint det enn høres ut, av og til fint å kunne kjøpe seg noe nytt. Noe man har ønsket seg lenge! Derfor, hy lampe-fint øyeblikk. Og det beste av alt, jeg har enda to gavekort igjen. Rakk en kaffekopp med eieren av butikken også, bonus kalles det!

Snøen! Selv om sola fremdeles glimrer med sitt fravær hjalp det med litt snø. Det ble med ett litt lysere ute da det la seg et hvitt teppe over Bjørkelangen. Etter mange dager med røven godt plassert i sofaen var det skikkelig godt å pakke seg inn i varme klær, og traske en lang runde rundt i bygda. Bare glemme klokka helt, gå til man blir litt tung i pusten, med musikk på øret, og nyte nysnøen. Fint øyeblikk.

Og når vi er inne på snøen… Skulle egentlig bare ut med søpla. Rakk akkurat å kaste en pose matavfall da jeg kjente et vått, kaldt klask i nakken, snø som rant nedover ryggen, og hørte stemmen til miste poden som ropte “BLINK!!!” Og sånn startet årets første snøballkrig! Man slipper liksom ikke unna det når man har poder som er oppdratt av en dreven snøballkriger av 70-tallet. Nå er jeg ikke spesielt begeistret for bakholdsangrep av denne sorten, men jeg skal glatt innrømme at jeg er såpass barnslig, for ikke å snakke om hevngjerrig, at jeg reagerer lynrask, og kaster meg ut i krigen. Det endte uavgjort, tror jeg. For selv om to poder til kastet seg inn i krigen, var det ingen som spilte på lag, og til slutt var vi ganske så likt gjennomvåte alle fire. Snøballkrig, våt i nakken, rød i kinna, og kald på fingra. Finere øyeblikk skal man lete lenge etter!

Det finnes kun en regel i snøballkrig. Den skal avsluttes med kakao. Følelsen av å kunne skrelle av seg et par lag med klissvåte klær og sko, pakke kroppen inn i en diger flanellpysj og varme sokker, krype ned i et hjørne av sofaen med en god bok og en kopp varm kakao, det er fint det! Sterk undervurdert. Skal i grunn ikke mer til enn en kopp kakao og varme sokker for å gjøre denne dama relativt lykkelig!

Også må jeg bare spørre, for da jeg fortalte det tull gutta trodde de først det hadde rablet for meg, deretter trodde de jeg brukte det som et triks for å få litt pusterom midt i snøballkrigen…men! Det ER et ansikt i denne snøballen eller??? Må jo være flere enn meg som ser det litt selvgode trynet i den ballen? En reinkarnert bygdeidiot av ymse sort? En bekreftelse på at jeg ikke har tippa helt og vil bli innlagt på lukket rom i fancy tvangstrøye på starten av dette året hadde vært satt pris på! på forhånd takk!

En boks med minner. Ryddet som nevnt i boden og fant ting jeg har satt bort, og egentlig glemt litt. Esken med alle brev, kort, og teaterprogram fra Charlie, fra den tiden jeg tegnet for han. Gode minner, gøy å finne igjen. Vurderer å ramme inn et eller to elementer, kanskje henge de på bildeveggen i gangen. Tiden vil vise, uansett, slike minner gir fine øyeblikk.

Og der har du vel i grunn ukas øyeblikk. De store hendelsene begrenser seg når man har ferie og lever slaraffenlivet innenfor husets fire vegger, men det har jammen meg vært godt det også. Jeg har lest flere bøker, spist meg mett på smultringer, og laget en diger gryte grønnsakssuppe. Podene har bygget om kjøkkenet litt, tatt vekk noen moduler, tilpasset benk, og flyttet på fryser. Slikt som må til før vi kan flytte vegg i bod og gang,. Kjekt med snekkerpoder! Vi har tilbragt mye tid i stua med nyhetene surrende på TV`n i bakgrunnen. Hendelsene i Ask har gjort inntrykk, det er vondt å ta innover seg, og man kjenner seg så ekstra takknemlig for at man har. Det stille, rolige og ufarlige livet.

Jeg håper uken som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at starten av 2021 blir alt du ønsker deg. Godt nytt år❤  Vi blogges.

Jeg la meg sent, og våknet tidlig. Kjenner meg sliten, men ikke særlig trøtt. Akkurat det har vel vært en gjenganger dette året. Lite søvn. Jeg klager ikke. Får meg liksom ikke til det. Vi snakket om det i går kveld, gubben og jeg. Da podene drev med sitt, når mørket senket seg ute, når snøen falt lett utenfor vinduene, og vi satt her i stua alene. Nyhetene fra Gjerdrum surret på TV`n, litt sånn i bakgrunnen. Etter mange timer skrudde vi ned lyden. Så vondt å ta innover seg, så mange berørte.

Det var da vi tok en sånn kjapp vurdering av året som har gått. En av disse mentale vareopptellingene. Joda, vi kan godt si at 2020 var utfordrende, også for oss. Man er jo seg selv nærmest, ikke sant? Vi har klaget over hvitevarer som har røket, en etter en. Om bilmotorer som raste, de to pusene som måtte bøte med livet i sommer, utfordrende arbeidsforhold på grunn av pandemi. Men sånn alt i alt, sånn egentlig, er vi heldige. Måsagubben og jeg har fremdeles jobbene våre. Minstepoden kom inn på førstevalget på videregående, og stortrives. De to eldste podene har hver sinn lærlingplass, god på vei inn i voksenlivet, innenfor trygge rammer. Vi har mat på bordet, fyr i ovnen, og et hus, hvor gammelt og slitent den enn måtte være, som er vårt! Så ja, vi har det godt, kan slett ikke klage.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

2020 har vært året for de små øyeblikkene. Hverdagsgledene. Aldri har det vel vært viktigere å ta vare på akkurat de, stoppe opp og nyte, akkurat når de skjer. Jeg har vært ganske god på det, klapper meg selv på skulderen der altså!

Da skolene først stengte ned ble dagene uoversiktlige, lange og utfordrende, men vi fant nye veier, nye metoder. Aldri før har jeg trasket mer rundt i bygda, ut på tur, med den ene ungdommen etter den andre. Kunne vi ikke prate på skolen var tur i bygda et godt alternativ, både i, og etter skoletiden. Det funket. Jeg ble kjent med ungdommene på et helt annet plan, noe jeg tar med meg videre. Det gjelder bare å tenke kreativt.

Da jeg savnet kolleger på det verste var det godt å samles på Teams. Skravle, dele erfaringer, rive seg litt i håret, og le rått. Gjensynsgleden da skolene åpnet igjen var stor, man lærer å sette pris på mennesker man kanskje tar for gitt når man blir nødt til å være borte fra de over tid.

Sommeren på hjul. Aldri hadde jeg sett for meg at to småtjukke mennesker med trassig tarm skulle trives på en snau kvadratmeter “hytte på hjul”, men jommen sa jeg smør. Svigerfars bobil tok oss til plasser vi aldri har vært, og vi la vår elsk på det norske sommerfjellet. Bobil ga mersmak, og brakte med seg mange fine små øyeblikk gjennom sommeren, til tross for et ufrivillig og relativt nakent grøfte møte med en tysk turist, og en over snittet nysgjerrig ku med forfølgertrang.

Jeg har grått sammen med, og for en som ikke orket livet lenger. Jeg har kjent på glede over de små tantegullene som er helt i startgropa av livet. Jeg har sett tre fine poder vokse seg mer selvstendige og trygge for hver dag som går. Jeg har tatt et endelig farvel med et langt og strevsomt liv, og holdt tale i bestemors begravelse.

Jeg har gått lange turer i skolen, kjent regn, snø, vind og solskinn på nesa. Jeg har badet i kalde elver, varme tjern, og salte hav. Jeg har vært våt på tærne, og svett på ryggen.

Jeg har sittet inne, alene, gjemt meg bort fra verden, drømt meg bort i historiene fra gode bøker, og jeg har stått foran saler fulle av folk og fortalt om denne snodige kvinnekroppen i en upolert hverdagsverden!

Jeg har gjenopptatt gamle vennskap, og blitt kjent med nye mennesker. Jeg har drukket vin med venninner, og ledd til tårene har rent og magen har vært støl, og jeg har holdt rundt ungdommer som ikke gikk tom for tårer.

Jeg har i frustrasjon kjent på hvordan det er å bli behandlet urettferdig, og jeg har opplevd mer godhet og omsorg fra folk jeg aldri har møtt, dere blogglesere især, enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. Fordi jeg ikke engang vet hvem mange av dere er får jeg ikke gjengjeldt godheten. Jeg håper 2021 bringer dere alle noe godt!

Tusen takk for følget dette året. Takk for at jeg for lov til å dele sorger, gleder, og små hverdagsøyeblikk på denne arenaen. Riktig godt nyttår ❤

Jeg glemte at det var søndag! Våkna litt tidlig, ble liggende å kjenne hvor herlig varmt det  var under dyna, til tross for litt gufsen trekk fra gløtten på vinduet. Så begynte jeg egentlig å telle dager siden julaften, og plutselig slo det meg at det kanskje muligens kunne være søndag, men jeg måtte spørre gubben for å være helt sikker. Han stussa ei stønn han også, før han kom på at han skal på jobb i morgen. Definitivt søndag. Snakk om å være midt i julebobla. Det er godt på en måte, å bare kunne surre rundt i en rolig verden av juletrær, smultringer, og rester av bonusmammas riskrem med rød saus, men jammen kjennes det litt rart at dagene glir i hverandre også, for man mister jo helt oversikten.

Små øyeblikk har det vært mange av. Mest preget av høytiden denne uka selvsagt. Mandagen for eksempel. Siste arbeidsdag, men kommunelegen hadde bestemt at arbeidsdagen skulle være digital. Rare greier, juleavslutning i en direktesending fra skolen, deretter avdelingsmøte på teams. Det kjennes rart å ikke klemme elever eller kolleger, si god jul på gamle måten, men juleferie er fint, uansett hvordan siste arbeidsdag forgikk. Tanken på å kunne sove lenge (selv om det i praksis ikke er like enkelt som i teorien for denne frua). Så ja, siste arbeidsdag, utradisjonell som den var, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Gråværet. ikke det at konstant regn og ikke et glimt av sola på mange uker troner høyt på lista over røyeblikk kanskje, men ut må man liksom uansett, hvis ikke blir man reint skrullete. Ihvertfall jeg. Tirsdag var fremdeles de eldste podene og måsagubben på jobb, men jeg og minsten trakk på oss litt gode jakker, og ruslet ut i regnværet en tur. Mest for å røre litt på kroppen, men det var ikke dumt å kjøpe med en kopp kakao på cafeen til hjemveien heller. Traske rundt i rufsevær, men hver vår kopp kakao, bli passe våt på nesa, akkurat nok til at det kjentes ekstra deilig å komme hjem igjen, det var et fint øyeblikk.

Lille julaften var full av gjøremål. Så full at den burde gjort meg stresset, men det ble ikke sånn. Alle gjøremål var gode, noe vi ville, ikke måtte. Startet dagen med en kopp kaffe og litt frokost hos fine kollega Lena. Burde bli en tradisjon egentlig. Rart det der med denne pandemien, hvordan den tar fra oss så mye, likevel åpner noen nye dører. Deretter gikk turen til gamlebygda, og.besøk på begge kirkegårdene der vi har våre kjære. Vi ruslet litt rundt, gubben og jeg. Tente lys, mimret litt, snakket litt. Var en tur innom svigerfar i Lørenfallet, før jeg dro ut for å møte en av mine tidligere elever. Hun sendte meg en melding og ville møtes for å snakke litt, gi meg en julegave, og et nydelig julekort. Rørt til tårer igjen…nå må jeg snart ha grått nok dette året, kan umulig være flere tårer igjen. Lille julaften, hele dagen  ar et eneste langt fint øyeblikk.

Julaften morgen. Podene blir visstnok aldri for gamle for å våkne før sola, for adventskalender og fullstappet julestrømpe. Barnlige gleder, selv med store poder. Det er noe eget med julaften morgen. Når vi drøyer leeeenge med å skru på annet lys enn de på juletreet. Når vi starter dagen med kaffe og lukten av kongerøkelse. Lang, sløv frokost i pysj, poder i nye pysjer som leker med fjernstyrte biler de fikk i strømpa (tradisjon). Jeg satt lenge i godstolen julaften morgen. Bare nøt øyeblikket, roen, latteren og konkurranseinstinktet til avkommet. Prøvde desperat å oppdra Bolla nok til at hun lot både juletrekulene og pakkebåndet på alle pakkene vøre i fred. Ingen lett oppgave akkurat, men fint øyeblikk!

Julaften ble en rolig affære, akkurat sånn vi liker det. Bare oss fem i måsahuset, og pappa og bonusmamma. God mat, masse dessert, gode samtaler, gamle røverhistorier, bøttevis av latter, og akkurat nok pakker i pakkehaugen. Jeg er heldig, på grensa til bortskjemt. Så mye oppmerksomhet i form av gaver og kort, fra dere blogglesere, familie, elever, og venner. Og når alle pakkene var åpnet, og det var klart for dessert kom pappa med den beste gaven av dem alle, kanskje noen sinne. Han har samle og digitalisert gamle videoklipp jeg ikke engang visste eksisterte, og laget en egen minnepinne full av levende bilder. Jeg har grått meg både tom og sliten mens jeg har sett og hørt stemmen til mamma, mormor og morfar, bestemor og bestefar. Tilogmed svigermor og måsagubbens besteforeldre, foreviget i videoklipp  fra bryllupet vårt. For en overraskelse, og for en glede. Magiske øyeblikk. Det er som å få en liten bit av fortiden, og alle jeg savner tilbake.

Den dagen vi , utrolig nok, hadde fått nok av sprøstekt svor og fløtesaus og sofasitting, og ruslet en lang tur i skogen, bare gubben og jeg. Luft, herlig kald luft, og et snev av nysnø. Holy cow så deilig! Snø…klarer meg fint uten, men akkurat den dagen trengte vi lyset ra snøen, og følelsen av litt skikkelig vinter. Det  var så herlig å gå lenge nok til at det løsnet litt i ribberumpa, og fort nok til at vi ble varme på ryggen. Avsluttet med en fin stund rundt bålet ved bålplassen bak i skogen vår. Det å skulle sette seg ned i sofaen igjen kjennes unektelig mye bedre etter noen timer ute i snøen. Herlig, friskt øyeblikk!

Og der har du uka, kort oppsummert. Jeg nyter late morgener, lange, sløve dager, og sene kvelder. Jeg nyter dårlige amerikanske julefilmer, sånt forutsigbart, glorete, sentimentalt skvip. Jeg nyter sprudlevann, poder som hviler ut, og sovner på sofaen midt på dagen etter en lang jobbvinter, regn på nesa, og en og annen snøball i nakken, beregnende plassert der av en treffsikker skuddarm tilhørende mellomste poden.

Jeg nyter varm pusekatt på fanget, flammer i peisen, hele dager uten BH (puppefengsel), sene frokoster, lange lunsjer og feite middager.

Og da tror jeg like godt jeg avslutter der, for kalenderen sier det er søndag, selv om jeg egentlig hadde glemt det, og svigerfar kommer på middag i efta. Jeg skal bake rundstykker til lasagnen, og ta resten av dagen som den kommer. Det er jo tross alt juleferie. Håper du har gode dager, og at årets aller siste dager gir deg fine øyeblikk. Vi blogges.

Greit! Jeg vet jeg høres ut som gamle grandtante Magda når jeg sier sånn som dette, men… “Hvor i all verden ble tia av???” Sånn helt seriøst. Det var liksom ca tre dager mellom første og fjerde søndag i advent, og nå sitter jeg her, og er slett ikke i mål med alt jeg synes jeg skulle gjort før jul. Stresser fint lite likevel, for jul blir det uansett, men jeg føler meg litt snytt for denne førjulskosen! Kjekt med søndagsblogg da, så man kan gå gjennom ukas små øyeblikk, oppsummere litt, og hente frem alle de øyeblikkene jeg faktisk har hatt, og som normalt ville gått rett i glemmeboksen, dersom jeg ikke brukte litt tid på å tenke tilbake. Jeg liker dette søndagsritualet jeg har laget meg, denne mentale vareopptellingen.

Øyeblikket nå for eksempel, akkurat nå, er fint. Søndagsglede. Sånn akkurat passe tidlig, akkurat passe nok søvn i natt, mjuk pysj, og varme sokker. Lukten av gran, lysene fra juletreet, og snorkende pusekatt helt inntil meg, krøllet sammen som en sort, lodde ball. Sååå glad for at hun ligger her, for på torsdag fikk jeg melding om at pusen vår var påkjørt, og død. Da minsten skulle gå ut for å se smatt Bolla inn døra, frisk og rask. Ikke vår pus som måtte bøte med livet denne gangen. Føler så med de som eide den uheldige pusen, men er så glad for at vi fremdeles har denne herlige loballen vår hos oss.

Dorulnissekalenderen fra kollegene mine er pakket sammen, tatt med hjem, og har fått plass i gammelhylla i mellomgangen. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle pynte med dorullnisser til jul igjen, etter å ha sporadisk kastet alt ræl ungene drasset med hjem fra juleverksted opp gjennom årene. Men kjære vene, denne kalenderen har gitt meg så masse glede, og så mange latterkramper. De “kreative” kollegene har nok kost seg vel så mye som meg, og latteren har sittet øst hele Desember. At en hel klasse med knisende tenåringer hang seg på og laget hvert sitt bidrag til dorullfamilien er rein bonus. Kortet de skrev var kanskje det beste av alt. Så der har du det, og jeg trodde aldri jeg skulle si det, men å ha en hel samling av dorullnisser hjemme på hylla, HERLIG ØYEBLIKK!!!

En melding fra tante Mariann. Tenk at noe så enkelt som en liten tekstmelding kan glede så mye. Mellomste poden tok med seg venn og venninne, og fartet til min tante og onkel på Riis for å lever og hente julegaver. Så kjekt med store barn å sende ut på slike oppdrag når døgnet liksom ikke har nok timer for en selv, til å rekke over alt. Og pandemien har satt en stopper for alle familiesamlinger i år, og posen som har savnet sårt alle vi har så kjær, gledet seg stort over å endelig kunne stikke innom gammeltante og onkel igjen. Å i tillegg bli bedt inn på kaffe og is, og en prat som varte i mange timer, pluss en skype med små tantegull fra Gol gjorde virkelig dagen til en familiekjær 18 åring. Derfor varmet denne meldingen fra tante Mariann ekstra mye. De små tingene. Fine øyeblikk.

Årets pepperkakebaking. En rolig affære her hjemme egentlig. Podene ville, som i alle år før, være med å bake. Podene ble også, som i alle tidligere år, rimelig fort lei av å bake. Likevel var det et av disse fine øyeblikkene, for det er jo vår tradisjon. De baker hvert sitt brett med duganes pepperkakefigurer, før de inngår en intern konkurranse om å lage pepperkaker med dinglende kroppsdeler, også stikker de av i god tid før oppvaska skal tas. Det er helt greit. Jeg koser meg når jeg står igjen alene på kjøkkenet, i et virrvar av kakeformer, benker fulle av mel, og lettere svidde pepperkakedamer med hengepupper, og julemusikk fra høyttaleren. Tradisjonen tro lå det to ferdig stekte pepperkakedamer og ventet på med da oppvaska var ferdig, signert podeflokken. “Vi lagde deg vi mamma, før og etter unger!!!” Herlig øyeblikk.

Kvelden i går. Det finnes ingen bilder, men øyeblikket må likevel nevnes. Satt her og kvelte en gjesp, og vurderte tannpuss og sengetid da døra plutselig åpnet seg, og det rant inn med ungdom. De skulle videre, men tok seg likevel tid. Plutselig var sofaen full av latter og smil og gamle røverhistorier. Ungdommelig fnising, og rå latter. Gitaren ble dratt frem, det ble sunget “Living on a prayer” med Bon Jovi, og etter en snau time var det stille i stua igjen. Så var jeg plutselig ikke trøtt lengre. Bare glad for å ha sett gjengen igjen. Flott ungdom, med en god meters avstand og vel så det. Samhold, til tross for rare tider. Så flinke til å tilpasse seg, så herlige øyeblikk.

Siste arbeidsdag før juleferien. Trenger vel ikke utdype akkurat det øyeblikket stort mer eller? Følelsen av å låse seg ut fra kontoret etter å ha tilbragt den siste dagen, hele uka egentlig, med ungdom fulle av julestemning, det var ganske så fint. Rusle gjennom korridoren, og så ut av skolegården, og ta stien hjem, med “I`ll be home for christmas” på øret! Digg! Blåste omtrent sidelengs den ettermiddagen, men likevel, digg!

Blomster på døra! For en fantastisk overraskelse. Sendte gubben for å åpne da det plutselig en kveld banket på døra, for jeg hadde nettopp gått inn i hvilemodus, og hadde i den anledningen vrengt av BH`n og satt på en heller mindre flatterende onepice av den typen med bamseører på hetta, og nektet å ta imot gjester. Men på døra står blomsterbudet fra den eneste blomsterforhandleren i bygda, lokalisert på Aurskog, men en helt nydelig juleoppsats, og med en julehilsen fra Marianne. Hvem Marianne aner jeg ikke, men jeg ble så innmari glad. Blomster på døra, eller egentlig blomster generelt er ikke vanesak her i huset, derfor var dette ekstra stas. Så Marianne, hvem enn du er, tusen hjertelig takk! Blomstene er helt nydelige. Og til blomsterforhandlere på Aurskog…Jeg digger at dere satser friskt, og håper bygdefolket vet å benytte seg at det flotte tilbudet, og att fagkompetansen dere har!

Minnene. Høres sært ut kanskje, men det å sitte med en kasse minner foran seg på gulvet, rote litt i fortidens juler, og drømme seg litt tilbake til en tid der jeg ikke engang enda eksisterte. Hver jul henger jeg gamle bilder på juletreet. Det startet med en liten samling bilder fra mormor og morfar. ettersom årene har gått har nye bilder kommet til. Nye gamle bilder, både av mennesker som for lengst er borte, og av mennesker som fremdeles er her sammen med oss. Og hvert år når vi henger på bilder på treet drømmer jeg meg bort i svunnen tid, eller hva det nå heter. Kjenner på savn og glede, og nyter øyeblikket.

Og sånn var det, og dett var dett. Så ble det fine øyeblikk denne uka og. Alt dette i tillegg til grøt med mandel, julefilm med fine elever, rusletur i kveldinga med to av podene, pizza fra pizzabaker`n da vi var for late til å lage middag.

Våkne om morgenen med en varm pote i nesa, fordi Bolla har sneket seg inn på rommet og opp i senga. Spise seg mett på pepperkaker fulle av nonstop, rørende julehilsen fra sjefen, og flott gave til fruen fra en av gubbens kolleger. Takk, Kai!

Og nå er det søndag. Foreløpig sover liksom huset, men vi har planene klare. Deilig tradisjonell julelunsj, finale for håndballjentene (jeg har akkurat fått stemmen tilbake etter forrige kamp), og til slutt synke langt ned i sofaen med en god bok, og glede seg over at etter avdelingsmøte i morgen…da er det juleferie. Lag deg en herlig søndag. Vi blogges.

Det er noe i det gamle ordtaket – Små barn, store gleder. Særlig i julen.

Jeg husker så godt den jula julefølelsen forsvant. Den førjulstiden sommerfuglene jeg alltid hadde i magen på den tiden av året aldri kom. Det var det året jeg hadde fylt 13. En rar greie.

Podene mine hadde det på akkurat samme måte. Omtrent akkurat samme tid også, det året de ble tenåringer. De sa det alle sammen, at det kjentes så trist når følelsen av jul ikke kom.

Det handlet jo ikke om at julestemningen uteble helt, det handlet bare om at man med alderen mister litt den ubeskrivelige gleden over pakkelasset under treet. Det handler om at ønskelista ikke lenger er ei mil lang, og at ting som nissen og hvem som får mandelen i grøten er tradisjon, og ikke sitrende spenning. Det handler om å bli voksen.

Min juleglede kom for alvor tilbake da jeg selv fikk barn, for plutselig fikk man igjen oppleve den ubeskrivelige gleden, og de små magene stappfulle av sprelske sommerfugler på nært hold igjen. Plutselig forstod jeg ordtaket, «Små barn, store gleder».

Noen ganger litt for store gleder, egentlig. For prøv å innhente litt etterlengtet nattesøvn når tre spente smågutter våkner midt på natten for å sjekke hva som befinner seg i adventskalenderen, eller prøv å holde hodet kaldt når nissen kommer med godteposer på julegateåpninga, og tre poder løper inn i en folkemengde bestående av halve bygda, og forsvinner sporløst blant drøssevis av unger i røde toppluer, uten å ense regelen om å ikke løpe langt unna mamma og pappa.

Prøv å kose deg med juleribba mens sausen ennå er varm på julekvelden, mens tre små poder med sauseflekker på de hvite skjortene sier seg forsynt etter en pølsebit, og gnåler om «Når skal vi åpne gaver????»

Alt dette til tross, julen med små barn er magisk! Hektisk, men magisk.

Så blir ungene store, rett foran øynene dine. Du skjønner nesten ikke at det skjer, før det har skjedd. Ungeflokken går fra små spente smårollinger med mark i rumpa, til tre tenåringsslamper med svære arbeidssko, og hår på overleppa! Det kom litt kastet på meg, det å plutselig være storebarns-mamma, også satt jeg der da, før jul, og lurte på om det noen gang ville bli sånn julestemning igjen, nå som ungenes barnlige entusiasme gikk over til avslappet tenåringskoma, og inhalering av pepperkaker med nonstop i stabilt sideleie.

Men julestemning ble det, og julestemning blir det, for enkel forskning viser at både hodene og hjertene våre fort tilpasser seg nye rutiner, og fort finner nye gleder der nye gleder er å finne.

Det henger, tradisjonen tro en ønskeliste på kjøleskapet fra minsten. Det står også, tradisjonen tro, «Til Nissen» øverst, selv om han er fullstendig klar over (at det trengs et frimerke for å få sendt det til nissen) at det er mutter og fatter som står for hovedinnkjøpene. Den lista det i mange år stod Lego og Supermann-pysj på, står det nå kneputer til arbeidsbuksa, wunderbaum og gitarstrenger på.

Størstemann ønsker seg en flaske akevitt. Dit har vi altså kommet. At ungene er så store at de faktisk ønsker seg akevitt. Det skal sies at samme poden også ønsker jeg julepysj, og fjernstyrt lekebil. Enkelte ting forandrer seg altså aldri.

Samtlige poder gleder seg til juleferie. Det gjorde de mens de gikk på barneskolen også, men av helt andre grunner. Nå gleder de seg til å skru av vekkerklokka, sitte lenge oppe om kvelden, spille kort, se julefilmer, og til å sove lenge om morgenen. Er været godt skal de traskes i skogen, og pølser skal svis på bål. På kveldene skal det spises til vi nesten ruller, og småkakene skal dyppes i kald melk. Noen tradisjoner brytes aldri, og de unge voksne nyter jula på en helt annen måte. Det aller beste er kanskje at nissen ikke er skummel lenger, dersom han skulle finne på å vise seg.

Det er sånn med livet, det går i faser. Noe forsvinner for bestandig, mens andre ting forsvinner for en periode, også kommer det tilbake igjen. En dag vil vi forhåpentligvis igjen kunne feire julen sammen med små poder eller podetter som knapt kan sitte stille ved middagsbordet. Små hender som klapper energisk når julelysene tennes på treet, og som nesten ikke får sove med tanke på morgendagens luke i kalenderen. I mellomtiden nyter jeg roen over det å ha store barn i høytiden. Det har også sin sjarm.

Da ble det julestemning i måsastua gitt! Sitter litt sånn gjemt her i mørket, i julepysjen. Har ikke skrudd på en eneste lampe, bortsett fra juletrelysene. Vi pynta treet i går kveld. Tidligere ute en noen gang, men podene “maste”, og jeg var ikke veldig vond å be. Foran meg på bordet står en svær kopp te, og en skål med restene fra lørdagsgoderiet i går. Det blir frokosten i dag, så får det heller være at jeg ikke blir forsidepike på lavkarbo-magasinet denne uka heller. Fint øyeblikk, akkurat nå. Bare sitte sånn og nyte stillheten, lysene fra juletreet, og lukten av gran.

Juletreet ja… Vi har, tradisjonen tro, hentet det i skauen. Det er en veldig uhøytidelig affære. Før om åra pakket vi alltid sekken full av kjeks og kakao, trasket ut i skogen bak huset, tente bål og grillet pølser, for så å lete etter den flotteste grana å hugge ned for å ta med hjem. I går trasket vi ut i skogen, størstepoden og jeg. Jeg med en anelse kink i ryggen, og poden i tresko. I snøen!!! Og når vi endelig fant et tre vi synes var fint, og som ville passe i den litt lille og trange måsastuen, lå vi nesten i vinkel i snøen og lo. Mest fordi vi tenkte på hvordan det ville se ut for andre som eventuelt møtte oss, der vi stod med rumpa i været og nesa i en granrot, og sagde for harde livet. Som to bygdeidioter på tur, med hofteprolaps, skjeve ryggvirvler, og klissblaute sokker i “pålar”! Men…det var artig! Og juletre ble det, akkurat passe stort, og mens sokkene våre hang til tørk ble det pyntet av hele gjengen, akkompagnert av julemusikk fra Spotify, slik som alle årene før. Juletre, fin tradisjon, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dorullnissekalenderen jeg har på jobben. Må jo nevnes denne uka også, for den gir altså så masse glede. Dag etter dag pakker jeg opp en salig blanding av fantastisk koselige gjennomtenkte små gaver, og dorullnisser av ymse sorter, den ene verre enn den andre, og det til tross for at kollegene faktisk har jobbet relativt mye med disse nissene. Det synes ikke alltid, for å si det sånn, men det gjør det jo bare enda morsommere. Det begynner å bli en fin samling glorete dorulller på skrivebordet mitt på kontoret nå, og jeg elsker det! Herlige, morsomme øyeblikk!

Den dagen det ramla inn julegleder i hauger og spann i en overfylt postkasse. Det stakkars postbudet ligger antageligvis bak i en postbil et sted på østlandet, og pleier et akutt brokk-anfall eller å ha bært seg halvt i hjel. Altså, jeg har ikke ord. Det er som om alle bloggleserne av denne bloggen bestemte seg for å fylle både postkassen og hjertet mitt på en og samme dag. Jeg åpna den ene pakken etter den andre, leste kort og julebrev, og tørket snørr og tårer. Jeg tror ikke jeg kan skylde på hormoner lenger heller, det må være alderen. Jeg blir så rørt!!! Flau over oppmerksomheten, men så innmari glad og rørt. Flotte, varme, og noen velsmakende hjemmelagede julegaver. Det er og blir de beste julegavene. Så tusen, hjertelig takk!!! Det varmer mer enn jeg klarer å sette ord på!

Snekkerglede. Den ettermiddagen mormor og morfar stadig dukket opp i tankene mine, og alt jeg så og alt jeg hørte minnet meg om den. Så ble jeg sittende å bla gjennom gamle album, og kom på restelys-stakene vi søskenbarna alltid fill lov til å snekre sammen i snekkerbua til morfar når det var jul. For på den tiden var ikke stearinlys en billig affære, og mormor var sparsommelig. Derfor fikk vi spikre i plank, og lage staker til stumpene ( herregud det hørtes litt pervo ut egentlig…), mener selvsagt lysstumpene! I etterpåklokskapens øyne ser jeg at kanskje ikke det viktigste var å få brent ut lysstumpene, men å få aktivisert ungeflokken litt mens vi var på besøk i mormorhuset, men det er liksom noe med disse minnene da. Og så fikk jeg så lyst til å spikre meg en slik stake, og fant frem en drivved plank jeg tok med hjem fra Lågen i sommerferien, og en neve spiker fra roteskuffen til snekkerpodene, og vips, så var jeg fem år igjen, og spikret av hjertens lyst. Fint øyeblikk.

Det er noe med disse minnene. Den ettermiddagen minsten satt og tenkte på alt som var, og hvordan det blir denne første julen uten oldemor Reidun. For familien blir mindre og mindre, og på få år har vi mistet en hel generasjon. Mennesker som har vært høyst tilstede i podenes liv, og selvsagt er det et savn etter dem, særlig nå i julen. Så ble vi sittende og snakke, minsten og jeg. Kokte oss kakao, og preiket om de gamle kobberstjernene i vinduene i oldemorhuset. Om lukten av kongerøkelse, og smultringene som aldri smaker helt det samme her hjemme. Og selv om det er sårt, så er det fint også. Å sitte sånn og dele minnene, ovver en kopp varm sjokolade.

En kopp iskaffe bak disken i butikken til Mona i lunsjpausen. Skravle litt, le litt, drømme meg bort i all den herlige julepynten butikken bugner av, og kjøpe en bitteliten julegave til meg selv, bare fordi jeg bestemt mener å fortjene det, uten særlig grunn! Hele butikken til Mona oser av deilig julestemning, og når man kan sitte blandt lys, kongler, julekuler og nisser og drikke kaffe i lunsjen, da vet du jo at resten av dagen blir bra…særlig om man rusler derfra med gave til seg selv i veska. Nå lukter stua Halvor Bakke…jeg liker Halvor Bakke altså…sukk! Han skulle jeg gladelig ha overlatt hele måsahuset til, og gitt han frie tøyler!

Så til lukten av Halvor og julegran er denne ukas fine små øyeblikk kort oppsummert! Jeg har vært rørt til tårer av en herlig kollegas vakre og personlige ord på et nydelig julekort. Jeg har lekt meg med papir og lim og laget julestjerner Bolla ødela en halvtime senere ved å sovne på. Jeg har kost med med de flotte ungdommene på skolen, laget spor i nysnø, og vasset i regnpytter.

Jeg har snakket med Eli. Blir alltid i godt humør når jeg treffer på Eli. Jeg har ligget rett ut på sofaen, utslått av hjertebank og søvnløse netter, og jeg har tråkket i motbakker til svetten har silt nedover ryggen. Jeg har pakket inn den aller siste julegaven, vasket stekeovnen, og feid enda et lass støv under teppet…det ingen ser, osv.

En hverdagsuke, i advent, akkurat slik jeg liker den. Litt av hvert, og passe nok av alt. Trenger man egentlig mer enn det?

Ønsker alle som titter innom en fin tredje søndag i advent, også håper jeg at dagen blir god, og at uka som kommer blir full av fremtidens fine minner. Vi blogges.